Rt-1989-1353
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-12-21 |
| Publisert: | Rt-1989-1353 (460-89) |
| Stikkord: | Odelsrett, Forvaltningsrett, Statsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 149/1989, nr 216/1988 |
| Parter: | 1. Arnt E. Karlsen 2. Jarl Andreassen (advokat Ove Chr. Lyngholt - til prøve) Hjelpeintervenient: Staten v/Landbruksdepartementet (fung. regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs) mot Arnt Andreassen (advokat Tor N. Rekve). |
| Forfatter: | Backer, Sinding-Larsen, Halvorsen, Smith, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Jordloven (1955) §1, §20, Odelsloven (1974) §31, Odelsloven (1974), §31, Odelsfrigjøringsloven (1907), §21, §30, §55, Jordloven (1955), Oreigningsloven (1959) §2, Forvaltningsloven (1967), Konsesjonsloven (1974) §6, §33, LOV-1984-05-11-26 |
Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om Arnt Andreassen kan foreta odelsløsning av gnr 106 bnr 9 og bnr 85 i Farsund uten hinder av at eiendommene er erklært odelsfrie ved kgl. resolusjon av 4. april 1986. Han har under løsningssaken gjort gjeldende at resolusjonen er ugyldig.
Karleif Helvig, som døde i 1979, eide odelseiendommen gnr 106 bnr 9 og bnr 32 i Farsund. Boet ble overtatt av enken, Ellinor Helvig. Hun fikk 9. juli 1981 samtykke av Vest-Agder fylkeslandbruksstyre etter jordloven av 18. mars 1955 nr 2 §55 til å fradele en parsell på ca 2 dekar, bestående av eiendommens tun med påstående bebyggelse samt strandrettigheter. Parsellen, som fikk bnr 84, ble sammen med bnr 32, som besto av strandrettighetene, ved skjøte av 11. januar 1983 overdratt til Halfdan og Sofie Pedersen. Fylkeslandbruksstyrets samtykke var gitt på vilkår av at resten av bnr 9 innen 1 år skulle selges som tilleggsjord til nabobruk. Ellinor Helvig prøvde å få fylkeslandbruksstyret til å frafalle dette vilkåret under henvisning til at Arnt Andreassen, som var sønn av Karleifs søster, hadde odelsrett til eiendommen. Fylkeslandbruksstyret fastholdt imidlertid vilkåret. Den 27. oktober 1982 fikk Ellinor Helvig fylkeslandbruksstyrets samtykke etter jordlovens §55 til å fradele en teig på ca 50 dekar som senere fikk bnr 85, og som skulle selges til Jarl Andreassen som tilleggsjord. Han er en yngre bror av Arnt Andreassen. Den 23. februar 1983 ga fylkeslandbruksstyret Arnt E. Karlsen konsesjon til erverv av resten av bnr 9, likeledes som tilleggsjord. Jarl Andreassen trengte ikke konsesjon, jfr. konsesjonsloven av 31. mai 1974 nr 19 §6 første ledd nr 2. De to bruksnumrene ble overdratt ved skjøter av henholdsvis 11. januar og 25. april 1983.
Arnt Andreassen, som siden 1947 hadde vært bosatt i USA og som er amerikansk borger, kom i 1983 tilbake til Norge, hvor han hadde kjøpt gnr 106 bnr 60. Dette er en ca 6 dekar stor parsell av bnr 9 som Arnt i 1972 fikk overdratt fra Karleif Helvig. Han bygget her driftsbygning, og senere, i 1989, også våningshus. Ved stevning av 30. desember 1983 til Lyngdal herredsrett reiste han odelsløsningssak mot Arnt E. Karlsen, Jarl Andreassen og Halfdan og Sofie Pedersen. Saken mot ekteparet Pedersen er senere frafalt. Ved brev av 14. juni 1984 til fylkeslandbruksstyret i Vest-Agder søkte Karlsen og Jarl Andreassen om at den jord som de hadde ervervet, måtte bli frigjort for odel etter odelsloven av 28. juni 1974 nr 58 §31 annet ledd. Fylkeslandbruksstyret fattet 20. februar 1985 med 6 mot 1 stemme vedtak om ikke å gå inn for odelsfrigjøring. På forhånd hadde Farsund kommunestyre enstemmig tatt det standpunkt at man ikke ville anbefale odelsfrigjøring. Landbruksdepartementet var imidlertid av motsatt mening, og ved kgl. resolusjon av 4. april 1986 ble det bestemt at gnr 106 bnr 9 og bnr 85 frigjøres for odel. Arnt Andreassens påstand om at den kgl. resolusjon er ugyldig, har flere grunner.
