Rt-1979-1534

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-12-05
Publisert:	Rt-1979-1534
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 157B/1979
Parter:	Nils Kleven (advokat Helge Abrahamsen - til prøve) mot Jon Kleven (høyesterettsadvokat Kjell Skjelbred).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Endresen, Christiansen, Michelsen, Stabel
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §21, Tvistemålsloven (1915) §180, §12

Dommer Sinding-Larsen: Saken gjelder krav fra Nils Kleven om odelsløsning av eiendommen Tveithegna, gnr. 33 bnr. 8 i Solum, Skien, som hans far Gunnar Kleven ved skjøte av 3. januar 1975, tinglyst 1. april 1975, overdrog til hans yngre bror Jon Kleven. Jon Kleven har motsatt seg odelsløsning under henvisning til §21 i lov om odels- og åsetesretten av 28. juni 1974. Etter at odelstakst var avhjemlet 4. desember 1975, anla Nils Kleven sak ved odelsløsingsstevning til Skien og Porsgrunn byrett av 9. januar 1976. Byretten avsa den 28. desember 1976 dom med slik domsslutning:

Side:1535

«1. Alt. 1. Under forutsetning av at Gunnar Kleven opprettholder sine rettigheter ifølge kjøpekontrakt- og skjøte av 3/1-1975:

Jon Kleven dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Tveithegna, gnr. 33, bnr. 8 i Solum, Skien, med påhefte av Gunnar Klevens rettigheter ifølge kjøpekontrakt og skjøte av 3/1-1975, til Nils Kleven, mot at Nils Kleven betaler takstsummen kr 31.000,- trettientusenkroner - med fradrag av mulige pengeheftelser som måtte hvile på eiendommen ved skjøtingen, og til å fravike eiendommen innen 1. faredag.

Alt. 2. Under forutsetning av at Gunnar Kleven ikke opprettholder sine rettigheter ifølge kjøpekontrakt - og skjøte av 3/1-1975:

Jon Kleven dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Tveithegna, gnr. 33, bnr. 8 i Solum, Skien, til Nils Kleven mot at Nils Kleven betaler takstsummen kr 52.000,- femtitotusenkroner - med fradrag av mulige heftelser som måtte hvile på eiendommen ved skjøtingen, herunder kr 21.000,- tjueentusenkroner - til avløsning av Gunnar Klevens rettigheter i følge kjøpekontrakt og skjøte av 3/1-1975, og til å fravike eiendommen innen 1. faredag.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Jon Kleven påanket dommen til Agder lagmannsrett, som den 9. februar 1978 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Jon Kleven frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byretten og lagmannsretten.»

Jeg viser til herredsrettens og lagmannsrettens fremstilling av saksforholdet og gjengivelse av partenes anførsler for disse instanser.

Nils Kleven har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Skien og Porsgrunn byrett. Partene og i alt 11 vitner har avgitt forklaring. Av vitnene er tre, som alle er søstre av sakens parter, nye for Høyesterett.

Den ankende part, Nils Kleven, har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har stilt for små krav til den interesseovervekt som etter odelslovens §21 må være til stede for at den odelsrekkefølge som er fastsatt i §12, skal kunne fravikes. Det er videre uriktig lovanvendelse når lagmannsretten i vurderingen etter §21 har trukket inn den overenskomst som etter lagmannsrettens mening foreligger om at Jon skal få gården. Spørsmålet om Nils på grunn av en overenskomst er avskåret fra odelsløsing, må vurderes ut fra §25 og ikke tas inn i en vurdering etter §21.

Lagmannsretten har imidlertid tatt feil også når den har lagt til grunn at det da søsknene var samlet i hjemmet dagen etter morens død i august 1973, kom i stand en stilltiende overenskomst hvoretter Jon, til gjengjeld for at han flyttet hjem og overtok omsorgen for faren etter morens død, skulle få overta eiendommen. Ikke under noen omstendigheter har Nils gått med på en slik ordning. Han

