Rt-1965-437

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-05-04
Publisert:	Rt-1965-437
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 48
Parter:	Hjørdis Hagen m.fl. (høyesterettsadvokat Erik Aandahl) mot Forsikringsaktieselskapet Samvirke (advokat Jan Hein Eriksen - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Ryssdal, Roll-Matthiesen, Nygaard, Berger
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926), Forsikringsavtaleloven (1930) §20, Bilansvarslova (1961) §12, Motorvognloven (1926) §11, §18, §34, §4, §7

Dommer Bendiksby: Den 10. mars 1962 ble Aslak Hagens lastebil kjørt inn i smørehallen på Shells bensinstasjon i Molde av Hagens medhjelper på bilen, Gunnar Thomassen. Hagen stod under kjøringen på den ene siden av portåpningen og ble klemt mellom portkarmen og lastekarmen på bilen med den følge at han kort etter avgikk ved døden. Saken gjelder krav fra Hagens etterlatte hustru Hjørdis Hagen og ektefellenes tre mindreårige barn v/setteverge Erik Landsperg mot bilens ansvarsforsikrer, Forsikringsaktieselskapet Samvirke, om erstatning for tap av forsørger.

Romsdal herredsrett - sorenskriveren - avsa den 8. april 1963 dom i saken med slik domsslutning:

«Forsikringsselskapet Samvirke dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til fru Hjørdis Hagen kr. 45 000 - førtifem tusen - og til hennes etternevnte barn - ved verge - kr. 7500 - sju tusen fem hundrede - til Grete Hagen, kr. 9000 - ni tusen - til Bente Hagen og kr. 13 500 - tretten tusen fem hundrede - til Tor Hagen, og for samtlige med 4 - fire - pst. årlig rente fra 22. oktober 1962 til betaling skjer.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Saken ble av begge parter påanket til Frostating lagmannsrett.

Ved lagmannsrettens dom av 12. februar 1964 ble «Samvirke» frifunnet. Saksomkostninger var ikke påstått.

Hjørdis Hagen og barna - jeg betegner dem i det følgende som de etterlatte - har med bevilling til fri sakførsel påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Det er gjort gjeldende at det er uriktig bevisbedømmelse når lagmannsretten har antatt at Thomassens kjøring av bilen inn i smørehallen skjedde i forståelse med Aslak Hagen. Det er, hevdes det videre, uriktig når lagmannsretten har funnet at Hagen, da han ble oppmerksom på at Thomassen begynte å kjøre, hadde tid nok til å la porten gli ned og gi tegn til Thomassen om å stanse innkjøringen.

Side:438

Når det gjelder rettsanvendelsen er det gjort gjeldende, at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at bestemmelsen i forsikringsvilkårenes §2B nr. 2 om ansvarsfritagelse for selskapet når ansvaret eller skaden oppstår mens bilen blir kjørt av noen som ikke har lovlig førerkort, og eieren visste eller burde vite dette, er bindende for de etterlatte. Ansvarsfraskrivelsen er i strid med bestemmelsen i forsikringsavtalelovens §20 og §18. Etter bilansvarslovens §4 har de etterlatte som skadelidte ved ulykken et direkte krav mot selskapet, og dersom Hagen har medvirket til skaden ved uaktsomt forhold, kan dette bare føre til en avkortning i erstatningen etter en skjønnsmessig vurdering av de feil som er begått fra begge sider i samsvar med bestemmelsene i bilansvarslovens §7. Det er, hevdes det, uriktig når lagmannsretten har antatt at fru Hagen og barna kan identifiseres med Hagen i forhold til den nevnte bestemmelse i forsikringsvilkårene. - Subsidiært er det gjort gjeldende at bestemmelsen i §2B nr. 2 i forsikringsvilkårene bør settes til side i medhold av forsikringsavtalelovens §34, og ytterligere subsidiært at bilansvarslovens §12, annet ledd, må føre til samme resultat.