Lyngdal herredsrett avsa 3. april 1987 dom med slik domsslutning:
"1. De saksøkte frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen, som innebar at odelsløsning ikke skulle skje fordi den kgl.res. ble ansett som gyldig, ble av Arnt Andreassen påanket til Agder lagmannsrett.
Lagmannsretten avsa 3. juni 1988 dom med slik domsslutning:
"1. Kgl.res. av 4. april 1986, hvor gnr. 106 bnr 9 og 85 i Farsund er frigjort for odel, er ikke til hinder for at Arnt Andreassen kan løse eiendommen på odel.
2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten idømmes ikke."
Lagmannsretten la ved sin avgjørelse vekt på at odelsloven §31 første ledd, som paragrafens annet ledd viser til, ved lov av 11. mai 1984 nr 26 var blitt endret. Tidligere het det "kan Kongen etter søknad frå fylkeslandbruksstyret fri slik jord for eldre odelsrett". Ved den nevnte lovendring ble ordene "etter søknad frå fylkeslandbruksstyret" sløyfet. Lagmannsretten tolket den tidligere lovbestemmelse slik at Kongen ikke kunne fri jord for odel når fylkeslandbruksstyret gikk mot dette. Videre fant lagmannsretten at det ville være i strid med forbudet mot tilbakevirkende lover i grunnloven §97 å anvende den nye lovbestemmelsen i det foreliggende til felle. I den utstrekning lagmannsretten tok standpunkt til de øvrige innvendinger mot gyldigheten av den kgl. resolusjon, kom den til at de ikke kunne føre frem.
Når det ellers gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Staten v/Landbruksdeprtementet har erklært hjelpeintervensjon til støtte for de ankende parter.
Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å redegjøre nærmere for. Arnt Andreassen har frafalt en tidligere anførsel om at det hefter saksbehandlingsfeil ved Landbruksdepartementets behandling av odelsfrigjøringssaken. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten, med den forskjell som følger av at det nå er erklært hjelpeintervensjon.
De ankende parter, Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen, og hjelpeintervenienten, staten v/Landbruksdepartementet, har i det vesentlige anført følgende:
Det bestrides at det ved lov av 11. mai 1984 ble foretatt en realitetsendring i odelsloven §31. Også etter den tidligere ordlyd måtte Kongen ha den endelige avgjørelse i spørsmålet om odelsfrigjøring, uansett det standpunkt fylkeslandbruksstyret hadde inntatt. Det følger av forvaltningens hierarkiske oppbygging og av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper at det øverste forvaltningsorgan må stå fritt i sin avgjørelse. Noe annet ville være i strid med reglene om instruksjonsmyndighet og klagerett for begge parter til høyere forvaltningsorgan.
Selv om det skulle være foretatt en realitetsendring i §31 ved lov av 11. mai 1984, hevdes det at grunnloven §97 ikke er til hinder for at odelsfrigjøringsspørsmålet ble avgjort etter bestemmelsen slik den lød på avgjørelsestidspunktet. Dette må gjelde enten §97 søkes brukt som et fortolkningsmoment eller som en skranke for lovgiveren.
Ikrafttredelsesbestemmelsen i loven av 11. mai 1984 er helt klar. Ifølge loven avsnitt V første ledd tar loven til å gjelde straks. Det er så i annet og tredje ledd gitt overgangsbestemmelser, som er uten interesse i den foreliggende sak. Det følger av lovforarbeidene at Landbruksdepartementet for så vidt gjelder odelsloven §31 bare mente å rette opp en uklarhet, og at departementet ikke oppfattet det slik at det ble foretatt en realitetsendring.
