Rt-1965-407

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-04-23
Publisert:	Rt-1965-407
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 42
Parter:	Paul Wøien (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud) mot Inge Karsten Tangen (høyesterettsadvokat A. Aschim).
Forfatter:	Gaarder, Nygaard, Ryssdal, Hiorthøy, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §13, §14, Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, Skjønnsprosessloven (1917), Grunnloven (1814) §107, §97, §12, §8, Tvistemålsloven (1915) §180, Tinglysingsloven (1935) §39

Dommer Gaarder: Saken gjelder odelsløsning av eiendommen Bråten, gnr. 249 bnr. 7 av sk.m. 0,30 i Gran. Den er anlagt av Paul Wøien mot eieren Inge Karsten Tangen. Ved dom avsagt av Hadeland og Land herredsrett 2. mars 1963 ble Inge Karsten Tangen frifunnet, idet rettens flertall, sorenskriveren og den ene domsmann, fant at saksøkeren ikke hadde odelsrett til eiendommen. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. De to andre domsmenn mente at saksøkerens odelsrett til eiendommen var i behold og stemte for at hans påstand for så vidt skulle tas til følge.

Paul Wøien påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ved dennes dom av 4. juni 1964 ble herredsrettens dom stadfestet, men saksomkostninger ble heller ikke tilkjent for lagmannsretten. Også i lagmannsretten var det dissens, idet en av dommerne stemte for å ta anken til følge.

Om sakens sammenheng henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Paul Wøien har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Den ankende mener at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har funnet at loven om odelsfrigjøring av 16. juli 1907 jfr. endringslov av 16. juli 1936 får anvendelse i nærværende sak. Det anføres i det vesentlige følgende:

1) Formålet med bestemmelsene om odelsfrigjøring av «særskilt matrikulerte småbruk», som kom inn i loven ved tilleggsloven av 1936, var å sikre bureisere mot odelsløsning. Det dreier seg altså om unntaksbestemmelser som ikke bør anvendes utenfor sitt klart avgrensede formål. I denne sak har vi for oss et småbruk som i og for seg går inn under lovens §1 nr. 2 b, men som av den best odelsberettigede er overdratt til den neste i rekken, nemlig overdragerens eldste sønn. Erververen hadde derfor intet behov for det vern som frigjøringsloven gir, idet han og hans ættlegg var vernet av sin odelsrett. Det ville være et av lovgiveren utilsiktet inngrep i slektens odelsrett dersom utskillelse og overdragelse av et småbruk til den som har den beste odelsrett (nest overdrageren) skulle føre til at odelsretten for de dårligere prioriterte linjer

Side:408

i slekten falt bort. Denne betraktning gjelder uansett om overdragelsen skjer ved kjøp eller på annen måte, f. eks. under et skifteoppgjør.

2) Odelsfrigjøringsloven kommer heller ikke til anvendelse hvor et odelsgods deles etter odelslovens §14. Når så skjer, får nemlig erververen det nødvendige vern ved odelslovens §13. Den ankende hevder at det er en deling av odelsgodset etter §14 som er foretatt i denne sak.

3) Endelig hevder den ankende at odelsfrigjøringsloven bare får anvendelse når det er foregått et virkelig salg av det utskilte småbruk, ikke når det er skjedd en overdragelse som ledd i et skifte, hvilket er tilfellet her.

Den ankende har ikke for Høyesterett opprettholdt sin anførsel for lagmannsretten om at det ville stride mot Grunnlovens §97 jfr. §107 å anvende odelsfrigjøringslovens §1 nr. 2 b i denne sak.

Den ankende har nedlagt denne påstand:

«1. Inge Karsten Tangen dømmes til å utstede skjøte til Paul Wøien på eiendommen Bråten, gnr. 249 bnr. 7 av skyld mark 0,30 i Gran, mot å få utbetalt løsningssummen i samsvar med odelstaksten kr. 57.000 med fradrag for påhvilende pengeheftelser pr. løsningsdagen, og dømmes til å fravike eiendommen 14. april 1966.

2. Inge Karsten Tangen dømmes til å betale saksomkostninger til Paul Wøien for alle retter.»

Motparten Inge Karsten Tangen, som har fri sakførsel for Høyesterett og som også hadde det for herredsrett og lagmannsrett, har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for alle retter.»

For Høyesterett er det fremlagt noen nye dokumenter. Blant disse nevner jeg en påbegynt, udatert kjøpekontrakt mellom Paul Kristensen Vøien og sønnen Kristian Paulsen Vøien på gården Vøien for kr. 18.000 og føderåd til selgeren. Til bruk for Høyesterett er det holdt et bevisopptak ved Hadeland og Land herredsrett. Herunder er det avhørt 4 vitner. Det er opplyst at de alle avgav forklaring under lagmannsrettssaken.

