Rt-1985-28

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-01-12
Publisert:	Rt-1985-28 (11-85)
Stikkord:	Odelsrett, Odelsloven av 28, juni 1974 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 12. januar 1985 i l.nr. 8 B/1985
Parter:	Birger Ringkilen (advokat Per Gullik Horgen - til prøve) mot Berte Krogsrud (høyesterettsadvokat Wilhelm Omsted).
Forfatter:	Halvorsen, Røstad, Bugge, Langvand, Sandene
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §52, §21

Dommer Halvorsen: Minni Ringkilen døde den 4. april 1980. Under skiftebehandlingen av hennes bo ved Vinger og Odal skifterett gjorde to av hennes barn, Birger Ringkilen og Berte Krogsrud, født Ringkilen, krav på å få seg utlagt gården Ringkilen gnr. 42 bnr. 2, 9 og 13 i Nord-Odal til åsetestakst. Eiendommen er odlet av Minni, som etterlot seg 4 barn. Den eldste, Per Myhrer, som er halvbror av de tre andre, gjorde ikke krav på eiendommen og er senere død. Birger, født 1923, og Berte, født 1926, er henholdsvis eldst og nest eldst av fellesbarna. Birger er da den best åsetesberettigede etter hovedregelen i odelsloven §52 første ledd jfr. §12. Berte hevdet imidlertid at unntaksregelen i §52 femte ledd jfr. §21 gir henne rett til å overta eiendommen på skiftet og reiste skiftetvist mot broren som bestred kravet. Saken ble i medhold av odelsloven §52 femte ledd annet punktum overført til behandling i søksmåls former og med domsmenn. Vinger og Odal skifterett - uriktig benevnt herredsrett - avsa 17. mars 1982 dom med slik domsslutning:

«1. Berte Krogsrud kjennes best odels og åsetesberettiget til Ringkilen, gnr. 46 bnr. 2, 9 og 13 i Nord-Odal.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Birger Ringkilen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som, med 2 domsmenn, 27. juni 1983 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Birger Ringkilen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak gitt forklaring av partene og 11 vitner. Ett vitne er nytt for Høyesterett. De øvrige 10 vitner har forklart seg for skifteretten, mens bare 2 av dem avgav forklaring for lagmannsretten. Ytterligere 2 vitner avgav forklaring for skifteretten, hvorav det ene - partenes halvbror Per Myhrer - senere er død.

Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes tidligere anførsler, som i det alt vesentlige er de samme også for Høyesterett, viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens dommer.

Birger Ringkilen har i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsretten har stillet for små krav til den interesseovervekt som må foreligge for å fravike hovedregelen etter odelsloven §52 første ledd jfr. §12 om at den eldre av de to søsken, Birger, har rett til å overta eiendommen til åsetestakst. Etter ordlyden i unntaksregelen i §52 femte ledd jfr. §21, lovforarbeidene og rettspraksis må det stilles svært strenge krav for å fravike hovedregelen. Ikke bare må det være «klårt urimeleg om den eldre fekk drive den yngre bort» som det heter i §21. I tillegg til de synsmåter som der er nevnt, uttales det i §52 femte ledd at unntak bare kan skje i «særlege tilfelle». Vilkårene for å fravike åsetesrekkefølgen er derfor enda strengere enn vilkårene etter §21 første ledd for å nekte odelsløsning.

Lagmannsretten har lagt til grunn at Berte har gjort en større innsats for gårdsdriften og har en sterkere tilknytning til gården enn det som faktisk er tilfellet. Omvendt har den nedvurdert den innsats Birger har gjort etter at han giftet seg og flyttet til Oslo i 1959 og den tilknytning han fortsatt hadde til eiendommen.

Lagmannsretten har videre uriktig ansett Birgers flytting til Oslo og den omstendighet at han der ble fast ansatt som skogsarbeider som om han derved i lengre tid har vært fraværende fra Ringkilen og driver et annet yrke som han gjennom praksis har utdannet seg for, jfr. odelsloven §21.

Det er feil når lagmannsretten har funnet at Birger etter flyttingen ikke i tilstrekkelig grad påtok seg det vesentlige ansvar for gårdsdriften. For øvrig inngår ikke dette moment i vurderingstemaet etter loven.