Når det gjelder bruk av grunnloven §97 som skranke for lovgiveren, hevdes det at det eventuelt ikke er foretatt noen endring av de materielle regler for odelsfrigjøring, men bare av de prosessuelle regler for behandlingen av søknader om odelsfrigjøring. Det er alminnelig antatt at grunnloven §97 ikke er til hinder for at en sak behandles etter de prosessuelle regler som gjelder på den tid saken kommer opp til avgjørelse. Det følger for øvrig både av rettspraksis og teori at grunnloven §97 i stadig økende grad har vært ansett ikke som en absolutt skranke, men som en rettslig standard. Det er den urettferdige eller urimelige tilbakevirkning man reagerer mot. Det må da tas hensyn til at odelsfrigjøring har et slektskap med ekspropriasjon, som kan skje for så vidt gjelder også eldre rettigheter, og eventuelt med den virkning at odelsrett faller bort. At det ikke ytes erstatning ved odelsfrigjøring, henger sammen med at det skal betales takstpris ved odelsløsning ut fra en naturlig og påregnelig bruk av eiendommen, og at odelsretten da ikke har noen egentlig økonomisk verdi.
Heller ikke ankemotpartens øvrige innvendinger mot gyldigheten av den kgl. resolusjon kan føre frem.
Uttrykket "friviljug handel" i §31 annet ledd må sees i motsetning til de omsetningsformer som er nevnt i paragrafens første ledd. Det hevdes at det avgjørende for om en handel er frivillig i loven forstand er det rent formelle, at det foreligger en vanlig overdragelse fra selger til kjøper, og ikke om selgeren har følt seg i en tvangssituasjon. I det foreliggende tilfelle handlet Ellinor Helvig under enhver omstendighet frivillig for så vidt som hun kunne ha valgt ikke å selge parsellen til ekteparet Pedersen, men enten å beholde hele eiendommen eller selge hele eiendommen til Arnt Andreassen.
Det er på det rene at fylkeslandbruksstyret 27. oktober 1982 og 23. februar 1983 godkjente overdragelsen av de to deler av den opprinnelige odelseiendom til de ankende parter, og at begrunnelsen var at de skulle være tilleggsjord. Det fremgår også at fylkeslandbruksstyret tidligere var gjort oppmerksom på Arnt Andreassens odelsrett. Dette må være tilstrekkelig. Det kan ikke kreves at odelsretten på en sterkere måte skulle vært trukket inn i fylkeslandbruksstyrets vurderinger.
Når det gjelder spørsmålet om ekspropriasjonsrett etter jordloven, erkjenner de ankende parter og hjelpeintervenienten at man må kreve slik ekspropriasjonsadgang også i de tilfelle som går inn under odelsloven §31 annet ledd. Men de mener at det klart var en slik ekspropriasjonsadgang. Spørsmålet må bedømmes etter jordloven §20 første ledd, jfr. §1. Den sistnevnte bestemmelse har en meget vid formulering, og inneholder ingen reservasjoner for erverv av tilleggsjord til støttebruk, som fortsatt blir støttebruk; se tvert imot §1 tredje ledd om utvidelse av små bruk. Spørsmålet om hva som er "mest gagnleg for samfunnet og dei som har yrket sitt i landbruket", kan domstolene ikke prøve. Hva som har vært den offisielle landbrukspolitikk til forskjellig tid, kan ikke være avgjørende. I den senere tid har det for øvrig vært en større forståelse for støttebruk.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Lyngdal herredsretts dom av 3. april 1987 pkt. 1 stadfestes.
2. Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Hjelpeintervenienten har nedlagt slik påstand:
"Lyngdal herredsretts dom pkt. 1 stadfestes."
Ankemotparten, Arnt Andreassen, har i det vesentlige anført følgende:
Lagmannsrettens dom er riktig i sitt resultat. Den er også riktig i sin begrunnelse for så vidt som den bygger på at spørsmålet om odelsfrigjøring skulle ha vært avgjort etter odelsloven §31 slik denne bestemmelse lød før lovendringen av 11. mai 1984, og at Kongen da ikke kunne treffe avgjørelse om odelsfrigjøring når fylkeslandbruksstyret gikk mot dette. For tilfelle av at Høyesterett ikke er enig i den nevnte begrunnelse, gjøres det gjeldende flere andre grunnlag for å anse den kgl. resulusjon av 4. april 1986 ugyldig.