Hjørdis Hagen har på egne og barnas vegne nedlagt følgende påstand:

«Forsikringsaktieselskapet «Samvirke» dømmes å betale til de ankende parter erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 200 000 med 4 % p. a. rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer, samt saksomkostninger til det offentlige for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

«Samvirke» har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Romsdal herredsrett til avhøring av Hjørdis Hagen, barnas setteverge Erik Landsperg, og 7 vitner. Alle disse gav forklaring også ved lagmannsretten. Videre har bilsakkyndig i Molde, Hans Davidsen, gitt forklaring og har herunder gjort en del tilføyelser til den skriftlige erklæring han tidligere har avgitt til politiet. Også Davidsen gav forklaring ved lagmannsretten. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som ved lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse. Etter prosedyren for Høyesterett vil jeg bemerke:

Så vel herredsretten som lagmannsretten har på grunnlag av umiddelbar bevisførsel, og etter befaring av ulykkesstedet, funnet godtgjort at Gunnar Thomassen foretok innkjøringen i smørehallen på bensinstasjonen i forståelse med Hagen. Jeg kan ikke se at Høyesterett har noe grunnlag for å fravike de tidligere retters bevisbedømmelse på dette punkt. Bevisstoffet er for Høyesterett

Side:439

det samme som for lagmannsretten. Riktignok har Gunnar Thomassens forklaring vært noe mindre bestemt under bevisopptaket for Høyesterett enn ved tidligere avhøringer av ham, men dette finner sin naturlige forklaring ved den lange tid som er gått. Ulykken fant sted 10. mars 1962, og bevisopptaket ble holdt den 1. september 1964. At det kan påvises uoverensstemmelser mellom Thomassens forskjellige forklaringer når det gjelder detaljer i saksforholdet, således om likets stilling etter ulykken og om når Thomassen flyttet over i førersetet i bilen, kan jeg ikke tillegge noen betydning. Man må gå ut fra at ulykken gjorde et sterkt inntrykk på Thomassen og at han av den grunn ikke festet seg ved alle detaljer.

Jeg legger således til grunn at Thomassens kjøring av bilen inn i smørehallen skjedde i forståelse med Hagen. Det er på det rene mellom partene at Hagen visste at Thomassen ikke hadde førerkort og ikke var gammel nok til å få det.

Spørsmålet er da videre om «Samvirke» er fritatt for ansvar for forsørgertapet ved bestemmelsen i §2B nr. 2 i de alminnelige forsikringsvilkår i polisen. Bestemmelsen er gjengitt av lagmannsretten. Det er opplyst at bestemmelsen er blitt til ved samarbeid mellom de forsikringsselskaper som driver motorvognforsikring, og at den finnes i alle disse selskapers alminnelige vilkår. Bestemmelsen har i alt vesentlig stått uendret siden 1930. I de alminnelige vilkår av 1961 som er utarbeidet med den nye bilansvarslov for øye, finnes bestemmelsen i §2B nr. 1, men har på det punkt som her er av betydning, samme innhold som tidligere.

Bestemmelsen inneholder en fraskrivelse av alt ansvar for tap og skade som motorvognen volder når den blir kjørt av noen som ikke har lovlig førerkort, og den som er ansvarlig for vognen visste eller burde vite det. At bestemmelsen ikke gjelder overfor en utenforstående tredjemann, med mindre han har vedtatt den som bindende for seg, kommer jeg tilbake til. Det er for øvrig ikke noen uenighet mellom partene om forståelsen av bestemmelsen.