Side:1536

bestrider at spørsmålet overhodet ble tatt opp med ham. Heller ikke det svar som hans bror Knut hevder han har gitt, kan imidlertid fortolkes som noe samtykke til at Jon skulle få overta gården. Det var heller ingen enighet mellom søsknene om at det var nødvendig at en av dem flyttet hjem. Spørsmålet om hvem som skulle få eiendommen, var i alle fall ikke gjenstand for noen felles drøftelse mellom søsknene, og farens mening på dette tidspunkt var at han ville sitte som eier så lenge han levde. Barna gikk også ut fra at faren ikke ville ha adgang til å selge dersom han ble sittende i uskifte. Da Jons søsken den 2. februar 1975 ble gjort kjent med at eiendommen var overdratt til Jon, protesterte både Nils, hans eldre bror Ole og flere av søstrene. Protesten gjaldt ikke bare pris og salgsvilkår, men det forhold at faren hadde overdratt eiendommen til Jon. Reaksjonen viser at salget ikke bygde på noen forståelse søsknene i mellom. Etter den ankende parts mening foreligger det således ikke omstendigheter som kunne gi Jon noen berettiget forventning om å få overta eiendommen uten hensyn til eldre søskens bedre odelsrett.

Heller ikke hensynet til faren, Gunnar Kleven, kan være avgjørende, jfr. Rt-1978-268 flg. særlig side 272, hvorav det fremgår at det ikke kan legges særlig vekt på at foreldre ønsker at et bestemt av barna skal overta odelseiendommen. Det bestrides ellers at det er et så dårlig forhold mellom Nils og faren at det vil oppstå vesentlige problemer om Nils overtar eiendommen og faren blir boende. Motsetningene nå skyldes for en del at Nils har motsatt seg farens ønske om at Jon skal få eiendommen. Det er ikke angitt noe konkret om hvorfor det skal være dårlig forhold mellom Nils og faren.

Ankemotpartens anførsel for Høyesterett om at det må tale mot Nils ved rimelighetsvurderingen at han etter lagmannsrettens dom avviste et forlikstilbud fra Jon, kan ikke tillegges noen vekt.

Nils har ellers like gode kvalifikasjoner som Jon til å drive eiendommen og har ikke hatt mindre tilknytning til eiendommen og foreldrene enn han.

Den ankende part, som har hatt fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 28.12.1976 stadfestes dog slik at Jon Kleven dømmes til å fravike eiendommen innen 14. april 1980.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og den ankende part for de øvrige instanser.»

Ankemotparten, Jon Kleven, mener at lagmannsrettens dom er riktig og har i det vesentlige anført:

Det bestrides ikke at det kreves en betydelig interesseovervekt for at odelsrekkefølgen skal kunne fravikes i medhold av §21, men det er likevel en konkret rimelighetsvurdering som skal foretas. Selv om det følger av rettspraksis at man i alminnelighet ikke kan legge særlig vekt på foreldrenes ønsker om at et bestemt av barna skal få overta odelseiendommen, kan man ikke være avskåret fra å legge vekt på særlige forhold som gir foreldrene grunn til å overdra eiendommen til et av de yngre barn. Det kan heller ikke være noe i veien

Side:1537

for at det ved interesseavveiningen legges en viss vekt på sosiale hensyn.

I den foreliggende sak må både saksøker og saksøkte anses kvalifisert til å overta eiendommen og drive den, og det hevdes heller ikke at Jon før 1973 har vært hjemmeværende eller at det skal legges særlig vekt på hans hjelpsomhet overfor foreldrene. De avgjørende momenter ved rimelighetsvurderingen er etter ankemotpartens mening forholdene omkring Jons flytting til eiendommen høsten 1973 og hans senere opphold der, hensynet til faren og den holdning Nils har inntatt til det forlikstilbud som ble fremsatt under forberedelsen av ankesaken for Høyesterett.

Lagmannsrettens vurdering av de samtaler søsknene hadde 17. og 18. august 1973 da de var samlet etter morens død, er i det vesentlige riktig. Spørsmålet om tilsyn med faren som da var 77 år, og om hva som skulle skje med eiendommen, ble naturlig nok drøftet, og Nils ble av sin bror Knut gjort kjent med at Jon ville flytte hjem. De uttalelser han da lot falle, må forstås slik at han var innforstått med at dette ville få betydning for hvem som skulle overta eiendommen. Han var i alle fall klar over at Jon flyttet hjem og måtte forstå at han innrettet seg på å overta eiendommen. Likevel har verken Nils eller noen av de andre fremkommet med noen innsigelser før i februar 1975, og da måtte de oppfattes slik at det var prisen og ikke selve overdragelsen de reagerte mot. Under enhver omstendighet har Jon inntil da gått ut fra at søsknene ikke ville motsette seg at han overtok eiendommen.