En bestemmelse om odelsfrigjøring for tilleggsjord svarende til den man nå har i odelsloven §31, kom første gang inn i jordloven av 18. mars 1955 som dennes §30. Det het der at Kongen kunne fri eiendommen fra odel etter "krav" fra fylkeslandbruksstyret. Etter uttalelser som fremkom under behandlingen av lovsaken i Odelstinget og Lagtinget, må man bygge på at det ble ansett som en særskilt betryggelse for de lokale interesser at odelsfrigjøring ikke kunne finne sted uten at fylkeslandbruksstyret krevet det. Dette var før man fikk forvaltningsloven i 1967, og man kan ikke kreve at jordloven daværende §30 skulle tolkes i lys av prinsippene i den etterfølgende forvaltningslov. Da bestemmelsen ble overført til odelsloven i 1974, skjedde det bare den endring at ordet "krav" ble erstattet med "søknad". Før odelsloven §31 ble foreslått endret til den ordlyd som den fikk ved lov av 11. mai 1984, var det avsagt flere dommer i lavere instans som ut fra lovbestemmelsens ordlyd og forhistorie bygget på at en eiendom ikke kunne gjøres odelsfri når fylkeslandbruksstyret uttalte seg mot det. Denne forståelse av den tidligere bestemmelse er også lagt til grunn i Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentar (1986) side 129-130.
Lagmannsretten har ikke uttrykkelig tatt standpunkt til om grunnloven §97 er brukt som et tolkingsmoment eller som en skranke for lovgiveren. Ankemotparten påberoper seg §97 prinsipalt som tolkingsmoment og subsidiært som skranke.
Ankemotparten har under ankeforhandlingen i Høyesterett gått gjennom sju endringer i odelslovgivningen fra odelsfrigjøringsloven av 1907 til odelsloven av 1974, og det er bare i ett tilfelle at det ikke har vært bestemt at de eldre regler skal gjelde for allerede aktuelle rettigheter. Selv om den kortfattede ikrafttredelsesbestemmelse i loven av 11. mai 1984 tilsynelatende løser spørsmålet om tilbakevirkning, kan man ikke gå ut fra at det har vært overveiet i alle relasjoner. Retten må derfor stå forholdsvis fritt og kunne velge den løsning som man finner rimeligst. Særlig gjelder det i et tilfelle som det foreliggende, der det er spørsmål om tilbakevirkning i forhold til en aktuell odelsrett som allerede var gjort gjeldende ved søksmål.
Når det gjelder spørsmålet om bruk av grunnloven §97 som skranke for lovgiveren, kan man etter ankemotpartens mening ikke ensidig feste seg ved at lovendringen av 11. mai 1984 ikke gjaldt de materielle regler for odelsfrigjøring, men spørsmålet om hvilke forvaltningsorganer som skulle være kompetent til å treffe avgjørelsen. Det dreier seg her om sterkt skjønnsmessige avgjørelser, og det sier seg selv at den odelsberettigede vil stå sterkere om to forvaltningsorganer med forskjellig bakgrunn må være enige om odelsfrigjøring, enn om alle avgjørelser kan treffes sentralt. Man må her se på sakens realitet, og ikke på det formelle. Selv om §97 langt på vei ansees som en rimelighetsstandard, må det påpekes som spesielt urimelig at den nye lov griper inn med tilbakevirkende kraft i en verserende sak for domstolene.
Uansett løsningen av grunnlovsspørsmålet mener ankemotparten at den kgl. resolusjon av 4. april 1986 er ugyldig fordi vilkårene for odelsfrigjøring etter odelsloven §31 mangler.
Overdragelsen av gnr 106 bnr 9 og 85 til de ankende parter kan ikke ansees som en "friviljug handel" etter §31 annet ledd. Etter at fylkeslandbruksstyret fastholdt sitt krav om overdragelse av tilleggsjord til nabobruk, var Ellinor Helvig i en tvangssituasjon. Det avgjørende kan ikke være at det i formen var en frivillig overdragelse. Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse av 9. januar 1985 tatt det standpunkt at overdragelser som skjer til oppfyllelse av konsesjonsvilkår, ikke kan ansees som frivillige.
Videre kan fylkeslandbruksstyret ikke sies i ha "godkjent kjøpet" for de ankende parter etter §31 annet ledd. Kjøpet er riktignok godkjent, men spørsmålet om odelsfrigjøring er ikke særskilt trukket inn i den forbindelse, og hvis man skal få noen sammenheng i reglene, må det kreves.