At Berte forble hjemme etter at faren hadde sendt bud på henne i forbindelse med morens relativt kortvarige sykdom i 1949, hadde ikke sin grunn i noe ønske fra foreldrene om at hun skulle bli for å hjelpe til med gårdsdriften. Det var heller ikke behov for noen slik hjelp fra Bertes side.

Det er feil når lagmannsretten har funnet at Berte, sammen med sin mann Lars Krogsrud, påtok seg selvstendig ansvar for gårdens drift. Birger som bodde hjemme som eldste sønn på gården til han var 36 år i 1959, var heller den bestemmende. For øvrig har Lars Krogsruds innsats vært av mer beskjeden karakter. At han påtok seg å ordne med næringsoppgaver og andre dokumenter, hang sammen med at dette arbeid var han vant med fra sitt yrke. Dessuten kan hans arbeid ikke telle med når man etter loven skal vurdere om hvorvidt Bertes forhold har vært av den art at åsetesrekkefølgen kan fravikes. Sammenhengende med dette kommer det moment at Lars overfor boet har stillet seg i en vanlig kreditors stilling ved å fremsette krav på arbeidslønn.

Husdyrholdet på gården er nå nedlagt, og lagmannsretten har sett bort fra at det ikke vil få noen ervervsmessige følger for Berte om hun må flytte fra gården.

Berte og hennes mann har fått full kompensasjon for det arbeid de har utført i form av fritt hus for seg og sønnen og ved å ha hatt del i gårdens produkter i den felles husholdning. Disse ytelser må ses i relasjon til gårdens avkastning som er meget beskjeden. Dette viser også at det ikke har vært noe offer for Berte å forbli på gården.

Lagmannsretten har ikke tatt hensyn til at Birger ikke tidligere har hatt rettslig adgang til å overta gården og heller ikke til at forholdene innen familien har avholdt ham fra å bringe spørsmålet på bane. Berte på sin side må hele tiden ha vært klar over at hun ikke kunne forvente å få overta gården. Hun visste at hun hadde dårligere odels- og åsetesrett enn Birger, og hun måtte av Birgers innsats kunne slutte seg til at han hadde til hensikt å overta når den tid kom. Birger hadde derfor heller ingen foranledning til å gjøre Berte kjent med denne hensikt.

Endelig har lagmannsretten ikke tatt hensyn til at det ved flere anledninger ble uttalt ønske fra foreldrene om at Birger skulle overta gården.

Birger Ringkilen mener at vilkårene for å fravike åsetesrekkefølgen ikke foreligger og har nedlagt slik påstand:

«1. Eiendommen «Ringkilen», gnr. 46 bnr. 2, 9 og 13 i Nord-Odal utlegges arvingen Birger Ringkilen til åsetestakst.

2. Birger Ringkilen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Berte Krogsrud henholder seg til skifterettens og lagmannsrettens dommer som hun hevder er riktige så vel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen. Dog mener hun at det offentlige skulle ha vært tilkjent saksomkostninger i begge instanser. Hun har fri sakførsel for alle instanser.

Berte er enig i at vilkårene for å fravike åsetesrekkefølgen er strenge. Men hun bestrider at uttrykksformen «i særlege tilfelle» i odelsloven §52 femte ledd kan tillegges noen selvstendig betydning, slik at vilkårene for å fravike åsetesrekkefølgen etter §52 er strengere enn vilkårene for å nekte odelsløsning etter §21.

Det ville være klart urimelig om hun ikke fikk overta gården. Hun er født og oppvokst der og har - bortsett fra et kort avbrudd i 1948/49 - bodd der hele sitt liv til hun nå er 58 år gammel. I omkring 35 år har hun inntatt en stilling på gården som «gardkjerring». Hun ofret andre muligheter for å yte sine foreldre en høyst påkrevet bistand for gårdens fortsatte drift. Skifterettens og lagmannsrettens bedømmelse av dette forhold, hennes innsats og forhold til gården er helt korrekt. Får Birger overta, vil han drive Berte bort fra gården. Dette betyr at stillingen for så vidt er den samme i det foreliggende tilfelle som gjelder overtagelse på skifte etter odelsloven §52, som etter §21, når den bedre odelsberettigede vil fordrive en yngre av sine søsken som har overtatt og bosatt seg på eiendommen.