For Høyesterett er det enighet mellom partene om at gården Vøien ble overdratt til Kristian Vøien i 1913 uten at det ble opprettet noe ferdig dokument. Videre er partene enige om at det var en skiftelignende transaksjon som foregikk i oktober 1931, men slik at ankemotparten har betont at transaksjonen innebar sterke momenter av kjøp og salg. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse som for lagmannsretten, bortsett fra at den tidligere nevnte innsigelse bygd på Grunnloven er frafalt.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og skal bemerke:

Når det gjelder ankegrunn nr. 1, er den ankendes oppfatning etter min mening uforenlig med lovens ord. Loven sier at «etternevnte

Side:409

eiendommer» (derunder de nærmere beskrevne småbruk) er «odelsfri, således at de ikke kan være gjenstand for odelsløsning». Fra odelsfriheten gjøres i siste ledd det unntak at hvis erververen av småbruket på forhånd hadde odelsrett til dette, «beholder han og hans ættlegg sin odels- og løsningsrett til bruket». Jeg leser dette slik at det bare er denne linjes odelsrett som er i behold. Loven måtte ha uttrykt seg annerledes hvis det hadde vært meningen å opprettholde de fjernere linjers odelsrett. Jeg kan herom også henvise til Skeie: Odelsretten og Åseteretten 200 (avsn. III).

Med det som her er sagt, er tenkt på en utskillelse med derpå følgende ordinært salg til den best odelsberettigede. Spørsmålet blir imidlertid om det gjør noen forskjell om overdragelsen er ledd i et skifte eller i en odelsdeling etter odelslovens §14. For først å ta det førstnevnte spørsmål, kan jeg ikke se at det i og for seg kan ha noe å si for anvendelsen av odelsfrigjøringsloven om overdragelsen er ledd i en skiftelignende transaksjon. For å få dette tilfelle rent, altså uten kompliserende momenter, kan vi tenke oss at en arvelater skiller ut et småbruk og overdrar det til et av sine barn, og samtidig selger resten av eiendommen til en fremmed og fordeler kjøpesummen mellom barna, slik at det foregår et fullstendig skifte. Jeg kan da ikke skjønne annet enn at frigjøringsloven må komme til anvendelse på den fraskilte parsell. Det er ikke grunn til å stille dette tilfelle i en annen stilling enn et ordinært salg i relasjon til odelsfrigjøringsloven, og dens uttrykk «utskilt og solgt» må gå også på denne situasjon. - Noe større vekt har derimot de argumenter som er hentet fra odelslovens §14 jfr. §13. Det forekommer meg imidlertid ikke naturlig å se det som her er foregått, som en deling etter odelslovens §14. Plassen Bråten er på ca. 6 mål og hovedgården på ca. 160 mål innmark og 2-300 mål skog. Det som er skjedd, er i virkeligheten at Kristian Vøien som eldste sønn i 1918 gav avkall på hovedbruket, som han hadde overtatt, og samtykket i å la være å benytte sin odelsrett til dette mot en godtgjørelse på kr. 6.000, samtidig som han fikk overdratt eller rettere sagt beholdt den relativt ubetydelige parsell - en ordning som kom inn i fastere former i 1931. Selv om det i 1931 ble tildelt jord til 3 av arvingene, har transaksjonen overfor Kristian - som lagmannsretten uttrykker det - preg av handel, og den har etter min mening i relasjon til ham langt større likhet med det forhold som omhandles i odelsfrigjøringslovens §1 nr. 2 b enn med odelslovens §14. Jeg antar at det stemmer med det førstnevnte lovsteds intensjoner og ikke er i strid med dets ord å anse lovstedet anvendelig i et tilfelle som dette. Jeg behøver således ikke å ta standpunkt til om frigjøringslovens §1 nr. 2 b i ethvert tilfelle er anvendelig hvor det tildeles jord av småbruks karakter til en odelsberettiget.

Jeg er enig i herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. For Høyesterett må imidlertid den ankende part etter reglene i tvistemålslovens §180 betale saksomkostninger.

Side:410

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Paul Wøien dømmes til å betale i saksomkostninger for Høyesterett til staten ved Justisdepartementet 2.100 - to tusen ett hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Ryssdal, Hiorthøy og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsretten dom (sorenskriver Arne Wang med domsmenn): - - -

Saksforholdet er følgende: Saksøkeren Paul Wøiens bestefar, Paul C. Vøien, var eier av eiendommen Vøien øvre gnr. 249 bnr. 3 og Hval øvre, gnr. 246 bnr. 6 og 7, alle i Gran. Han hadde ikke tinglyst skjøte, men satt som eier i henhold til utinglyst kjøpekontrakt fra sin far, dat. 4/10 1887. Paul C. Vøien døde den 28/10 1931. Han hadde 5 barn, sønnene nevnte etter alder: 1. Kristian, 2. Halvor, 3. Mikael (far til saksøkeren), 4. Ragnvald og 5. Anna.

