Rt-1984-1153
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-10-20 |
| Publisert: | Rt-1984-1153 (324-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 20. oktober 1984 i l.nr. 137/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Iver Huitfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Markus Andresen). |
| Forfatter: | Philipson, Halvorsen, Røstad, Aasland, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §393, §109, §390, Straffeloven (1902) §233 |
Dommer Philipson: Gulating lagmannsrett avsa 24. mars 1984 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd, til fengsel i 7 - syv - år, hvorfra går 269 - tohundreogsekstini - dager for utholdt varetektsfengsel.»
Dommen er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for fengsel i 5 år.
Domfelte ble dømt for å ha drept sin bror med en sabel. Dommen gir opplysninger om saksforholdet og domfeltes personlige forhold.
Domfelte har påanket dommen på grunn av saksbehandlingen og straffutmålingen.
Ankeforhandling i Høyesterett ble påbegynt 19. juni 1984 og 14. september 1984, men kunne først fullføres 12.-13. oktober 1984.
Ved ankeerklæring av 31. mars 1984 anket domfelte over saksbehandlingen, subsidiært over straffutmålingen. Saksbehandlingsanken var begrunnet med at det hadde vist seg at en tidligere klient av domfeltes forsvarer i lagmannsretten, høyesterettsadvokat Alf Nordhus, var medlem av lagretten, uten at forsvareren var kjent med dette. Domfelte gjorde gjeldende at vedkommende lagrettemedlems klient-tilknytning til høyesterettsadvokat Nordhus kan ha hatt innflytelse på lagrettens stemmegivning om skyldspørsmålet.
I et tillegg til ankeerklæringen, som er datert samme dag som ankeerklæringen, men som må være skrevet noen dager senere, har domfelte reist flere andre innsigelser mot saksbehandlingen i lagmannsretten. Han hevder at de to sentrale vitner i saken var blitt utsatt for trusler om represalier. Av den grunn turde disse to vitner ikke svare på de spørsmål som ble stilt i retten, på den måte som de ønsket og ellers ville ha gjort. Senere er gjort gjeldende at dette gjelder ytterligere ett vitne. Domfelte fremkom i anketillegget også med innsigelser mot at sabelen som forårsaket brorens død var blitt rengjort før hovedforhandlingen. Videre tok domfelte opp det forhold at hans forsvarer, høyesterettsadvokat Nordhus, på rettssakens siste dag ikke møtte i retten, og at lagmannsretten likevel besluttet å la saken fortsette med høyesterettsadvokat Tom Faye som forsvarer i stedet for Nordhus. Domfelte anførte i den forbindelse at han ikke var gjort oppmerksom på sine rettigheter.
I anketillegg av 6. april 1984 utdypet domfelte sitt syn på forsvarerskiftet. Domfelte anførte at han ikke av lagmannen og høyesterettsadvokat Faye fikk den orientering om sine rettigheter som han hadde krav på i den situasjon som var oppstått. Saken burde vært utsatt på eget initiativ av retten. Videre anførte domfelte at det burde vært stilt tilleggsspørsmål til lagretten om hvorvidt domfelte hadde handlet i berettiget harme. Anken over straffutmålingen ble også ytterligere utdypet.
Ytterligere anførsler mot saksbehandlingen ble gjort gjeldende under ankeforhandlingen 14. september 1984. Domfelte anførte at aktor i lagmannsretten hadde ordet etter at lagmannen hadde gitt sin rettsbelæring, og at dette var en feil som kan ha hatt betydning for lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Endelig ble det gjort gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil at de psykiatrisk sakkyndige ikke ble innkalt under hovedforhandlingen for lagmannsretten. Domfeltes generelle sinnstilstand og handlingsmønster burde vært nærmere klargjort på bakgrunn av at domfelte påberopte seg nødverge.
