LE-1991-1891
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-24 |
| Publisert: | LE-1991-01891 |
| Stikkord: | Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. 4/90 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01891 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Ingebjørg R. Lunde (Prosessfullmektig: Advokat Arne Haugestad, Oslo). Kjæremotpart: Buskerud fylkeskommune v/vegsjefen (Prosessfullmektig: Advokat Henning Halvorsen, Drammen). |
| Forfatter: | Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann. Lagdommer Odd Jarl Pedersen. Lagdommer Petter Lossius |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §154, Tvistemålsloven (1915) §181, Skjønnsprosessloven (1917) §2 |
Saken gjelder begjæring om oppreisning for fristoversittelse.
Lier, Røyken og Hurum herredsretts skjønn langs fylkesvei 3, Hyggen - Grimsrødbukta i Røyken kommune, ble avhjemlet 12. november 1990. Skjønnet ble sendt advokat Arne Haugestad som prosessfullmektig for en del av de saksøkte, bl.a. takst nr 2, Ingebjørg Lunde. Advokat Haugestad har opplyst at han mottok rettsboken til forkynnelse den 7. januar 1991. Den 28. februar 1991 begjærte han overskjønn på vegne av sine parter med unntak av Ingebjørg Lunde. Bakgrunnen for at Ingebjørg Lunde ikke ble tatt med som part var at hennes mann, Johs. Lunde, først ville forsikre seg om at omkostningene ved overskjønnet ble dekket av hans rettshjelpforsikring. Han overtok derfor selv ansvaret for innlevering av overskjønnsbegjæringen, og slik begjæring ble datert og innlevert retten 8. mars 1991.
Ved brev av 12. mars 1991 ble overskjønnsbegjæringen fra advokat Haugestad og Ingebjørg Lunde sendt ekspropriantens prosessfullmektig til uttalelse. I oversendelsesbrevet ble det uttrykkelig vist til overskjønnsbegjæringen fra "takst nr 2; Lunde, av 08. mars 91". Kopi av oversendelsesbrevet ble samtidig sendt advokat Haugestad.
Ekspropriatens prosessfullmektig reiste i prosesskrift av 12. april 1991 spørsmål om Lundes begjæring om overskjønn var for sent fremsatt.
I prosesskrift av 16. mai 1991 ba advokat Haugestad om oppreisning for Ingebjørg Lundes oversittelse av overskjønnsfristen. Etter at motparten hadde uttalt seg, avsa Drammen byrett kjennelse den 8. juli 1991 med slik slutning:
1. Begjæring om oppreisning avvises.
2. Ingebjørg R. Lunde betaler innen 14 -fjorten- dager saksomkostninger til Buskerud Fylkeskommune v/Vegsjefen i Buskerud med kr 600,- -sekshundre 00/100-.
Byretten la til grunn, under henvisning til oversendelsesbrevet av 12. mars 1991, at advokat Haugestad i alle fall 16. mars 1991 var klar over at Ingebjørg Lunde hadde oversittet fristen for å begjære overskjønn. Da oppreisning først ble begjært etter utløpet av fristen på en måned i domstolloven §154, ble begjæringen avvist.
Byrettens kjennelse ble forkynt for fylkeskommunens prosessfullmektig 9. juli 1991, mens advokat Haugestad kvitterte for mottagelsen først den 1. august 1991.
I prosesskrift datert 2. august 1991 har advokat Haugestad påkjært byrettens kjennelse på vegne av Ingebjørg Lunde til Eidsivating lagmannsrett. Hun har nedlagt slik påstand:
Eier av takst nr 2, Ingebjørg R. Lunde, meddeles oppreisning for oversittelse av frist for å begjære overskjønn.
Ingebjørg Lunde tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med kr 2500,-.
Buskerud fylkeskommune har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Ingebjørg R. Lunde dømmes til å betale saksomkostninger til Buskerud fylkeskommune v/vegsjefen i Buskerud for lagmannsretten.
Partenes anførsler og øvrige opplysninger i saken fremgår av sakens dokumenter.
Lagmannsretten bemerker:
Kjæremålet anses etter omstendighetene for rettidig, jf Rt-1989-480, idet advokat Haugestad vedtok forkynnelsen av byrettens kjennelse da han kom på kontoret etter ferien.
