Rt-1948-370

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-05-08
Publisert:	Rt-1948-370
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 116 B/1948
Parter:	Fru Ragnhild Synnøve Hallberg på egne vegne og på vegne av sin umyndige sønn Bjørn (høyesterettsadvokat Ola Sveen) mot 1. A/S Elektrisk Bureau 2. Skog og Jord, Norsk Forsikringsaktieselskap (overrettssakfører Robert Meinich til prøve).
Forfatter:	Holmboe, Grette, Gaarder, Johannessen, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §11, Norske Lov (1687) 3-, Sjøloven (1893) §171, Sjøloven (1893), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, §25, §17, §30, Motorvognloven (1926), LOV-1936-06-12-6-§10

Dommer Holmboe: Den 13. september 1942 forulykket en bil, tilhørende A/S Elektrisk Bureau under en bærtur hvori flere av firmaets arbeidere deltok. Flere av passasjerene ble skadet og en av dem, Johan W. Hallberg, avgikk ved døden som følge av skaden. Hans enke, fru Ragnhild Synnøve Hallberg har på egne vegne og på vegne av sin umyndige sønn, Bjørn, saksøkt Elektrisk Bureau som bileier og som førerens arbeidsherre, og Skog og Jord, Norsk Forsikringsaktieselskap som har stillet den i motorvognlovens §11 påbudte sikkerhet, med krav på erstatning for tap av forsørger (straffelovens ikrafttredelseslov §21). Opprinnelig deltok også Oslo Trygdekasse som part i saken og gjorde gjeldende mot de samme saksøkte krav på refusjon for hva den hadde måttet utrede til avdøde Hallberg og til de andre skadede arbeidere, men trygdekassen har ikke forfulgt saken til Høyesterett.

Ved Oslo byretts dom av 21. oktober 1943 ble de saksøkte frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Saksøkerne innanket saken for Eidsivating lagmannsrett, som den 11. januar 1945 avsa dom med denne domsslutning:

«1. A/S Elektrisk Bureau frifinnes.

2. Skog og Jord, Norsk Forsikringsaktieselskap, dømmes til å betale til Ragnhild Synnøve Hallberg å egne vegne og på vegne av hennes sønn Bjørn Hallberg 20 000 kroner.

Side:371

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

For øvrig frifinnes forsikringsselskapet.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ragnhild Synnøve Hallberg og Bjørn Hallberg har med bevilling til fri sakførsel påanket denne dom og deres prosessfullmektig har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. A/S Elektrisk Bureau og Skog og Jord, Norsk Forsikringsaktieselskap dømmes til in solidum å betale til fru Ragnhild Hallberg og Bjørn Hallberg for tap av forsørger erstatning etter rettens skjønn med lovlige renter, for Skog og Jords vedkommende begrenset til kr. 20 000 + lovlige renter.

2. A/S Elektrisk Bureau og Skog og Jord, Norsk Forsikringsaktieselskap dømmes til å betale saksomkostninger til staten som om saken for fru Ragnhild Hallberg og Bjørn Hallbergs vedkommende ikke var benefisert for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.

3. Mitt salær som benefisert advokat for Ragnhild Hallberg og Bjørn Hallberg fastsettes av Høyesterett.»

Skog og Jord, Norsk Forsikringsaktieselskap har erklært motanke. Ankemotpartenes prosessfullmektig har nedlagt denne påstand:

«1. A/S Elektrisk Bureau frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.

2. Skog og Jord, Norsk Forsikringsaktieselskap frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det 11.-12. desember 1946 foretatt bevisopptagelser ved Oslo byrett, hvorunder er avhørt fru Ragnhild Hallberg og 15 vitner, som alle har vært avhørt ved de tidligere instanser. Saken foreligger for Høyesterett i uforandret skikkelse.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Avdøde Hallberg avga før avreisen - i likhet med de andre deltagere i turen - følgende erklæring:

«Ved nærværende erklærer jeg at jeg deltar i den av A/S Elektrisk Bureau arrangerte bærtur på eget ansvar med hensyn til ulykke og skade av enhver art som måtte inntreffe under og i forbindelse med turen.»