Domfeltes ankeerklæring med tillegget av 31. mars 1984 ble oversendt til Høyesterett fra riksadvokaten 6. april 1984, og anken ble henvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg 12. april 1984. I henhold til begjæringen i ankeerklæringen ble høyesterettsadvokat Nordhus 24. april 1984 oppnevnt som forsvarer også for Høyesterett. Ankeforhandling ble påbegynt 19. juni 1984. Ved kjennelse av 20. juni 1984 inntatt i Rt-1984-793 ble ankeforhandlingen besluttet utsatt til ny berammelse, da man fant at anken over saksbehandlingen ikke kunne avgjøres på forsvarlig måte på det grunnlag som forelå. Høyesterettsadvokat Nordhus var av lagmannen i Gulating blitt anmodet om å avgi uttalelse om sitt fravær siste dag i lagmannsretten. Slik uttalelse var ikke blitt avgitt. Det ble for øvrig anført i kjennelsen at det «synes å fremgå at det ikke er full overensstemmelse mellom domfeltes og høyesterettsadvokat Nordhus' oppfatning når det gjelder betydningen av at rettsforhandlingene ble fortsatt i advokatens fravær». Under ankeforhandlingen kom det frem at forsvareren som vitne måtte forklare seg om flere forhold ved lagmannsrettsbehandlingen. Høyesterett fant at advokat Nordhus under disse omstendigheter ikke kunne opptre som forsvarer for Høyesterett, jfr. regelen i straffeprosessloven §109 første ledd nr. 3. I kjennelsen ble det presisert at påtalemyndigheten uten opphold burde ta skritt til å få innhentet de forklaringer og opplysninger som var nærmere angitt i kjennelsen, slik at Høyesterett kunne behandle anken så snart som mulig.
Domfelte fremsatte i brev av 2. juli 1984 begjæring om å få høyesterettsadvokat Bjørn Pettersen oppnevnt som ny forsvarer. Denne begjæring kom inn til Høyesterett 4. juli 1984, og advokat Pettersen ble samme dag oppnevnt som forsvarer. I samråd med høyesterettsadvokat Pettersen ble ankeforhandling berammet til 14. september 1984, som var så å si den eneste dag i september da advokaten kunne møte i Høyesterett.
Under ankeforhandlingen 14. september 1984 begjærte forsvareren ankeforhandlingen utsatt. Jeg refererer fra Høyesteretts kjennelse av samme dag:
«Forsvareren meddelte at domfelte i går ettermiddag hadde hevdet at aktor i lagmannsretten hadde hatt ordet i ca 20 minutter etter at lagmannen hadde gitt sin rettsbelæring og før lagretten trakk seg tilbake for å ta stilling til skyldspørsmålet. Forsvareren forsøkte i går å få klarlagt om så hadde vært tilfelle, gjennom henvendelse til lagmannen og til den advokat som hadde overtatt forsvarerervervet, høyesterettsadvokat Faye. Lagmannen svarte benektende på forespørselen. Advokat Faye meddelte at han ikke hadde noen erindring om en slik tildragelse, og tilføyde at hvis noe slikt hadde skjedd, ville han ha husket det.
Begjæringen om utsettelse ble også begrunnet med at domfelte i gårdsdagens samtale med forsvareren opplyste at de psykiatrisk sakkyndige ikke avgav møte for lagmannsretten, og at domfelte fant dette uheldig.»
Statsadvokaten motsatte seg utsettelse, og etter rådslagning ble Høyesterett stående ved at saken burde prosederes på det grunnlag som forelå, før retten tok standpunkt til om det var grunn til å innhente ytterligere opplysninger, jfr. regelen i straffeprosessloven §390 annet ledd. Etter at forsvareren fikk ordet til deduksjon, bad han seg entlediget med den begrunnelse at han ikke var forberedt på å prosedere saken på det foreliggende grunnlag. Da domfelte dermed var uten forsvarer, kunne retten ikke se noen annen mulighet enn å utsette saken, og ankeforhandlingen ble utsatt til ny berammelse. Følgende presisering ble inntatt i kjennelsen:
«Domfelte er undergitt varetektsfengsling. Det er derfor ubetinget nødvendig at det tilleggsmateriale som aktor har bebudet, blir fremskaffet uten opphold, og at aktor og den nye forsvarer forbereder saken slik at ny ankeforhandling kan bli holdt så snart som på noen måte mulig.»
For så vidt angår det nærmere saksforløp før og under ankeforhandlingen 14. september 1984 viser jeg til kjennelsen av samme dag. ( Rt-1984-976.)
