Rt-1970-758
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1970-06-20 |
| Publisert: | Rt-1970-758 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 68/1970 |
| Parter: | Statsadvokat Håkon Wiker, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Blom, Bahr, Gaarder, Eckhoff, Nygaard, Bendiksby, Heiberg, Hiorthøy, Roll-Matthiesen, Endresen, Anker, Stabel, Gundersen, Mellbye, Bølviken, Tønseth, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §62, §64, Plenumsloven (1926) §3, §4, Sjekkloven (1932) |
Dommer Blom: 26. januar 1970 avsa Oslo byrett dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1939, dømmes for forbrytelser mot straffelovens §270, jfr. §62 og §64 til en straff av fengsel i 75 - syttifem - dager.
Fullbyrdelsen av straffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år på det særlige vilkår at domfelte betaler erstatning til Christiania Bank og Kreditkasse med kr. 804,- - åttehundreogfire - kroner i månedlige rater å kr. 100,- - ethundre - kroner første gang 15. februar 1970 og deretter hver 15. i de påfølgende måneder, ukrevet, inntil det hele beløp er betalt.
A, født xx.xx.1939, dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse innen 14 - fjorten - dager, kr. 804, - - åttehundreogfire - kroner med 6 - seks - prosent rente fra 27. mai 1969.
Han frifinnes etter tiltalens a), b), c), d), e), f), g), h), i), j), §1), n), o), p), q) og r).»
Etter ordre av riksadvokaten har statsadvokatene i Eidsivating påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder byrettens lovanvendelse for så vidt angår de tiltaleposter hvor siktede ble frifunnet.
Saken ble 22. mai 1970 behandlet i Høyesteretts første avdeling, som i medhold av lov av 25. juni 1926 §3, jfr. §4, besluttet at saken i sin helhet skulle forelegges den samlede Høyesterett.
Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.
Påtalemyndigheten har prinsipalt gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den under henvisning til Høyesteretts kjennelse i Rt-1969-1331 har bygd på at de forskjellige sjekkmottakere - banker eller private forretninger - ikke har vært utsatt for tap eller fare for tap ved at siktede har presentert og fått innløst sjekker på under kr. 500 som det ikke var dekning for på hans konto i trassatbanken, Christiania Bank og Kreditkasse.
Subsidiært har påtalemyndigheten gjort gjeldende at når en bank tar imot en sjekk trukket på en annen bank, må det sies at den «handler for» trassatbanken slik straffelovens §270 må forstås. For så vidt har aktor henholdt seg til den rettsoppfatning
Side:759
Høyesteretts mindretall la til grunn i den nevnte kjennelse. En anførsel i ankeerklæringen om at også de private firmaer som har tatt imot sjekker fra siktede, må sies å ha handlet for trassatbanken, er ikke opprettholdt av aktor i skranken.
Forsvareren har anført at det i overenskomstene av 1968 og 1969 ikke tales om dekning av tap, men om innløsning av sjekker som etter sjekklovens regler kan tilbakevises. Ut fra dette har han hevdet at det er en fiksjon å konstruere et tap på sjekkmottakerens hånd. I de tilfelle som går inn under overenskomstene, er sjekkmottakeren sikret innløsning av sjekken og verken utsatt for tap eller fare for tap.
Når det gjelder spørsmålet om den diskonterende bank kan sies å ha handlet for trassatbanken, har forsvareren henholdt seg til den rettsoppfatning som Høyesteretts flertall la til grunn i den nevnte kjennelse.
Jeg er kommet til at anken må føre fram.
Jeg nevner først at de tiltaleposter anken gjelder, er av tilsvarende art som de Høyesterett påkjente i avgjørelsen av 1969. Dels gjelder det sjekker som siktede har utstedt til seg selv og presentert og fått innløst i andre banker enn Christiania Bank og Kreditkasse som han hadde trukket sjekkene på. Dels gjelder det sjekker han har utstedt til private firmaer eller institusjoner som betaling for varer eller ytelser, også disse trukket på Christiania Bank og Kreditkasse. I begge tilfelle dreier det seg om sjekker på høyst kr. 500,- som går inn under den «innløsningsordning» som gjaldt fra 1. januar 1968. Men Høyesterett har nå fått seg forelagt et betydelig materiale til belysning av denne ordning og dens konsekvenser så vel i Norge som i Sverige og i Danmark. Saken foreligger for så vidt for Høyesterett i en annen skikkelse enn i desember 1969 og også i en annen skikkelse enn den forelå for byretten i nærværende sak.