På grunn av sammenhengen mellom de to leddene i §31 må man for odelsfrigjøring i dette tilfelle kreve at det var adgang til ekspropriasjon etter jordloven, slik som forutsatt i første ledds annet punktum. Selv om jordloven §1, som §20 første ledd viser til, gjør bruk av meget skjønnspregete kriterier, må domstolene i enhver henseende kunne prøve rettsanvendelsen, herunder den konkrete rettsanvendelsen - subsumsjonsskjønnet. Det fremgår av forarbeidene til jordloven at man tok sikte på å skape selvstendige bruk der eieren kunne ha sitt eneyrke eller hovedyrke. Et foreslått annet ledd i lovutkastets §21, som ble loven §20, om at det ikke kunne kreves ekspropriasjon fra et bruk som etter forholdene i distriktet er en høvelig driftsenhet, ble sløyfet som overflødig, jfr. Ot.prp. nr 55 (1954) side 69 spalte 2. I det foreliggende tilfelle er det bruk som avgir jord, i likhet med de to bruk som mottar jord, støttebruk. Det er uomtvistet at de to sistnevnte bruk fortsatt vil være støttebruk. Det er ikke en slik overføring av jord mellom likestillede bruk der det ikke skapes noen selvstendig landbruksenhet, som jordloven tar sikte på.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen tilpliktes å utstede skjøte til Arnt Andreassen på henholdsvis gnr 106 bnr 9 og gnr 106 bnr 85 i Farsund kommune, og til å fravike eiendommen mot betaling av det beløp som eiendommen blir satt til ved odelstakst og fratrukket heftelser.
2. Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen dømmes in solidum å betale saksomkostninger til Arnt Andreassen for herredsrett og lagmannsrett, og Staten v/Landbruksdepartementet, Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen dømmes in solidum å betale Arnt Andreassen saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at det ikke er grunnlag for å anse den kgl. resolusjon av 4. april 1986 om odelsfrigjøring av gnr 106 bnr 9 og bnr 85 i Farsund som ugyldig.
Innledningsvis bemerker jeg at det ved dommen i Rt-1985-743 er avgjort at domstolene som ledd i en odelsløsningssak prejudisielt kan prøve gyldigheten av en kgl. resolusjon om odelsfrigjøring. Det er således ikke nødvendig å reise søksmål mot staten om gyldigheten.
Jeg behandler først de innvendinger mot resolusjonens gyldighet som har sammenheng med at fylkeslandbruksstyret i Vest-Agder 20. februar 1985 vedtok ikke å rå til at gnr 106 bnr 9 og bnr 85 frigjøres for odel. Arnt Andreassen hevder at odelsloven §31, slik bestemmelsen lød før lovendringen av 11. mai 1984, ikke ga Kongen adgang til å treffe bestemmelse om odelsfrigjøring når fylkeslandbruksstyret hadde uttalt seg mot dette. Videre hevder han at det vil være i strid med grunnloven §97, enten som tolkingsmoment i forhold til ikrafttredelsesbestemmelsen i endringsloven eller som skranke for lovgiveren, å anvende §31 med sin nye ordlyd i det foreliggende tilfelle.
Ved loven av 11. mai 1984 ble odelsloven §31 endret på den måte at ordene "kan Kongen etter søknad frå Fylkeslandbruksstyret fri slik jord for eldre odelsrett" ble erstattet med "kan Kongen fri slik jord for eldre odelsrett". Det er på det rene at fylkeslandbruksstyrets standpunkt slik loven nå lyder, bare skal ha rådgivende betydning, jfr. odelsloven §33 første ledds tredje punktum. Landbruksdepartementet mente at det bare ble foretatt en klargjørende lovendring, men at Kongen også etter den tidligere lovtekst sto fritt i forhold til fylkes landbruksstyret. Flere dommer i lavere instans hadde imidlertid på grunnlag av lovforarbeidene og loven ordlyd kommet til et annet resultat. - For min del finner jeg det ikke nødvendig å ta standpunkt til rekkevidden av §31 første ledd før lovendringen. Uansett hvordan man ser på dette spørsmål, er jeg nemlig kommet til at grunnloven §97 ikke kan føre til at loven skal anvendes slik den lød før lovendringen.