Samme dag kjennelsen ble avsagt, 14. september 1984, ble en av de faste forsvarere for Høyesterett oppnevnt som domfeltes forsvarer. Domfelte ble underrettet ved rettens brev av samme dato. Ved brev av 18. september 1984 meddelte domfelte at han ønsket en annen forsvarer, og ved brev av 1. oktober 1984 bad han om at høyesterettsadvokat Markus Andresen ble oppnevnt. Ved rettens brev av 4. oktober 1984 ble så høyesterettsadvokat Markus Andresen oppnevnt som domfeltes forsvarer i Høyesterett.
Under ankeforhandlingen 12.-13. oktober 1984 frafalt forsvareren, høyesterettsadvokat Markus Andresen, vedrørende anken over saksbehandlingen at et av lagrettemedlemmene var inhabilt, at sabelen var blitt rengjort før hovedforhandlingen, og at det burde vært stilt tilleggsspørsmål til lagretten om hvorvidt domfelte hadde handlet i berettiget harme. Etter at de tre vitner som det ble påstått hadde vært utsatt for press hadde avgitt forklaring om dette forhold, ble innsigelsen om at de som følge av dette press hadde avgitt uriktige forklaringer frafalt for ett av vitnenes vedkommende.
Også den subsidiære anke over straffutmålingen er frafalt. Forsvareren har anført at det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger for Høyesterett til at retten kan fastsette straffen. Han har imidlertid gjort gjeldende at de saksbehandlingsfeil som påberopes, og som hevdes å måtte lede til opphevelse av lagmannsrettens dom, også refererer seg til straffutmålingen.
Etter dette gjør domfelte nå gjeldende at det foreligger følgende feil ved saksbehandlingen:
1) De psykiatrisk sakkyndige ble ikke avhørt under hovedforhandlingen.
2) To vitner var blitt utsatt for trusler om represalier, med den følge at de forklarte seg uriktig.
3) Forsvarerskiftet under hovedforhandlingen før lagmannens rettsbelæring førte til at domfelte ble representert av en forsvarer som ikke kjente saken. Domfelte ble ikke orientert om sine rettigheter i tilknytning til dette skiftet, og har således ikke avgitt relevant samtykke. Forsvareren har presisert at dette ankepunkt må anses som et hovedpunkt i saken. Forsvareren har prinsipalt anført at det her foreligger en ubetinget opphevelsesgrunn etter straffeprosessloven §393 annet ledd nr. 5, subsidiært at opphevelse må skje etter straffeprosessloven §393 første ledd.
4) Statsadvokaten hadde ordet etter lagmannens rettsbelæring og før lagretten trakk seg tilbake.
Jeg finner at de under 1), 2) og 4) anførte ankegrunner ikke kan føre frem.
Det er anket over at de rettspsykiatrisk sakkyndige ikke ble innkalt slik at de kunne forklare seg under hovedforhandlingen. Konklusjonen i de sakkyndiges erklæring av 20. desember 1983 gikk ut på at domfelte ikke var sinnssyk eller bevisstløs på gjerningstidspunktet. De sakkyndige antok videre at domfelte ikke led av mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner. Det var således verken spørsmål om utilregnelighet eller sikringsbemyndigelse. Verken forsvarer eller aktor begjærte de psykiatrisk sakkyndige avhørt. For retten kan det etter omstendighetene ikke ha vært noen foranledning til av eget tiltak å innkalle de sakkyndige med henblikk på å få klarlagt domfeltes generelle sinnstilstand med sikte på hans reaksjonsmønster i forhold til den avdøde broren, slik det har vært hevdet av domfelte. Anken her anser jeg grunnløs.
For så vidt angår de to vitner som angivelig har vært utsatt for press, må jeg etter deres egne forklaringer om dette forhold bygge på at de har avgitt sannferdige forklaringer, og at de ikke har utelatt noe som kunne være av avgjørende betydning for vurderingen av skyldspørsmålet. Heller ikke på dette grunnlag kan anken derfor føre frem.
At aktor i lagmannsretten skulle ha hatt ordet til et innlegg etter at lagmannen hadde avholdt sin rettsbelæring ville ha vært høyst ekstraordinært. Det er ikke nevnt noe om et slikt innlegg i rettsboken, og etter de undersøkelser som er foretatt, anser jeg det godtgjort at aktor ikke holdt noe lengre innlegg etter at rettsbelæringen var avsluttet. Det som skjedde, var at aktor etter at rettsbelæringen var avholdt anmodet lagmannen om å redegjøre nærmere for det de rettsmedisinsk sakkyndige hadde forklart om måten sabelen var trengt inn i avdøde på, men at lagmannen avviste dette som unødvendig. Det foreligger her ikke noen saksbehandlingsfeil.
