Hopp til innhold

Rt-1966-867

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1966-06-18
Publisert: Rt-1966-867
Stikkord: Skifte, Uskiftet bo
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 72 B
Parter: Fru A (advokat Ørnulf Hagen - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Joar Aasgaard).
Forfatter: Gaarder, Roll-Matthiesen, Anker, Rode, Bahr
Lovhenvisninger: Ekteskapsloven (1918) §54, §37, §42, Ektefelleloven (1927) §12, Skifteloven (1930) §50


Dommer Gaarder: Nedre Romerike herredsrett avsa 29. mai 1964 dom med denne domsslutning:

«1. A og fru A separeres.

2. A dømmes til å betale fru A underholdningsbidrag i separasjonstiden med kr. 150,- kronerethundreogfemti 00/100 - pr mnd. regnet fra 15. mai 1964.

3. Fellesboet blir å dele etter ekteskapslovens §54 første ledd.

4. Saksomkostninger idømmes og tilkjennes ikke.»

A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjaldt herredsrettens avgjørelse av spørsmålet om underholdsbidrag og deling av felleseiet, jfr. pkt. 2 og 3 i herredsrettens domsslutning. Lagmannsretten avsa 17. mars 1965 dom med slik domsslutning:

«Delingen av A's og fru A's fellesbo foretas i samsvar med ekteskapsloven av 31. mai 1918 §54, fjerde ledd, jfr. §37. For øvrig stadfestes dommen i den utstrekning den er påanket.

Sakomkostninger tilkjennes ikke.»

Om sakens sammenheng henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Fru A har - med Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel - påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår delingen av fellesboet. Hun mener boet må skiftes etter likedelingsprinsippet i ekteskapslovens §54 første ledd og begrunner sitt syn vesentlig med de samme anførsler som for herredsretten og lagmannsretten og som er referert i disse retters domsgrunner. Hun har nedlagt slik påstand:

«1. Fru A og A's separasjonsbo deles likt i overensstemmelse med ekteskapsl. §54 første ledd.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett til det offentlige.»

Side:868


A har tatt til motmæle. Han erklærte opprinnelig også motanke i bidragsspørsmålet, men dette siste spørsmål er senere ordnet ved avtale mellom partene, og motanken er frafalt.

A har angående bodelingen henholdt seg til lagmannsrettsdommen og har spesielt fremhevet at det er mannen som har innbragt i boet praktisk talt alle aktiva, at ekteskapet var kortvarig, at det er den ankende parts opptreden overfor ektemannen og hans barn av første ekteskap som er årsaken til bruddet mellom ektefellene, og at både rettspraksis og rimelighetsbetraktninger taler for lagmannsrettens resultat. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Fru A dømmes til å betale A saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på. Videre er det den 30. november 1965 holdt et bevisopptak ved Nedre Romerike herredsrett, der partene og 8 vitner er avhørt. Parts- og vitneforklaringene har i vesentlig grad dreiet seg om partenes forhold i ekteskapet med formål å få belyst hvem av dem som har den hovedsakelige skyld for at ekteskapet ikke holdt. Jeg vil om dette spørsmål straks bemerke at stillingen bevismessig sett ikke er klarere for Høyesterett enn den synes å ha vært for herredsretten, og at det ikke er tilstrekkelig faktisk grunnlag for å trekke sikre slutninger i den ene eller annen retning. Jeg nevner at partenes forhold bare er meget kort omtalt av herredsretten og overhodet ikke nevnt av lagmannsretten, likesom det ikke er nevnt som særskilt ankegrunn i ankeerklæringen til lagmannsretten.