Denne erklæring, som ble avgitt ved underskrift på en av Elektrisk Bureau utarbeidet, stensilert formular, har til åpenbart formål å frita Elektrisk Bureau for ethvert ansvar som ellers kunne tenkes å oppstå for firmaet ved ulykkestilfelle under turen. Jeg finner at det ville være unaturlig å forstå erklæringen således at den skulle være uten virkning hvis en eventuell ulykke medførte døden, og jeg forstår den derfor slik at den også er ment å skulle være bindende for Hallbergs etterlatte - om han med rettsvirkning kunne binde sine etterlatte på denne måte, er et spørsmål som jeg senere skal komme tilbake til.

Noe mer tvilsomt har jeg funnet spørsmålet om erklæringen kan forståes således at den også avskjærer Hallberg og hans etterlatte fra å søke erstatning hos Skog og Jord. Jeg antar at det ligger utenfor erklæringens hensikt å frita føreren av motorvognen for

Side:372

ansvar såfremt han, som de underordnede retter har antatt, har voldt skaden ved å unnlate å vise den aktsomhet som trafikkreglene krever. Og Skog og Jord er, ifølge den garanti det har stillet i henhold til motorvognlovens §11, direkte ansvarlig for den skade føreren har voldt ved bruk av motorvogn, uten hensyn til at Elektrisk Bureau ikke er ansvarlig for skaden, jfr. høyesterettsdom i Rt-1946-1009 og de der siterte avgjørelser. Jeg er allikevel kommet til det resultat at erklæringen også avskar Hallberg fra å gjøre krav gjeldende mot Skog og Jord. Det er på det rene i saken at den ansvarsforsikring som Elektrisk Bureau har tegnet hos Skog og Jord, ikke dekker den her omhandlede skade, slik at Skog og Jord, hvis det blir dømt til å betale erstatning, vil ha regress til Elektrisk Bureau. Jeg må da anta at det har vært Elektrisk Bureaus mening med erklæringen å avskjære også dette indirekte erstatningskrav, og jeg finner at erklæringen gir tilstrekkelig tydelig utrykk for dette. Den går jo som nevnt i alminnelighet ut på at Hallberg reiste på eget ansvar - det innebærer etter sin ordlyd at han fraskriver seg ethvert erstatningskrav, og jeg finner at dette må medføre at han iallfall taper ethvert krav som Elektrisk Bureau har interesse av å unngå.

Jeg tilføyer i denne forbindelse at de ankende parter ikke kan høres med at Hallberg, som allerede ved Elektrisk Bureaus første oppslag om turen var blitt varslet om at en slik erklæring ville bli krevet, og som deretter fikk erklæringen utlevert en eller et par dager før den ble avgitt, ikke skulle ha kunnet forstå rekkevidden av erklæringen. Den er etter min mening klar og oversiktlig. At Hallberg og de øvrige deltagere i turen - som det fremgår av vitneprovene - muligens ikke har lagt større vekt på den, er en annen sak, det er ofte så at folk ikke legger vekt på mulighetene for at ulykker kan inntreffe. Men dette har ingen betydning for spørsmålet om forståelsen av erklæringen.

Idet jeg således antar at erklæringen etter sitt innhold avskjærer erstatningskrav mot begge de saksøkte, blir det neste spørsmål om erklæringen er gyldig. At det er lovlig adgang til på forhånd å fraskrive seg erstatningskrav for legemsskade, er alminnelig antatt i litteraturen og, så vidt jeg kan forstå, forutsatt i lovgivningen, se sjøfartslovens §171 og lov om befordring ved luftfartøyer av 12. juni 1936 §10, som innen sitt område begrenser adgangen til, henholdsvis forbyr, slik fraskrivelse. Jeg nevner også de ved kgl. res. 3. mai 1935 fastsatte befordringsvedtekter for Statsbanene §18, 2, hvorved Statsbanene fraskriver seg ansvar for skade som påføres passasjerer med godstog som ikke er rutemessig personførende. Jeg behøver ikke her å gå inn på spørsmålet om det er adgang til å fraskrive seg erstatningskrav overfor den som har, voldt skaden ved forsett eller uaktsomhet, idet det ikke overfor noen av de saksøkte er påberopt et slikt erstatningsgrunnlag. Jeg ser overhodet ingen betenkelighet ved å tillate fraskrivelse av erstatningsansvar som grunnes på Norsk Lov 3-21-2 eller på motorvognlovens §30, første og annet ledd, de eneste grunnlag som er påberopt overfor Elektrisk Bureau. For det sistnevnte lovsteds vedkommende

Side:373

henviser jeg i denne forbindelse til §30 siste ledd, hvoretter den som lar seg befordre med motorvogn uten betaling er avskåret fra å påberope seg første og annet ledd.

