RG-1993-257

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1992-06-04
Publisert:	RG-1993-257
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett, Forvaltningsrett, Tilleggsjord
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 4. juni 1992 i sak LH-1991-00283 O.
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten v/adv.flm. Sven Marius Urke), hjelpeintervenient Alf Angell (advokat Nils Moe) mot Reidun Willumsen (advokat Nils Aga).
Forfatter:	Lagmann Arild O. Eidesen med skjønnsmedlemmene forretningsdrivende Lisbeth Vasset, ingeniør Peder Stavens, sekretær Jørun Nystad, gårdbruker Tor Johan Aalstad
Lovhenvisninger:	Jordloven (1955) §1, §20, Skjønnsprosessloven (1917) §54a, Oreigningsloven (1959) §2, Odelsloven (1974) §31

Overskjønnssaken gjelder gyldigheten av ekspropriasjonsvedtak og derved spørsmålet om skjønn kan fremmes.

Staten v/Landbruksdepartementet fremmet 18.9.89 begjæring til Salten herredsrett med krav om ekspropriasjon av gnr. 21 bnr. 32 i Meløy kommune, Nordland, eier Reidun Willumsen.

Ekspropriasjonen skulle skje til fordel for gnr. 21 bnr. 2, eier Alf Angell.

Side:258

Grunnlag var vedtak med hjemmel i jordlovens §20 første ledd, truffet ved kgl. res. 30.6.89. før endelig vedtak, hadde landbruksnemnda i Meløy 13.5.88 med tre mot to stemmer og mot herredsagronomens innstilling vedtatt ikke å ekspropriere, mens Fylkeslandbruksstyret i Nordland i møte 20.-22.6.88 med seks mot en stemme fulgte fylkeslandbrukssjefens innstilling og vedtok ekspropriasjon. Landbruksdepartementet fattet 2.12.89 også vedtak om å ekspropriere.

Gnr. 21 bnr. 32 har 36 da. fulldyrket mark, 15 da. overflatedyrket beite, 8 da. fulldyrkbart areal, 10 da. barskog og 97 da. lauvskog samt 9 da. annet areal, tilsammen 175 da. Gnr. 21 bnr. 2 har 74 da. fulldyrket mark, 29 da. overflatedyrket beite, 9 da. fulldyrkbart areal, 700 da. barskog og 500 da. lauvskog samt 1 400 da. annet areal.

Alf Angell, eier av gnr. 21 bnr. 2 leide fra 1969 gnr. 21 bnr. 1 som tilleggsjord. gnr. 21 bnr. 32 ble fradelt fra gnr. 21 bnr. 1 i 1984 og i 1985 solgt til Alf Angell.

Dette salget var en forutsetning for at eieren av gnr. 21 bnr. 1, John A. Grønås 27.9.82 fikk konsesjon til erverv av gnr. 39 bnr. 1, også i Meløy kommune. gnr. 39 bnr. 1 hadde ikke beiteressurser for sau, og Grønås fikk derfor beholde utmarksdelen av gnr. 21 bnr. 1, ca. 2.000 da. skog og annet areal, samt det gamle våningshuset på eiendommen.

9.5.83 skrev Grønås's søster Reidun Willumsen til Fylkeslandbrukskontoret i Nordland og gav uttrykk for at hun ønsket å kjøpe gnr.

21 bnr. 32. Brevet var satt opp av advokat og redegjorde for hennes bakgrunn og planer.

24.5.83 svarte Fylkeslandbrukskontoret blant annet.

«Fylkeslandbrukskontoret vil peke på at vilkåret for at Grønås fikk konsesjon på gnr. 39/1 er at han innen ett år fra konsesjonsmeddelelsen (27.9.82) selger gnr. 21/1 som tilleggsjord. Vi ønsker å nevne uttrykkelig at nåværende leietaker Alf Angell har behov for tilleggsjord og at det kan påregnes at konsesjon blir tilrådt/innvilget i tilfelle søknad. Som kjent var Alf Angell nevnt også i saksutredningen i forbindelse med fylkeslandbruksstyrets sak 454/82.

Fylkeslandbrukskontoret ønsker å opplyse at eventuelt salg/overføring av gnr. 21/1 til Grønås's søster etter vårt syn vil bety at vilkåret til konsesjonsmeddelelsen av 27.9.82 ikke oppfylles.