Når det gjelder vurderingen av saken for øvrig, er jeg, riktignok etter atskillig tvil, kommet til samme resultat som herredsretten og kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse. Hovedregelen etter ekteskapslovens §54 jfr. loven om formuesforholdet mellom ektefeller §12 annet ledd, er boets like deling mellom ektefellene. Det er da uten videre klart at det må foreligge særlige omstendigheter for at unntaksregelen i §54 fjerde ledd skal komme til anvendelse. Jeg ser det slik at det i denne sak ikke foreligger særlige omstendigheter av den styrke at de betinger anvendelse av unntaksregelen. De omstendigheter som er påberopt, er vesentlig - foruten opplysningene om partenes personlige forhold, som jeg som nevnt ikke finner det betryggende å bygge på - at ekteskapet var kortvarig, og at det er den ene ektefelle - mannen - som har innbrakt praktisk talt alt av verdi. Jeg er enig i at ekteskapet må sies å ha vært kortvarig - godt og vel 2 år - men for avgjørelsen av det omtvistede spørsmål er det rimelig også å se hen til at partene levet sammen som ektefolk i 2 år før de giftet seg. Ekteskapets korte varighet kan jeg isolert sett ikke anse avgjørende. Jeg er enig med lagmannsretten i at huset i X må anses innbrakt i boet av mannen. Men jeg synes det er naturlig å se hen til at det ble anskaffet med det forestående ekteskap for øye, altså til begges beste. Fru A hadde ingen kontant lønn i de to årene før partene giftet seg, men hadde fritt opphold for seg og datteren,

Side:869

foruten leilighetsvis kontanter til personlige behov. Det kan således sies at partene både før og under ekteskapet hadde et fullstendig økonomisk fellesskap med felles økonomi. Jeg kan heller ikke gi ankemotparten medhold i at konkrete billighetsbetraktninger ensidig går i mannens favør. Da fru A i september 1959 flyttet til sin tilkommende mann, kom hun ut av sitt gamle kjente miljø i hjembyen, og etter 4-5 års samliv med A må jeg gå ut fra at det var betydelig vanskeligere for henne å etablere en ordnet tilværelse enn om hun hadde fortsatt å leve under de gamle forhold, da hun bl.a. hadde en egen billig leilighet i Y.

Saken har frembudt slike tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Fru A og A's separasjonsbo deles likt i overensstemmelse med ekteskapslovens §54 første ledd.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Rode og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Bjørn Dokmo):

Ved stevning av 3. mars 1964 har A, X, saksøkt sin hustru, fru A, X, og krevet separasjon etter ekteskapslovens §42 annet ledd. Saksøkeren har videre krevet dom for at han ikke skal betale underholdningsbidrag samt fremsatt krav om at fellesboet skal deles etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37.

Saksøkte har samtykket i at det avsies dom for separasjon, men har tatt til gjenmæle forsåvidt angår saksøkerens øvrige krav, idet hun hevder at fellesboet skal deles etter ekteskapslovens §54 første ledd, og at hun tilkjennes underholdningsbidrag.

Saksøkeren er født xx.xx.1916. Han er tømmermann av yrke. Saksøkeren ble enkemann 11/8 1957. Det var 3 barn i første ekteskap, B f. 16/4 1945 og tvillingene C og D, f. xx.xx.1947. Saksøkeren var da han ble kjent med saksøkte bosatt i Z hvor han eide en mindre eiendom.

Saksøkte er født xx.xx.1917. Hun ble første gang gift 2/4 1942 og har en datter fra dette ekteskapet. Hun levde bare forholdsvis kort tid sammen med mannen, som var vanskelig og hadde dårlig økonomi. Saksøkte bosatte seg sammen med sin datter hos sine foreldre i Y. Hun kan ikke tidfeste når samlivet opphørte, men hun opplyser at det var i alle fall før 1945. Saksøkte ble senere separert, men skilsmissen ble ikke ordnet før 30/1 1961. Saksøkte stelte for sine foreldre til de døde i henholdsvis 1950 og 1951. Hun overtok da foreldrenes leilighet og bodde der sammen med datteren og en yngre bror av seg som hun stelte for. Leiligheten ble senere byttet i en mindre leilighet på 2 rom og kjøkken. Denne leilighet disponerte saksøkte da hun kom i kontakt med saksøkeren.

