LE-1987-80
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-05-06 |
| Publisert: | LE-1987-00080 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 6. mai 1988 i ankesak nr. 80/87, hl.nr. 116/87. |
| Parter: | Ankende part: Kjell Gudim (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johan Hjort, Oslo). Motpart: Henrik A. Domstad og Louise B. Domstad's dødsbo (Prosessfullmektig: Advokat Haakon I. Haraldsen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer H. Byrkjeland, formann. Lagdommer Nils Moe. Ekstraordinær lagdommer Conrad Clemetsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Henrik A. Domstad, født xx.xx.1910, død 21. april 1987, stiftet midt i 1950-årene Norsk Bremseservice A/S og overtok selv alle aksjene. Ved kontrakt av 9. februar 1957 festet selskapet fra Oslo kommune en tomt på 2596 m2 beliggende ved Store Ringvei på Storo, - Rolf Wichstrøms vei 31. På tomten ble oppført et bilverksted og en bensinstasjon som begge ble drevet av Domstad. I 1962 ble inngått leveransekontrakt med oljeselskapet Texaco for et tidsrom av 30 år. I de senere år har bensinstasjonen vært bortleid. I tillegg til hovedtomten leide Norsk Bremseservice A/S også to tilstøtende grunnarealer på ca 1000 m2 og ca 150 m2 ved leiekontrakter i 1964 og 1969 med henholdsvis Oslo kommune og NSB. Begge disse kontrakter ble inngått for 1 år, men har uten formell forlengelse vært fortsatt virksomme. - Domstad og hans kone Louise Birgith Domstad, som var barnløse, bodde i en leilighet på eiendommen. Hun døde 3. juni 1987.
Ut i 1980-årene overveide Domstad å overdra virksomheten ved å selge aksjene i Norsk Bremseservice A/S. Han fikk en rekke henvendelser fra interesserte kjøpere. Kjell Gudim, som allerede drev 2 bensinstasjoner, tok kontakt med Domstad i 1984, men først høsten 1985 kom det til reelle forhandlinger om overdragelse. I tiden som fulgte hadde selskapet også forhandlinger med bl.a. OKK Invest A/S v/advokat Bjørn Kise og med Norsk Hydro i samarbeid med Tor Andenæs A/S v/direktør Odd Berg. Til å bistå med forhandlinger og salg engasjerte Domstad advokat Odd Erik Haakonsen, og Kjell Gudim var bistått av advokat Odd Josefsen. Ved telefonisk henvendelse 12. februar 1986 satte Domstad ved advokat Haakonsen endelig frist for de 3 nevnte interessenter til å fremkomme med siste endelige bud innen 14. februar s.å. Kjell Gudim v/h.r.advokat Johan Hjort reagerte samme dag på dette ved å meddele advokat Haakonsen pr. telex at det allerede var kommet i stand en bindende muntlig avtale mellom selskapet og Gudim, og dermed ikke var adgang for selskapet til nå å forhandle med andre om salg. Det ble bebudet søksmål, som senere ble reist ved stevning av 16. april 1986 til Oslo byrett.
Etter Gudims begjæring om midlertidig forføyning traff Oslo namsrett 19. februar 1986 beslutning om at H.A. Domstad forbys å inngå avtale med andre om salg av Norsk Bremseservice A/S. Beslutningen ble truffet uten muntlig forhandling og ble først forkynt for Domstad 19. mars s.å. Domstad som ikke anså seg bundet av noen avtale med Gudim, hadde i mellomtiden, 28. februar 1986, inngått en rammeavtale med Tor Andenæs A/S, med bestemmelse om å gjennomføre fusjon av de to selskaper. I anledning av den midlertidige forføyning krevde Domstad 23. april s.å. muntlig forhandling om forføyningens lovlighet. Namsrettssaken ble i samråd med partene stillet i bero.