De ankende parter har imidlertid hevdet at vilkårsbestemmelsen er i strid med ufravikelige bestemmelser i forsikringsavtaleloven, det er i første rekke vist til lovens §20 og videre til §18. Dette kan ikke føre fram. Bestemmelsene i forsikringsavtalelovens §18 §20 handler om det forhold at den sikrede uaktsomt eller forsettlig fremkaller forsikringstilfellet. Etter §20 kan det ikke med bindende virkning avtales at selskapet skal være fri for ansvar når den sikrede har fremkalt forsikringstilfellet ved en uaktsomhet som ikke kan betegnes som grov. Vilkårsbestemmelsen omhandler imidlertid ikke det forhold at den sikrede har fremkalt forsikringstilfellet. Jeg kan derfor ikke se at forsikringsavtalelovens §18 eller §20 har noen anvendelse her. §18 er for øvrig ikke ufravikelig, jfr. Grundt: Forsikringsrett 289 flg. og Bugge: Forsikringsavtaler 74. - Den samme vilkårsbestemmelse som man her har å gjøre med,

Side:440

og dens forhold til bestemmelsene i forsikringsavtaleloven, er behandlet i høyesterettsdom i Rt-1963-1164. Saken gjaldt riktignok en vognskade og et ansvar for skade på en annen vogn, ikke som i vår sak krav om erstatning for forsørgertap. Men for løsningen av det spørsmål jeg her drøfter - om ansvarsfraskrivelsen er i strid med den ufravikelige bestemmelse i forsikringsavtalelovens §20 - kan denne forskjell ikke ha noen betydning, og jeg antar at de betraktninger som er gjort gjeldende i den nevnte dom også har gyldighet i vår sak.

Jeg behandler dernest spørsmålet om noen bestemmelse i bilansvarsloven er til hinder for at selskapet fraskriver seg ansvar som her skjedd.

Bestemmelsene om selskapets ansvar finnes i lovens kap. II. Etter §4 har den som lider skade ved bruken av motorvogn et direkte erstatningskrav mot selskapet. Det er derfor klart - og på det punkt er det enighet mellom partene - at en ansvarsfraskrivelse ikke er bindende overfor en utenforstående tredjemann, med mindre han har vedtatt den. Men jeg kan ikke se at det er holdepunkt for å forstå noen bestemmelse i bilansvarsloven slik, at en ansvarsfraskrivelse som den det her gjelder, ikke er bindende for den som har sluttet forsikringsavtalen og dermed godtatt vilkårene for forsikringen. Jeg finner støtte for denne oppfatning i følgende uttalelse i proposisjonen til loven - Ot.prp. nr. 24 - 1959-60 39:

«Departementet har overveid å foreslå tatt inn i loven en bestemmelse om at dens regler skal være ufravikelige (tvingende) når ikke annet er bestemt, jfr. utkastets §12 tredje (siste) ledd og §16 fjerde (siste) ledd. Etter gjeldende rett og komitéforslaget er utgangspunktet det motsatte, nemlig at reglene om ansvar i prinsippet kan fravikes ved særskilt avtale, når ikke annet er bestemt. Skilnaden mellom de to prinsipper vil neppe ha synderlig praktisk betydning utenfor transportforhold og liknende (f.eks. ved sleping), fordi ansvar overfor tredjemann selvsagt ikke i noe tilfelle kan fravikes uten ved avtale med denne selv. Da transportert gods foreslås unntatt fra lovens erstatningsplikt for så vidt angår forholdet til det transporterende kjøretøy (utkastets §5), vil spørsmålet bare få nevneverdig praktisk betydning overfor passasjerer.

Departementet er blitt stående ved at det vil føre for langt å forby særavtaler med passasjerer i motorvognkjøretøyer. Riktignok kan det være mye som taler for å gjøre lovens regler tvingende til fordel for betalende passasjerer i motorvognkjøretøyer som står til almenhetens disposisjon. En viss regulering i denne retning antas imidlertid å kunne skje etter samferdselsloven som vilkår for ruteløyve eller løyve til fortjenestekjøring. Når det derimot gjelder såkalte gratispassasjerer, kan det i mange tilfelle synes mindre rimelig å utelukke adgangen til særavtaler om mildere ansvar og begrenset dekning av trafikkforsikringen. - - -»

Jeg viser også til høyesterettsdom i Rt-1948-370 flg. Dommen

Side:441

men er avsagt før bilansvarsloven, men stillingen for skadelidte var på det punkt som her er av betydning, den samme, for så vidt som han etter bestemmelsen i den daværende §11 fjerde ledd i motorvognloven hadde et direkte krav på garantien, eller mot forsikringsselskapet, hvis garantien var ordnet ved forsikring.