Saksøkte arbeidet på en hermetikkfabrikk, men fra våren 1958 hadde hun ikke vært i arbeid på grunn av magesår. I den første tiden fikk hun

Side:870

sykepenger og senere levde hun dels av oppsparte midler, dels av det datteren tjente og dels ved tilskudd som broren betalte til husholdningen.

I januar 1959 averterte saksøkeren etter husholderske og saksøkte svarte på denne annonsen. Etter avtale møttes de i Oslo i slutten av januar 1959 og de ble da enige om at hun skulle begynne som husholderske hos saksøkeren. Saksøkte fikk imidlertid vondt i en fot og hun kom derfor ikke til Z før i midten av mars 1959. Saksøkte fant seg imidlertid ikke til rette i Z. Hun savnet sin datter og hun syntes det ble for langt til nærmeste by. Hun sa derfor opp sin stilling og fratrådte 16. mai 1959.

Kort etter at saksøkte hadde reist tilbake til Y fikk hun etter avtale besøk av saksøkeren. Det er ikke klart hvem av partene som tok initiativet til dette besøket, men meget tyder på at det var saksøkeren som ba om å få komme på besøk, idet han allerede før saksøkte reiste fra Z hadde gitt uttrykk for at han gjerne så hun fortsatte.

Under oppholdet i Y fikk saksøkeren kjennskap til saksøktes tidligere ekteskap og han hilste også på hennes datter. Saksøkeren ba saksøkte komme tilbake til Z som husholderske idet han lovet han skulle prøve å skaffe tomt og bygge hus nærmere en by. Han samtykket videre i at hun kunne ta sin datter med. De ble etter dette enige om at hun skulle komme tilbake til Z snarest mulig. Saksøktes datter ble imidlertid syk og tiltredelsen ble derfor utsatt til september 1959. I den mellomliggende tid brevvekslet partene og forholdet utviklet seg etter hvert slik at da hun kom til Z i september 1959 var det forutsetningen at de skulle gifte seg så snart hennes skilsmisse var i orden. Fra kort etter ankomsten levde de sammen som ektefolk, men de ble ikke viet før 29/7 1961.

Før saksøkte kom til Z for annen gang hadde saksøkeren kjøpt en tomt i X. Saksøkeren hugg tømmer i egen skog og bygget selv huset i den utstrekning han ikke måtte ha bistand av andre fagfolk. Byggearbeidet ble påbegynt 28/5 1959 og de flyttet inn i huset 6/12 1960.

Det er uenighet mellom partene om i hvilket omfang saksøkte hjalp til under byggingen, men det er i alle fall klart at hun i noen grad bisto mannen med forskjellig lettere arbeid. Det er under hovedforhandlingen opplyst at eiendommen i Z ble solgt for kr. 55 000.-. Opprinnelig var det en pantegjeld på kr. 14 000.- på eiendommen, men det ble senere tatt opp et lån på kr. 10 000.- som ble investert i det nye huset.

Boets aktiva i dag består foruten eiendommen i X, bare av alminnelig løsøre samt ca. kr. 6 000.- i bankinnskudd. Det foreligger ikke takst over den faste eiendom, men det er opplyst at den totale belåning er kr. 33 000.-.

Det er på det rene at saksøkte bare bragte inn i fellesboet en del løsøre av relativt beskjeden verdi.

Med hensyn til utviklingen av samlivet er det enighet mellom partene om at forholdet såvel mellom partene som mellom saksøkte og saksøkerens barn var bra den første tiden. - - -

Rettens bemerkninger.

Partenes forklaringer er på flere punkter sterkt motstridende, dette gjelder særlig med hensyn til årsakene til den uheldige utvikling ekteskapet har fått.