Det er opplyst at Paul C. Vøien fra omkring 1913 overdro bruket av gården Vøien øvre med Hval øvre til sin eldste sønn Kristian, som var bruker fram til 1918. Fra det år overtok sønn nr. 3, Mikael, bruken av gården.

Kristian på sin side overtok bruken av jordstykket Bråten under Vøien, og i tillegg til det hadde han også bruken av et annet jordstykke kalt Norddelen. På en mindre del av Bråten sto det fra tidligere en liten stue, og det er opplyst at folkene som eide stuen hadde hatt arbeidsplikt på Vøien.

Kristian ble fortsatt boende på Vøien hvor han også hadde sine husdyr og gårdsredskap. Han var gift, men barnløs, og ektefellene hadde i 1917 tatt til seg en pleiedatter født 1914, mor til saksøkte. I slutten av 1920 årene bygget han uthus på Bråten etter å ha løst inn og revet den gamle stuen. Huset ble oppført av almenningsmaterialer som han etterhvert hadde skaffet seg. På samme måten ble våningshuset påbegynt i 1929 og fullført noe senere.

Like før sin død, nemlig 3. oktober 1931, opprettet Paul C. Vøien følgende kjøpekontrakt med sin sønn Mikael:

«Undertegnede Paul C. Vøien erkjender herved at jeg med dette selger til min søn Mikael Paulsen Vøien min eiendom Vøien bestående av

Vøien øvre gr.nr. 249 bnr. 3 av skyld mark 2.09 og

Vøien øvre gr.nr. 249 br.nr. 5 av skyld mark 0.08 og

Hval gr.nr. 246 br.nr. 7 av skyld mark 5.47 og

Hval gr.nr. 246 br.nr. 6 av skyld mark 5.60 i Gran med påstående hus og alle tilliggende rettigheter og herligheter. Kjøpesummen er kr. 20.000.- tyvetusen kroner. Til denne kjøpesum kommer betaling til Kristian P. Vøien for hans odelsrett kr. 6.000.- seks tusen kroner og føderåd til sælgeren.

Side:411

Vedtatt i handelen er følgende bestemmelser: Kristian P. Vøien skal ha jordstykket Bråten til odel og eie således at dette stykke skylddeles særskilt og fraskilles Vøien. Og likeså skal han ha fri bruksrett av jordstykket Norddelen av Vøien for sin og hans hustrus levetid. Likeså skal han ha rett til havn på jordstykket Tangen av Vøien og full sæterrett på gården Vøiens sæter Guldensæteren. Rangvald P. Vøien skal ha bruket Gomsrud og endel husdyr og indbo efter særskilt kjøpekontrakt.

- - -

Kjøpesummen avgjøres saaledes: Kjøperen utsteder pantobligasjon i ovennevnte eiendommer til Kristian P. Vøien stor kr. 8.500.- ottetusen fem hundrede kroner og til Halvor P. Vøien stor kr. 4675.- fire tusen seks hundrede og femogsytti kroner - og til Anna Martinsen, født Vøien stor 4675.- kr. - firetusen seks hundrede og femogsytti kroner - og til Ragnvald P. Vøien stor kr. 1975.00 - et tusen ni hundrede og femogsytti kroner - Resten av kjøpesummen er ordnet. Obligasjonene skal være uoppsigelige de første 3 - tre - år fra denne kontrakts dato og kan siden oppsies med 1 - et - års varsel. Rentefoten for alle obligasjoner skal være 4 1/2 % - er fire og en halv prosent - og utbetales uopkrævet hvert års 14de april og 14de oktober, første gang 14de april 1932. Renten betales fra 14de oktober 1931.

- - -

Vøien den 3de oktober 1931.

Som sælger: Paul C. Vøien m.p.p. Som kjøper: Mikael P. Vøien.»

Noe skjøte ble ikke utferdiget og kjøpekontrakten ble heller ikke tinglyst. Etter begjæring fikk Mikael Vøien i 1936 grunnbokshjemmel etter bestemmelsen i tinglysningslovens §39 nr. 3.

I 1933 ble det holdt skylddelingsforretning over Bråten. Vedk. denne eiendom foreligger det hverken kjøpekontrakt eller skjøte, og grunnbokshjemmel ble etter begjæring meddelt Kristian Vøien i 1952. Kristian døde den 8/3 1958, og hans enke Eline Vøien, som sitter i uskiftet bo, overdro ved skjøte av 27/12 1958 eiendommen til saksøkte Inge Karsten Tangen. Det er opplyst at Bråten har et samlet areal av 6 da, herav 3.8 da dyrket mark, og det er enighet mellom partene om at eiendommen etter sin bebyggelse er å anse som et selvstendig småbruk i den forstand odelsfrigjøringingsloven §1 nr. 2 b nytter dette uttrykk og likeså at den er utskilt fra en betydelig større eiendom.