De ankende parter har, så vidt jeg har oppfattet det, gjort gjeldende at ansvarsfraskrivelsen er i strid med bestemmelsene i bilansvarslovens §12. Disse bestemmelser handler imidlertid om selskapets regress mot skadevolderen, og etter mitt syn på saken kan man ikke av disse bestemmelser utlede at ansvarsfraskrivelsen ikke er bindende. Det gjelder således også bestemmelsen i paragrafens siste punktum sammenholdt med første ledds annet punktum, som de etterlatte særlig har påberopt. Det kan imidlertid være av interesse å peke på at paragrafens siste ledds annet punktum utrykkelig forutsetter at det kan tas forbehold om regress i videre utstrekning enn lovens regler hjemler, dersom det ikke er i strid med forsikringsavtalelovens regler. Om denne bestemmelse er det på 71 i innstillingen fra motorvognansvarskomiteen av 1951 bl.a. uttalt:

«Slik videregående regress kan eksempelvis tenkes forbeholdt for tilfelle hvor forsikringstakeren kontraktstridig overlater vognen til andre (t. d. en fører uten førerkort) eller for øvrig bruker den i strid med bestemmelsene i forsikringsavtalen - - -.»

Etter mitt syn støtter dette det resultat jeg er kommet til.

De ankende parter har endelig gjort gjeldende at ansvarsfraskrivelsen ikke er bindende fordi den bare finnes som en bestemmelse i de alminnelige trykte forsikringsvilkår og ikke er særskilt vedtatt av Hagen. Dette kan ikke føre fram. Vilkårsbestemmelsen har, som nevnt, vært gjeldende siden 1930, den finnes i alle selskapers poliser, og det er ingen grunn til å tro at Hagen ikke har kjent den.

Etter det som er sagt mener jeg at ansvarsfraskrivelsen var bindende for Hagen selv, slik at han ikke kunne ha krevd erstatning om han var blitt skadet da Thomassen kjørte bilen inn i smørehallen.

Tilbake står da spørsmålet om ansvarsfraskrivelsen også er bindende for Hagens etterlatte. Jeg finner at også dette spørsmål må besvares bekreftende og legger her avgjørende vekt på den før nevnte høyesterettsdom i Rt-1948-370. Ved denne dom er det avgjort at en erklæring om ansvarsfritagelse som en passasjer i en motorvogn hadde avgitt, var bindende for hans etterlatte. Spørsmålet kan ikke ses å stå i noen annen stilling etter bilansvarsloven enn etter den garantiordning som gjaldt da den nevnte dom ble avsagt. Og jeg kan heller ikke se at det er noe grunnlag for å stille Hagens etterlatte i noen annen stilling enn de etterlatte etter den nevnte passasjer fordi ansvarsfraskrivelsen for Hagens vedkommende finnes som en bestemmelse i de alminnelige forsikringsvilkår, mens vedkommende passasjer

Side:442

hadde gitt erklæring til motorvognens eier om ansvarsfritagelse. Jeg nevner til slutt i denne forbindelse at motorvognsansvarskomiteen av 1951 i flere forbindelser har uttalt at de etterlatte blir å identifisere med forsørgeren, jfr. således innstillingen 51, 57 og 63.

Jeg nevner til slutt at jeg ikke finner grunnlag for å konstatere at ansvarsfraskrivelsen, anvendt i dette tilfelle, fører til et resultat som kan betegnes som åpenbart urimelig og stridende mot god forsikringspraksis, jfr. forsikringsavtalelovens §34.

«Samvirke» har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.