I Deres brev av 9. d.s. antyder De at Deres klient kan komme til å vurdere å løse gnr. 21/1 på odel. Her vil vi peke på den mulighet landbruksmyndighetene har etter odelsloven til å treffe vedtak om odelsfrigjøring, jfr. særlig odelslovens §31 første ledd i.f. (siste alternativ).»

10.8.83 klagde Reidun Willumsen konsesjonsvedtaket til fordel for broren, inn for Landbruksdepartementet. Klagen ble avvist av departementet 3.10.83.

I fylkeslandbruksstyrets møte 14.-15.5.84 ble det gitt tillatelse til fradeling av et areal på ca. 1,9 da. med påstående bolighus samt en nausttomt på ca. 0,2 da. Disse arealene skulle erverves av Reidun Willumsen. Det ble videre gitt samtykke til fradeling av et areal på 175 da. som skulle erverves av Alf Angell.

24.4.86 reiste Reidun Willumsen odelsløsningssak vedrørende eiendommen gnr. 21 bnr. 32 mot Alf Angell. Hun hadde i mellomtiden,

Side:259

22.1.85, fått konsesjon til erverv av eiendommen «Nyheim» gnr. 30 bnr. 3 i Meløy, med 5 års bo- og driveplikt.

Alf Angell svarte 3.7.86 med krav om odelsfrigjøring. Kravet ble avslått ved kgl.res. 14.11.86 - med urette, viser senere rettspraksis.

Reidun Willumsen løste deretter eiendommen på odel og fikk skjøte 3.12.87. Hun flyttet noen tid senere til gnr. 21 bnr. 32 fra gnr. 30 bnr. 3.

16.3.88 fremmet Alf Angell den søknad om ekspropriasjon som ligger til grunn for denne saken.

For herredsretten bestred Reidun Willumsen gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket og påsto skjønnet nektet fremmet.

Salten herredsrett avhjemlet 16.4.91 skjønn med slik slutning:

«1. Skjønnet fremmes.

2. Det samlede oreigningsvederlag for Reidun Willumsens eiendom gnr. 21 bnr. 32 i Meløy fastsettes til kr. 207.000,- - tohundreogsjutusenkroner -.

3. I saksomkostninger betaler Staten v/Landbruksdepartementet til Reidun Willumsen kr. 36.070,- - trettisekstusenogsyttikroner - innen 2 - to - uker.»

Saksforhold og anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens skjønn.

Reidun Willumsen har begjært overskjønn med prinsipal påstand om at skjønn nektes fremmet. Subsidjært angrep hun også deler av herredsrettens erstatningsfastsettelse. Staten v/Landbruksdepartementet tok til gjenmæle. Alf Angell erklærte hjelpeintervensjon. Han gjør, som Staten, gjeldende at ekspropriasjonsvedtaket er gyldig slik at skjønn må fremmes, og anførte i tillegg at det var utmålt altfor høy erstatning.

Etter en del skriftveksling under saksforberedelsen ble partene stående ved at bare spørsmålet om ekspropriasjonsvedtakets gyldighet skal overprøves. Hvis vedtaket er gyldig og således gir grunnlag for fremme av skjønn, skal herredsrettens erstatningsfastsettelse stadfestes. - - -

Lagmannsretten er, som herredsretten, kommet til at skjønn må fremmes.

Gjenstand for lagmannsrettens prøvelse er kgl.res. av 30.6.89. I vurderingen av resolusjonens gyldighet som forvaltningsvedtak, er det adgang til også å bygge på de synspunkter som har vært lagt til grunn under saksforberedelsen, jfr. Rt-1980-469 særlig 477.

Ekspropriasjonsvedtaket søkes hjemlet i jordlovens §20 jfr. §1. Det skjønn som forutsettes utøvd, er av utpreget landbruksfaglig og landbrukspolitisk art. Vedtaket er behandlet i særlig kyndige organer. Domstolene vil kunne prøve om lovens vilkår for ekspropriasjon er til stede, men kan ikke overprøve landbruksmyndighetenes faglig/politiske vurderinger.

Alf Angell gjorde som eier av gnr. 21 bnr. 2 i Meløy bruk av gnr.

21 bnr. 1, etter deling i 1984 gnr. 21 bnr. 32, som tilleggsjord fra 1969 til 1988. Lokale landbruksmyndigheter var kjent med dette. Da eier av gnr. 21 bnr. 1 Jon A. Grønås i 1982 fikk konsesjon for kjøp av gnr. 31 bnr. 1 i Meløy, heter det i fylkeslandbruksstyrets vedtak.

