Rt-1990-55
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-01-13 |
| Publisert: | Rt-1990-55 (13-90) |
| Stikkord: | Bedrageri, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 14B/1990, snr 246/1989 |
| Parter: | Aktor: kst førstestatsadvokat Lasse Qvigstad mot A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Dolva, Borchsenius, Schei, Halvorsen, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271, §183, §60, §62 |
Dommer Dolva: Oslo byrett avsa 22. august 1989 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1937, dømmes for overtredelse av straffeloven §271, jfr. §270, første ledd nr. 1 og straffeloven §183, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 1 -ett-år og 6 -seks- måneder med fradrag av 23 dager for utholdt frihetsberøvelse jfr. straffeloven §60. Han frifinnes for tiltalebeslutningens post III a og b. Saksomkostninger ilegges ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av dommen. Domfelte har anket prinsipalt over lovanvendelsen og subsidiært over saksbehandlingen - selvmotsigende domsgrunner. Han har påstått byrettens dom opphevet for så vidt angår domfellelsen for grovt bedrageri og dokumentfalsk.
Jeg finner at anken må forkastes.
Domfelte er en 53 år gammel mann, tidligere ustraffet. Han har arbeidet i Postverket i 30 år, sist som postmester, men ble avskjediget fra 1. september 1989 som følge av de forhold som denne sak gjelder. Han er funnet skyldig i grovt bedrageri overfor Postverket og dokumentfalsk. Jeg gir først en oversikt over framgangsmåten ved bedrageriet. Det ble gjennomført ved at domfelte i begynnelsen av mai 1988 sendte inn 43 falske postgiroinnbetalingskort og to såkalte innkortmeldinger til Postgirokontoret. Dokumentene som domfelte selv hadde utfylt, viste - feilaktig - at det var innbetalt i alt kr 1.960.000 til Sofienberg postkontor. Innkortmeldinger benyttes av postkontor ved daglig oversendelse av mottatte postgiroinnbetalingskort til Postgirokontoret og gir oversikt over antall innbetalingskort, beløp m v. Postgiroinnbetalingskortene var utfylt med forskjellige fiktive navn som avsendere, og som mottaker var oppført det fiktive navn O Strømme med adresse forskjellige banker, hvor beløpene skulle innsettes på Strømmes høyrentekonto. Ved mottakelsen av innkortmeldinger med postgiroinnbetalingskort blir beløpene bokført av Postgirokontoret, som også sørger for at beløpene blir overført til adressatene. Ved innsendelsen av de nevnte falske dokumentene forledet domfelte ansatte ved Postgirokontoret til å godskrive postgirokontoene til tretten forskjellige banker med til sammen det ovenfor nevnte beløp. Domfelte hadde på forhånd henvendt seg til bankene for å opprette høyrentekonti på det fiktive navn O Strømme. Meningen var at beløpene skulle gå inn på disse konti, som domfelte skulle disponere ved en medhjelper. Domfeltes opplegg lyktes så langt at beløpene ble godskrevet bankenes postgirokonti, men bare i enkelte tilfeller ble beløpet ført videre og inn på høyrentekonto. Opplegget ble avslørt ved at en bank reagerte på opprettelsen av kontoen. Det ble igangsatt nærmere undersøkelser, som førte til at domfelte raskt ble pågrepet og avla full tilståelse. Han hadde da ennå ikke kommet så langt at han ville kunne disponere over innestående på kontiene. Han hadde blant annet ikke returnert tilsendte skjema for signatur m v.
Jeg nevner at domfeltes motiv for å gjøre dette er særegent. Det framgår av dommen at han i hvert fall tok sikte på å tilegne seg en del av rentene, og jeg kommer nærmere tilbake til dette. Han har imidlertid også vært opptatt av spørsmålet om forrentningen av Postgirokontorets midler som han fant urimelig lav. Jeg viser til den framstilling av ordningen som byretten har gitt. Jeg går så over til å behandle anken over lovanvendelsen. Jeg nevner først at det må være på det rene at domfelte ved sin handlemåte har framkalt en villfarelse hos de ansatte ved Postgirokontoret, og derved forledet dem til å godskrive bankenes postgirokonti med de angitte beløp. Forsvareren har imidlertid hevdet at dette ikke har voldt tap eller fare for tap for Postgirokontoret i loven forstand. Han har blant annet vist til at byretten klart fastslår at Postverket ikke har lidt noe faktisk tap - alle beløpene er tilbakeført. Byretten har uriktig lagt til grunn at tap i loven forstand er forvoldt i det øyeblikk midlene var unndratt fra Postverkets disposisjonsrett. I hvert fall forelå det da høyst fare for tap, men så lenge midlene stod på bankenes konti innen postgirosystemet, var det ingen reell tapsfare. Domfelte kunne i hvert fall ikke disponere over midlene. Mulighet for tap oppstod først når beløp ble godskrevet høyrentekonto, men det gjenstod omfattende kriminell virksomhet for domfelte før han kunne disponere over midlene også da. Han måtte blant annet lage falske identitetskort for å få ut pengene. Det er derfor ikke riktig at tap oppstod allerede ved overføringen til bankenes postgirokonti.
Jeg er ikke enig i dette. Ved at et beløp godskrives en postgirokonto vil beløpet kunne disponeres av kontohaveren. Det er mulig at man må si at Postverket allerede ved dette har lidt et tap, se Rt-1970-758. Under enhver omstendighet representerer godskrivingen av bankenes postgirokonti en fare for tap for Postverket. Jeg viser for øvrig til avgjørelsen i Rt-1986-1076, særlig 1080. Det forhold at overføringen ikke tilsvarer en reell innbetaling til Postgirokontoret, utelukker ikke tapsfaren. Domfeltes mulige senere tilbakeføring av midlene til Postgirokontoret kan etter omstendighetene ikke føre til at fare for tap ikke har foreligget. Forsvareren har videre hevdet at det må være uriktig at domfelte er dømt for fullbyrdet bedrageri av kr 1.960.000, i og med at det høyst foreligger vinnings hensikt for en liten del av beløpet. Jeg finner at anførselen ikke kan føre fram. Jeg oppfatter byretten slik at den har lagt til grunn domfeltes forklaring om at han - med utgangspunkt i en forrentning av høyrentekontiene på 14 prosent - bare ville beholde 8 prosent selv, og at de øvrige 6 prosent sammen med hovedstolen senere skulle tilbakeføres til Postgirokontoret.
Jeg viser til at dette opplegget forutsatte at hele beløpet på kr 1.960.000 måtte overføres for at domfelte skulle oppnå den uberettigede vinning han tilsiktet. Han har da gjort seg skyldig i fullbyrdet bedrageri for det hele. Jeg finner etter dette at byrettens lovanvendelse er korrekt. Innvendingene mot domsgrunnene kan heller ikke føre fram, idet byrettens beskrivelse av de faktiske forhold er tilstrekkelig til prøving av lovanvendelsen. Anken må derfor forkastes.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.