Jeg stemmer for slik dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Rysdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Nygaard og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Leigh):

Lastebileier Aslak Hagen, født xx.xx.1912, omkom ved en bilulykke lørdag aften den 10. mars 1962 på Shell Bensinstasjon, Gørvelplassen, Molde, idet han ble påkjørt av sin egen lastebil T-8510 da denne skulle kjøre inn i smørehallen på bensinstasjonen. Hagen, som drev med langtransportkjøring, til og fra Østland, var nettopp kommet tilbake fra en tur med en potetlast fra Stange og skulle av hensyn til faren for frost på potetene ha bilen stående i den oppvarmede smørehallen til lasten kunne losses over helgen. På turen hadde han hatt med som hjelpemann Gunnar Thomassen, født xx.xx.1944, og som således var for ung til å kunne ha sertifikat for vanlige motorkjøretøyer. På bensinstasjonen var Hagen, som hadde kjørt bilen dit, gått ut av bilen for å låse opp til smørehallen og åpne vippeporten til denne. Mens han strevet med å få vippeporten helt opp og hindre at den falt ned igjen kjørte Thomassen bilen inn i hallen. Herunder kom bilen noe skjevt inn. Forhjulene kom ikke helt rett på smøregravskinnene, men noe for langt til høyre. Det avgjørende var imidlertid at bilens bakhjul, som ikke følger forhjulene, kom alt for langt til høyre, slik at det innerste venstre og det ytterste høyre tvillinghjul kom utenfor kjøreskinnene og lastekassen skuret langs høyre portkarm inntil bilen ble sittende fast da den nesten var gjennom portåpningen. Hagen, som sto på høyre side av porten, må være truffet av kassens forkant. Han ble klemt mellom lastebilen og dørkarmen og ble drept på stedet.

Hagen etterlot seg enken, fru Hjørdis Hagen, født xx.xx.1916, og tre barn, Grete, født xx.xx.1947, Bente, født xx.xx.1951 og Tor, født xx.xx.1959.

T-8510 var ansvarsforsikret i «Samvirke» og enken og barna har gjort krav på erstatning for tap av forsørger. - - -

Retten skal bemerke:

Når det gjelder spørsmålet om identifikasjon mellom den direkte

Side:443

skadelidte Hagen og de etterlatte er retten enig i de betraktninger som er gjort av saksøkte, og finner ikke tilstrekkelig grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmål.

Til stede da ulykken inntraff var bare Hagen og Thomassen, og det er jo bare den siste som kan forklare seg om hvordan det hele gikk til. Hans forklaring går ut på at Hagen hadde bedt ham kjøre bilen inn, at Hagen gjorde tegn til ham å kjøre da porten var åpnet og at Hagen under enhver omstendighet hadde full anledning til å stanse ham etter at han var begynt å kjøre. Man kan selvsagt ikke se bort fra at Thomassen under avgivelse av sine forklaringer, såvel for politiet som i forhørsretten, kan ha vært nervøs for hvordan det skulle gå ham personlig, og at hans forklaringer som følge derav har fått et viss preg av dette. Det synes også på det rene at enkelte detaljer, f.eks. om Hagens plasering, ikke har vært korrekte. Men retten er blitt stående ved at Thomassens forklaring er riktig i det vesentligste punkt, nemlig at det var med Hagens konsens at innkjøringen ble overlatt Thomassen. Hele situasjonen ved åpningen av porten tyder på det, og det må også anses bevist at det var Thomassen som kjørte bilen ombord i fergen på Vikebukt. Thomassen forklarer også at det var han som kjørte, ja, enda rygget den inn i potethallen på Stange. Det er ingen grunn til å tvile på at Hagen var en dyktig og forsiktig sjåfør som ikke i utrengsmål overlot bilen til andre, men nettopp på denne turen var jo Hagen syk og uopplagt og kan ha hatt større grunn enn vanlig til å ønske avlastning. Han hadde dessuten tatt inn noe alkoholholdig medisin og dessuten drukket et kvantum øl, så dette også har gjort at han ved denne anledning fant det greit å overlate innkjøringen til Thomassen, som han riktignok kjente som litt av en villstyring, men også som en gutt som er sterkt interessert i bilkjøring og som nok kunne klare å kjøre under normale forhold på en landevei.