Saksøkeren gjør i det vesentlige gjeldende: - - -

Subsidiært gjøres det gjeldende at Grunnlovens §107, jfr. §97 under enhver omstendighet vil være til hinder for at odelsfrigjøringslovens §1 nr. 2 b i dette tilfelle får anvendelse. Resonnementet er her følgende: Overdragelse av småbruket Bråten til den best odelsberettigede var først endelig gjennomført ved skylddeling i 1933. Da bestemmelsen om odelsfrigjøring for småbruk kom inn i loven ved lovendring av 1/7 1936, var Kristians odelsberettigede søsken avskåret fra å gjøre løsningsretten gjeldende, mens de fremdeles ville hatt i behold en aktuell løsningsrett såfremt Bråten var gått over til en fremmed, jfr. frigjøringslovens §8, 2. ledd. I dette tilfelle vil en anvendelse av frigjøringslovens §1 innebære en tilbakevirkning som kommer i strid med Grl. §97 hvis yngre linjers odelsrett skal bli slått ut når eiendommen på et senere tidspunkt går over til fremmede. - - -

Side:412

Saksøkte bestrider - - -

Det bestrides enn videre at Grl. §97 jfr. §107 skulle være til hinder for bruk av odelsfrigjøringsloven i det foreliggende tilfelle. Odelsløseren Paul M. Wøien som er født i 1933, hadde opprinnelig odelsrett til hele bestefarens eiendomskompleks. At han gjennom lovendringen av 1/7 1936 i odelsfrigjøringsloven mistet odelsretten til en mindre del av odelsgodset, nemlig småbruket Bråten, innebar ikke - i forhold til ham - et inngrep i hans odelsrett i strid med Grunnloven. Det er henvist til Rt-1948-1147 og Rt-1953-311. Sistnevnte dom fastslår uttrykkelig at frigjøringsloven også får anvendelse for småbruk utskilt før lovens ikrafttreden.

Retten er tilbøyelig til å se overdragelsen av småbruket Bråten til eldste sønn Kristian Vøien som et ledd i den skifteordning som kjøpekontrakten av 3/10 1931 mellom faren Paul C. Vøien og sønnen Mikael gir uttrykk for. Ved kontrakten som ble opprettet få uker før farens død, foretok han en fullstendig deling av sine eiendommer og en fordeling av salgssummen til sine barn. De to av barna som ingen eiendommer overtok, nemlig Anna og Halvor, fikk hver arveforskudd kr. 4675.-, mens det tilsvarende arveforskudd Ragnvald skulle ha ble fratrukket verdien av bruket Gomsrud pluss løsøre, rest kr. 1975.-. Og tilsvarende for Kristian ble det gjort fradrag av verdien av Bråten med tilliggende bruksrett, rest kr. 2.500.-. I tillegg hertil ble det likeså bestemt at Kristian skulle ha et vederlag på kr. 6.000.- for avståelse av sin beste odelsrett til hovedbølet. Bestemmelsene i kjøpekontrakten er godtatt av samtlige søsken. Av dokumentets innhold må man forøvrig kunne slutte at i allfall Kristian og Ragnvald på forhånd har samtykket i farens disposisjoner.

Visstnok er det så at man må bygge på at Kristian Vøien alt på et langt tidligere tidspunkt hadde overtatt Bråten til eiendom, han hadde alt for egen regning bygget både uthus og våningshus. Det kan i den forbindelse også pekes på at Kristian Vøien i forbindelse med søknad om grunnbokshjemmel den 11/3 1952 har gitt skriftlig erklæring om å ha vært eier av Bråten siden 1918. Likeså er dokumentert uttalelse fra Gran ligningskontor av 29/8 1962 om at Kristian Vøien har vært liknet som eier av fast eiendom («antakelig Bråten») i allfall så langt tilbake som 1922, og endelig erklæring av 17/8 1962 fra Gran almenning om at han fra 1930 har stått oppført i almenningsmantallet som eier av Bråten. Selv om således eiendomsrådigheten til Bråten er gått over til Kristian Vøien flere år forut for kontrakten av 1931, antakelig allerede i 1918 da han overtok bruken av eiendommen, må disposisjonen likevel anses som et ledd i farens skifte av sine eiendeler mellom sine barn som ble endelig gjennomført ved kjøpekontrakten i 1931. Retten legger i så henseende særlig vekt på at det ikke kan ses å være fastlagt noen overtagelsessum for eiendommen før ved dokumentet av 1931.