I søksmålet for Oslo byrett la Kjell Gudim ned denne påstand:
"1. H.A. Domstad dømmes til å oppfylle avtale med Kjell Gudim i overensstemmelse med de av advokat Odd Erik Haakonsen utarbeidede avtaleutkast, og med oppgjør av kjøpesummen kr. 12000000,- fordelt slik at kr. 10000000,- forfaller til betaling ved kontraktens underskrift, og kr. 2000000,- ved opphøret av H.A. Domstads avtale med Texaco.
2. Kjell Gudim tilkjennes saksomkostninger."
Domstad påsto seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Byretten avsa 22. oktober 1986 dom med denne domsslutning:
"1. H.A. Domstad frifinnes.
2. Namsrettssaken mellom H.A. Domstad og Kjell Gudim heves. 3. Kjell Gudim dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til H.A. Domstad med kr. 18950,- -kronerattentusennihundreogfemti."
Om saksforholdet og grunnlaget for partenes påstander vises til domsgrunnene. Kjell Gudim har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsrett og har under ankeforhandlingen lagt ned slik endelig påstand:
"1. Prinsipalt: H.A. Domstads og Lovise Domstads dødsbo dømmes til å overdra samtlige aksjer i Norsk Bremseservice A/S til Kjell Gudim for 12 mill. kr., som betales mot overlevering av aksjene, med tillegg av 11 % renter av 10 mill. kr. for perioden 1/1 til 28/2 1986.
2. Subsidiært: H.A. Domstad var forpliktet til å overdra samtlige aksjer i Norsk Bremseservice A/S til Kjell Gudim mot betaling av 12 mill. kr., hvorav 10 mill. kr. forfalt til betaling innen utgangen av februar 1986 med tillegg av 11 % renter fra 1/1 til 28/2 1985, og 2 mill. kr. forfalt til betaling med bankgaranti ved utløpet av avtaleforholdet mellem H.A. Domstad og Texaco.
3. I begge tilfelle: Kjell Gudim tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Under ankeforberedelsen er Henrik Domstad avgått ved døden, og saken fortsettes av ektefellenes dødsbo. Boet har lagt ned denne påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. H.A. Domstads og Louise Domstads dødsbo tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Ved ankeforhandlingen møtte partenes prosessfullmektiger, og Kjell Gudim var til stede og ga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part - Kjell Gudim - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Domstad hadde mottatt 3 relativt likeverdige bud, men dog slik at Tor Andenæs A/S tilbød fusjon, mens OKK Invest A/S og Gudim bare tilbød kjøp av aksjene. Domstad foretrakk følelsesmessig Gudim, fordi han sto i et personlig forhold til ham, og fordi han ved salg til ham skulle få borett på livstid for seg og konen i leiligheten hvor de hadde bodd. Allerede på et møte 11. desember 1985 var det oppnådd enighet om kjøpesummen, 12 millioner kroner, men Gudim brakte inn spørsmålet om deling av beløpet med 6 millioner kontant og 6 millioner når Texaco-avtalen ble brakt til opphør. Domstad godtok ikke dette. Partene hadde deretter ikke kontakt før forhandlingene etter Domstads anmodning ble gjenopptatt med et møte 4. februar 1984 mellom Domstad, Gudim og advokatene Haraldsen og Josefsen. Man kom frem til enighet på alle punkter, herunder at 10 millioner kroner skulle betales kontant og 2 millioner betales ved Texaco-kontraktens opphør. Domstad var imidlertid trett og ville ikke bestemme seg, og det ble enighet om et nytt møte 10. februar, der det skulle være klarlagt om Domstad ville godta det man var blitt enige om. Man skulle ikke møtes for å drøfte nye detaljer, men bare vente på hva Domstad bestemte seg for.
