RG-1954-693
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1954-06-26 |
| Publisert: | RG-1954-693 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 26. juni 1954 i kjæremålssak nr. 42/1954. |
| Parter: | Hemsedal kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Folkvard Bugge) mot Knut Aspelin (høyesterettsadvokat Jens P. Heyerdahl jr). |
| Forfatter: | Lagdommerne K. Strømsted, Henry Østlid, Gunder Egge |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917), Jordloven (1928) §8, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §30, §31, §32, §38, §48, §51, §16, §38, §9 |
Hallingdal herredsrett avsa den 7. januar 1954 kjennelse med denne slutning:
«Saken fremmes for herredsretten til realitetsbehandling.» Om saksforholdet vises til kjennelsens grunner.
Hemsedal kommune har, etter gitt oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen, påkjært herredsrettens kjennelse til lagmannsretten, og har nedlagt slik påstand:
«Klagen avvises og Hemsedal Kommune tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»
De kjærende parter anser det ikke tvilsomt at rettsmidlet i nærværende tilfelle hadde vært overskjønn. Bare derved vil man få avgjort realiteten i saken, nemlig de for skjønnsretten reiste spørsmål. Den kjærende part henholder seg ellers til de anførsler som ble fremført for herredsretten og de der påberopte rettsavgjørelser. Det tilføyes at herredsrettens bemerkning angående Frostating lagmannsretts kjennelse av 5. oktober 1949 i RG-1950-168 ikke er klare og at den har tatt feil i sin bedømmelse av Hallingdal herredsretts kjennelse av 12. januar 1948, som klart går ut fra at den rette ankeinstans er ankenemnda. En kjennelse i Rt-1949-731 mener den kjærende part desidert går i kommunens favør. Når herredsretten for sitt resultat påberoper seg «at overskjønn er et forholdsvis tungvint rettsmiddel» veier dette lite, anføres det, når det gjelder en avgjørelse av denne rekkevidde og av så skjønnsmessig art som der her er tale om.
Den kjærende part er ellers fremkommet med en del anførsler angående realiteten, som retten ikke finner grunn til å referere.
Knut Aspelin har tatt til gjenmæle mot kjæremålet. Han nedla før oppreisning ble gitt påstand om avvisning av kjæremålet og tilkjennelse av saksomkostninger, men har senere ikke nedlagt noen formell påstand.
Kjæremålsmotparten henholder seg i alt vesentlig til det som ble anført for herredsretten og til dennes kjennelse. Om den av den kjærende part påberopte kjennelse i Rt-1949-731 anfører motparten at den langt fra er til støtte for den kjærende part - tvert om. I nevnte tilfelle foreligger det avgjørelser av 3 rettsinstanser som alle er i tråd med den
Side:694
oppfatning som kjæremålsmotparten har gjort gjeldende i den foreliggende sak. Heller ikke kan den nevnte kjennelse av Frostating lagmannsrett tas til inntekt for den kjærende parts standpunkt. Helt avgjørende er, mener kjæremålsmotparten, den kjennelse av Høyesteretts Kjæremålsutvalg som er inntatt i Rt-1950-512.
Lagmannsretten bemerker:
Etter jordlovens §8 får - bortsett fra de særbestemmelser som loven selv inneholder - de bestemmelser som etter skjønnsloven av 1. juni 1917 gjelder for skjønnsforretning som styres av en lensmann tilsvarende anvendelse på skjønn etter jordloven. Reglene i skjønnsloven om rettsmidlene er imidlertid forskjellig etter som det gjelder:
1) skjønn etter lovens første kapitel.
2) ekspropriasjonsoverskjønn etter annet kapitel.
Ad 1): Her skal bl.a. tvist om retten til skjønn avgjøres under skjønnsforretningen og rettsmidlet er overskjønn, bortsett fra den begrensede adgang til klage til herredsretten som er bestemt i §31. I tilfelle klage avgjør herredsretten saken ved kjennelse, som er gjenstand for kjæremål.