Om retten etter dette er kommet til det resultat at Paul C. Vøiens fordeling av sine eiendommer er skjedd i samsvar med reglene i odelslovens §12, §13, §14 kan den likevel ikke anta at saksøkeren har noen løsningsrett etter lovens §13 ved at Bråten nå er solgt ut av slekten. Retten ser det slik at bestemmelsene i odelsfrigjøringslovens §1 nr. 2 b her må gå foran, og den kan således ikke dele den rettsoppfatning som den i R. G. 1955 681 siterte dom bygger på. Det er uomstridt at Bråten er et småbruk

Side:413

som er utskilt fra en betydelig større eiendom og det er såvidt ses ingen rimelige hensyn som tilsier her å ta loven på ordet slik at odelsfrigjøring bare inntrer i det tilfelle hvor det dreier seg om et salg i strikte forstand. Også hvor det gjelder overdragelse på skifte eller som ledd i en delingsplan antas loven å få anvendelse. Retten henviser til støtte for sitt syn til Skeie, Odels- og Åsetesretten 198-199 og 200. Man er enig med saksøkte i at den odelsberettigede som overtar et småbruk utskilt av nærmeste odelsmann, har et naturlig behov for den samme beskyttelse etter frigjøringsloven som blir den ikke odelsberettigede erverver til del.

Retten kan heller ikke dele den oppfatning at en anvendelse av odelsfrigjøringsloven i dette tilfelle vil være i strid med Grunnlovens §107 jfr. §97. Retten finner det forsåvidt tilstrekkelig å henvise til saksøktes foran gjengitte anførsler på dette punkt og likeså til de dommer som er påberopt.

Saken har frembudt betydelige tvil, og saksomkostninger blir derfor ikke tilkjent.

Mindretallet, domsmennene Sverre Hansen og Lars Sand, er kommet til det resultat at saksøkerens odelsrett er i behold og stemmer således for at hans påstand forsåvidt tas til følge.

Hva for det første angår vurderingen av bevislighetene i saken finner de å måtte bygge på at eiendomsretten til Bråten først ble overført til Kristian Vøien ved kjøpekontrakten av 3/10 1931 som et ledd i det skifte Paul C. Vøien den gang foretok mellom sine barn. Selv om Kristian på et tidligere tidspunkt utad kan ha opptrådt som eier, kan de ikke finne at det partene imellom har funnet sted noen virkelig overføring av eiendomsretten før i forbindelse med opprettelsen av kjøpekontrakten i 1931.

Når det gjelder sakens rettslige side bygger mindretallet på de samme betraktninger som ligger til grunn for dommen i R. G. 1955 681. De legger således avgjørende vekt på at det i dette tilfelle ikke har funnet sted et salg fra nærmeste odelsmann, slik frigjøringsloven krever det, men utdeling som ledd i et skifte etter odelslovens §14. Etter at eiendommen nå er gått ut av Kristians ettlegg, har den gjenværende odelsberettigede slekt sin odelsrett i behold, jfr. odelslovens §13.

- - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, kst. lagdommer K. Hougen og tilkalt dommer, skifteforvalter Nils B. Hohle):

- - -

Lagmannsrettens flertall, lagmann Lunde og kst. lagdommer Hougen er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Det er opplyst at Kristian Vøien som var eldste sønn og halvbror av de øvrige barn, omkring 1913 etter avtale med faren Paul C. Vøien overtok gården Vøien i Gran, bestående av Vøien øvre gnr. 249 bnr. 3 og 5 og Hval gnr. 246, bnr. 6 og 7. Faren holdt tilbake for seg selv plassen Gomsrud og jordstykket Bråten med jordstykket Norddelen, men det ble ikke holdt noen skylddeling over noen av disse parseller. Bråten er adskilt fra hovedbølet ved riksvei 70, som ble anlagt i slutten av forrige århundre. Det skal ha vært enighet om en kjøpesum på kr. 18.000 og føderåd til Paul C. Vøien, men det var ikke blitt opprettet noe dokument

Side:414

om overtagelsen av eiendommen og noe oppgjør skjedde heller ikke. Kristian Vøien brukte hovedbølet til 1918. Det var da oppstått uenighet mellom ham og faren, bl.a. var det angivelig ikke blitt ydet føderåd, og faren krevet og fikk hovedbølet tilbake. Etter de mangelfulle opplysninger som i det hele foreligger finner lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn at det var skjedd noen endelig eiendomsoverføring av hovedbølet til Kristian Vøien i 1913.