At det var uaktsomt av Hagen å overlate til Thomassen innkjøringen av den store lastebilen av de spesielt vanskelige forhold denne innkjøringen bød på, finner retten ikke tvilsomt. Selv om Hagen regnet med at Thomassen var ganske flink til å kjøre bil var det et faktum at han ikke hadde førerkort, og at innkjøringen bød på spesielle vanskeligheter hvis løsning kreves større erfaring enn denne unge gutten kunne ha.

Det må også sees som en uforsiktighet av Hagen å plasere seg slik i porten som han gjorde.

Når det gjelder spørsmålet om alkoholpåvirkning finner retten, etter de opplysninger som er innhentet fra doktor Talstad og overlege Bø at man med overveiende sannsynlighet må kunne regne med at det benyttede utstyr ved blodprøvetakingen ikke hadde vært i berøring med alkohol, og at blodprøven derfor var å stole på. Hagen må derfor under turen enten ha brukt mere medisin eller drukket mere øl enn de kvanta som er oppgitt. Imidlertid finner retten ikke grunn til i denne sak å tillegge dette forhold noen selvstendig betydning. Det var ikke Hagen som kjørte da ulykken inntraff og en har ingen holdepunkter for at han ikke var klinisk helt edru eller at han som følge av de doser han hadde tatt inn ikke var observant nok. Matros Romestrand på ferga har forklart at Hagen var helt edru, og doktor Talstad som kom til stede

Side:444

kort etter ulykken har bekreftet at det ikke fantes alkoholduft av Hagen.

Om graden av den uaktsomhet Hagen har utvist ved å overlate kjøringen til Thomassen og ved sin plasering vil retten uttale at den ikke er av så uskyldig art at en kan nøye seg med å si at det kunne legges Hagen «berre lite til last».

På den annen side var uaktsomheten heller ikke særlig grov. Det kan vel ikke være tvilsomt at bilentusiasten Thomassen tross i sin ungdom var en gutt som ordinært kunne klare å kjøre en bil like godt som mangen eldre med førerkort. Og når det gjelder Hagens egen plasering er å merke at slik står etter det opplyste også ofte bensinstasjonens egne folk under innkjøring av biler. Riktignok gjelder det vanligvis mindre biler (personbiler) enn Hagens, idet porten vanligvis åpnes helt opp ved innkjøring av større lastebiler.

Ved en helhetsvurdering av forholdene omkring ulykken som rammet Hagens familie hårdt, er retten kommet til at den reduksjon i erstatningen i forhold til skadens størrelse som retten finner ikke godt kan unngåes, ikke bør overstige 1/4 og at den erstatning saksøkte må betale settes til 3/4 av skaden.

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Emil Midelfart, hjelpedommer Rolf Theisen og sorenskriver Ingvar Høstad): - - -

Som nytt dokument for lagmannsretten har Samvirke fremlagt et utdrag av de alminnelige vilkår for motorvognforsikring i tilslutning til forsikringsavtaleloven av 6/6-1930 og bilansvarsloven av 1961, hvor det bl.a. heter:

Ǥ3. Selskapet svarer ikke:

A. Hvis ansvaret eller vognskaden er oppstått mens motorvognen ble kjørt av noen som ikke hadde lovlig førerkort og eieren eller den som er ansvarlig for motorvognen visste eller burde vite det. Dog er lovlig øvelseskjøring dekket.»

Under ankeforhandlingen er også fremlagt selve polisen, datert 5. januar 1960, som i sine alminnelige vilkår under §2B pkt. 2 har en lignende bestemmelse.