Etter domstolloven §154 må begjæring om oppreisning fremsettes senest 1 måned etter at det ble anledning til det. Etter rettspraksis er det regelen at fristen i alminnelighet løper fra det tidspunkt da vedkommende ble oppmerksom på fristforsømmelsen, men slik at det etter omstendighetene også må legges vekt på om unnlatelsen av å søke oppreisning hadde rimelig grunn, jf Rt-1969-1195 og Rt-1990-906.
Byretten la til grunn at advokat Haugestad i alle fall 16. mars 1991 var klar over Lundes fristoversittelse. Verken i oppreisningsbegjæringen eller kjæremålet er det gitt nærmere opplysninger om når advokat Haugestad ble klar over fristoversittelsen. I kjæremålet er det likevel opplyst at det var motpartens prosesskrift av 12. april 1991, der spørsmålet om fristoversittelse ble tatt opp, som advokat Haugestad besvarte med oppreisningsbegjæringen av 16. mai 1991. Ved brev til lagmannsretten av 17. desember 1991 har advokat Haugestad bekreftet at det var "først da advokat Halvorsen i sitt prosesskrift av 12. april 1991 påberopte fristoversittelsen at jeg subjektivt ble klar over at fristen var oversittet en dag". Lagmannsretten legger til grunn at heller ikke Lunde var oppmerksom på at fristen var oversittet før motparten tok spørsmålet opp.
Det er den som krever oppreisning som må opplyse og føre bevis for at oppreisning er begjært innenfor fristen på en måned. Det stilles i utgangspunktet ikke strenge krav til bevisene. Lagmannsretten finner å kunne legge til grunn at advokat Haugestad ble oppmerksom på at Lundes begjæring om overskjønn var fremsatt for sent da han mottok motpartens prosesskrift av 12. april 1991. Dette prosesskrift ble sendt advokat Haugestad sammen med byrettens brev av 19. april 1991. Oppreisning ble begjært i prosesskrift av 16. mai 1991, og begjæringen ble således fremsatt innenfor fristen på en måned etter domstolloven §154.
Det er etter dette spørsmål om oppreisning skal gis.
At Lunde ikke har holdt seg tilstrekkelig orientert om fristen for å begjære overskjønn, i det han har trodd at fristen løp fra 9. januar 1991 som var den dagen advokat Haugestad sendte ham kopi av skjønnet, må anses uaktsomt, men det er ikke grunnlag for å tro at fristoversittelsen er forsettlig.
Spørsmålet er så om det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning, jf domstolsloven §153 første ledd. At fristoversittelsen er kort er ingen særlig omstendighet, men det vil være et moment hvilke muligheter som foreligger for at begjæringen om overskjønn vil føre frem.
Lundes erstatning ble fastsatt til kr 35,- pr m2, tilsammen ca kr 6000, på grunnlag av differansebetraktninger, nærmere bestemt eiendommens verdi før og etter inngrepet. Det vises til skjønnet side 14 og side 43. At erstatningen er oppgitt i et beløp pr m2 har ingen betydning, så lenge det er på det rene at differanseprinsippet er benyttet jf Rt-1976-1511 annet hele avsnitt. Lunde har gjort gjeldende at lebeplantning for kr 12000,- skulle vært særskilt erstattet. Slik beplantning er imidlertid ikke gjenstand for særskilt erstatning ut fra gjenanskaffelsesprinsippet, men tas i betraktning i den utstrekning den påvirker hele eiendommens omsetningsverdi. Tapet av beplantningen inngår da som en del av vurderingen ved differanseprinsippet. Det er også denne rettsanvendelse skjønnsretten har lagt til grunn.
Lagmannsretten finner etter dette at det er lite sannsynlig at et overskjønn vil resultere i høyere erstatning. Verdigrensen for å begjære overskjønn er åpenbart heller ikke til stede. Det foreligger heller ingen andre særlige omstendigheter som tilsier oppreisning.
Begjæringen om oppreisning tas etter dette ikke til følge.
Kjæremålet har vært forgjeves og tvistemålsloven §181 første ledd får anvendelse, jfr skjønnsloven §2. Etter hovedregelen bør Ingebjørg Lunde betale motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene fastsettes til kr 1000,-, som i sin helhet er salær. For øvrig finner lagmannsretten at byrettens omkostningsavgjørelse kan stadfestes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæring om oppreisning for Ingebjørg Lunde tas ikke til følge.
2. Byrettens kjennelse punkt 2 stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ingebjørg Lunde til Buskerud fylkeskommune v/vegsjefen i Buskerud 1.000 -ettusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.