Birger har selv valgt å slå seg til i Oslo med et annet yrke han gjennom praksis har utdannet seg for. Tidsforløpet helt fra flyttingen til Oslo i 1959 og til Minnis død i 1980 må i seg selv være avgjørende ved fortolkningen av §21 om hvorvidt den eldre har vært fraværende i lengre tid.

For øvrig har ikke Birger kunnet innrette seg på å ha rett til å overta gården, selv ikke før den nye odelslov kom. Hans eldre halvbror, som døde i 1982, hadde bedre odels- og åsetesrett, og halvbrorens to sønner som nå er i 40 års alderen, har fortsatt bedre odelsrett enn han. Om foreldrene skulle ha gitt uttrykk for noe ønske om at han skulle få overta, kan dette ikke tillegges vekt når overtagelse ikke har funnet sted. For øvrig er opplysningene om dette for motstridende til at man kan bygge noe på at slike ønsker skal ha vært uttalt.

Så vel skifteretten som lagmannsretten har funnet Berte klart skikket til å overta gården, selv uten å trekke inn i vurderingen den bistand hun måtte kunne påregne fra mann og sønn. Med hennes erfaring fra småbruket kan dette ikke være tvilsomt.

Om anmeldelse av lønnskrav i boet fra Berte og hennes mann anføres at dette ble gjort av deres daværende advokat som derved bare ønsket å sikre deres rettigheter før proklamafristens utløp.

Etter den totalvurdering loven gir anvisning på, mener Berte Krogsrud at det ville være klart urimelig om ikke åsetesrekkefølgen her skulle fravikes til hennes fordel og hun har nedlagt slik påstand:

«1. Ved skiftet av Minni Ringkilens dødsbo utlegges den faste eiendom Ringkilen, gnr. 42 bnr. 2, 9 og 13 i Nord-Odal til Berte Krogsrud til åsetestakst.

2. Birger Ringkilen dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at den ankende part, Birger Ringkilen, må gis medhold.

Etter hovedregelen i odelsloven §52 første ledd jfr. §12 går Birger Ringkilen foran Berte Krogsrud i åsetesrekkefølgen. Rekkefølgen kan imidlertid fravikes med hjemmel i §52 femte ledd jfr. §21 i særlige tilfeller dersom hovedregelen vil føre til «klårt urimelege resultat». Innledningsvis vil jeg bemerke at jeg ikke finner det tvilsomt at vilkåret «klårt urimelege resultat» i §52 femte ledd har samme begrepsinnhold som «klårt urimeleg» i §21 som bestemmelsen også henviser til. Selv om normalsituasjonen ved utøvelse av åsetesrett er at overdragelse til den dårlige prioriterte ikke har funnet sted, vil problemene i praksis kunne være de samme som når det er spørsmål om å nekte odelsløsning i medhold av §21. I den foreliggende sak vil nettopp utleggelse av eiendommen til den bedre berettigede innebære at den yngre fordrives fra gården. Ved avgjørelsen tar jeg derfor det samme utgangspunkt som i Høyesteretts dom i Rt-1978-268. Førstvoterende uttalte der blant annet, side 270-271:

«Enhver odelsløsning innebærer at den aktuelle besitter av odelsgodset fordrives av odelsløseren. Dette ligger i selve odelsrettens innhold og gir i de normale tilfeller ikke i seg selv noe grunnlag for å hindre løsning. Rimelighetsvurderingen etter loven §21 må derfor ha dette som utgangspunkt. Det er de øvrige omstendighetene omkring odelsløsningen som må vurderes, og bestemmelsen finner da anvendelse når de interesser som odelsløseren fremmer, er så beskjedne etter art og styrke i forhold til hva saksøkte i tilfelle må ofre at resultatet blir klart urimelig. «Det må vere ei monaleg overvekt av omsyn som talar mot å tillate løysing».»