Det er riktig at faren i 1973 var innstilt på å fortsette som eier av eiendommen så lenge han levde, men han forandret mening, både fordi han ble eldre, og fordi den nye odelslov av 28. juni 1974 medførte at de eldre sønner ikke lenger hadde et ubetinget krav på å gå foran de yngre.

Ved siden av hensynet til Jon må hensynet til faren veie meget tungt. Det må legges vekt på at det dreier seg om en liten eiendom som faren har sittet med og vært bosatt på siden 1937. Eiendommen har sin vesentlige verdi som boligeiendom. Farens ønske om å fortsette å bo der er meget rimelig og forståelig. Det er bare ett våningshus. Dette er lite. Faren føler at han verken kan eller vil bo der sammen med Nils og hans familie. Han har følt seg i et motsetningsforhold til sønnen allerede fra dennes tidlige ungdom, og hans motvilje mot å bo sammen med ham må anses berettiget. Det må også legges vekt på de overgangsvanskeligheter som vil oppstå om Nils skulle vinne saken. Jon må da flytte, og Nils behøver ikke flytte inn umiddelbart. Det er ellers grunn til å tro at Nils ikke vil få beholde eiendommen, idet hans nå avdøde eldre bror Oles sønn, Eilef Kleven, har reist løsningssak mot Jon og vil føre denne videre mot Nils om han skulle vinne.

Etter at bevisopptakene for Høyesterett var avsluttet, har Jon fremsatt et forlikstilbud gående ut på at eiendommen skulle skjøtes tilbake til Gunnar Kleven for en pris tilsvarende odelstaksten. Forutsetningen var da at Gunnar skulle bli boende så lenge han maktet det, og at Jon Kleven med familie skulle bli på eiendommen for å ta

Side:1538

seg av ham. Den steilhet Nils har vist ved ikke å godta denne ordning, må være et moment ved rimelighetsvurderingen.

Motparten, som har hatt fri sakførsel for alle retter, har nedlagt slik påstand:

«1. Post 1 i lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Nils Kleven dømmes til å erstatte det offentliges saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Jeg finner først grunn til å peke på at lagmannsretten har lagt en uriktig forståelse av odelslovens §21 til grunn når den bygger på at bestemmelsen «etterlater retten med et relativt vidt spillerom for sitt eget skjønn». Det er riktignok så at de omstendigheter som er nevnt i §21 annet punktum, ikke er en uttømmende oppregning av hensyn som kan tas i betraktning, men når det kreves at odelsløsningen må virke «klårt urimeleg», ligger det i dette en meget sterk begrensning i rettens adgang til å avgjøre saken etter en ren rimelighetsvurdering. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til Rt-1978-268. Den forståelse av §21 som det her er bygd på, er også lagt til grunn i senere tilsvarende saker.

I den foreliggende sak hadde ingen av brødrene noe fortrinn fremfor den annen når det gjelder tilknytning til eiendommen eller forutsetninger for å drive den da Jon flyttet hjem høsten 1973. Den periode Jon bodde hjemme før eiendommen ble overdratt til ham i januar 1975, var bare snaut ett og et halvt år, noe som i seg selv taler mot å tillegge den særlig stor vekt. Det kan heller ikke sies at det kan ha vært særlig byrdefullt for ham å flytte hjem. Han var den gang ugift og bodde på hybel, og flyttingen medførte ikke avbrudd i noe etablert arbeidsforhold.