Imidlertid fortsatte Domstad og advokat Haakonsen drøftelse av saken etter at møtet 4. februar var avsluttet. Domstad bestemte seg nå for å selge til Gudim og ba advokat Haakonsen underrette Gudim om dette. Det er fullt normalt å bestemme seg etter et møte som det her ble gjort. Haakonsen ringte 6. februar til Josefsen og ga uttrykk for at Gudim nå var den aktuelle kjøper. Josefsen oppfattet dette slik at bestemmelse var tatt, og han varslet Gudim som igjen underrettet Shell, og feiret begivenheten. Advokat Josefsen oppfattet ikke at advokat Haakonsen tok noe forbehold, og det har formodningen mot seg at forbehold ble tatt. Forbehold er noe Haakonsen har lagt inn i ettertid. Etter samtalen med Josefsen ringte han de to andre interessenter, og dette medførte at det innkom nye bud fra disse. Da Domstad 10. februar fikk meddelt de nye bud, spurte han om hva Josefsen hadde sagt i Haakonsens telefonsamtale med ham 6. februar Allerede i spørsmålet ligger det en erkjennelse fra Domstads side av at han hadde bestemt seg og alt hadde bundet seg overfor Gudim. At han senere inngikk avtale med Tor Andenæs A/S, var fordi Haakonsen hadde sagt han var ubundet overfor Gudim. Hvis advokaten hadde sagt han var bundet, hadde Domstad akseptert dette.
Da Gudim 7. februar 1986 i henhold til en tidligere avtale kjørte Domstad til sykebehandling, hadde han som nevnt gjennom advokat Josefsen fått kjennskap til hans telefonsamtale med advokat Haakonsen dagen før. Da Gudim takket ham for tilliten, smilte Domstad men uten å si noe. Domstads uttalelse i byretten (dommen 10) om at han ikke skjønte hva Gudim takket ham for, er ikke troverdig. Senere samme dag (7. februar ) snakket partene hjemme hos Domstad om spørsmål i forbindelse med overdragelse, bl.a. om hvilket løsøre som ikke skulle følge med. Domstad lot Gudim forlate seg i den tro at alt var klappet og klart med overdragelsen, og at det bare gjensto å underskrive avtale 10. februar s.å. Domstad har stilltiende, ved konkludent atferd, akseptert og bekreftet det han hadde meddelt sin advokat om at han hadde bestemt seg for Gudim. Domstad sto fritt bare inntil det tidspunkt han lot advokat Haakonsen si fra til advokat Josefsen. Det var illojalt å innhente nye bud fra de to andre ineresserte, men dette er uten rettslig betydning. Avtaleinngåelsen knytter seg direkte til Domstads atferd.
Når det gjelder spørsmålet om kravene til bevis, er det forfeilet å ta utgangspunkt i rettspraksis om overdragelse av fast eiendom. Her er det tale om overdragelse av aksjer i et "going concern". Tidligere rettspraksis om overdragelse av gårdsbruk er villedende. Derfor kan det ikke stilles skjerpede beviskrav for at det er inngått bindende avtale. Det er vist til NOU 1979:48 om avhendelse av fast eiendom og til Rt-1987-1205, særlig 1210. Det prinsipielt viktige for vår sak er at det er helhetssituasjonen som er avgjørende.
Da Norsk Bremseservice A/S nå er oppløst og aksjene solgt, nedlegges subsidiært påstand om fastsettelsesdom. Tor Andenæs A/S har handlet med åpne øyne og tatt en sjanse. Selskapet må restituere situasjonen, men det blir en senere sak, og bør ikke ha betydning i denne sak. Ankemotparten - dødsboet - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Saken gjelder overdragelse av aksjene i Norsk Bremseservice A/S, men i realiteten er det tale om overdragelse av fast eiendom. Hovedtomten, som i 1957 ble festet for 99 år, er det store aktivum som man forhandlet om. Det må derfor stilles de samme strenge krav til bevis for muntlig avtale som det etter rettspraksis gjelder for fast eiendom, jfr. NOU 1979:48, Rt-1904-1260, Rt-1955-719, særlig 720, og Rt-1985-1265, særlig 1269. Begrunnelsen for det strenge krav til bevis er behovet for klarhet og notoritet ved disposisjoner av stor betydning.
