LE-1993-1210

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-01-31
Publisert:	LE-1993-01210
Stikkord:	Militærnekting, Militærnekterloven, Lov av 19
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 9997/92 A/14 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01210 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Næss, Lillestrøm). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Innjord, Oslo).
Forfatter:	1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Kst. lagdommer Christofer Heffermehl
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, §8

Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, jf lov av 19. mars 1965 nr. 3.

A, født xx.xx.1969, møtte til sesjon 24. februar 1988. Det ble da utfylt klassifiseringsskjema der A ved avkryssing i egen rubrikk ga uttrykk for at han ønsket å bli fritatt for militærtjeneste og utføre siviltjeneste. A møtte til førstegangstjeneste i april 1989, men forlot tjenestestedet etter kort tid. Han møtte på nytt 10. oktober 1989, men forlot også denne gang tjenestestedet etter kort tid. Han ble dimittert 26. oktober 1989 etter å ha levert søknad om overføring til siviltjeneste, datert samme dag.

Fra søknaden hitsettes:

Jeg møtte til førstegangstjeneste 10/10 89, men klarte ikke å være der og reiste derfor hjem.

Jeg makter ikke å innordne meg et system hvor en lærer å bruke våpen til forsvar.

Jeg vil ikke under noen omstendigheter kunne bruke våpen til å drepe andre.

Min innsats for fedrelandet håper jeg derfor kan bli gjennomført ved at jeg får innvilget siviltjeneste.

Jeg har ikke tidligere deltatt i religiøse eller andre organisasjoner.

Søknaden ble oversendt artilleriregiment nr. 1 fra tjenestegjørende avdeling som i sin påtegning ga uttrykk for at A i sin samtale med personelloffiseren ved avdelingen hadde virket lite alvorlig i sin overbevisning. Søknaden ble deretter via Krigskommissariat Akershus sendt politimesteren i Oslo til videre behandling, jf §2 tredje ledd i lov av 19. mars 1965 nr. 3.

Av politioverkonstabel Kari N. Karlsens rapport av 11. september 1991 fremgår at A flere ganger ble anmodet om å møte ved Oslo politikammer for å forklare seg i tilknytning til sin søknad. Han møtte imidlertid ikke, men opplyste pr. telefon at han ikke kunne avtjene sin militærtjeneste fordi han var "kleptoman og ikke kunne la være å stjele fra andre". Av rapporten fremgår at politikammeret behandlet flere uavgjorte saker på grunnlag av anmeldelser mot A for vinningsforbrytelser. Justisdepartementet avslo hans søknad den 17. juni 1992. Da A etter at avslaget var forkynt, ikke sa seg villig til å avtjene verneplikt, reiste staten v/Justisdepartementet sak med påstand om at vilkårene for å frita A for militærtjeneste ikke var til stede. Oslo byrett avsa den 2. mars 1992 dom med slik domsslutning:

Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av militærnekterloven §1 foreligger ikke.

A har ved sin prosessfullmektig, advokat Sverre Næss, i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Vilkårene for å frita A for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965, §1, er tilstede.

Staten v/Justisdepartementet har ved sin prosessfullmektig, Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Innjord, tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:

Byrettens dom stadfestes.

Under ankeforhandlingen, som ble holdt i Oslo den 6. januar 1994, møtte A med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Som prosessfullmektig for staten møtte Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Innjord. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksforholdet ellers fremgår av byrettens dom og det som sies nedenfor.

Den ankende part hevder at byretten har tatt feil så vel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen, idet det er lagt til grunn en for streng norm i forhold til loven krav. Han har for øvrig i det vesentlige opplyst og anført:

A har gjennomført 9-årig skole i Oslo med avslutning i 1984. Han begynte deretter på Hellerud videregående skole med yrkesfaglig studieretning for bygg og anlegg, men sluttet etter tre måneder. Han begynte senere på Elvebakken videregående skole med yrkesfaglig studieretning for malerfag, men sluttet også her etter kort tid. Han var deretter lagerarbeider i ca 1 1/2 år og ble deretter permittert. Inntil 1. november 1993 gikk han arbeidsledig. Siden har han som selvstendig næringsdrivende drevet transportvirksomhet med bil.

A er ikke medlem av noen foreninger og har ikke deltatt i organisert virksomhet av religiøs, politisk eller humanitær art. Som gutt kom han ved et uhell til å skade en kamerat under voldsom lek, slik at kameraten fikk nedsatt syn på det ene øyet. Han ble i 1989 vitne til et slagsmål med bruk av kniv i Sageneparken. Han ble da kvalm og trakk seg unna. A antar at disse episoder kan ha medvirket til å befeste hans sterke motvilje mot bruk av vold i enhver situasjon.

A mener at Norge i og for seg bør ha et militært forsvar, men han har ingen gjennomtenkt oppfatning om hvilken organisasjon det bør ha eller hvordan dette passer med hans overbevisning for øvrig. A klarte ikke å innordne seg det system han møtte i det militære. Han har i og for seg ikke noe i mot å ta i mot ordre fra andre, men han tålte ikke den tone som han møtte hos befalet. Bakgrunnen for at han forlot avdelingen, var at han ikke tålte å være på rom med kamerater som hadde fått utlevert våpen.

