LG-1998-727
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-16 |
| Publisert: | LG-1998-00727 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett Nr. 97-01345 - Gulating lagmannsrett LG-1998-00727 - Kjæremål til Høyesterett forkastet; HR-1998-00443 K. |
| Parter: | Kjærende part: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan M. Haugen, Oslo). Motpart: Kjell Inge Østerhus (Prosessfullmektig: Advokat Frank Amundsen, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Romarheim. Lagdommer Njøsen. Lagdommer Lunde |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §250, §172, §180, §205, §248, Tvistemålsloven (1915) |
Saken gjelder kjæremål over byrettens nektelse av å pålegge Østerhus å fremlegge komparentopplysninger i form av sykehus- og primærlegejournaler, trygdedokumenter mm i forbindelse med erstatningssøksmål, jf tvistemålsloven §250.
Østerhus var utsatt for et trafikkuhell 18 oktober 1994 og fikk kort tid etter ulykken hode- og nakkesmerter. Vesta Forsikring godtok at han ble utredet av nevrolog, overlege Georg Nessler ved nevrologisk avdeling ved Sentralsykehuset i Rogaland. Kravet om fremleggelse i nærværende sak gjelder den underliggende dokumentasjon nevnte lege har hatt til disposisjon i forbindelse med utredningen.
Stavanger byrett avsa 1 april 1998 kjennelse med slik slutning:
"Kjell Inge Østerhus kan ikke pålegges å utlevere sykehusjournal, legejournaler m.m. direkte til saksøktes engasjerte sakkyndige."
Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten, vises det til byrettens kjennelse.
Kjærende part, Vesta Forsikring AS, krever å få fremlagt ovennevnte dokumenter, jf tvistemålsloven §250, og det anføres at byrettens avgjørelse bygger på uriktig lovanvendelse. Byretten uttaler i slutningen at Østerhus ikke kan pålegges å utlevere journalmateriale m.m., "direkte til saksøktes engasjerte sakkyndige". Vesta Forsikring har bedt om at angjeldende materiale fremlegges for byretten slik at såvel retten som forsikringsselskapet får tilgang til dokumentene. Det antas at det er dette byretten også har tatt stilling til selv om ordlyden i slutningen kan tyde på noe annet.
Byretten har avslått forsikringsselskapets begjæring under henvisning til at tvistemålsloven §250 første ledd bare gjelder dokumenter som parten har i sin besittelse og at Østerhus ikke har "dokumentene i sin besittelse". Byretten mener videre at man enten må oppnevne ytterligere en sakkyndig eller stille nye spørsmål til den sakkyndige som allerede er oppnevnt.
Etter tvistemålsloven §250 første ledd kan skriftlig bevis som er i en parts besittelse kreves fremlagt med mindre det inneholder noe som parten etter regelen om vitneplikt er fritatt fra å forklare seg om. Det kan ikke være avgjørende om parten tilfeldigvis har dokumentene i sin besittelse. Normalt vil skadelidte ha innhentet materialet selv og har det åpenbart i sin besittelse. I andre tilfeller blir materialet innhentet av den lege som avgir spesialisterklæring. Byretten har i alle tilfelle tolket begrepet "besittelse" for snevert. Henvisningen til Schei sin kommentarutgave er ufullstendig. I kommentarutgaven på s 119 nederst og s 120 øverst fremgår det klart at begrepet ikke er så snevert som byretten synes å legge til grunn. Videre kan det ikke være avgjørende om det måtte forholde seg slik som byretten legger til grunn at sykehusjournaler mm ikke "tilhører den enkelte pasient". Avgjørende må være at pasienten har krav på innsyn i sin journal og kan kreve å få kopi av journalen. Dette gjelder i forbindelse med en rettssak, se Rt-1977-363, men også uten at rettssak er reist, se Rt-1977-1035. I saken i Rt-1977-363 hevdet forøvrig fylkeskommunen (forgjeves) at journalene tilhørte de respektive sykehus.