I 1918 ble det truffet en annen ordning. Det ble avtalt at Paul C. Vøiens sønn nr. 3. Mikal Vøien, skulle overta hovedbølet, mens jordstykket Bråten med bruksrett til jordstykket Norddelen og med visse andre rettigheter skulle overdras til Kristian. Mikal skulle betale kr. 20.000 + føderåd for hovedbølet og dertil skulle han betale kr. 6.000.- til Kristian, som dermed ga avkall på sin odelsrett til hovedbølet. Det foreligger ikke opplysninger om hva Kristian i tilfelle skulle betale faren. Det ble ikke opprettet noe dokument om avtalen. Mikal Vøien har som vitne forklart at det var tilkalt menn for å få skrevet kontrakt, men det ble likevel ikke gjort.

Det er på det rene at Kristian overtok jordstykket Bråten i 1918 og at Mikal overtok hovedbølet. Noe oppgjør for kjøpesummen og de kr. 6.000.- som Kristian skulle ha i odelspenger, skjedde ikke da, og det ble heller ikke foretatt noen skylddeling. Kristian fortsatte å bo på Vøien og drev med sine egne dyr i fellesskap med Mikal inntil han fikk bygget hus på Bråten i 1928-30. Deretter drev Kristian utelukkende på Bråten med de tilliggende rettigheter.

Lagmannsretten finner, som herredsretten, å måtte bygge på at Kristian Vøien fra omkring 1918 betinget seg og overtok jordstykket Bråten som sin eiendom. Det vises til herredsretten begrunnelse. Lagmannsretten er videre, som herredsretten, kommet til at overdragelsen av Bråten til Kristian har vært ledd i en skifteplan, som Paul C. Vøien satte i verk med samtykke av arvingene Så langt dette var nødvendig. Skifteplanen ble gjennomført ved kjøpekontrakten av 3. oktober 1931 angående hovedbølet. Selv om Kristian hadde fått eiendomsretten til Bråten mange år tidligere, må overdragelsen ses som ledd i det skifte som ble endelig gjennomført ved dette dokument av 1931, hvor det ble fastlagt hvordan oppgjøret skulle skje. Ordningen ble her definitivt stadfestet og vedtatt av såvel Kristian som Mikal Vøien, jfr. utfrykksmåten: «Kristian skal ha jordstykket Braaten til odel og eie». Ordningen ble truffet kort før Paul C. Vøien døde og med døden for øye.

Det er enighet mellom partene om at eiendommen Bråten etter sin størrelse (ca. 6 mål), beskaffenhet og bebyggelse er et småbruk i relasjon til §1 nr. 2 b i lov om odelsfrigjøringen av 16. juli 1907, jfr. endringsloven av 16. juli 1936. Videre er det ubestridt at Bråten er utskilt fra et bruk som er «betydelig større», idet hovedbølet er på ca. 160 mål innmark og havn og 2-300 mål skog. Også for så vidt er vilkårene i nevnte §1 nr. 2 b tilstede.

Selv om skylddelingen først ble foretatt i 1933, etter Paul C. Vøiens død, er parsellen utskilt slik som han, som var «nærmeste odelsmann», hadde bestemt. Partene er derfor enige om at odelsfrigjøringslovens vilkår for så vidt er oppfylt, og likeså er de enige om at delingen i tilfelle er i samsvar med odelslovens §14 pkt. c.

Side:415

Spørsmålet er om uttrykket «solgt», slik som det er brukt i odelsfrigjøringslovens §1 nr. 2, siste ledd, omfatter en overdragelse som må anses som ledd i et skifte eller en skiftelignende ordning.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det ikke kan være grunn til å fortolke denne bestemmelse slik at den bare gjelder salg i strikte forstand, fordi om loven bruker uttrykket «solgt». Dette siste ledd i §1 nr. 2 kom inn i loven allerede i 1907, da §1 nr. 2 bare omhandlet hustomter. Som det har vært trukket frem i flere rettssaker, bl.a. i plenumsdommen i Rt-1948-1147, fremgår det av lovens motiver (Innst. O X (1909) 9), at betingelsen i dette ledd ble tilføyet «for å hindre at en ny eier i odelsløsningstiden udskiller hustomter og bygger for derved at gjøre eiendommen saa ubekvem, at dette afholder odelsmanden fra løsning». Lovgiverens hensikt var således å hindre «en ny eier» i å utskille og selge fra eiendommen slike deler som kan bli odelsfri. Dette taler for å tolke bestemmelsen slik at §1 nr. 2 også gjelder når nærmeste odelsmann har overdratt den utskilte parsell til en av sine arvinger selv om det er skjedd som ledd i et skifte. Det kan også være grunn til å se ordbruken «utskilt og solgt» i sammenheng med siste punktum i §1, hvor det heter «erhverver jord». Det synes ikke å være rimelig grunn til at loven skulle være til hinder for at arvelateren, når det skal skiftes, overdrar parsellen med frigjørende virkning til en arving. Derimot skulle arvelateren kunne selge også til arvingen når det ikke selges i forbindelse med skifte, jfr. for dette tilfelle Skeie: Odels- og åsetesretten 200, og han har fri adgang til å selge til fremmede med den virkning at parsellen blir odelsfri. Det kan i denne sammenheng også spørres hvordan stillingen skulle være for en legatar som fikk småbruket ifølge testament. Et viktig moment synes det å være at arvelateren i et tilfelle som i denne sak ikke på noen måte har vært bundet til å skille parsellen fra hovedbølet. Denne disposisjonen var frivillig fra hans side, og disposisjonen ble foretatt i den hensikt å gjøre det mulig å overdra hovedbølet til den yngre sønn Mikal, slik som Paul C. Vøien ønsket det, uten hinder av Kristians rett. Odelspengene som skulle betales av Mikal, ga også transaksjonen preg av en handel. Som nevnt av herredsretten mener også Skeie, 1. c. 198-199, at den småbruker som har fått småbruket i gave fra faren eller som arv etter en delingsplan som faren har satt opp, får eiendommen fri for andres odelsrett.