Forhandlingene med de 3 aktuelle kjøpere ble ført parallelt av advokat Haakonsen på vegne av Norsk Bremseservice A/S. Tilbudet fra Tor Andenæs A/S om fusjon ville være skattemessig fordelaktig, idet Domstad ville få aksjer som han kunne selge skattefritt. Domstad var 29. januar 1986 rede til å inngå avtale med Tor Andenæs A/S, men det endte da med at han ville ha betenkningstid. Han ba deretter advokat Haakonsen gjenoppta forhandlingene med Kjell Gudim, først og fremst av hensyn til boretten som Gudim var villig til å akseptere. I møtet 4. februar s.å. var det harde forhandlinger, men det ble oppnådd enighet om vilkårene. Det ville bli nødvendig med flere endringer i det kontraktsutkast man hadde drøftet i møte 15. desember 1985. Det måtte skrives nytt kontraktsutkast. Resultatet av møtet ble at Domstad ikke ville binde seg, men ønsket å betenke seg, og det ble reservert tid for nytt møte til 10. februar s.å. Etter at møtet (4. februar) var slutt, drøftet Domstad og Haakonsen saken. Men det har formodningen mot seg at Domstad da traff endelig avgjørelse om salg til Gudim. Vel ga han uttrykk for å ha bestemt seg, men hans syn var at han ikke var bundet så lenge han ikke hadde undertegnet avtale. Haakonsen var vel kjent med Domstads syn. Haakonsens etterfølgende opptreden taler også mot at Domstad hadde bundet seg overfor Gudim, idet han meddelte de to andre interesserte at det ikke var for sent med nye bud. Dette kunne han ikke ha sagt hvis han hadde forstått Domstad slik at han hadde bestemt seg definitivt for Gudim. I telefonsamtalen med Josefsen 7. februar s.å. uttalte Haakonsen at det så ut til at Domstad hadde bestemt seg for Gudim, men Haakonsen tok forbehold ved å si at meddelelsen ikke var moralsk eller juridisk bindende for Domstad. Haakonsen hadde ikke kontaktet de to andre hvis han ikke hadde tatt forbehold. Josefsen kan ha overhørt forbeholdet. Selv om han ikke skulle ha tatt forbehold, ble ikke Domstad bundet, idet han ikke hadde gitt Haakonsen fullmakt til å inngå avtale. Haakonsen sa til Josefsen at han ikke kunne binde Domstad.
Da Domstad og Gudim snakket sammen 7. februar, var ikke Domstad kjent med at Gudim hadde fått opplyst fra Josefsen at avtale var i orden. Domstads forklaring i byretten om at han ikke forsto hva Gudim takket for er derfor troverdig. Det var ikke noe unaturlig i at de to snakket om hvilket løsøre Domstad mente ikke skulle medgå i handelen. Domstad ble ikke bundet overfor Gudim gjennom advokat Haakonsens telefonsamtale med advokat Josefsen, og heller ikke gjennom sin opptreden overfor Gudim 7. februar Etter at de nye tilbud innkom fra Tor Andenæs A/S og OKK Invest A/S, var ikke Domstad lenger innstilt på å selge til Gudim og ville ha møtet 10. februar avlyst.
Gudims prinsipale påstand må retten ex officio avvise da Norsk Bremseservice A/S er oppløst og Tor Andenæs A/S ikke er gjort til part i saken.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:
Advokat Haakonsen førte i begynnelsen av 1986 etter oppdrag fra H.A. Domstad forhandlinger så vel med Kjell Gudim som med OKK Invest A/S og Tor Andenæs A/S om overdragelse av bedriften Norsk Bremseservice A/S. Etter det opplyste var det allerede 15. desember 1985 oppnådd enighet med Gudim om overdragelse til ham for en kjøpesum på 12 millioner kroner, men avtalen da strandet på at Gudim i sluttfasen bare ville betale halvparten kontant. Den 29. januar 1986 var det videre kommet til enighet i hovedtrekk om avtale med Tor Andenæs A/S, men det endte da med at Domstad ville betenke seg. Etter hans initiativ ble det nye forhandlinger med Gudim, og i møte 4. februar kom disse parter angivelig til enighet på alle punkter, herunder om kontantbeløpet og om renter av restbeløpet, men også disse forhandlinger endte med at Domstad ville ha betenkningstid, og nytt møte ble fastsatt til 10. februar s.å.