Byrettens avgjørelse innebærer at bare en av partene får tilgang til sakens fullstendige faktum. Konsekvensen av byrettens avgjørelse er at verken retten selv eller forsikringsselskapet som saksøkt får anledning til å etterprøve det faktum som legges til grunn av den lege som avgir spesialisterklæring i saken, enten vedkommende er oppnevnt sakkyndig for retten eller ikke. Dette vil kunne føre til at retten treffer sin avgjørelse på sviktende/uriktig grunnlag. Det er ikke tilstrekkelig betryggende at journalen bare er tilgjengelig for den oppnevnte sakkyndige i saken, og at man kan stille spørsmål til denne, eventuelt til andre leger som uttaler seg, slik byretten forutsetter. Kjennelsen i Rt-1977-363 tar da også avstand fra en slik oppfatning. Det er i strid med grunnleggende prinsipper i prosessen at bare en av partene skal ha tilgang til viktig bevismateriale.
Taushetsplikten kan heller ikke være til hinder for fremleggelse. En sakkyndigerklæring er bevis på linje med annet bevismateriale i saken. Når det først foreligger samtykke fra saksøkeren til fremleggelse av nevnte materiale for den spesialist som avgir erklæring i saken og denne brukes overfor selskapet, må samme materiale også fremlegges for retten og motparten. Det avgjørende er at når Østerhus først løser den sakkyndige fra sin taushetsplikt ved at han gir tilgang til komperentopplysningene og fører ham som vitne, vil han være forpliktet til fullt ut å forklare seg om de opplysninger og det journalmateriale han har bygget sin erklæring på. Innholdet av dette materialet kan da ikke lenger være undergitt taushetsplikt og må fremlegges i medhold av tvistemålsloven §250 første ledd.
Motparten har ikke bestridt at det fremprovoserte materiale har bevisbetydning. Materialet er svært viktig og vil kunne være av avgjørende betydning for de ulike årsaksvurderinger som må foretas i en sak som dette. I mange tilfeller vil dessuten komparentopplysningene kunne underbygge og styrke skadelidtes sak. Det materiale som kreves fremlagt i saken er det samme som enhver lege som skal avgi spesialisterklæring må innhente for å kunne foreta en forsvarlig vurdering av årsaksforholdet. Det vises til en artikkel av Michler m.fl. inntatt i Tidskrift for Den norske lægeforening nr 9/1993, s 1104-1106.
Det er Østerhus selv som har tatt initiativet til rettssaken der hovedtemaet nettopp er spørsmålet om hva som er årsaken til hans medisinske og ervervsmessige status. Det er da prinsipielt galt og i strid med alminnelige rettsgrunnsetninger om ikke forsikringsselskapet skal ha mulighet for å etterprøve det faktum spesialisterklæringen bygger på. I motsatt fall kommer man i den situasjon at spesialisten foretar en bevisvurdering som binder retten. Det vil være i strid med det grunnleggende prinsipp at legeerklæringene kun er bevis på lik linje med annet bevismateriale og at retten ikke er bundet av de sakkyndiges resonnementer og konklusjoner. En forutsetning for at retten skal kunne foreta en forsvarlig fullstendig vurdering er imidlertid at den har tilgang på det samme faktiske materiale som den sakkyndige. Angjeldende materiale har dessuten ikke bare betydning for den rent medisinske vurdering av realskaden. Fastsettelse av ervervsmessig uførhet og årsaksforhold mellom realskade og økonomisk tap er i det vesentlige et juridisk spørsmål. Opplysninger om tidligere sykdom, eventuelt andre forhold av betydning for skadelidtes ervervsevne som fremgår av journalene m m, vil derfor være av stor betydning for vurdering av de skadebetingende ervervsmessige konsekvenser av trafikkuhellet.