Det er riktig, som anført av Paul Vøien, at Kristian Vøien, som eldste sønn av Paul C. Vøien, hadde best odelsrett av arvingene og at han derfor for sitt eget vedkommende (og hustruens) ikke hadde behov for beskyttelse etter odelsfrigjøringsloven. Likevel var det for Kristian Vøien av meget stor betydning om han hadde odelsfrigjøringslovens beskyttelse for sin familie. Kristian og Eline Vøien var barnløse, men de hadde i 1917 tatt til seg pleiedatteren Synnøve (nå fru Tangen), som da var 3 1/2 år gammel. Inge Karsten Tangen er hennes sønn og altså «barnebarn» av Kristian Vøien.

Kristian Vøiens odelsrettslige beskyttelse var for øvrig ikke avhengig av at odelslovens §14, jfr. §13, kom til anvendelse, siden han var eldste sønn. Han var den best odelsberettigede av alle barna. Retten kan ikke se at det er avgjørende for spørsmålet om odelsfrigjøringslovens anvendelse å få fastslått om fradelingen av Bråten i alle henseender ville

Side:416

være holdbar etter odelslovens §14. Den ganske omfattende rettspraksis, som finnes om sondringen mellom salg og overdragelser i forbindelse med skifte, og som partene har nevnt, gjelder tvister på selve odelslovens område hvor spørsmålet om anvendelsen av særreglene om odelsrekkefølgen i §12, §13, §14 som bare gjelder ved skifte, er meget avgjørende. Denne rettspraksis synes ikke å ha noen særlig betydning for spørsmålet om overdragelse på skifte står i en særstilling når det gjelder odelsfrigjøringslovens §1 nr. 2. Enten den som hevder å ha odelsrett tross odelsfrigjøringsloven bygger på de alminnelige bestemmelser i odelsloven, slik som tilfellet egentlig er for Paul Vøien, eller han bygger på odelslovens §13, slik som tilfellet var i dommen i R. G. 1955 681, må de i forhold til odelsfrigjøringslovens bestemmelser stå i samme stilling.

Sondringen mellom ordinære salg og overdragelser som er ledd i et skifte er flytende og åpner et vidt spillerom for varierende overgangsordninger. Det er neppe berettiget å utelukke fra «salg» ordninger som kommer i stand etter forhandlinger mellom arvelater og arvinger, og hvor en eller flere arvinger tilsies en del av bomassen mot gjenytelser enten til arvelateren, boet eller en eller flere arvinger. Hvis sondringen skulle være av betydning for anvendelsen av odelsfrigjøringslovens §1 nr. 2 ville den også på dette område åpne store muligheter for tvil og tvister. Henvisningen i dommen i RG-1955-681 til mindretallets uttalelse i plenumsdommen i Rt-1948-1147 synes derfor ikke så treffende.

Lagmannsretten ser det slik at de grunner som har ført til odelsloven holder gårdsbrukene innen den krets som har odelsrett - og som pleiebarn faller utenfor - ikke med noen avgjørende tyngde kan gjøres gjeldende på det forholdsvis snevre område der odelfrigjøringslovens §1 nr. 2 gjelder. Denne bestemmelse gjelder eiendommer hvor vanligvis eierens egen innsats har skapt en vesentlig del av eiendommens samlede verdi. Kort uttrykt var det odelsfrigjøringslovens mening å beskytte bureiserne, også de som hadde odelsrett. Denne lov har således et annet formål enn odelsloven, og den blir ikke uten videre overflødig ved siden av odelsloven overfor bureisere med odelsrett.