Større betenkeligheter kunne det etter mitt skjønn være ved å tillate fraskrivelse av rett etter den garanti som er stillet etter motorvognlovens §11. Jeg behøver imidlertid ikke å gå nærmere inn på dette, idet jeg finner det klart at man ikke kan oppstille forbud mot fraskrivelse uten uttrykkelig lovhjemmel, jfr. de nevnte bestemmelser i sjøfartsloven og luftbefordringsloven.

De øvrige innvendinger som under saken har vært reist mot erklæringens gyldighet, finner jeg også grunnløse, og kan herom innskrenke meg til å henvise til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Tilbake står da spørsmålet om den erklæring som Hallberg har avgitt, er bindende for hans etterlatte. Lagmannsretten har i motsetning til byretten besvart dette spørsmål benektende, under henvisning til at de etterlattes krav på erstatning for tap av forsørger er et selvstendig krav, som ikke er avledet av den dreptes erstatningskrav, og som denne derfor ikke kunne disponere over. Jeg finner spørsmålet tvilsomt, men er blitt stående ved, på samme måte som byretten å anse erklæringen som bindende for de etterlatte. Det er ganske visst så at erstatningskravet etter ikrafttredelseslovens §21 oppstår som et selvstendig krav for de forsørgede i den forstand at disse kan gjøre det gjeldende direkte mot den erstatningspliktige, således at kravet ikke går inn i den dreptes dødsbo. Men derav kan man etter min mening ikke trekke noen slutning som er avgjørende for det her foreliggende spørsmål. Kravet er oppstått som følge av det rettsbrudd som er rettet mot avdøde, og dets innhold bestemmes blant annet ved avdødes forhold, jfr. ikrafttredelseslovens §25, tredje ledd. Er forvoldelsen rettmessig fordi avdøde har gitt gyldig samtykke til den skadevoldende handling, kan de etterlatte ikke gjøre noe krav gjeldende. Og hvis den skadelidende lever noen tid etter ulykken, antar jeg at han må kunne treffe overenskomst med den erstatningspliktige om erstatningskravet med bindende virkning for de etterlatte - selvsagt under forutsetning av at overenskomsten ikke kan anfektes etter de vanlige regler om viljeserklæringer, for eksempel på grunn av bristende forutsetninger. Det forekommer meg heller ikke naturlig at de forsørgedes stilling skal være en vesentlig annen når skadede dør enn når han blir fullstendig invalid.

At det er et praktisk og av lovgivningen anerkjent behov for å kunne fraskrive seg eller begrense ansvaret for legemsbeskadigelse i forbindelse med foretagender som medfører noen risiko, viser de før nevnte bestemmelser i sjøfartsloven og i Statsbanenes befordringsvedtekter. For at slike ansvarsfraskrivelser skal svare til sin hensikt, må de ha virkning også i tilfelle av den skadedes død, altså være bindende for hans etterlatte. Og jeg kan ikke anta at det er lovens mening at man for å oppnå denne hensikt skal være henvist til å innhente samtykke fra vedkommendes hustru og barn - i

Side:374

tilfelle ved verge - eller fra andre som måtte være forsørget av ham.

Angående det her omhandlede spørsmål henviser jeg til en avhandling av dr. Arne G. Cohn i dansk Ugeskrift for Retsvæsen 1946, avd. B. side 287 flg., særlig side 290 flg., som gir en fyldig fremstilling av spørsmålets stilling i de forskjellige lands rett. Jeg henviser også til en avhandling av professor Phillip Hult i hans bok Civilrättsliga spörsmål, (Stockholm 1939), side 63 flg. særlig side 69 flg. hvor han gir uttrykk for den samme oppfatning som jeg foran har hevdet, med en begrunnelse som jeg til dels bygger på. I samme retning uttaler Ussing seg i Dansk Obligationsret, almindelig Del (1942) 185. I norsk rettslitteratur har Klæstad i sin bok Ansvarsfraskrivelse i befraktningsforhold, 80, gjort gjeldende at de etterlatte ikke er bundet, av avdødes fraskrivelse av erstatningskrav, fordi de har et selvstendig krav mot den erstatningspliktige, men han nevner også (note 3) at lovgivningsmyndighetene i et tilfelle har gått ut fra den motsatte oppfatning. Knoph, Sjørett 244, er ikke enig med Klæstad, men går ikke nærmere inn på spørsmålet.