Det ble nedlagt slik påstand:
"Kjell Inge Østerhus plikter å fremlegge det samme medisinske underlagsmaterialet som dr. Nessler har hatt tilgang til ved utarbeidelse av spesialisterklæring av 24.04.96, herunder komplette sykehusjournaler og primærlegejournaler fra tiden før og etter trafikkuhellet 18.10.94 og tilsvarende for behandlere/terapeuter, samt trygdedokumenter og medisinsk journal fra Forsvaret."
Kjæremotparten, Kjell Inge Østerhus, hevder at byrettens kjennelse er riktig både i begrunnelse og resultat. I alle tilfeller hevdes det at tvistemålsloven regler om forbud mot å ta imot taushetsbelagte opplysninger må innebære at dokumentene ikke kan kreves fremlagt. Det avgjørende reelle hensyn må være at en for erstatningsoppgjør av denne type er avhengig av å nytte uavhengig medisinsk sakkyndig. Systemet tillater begge parter å be om nye uavhengige medisinske sakkyndige vurderinger dersom en ikke skulle være fornøyd med den sakkyndiges vurdering. Vesta Forsikring AS er tilbudt å komme med forslag til ny uavhengig medisinsk sakkyndig til å foreta en ny og uavhengig vurdering. Vesta Forsikring AS har til dette svart at man insisterer på å få underlagsmaterialet vurdert av egen sakkyndig rådgivende lege som deretter blir påberopt som sakkyndig vitne. Det må være innlysende at et slikt opplegg er i strid med grunnleggende krav til rettferdig rettergang og at det også rører med det kontradiktoriske prinsipp idet den skadelidte ikke vil ha den samme mulighet til å stille med sakkyndige vitner. Reelle hensyn og grunnleggende rettferdskrav taler derfor for at det må være opp til skadelidte selv å gi samtykke til at hans legejournaler fra tiden forut for ulykken skal fremlegges for selskapet. Dette betyr ikke at opplysningene holdes skjult idet de vil bli gjort tilgjengelig for den uavhengige sakkyndige.
Det ble nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Vesta Forsikring AS tilpliktes å betale saksomkostninger for Byrett og Lagmannsrett."
Lagmannsretten bemerker:
Etter tvistemålsloven §250 første ledd kan et skriftlig bevis som er i en parts besittelse, kreves fremlagt når det ikke inneholder noe som parten etter reglene om vitnesbyrd ville være utelukket eller fritatt for å gi forklaring om.
Dokumentene som kreves fremlagt er de samme som ovennevnte lege har hatt som underliggende dokumentasjon. Disse dokumentene er ikke spesifisert i detalj, men er i kjæremålet angitt som bl.a. sykehus- og primærlegenotater. Partenes anførsler gjelder i hovedsak slike taushetsbelagte dokumenter. I den utstrekning kravet om fremleggelse gjelder andre dokumenter hvor det ikke er spørsmål om taushetsplikt, vil disse måtte fremlegges dersom vilkårene i tvistemålsloven §250 for øvrig er til stede.
Det legges til grunn som ubestridt at dokumentene som er krevet fremlagt er å anse som bevis etter tvistemålsloven §250 samt at kravet om at dokumentene skal være individualisert foreligger. Det kreves videre etter bestemmelsen at beviset skal være i partens besittelse. I teorien er det antatt at besittelsesbegrepet ikke bør tolkes så snevert at dokumenter om egne forhold som parten har lett tilgang til skal falle utenfor, se Schei, Tvistemålsloven II, s 120. Lagmannsretten antar at de dokumenter kravet om fremleggelse gjelder må anses som lett tilgjengelige. Dokumentene kan neppe heller nektes fremlagt ut fra synspunktet om at dokumentene tilhører et annet rettssubjekt, se Rt-1977-363, der en av anførslene som ikke førte frem, var at pasienten ikke kunne få innsyn i sykehusjournalen fordi sykehuset hadde disposisjonsretten over journalen.