Retten finner ikke på dette punkt å kunne tillegge den ene part større troverdighet enn den annen. Det synes åpenbart at ingen av

Side:871

partene har vist den vilje og evne som må til for at et ekteskap med stemor og forholdsvis store barn skal kunne holde. Begge parter må derfor sies å ha skyld når ekteskapet nå ikke lenger kan fortsette. Også på andre punkter er det uoverensstemmelser i partenes forklaringer. Saksøkeren hevder således at det ved den avtale som ble inngått mellom dem under møtet i Oslo i januar 1959 ikke ble avtalt noe om hvilken lønn fru A skulle ha som husholderske.

Saksøkte på sin side hevder at det ble avtalt at hun skulle ha kr. 250.- + fri trygdekasse og hun skulle heller ikke betale skatt av sin lønn.

Retten finner her å måtte bygge på saksøktes fremstilling idet den finner det usannsynlig at partene som den gang var helt ukjente for hverandre skulle inngå en arbeidsavtale uten at det ble avtalt noe som helst om lønnen. Dette stemmer også med at saksøkte, da hun reiste fra Z i mai etter ca. 2 mndr. fikk utbetalt kr. 500.- pluss reisepenger. Saksøkeren hevder videre i sin forklaring at det heller ikke da den nye avtalen ble inngått i Y ble sagt noe om lønn, mens saksøkte har forklart at vilkårene skulle være de samme med det tillegg at hun skulle få ha sin datter med uten at det skulle betales noe for hennes opphold.

Også her finner retten å måtte bygge på saksøktes fremstilling.

Med hensyn til saksøktes datter er det opplyst at hun flyttet til Z i januar 1960. Da hun fikk arbeide i Oslo, bodde hun en tid på hybel i Oslo, men flyttet senere tilbake til Z og hun har siden bodd sammen med familien til hun for kort tid siden giftet seg.

Det er på det rene at saksøkte fra hun kom til Z i september 1959 ikke har mottatt noen lønn. Partene var allerede da enige om å gifte seg og de var videre enige om at alle kontanter saksøkeren disponerte skulle legges i den nye bolig i X. - - -

Når det gjelder spørsmålet om deling av fellesboet er hovedregelen at boet skal deles likt. Ekteskapslovens §54 fjerde ledd, gir imidlertid hjemmel til å fravike hovedregelen «når hertil finnes grunn».

Tilsynelatende stilles det ikke strenge krav i §54 fjerde ledd, for å kunne fravike hovedregelen, men så vel teori som rettspraksis har tolket bestemmelsen innskrenkende og krevet at det skal foreligge særlige grunner hvis man vil fravike hovedregelen om likedeling. Det vises til Arnholm: Familierett, 3. utg. side 306 og til høyesterettsdom inntatt i Rt-1960-1302.

Saksøkeren har anført som begrunnelse for sin påstand at det her dreier seg om et kortvarig ekteskap. Retten er enig i at ekteskapet må sies å ha vært av kort varighet selv om en tar hensyn til at partene levet sammen som ektefolk i nesten to år før de giftet seg. Dette er utvilsomt et moment som må tillegges vekt, men isolert sett kan det neppe være avgjørende for bodelingen. I de tilfelle hvor rettspraksis tidligere synes å ha tillagt dette avgjørende betydning dreier det seg om ekteskap hvor samlivet har vært adskillig kortere. En viser i den forbindelse til dom inntatt i Rt-1954-551, hvor samlivet bare hadde vart i 10 mndr. Ekteskapets varighet må også sees på bakgrunn av at partene levde sammen som ektefolk i nesten to år før de ble gift. Det må således kunne sies at partene fikk særdeles god anledning til å lære hverandre å kjenne slik at ekteskapet var en vel overveiet handling fra begge parter. Saksøkeren

Side:872

har videre anført at den vesentligste del av fellesboet er innbragt av ham, og det er på det rene at saksøktes tilskudd i form av kontanter og løsøre er beskjedent. I denne forbindelse må det imidlertid tas hensyn til at saksøkte gjennom sin arbeidsinnsats i hjemmet og ved å yde hjelp under oppføringen av det nye huset også har bidratt til felleseiet. Hun har i den tiden hun var husholderske ikke noen godtgjørelse i form av lønn i det begge parter var enige om at alle saksøkerens midler skulle legges i det nye huset. For så vidt kan man si at hennes «lønnstilgodehavende» på ca. kr. 5 500.-, utgjør en del av det hun brakte inn i boet. På den annen side kan det hevdes at hun har hatt fritt opphold for seg og sin datter og at hun heller ikke har betalt skatt i den tiden hun var husholderske. Disse goder inngikk imidlertid i den opprinnelige arbeidsavtale i tillegg til kontantlønnen.