Jeg kan heller ikke se at det kan legges noen avgjørende vekt på det som ble uttalt søsknene imellom da de var hjemme i dagene etter morens død i august 1973. Spørsmålet om det kom til en stilltiende forståelse mellom søsknene om omsorg for faren og overtakelse av eiendommen, kan ikke ses å ha vært fremme for byretten, og Høyesterett har på dette punkt et bedre grunnlag å bygge på enn lagmannsretten. Det var i alt åtte søsken, som alle kom til stede etter morens død. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har tre av partenes søstre, som ikke møtte som vitner for lagmannsretten, avgitt forklaring. Jeg finner det ikke tvilsomt at spørsmålet om tilsyn med faren og om hva som skulle skje med eiendommen har vært berørt i samtaler mellom enkelte av søsknene, men noen felles drøftelse har ikke funnet sted, og jeg kan ikke se at det er kommet i stand noen stilltiende forståelse. Jon sa seg villig til å flytte hjem, uten at han i den anledning stilte noen vilkår, og jeg kan ikke se at Nils hadde noen grunn til å oppfatte situasjonen slik at det var en forutsetning fra Jons side at hans eldre brødre skulle akseptere at han overtok eiendommen. På dette tidspunkt var heller ikke salg aktuelt, idet faren ønsket å beholde eiendomsretten til eiendommen. Av de forklaringer som er avgitt, fremgår det også at i alle fall faren regnet

Side:1539

med at de andre barna kunne komme til å motsette seg en overdragelse til Jon. Ankemotpartens anførsler for Høyesterett må forstås slik at faren la vekt på at overdragelsen først skulle skje i 1975, slik at den nye odelslovs §21 kunne påberopes. Jeg kan således ikke se at Jon hadde rimelig grunnlag for å basere seg på at odelsrett ikke ville bli gjort gjeldende mot ham.

Jeg kan heller ikke se at hensynet til faren kan tillegges særlig stor vekt. Foreldres ønsker om at et bestemt av deres barn skal overta, kan i seg selv ikke være avgjørende, jfr. dommen i Rt-1978-268, særlig side 272. At det er et motsetningsforhold mellom foreldrene og et av barna, kan heller ikke være avgjørende. Skal dette kunne tillegges vekt, må det i alle fall kunne påvises konkrete omstendigheter som kan begrunne det motsetningsforhold som hevdes å foreligge. Dette må gjelde også om foreldre ønsker å bli boende på eiendommen. I dette tilfellet er det ikke angitt noen tungtveiende grunn til at faren skulle stå i et motsetningsforhold til Nils, og ikke sagt noe konkret om hvorfor det skulle være vanskelig for dem å bo sammen.

Jeg kan ikke se at avslaget på forlikstilbudet kan ha særlig vekt. Jeg viser til det sene tidspunkt for fremsettelsen, og til at det følger av odelslovens §62 at partene i salgsavtale ikke kan gjøre denne om med virkning for odelssøksmålet. Jeg viser videre til at forutsetningen var at Jon skulle bli boende på eiendommen, og at det ikke var noe i forlikstilbudet som var til hinder for at det på ny kunne bli odelstvist mellom partene etter et nytt salg eller ved arveoppgjøret etter faren.

De momenter som ankemotparten påberoper, kan etter min mening heller ikke etter en samlet vurdering gi grunnlag for anvendelse av unntaksbestemmelsen i §21.

Jeg finner at byrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående, men at Jon Kleven i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 må betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Den ankende part har fremlagt omkostningsoppgave. Saksomkostningene for lagmannsretten settes til kr. 6.750,-, herav for utlegg kr 550,-. Saksomkostningene for Høyesterett settes til kr 24.500,-, herav for utlegg kr 7.370,-.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 28. desember 1976 stadfestes, dog slik at Jon Kleven dømmes til å fravike eiendommen innen 14. april 1980.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jon Kleven til Nils Kleven 6.750 - sekstusensiuhundreogfemti - kroner.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Jon Kleven til staten ved Justisdepartementet 24.500 - tjuefiretusenfemhundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:1540

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Michelsen og Stabel: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Astrid Vale med skjønnsmenn): - - -

Retten ser saka slik: - - -

Det er ikke omtvistet at saksøkeren, Nils Kleven, har bedre odelsrett til eiendommen Tveithegna, gnr. 33, bnr. 8 i Solum enn saksøkte, Jon Kleven, som er en yngre bror av Nils Kleven.

Det heter i lov om odelsretten og åsetesretten av 28. juni 1974 nr. 58 §21:

«Vil ein odelsrettshavar løyse ein eigedom på odel frå ein yngre bror eller syster som har overtatt den av foreldre, kan retten nekte løysing, når det etter det som ligg føre ville vere klårt urimeleg om den eldre fekk drive den yngre bort. Omsyn kan mellom anna takast til om den eldre har vore fråverande i lenger tid og driv eit anna yrke som han gjennom skulegang eller praksis har utdanna seg for, medan den yngre har vore heime og hjelpt til på garden og må reknast for skikka til å drive den.