De omstendigheter som er nevnt i §21 første ledd annet punktum, og som §52 femte ledd henviser til, gir ikke en uttømmende oppregning av de hensyn som kan tas i betraktning. Men både vedkommende hensynene som §21 særlig nevner, og andre hensyn som kan være av betydning, gjelder en streng grense for rettens adgang til å fravike den vanlige rekkefølge for de åsetesberettigede ut fra en rimelighetsvurdering. Dette følger av at en fravikelse kan skje bare når det ville føre til «klårt urimelege resultat» å følge den vanlige rekkefølge, jfr. i denne forbindelse Rt-1979-1534, særlig side 1538.

Paragraf 52 femte ledd angir at det er «i særlege tilfelle» at normalrekkefølgen kan fravikes når det ville være klart urimelig å følge denne. Under prosedyren for Høyesterett har partene gitt uttrykk for forskjellig oppfatning av betydningen av loven reservasjon «i særlege tilfelle». Det er for meg ikke nødvendig å gå inn på dette spørsmål, om reservasjonen ytterligere skjerper kravet i §52 femte ledd («klårt urimelege resultat»), om reservasjonen betyr et eget krav i tillegg til «klårt urimelege resultat», eller om reservasjonen i realiteten ikke kan ha noen praktisk betydning. Uansett hvordan reservasjonen forstås, må det nemlig for en fravikelse iallfall kreves at det ville virke klart urimelig å følge den vanlige åsetesrekkefølge. Jeg er kommet til at det her ikke vil virke klart urimelig å følge den vanlige rekkefølge, og det er i og med det gitt at Birger som bedre åsetesberettiget enn Berte har rett til å få eiendommen utlagt. Jeg viser for øvrig til Rt-1980-967.

Ringkilen er et lite bruk på 43 dekar, hvorav ca 10 dekar har vært utnyttet til korndyrking, ca 2 dekar til potetdyrking og det øvrige til høyproduksjon. I tillegg har bruket hugstrett i Mobråten skog som det ikke foreligger nærmere opplysninger om. Frem til midten av 1960 årene var det 6-7 kyr, noen ungkyr, gris og høns. Husdyrholdet ble etter hvert trappet sterkt ned. Fra midten av 1970-årene da Berte opplyser å ha overtatt stellet av dyrene, varierte besetningen med mellom 1 og 2 kuer, 1 og 2 ungkyr og opptil 2 griser og 1 sau. Da Minni døde i 1980, var husdyrholdet avviklet. Vitnet Henry Holtet som har vært tekniker ved landbruksetaten i Nord-Odal kommune gjennom 18 år, har opplyst at etter beregninger gir eiendommen 0,1 årsverk ved kornproduksjon og ca 0,5-0,6 årsverk med 5-6 kuer. For en families underhold nødvendiggjør bruket således inntekt utenfra.

Birger er i dag 61 og Berte 58 år. Birger giftet seg i 1959 og Berte i 1960. Begge har de ett barn som er i 20-års alderen og som opplyses å være interessert i bruket.

Alt fra konfirmasjonsalderen var Birger med sin far på arbeid i skogen om vinteren fra oktober til april. De arbeidet også sammen som sesongkjørere for Oslo kommune; Birger med egen hest fra 1946 til 1960 da han ble fast ansatt i Oslo kommune som skogsarbeider, og faren som hjelpemann for Birger fra 1946 til 1954 og i 1955. Frem til Birger giftet seg og flyttet til Oslo i 1959 i en alder av 36 år, arbeidet han på gården utenom periodene i skogen. Også lønnen for skogsarbeidet gikk til den felles husholdning og driften på gården, utover det Birger trengte til eget forbruk. Da han skulle gifte seg med sin nåværende hustru Sigrid, som fra før hadde barn, kan jeg vanskelig se at Birger hadde noe annet valg enn å flytte fra bruket. Søsteren Berte hadde da i flere år vært forlovet og giftet seg året etter at Birger flyttet. Det må være åpenbart at det ikke var plass for alle på gården, og den ordning som ble truffet, synes å ha vært den naturlige etter omstendighetene.