Jeg kommer så til omstendighetene ved forsvarerskiftet under hovedforhandlingen for lagmannsretten. Jeg er kommet til at domfeltes anke her bør gis medhold, og bemerker:
Av rettsboken for lagmannsretten fremgår følgende:
«År 1984 den 24. mars kl. 9.30 fortsatte saksbehandlingen på samme sted og med de samme til stede som tidligere, med unntak av de sakkyndige og forsvareren h.r.advokat Nordhus.
Forsvareren, h.r.advokat Nordhus, var forhindret fra å møte frem da forhandlingen skulle starte. Han ba om at h.r.advokat Faye møtte som forsvarer i hans sted inntil videre. Forsvareren påtok seg oppdraget, og tiltalte erklærte seg enig i endringen ut fra situasjonen.
Lagmannen leste så opp spørsmålet som er tatt inn i bilag nr. 2.
Lagmannen gjennomgikk saken og dens bevisligheter og forklarte spørsmålet og de rettssetninger som skulle legges til grunn for lagrettens svar.»
Den fungerende lagmann, lagdommer Ole Johan Helle, har gitt en nærmere redegjørelse til Eidsivating statsadvokatembeter 14. juni 1984. Det heter blant annet i denne redegjørelse:
«Da rettsmøtet skulle starte lørdagen, var samtlige som skulle være til stede møtt frem, bortsett fra tiltaltes forsvarer, h.r.advokat Alf Nordhus. Da klokken nærmet seg 10.00 fikk jeg satt igang undersøkelser for å finne frem til det hotell Nordhus bodde på. Jeg fikk ham i telefonen. Han sa da at portieren hadde glemt å vekke ham. På min forespørsel om han snarest ville møte i retten, svarte han benektende uten å angi noen begrunnelse. Jeg fikk det inntrykk under samtalen at h.r.advokat Nordhus var indisponert, og spurte ikke om nærmere begrunnelse for at han ikke kunne møte. Hans hotell ligger ca 100 m fra Tinghuset.
Før jeg snakket med h.r.advokat Nordhus hadde jeg truffet h.r.advokat Faye i Tinghuset. Han hadde forsvarervakt i Bergen forhørsrett og er en erfaren forsvarsadvokat. Da jeg kjente til at h.r.advokat Nordhus hadde uteblitt under andre rettsforhandlinger, ba jeg h.r.advokat Faye om å vente for at han i tilfelle kunne overta som forsvarer hvis h.r.advokat Nordhus ikke møtte frem innen rimelig tid. H.r.advokat Faye var i tilfelle villig til å overta som forsvarer. At h.r.advokat Faye kunne inntre som forsvarer, nevnte jeg for h.r.advokat Nordhus under telefonsamtalen. Han erklærte seg enig i at h.r.advokat Faye overtok. På min forespørsel om han fratrådte som forsvarer, svarte han benektende, men han sa intet om når han i tilfelle ville tre inn igjen som forsvarer. Jeg forsto også på h.r.advokat Faye at han etter min samtale hadde vært i telefonkontakt med h.r.advokat Nordhus som hadde bekreftet at han var enig i at h.r.advokat Faye overtok som forsvarer.
Rettsforhandlingene startet ca kl. 10.15. Jeg underrettet da tiltalte om min samtale med h.r.advokat Nordhus. Tiltalte erklærte seg enig i at h.r.advokat Faye overtok som hans forsvarer, som det fremgår av rettsboken.
Jeg leste deretter opp spørsmålet som ble forelagt lagretten, og redegjorde bl.a. for de objektive og subjektive betingelser som måtte foreligge for å svare ja på spørsmålet om forsettlig drap. Da forsvaret også hadde prosedert på at betingelsene for å anvende nødverge fra tiltalte forelå, gjennomgikk jeg på samme måte de objektive og subjektive betingelser for å svare nei på spørsmålet ut fra en nødvergesituasjon. Jeg understreker i denne forbindelse at hvis situasjonen var slik som tiltalte og forsvaret hevdet, nemlig at fornærmede kom mot tiltalte med et 20 cm langt skrujern rettet mot ham idet fornærmede skrek at han skulle drepe tiltalte, var det uten videre klart at tiltalte var berettiget til å verge seg med de midler som var for hånden, herunder den sabel som ble anvendt.»