Det kan også være grunn til å legge vekt på partenes fremtidige behov.

Det er på det rene at saksøkte som følge av ekteskapet har mistet sin leilighet i Y og hun har også mistet de kontakter hun der hadde på arbeidsmarkedet. Riktignok var saksøkte uten arbeid da hun kom i forbindelse med saksøkeren, men hennes svar på annonsen viser at hun var i ferd med å skaffe seg nytt arbeid. Saksøkte er også blitt noe eldre og alle disse forhold må antas å ville medføre vanskeligheter når saksøkte nå skal etablere seg på ny med hus og arbeid. Det bør etter rettens mening også legges en viss vekt på at det var saksøkeren, som etter at saksøkte hadde sagt opp sin stilling, besøkte henne og henstillet til henne å komme tilbake. Saksøkeren måtte også være klar over at saksøkte, da hun giftet seg med ham, mistet sin gamle leilighet og i det hele brøt alle broer.

Saksøkeren på sin side står derimot på mange måter i en bedre stilling enn han gjorde i 1959. Barna er nå blitt større og er kommet ut i arbeidslivet. Saksøkeren har sitt arbeide og retten antar at han med hjemmel i skiftelovens §50 vil kunne kreve den faste eiendom utlagt til seg. Han vil således heller ikke ha noe husproblem. Ifølge fremlagt ligningsattest for 1962 hadde han da en antatt inntekt på kr. 21 600,- og etter det han selv har opplyst er inntekten fortsatt den samme. Etter de siste lønnsforhandlinger må han vel også kunne regne med noen økning i inntekten.

Alle forhold tatt i betraktning finner derfor retten ikke at det foreligger tilstrekkelig grunn til å fravike regelen om likedeling av felleseiet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jens Fagereng og Petter Meyer og tilkalt dommer sorenskriver K. I. Løvdal): - - -

Lagmannsretten, som er kommet til et annet resultat enn herredsretten, skal bemerke:

Fru A, eller som hun dengang het, - - - kom til A som husholderske våren 1959. Hun reiste igjen etter en måneds tid, men kom tilbake i september samme år.

A, som var enkemann, satt i 1959 som eier av Z, et småbruk på ca. 30 dekar innmark og 30 dekar skog. Han bodde på eiendommen med sine barn, men jordveien var bortforpaktet. Eiendommen var beheftet med ca. kr. 4 000.- til Hypotekbanken og ca. kr. 2 000.- til Raumnes

Side:873

Sparebank. Fru A likte seg ikke i Z og A lovet at han skulle prøve å skaffe hus på et mer sentralt sted. Høsten 1959 kjøpte han derfor en tomt i X. Her førte han i løpet av 1960 opp et vanlig bolighus på ca. 60 m2. Huset var ferdig i desember 1960 og A flyttet da inn sammen med sine 3 barn og sin husholderske. I januar 1961 flyttet hustruens datter til sin mor i X. Etter det som er opplyst er byggearbeidet for en alt vesentlig del utført av A personlig. Han har forklart at han under byggetiden - i ethvert fall et halvt års tid - utelukkende arbeidet på bygget. De nødvendige kontanter til byggearbeidet skaffet han ved lån. Han tok bl.a. opp et tilleggslån i Hypotekbanken på kr. 10 000.- på eiendommen i Z. Herav ble kr. 2 000.- anvendt til innfrielse av lånet i Raumnes Sparebank, mens de resterende kr. 8 000.- ble lagt i bygget i X. Ved kjøpekontrakt av 15/4 1961 ble eiendommen i Z solgt for kr. 55 500.-. A måtte av hensyn til det nye ekteskap skifte med sine barn. Barnas arv utgjorde, etter hva han har opplyst, tilsammen kr. 13 500.-. Herav er kr. 7 500.- utbetalt kontant, mens kr. 6 000.- står mot pant i eiendommen i Z. Partene inngikk ekteskap i 16/7 1961.