For meg fortoner det seg som nokså klart at Birger har fortsatt i samme yrke som tidligere. Skogsarbeid inngår som et naturlig supplement til jordbruksdrift, og Birger har da også etter 1960 fortsatt i det yrke han hittil hadde drevet. Heller ikke kan jeg se det slik at Birger ved sin flytting til Oslo kan sies å ha «vore fråverande i lenger tid», som odelsloven §21 nevner som eksempel på ett av de momenter det kan legges vekt på.

Alt i alt sitter jeg igjen med det bestemte inntrykk at Minni og Birger og Berte hver i sær har gjort det de med rimelighet kunne gjøre for å holde gården i hevd og drive den. Birger har ikke brutt sin forbindelse med bruket og sitt yrke. Han har hvert år anvendt ferie og fridager til arbeid på gården. Hans situasjon er vel for så vidt typisk for barn som på grunn av foreldrenes trang til å holde ved gården, må finne seg midlertidig erverv og bolig utenfor gården inntil tiden er moden. Det er slett ikke en slik situasjon som vi her har for oss, som odelsloven §21 første ledd annet punktum tar sikte på.

Jeg finner grunn til å bemerke at det etter min mening er et uriktig skjønnstema når lagmannsretten fremhever at Birger etter 1960 «ikke i tilstrekkelig grad (har) markert seg som den som hadde det vesentligste ansvaret for gårdens drift og økonomi».

De forklaringer som er gitt om partenes tilknytning til og innsats på gården, spriker sterkt, og det er vanskelig på det foreliggende grunnlag å skifte sol og vind mellom partene her. Dette får imidlertid ingen innflytelse på det resultat jeg er kommet til. Også med lagmannsrettens vurdering av Birgers forhold til gården etter 1959 og også om det som Berte har forklart under bevisopptak til bruk for Høyesterett om sin innsats legges til grunn, finner jeg det ikke tvilsomt at forholdene i denne sak ikke er slike at det ville virke klart urimelig overfor Berte om Birger gis rett til å få eiendommen utlagt etter loven hovedregel.

Jeg tilføyer at Berte ikke kan ha hatt noen berettiget forventning om å få overta eiendommen, idet hun både hadde sin eldre halvbror og Birger foran seg i odelsrekkefølgen. Heller ikke kan jeg se at forholdene lå slik an at Birger kan bebreides for ikke å ha tatt overtagelsesspørsmålet opp med søsteren.

Etter omstendighetene mener jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

Birger Ringkilen har rett til å få seg utlagt til åsetestakst eiendommen «Ringkilen» gnr. 46 bnr. 2, 9 og 13 i Nord-Odal.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Bugge, Langvand og justitiarius Sandene: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Trygve Solberg med domsmenn):

Saken gjelder spørsmålet om hvem av partene som skal overta eiendommen Ringkilen, gnr. 42 bnr. 2, 9 og 13 i Nord-Odal på skifte etter Minni Ringkilen, død 4. april 1980.

Partenes far Marius Ringkilen hadde overtatt Ringkilen ca år 1900. Han hadde 4 barn fra tidligere ekteskap, da han giftet seg med Minni Ringkilen. Hun hadde en sønn, Per M. Myhrer, fra før ekteskapet med Marius. Det var 3 barn i ekteskapet, Birger født 1923, Berte født 1926 og Åse født 1930.

I 1934 ble det etter forlangende av Hypotekbanken holdt tvangsauksjon over Ringkilen, gnr. 46 bnr. 2 og banken fikk tilslaget. Hypotekbanken solgte eiendommen igjen til Minni Ringkilen, som fikk utstedt auksjonsskjøte den 3. oktober 1936. Det var den 30. mai 1934 opprettet ektepakt mellom Marius og Minni Ringkilen, og i henhold til denne ble eiendommen Minni's særeie, og det løp ny odelshevd for henne fra det tidspunkt. Gnr. 46 bnr. 9 og 13 ble tilhjemlet Minni ved skjøte tinglyst 29. juni 1942 og 5. februar 1943.

Marius Ringkilen døde i 1956, og det ble oppgitt at det ikke var noe til skifte etter ham.