Som det fremgår av Høyesteretts kjennelse av 20. juni 1984, gav høyesterettsadvokat Nordhus under ankeforhandlingen 19. juni 1984 i skranken uttrykk for at han ikke hadde noe å bemerke til de faktiske opplysninger som er gitt av lagdommer Helle. Etter advokatens oppfatning kan hans fravær under lagmannens rettsbelæring ikke antas å ha hatt noen betydning for utfallet av saken, fordi de rettslige spørsmål under skyldspørsmålet ikke voldte noen særlig tvil. At saken ble fremmet så langt, bør derfor etter hans oppfatning ikke ansees som noen saksbehandlingsfeil. Høyesterettsadvokat Nordhus har fastholdt denne oppfatning i en redegjørelse av 20. juni 1984 til lagmannen i Gulating lagmannsrett. I en redegjørelse til Eidsivating statsadvokatembeter av 8. oktober 1984 har høyesterettsadvokat Nordhus om dette spørsmål videre anført:
«Jeg antar imidlertid at lite eller intet kunne vært gjort fra min side i forbindelse med rettsbelæringen og i relasjon til ankespørsmålet. Jeg holder meg da til at ordningen hos oss er slik at bemerkninger til rettsbelæring i forbindelse med bevisspørsmålet ikke er gjenstand for protokolasjon.»
Det er her ikke samsvar mellom domfeltes og høyesterettsadvokat Nordhus' oppfatning. Om uttalelsen fra Nordhus har forsvareren i Høyesterett anført at det her ikke foreligger forsvar, men selvforsvar.
Jeg tar utgangspunkt i at det er straffeprosessloven §393 første ledd som får anvendelse. Lovens §393 annet ledd nr. 5 gjelder det tilfelle at tiltalte ikke har hatt forsvarer, og får ikke anvendelse her. Det spørsmål som foreligger til vurdering etter §393 første ledd, er todelt. For det første er det spørsmål om det her foreligger en saksbehandlingsfeil. For det annet blir det spørsmål om en eventuell feil kan ha virket bestemmende på dommens innhold. Langt på vei vil det imidlertid bli tale om å legge til grunn de samme betraktninger i begge relasjoner. Om det kan sies å være begått en feil, kan således avhenge av en vurdering av om forsvarerskiftet og den måte det ble gjennomført på kan tenkes å ha hatt noen betydning for avgjørelsens innhold. Ved vurderingen av forsvarerskiftet og de nærmere omstendigheter i denne forbindelse blir det, slik jeg ser det, spørsmål om det som er skjedd, er tilstrekkelig betryggende ut fra hensynet til å vareta domfeltes interesser som tiltalt i saken. Jeg tar utgangspunkt i at forsvarerskifte under hovedforhandlingen i seg selv er betenkelig. Dette gjelder også om det skjer på et sent tidspunkt i saken. Det som gjenstod i den foreliggende sak for så vidt angår forhandlingen om skyldspørsmålet, var lagmannens rettsbelæring. Det dreier seg om en alvorlig sak, en drapssak, hvor rettssikkerhetshensyn må veie tungt. Domfelte påberopte seg nødverge, og de rettslige spørsmål som kan oppstå i denne forbindelse kan være vanskelige. Forsvarerens oppgave i tilknytning til rettsbelæringen vil først og fremst være å registrere det lagmannen sier om de rettslige spørsmål, og eventuelt å forlange protokollasjon. Men hans oppgave går også ut på å oppklare eventuelle misforståelser vedrørende de faktiske omstendigheter i den utstrekning lagmannen uttaler seg om den. Det kan også bli aktuelt å be lagmannen om supplerende bemerkninger eller å uttale seg om bemerkninger som måtte komme fra statsadvokaten etter rettsbelæringen, slik det faktisk skjedde i denne sak. Det er derfor av stor betydning at forsvareren er fortrolig med saksforholdet og de rettsspørsmål som foreligger, når han skal følge lagmannens rettsbelæring.