Lagmannsretten legger til grunn at kravet om fremleggelse gjennomgående gjelder sykehus-/legejournaler. Disse inneholder opplysninger som vedkommende lege som har skrevet dem, vil ha taushetsplikt om etter tvistemålsloven §205 første ledd. Også selve journalene må anses å omfattes av taushetsplikten og vil således i utgangspunktet ikke kunne kreves fremlagt, jf Schei, Tvistemålsloven II, s 44.
For at dokumentet ikke skal kunne kreves fremlagt grunnet taushetsplikten/taushetsretten etter tvistemålsloven §250 første ledd, er det i utgangspunktet parten som må ha slik taushetsplikt eller rett. I nærværende sak er det imidlertid tredjemann - de respektive leger - som har taushetsplikt. Det er antatt at forholdet kan være slik at parten på grunn av dette kan nekte å fremlegge dokumentet, jf Schei, Tvistemålsloven II, s 120-121 med henvisning til Rt-1970-831 og Rt-1973-1086. I de nevnte avgjørelser ble det antatt at en part ikke er forpliktet til å legge frem korrespondanse mellom seg og sin prosessfullmektig for så vidt korrespondansen inneholdt noe som prosessfullmektigen ikke kunne pålegges å avgi forklaring om, jf tvistemålsloven §205. I avgjørelsen fra 1970 er dette begrunnet med at det ellers ikke ville bli god sammenheng mellom en prosessfullmektigs taushetsplikt og fremleggelsesplikten.
Lagmannsretten antar at lignende synspunkter må gjøre seg gjeldende i næværende sak i forholdet mellom parten og hans leger slik at Østerhus i utgangspunktet må kunne påberope seg legenes taushetsplikt som grunnlag for å nekte fremleggelse. Etter tvistemålsloven §205 kan ikke retten ta imot forklaring fra en lege uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Siden taushetsplikten også omfatter legejournalene, antas det at slikt samtykke også må foreligge for at disse skal kunne fremlegges.
Forholdet er i nærværende sak som nevnt at Østerhus skulle utredes av ovennevnte lege, og det er vedkommendes underlagsmateriale som kreves fremlagt. For at han skal kunne innhente nevnte underlagsmateriale må Østerhus ha gitt samtykke til at de respektive leger fritas for taushetsplikten og således kan utlevere legejournaler mv. Lagmannsretten forstår det videre slik at nevnte lege skal forklare seg for retten som vitne. Han vil da være pliktig til fullt ut å forklare seg om det forhold han er blitt bedt om å utrede, herunder bl.a. om innholdet i de dokumenter som kreves fremlagt. Lagmannsretten kan da ikke se at dokumentene lenger er undergitt taushetsplikt og finner at de må fremlegges etter tvistemålsloven §250 første ledd. Det vises for øvrig til Rt-1992-949. Det som er anført av kjæremotparten er vurdert, men kan ikke ses å være til hinder for fremleggelse. Det bemerkes i denne forbindelse at begrunnelsen for å oppnevne sakkyndige er å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Tvistemålsloven inneholder heller intet forbud mot å føre sakkyndige vitner. Tvert imot hjemler tvistemålsloven §248 denne type bevis.
Kjæremålet har ført frem, og saksomkostninger tilkjennes etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Unntaksregelen i sistnevnte bestemmelse annet ledd finnes ikke å komme til anvendelse. Advokat Haugen har oppgitt omkostningene til kr 2500 samt rettsgebyr som er kr 3090.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjell Inge Østerhus plikter å fremlegge det samme medisinske underlagsmaterialet som dr Nessler har hatt tilgang til ved utarbeidelse av spesialisterklæring av 24 april 1996, herunder komplette sykehusjournaler og primærlegejournaler fra tiden før og etter trafikkuhellet 18 oktober 1994 og tilsvarende for behandlere/terapeuter, samt trygdedokumenter og medisinsk journal fra Forsvaret.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kjell Inge Østerhus til Vesta Forsikring AS kr 5590 - femtusenfemhundreognitti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.