Minni Ringkilen døde 4. april 1980, og i skiftesamling 30. april 1981 ble det besluttet at Ringkilen gnr. 46 bnr. 2, 9 og 13 skulle utlegges Birger Ringkilen. Hans søster Berte, gift Krogsrud reiste innvending mot dette, - - -

Retten legger til grunn som uomtvistet at saksøkeren har bodd hjemme i Ringkilen hele sitt liv, bortsett fra en kort periode mens hun arbeidet i Oslo i 1948/49. Det anses på det rene at hun i 1949 flyttet hjem igjen for å hjelpe til på gården, etter anmodning fra sin far. Hennes mor var født i 1890, og var allerede da 59 år. Hun ble 90 år før hun døde i 1980. Partene har gitt tilkjenne et noe forskjellig syn når det gjelder morens helsetilstand. Saksøkeren har forklart at hun periodevis har vært slik plaget av gikt at hun ikke har kunnet delta særlig i arbeide, mens saksøkte har hevdet at hun har hatt en jernhelse og vært i fullt arbeide helt til det siste. Retten finner å måtte anse det som overveiende sannsynlig, at morens arbeidsskraft ble noe svekket etter hvert som alderen skred frem, og at arbeidet på eiendommen gikk mere og mere over på saksøkeren. Husdyrholdet ble trappet ned etter hvert, men det må antas at saksøkte til trots for det hadde fullt opp å gjøre på eiendommen. Særlig må det ha vært tilfelle de siste årene moren levet, da saksøkerne måtte kle og pleie henne.

Retten anser det også åpenbart at saksøkerens mann som har landbruksutdannelse, selv om han er ansatt i et firma for landbruksmaskiner, tidligere på Grorud, nu på Kløfta, og en årrekke har vært dagpendler, har gjort en betydelig innsats på eiendommen, både ved anskaffelse av traktor og redskaper og ved arbeide på fritid som helger og ferier. Det er også ved vitneforklaringer bekreftet at det er han som har fylt ut næringsoppgaver og selvangivelser overfor ligningsmyndighetene, og at han har ordnet med skjemaer og søknader vedrørende tilskudds- og trygdeordninger. Han har også stått for bestilling av såkorn og gjødsel m.v. Retten mener at denne innsats må sees i sammenheng med den innsats saksøkeren har gjort.

Når det gjelder saksøkte anses det på det rene at han hadde sin faste bolig i Ringkilen frem til han giftet seg i 1959. De par første årene etter konfirmasjon - antagelig 1937-38 - var han med sin far og kjørte tømmer i Odalen og Romedal. Deretter var han med på tømmerkjøring i Oslo og Aker, og lå da i brakker om vinteren og var hjemme på sommeren. Det er uomtvistet at han arbeidet på gården i sommersesongene mens han var hjemme, og at han også etter at han giftet seg, har vært i Ringkilen og deltatt i arbeide både i ferier og sporadisk i helger. Han har bl.a. vært behjelpelig med å hugge tømmer i Mobråten skog hvor Ringkilen hadde rettigheter, til materialer til påbygg på låven, og med innlegging av vann. Det synes imidlertid klart at det er Minni Ringkilen som har finansiert disse tingene ved opptak av lån, og at det er hun som har betalt renter og avdrag. Det er ikke sannsynliggjort at saksøkte har lagt ned penger i disse forbedringer.

Den innsats saksøkte har gjort hjemme mens foreldrene levet, og moren sto som eier av eiendommen, antas ikke å gå nevneverdig ut over det som i mange tilfelle blir gjort av barn som besøker og hjelper sine gamle foreldre, uansett om de er de eldste eller yngste i en søskenflokk. Innsatsen må etter rettens oppfatning ha vært relativt liten i forhold til innsatsen til saksøkeren som har nedlagt hele sin arbeidskraft på eiendommen.

Det er ikke fremkommet opplysninger som kan gi grunn til å tro at saksøkte på noe tidspunkt har gitt tilkjenne at han var interessert i å overta eiendommen. Tvert imot har han latt saksøkeren og hennes mann stå for driften uten å legge seg bort i den, og har uten bemerkninger sett på at de har gått til anskaffelse av traktor og nødvendige redskaper til bruk på eiendommen.