Mitt resultat blir altså at Hallbergs erklæring avskjærer de ankende parter fra å gjøre erstatningskrav gjeldende mot ankemotpartene. Jeg behøver da ikke å gå inn på de andre spørsmål som har vært omtvistet i saken.

På grunn av de tvil som saken har frembudt, finner jeg grunn til ikke å tilkjenne ankemotpartene erstatning for saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

A/S Elektrisk Bureau og Skog og Jord, Norsk Forsikringsaktieselskap frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Johannessen og Bonnevie: Likeså.

Av Oslo byretts dom (dommer Olaf Rye):

- - - Ifølge saksøkernes saksfremstilling inntraff det søndag 13. september 1942 kl. ca. 18-18,30 en bilulykke ved Granerud, ca. 3 1/2 km ovenfor Sand kirke i Nord-Odal. E. B.s bil A. 13 496, ansvarsforsikret hos S. og J. kjørte ved anledningen utfor veien ved en veisving og ut i skogen. Bil A 13 496 er en lastebil, som ved anledningen ble benyttet til personbefordring, idet en del arbeidere og funksjonærer ved E. B. hadde vært ute på bærtur.

Ved ulykken ble en rekke av dem som var til stede i bilen sterkt skadet og en av dem, Johan Hallberg født xx.xx.1900, (nedenfor benevnt H.) ble drept. - - -

Retten skal bemerke:

Etter de foreliggende opplysninger må det ansees på det rene, at H. og de øvrige tilskadekomne var gratispassasjerer på bil A 13 496, da ulykken inntraff og de særlige regler i motorvognlovens §30, 1. og 2.

Side:375

ledd, om objektivt ansvar for skade som bruken av motorvogn har voldt, kommer da etter samme paragrafs siste ledd ikke til anvendelse. Ved bedømmelsen av saksøkernes krav i nærværende sak, må man derfor anvende de i norsk rett gjeldende alminnelige erstatningsregler og etter disse inntrer - utenfor kontraktsforhold - erstatningsansvar bare, hvis skade er voldt ved forsettlig eller uaktsomt forhold. Her er der selvsagt ikke tale om forsettlig skadetilføyelse fra bilføreren Rognstads side, men spørsmålet er om han under omhandlede kjøring har vist uaktsomhet, hvorved en del av passasjerene ble skadet, hvoriblant H. endog så alvorlig, at han som følge herav, etter hva det er opplyst, avgikk ved døden et par dager etter ulykken.

Retten finner det ved de foreliggende opplysninger på tilstrekkelig måte bevist, at bilføreren ved anledningen har overtrådt bestemmelsen i motorvognlovens §17, hvoretter man alltid skal kjøre med tilbørlig forsiktighet og være mest mulig aktpågivende så man ikke volder skade eller ulempe for andre. - - -

Om enn retten således er, kommet til det resultat at Rognstad ikke utviste tilbørlig aktsomhet under sin kjøring, som derfor er av ansvarsbetingende karakter har den dog ikke funnet, at de foreliggende bevisligheter gir tilstrekkelig grunnlag for med føye å betegne uaktsomheten som grov. I denne forbindelse må det i Rognstads favør bl.a. henvises til den ros han i driftsingeniør Johansens foran omhandlede vitneutsagn har fått for snarrådig opptreden ved at han da ulykken under kjøringen syntes uavvendelig straks søkte å avverge mulig inntredende skade eller å begrense omfanget av samme. Nevnes bør også bl.a. nå avdøde Frogs foran refererte omtale av Rognstads kjøring i det hele som svært forsiktig.

Retten har således funnet bevist, at Rognstad som fører av vedkommende vogn ved anledningen har gjort feil, hvilket, da de objektive erstatningsregler etter motorvognloven, som nevnt, her ikke kommer til anvendelse, er en betingelse for at der i dette tilfelle overhodet kan oppstå spørsmål om erstatningsansvar for S. og J. som ansvarsforsikrer etter motorvognlovens §11, 2.

For E. B.'s vedkommende vil spørsmålet om ansvar for den skade Rognstads uaktsomme kjøring har voldt dessuten avhenge av hvorvidt det kan antas, at sådant ansvar i dette tilfelle er begrunnet etter bestemmelsen i N. L. 3-21-2, hvoretter husbonden er ansvarlig overfor tredjemann for den skade som tjeneren rettsstridig og enten forsettlig eller uaktsomt har tilføyet denne under utførelsen av sitt verv.