Når det først gjelder spørsmålet om ikrafttredelsen av de nye regler i odelsloven, og bruken av grunnloven §97 som tolkingsmoment, nevner jeg at endringsloven av 11. mai 1984 i avsnitt V første ledd kort bestemmer: "Lova her tar til å gjelde straks." For endringer i jordloven som ble foretatt samtidig, er det i samme avsnitt enkelte overgangsbestemmelser. Derimot har avsnittet ingen overgangsregler for endringene i odelsloven; disse endringer som var tatt med i avsnitt III, hadde utelukkende tilknytning til slike spørsmål som er fremme i den foreliggende sak. - Det virker usannsynlig at Landbruksdepartementet ikke skulle ha vurdert bruk av endringsreglene på overgangstilfellene. Ut fra Landbruksdepartementets standpunkt om at det ikke ble foretatt noen realitetsendring i odelsloven, kan det videre ikke være tvil om at departementet mente at de nye regler skulle brukes også på overgangstilfellene, og at det ikke var nødvendig å slå dette fast på noen annen måte enn ved å uttale at loven straks tar til å gjelde. Jeg finner ikke dette tolkingsresultatet urimelig, jfr. mine senere bemerkninger om grunnloven §97 som skranke for lovgiveren.
Det avgjørende blir således om grunnloven §97 her er en skranke for lovgiveren. Jeg nevner i denne forbindelse at det i rettspraksis har vært en sterk tendens bort fra å beskytte den odelsberettigede mot nye lover om odelsfrigjøring. I Rt-1918-47 la Høyesterett med 4 mot 3 stemmer til grunn at også den ennå ikke aktuelle odelsrett var beskyttet. Mindretallet mente, overensstemmende med det som den gang var den alminnelige lære i teorien, at bare den aktuelle odelsrett var beskyttet. Ved plenumsdommen i Rt-1948-1147 ble avgjørelsen fra 1918 fraveket. Høyesterett uttalte, uten at det var nødvendig for avgjørelsen av saken om odelsfrigjøring, at bare den aktuelle odelsrett var beskyttet. I Rt-1971-889 kom Høyesterett til at heller ikke den aktuelle odelsrett var beskyttet. Jeg viser særlig til det som uttales av førstvoterende på side 893 om at det må kreves positiv støtte i loven selv for at man skal anta at en lov om odelsfrigjøring, fra sin ikrafttreden, ikke skal kunne få virkning også overfor aktuell odelsløsningsrett, og jeg peker på den sammenlikning det trekkes med ekspropriasjon. Endelig nevner jeg fra et annet område i odelsretten at Høyesterett i Rt-1981-278 bygget på at lovgiveren ville ha adgang til å regulere stillingen til den siste odelsbesitters gjenlevende ektefelle uten å komme i strid med grunnloven §97, samtidig som man dog ut fra en lovtolking la den eldre lov til grunn. I det foreliggende tilfelle er det ikke skjedd noen endring i de materielle regler. Det forhold at det nå er tilstrekkelig at Kongen ønsker odelsfrigjøring, mens det tidligere trengtes enighet mellom fylkeslandbruksstyret og Kongen, innebærer imidlertid en viss svekkelse av den odelsberettigedes stilling. Den odelsberettigede måtte imidlertid selv da det krevdes søknad fra fylkeslandbruksstyret, være forberedt på at odelsfrigjøring kunne bli besluttet når han gjorde odelsretten gjeldende for eiendom som noen hadde kjøpt som tilleggsjord. I det foreliggende tilfelle måtte dette være særlig sannsynlig i og med at salg som tilleggsjord var satt som vilkår for oppdeling av eiendommen.
Jeg finner det ikke tvilsomt at grunnloven §97 ikke er til hinder for at den foreliggende odelsfrigjøringssøknad ble behandlet etter de nye regler.
Tilbake står drøftelsen av de innvendinger mot gyldigheten av den kgl. resolusjon av 4. april 1986 som ikke har tilknytning til grunnloven §97.
Arnt Andreassen hevder at det ikke foreligger noen overdragelse av gnr 106 bnr 9 og bnr 85 til de to ankende parter ved "friviljug handel", slik det kreves etter odelsloven §31 annet ledd. Grunnen til dette er at overdragelsen skjedde for å tilfredsstille et vilkår som fylkeslandbruksstyret satte for å godkjenne fradelingen av en parsell på ca 2 dekar og av strandrettigheter til ekteparet Pedersen etter jordloven §55. Arnt Andreassen har vist til en uttalelse av 9. januar 1985 fra Justisdepartementets lovavdeling som går ut på at en overdragelse som skjer for å oppfylle et vilkår som er satt i forbindelse med meddelelse av konsesjon, ikke kan ansees som frivillig handel etter odelsloven §31 annet ledd.