Under henvisning til disse bestemmelser har Samvirke som en ny anførsel for lagmannsretten gjort gjeldende at selskapet også ifølge forsikringsavtalen må være fritatt for ethvert ansvar ettersom bilen ble kjørt inn i smørehallen av Thomassen med Hagens samtykke til tross for at Hagen visste at Thomassen ikke hadde førerkort. - - -

Lagmannsretten er i likhet med byretten kommet til at Thomassens kjøring av bilen inn i smørehallen skjedde i full forståelse med Hagen. Det var naturlig at Hagen, som kjente porten og vanskelighetene med å få denne helt opp, fant det mest praktisk at han lukket opp porten og ble stående og holde på lukkemekanismen ved portens høyre side for å hindre at porten skulle gli ned igjen. Han kunne ikke unngå å høre at Thomassen startet opp bilen og begynte å kjøre. Hvis dette var i strid med Hagens forutsetninger og det var hans hensikt selv å foreta innkjøringen, hadde han tid nok til å la porten gli ned og gi tegn til Thomassen om at han skulle stoppe. Hagen gjorde ikke noe

Side:445

slikt, og dette bekrefter riktigheten av Thomassens forklaring om at Hagen, idet han gikk ut av bilen, ba Thomassen kjøre bilen inn når han hadde fått porten opp.

Retten går ut fra at Hagen etter åpningen av porten har stått med ryggen vendt mot bilen, med brystet mot portkanten og med høyre hånd på lukningsmekanismen for å holde porten oppe. I denne stilling har han ikke vært oppmerksom på at Thomassen har tatt for krapp sving til høyre med den følge at bilen er kommet skjevt inn porten hvorved der ikke er blitt tilstrekkelig klaring og plass for Hagen mellom portåpningen og bilen.

Ettersom det er på det rene at Thomassen ikke hadde førerkort, at Hagen kjente til dette og det videre må antas at Hagen var innforstått med at Thomassen foretok innkjøringen, finner retten grunn til først å drøfte spørsmålet om Samvirke må være fritatt for ansvar som følge av ovennevnte ansvarsfraskrivelse i polisens alminnelige vilkår.

I den fremlagte polise av 5/1-1960 er under de alminnelige vilkårs §2 (Begrensninger i ansvaret) i pkt. B, 2 inntatt den bestemmelse at selskapet ikke svarer «hvis ansvaret eller vognskaden er oppstått mens motorvognen ble kjørt av noen som ikke hadde lovlig sertifikat, og eieren eller den som er ansvarlig for motorvognen (eierens representant, fullmektig og lignende) visste eller burde vite det».

De alminnelige motorvognforsikringsvilkår ble forandret etter at bilansvarsloven av 3/2-1961 var trått i kraft og bestemmelsen er nu slik som sitert foran.

En bilforsikrers ansvar for den skade som måtte bli voldt av en bestemt motorvogn vil alltid ha sitt grunnlag i en forsikringsavtale mellom forsikreren - selskapet - og vedkommende motorvogns eier. Som ved all annen forsikring har også bilforsikringsselskapene utformet alminnelige forsikringsvilkår som inngår i forsikringsavtalen og som bl.a. ut fra alminnelige erstatningsrettslige prinsipper fastslår at forsikringsselskapet skal være fritatt for ansvar, slik at vogneieren selv bærer risikoen, hvor nærmere bestemte forhold foreligger.

De mange farer som motorvogntrafikken fører med seg har ført til lovens forlangende om at en bilfører skal ha førerkort, og det er en naturlig forutsetning for et selskaps overtakelse av motorvognforsikringen for en bestemt vogn at eieren påser at vognen til enhver tid blir kjørt av personer som har førerkort. Selskapene har alltid inntatt det standpunkt at ikke selskapet, men bileieren selv skal bære risikoen for følgene av et forsikringstilfelle som inntreffer under kjøring, hvor en person uten førerkort kjører bilen med bileierens samtykke. Dette er da også kommet til uttrykk i ovennevnte bestemmelse i polisens alminnelige vilkår.