Retten har - om enn under noen tvil - funnet, at spørsmålet må besvares bekreftende. Bruken av E. B.'s bil for å frakte en del av bedriftens arbeidere og funksjonærer til og fra det sted hvor de skulle plukke bær, var visstnok ikke direkte et ledd i bedriftens ervervsvirksomhet, men turen var dog ordnet av bedriften sikkerlig av interesse for sine folk og skapte derved en forutsetning blant de mange andre for fortsatt god forståelse og godt samarbeid mellom disse og bedriften som arbeidsgiver. Rognstad hadde som bilfører i bedriftens tjeneste meldt seg frivillig da dette var utenfor hans ordinære arbeidstid - for å overta bilkjøringen og herfor oppebar han av bedriften ekstra betaling med 100 pst. tillegg for den søndag omhandlede skader ble voldt ved uaktsom kjøring fra hans

Side:376

side. Etter rettens oppfatning må dette forhold under disse omstendigheter i henhold til nevnte lovbestemmelse betinge ansvar for bedriften for skader, som dens sjåfør har voldt ved feil han har gjort under kjøringen.

Hva der etter dette står igjen å drøfte er da det for sakens utfall avgjørende spørsmål om de av H. og de øvrige tilskadekomne ved sine den 4. september 1942 avgitte erklæringer hvis ordlyd er gjengitt foran, har fraskrevet seg rett til erstatning for skade, som måtte inntreffe under omhandlede tur, på sådan måte at erklæringene er bindende for dem samt at de også er bindende for saksøkerne således, at heller ikke disse har krav på den forlangte erstatning.

Retten har funnet spørsmålet tvilsomt, men er kommet til det resultat, at det under de foreliggende omstendigheter må bli å besvare bekreftende, således at så vel fru H, og sønns krav som O. T.'s krav her må ansees avskåret ved nevnte erklæringer. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Krog, lagdommerne Gløersen og Knudsen):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter de opplysninger som er fremkommet under ankeforhandlingen ansees det godtgjort at det allerede før bærturen ble foretatt ble besluttet av Elektrisk Bureau at det ikke skulle avkreves deltagerne i turen noen betaling til bestridelse av de utgifter som benyttelsen av bilene førte med seg. Det var tidligere av bedriftens økonomidirektør sagt at deltagerne måtte være forberedt på å bestride utgiftene til generatorknott men dette ble frafalt, slik at det som nevnt allerede før turen begynte var på det rene at deltagerne skulle reise helt gratis. Det må etter dette være på det rene at deltagerne var gratispassasjerer i motorvognlovens forstand, således at de objektive ansvarsregler i motorvognlovens §30 ikke får anvendelse. Skal Forsikringsselskapet Skog og Jord bli ansvarlig må det derfor være på grunnlag av at det ved anledningen er utvist skyld fra bilførerens side.

Man finner som byretten at sjåføren Rognstads forhold ved anledningen må karakteriseres som uaktsomt, men ikke grovt uaktsomt. Den feil han gjorde seg skyldig i besto i at han kjørte inn i kurven, som er uoversiktlig og temmelig skarp og farlig, med for stor fart, særlig hensett til den tunge og store billast han hadde. Det må etter det som er opplyst antas at farten ved inngangen til kurven var 40 à 50 km, hvilket var så meget at Rognstad ikke mestret svingen, men måtte kjøre utfor. Som nevnt kan imidlertid dette Rognstads forhold ikke sies å være grovt uaktsomt, særlig hensett til at det ikke ved noe skilt eller på en måte var gitt varsel om kurven fra veivesenets side og til at han var ukjent med veien og med kurven. Man finner ikke å kunne bygge på hans anførsel om at fotbremsen ved anledningen sviktet ved å «henge seg opp». Det må ansees godtgjort at bilen før turen begynte og også under turen inntil ulykkesstedet var i full orden, og det ble heller ikke ved de undersøkelser som ble foretatt etter ulykken godtgjort eller gjort sannsynlig at det hadde vært noe i veien med fotbremsen.

