LG-2000-1658
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-07 |
| Publisert: | LG-2000-01658 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Krav til ankeverdi |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnfjord Nr. 99-00513 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01658. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes i Høyesterett; HR-2001-01087. |
| Parter: | Ankende part: 1. Maria Storelid Nordbø 2. Aud Storelid (Prosessfullmektig: Advokat Harald Hjermann, Sogndal). Motpart: Malvin Storelid (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Bolstad, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Erstad. Lagdommer Midtgaard. Lagdommer Njøsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §356, §14, §15, §175, §176, §180, §181, §358, §9 |
Nærværende avgjørelse gjelder spørsmål om avvisning av anke i sivil sak som følge av for lav verdi på tvistegjenstanden, jfr tvistemålsloven §356.
Sakens bakgrunn:
Ved stevning datert 14.10.1999 reiste de ankende parter som er søstre, sak mot sin bror, ankemotparten, med krav om å få overskjøtet til seg en hyttetomt hver, henholdsvis gnr 87 bnr 2 og bnr 3 i Naustdal kommune, hver for kr 9.000,-. Ankemotparten motsatte seg kravene og påsto seg frifunnet.
Sunnfjord herredsrett avsa den 03.05.2000 dom med slik slutning:
«1. Malvin Storelid frifinnes.
2. Aud Storelid og Maria Storelid dømmes in solidum å betale Malvin Storelids saksomkostninger med kr 32.105,- -trettitotusenetthundreogfem-, samt 12% p.a. fra forfallstidspunkt til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.»
Dommen er vedtatt forkynt for ankende parter ved prosessfullmektigene den 09.05.2000. Ved erklæring datert 03.07.2000, innkommet til herredsretten 05.07.2000, har Maria og Aud Storelid påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken er rettidig.
I ankeerklæringen er det lagt ned slik påstand:
«1. Malvin Storelid dømmes til å utstede skjøte til Maria Storelid Nordbø på gnr. 87 bnr. 3 i Naustdal og til Aud Storelid på gnr. 87 bnr. 2 i Naustdal for en overdragelsessum på kr 9.000,- for hver eiendom og på vilkår av at kjøperne skal ha vegrett fram til sine tomter og for øvrig på slike vilkår som fremgår av pkt. 4 i forslag til kjøpekontrakt utarbeidet av Malvin Storelid og fremlagt som vedlegg 8 til stevningen.
2. Subsidiært at Malvin Storelid dømmes til å utstede skjøte til Maria Storelid Nordbø på gnr. 87 bnr. 2 og til Aud Storelid på gnr. 87 bnr 2, begge i Naustdal på vilkår som blir fastsatt enten i avtale mellom partene eller ved rettslig skjønn.
3. I begge tilfeller; Aud Storelid og Maria Storelid Nordbø tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Ved anketilsvar datert 01.09.2000 har Malvin Storelid tatt til motmæle og lagt ned påstand om at herredsrettens dom stadfestes samt tilkjenning av saksomkostninger.
I tilsvaret tok ankemotparten forbehold om å påstå anken avvist som følge av for lav verdi på ankegjenstanden, jfr tvistemålsloven §356.
Ved skriv av 06.09.2000 til ankende parts prosessfullmektig, ba lagmannsretten nærmere opplyst de ankende parters oppfatning av eiendommens verdi, jfr tvistemålsloven §9, jfr §358, siste ledd, jfr §14.
Det foreligger uttalelse datert 21.09.2000 22.10.2000 fra ankende parter og skriv datert 05.10.2000 og 24.l0.2000 fra ankemotparten.
Lagmannsretten besluttet ved skriv av 6.11.2000 ikke å ta stilling til avvisningsspørsmålet før etter å ha befart tomtene. Ved skriv av 9.11.2000 har ankende part vist til at ingen av partene har bedt om befaring i saken. Lagmannsretten har i skriv av 15.11.2000 i forbindelse med utsendelse av ankende parts skriv uttalt at den ville komme tilbake til behandlingen av avvisningsspørsmålet.
Lagmannsretten finner at den med de opplysninger som foreligger om bevisføringen i hovedsaken, bør avgjøre avvisningsspørsmålet separat.
De ankende parter har anført at fastsettelsen av tvistegjenstandens verdi må ta utgangspunkt i tomtens markedsverdi. I tillegg må det tas hensyn til den ideelle og følelsesmessige interesse som ligger i at det gjelder tomter på familiens gårdsbruk hvor de ankende parter er født og oppvokst. Avgjørende er den samlede verdi av tomtene. Uttalelser i Skogshøy, Tvistemål, side 220 jfr Rt-1988-698 er ikke relevant da saken gjaldt overskjønn. Det vises til Dragsten - Vislie, Skjønsloven, side 191-192 om dette. Synspunktene er videre i strid Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven side 127 (1998) og Bratholm/Hov, Sivil rettergang, side 47 (1973).
Under enhver omstendighet må det legges til grunn at hver av eiendommene er verd mer enn kr 20.000,-. Det vises til at takstmann Bjarte Roska som vitne for herredsretten forklarte at han anså kr 20.000,- for å være en minimumspris ved salg av hytteeiendommer i distriktet. Kravet til ankesum er oppfylt hva enten man bygger på verdien av en enkelt tomt eller den samlede verdien av begge. Ankende parts verdiansettelse skal legges til grunn med mindre denne anses som uriktig, jfr tvistemålsloven §15.