Det er på det rene at saksøkte har arbeidet i Oslo kommunes skoger det meste av sin voksne alder, og at han har vært fast ansatt i skogvesenet siden 1960. Han har har vært gift og bosatt på Flaen, Grorud, siden 1959. Det måtte da fortone seg som lite sannsynlig at han ville gi opp sin gode stilling og vel etablerte tilværelse og flytte til Ringkilen. Etter rettens oppfatning må saksøkeren ha hatt god grunn til å regne med at det ikke ville bli aktuelt. Dersom saksøkte hadde hatt slike planer, burde han ha gjort det klart på et langt tidligere tidspunkt, slik at saksøkeren kunne ha innrettet seg på en annen måte. Det må ha vært helt klart at partenes mor, etter farens død i 1956, ikke ville være i stand til å drive eiendommen uten hjelp. Tiden burde da vært inne til å tone flagg. Dersom det av hensyn til morens helsetilstand var påkrevet med kvinnelig hjelp, kunne det vært aktuelt i 1959 da saksøkte giftet seg. På det tidspunkt var saksøkeren enda ikke gift og etablert på en slik måte at det ville ha budt på problemer å omstille seg.

Slik forholdene har utviklet seg gjennom de siste 30 år, foreligger det her etter rettens oppfatning et typisk tilfelle hvor odelsloven §21 bør komme til anvendelse, idet det vil være i høyeste grad urimelig om saksøkte nu skulle overta Ringkilen til fortrengsel for saksøkeren. Det anses klart at saksøkeren er vel skikket til å overta eiendommen og drive den sammen med sin mann. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Friberg, Råmund Stuhaug og kst. lagdommer Alf Graven): - - -

Lagmannsretten er under tvil kommet til samme resultat som herredsretten.

Når det gjelder sakens faktiske sider viser lagmannsretten til herredsrettens fremstilling og tilføyer:

Det må etter bevisførselen legges til grunn at den ankende part til han omkring 1960 giftet seg og etablerte seg på Grorud, nedla en avgjørende innsats på gården. I tillegg til at han i sommerhalvåret arbeidet fast på gården, ytet han betydelig økonomisk støtte ved at kontanter han tjente på tømmerkjøring om vinteren, ble skutt inn i husholdning og gårdsdrift. På den måten bidro han både til det daglige behov og til drift og vedlikehold, blant annet av bygninger. Lagmannsretten legger videre til grunn at den ankende part etter at han giftet seg, like til morens død har vist interesse for gården og gjennom årene nedlagt adskillig arbeid på den. Han har selv forklart at han ved å nytte ferie- og fritiden, i disse årene i det vesentligste har utført alt onnearbeid (vår, sommer og høst). Denne forklaringen er delvis bestridt av den annen part. Lagmannsretten legger til grunn at den ankende part i disse årene har utført adskillig onnearbeid, men ikke i den utstrekning han har påstått. Som retten senere kommer til, må det legges til grunn at også andre har deltatt i onnearbeidet. Den ankende part synes ikke å ha ytet noe økonomisk tilskudd til kjøp av maskiner, vedlikehold etc., etter at han giftet seg. Like til morens død skaffet han nødvendig vinterved til gården.

Når det gjelder søsteren er det på det rene at hun i omtrent hele sitt liv har bodd på gården. Da hun i 1949, etter et kortere opphold i Oslo, kom tilbake, var dette etter farens anmodning. Retten legger også til grunn at når hun deretter ble værende hjemme, var dette fordi foreldrene ønsket det. Det er på det rene at Berte Krogsrud, etter at hun kom hjem, i alle år har deltatt i arbeid på gården. Fordi moren frem til en gang i begynnelsen av 1970-årene tok seg av arbeidet med dyrene, var søsterens arbeid i de første årene vanlig husarbeid. Etter at faren i 1956 døde, broren i 1959 flyttet, og moren ble eldre, skiftet dette arbeid gradvis karakter. Retten legger til grunn at Berte Krogsrud, i alle fall fra midten av 1970-årene, overtok det daglige arbeid med dyrene. Hun har videre i en årrekke, lenge før 1970, deltatt i onnearbeid, sommer og høst, uten at omfanget klart har latt seg fastslå. Selv har hun forklart at dette arbeidet var betydelig.

Retten regner også Berthes husarbeid som arbeid på gården.