Såvidt vites har det aldri før bilansvarsloven av 1961 vært noen tvil om at et slikt vilkår var fullt lovlig. Det er et rimelig vilkår med et beskyttelsesverdig preventivt formål som ikke strider mot bestemmelsen i forsikringsavtalelovens §34.

Ettersom den tidligere ordning - deponert garantierklæring hos politiet - og den nåværende regel i bilansvarslovens §4 gir skadelidte adgang til direkte søksmål mot selskapet, uten hensyn til forsikringsavtalens bestemmelser om ansvarsfrihet for selskapet i enkelte tilfeller,

Side:446

vil fritaksbestemmelsen vanligvis gi seg det utslag at selskapet kan søke regress hos vogneieren for det beløp selskapet må utbetale skadelidte. Er det tilfeldigvis bileieren selv som er den skadelidte får fritaksbestemmelsen direkte anvendelse.

Lagmannsretten antar derfor at den mellom Samvirke og Hagen inngåtte forsikringsavtale av 5/1-1960 med ovennevnte bestemmelse i de alminnelige polisevilkår ville fritatt selskapet for ansvar overfor Hagen selv om f.eks. forholdet hadde vært at Hagen ikke var blitt drept, men sterkt invalidisert, og selv hadde gjort ansvar gjeldende mot selskapet.

Forholdet må bli det samme hvor det er Hagens etterlatte som reiser kravet idet lagmannsretten i likhet med herredsretten er enig med selskapet i at de etterlatte må identifiseres med avdøde slik at selskapets innsigelser mot ham kan gjøres gjeldende mot de etterlatte.

Det neste spørsmål blir da om bilansvarsloven av 1961 inneholder preseptoriske regler som forbyr selskapet å betinge seg ansvarsfritagelse i et slikt tilfelle.

Bilansvarsloven har ingen uttrykkelig regel om dette. I lovens §12, som regulerer selskapets adgang til regress overfor bl.a. vognens eier, er kjøring av bil uten førerkort med eierens samtykke ikke nevnt. Imidlertid forutsetter nevnte paragrafs siste ledd, 2. pkt. at selskapet kan kreve regress i større utstrekning enn nevnt i første ledd under a-c når kravet bare ikke er i strid med forsikringsavtalelovens bestemmelser, og retten finner det lite tvilsomt at lovgiverne bl.a. har hatt for øye nettopp det tilfelle at vogneieren lar en person uten førerkort kjøre vognen med den følge at der oppstår skade. Det vises i denne forbindelse til komitéinnstillingen til bilansvarsloven 71, 2. spalte øverst.

Lagmannsretten er derfor kommet til at nevnte polisevilkår om ansvarsfrihet må være fullt lovlig, også etter bilansvarslovens ikrafttreden.

I bilansvarslovens §12 er det i første ledds siste punktum gitt retten adgang til å se bort fra den i samme ledd fastslåtte adgang til regress så fremt retten finner tilbakesøkningskravet urimelig, og til denne adgang er også henvist i siste ledd siste punktum. Lagmannsretten ser det imidlertid slik at henvisningen i bilansvarsl.s §12 siste ledds siste punktum ikke kan få anvendelse i dette tilfelle. Bortsett fra at det her ikke er spørsmål om tilbakesøkning, men direkte fritakelse for ansvar i henhold til en uttrykkelig bestemmelse i forsikringsavtalen, kan det være tvilsomt om dette siste punktum tar sikte på noe annet enn det forhold som er nevnt i det foregående punktum, jfr. ordene «slik atterhald».

Etter rettens oppfatning er det heller ikke urimelig at den bileier, som lar en mann uten førerkort kjøre bilen og selv blir offer for følgene av dette, må respektere det ansvarsfritak for selskapet som dette har betinget seg i sin avtale med ham.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at Samvirke må bli å frifinne og det blir unødvendig å drøfte graden av den uaktsomhet som ved anledningen ble utvist fra Hagens og Thomassens side. - - -