Når A ved sesjon krysset av i rubrikken for ønske om overføring til siviltjeneste, var det fordi en kamerat hadde gjort det. Han hadde imidlertid ikke drøftet problemene i forbindelse med militærnekting verken med ham eller andre kamerater eller for øvrig med nærstående innen familie eller vennekrets.

Helt siden A var på sesjon, har han hatt en alvorlig overbevisning av en slik art at militærnekterloven vilkår for å bli fritatt for militærtjeneste er oppfylt. Hans standpunkt er forankret i en dyp og reservasjonsløs uvilje mot å utøve vold i enhver form. Utførelse av militærtjeneste vil for A medføre en samvittighetskonflikt av nettopp den art som omfattes av fritaksbestemmelsen.

Det erkjennes at A ikke har kunnet sette sin overbevisning inn i en mer omfattende teoretisk sammenheng og at han således heller ikke har reflektert over de problemer som knytter seg til bruk av våpen i konfliktsituasjoner av forskjellig art. Hans overbevisning skal imidlertid bedømmes ut fra hans subjektive forutsetninger, og den holder da mål både hva fasthet og dybde angår.

Det er vist til Rt-1982-685 og Rt-1984-1444.

Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig og har i det vesentlige anført:

Etter statens oppfatning tilfredstiller antagelig As overbevisning loven krav til innhold, selv om dette kan være noe tvilsomt når han har gitt uttrykk for at Norge bør ha et militært forsvar.

Et gjennomgående trekk i As forhold til de myndigheter som skulle avgjøre hans søknad, har vært hans konsekvente unnlatelse av å begrunne sitt standpunkt. Han møtte ikke for politiet for å utdype sitt syn, og Justisdepartementets avgjørelse må derfor utvilsomt anses riktig ut fra de forutsetninger og opplysninger som på det tidspunkt forelå. Det vises i denne forbindelse til det som er uttalt av Høyesterett, jf Rt-1974-674.

Det er riktig at den vernepliktige skal bedømmes ut fra sine subjektive evner og forutsetninger for øvrig. Overbevisningen må ha en slik karakter at militærtjeneste avvises under alle forhold. For at overbevisningen skal ha denne karakter, må søkeren ha tenkt igjennom saken slik at han i en viss utstrekning kan besvare enkle hypotetiske spørsmål i emnet. A har for byretten ikke kunnet besvare slike spørsmål. Heller ikke for lagmannsretten har han villet eller kunnet besvare selv helt enkle, sentrale spørsmål av denne karakter. A har ikke engasjert seg i organisasjoner eller søkt å utdype sin overbevisning ved lesning.

Etter statens oppfatning må det også legges vekt på at A har gitt begrunnelser som åpenbart ikke gir grunnlag for fritak. Han har således vist til at han var kleptoman og til sin kriminelle aktivitet.

Etter statens oppfatning savner As overbevisning den fasthet og styrke som er nødvendig for å kvalifisere til fritak for militærtjeneste. Det er vist til Rt-1979-1545 ff. og Rt-1982-685 ff. samt Ot.prp.nr.42 (1962-63), Rt-1974-674 og Rt-1976-1177.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Lagmannsretten finner etter bevisførselen at A har en uvilje mot å utøve vold eller i nødsfall ta liv. Det er imidlertid uklart om denne motvilje hos A adskiller seg fra den som kjennetegner de fleste mennesker eller begrenser seg til en alminnelig ulyst mot å delta i våpenbruk eller innordne seg militær disiplin. Det må anses tvilsomt om As overbevisning har gjennomgått en slik modning at den hos ham har fått et slikt innhold som tilfredstiller loven krav. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta endelig standpunkt til dette, idet retten finner at hans overbevisning ikke har den dybde, styrke og fasthet som kreves. Han har således overhodet ikke kunnet gi uttrykk for hvordan han ville stille seg i tenkte, men nærliggende situasjoner der landet som helhet, grupper innen befolkningen eller hans nærmeste måtte bli utsatt for trusler om væpnet angrep eller overgrep for øvrig. Han har videre unnlatt å reflektere over de enkleste, helt sentrale spørsmål i tilknytning til militærnekting og pasifisme. Retten har også lagt noen vekt på at A til spørsmålet om Norge bør ha et militært forsvar, har uttalt seg på en måte som selv ved rimelige tolkninger synes å stride mot hans utsagn for øvrig. Selv om det er hans overbevisning i dag det er spørsmål om, finner retten at alvoret i denne svekkes av at han tidligere har gitt irrelevante begrunnelser for fritak. Hans begrunnelser har vært skiftende og uklare.

Etter det standpunkt lagmannsretten er kommet til, blir byrettens dom å stadfeste.

Anken har vært forgjeves. Saksomkostninger er ikke påstått og tilkjennes heller ikke, jf militærnekterloven §8 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Byrettens dom stadfestes.