Odelsløysing kan også i andre tilfelle nektast mot ein eigar med odelsrett, når det ville vere klårt urimeleg om løysingsmannen fekk drive eigaren bort.»

§21 i den nye odelsloven, som er gjengitt ovenfor, gir retten adgang til å nekte den bedre odelsberettigede å løse eiendommen i de høve hvor det vil være «klårt urimeleg» om den eldre får drive den yngre bort. Retten forstår loven slik at det skal etter måten vektige grunner til for å fravike odelsrekkefølgen, slik denne er fastsatt i lovens §12.

Etter de opplysninger som er kommet fram i saka, herunder forklaring av parter og vitner, er det etter rettens mening ikke grunnlag for å anføre at noen av partene står i særstilling for så vidt gjelder den hjelp og bistand de har ytt sine foreldre ved drift av eiendommen eller på annen måte. Retten har inntrykk av at alle søsken i den utstrekning det har latt seg gjøre, i omlag samme grad har hjulpet til hjemme når det har vært behov for dette. Ingen av søsknene har over lengre tid vært bosatt på eiendommen etter at de ble voksne, eller har stått for driften av denne på vegne av foreldrene. Som naturlig er i en så stor søskenflokk med begrensede økonomiske muligheter har barna søkt ut i inntektsgivende arbeid så snart mulighetene for dette har vært til stede.

Det er således ikke grunnlag for å anføre at noen av partene i sterkere grad enn de øvrige søsken er knyttet til eiendommen eller har nedlagt en mer betydelig arbeidsinnsats her enn de øvrige.

Saksøkeren, Nils Kleven, gir inntrykk av å være arbeidsom og driftig, med velordnet økonomi og betydelige resurser. Han har fra sin praksis som gards- og skogsarbeider gjennom mange år gode forutsetninger for å kunne drive eiendommen på en tilfredsstillende måte.

Saksøkte, Jon Kleven, gir inntrykk av å være en noe mindre målbevisst type enn sin bror, hans tilværelse virker mindre velordnet, bærer mer preg av tilfeldighet enn brorens, men også hans mangeårige bakgrunn i jord- og skogbruk taler for at han i så måte er vel skikket til å ta hand om eiendommen. I motsetning til broren synes han å ha hatt vanskeligheter med å

Side:1541

etablere en velordnet økonomi, han er idag delvis uførhetstrygdet og skaffer seg tilleggsinntekt ved tilfeldige oppdrag innen bygg- og anleggsvirksomhet.

Det ligger nær å anta at saksøkte Jon Kleven, er den av partene som har et reelt behov for å beholde eiendommen, idet denne kan gi ham muligheter for å etablere et næringsgrunnlag for seg og sin familie. Etter det retten kan se har det imidlertid ikke vært lovens forutsetning å åpne adgang til for domstolene å foreta en direkte sosial vurdering av partene i saka, uten tvil er på den annen side Nils Kleven den av brødrene som i framtida sikrest vil kunne ta hand om eiendommen og sikre denne både økonomisk og driftsmessig.

Hensynet til partenes far Gunnar Kleven, som fortsatt bor på eiendommen, og rekner med å bli boende her så lenge Jon Kleven står som eier, er et vesentlig moment i saka.

Gunnar Kleven har gitt forklaring som vitne. Han virker klar, åndsfrisk og gir tydelig tilkjenne at han ønsker at Jon Kleven skal få beholde eiendommen. Han finner det ikke mulig fortsatt å bli boende på eiendommen hvis sønnen Nils Kleven overtar denne.

Retten har inntrykk av at dette er Gunnar Klevens oppriktige mening. Det ligger nær å anta at Nils Kleven, som synes å være både dyktigere og mer viljesterk enn sin bror, lettere støter an mot faren enn Jon Kleven som sannsynligvis er en vekere og mer ettergivende natur.