I den nevnte kjennelse la Høyesterett enstemmig til grunn at sjekkmottakerne ikke hadde vært utsatt for tap eller fare for tap. Dette var i overensstemmelse så vel med herredsrettens vurdering som med påtalemyndighetens daværende standpunkt. Etter det som nå foreligger, ser jeg imidlertid annerledes på dette spørsmål, idet jeg antar at påtalemyndighetens prinsipale grunnlag, slik det er utviklet for Høyesterett, må føre fram. Det følger av dette at det ikke blir nødvendig for meg å behandle det subsidiære ankegrunnlag om at mottakerbanken har handlet for trassatbanken - det spørsmål som var gjenstand for dissens i kjennelsen av 1969.
Jeg finner det naturlig å ta mitt utgangspunkt i den ordning sjekkloven av 27. mai 1932 nr. 3 instituerer. Etter sjekkloven er det på det rene at trassatbanken ikke plikter å innløse en sjekk som det ikke er dekning for. I et slikt tilfelle vil den første mottaker av sjekken - privatperson eller annen bank - være utsatt for tap eller fare for tap, og det har aldri vært tvil om at sjekkutstederen, hvis de øvrige betingelser for straff er til stede, da rammes av straffelovens bedrageribestemmelse i §270.
Side:760
Ved den ordning de norske banker etablerte i 1961, som ble videre utbygd fra 1. januar 1968 og ytterligere konsolidert fra 1. september 1969, er det sentrale trekk at trassatbanken på visse vilkår påtar seg å ta imot fra sjekkinnehaveren og yte valuta for dekningsløse sjekker på høyst kr. 500,-. Dette innebærer, slik jeg ser det, at bankene ved overenskomst har påtatt seg å dekke et tap som etter sjekkloven rammer mottakeren av den dekningsløse sjekk. Etter straffelovens §270 er det en betingelse for straff at det voldes tap eller fare for tap hos den som er forledet eller den han «handler for». Det er klart at om det er voldt tap ved bedragersk atferd, vil gjerningsmannen kunne straffes selv om han dekker tapet etterpå, eller selv om tredjemann dekker tapet. Det samme gjelder om fornærmede er sikret full erstatning gjennom en forsikring eller garantiordning. Men det reelle innhold av sjekkoverenskomstene er, slik jeg ser det, at sjekkmottakerens tap flyttes fra ham til trassatbanken eller - om man vil - at trassatbanken yter ham erstatning for det tap som er voldt ham ved at han har tatt imot en dekningsløs sjekk. Ut fra denne forståelse av sjekkoverenskomstene ser jeg det altså slik at den som tar imot en dekningsløs sjekk lider et tap, og at straffelovens bedrageribestemmelser kommer til anvendelse selv om dette tap dekkes på grunnlag av reglene i sjekkoverenskomsten. Det er verken reelt eller formelt naturlig å oppfatte overenskomsten derhen at trassatbanken i disse tilfelle foretar noen egentlig innløsning av den dekningsløse sjekk. At så ikke er tilfellet, fremgår da også av at sjekkordningen av 1961 var betegnet som en «erstatningsordning for tap ved diskontering av sjekker», og at man ved ordningen av 1969 overveide å gi den betegnelsen «garantiordning», men av grunner som ikke er av interesse for denne sak, fant at det ikke var en heldig betegnelse. Jeg nevner også at trassatbanken ved betaling av en dekningsløs sjekk trer inn i det krav sjekkmottakeren måtte ha på trassenten.
Med en slik forståelse av loven - som for meg står som den naturlige - unngår man ulik behandling etter som sjekken er på kr. 500,- eller mer og etter som sjekken er presentert i egen bank eller i en fremmed bank eller det er en såkalt «tredjemannssjekk». Videre nevner jeg at Högsta Domstolen i Sverige i en avgjørelse referert i Nytt Juridiskt Arkiv 1964 197 flg. når det gjelder den svenske sjekkoverenskomst, som i hovedtrekkene er bygd opp på samme måte som de norske, har lagt til grunn at det ikke utelukker anvendelsen av bedrageristraff at sjekkmottakerne gjennom overenskomsten blir holdt skadesløse av trassatbanken.
Etter dette er det min oppfatning at så vel de banker som de privatinstitusjoner som har mottatt de dekningsløse sjekker i nærværende sak, etter en riktig forståelse av loven har lidt et tap, og at siktedes handlemåte, slik byretten har funnet den bevist, rammes av straffelovens §270.
I overensstemmelse med aktors påstand finner jeg det riktig
Side:761
å oppheve byrettens dom i sin helhet, også for så vidt angår de to tiltaleposter hvor siktede ble straffedømt.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder, Eckhoff, Nygaard, Bendiksby, Heiberg, Hiorthøy, Roll-Matthiesen, Endresen, Anker, Stabel, Gundersen, Mellbye, Bølviken, Tønseth og justitiarius Ryssdal: Likeså.