Når det gjelder datterens innsats, nevner en til slutt at da moren ble syk og døde hjemme på gården, førte dette i en tid til et vesentlig ekstraarbeid.

Etter at Berthe i 1960 giftet seg, har også hennes mann, Lars Krogsrud, bodd på gården. Så lenge moren levde hadde ektefellene felles husholdning med moren. Krogsrud, som har gått jordbruksskole, har i alle år vært ansatt i et firma for landbruksmaskiner. I en rekke år etter at han kom til gården arbeidet han i Oslo og var i den tiden ukependler. Senere har han arbeidet på Kløfta og har da kunnet reise daglig til arbeidet fra gården. Det er på det rene at Krogsrud har ytet betydelig innsats på gården. Foruten at han i en årrekke har tatt seg av næringsoppgaver, selvangivelser m.v., har han også nedlagt adskillig annet arbeid. Han synes siden 1960 å ha deltatt i alt onnearbeid, uten at omfanget har latt seg klart fastslå. Krogsrud har videre gjennom sin arbeidsgiver skaffet en del landbruksmaskiner til gården. Det er uklart om han har fått oppgjør for dette. Han har videre reparert maskiner på gården og kjøpte i 1967 en brukt traktor til trekkraft på bruket. Hest på bruket var det da ikke. Etter at traktoren ble kjøpt, bygget han tidligere hesteredskap om til bruk for traktor.

Det er på det rene at verken den ankende part, ankemotparten, eller Krogsrud har fått noen direkte godtgjøring for sitt arbeid på gården. Når det gjelder den ankende part, synes han årlig å ha mottatt en del naturalier, visstnok poteter, samt en halv gris til jul. Ankemotparten og mannen hadde så lenge moren levde, som nevnt, felles husholdning med henne. De har oppgitt at dette delvis førte til at de måtte yte tilskudd til morens kosthold. De har ellers hele tiden bodd vederlagsfritt i gårdshuset og har også nytt av gårdens produkter. - - -

Retten er kommet til at Birger Ringkilens rett til å overta gården bør avskjæres.

Det er på det rene at Birger til ca 1960 bodde og arbeidet på gården som en hjemmeværende sønn. Etter den tid har hans tilknytning til bruket endret seg. Han har fortsatt vist interesse for gården, og utført adskillig arbeid på den. Arbeidet har imidlertid vært begrenset til onnene, og det må legges til grunn at også søsteren og hennes ektefelle i en årrekke har deltatt i dette arbeidet, svogeren i betydelig grad. Med den daglige arbeidsbyrden dyreholdet på gården til mot slutten av 1970-årene representerte, er det på det rene at betydningen av den ankende parts innsats på gården etter 1960 er begrenset i forhold til arbeidet utført av søsteren og hennes mann. Etter bevisførselen kan det ikke legges til grunn at den ankende part, som anført, nyttet all sin fritid og alle sine ferier på bruket. En viss tøyelighet er det her nødvendig å regne med.

Retten er etter en samlet vurdering kommet til at den ankende part, i alle fall fra en tid etter 1960, må sies å ha vært fraværende fra bruket. Han etablerte seg i samme periode i et fast yrke i Oslo skogvesen. Selv om han viste interesse for bruket, og utførte arbeid der, har han etter rettens vurdering etter 1960 ikke i tilstrekkelig grad markert seg som den som hadde det vesentligste ansvaret for gårdens drift og økonomi. Ansvaret for gården lå etter 1960 først og fremst på søsteren og hennes mann. Driftsplanlegging, adskillig onnearbeid og det daglige dyrehold m.v. ble i en årrekke ivaretatt av dem. En viser til det som er nevnt. Når det gjelder Berthe, er det på det rene at hun siden 1949 i loven forstand må sies å ha vært hjemme og hjulpet til på bruket. Det må tillegges vekt at hun har gjort dette av hensyn til foreldrene som var avhengig av hennes hjelp.

Etter rettens vurdering er det klart at Berthe er skikket til å påta seg et selvstendig ansvar for driften av gården.

Retten er etter gjennomgåelsen foran, etter en samlet vurdering, kommet til at det ville være klart urimelig om brorens rett til gården nå skulle gå foran søsterens. - - -