Det er tydelig av Gunnar Kleven, etter eget ønske og uten synlig påtrykk, har overdratt eiendommen til Jon Kleven i det håp at de øvrige barn skulle respektere dette. Det er ikke mulig idag å konstatere hvem av barna hustruen ønsket skulle overta eiendommen. Det er ikke noe som tyder på at hun foretrakk Jon framfor Nils, eller forøvrig noen av partene framfor de øvrige barna. Det er på det rene at begge foreldre for en del år tilbake tilbød eiendommen til den eldste sønnen, Ole Kleven, som da avslo, uvisst av hvilke grunner.

Retten finner at det forhold at Gunnar Kleven idag synes å foretrekke Jon framfor sine øvrige barn, og framfor Nils, ikke alene kan være grunnlag nok til å fravike odelsretten ifølge loven. Gunnar Kleven sitter i uskiftet bo etter sin hustru, han forvalter fellesboets midler, det har neppe vært intensjonen ved den nye odelsloven å etablere en praksis som gir lengstlevende av foreldrene relativt fri adgang til å overdra fellesboets faste eiendom(mer) til den eller de av barna som lengstlevende av en eller annen grunn foretrekker fremfor de øvrige. Ikke sjelden har både mor og far sine «yndlinger» i en større barneflokk, kanskje da i særlig grad den eller de som i størst grad gjennom årene har hatt behov for foreldrenes omsorg og støtte. Det kan ikke være tilknytningsforhold av denne art loven ønsker å prioritere ved unntaksbestemmelsen i §21. Hadde hustruen blitt den lengstlevende av ektefellene ville sannsynligvis en annen av søskenflokken blitt foretrukket. Resultatet ville bli at de rene tilfeldigheter ville avgjøre hvem av barna som skulle bli sittende med eiendommen(e) for seg og sin linje.

Bestemmelsen er neppe heller ment å åpne adgang til, overfor en eldre far eller mor, det rene kappløp mellom søsken for ved å innynde seg hos foreldrene om mulig å bli den som går av med familiens faste eiendommer for seg og sin linje.

Etter det retten kan se er §21 unntaksbestemmelse, som skal gi domstolene en mulighet til å skjære igjennom de mer åpenbare misbruk av

Side:1542

odelsretten, ved forsøk på å fordrive yngre søsken, og andre, som i en årrekke har tatt hand om foreldrene og deres eiendommer i eldre og bedre odelsberettigede søskens fravær.

Det er i denne saka, etter det retten kan se, bare to omsyn som taler for at Jon Kleven skal få beholde eiendommen i strid med odelsrekkefølgen. Det ene er omsynet til Gunnar Kleven, som ønsker å bo sammen med sønnen Jon og hans familie, men ikke med sønnen Nils og hans familie, idet Nils, ifølge faren «er noe sta og egenrådig». Jon derimot, er snill og omgjengelig. Det er ikke kommet fram opplysninger i saka som gir grunn til å tro at Nils ikke på beste måte vil ta hand om faren, om Gunnar Kleven fortsatt skulle ønske å bo på eiendommen også etter eierskiftet.

Gunnar Klevens personlige ønske i så måte er etter rettens mening ikke tilstrekkelig grunnlag for isolert sett, å gjøre bruk av unntaksbestemmelsen i odelsloven §21. En praksis av denne art ville klart åpne mulighetene for den rene vilkårlighet ved skipling av odelsrekkefølgen ved eierskifte av odelsgods, noe som ikke kan ha vært lovens forutsetning.

Det annet moment som taler i retning av at Jon Kleven bør få beholde eiendommen, er det faktum at han åpenbart har svakere forutsetninger enn Nils for å etablere seg på andre områder i livet. Heller ikke dette kan vel isolert sett gi ham en fortrinnsrett framfor sine eldre brødre og deres etterkommere til å tiltre eiendommen.

Jon Klevens hustru er utdannet gartner, og synes å ha de beste forutsetninger for å drive eiendommen idag. Dette moment tillegger retten mindre vekt idet det er Jon Kleven og ikke hustruen som er part i saka. Det synes åpenbart at det må være partenes personlige forutsetninger som skal vurderes mot hverandre, ikke ektefellene, som bare perifert og muligens bare over en forbigående periode, kommer inn i saka.