For så vidt angår høyesterettsadvokat Tom Fayes kjennskap til saken, viser jeg til hans redegjørelse av 14. juni 1984, hvor det blant annet heter:
«Omkring kl. 10.00 ble jeg over telefonen anmodet om å innfinne meg i lagmannsretten med en gang, Alf Nordhus var ikke kommet. Dette var av flere grunner ubeleilig, men jeg fant ikke å kunne unnlate å etterkomme anmodningen.
Lagdommer Helle opplyste at han hadde snakket med Alf Nordhus over telefonen, og han hadde gitt tilsagn om å møte i retten senere. Han hadde samtykket i at jeg møtte som forsvarer under rettsbelæringen. Hvem som hadde foreslått dette vet jeg ikke, det kan ha vært lagdommer Helle da han jo visste at jeg var på kontoret.
Jeg mener at jeg bare vekslet noen få ord med tiltalte før lagmannen tok fatt på rettsbelæringen. På forsvarerens plass lå tiltalebeslutningen, Nordhus' notater og endel gjenparter av sakens dok. Jeg leste først og fremst tiltalebeslutningen som jo var ganske kort og prøvde å orientere meg i de øvrige dok. Jeg måtte jo imidlertid først og fremst konsentrere meg om lagmannens rettsbelæring som etter min mening var nøytral og ikke gav noen foranledning til å gripe inn. Det ble henvist til vitneprov og sakkyndig uten at det ble gitt noen vurdering av verdien av vitneprovene og de sakkyndiges uttalelser, lagmannen holdt seg til generelle betraktninger.»
Dette viser at høyesterettsadvokat Faye fikk liten anledning til å konferere med tiltalte, og at han fikk svært knapp tid til å sette seg inn i saken før rettsbelæringen. Jeg må også legge til grunn at domfelte ikke ble nærmere orientert om den situasjon som var oppstått, hvilke alternativer som forelå, om sin adgang til å anmode om utsettelse, eventuelt om at saken burde utsettes til senere samme dag.
Det er uten videre klart at lagmannsretten kom i en meget vanskelig situasjon som følge av at tiltaltes forsvarer, høyesterettsadvokat Nordhus, uteble fra forhandlingen lørdag 24. mars 1984. Han uteble etter at man i løpet av 4 dager - fra tirsdag til fredag - hadde gjennomført en omfattende hovedforhandling med avhør av en rekke vitner og medisinsk sakkyndige og etter at partene hadde prosedert skyldspørsmålet. Det var tidligere opplyst at forsvareren og dommerne ville være opptatt med andre rettssaker fra mandag den etterfølgende uke. Hensynet til å få gjennomført saken måtte nødvendigvis veie meget tungt. Det forelå således en vanskelig valgsituasjon. Imidlertid var det, slik jeg ser det, ikke riktig å presse frem avviklingen av hovedforhandlingen slik det her ble gjort. Domfelte fikk ikke anledning til å ta et overveiet standpunkt med hensyn til hva han ønsket. At hans forsvarer samtykket i forsvarerskiftet, kan jeg ikke tillegge avgjørende vekt.
Dette innebærer ikke med nødvendighet at den eneste utvei var å utsette saken til ny berammelse. Men iallfall måtte en ny forsvarer ha bedre anledning enn han i dette tilfelle fikk til å sette seg inn i saken før rettsbelæringen ble holdt. Jeg nevner også at aktor for Høyesterett har antydet som en mulighet at det i den ekstraordinære situasjon som forelå kunne være spørsmål om å protokollere lagmannens rettsbelæring i sin helhet.
Ved en samlet vurdering av de opplysninger som er gitt om fortsettelsen av hovedforhandlingen for lagmannsretten etter at tiltaltes forsvarer uteble fra forhandlingen lørdag 24. mars, er jeg kommet til at tiltaltes tarv ikke ble varetatt på fullt betryggende måte, og jeg tør ikke utelukke at dette kan ha virket bestemmende på dommens innhold. Jeg er derfor kommet til at lagmannsrettens dom bør oppheves etter bestemmelsen i straffeprosessloven §393 første ledd.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Røstad, Aasland og justitiarius Ryssdal: Likeså.