Side:260

«... Fylkeslandbruksstyret tilrår at søkeren får konsesjon og at det stilles vilkår om at han selger sin eiendom gnr. 21 bnr. 1 som tilleggsjord. Fylkeslandbruksstyret har i denne sammenheng ikke innvendinger mot at han sikrer seg rett til saubeite i fjellet.»

Som redegjort for innledningsvis, må det legges til grunn at et formål med vedtaket var å skaffe tilleggsjord til gnr. 21 bnr. 2, og at Reidun Willumsen ble gjort kjent med dette i brev av 9.5.83 fra Fylkeslandbrukskontoret i Nordland.

Reidun Willumsen valgte senere å gå til odelsløsning. Alf Angells forsøk på odelsfrigjøring førte ikke frem, med begrunnelse som senere har vist seg å være uriktig, jfr. Rt-1989-1353 særlig 1360.

Sakens ekspropriasjonsvedtak er derfor rettet mot eier som selv har løst eiendommen på odel fra den som der nå søkes ekspropriert til fordel for, en eier som etter odelsløsningen har startet egen drift på eiendommen. Det er dette som adskiller nærværende ekspropriasjon fra andre saker der det offentlige eksproprierer med hjemmel i vedtak etter jordlovens §20 jfr. §1. Med kunnskap om disse forhold har kompetente myndigheter likevel valgt å vedta ekspropriasjon.

I innstilling datert 13.5.88 til landbruksnemnda i Meløy kommune om ekspropriasjonstillatelse for Alf Angell, har herredsagronomen redegjort for sakens bakgrunn. Han fremholder gnr. 22 bnr. 2 som et mønsterbruk med avlinger og avdrått betydelig over middels for distriktet, og med nødvendige traktorer og redskaper. Om gnr. 22 bnr. 32 fremholdes at selv om det ikke er våningshus på bruksnummeret, så har nåværende eier fått utskilt det gamle på særskilt tomt. Driftsbygningen omtales som eldre og dårlig vedlikeholdt, lite tjenlig til sitt formål. - Uten å ta stilling til hva lagmannsretten kan og ikke kan overprøve, er man ubetinget enig i vurderingen av driftsbygningen. Som herredsretten, finner man at bare personer med sterk idealisme og/eller følelsesmessig tilknytning til stedet vil holde ut å bruke den over tid. -

Reidun Willumsen kritiserer at herredsagronomen ikke var inne i driftsbygningen. Lagmannsretten bemerker til dette generelt at stedlig herredsagronom oftest vil ha meget god kunnskap om lokale forhold, og spesielt at det etter bevisførselen må legges til grunn at herredsagronomen i denne saken var godt kjent med forholdene på gnr. 22 bnr. 1/32 og gnr. 22 bnr. 2.

I herredsagronomens innstilling anføres videre at gnr. 21 bnr. 32 representerte ca. 30% av beregnet grovfôrproduksjon for Alf Angells samlede virksomhet, og at tap av denne produksjonen betyr reduksjon med 1/3 av livdyrbesetningen, med påfølgende inntektstap. leie/kjøp av tilsvarende arealer opplyses ikke å være mulig i nærheten. Det er for lagmannsretten ikke godtgjort faktiske feil i dette resonnementet, som konkluderer med at forsvarlig driftsinntekt er avhengig av utnytting av eksisterende driftsapparat slik driftsplanen forutsetter. gnr. 21 bnr. 2 «må således sies å ha et klart behov for tilleggsjord (gnr. 21 bnr. 32)», heter det i innstillingen.

Reidun Willumsen har senere etterlyst næringsoppgaver fra Alf Angell, fra tiden før og etter avståelse av gnr. 21 bnr. 32. Slike oppgaver er fremlagt for lagmannsretten. De er imidlertid vanskelige

Side:261

å analysere og å gjøre relevante for de spørsmål saken reiser. Særlig er private tilleggsinntekter utenom jordbruksvirksomheten langt på veg uten betydning i denne saken, der eiendommene er så ulike og samtidig så tilpasset hverandre. For lagmannsretten har Angell dessuten forklart at når han og familien hittil så noenlunde har klart å opprettholde samme produksjon som tidligere med basis bare i gnr. 21 bnr. 2, så skyldes det ekstrainnsats fra fire voksne for blant annet å kjøpe/bytte til seg tilstrekkelig fôr. Slik ekstra innsats kan ikke ventes å vedvare.