Det er etter separasjonen innledet offentlig skiftebehandling av fellesboet. Eiendommen i X er ved skiftetakst satt til en verdi av kr. 62 000.-. På eiendommen hviler lån til Husbanken kr. 33 000.- og til Bergens Privatbank ca. kr. 8 000.-. Ved siden av den faste eiendom er det registrert bankinnskudd på ca. kr. 4 800.-, en pantobligasjon i eiendommen i Z på kr. 4 000.-, en hyttetomt og en andel i Samvirkelaget kr. 1 000.-, og løsøre, vesentlig innbo, verdsatt til ca. 8 000.-.

A har i mange år arbeidet som tømrer, vesentlig i Oslo og X. Han oppgir sin inntekt til kr. 20 000-22 000 pr år. Inntekten veksler noe på grunn av arbeidsforholdene. Fru A har ikke hatt arbeidsinntekter av noen betydning siden ektefellene ble separert. Hun bor på to rom i annen etasje i eiendommen i X.

Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at det dreier seg om et ganske kortvarig ekteskap og at de midler som nå er til stede for den alt overveiende dels vedkommende er innbrakt av mannen.

Ekteskapet varte i ca. 2 1/2 år - fra 16. juli 1961 til samlivet opphørte omkring årskiftet 1963/64. Selv om en tar hensyn til at ektefellene faktisk har levd sammen som mann og kone fra vinteren 1959/60 står det fast at det gjelder et kortvarig ekteskap. Det er ingen barn i ekteskapet.

A hadde i 1959 eiendommen i Z. Den ble solgt i 1961. Av salgssummen er avholdt kr. 13 500.- til dekning av barnas arvelodder, mens resten er gått direkte inn i fellesboet. Retten legger til grunn at eiendommen i X er innbrakt av A. Han har skaffet de penger som var nødvendig til bygget og utførte personlig den vesentligste del av byggearbeidet. Hans innsats må sees på bakgrunn av at han er profesjonell bygningsarbeider. At fru A har bistått med opprydding og rengjøring og deltatt i malingsarbeidet m.v. kan ikke endre helhetsinntrykket.

Når det gjelder hustruen er det på det rene at hun ikke har brakt med seg annet enn innbo og utstyr av forholdsvis beskjeden økonomisk verdi. Det er imidlertid riktig at hun fra september 1959 har ytet en viss økonomisk innsats ved sitt arbeid og stell av A's hjem og barn. Hertil kommer, som nevnt, en del arbeid på nybygget i X. Det er på det rene at hun ikke har mottatt noen lønn etter at hun kom tilbake til A i

Side:874

september 1959. På den annen side har hennes datter fra januar 1960 hatt gratis kost og losji hos A.

Selv om en tar hensyn til hustruens arbeid er det klart at A har innbrakt den vesentlige del av de midler som finnes i boet. Lagmannsretten finner at en likedeling under de foreliggende omstendigheter vil virke urimelig overfor A. Det er nok så at hustruen vil få visse vanskeligheter med å omstille seg. Det er riktig at hun har oppgitt sin leilighet i Y. Men dette skyldes ikke ekteskapet. Det er på det rene at hun i 1959 søkte etter nytt arbeid etter at hun hadde vært syk. Alt tatt i betraktning er retten blitt stående ved at det bør skiftes på den måte at hver av ektefellene forlodds tar ut en andel som svarer til det som vedkommende har brakt inn i boet, jfr. ekteskapslovens §54, fjerde ledd, sammenholdt med §37. - - -