Med den redaksjon odelsfrigjøringslovens §1 idag har, beskytter den bureisningsmenn mot løsning fra de odelsberettigede. For ytterligere å beskytte bureiserne inneholder siste ledd en bestemmelse om at småbruket etter utskillelsen er gjenstand for særskilt odelshevd av bureiseren og hans odelssuksesorer. Hvis det er en odelsberettiget som erverver småbruket, får han en enda større odelsrettslig beskyttelse, idet han for seg og sitt ættlegg beholder for småbruket den odelsrett han allerede har fra tidligere.

Når således meningen er å beskytte bureiseren mot odelsløsning og enn ytterligere å beskytte den bureiser som allerede fra før har odelsrett, synes det mindre rimelig å la slektens odels- og løsningsrett være i behold for det tilfelle at småbruket senere går over til for eksempel pleiebarn som ikke har odelsrett. Den rimeligste fortolkning er derfor at slektens odelsrett til småbruket er gått definitivt tapt ved utskillelsen i 1933.

Når det gjelder spørsmålet om Grunnlovens §97 kommer til anvendelse slutter lagmannsretten seg til herredsrettens begrunnelse, jfr. dommene i Rt-1948-1147 og Rt-1953-311.

Side:417

Mindretallet, skifteforvalter Hohle, er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall når det gjelder den rettslige vurdering av de ordninger som av Paul C. Vøien, med tiltredelse av hans barn, ble truffet primo oktober 1931. At det her skjedde en formell fullbyrdelse av de praktiske tiltak som ble istandbragt allerede i 1918, er mindretallet således enig i. Likeledes slutter mindretallet seg til flertallet når det fastslåes at overdragelsen i 1913 fra Paul C. Vøien til Sønnen Kristian - av Vøien Øvre, gnr. 249, bnr. 3 og 5 og Hval gnr. 246, bnr. 6 og 7, samtlige i Gran - ikke innebar noen reell eiendomsovergang.

I tillegg til det flertallet anfører, vil mindretallet bemerke at forannevnte avtale av 1931 i sin form må gis stempel av et såkalt «oppgivelsesskifte». Heri ligger at Paul C. Vøien fordelte alle sine aktiver og kun beholdt et beskjedent innbo. Såvidt mindretallet har forstått, ble det således opplyst overfor Hadeland og Land skifterett ved Paul C. Vøiens død ultimo oktober 1931, at han intet etterlot seg til skifte.

Lagmannsrettens mindretall er videre enig med flertallet i at man ikke behøver å drøfte hvorvidt odelslovens §12, §13, §14 nærværende sak har sin selvstendige betydning.

Lagmannsrettens mindretall er kommet til at odelsfrigjøringslovens §1 må tolkes strengt. Ved anvendelse av nevnte lovsted må man ha for øye den egentlige bakgrunn for lovtilføyelsen av 1936. Den var i første rekke ment som et sikkerhetskautel for bureisere som fikk jord utskilt fra et odelsgods. I den foreliggende tvist overtok Kristian Vøien et småbruk utskilt fra en eiendom hvortil han var best odelsberettiget. Hvorfor han ga avkall på sin odelsrett er noe uklart. Han forlangte imidlertid kr. 6.000.- for å gjøre det. Denne omstendighet er etter mindretallets mening ganske utslagsgivende når det gjelder mulig bruk av frigjøringsloven. Etter mindretallets oppfatning ville en bruk av loven - i et tilfelle hvor den desidert best odelsberettigede ikke behøvde noe vern av loven, og hvor han ble betalt for å gi avkall på hovedbølet - bety en anvendelse av frigjøringsloven i strid med dens intensjoner.

Mindretallet vil også anføre at det synes mer enn tvilsomt om man - som av flertallet gjort - kan innfortolke i betegnelsen «solgt av nærmeste odelsmann» enhver form for overdragelse. Etter mindretallets oppfatning bør man være varsom med å gi en lov som odelsfrigjøringsloven en videre anvendelse enn det klare ordvalg tilsier. En overdragelse på skifte av fast eiendom til en loddeier er ikke det samme som et ordinært salg.

Mindretallet er ikke enig i at Paul C. Vøien frivillig skilte parsellen fra hovedbølet. Mindretallet er av den mening at utskillelsen av Braaten var en nødvendig forutsetning for at Paul C. Vøiens delingsplan skulle kunne effektueres. Hvis ikke den eldste sønn Kristian hadde fått Braaten samt kr. 6000.- i odelspenger ville neppe den tredje eldste sønn Mikal ha fått hovedbølet uten protest fra de bedre berettigede. Noe frivillig salg i vanlig forstand kan man derfor etter mindretallets oppfatning vanskelig tale om i nærværende tilfelle. Den ordning som man kom frem til bærer i alle deler preg av en kompromissløsning.

Etter mindretallets mening kan man derfor ikke - uansett hvor beskyttelsesverdige ankemotpartens interesser kan fortone seg - komme frem til at den ankende part har tapt sin odelsrett.

Side:418