I herredsagronomens innstilling inngår i vurderingen at ekspropriasjonen vil stoppe etablering av et støttebruk i et relativt tynt befolket område, og at odelsløsning i realiteten vil bli satt til side. Samlet, blant annet hensett til at Reidun Willumsen eier et annet støttebruk ervervet ved konsesjon, som ligger ca. 13 km borte, konkluderes det med at ekspropriasjon er hjemlet i jordloven. (Det bemerkes at lagmannsretten kontrollerte avstanden til mellom 15 og 16 km.)

Reidun Willumsen har beklaget at det ikke ble innhentet og omtalt ytterligere opplysninger om hennes driftsplaner og inntektsforhold. Hun har imidlertid vært representert ved advokat under hele prosessen og selv kunnet fremlegge opplysninger. Det synes dessuten på det rene at hennes planer har vært lite konkretiserte, bortsett fra at hun driver med ca. 70 vinterfôrte sauer, foreløpig uten dokumentert økonomisk overskudd. Herredsagronomen, godt kjent på stedet, må antas å ha hatt tilstrekkelig oversikt over de sentrale forutsetningene for ekspropriasjonsvurderingen - areal, driftsform og - forhold, avkastningsmuligheter m.m. - til å kunne foreta den vurdering saken krever.

Innstillingen til fylkeslandbruksstyret gjennomgår også saken i full bredde. Gnr. 21 bnr. 2Ž driftsplan og ressursgrunnlag vurderes, samt konsekvenser av tap av tilleggsareal. Det konkluderes med at «behovet for jord skulle derfor være udiskutabelt». Det er ikke påvist feil ved det faktiske grunnlag for denne vurderingen - som lagmannsretten forøvrig deler.

I innstillingen til fylkeslandbruksstyret heter det videre:

«Valget står altså her mellom å opprettholde og styrke et veletablert familiebruk/to-generasjonsbruk som gjennom meget god drift av jord, buskap og skog har klart å skape et godt grunnlag for brukerfamilien, og et lite kombinasjonsbruk der lønnsarbeid er hovedinntektskilden og drifta bare i beskjeden grad bidrar til familiens inntekter. Dette bruket dessuten bli spredt på to enheter som ligger 13 km fra hverandre.»

For lagmannsretten opplyste Willumsen at hennes 46-årige mann i 20 år har vært fast ansatt i televerket, mens hun i hele sitt voksne liv har vært husmor, når unntas vikariat som kokk på statskraftanleggene den siste tiden. - I innstillingen til fylkeslandbruksstyret drøftes formålet medjordloven sammenholdt med oreigningslovens §2 annet ledd.

Landbruksdepartementets vedtaksbegrunnelse bygger på tidligere innstillinger og på partenes senere brev i saken. Gjennom Reidun Willumsens brev er hennes situasjon bedre opplyst. Fordelene for ekspropriasjonssøker anses likevel «uten tvil større enn ulempene for den som rammes». Departementet vurderer forholdet til odelsretten i et særskilt avsnitt.

I foredraget til den kgl.res. av 30.6.89 gis et nytt resymé på grunnlag

Side:262

av tidligere saksfremstillinger og nye opplysninger. Reidun Willumsen har til dette blant annet påpekt at setningen «Eiendommen er uten brukbar bebyggelse» på side 1, er sterkt misvisende. Det fremgår imidlertid på side 2 i foredraget at Reidun Willumsen eier det gamle våningshuset på gnr. 22 bnr. 1 og at det står en eldre, dårlig vedlikeholdt driftsbygning på eiendommen. Videre opplyses at Reidun Willumsen har foretatt restaureringsarbeider. Også advokat Agas klageskriv er referert, - selv om advokaten er misfornøyd med det resymé som gis.

Ikke i noe skriftlig materiale er det holdepunkter for å anta at landbruksmyndighetene har valgt å fremme ekspropriasjon av redsel for mulig erstatningssøksmål fra Angell, som følge av at landbruksmyndighetene skulle ha stilt ham tilleggsareal i utsikt. Lagmannsretten kan forvørig vanskelig se grunnlag for et eventuelt slikt krav.