Retten finner etter dette at det ikke foreligger grunnlag i saka for å nekte Nils Kleven løsningsrett til eiendommen i medhold av odelsloven §21. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Guri Sunde, Harald Holfeldt Roscher og byfogd Tollef Landsverk): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er et vilkår for å nekte odelsløsning etter odelslovens §21 at «det etter det som ligg føre vil vere klårt urimeleg om den eldre fekk drive den yngre bort», jfr. paragrafens første ledd første punktum. Eksempler på forhold som kan tas i betraktning ved avgjørelsen er inntatt i første ledds annet punktum. Denne oppregning er imidlertid ikke på noen måte uttømmende og etterlater retten med et relativt vidt spillerom for sitt eget skjønn.

Når det gjelder de forhold lagmannsretten finner å måtte legge til grunn ved sin vurdering i nærværende sak, vil man først knytte noen bemerkninger til den eiendom som er gjenstand for odelsløsning.

Det er opplyst - og ikke bestridt - at Tveithegna er på ialt 23 da - herav 15 da innmark. Den skal være relativt vassjuk og ha en rekke skjær. Verken i tidligere eiers - Gunnar Klevens - tid - eller nå, ville den, såvidt lagmannsretten har forstått, kunne utgjøre et selvstendig næringsgrunnlag for den familie som er bosatt der. Gunnar Kleven arbeidet utenfor bruket, mens hans kone drev med et par-tre kyr på eiendommen. - Jon Kleven, som delvis er uføretrygdet, har også hentet inntekter annet steds, mens hans hustru, som er utdannet gartner, har sine særlige forutsetninger for å kunne utnytte

Side:1543

eiendommen.

Tveithegna har imidlertid i første rekke siden 1937 vært Gunnar Klevens og hans families hjem - hvor barna har kommet og gått. Høsten 1973 tok Jon Kleven igjen fast opphold hos faren og har senere bodd sammen med ham i eiendommens eneste beboelseshus, en enetasjes bygning på 64 kvm grunnflate. Det er etter det opplyste, også innredet et værelse på loftet og et i kjelleren.

Etter den bevisføring som har funnet sted finner lagmannsretten ikke å kunne slutte seg til byrettens synspunkter på forholdet mellom sakens parter, forsåvidt gjelder den bistand de gjennom årene har ydet sine foreldre - herunder til drift av eiendommen - og deres skikkethet til å overta denne.

Av partenes egne forklaringer fremgår at Nils Kleven, som i en årrekke har arbeidet ved anlegg, har vært meget borte fra distriktet og derfor faktisk vært avskåret fra å besøke sine foreldre ofte og yte dem nevneverdig hjelp med eiendommen. Ifølge vitneforklaringer fra Gunnar Kleven, Hilde Kleven og Hjørdis Kverndalen, var det da også alltid Jon Kleven foreldrene vendte seg til av brødrene når de trengte hjelp. Årsaken til dette ble av vitnet fru Kverndalen oppgitt å være at Jon vel var mest samarbeidsvillig. - Noe avgjørende moment antar ikke lagmannsretten dette er, eiendommens størrelse og den omstendighet at også andre søsken i noen utstrekning kunne yde foreldrene hjelp, tatt i betraktning. Opplysningene om at henvendelsene ofte ble rettet fra foreldrene til Jon svekker imidlertid byrettens betenkeligheter over at noen i en barneflokk skal kunne innynde seg hos sine foreldre til skade for bedre odelsberettigede søsken.

Når det gjelder partenes skikkethet til å overta eiendommen er det ikke fremkommet noe for lagmannsretten som gir grunnlag for å anta at Nils Kleven står sterkere enn sin yngre bror. Begge har erfaring fra gårdsarbeid, men har den vesentlige periode av sitt yrkesaktive liv vært beskjeftiget med annen virksomhet. Den omstendighet at Jon Kleven er delvis arbeidsufør har ikke forhindret ham i å delta i en rekke arbeider på eiendommen, såsom å reparere uthuset, legge inn vann og kloakk, og bygge veg. Det forhold at hans kone er utdannet gartner - og også har gartnerpraksis - må etter lagmannsrettens syn gi ham et visst pre i forhold til broren -. Sammen utgjør Jon Kleven og hans kone på tilsvarende måte som hans foreldre tidligere gjorde det, en økonomisk enhet - og lagmannsretten finner ikke grunn til å dra i tvil Hilde Klevens egen forklaring om at hun vil benytte sin yrkesutdannelse og -erfaring på eiendommen.