Ad 2): Tvist om bl.a. retten til ekspropriasjon skal avgjøres ved beslutning av bestyreren og skjønnsmennene, og denne beslutning kan påklages til herredsretten. Den treffer avgjørelsen ved kjennelse som er gjenstand for selvstendig anke, jfr. skjønnslovens §51 sammenholdt med §48 og §31.
Når det i jordlovens §8 annet ledd er henvist til «de bestemmelser som efter skjønnsloven av 1. juni 1917 gjelder for skjønnsforretning som bestyres av en lensmann», antar lagmannsretten at det er de under 1) nevnte regler det er tatt sikte på, slik at klage til herredsretten vil være utelukket i det foreliggende tilfelle. Dette stemmer best med ordlyden av henvisningen og jordlovens øvrige rettsmiddelsystem, jfr. §9 tredje ledd som bestemmer at overskjønn «kan påklages til herredsretten også på grunn av feil i saksbehandlingen eller i rettsanvendelsen», og kjennelse av Høyesterett i Rt-1937-112 som har fastslått at herredsrettens kjennelse i anledning av slik klage i tilfelle må angripes ved kjæremål, ikke ved anke. Dertil kommer at henvisningen i jordlovens §8 annet ledd omfatter skjønn i så vel avståelses - som forkjøpssaker og vel har for øye et ensartet rettsmiddelsystem. Den nevnte kjennelse av Høyesterett, som ifølge Skeie, Den norske civilprosess 2. utg. II 347 flg. gjaldt en avståelsessak, bygger for øvrig på at det er skjønnslovens §31, ikke §51, jordloven her henviser til. De øvrige rettsavgjørelser som er påberopt av partene, har derimot ingen umiddelbar interesse for avgjørelsen av det foreliggende spørsmål.
Retten har funnet det rettsspørsmål denne sak har dreiet seg om så tvilsomt at det er grunn til ikke å ilegge kjæremålsmotparten saksomkostninger, jfr. tl. §180 annet ledd, jfr. §175 første ledd.
Side:695
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Saken avvises fra herredsretten.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av herredsrettens kjennelse (dommerfullmektig Knut Beverfelt):
Ved kgl. resolusjoner av 29. desember 1949 fikk Hemsedal kommune samtykke til å kreve tvungen avståelse etter jordlovens §16 av de jakt-, fangst- og fiskerettigheter av saksøktes eiendom, Fagerset, g.nr. 89, br.nr. 9 i Hemsedal, som ved kontrakt av 25. mai 1898 var blitt frasolgt g.nr. 89, br.nr. 5, 6, 7 og 8 i Hemsedal. Avståelsene skulle skje til fordel for henholdsvis Olav Løvehaug som eier av g.nr. 89, br.nr. 5, 6, og 7 og fru Else Blehr som eier av g.nr. 89; br.nr. 8.
Underskjønn etter jordloven ble ved skjønnsstyreren i Hallingdal med to skjønnsmenn holdt den 21. og 22. september 1950. Under skjønnet ble det truffet slik beslutning:
«Det av direktør Knut Aspelin ved høyesterettsadvokat Jens P. Heyerdahl jr. reiste krav om at saken nektes fremmet forkastes.»
Deretter ble avsagt skjønn med taksering av de rettigheter som skulle avståes. Det ble avsagt selvstendig skjønn vedrørende rettig hetene som skulle avståes til resp. Olav Løvehaug og fru Else Blehr.
Den trufne beslutning er av saksøkte den 31. oktober 1950 påklaget til herredsretten for begge avståelsers vedkommende, idet det er nedlagt påstander om at beslutningen og skjønnene blir å oppheve, prinsipalt idet avståelsen ikke blir å fremme, subsidiært idet saken blir å hjemvise til ny behandling ved skjønnsretten.
Saksøkeren har tatt til gjenmæle mot klagen, ved sin daværende prosessfullmektig, overrettssakfører F. Heyerdahl Jensen. Saksøkeren hevder i sitt tilsvar at skjønnet skulle vært anket til overskjønn og at klage til herredsretten ikke kan anvendes. Saksøkeren har ikke i tilsvaret behandlet sakens realitet, men anmodet om at spørsmålet om hvilket rettsmiddel som skulle anvendes, ble avgjort ved egen kjennelse før saksforberedelsen angående realiteten fortsatte. Klageren har erklært at han intet har å innvende herimot.