At innstillingene viser til Angells driftsplaner og investeringer i egen eiendom, innebærer ikke at det er tatt utenforliggende hensyn. Et grunnleggende formål med jordloven er å skape driftsøkonomisk bærekraftige jordbruksenheter. Investeringer som bidrar til dette, må da - i alle fall så lenge de ikke åpenbart er foretatt med sikte på å posisjonere seg i tvist om overføring av eiendomsrett - kunne tillegges vekt.

Det er således ikke påvist utenforliggende hensyn. Det er heller ikke grunnlag for å anta at vedtaksmyndighetenes fremstillinger bevisst eller ubevisst er gitt en form som tar sikte på å tjene Angells interesser på bekostning av Reidun Willumsen. Det er saksforholdet som bærer vedtaket, og den saksforberedelsen som det er redegjort for, er tilstrekkelig og forsvarlig.

Landbruksfaglig synes det ikke tvilsomt at jordlovens formål best ivaretas ved ekspropriasjon til fordel for gnr. 21 bnr. 2. Spørsmålet er imidlertid om det spesielle at eiendommen gnr. 21 bnr. 32 søkes ekspropriert fra odelsløser til fordel for den som eiendommen ble odelsløst fra, og fra en odelsløser som etter overtakelse har satt i gang en viss jordbruksvirksomhet på eiendommen, likevel må føre til at der ikke er lovlig adgang til ekspropriasjon.

Hovedformålet i jordlovens §1 er å skape selvstendige og driftsøkonomisk forsvarlige gårdsbruk. Interesseavveiing til grunn for hva som er mest gagnlig for samfunnet og de som har sitt yrke i landbruket, bygger særlig på objektive faktorer så som størrelse, arrondering, avkastning m.v. Individuelle interesser kommer inn som korrigerende momenter. Det kan også odelsretten gjøre, men den er ikke spesielt vernet. Det vises til Tilråding Ifra Jordlovkomitéen, 5.12.47, utg. 1951, 43 første spalte, til Ot.prp. nr. 55 (1954) 55 første spalte og til Henry Nærstad «Jordioven m/komm.» annen utg. 1967 51.

Innstillingene i saken synes å bygge på slik lovforståelse, og forholdet til odelsretten er vurdert mot sakens øvrige faktum. Jordlovens §20 jfr. §1 må da kunne hjemle ekspropriasjon i et tilfelle som det foreliggende. Reidun Willumsen har fremholdt at når jordlovens §1 tredje ledd gir hjemmel for å hjelpe til med å reise mindre bruk og utvide små bruk, må av dette utledes et forbud mot å ekspropriere igangværende mindre bruk til fordel for større. Lagmannsretten er

Side:263

ikke enig i dette. Også slike situasjoner må kunne vurderes konkret.

Etter lagmannsrettens mening er vedtaket heller ikke så sterkt urimelig at det må settes til side av den grunn. Reidun Willumsen meldte ikke interesse for å overta hele og udelte gnr. 21 bnr. 1 før denne eiendommen ble delt. Hun kjente til gnr. 21 bnr. 2's bruk av og behov for gnr. 21 bnr. 32 før hun gikk til løsningssak. Hun har ikke jordbruksbakgrunn og er ikke økonomisk avhengig av gnr. 21 bnr. 32. Sine investeringer vil hun få dekket, og barndomshjemmet kan hun fortsatt beholde. For Alf Angell, som har dyrket opp og drevet frem gnr. 21 bnr. 32, for så etter lagmannsrettens mening med urette ikke å få odelsfrigjøring i 1986, er forholdet at eiendommen er en nødvendig del av næringsgrunnlaget for ham og hans familie.

Etter dette må overskjønnet fremmes. I henhold til enighet, vil underskjønnets pkt. 2 og 3 bli å stadfeste. Underskjønnets pkt. 1 hører ikke hjemme i slutningen.

Reidun Willumsen har alene begjært overskjønn, som ikke har ledet til gunstigere avgjørelse. Underskjønnet lider ikke av slike feil, og avgjørelsen er ikke så tvilsom, at det var rimelig grunn til å mene at resultatet var galt til skade for henne. Det vises til skjønnslovens §54a første jfr. annet ledd. Det var imidlertid ikke åpenbart urimelig å begjære overskjønn, jfr. §54a tredje ledd. Hver av partene må derfor bære sine egne omkostninger for lagmannsretten.

Overskjønnet er enstemmig.