Forholdet til partenes far har vært nøye vurdert av byretten, som fant at hans ønske alene ikke kunne være tilstrekkelig grunnlag for å bringe unntaksregelen i odelslovens §21 til anvendelse. Lagmannsretten er for så vidt enig i dette. Også under ankeforhandlingen ga Gunnar Kleven bestemt uttrykk for at han ville at Jon skulle ha eiendommen, og at han ville flytte - eventuelt ta inn på aldershjem - om Nils vant frem med løsningssaken. Han kunne ikke tenke seg å bo sammen med Nils og hans familie. På utrykkelig spørsmål fra lagmannsretten anga han at dette først og fremst skyldtes at Nils ikke hadde respektert hans ønske om at Jon skulle ha Tveithegna. - Under forklaringer fra vitnene Knut Kleven og Hjørdis Kverndalen gikk det imidlertid tydelig frem at det iallfall etter at Nils ble voksen ikke hadde hersket noe godt forhold mellom ham og faren. - Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig med den ankende part i at det vil ramme faren særlig

Side:1544

hårdt om Nils Kleven gis anledning til å drive sin yngre bror fra gården. Mer enn et moment ved den totalvurdering retten er henvist til å foreta utgjør dette likevel ikke.

Under ankeforhandlingen - særlig gjennom vitneprovet fra Knut Kleven - kom det imidlertid frem nye opplysninger om bakgrunnen for hvorfor Jon Kleven flyttet hjem til sin far høsten 1973. Det er tidligere opplyst at faren tilbød ham å overta eiendommen på denne tiden. Hans mor var da nettopp død. - Ifølge Knut Kleven kom alle søsknene sammen i hjemmet umiddelbart etter morens død for å drøfte hvordan det skulle forholdes med faren, som var 77 år og ikke kunne være alene. Han var ingen pleiepasient, men trengte tilsyn, og var selv bange for å være alene om natten. - Søsknene diskuterte da mulighetene for at en av dem kunne flytte hjem og overta omsorgen for faren. Da ingen av de andre mente å ha anledning til det sa Jon seg villig. Ifølge Knut Kleven var det da også klart for dem alle at når Jon flyttet hjem, skulle han også overta eiendommen. Dette «lå», som Knut Kleven uttrykte det, «i korta». Han gikk endog så langt som til å karakterisere det som «tøv» om noen etterpå ville hevde ikke å ha forstått at den som overtok faren også overtok gården. - Nils Kleven, som ikke var til stede under selve drøftelsene, kom til gården en times tid senere og ble orientert av Knut om hva som var passert og hva man var blitt enige om. Han fremkom ikke med noen innvending mot ordningen.

Med utgangspunkt i Knut Klevens vitneprov finner lagmannsretten å kunne legge til grunn at det var en stilltiende overenskomst mellom søsknene at Jon skulle få beholde eiendommen som vederlag for at han overtok tilsynet med faren og flyttet hjem da han ble alene. At dette var meningen støttes også av Gunnar Klevens og Jon Klevens forklaringer under ankeforhandlingen. - På denne bakgrunn finner lagmannsretten det lite rimelig at Nils Kleven nå har gått til løsningsak. Det fremtrer som et klart brudd på forutsetningene for den ordning som ble etablert høsten 1973.

Etter de opplysninger som foreligger har Jon Kleven holdt sin del av overenskomsten og innrettet seg etter den. Han har nå sitt hjem på Tveithegna, har giftet seg og fått barn. Noe annet sted å bo har han ikke for seg og familien. Lagmannsretten er etter en skjønnsmessig vurdering av de forhold den mener må være relevante, kommet til at vilkåret for å nekte løsning etter odelslovens §21 er tilstede, idet det fremtrer som «klårt urimeleg» at Nils Kleven i kraft av sin bedre odelsrett skal kunne ta eiendommen fra sin yngre bror.

Avgjørelsen har imidlertid frembudt noen tvil da man blandt annet ikke har hatt noen rettledning i rettspraksis når det gjelder hvilke momenter som måtte være relevante ved vurderingen - og den vekt de vil kunne tillegges. - - -