Gudim bygger sitt krav i saken på at Domstad etter møtet 4. februar i konferanse med advokat Haakonsen traff endelig bestemmelse om å selge til Gudim, og lot Haakonsen meddele dette til advokat Josefsen ved telefonsamtalen 7. februar s.å.
Det har etter lagmannsrettens syn formodningen mot seg at Domstad ved denne anledning mente å ta den endelige bestemmelse om overdragelse til Gudim. Retten legger til grunn Haakonsens vitneprov om at Domstad ikke mente seg bundet før han hadde underskrevet avtale. Når han derfor ga uttryukk overfor Haakonsen for at han hadde bestemt seg, kan han ikke ha ment at standpunktet var ugjenkallelig. Han hadde ikke behov for å treffe den endelige bestemmelse før møtet 10. februar, og det virker også av den grunn lite trolig at han skal ha tatt den endelige avgjørelse i denne viktige og vanskelige sak umiddelbart etter at han hadde måttet få 6 dagers tenkepause. Retten legger til grunn at det ikke var hans mening at Haakonsen skulle meddele videre at han - Domstad - hadde tatt det endelige, ugjenkallelige, standpunkt om salg til Gudim. Slik oppfattet også Haakonsen Domstads syn. Haakonsen mente ikke i telefonsamtalen med Josefsen å bringe videre et slikt bindende tilsagn fra Domstads side. Med sitt kjennskap til Domstad og sin forståelse av det oppdrag han fikk, hadde Haakonsen all oppfordring til å gi til kjenne at Domstad fortsatt ikke var rettslig bundet. Lagmannsretten legger til grunn at Haakonsen har tatt det nødvendige forbehold mot at det han meddelte om Domstads standpunkt innebar en rettslig forpliktelse for Domstad. Sannsynligheten for at Haakonsen tok forbehold bestyrkes også av at han etterpå ga til kjenne overfor de to andre interesserte at saken ikke var endelig avgjort, men at de fortsatt kunne gi nye bud, hva de også gjorde.
Den ankende part kan ikke ha forutsatt at bindende avtale skulle komme i stand på slik uformell måte og på det omhandlede tidspunkt. Det forelå således ikke fullstendig skriftlig kontraktsutkast, som omfattet de vilkår man var blitt enige om 4. februar Møtet som skulle holdes 10. februar, måtte fremstille seg som det naturlige tidspunkt da ferdig utarbeidet kontrakt eventuelt skulle undertegnes og bli bindende for partene. En rettsstiftelse på det tidspunkt og under de omstendigheter det var tale om, måtte det ha vært nærliggende for den ankende part å bekrefte skriftlig eller sikre bevis for på annen måte, særlig hensett til avtalens økonomiske verdi.
Når det gjelder spørsmålet om Domstad under samværet med Gudim 7. februar 1986 ble bundet gjennom konkludent atferd, viser lagmannsretten til byrettens resultat og begrunnelse. Av det som er opplyst om Domstads opptreden, lar det seg vanskelig utlede at han aktivt eller passivt har gitt til kjenne at han mente å ha bundet seg eller å ville binde seg til kontrakt med Gudim.
Byrettens frifinnelsesdom (pkt. 1) blir etter dette å opprettholde, idet frifinnelsen nå vil gjelde dødsboet.
Anken har vært forgjeves, men lagmannsretten finner at saken har frembudt slik tvil at saksomkostninger ikke tilkjennes, hverken for byrett eller lagmannsrett, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd og unntaksbestemmelsen i §180 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Henrik A. Domstad og Louise B. Domstad's dødsbo frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byrett og lagmannsrett.