Saksøkeren (innklagede) har som nevn hevdet at overskjønn er det rette rettsmiddel. Det er vist til Johnsrud og Nærstads kommentar til jordloven 19 hvorav skulle følge at reglene om lensmannsskjønn får anvendelse på jordlovsskjønn så langt de passer I tilsvaret heter det videre bl.a.:
«Avgjørelser som treffes av skjønnet under forretningen, kan ku fl påklages i følgende tilfelle: 1) Hvis de er av den i skjønnsloven §30 nevnte art. 2) Kjennelser som kan avsies i henhold til skjønnsl. §51 (disse kan da ifølge §51 annet ledd påklages hvis de er av den i §31 nevnte art). 3) Hvis verdien er under kr. 500,00. Det vises i denne forbindelse til Johnsrud og Nærstad 20 hvor det videre uttrykkelig sies at hvis man vil angripe skjønnet av andre grunner, må man forlange overskjønn.
Side:696
Videre er vist til jordlovens §9 samt til 1. §38 tredje ledd som gir regler for klage til retten over et skjønn som ikke kan være gjenstand for overskjønn. Angående hvilke dette er, vises til kommentarene til skjønnslovens §32 og Altens kommentar til skjønnsloven, 2. utg. 52 (anm. 3 til §38). Videre heter det i tilsvaret: «Det synes helt klart at et jordlovsskjønn i henhold hertil ikke er utelukket fra overskjønn. En følge av det foran fremholdte må da bli at det ikke foreligger noen grunn til å fravike lovens hovedregel i §32 hvoretter rettsmiddelet er overskjønn (her - ankenemndsskjønn).»
Som støtte for oppfatningen er vist til kjennelse avsagt av denne rett 12. januar 1948, samt kjennelse av Frostating lagmannsrett, inntatt i RG-1950-168. Innklagede har lagt ned slik påstand:
«1. Klagen avvises.
2. Hemsedal kommune tilkjennes saksomkostninger etter rl. §175.» Saksøkte (klageren) har hevdet at klage til herredsretten i dette
tilfelle er det riktige rettsmiddel. For skjønnsretten ble hevdet at de rettslige betingelser for tvungen avståelse ikke var til stede. Dette spørsmål ble så avgjort ved beslutning i henhold til jordlovens §8 annet ledd og skjønnslovens §51 første ledd, jfr. §48. Denne beslutning skulle så kunne påklages til retten i medhold av jordlovens §8 annet ledd og skjønnslovens §51 annet ledd. Det er her også vist til Landbruksdepartementets veiledning for jordlovssaker, 17-18.
Videre er vist til Skeies civilprosess, 2. utgave, bind 11 334, samt Altens kommentar til skjønnslovens 2. utgave 70. Klage skulle kunne anvendes ikke bare når avgjørelsen er av den i skjønnslovens §31 nevnte art, men også etter §51, idet denne bestemmelse for så vidt angår tvister om «retten til og betingelsene for ekspropriasjon» gir en ubetinget adgang til å klage til retten. Henvisningen i §51 annet ledd til §31 skulle sikte bare til det formelle, nemlig at klage må fremsettes innen en måned osv. Saksøkte mener at også Johnsrud og Nærstads kommentarer til jordloven kan tas til inntekt for dette syn.
Saksøkte mener å finne støtte for dette syn i kjennelse av Høyesteretts Kjæremålsutvalg, Rt-1949-731 og kjennelse inntatt i Rt-1950-512.
For øvrig har saksøkte samtykket i at avvisningsspørsmålet blir behandlet særskilt, og har lagt ned slik påstand:
«Saken fremmes for herredsretten til realitetsbehandling og direktør Knut Aspelin tilkjennes saksomkostninger for avvisningsspørsmålet.» - - -