Spørsmålet er så videre om forsikringsselskapet på tross av

Side:377

bilførerens uaktsomme forhold ved anledningen kan fritas for ansvar. Som nevnt påberopes fra ankemotpartenes side i den forbindelse de erklæringer som deltagerne avga før turen og som går ut på at de deltar i turen på eget ansvar med hensyn til «ulykke og skade av enhver art som måtte inntreffe under eller i forbindelse med turen». Lagmannsretten finner at erklæringsutstederne må være bundet overfor Elektrisk Bureau av denne sin fraskrivelse av mulig erstatningsrett og at de heller ikke kan fremsette noe krav overfor forsikringsselskapet, hensett til at det ifølge forsikringspolisen har regressrett overfor Elektrisk Bureau for det ansvar selskapet måtte komme i som følge av en ulykke som denne. Det var Elektrisk Bureau som forlangte erklæringene avgitt og satte det som et vilkår for at turen skulle bli arrangert. Og det må antas at deltagerne ved å undertegne erklæringene har gått med på hver især at de ikke skulle gjøre noe økonomisk ansvar gjeldende mot bedriften for skader som måtte inntreffe under turen eller i forbindelse med den. Videre må erklæringene være slik å forstå at erstatningsretten er fraskrevet også for så vidt at bedriften ikke skulle kunne påføres noe regressansvar i anledning av slike skader og således bli erstatningspliktig overfor de skadelidte ad en omvei.

Som anført av de ankende parter har midlertid fru Hallberg hverken på egne eller sønnens vegne avgitt noen erklæring om rettighetsfraskrivelse. Og man må gi dem medhold i at de etter §21 i straffelovens ikrafttredelseslov har et selvstendig erstatningskrav for tapet av forsørger, et krav som ikke er avledet av Hallbergs eget krav og som derfor ikke rammes av hans erklæring om rettighetsfraskrivelse. Det er fra ankemotpartens side anført at den såkalte identifikasjonsregel i ikrafttredelseslovens §25 her må gis analogisk anvendelse, slik at Hallbergs hustru og barn i rettslig henseende må stå i samme stilling som han selv ville ha gjort hvis han hadde sluppet fra ulykken med livet, og det er på det rene at han da ikke ville ha hatt noe erstatningskrav. Den nevnte regel i §25 gjelder imidlertid et helt annet forhold enn det det her spørres om og gir uttrykk for det prinsipp at skadevolderen og mulige andre erstatningsforpliktede ikke hefter for annen skade enn den som rettsstridig er påført skadelidte, og rettsstridig er ikke den del av skadetilføyelsen, som skyldes skadelidte selv. Noen støtte for å anvende denne bestemmelse tilsvarende overfor et erstatningskrav med hjemmel i §21 har man ikke i loven, og det faller heller ikke naturlig etter alminnelige rettsgrunnsetninger å anvende en slik analogislutning.

Etter dette vil Skog og Jord måtte tilsvare fru Hallberg og hennes sønn erstatning for tap av forsørger i medhold av ikrafttredelseslovens §21.

Derimot finner man ikke at det foreligger rettslig grunnlag for å ilegge Elektrisk Bureau noe erstatningsansvar. Som anført bygger de ankende for så vidt sitt krav på bestemmelsen i N. L. 3-21-2 og utelukkende på den, idet det ikke engang er påstått at bedriften selv har utvist noen erstatningsbetingende uaktsomhet.

Lagmannsretten antar imidlertid at bestemmelsen i 3-21-2 ikke kan få anvendelse i et tilfelle som dette. Det bemerkes i den forbindelse at det er på det rene at deltagerne i turen selv tok initiativet til at den ble arrangert. Det var en helt frivillig sak om de enkelte arbeidere eller

Side:378

funksjonærer ville delta eller ikke, og det var likeledes et helt frivillig verv Rognstad påtok seg da han gikk med på å kjøre bilen ved anledningen. Det er riktignok så at det var bedriftens biler som ved anledningen ble benyttet og bedriftens sjåfører som kjørte dem, og likeledes at utgiftene til turen i sin helhet ble bestridt av Elektrisk Bureau. Hverken dette forhold eller den omstendighet at bedriften i likhet med en rekke andre bedrifter av hensyn til arbeidsforholdet kunne være interessert i å vise sine folk en slik imøtekommenhet som det her gjaldt kan imidlertid antas tilstrekkelig til å karakterisere forholdet som en tjenestehandling fra bilførerens side som skulle medføre ansvar for bedriften etter 3-21-2. Noen tjenesteplikt eller overhodet noen forpliktelse som hadde tilknytning til arbeidsforholdet forelå her overhodet ikke, det hele var som nevnt en frivillig sak.

Elektrisk Bureau vil således bli å frifinne. - - -