Etter min oppfatning bruker loven uttrykket "friviljug handel" i motsetning til erverv gjennom ekspropriasjon og bruk av forkjøpsrett. Man vil få en meget usikker regel dersom man konkret skal gå inn på selgerens subjektive forhold. Det vil også være uheldig om man får en mellomgruppe av overdragelser som hverken oppfanges av første eller annet ledd av §31. Ellinor Helvig sto ikke i noen tvangssituasjon med hensyn til å dele opp odelseiendommen, og overdragelsene må ansees som frivillige.
Arnt Andreassen hevder videre at den kgl. resolusjon er ugyldig fordi fylkeslandbruksstyret ikke kan ansees å ha "godkjent kjøpet av di kjøparen bør få tilleggsjord", slik som det kreves etter odelsloven §31 annet ledd. Riktignok har fylkeslandbruksstyret godkjent overdragelsen med den begrunnelse at de overdratte arealer skal være tilleggsjord, men spørsmålet om odelsfrigjøring har ikke særskilt vært trukket inn i denne forbindelse. Jeg kan imidlertid ikke se at loven krever dette. Som nevnt av de ankende parter var fylkeslandbruksstyret for øvrig klar over Arnt Andreassens odelsrett. Heller ikke denne anførsel kan føre frem.
Etter odelsloven §31 annet ledd, skal det som er sagt i første ledd gjelde tilsvarende. Det følger av første ledds annet punktum at odelsfrigjøring i et tilfelle som det foreliggende ikke kan skje uten at vilkårene for ekspropriasjon etter jordloven §20 foreligger. Arnt Andreassen hevder at dette ikke er tilfelle, og at den kgl. resolusjon av 4. april 1986 også av den grunn er ugyldig.
Jordloven §20 første ledd viser til formålsbestemmelsen i jordloven §1, som har en meget vid formulering. Det avgjørende er hva som er "mest gagnleg for samfunnet og dei som har yrket sitt i landbruket". Det kan i denne forbindelse også vises til oreigningsloven av 23. oktober 1959 nr 3 §2 annet ledd hvoretter det kreves at "inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade". Domstolene vil kunne prøve om loven vilkår for eksproprisasjon er til stede, men kan etter min oppfatning ikke overprøve myndighetenes landbruksfaglige vurderinger.
Arnt Andreassen har med utgangspunkt i forskjellige uttalelser i forarbeidene til jordloven av 1955 hevdet at det er i strid med det landbrukspolitiske syn som loven bygger på å overføre jord fra et støttebruk til et annet når dette fortsatt ikke blir annet enn et støttebruk. Både Karlsen og Jarl Andreassen er i fullt arbeid utenfor landbruket, og det er ikke bestridt at deres bruk fortsatt bare vil være støttebruk.
Landbrukspolitikken vil nødvendigvis måtte skifte gjennom tiden. Jeg kan ikke se at det landbrukspolitiske syn som Arnt Andreassen mener å kunne utlede av jordloven forarbeider, er kommet til uttrykk i jordloven §1. Tvert imot peker jeg på at det etter paragrafens annet ledd bokstav b) er adgang til å utvide et bruk i flere trinn til det når den ønskede størrelse. Etter tredje ledd er det under enhver omstendighet adgang for staten til å hjelpe til med å utvide små bruk. At de generelle vilkår for ekspropriasjon er til stede er etter min mening ikke tvilsomt. Heller ikke dette angrep på den kgl. resolusjon kan således føre frem.
Etter dette blir herredsrettens dom, som tidligere nevnt, å stadfeste. Det bør også gjelde herredsrettens omkostningsavgjørelse.
For lagmannsretten og for Høyesterett finner jeg at Arnt Andreassen må betale saksomkostninger til de ankende parter. Det er innlevert omkostningsoppgave. Omkostningenes beløp settes til kr 103.100, hvorav kr 18.100 er dekning av utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Arnt Andreassen til Arnt E. Karlsen og Jarl Andreassen i fellesskap 103.100 - etthundreogtretusenetthundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.