Ankemotparten har anført at de ankende parters standpunkt om at tomtenes samlede verdi er avgjørende, ikke er riktig. Det er vist til uttalelser i Skoghøy, Tvistemålloven, side 219-220. Tvistemålsloven §9 må tolkes i samsvar med ordlyden, som en regel om sammenlegging ved aktiv kumulasjon, dvs at flere krav fra en saksøker blir reist mot flere saksøkte i samme sak. Skoghøys tolkning er i samsvar med lovens motiver, jfr Bratholm/Hov, Sivil rettergang, 1973, side 47.
Det kan også vises til Alten, Tvistemålsloven (1954) side 24 hvor det vises til Rt-1930-1325 og Rt-1933-220. Altens Uttalelser må sees på bakgrunn av at i de nevnte to avgjørelser var situasjonen at anke ble fremmet fra en part mot flere ankemotparter og hvor de enkelte kravene var mindre enn ankesummen. Den faktiske situasjon var med andre ord i samsvar med den rettsanvendelse Skoghøy gir anvisning på, jfr foran.
Teori og praksis tilsier etter dette at en ankende part har samme adgang som en saksøker til å legge sammen sine krav etter tvistemålsloven §9. Ankende parter har da ikke adgang til å legge sammen sine krav. Motsetningsvis ville ankemotparten kunnet gjøre dette dersom han hadde anket, jfr Schei, Tvistemålsloven (1990), bind I, side 31.
Det skal ikke tas hensyn til affeksjonsverdien for partene, og de ankende parter må være bundet av den verdien de selv har sannsynliggjort i saken. I 1998 søkte Aud Storelid å endre kjøpesummen på skjøtet fra kr 9.000,- til kr 5.000,-.
Av rettledningen for utfylling av skjøte, punkt 3, heter det at feltet skal fylles ut dersom kjøpesummen er lavere enn markedsverdien. Feltet er ikke fylt ut, og avgiftsgrunnlaget må da være lik kjøpesummen.
I ankende parts stevning, side 3, uttaler de ankende parter selv at de anser kr 9.000,- for å være «i samsvar med tomtens markedspris».
Det må anses sannsynliggjort at en verdi på kr 20.000,- for hver tomt er «uriktig», jfr tvistemålsloven §15. Verdien er sannsynliggjort å være under kr 20.000,-.
I skriv av 24.10.2000 er det særlig understreket at lagmannsretten har kompetanse til å prøve herredsrettens omkostningsavgjørelse selv om anken skulle bli avvist som følge av for lav ankesum.
Det legges ned slik påstand:
«1. Anken vert avvist.
2. Maria Storelid Nordbø og Aud Storelid vert in solidum pålagt å dekka Malvin Storelid sine sakskostnader for heradsretten med kr 42.105, - med tillegg av 12% rente p.a. frå forfall til betaling.
3. Maria Storelid Nordbø og Aud Storelid vert in solidum pålagt å dekka Malvin Storelid sine saksomkostninger for lagmannsretten med kr l0.000, - med tillegg av 12% rente p.a. frå forfall til betaling.»
Lagmannsrettens syn på saken.
Lagmannsretten bemerkes innledningsvis at nærværende sak behandles etter de regler som gjaldt før endringslov av 28.04.2000 nr 34.
Det følger av tvistemålsloven §356 at anke til lagmannsretten ikke kan fremmes uten førstelagmannens samtykke dersom verdien av tvistegjenstanden er under kr 20.000,-. Ifølge tvistemålsloven §358, siste ledd gjelder §9 flg. for beregningen av verdien. Det sentrale spørsmål i saken er om verdien av tvistegjenstandene kan legges sammen (de to ankende parters tomter) eller om tomtene skal vurderes enkeltvis i forhold til kravet om ankesum. Lagmannsretten ser det slik at dette spørsmål kan ha vært noe uavklart tidligere, jf. de henvisninger partene har gjort til teori og rettspraksis.
Lagmannsretten antar at dette spørsmål må anses avklart gjennom avgjørelse av 18.8.2000 i sak HR-2000-00482 (foreløpig upublisert, men finnes på lovdata under nye upubliserte avgjørelser). [Se nå Rt-2000-1412]
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttaler her bl.a.:
«Det følger av tvistemålsloven §9, jf. §358, at ankegjenstandens verdi skal beregnes for hver av de ankende parter, se også Rt-1988-698 og Skoghøy: Tvistemål (1998) side 219-220.»
Lagmannsretten legger denne rettsanvendelse til grunn, hvilket innebærer at fremme av anken er avhengig av at hver av tomtene har en verdi som overstiger kr 20.000,-.
Lagmannsretten bemerker i den forbindelse at kravet til ankesaken gjelder i tilfelle hvor tvistegjenstanden har en formuesverdi, jf. Skoghøy s. 843. For saker som ikke gjelder formuesverdier, er det ikke krav om ankesum. Grenser mellom saker som gjelder formuesverdier og andre saker, kan være vanskelig å trekke, jf. Schei, bind I med henvisinger til Schei, bind I side 115 note 3 til §1 og side 125 note 1 til §8, jf. også Skoghøy side 843 og side 58.
Lagmannsretten antar likevel at en sak som gjelder krav om tilskjøting av en hyttetomt er en sak om formuesverdier. Dette må gjelde selv om de ankende parter har en følelsesmessig tilknytning til stedet fra tidligere og at saken forsåvidt også impliserer ikke-økonomiske verdier for dem.
Lagmannsretten kan ikke se at dette forhold i foreliggende tilfelle kan føre til at kravet til ankessum ikke gjelder.
Spørsmålet er da hvilken verdi den enkelte tomt representerer. Det følger av tvistemålsloven §15, 1. punktum jf. §14, første ledd at retten skal legge ankende parts verdiangivelse til grunn såfremt retten «ikke finner den uriktig.» Det har i rettspraksis vært lagt til grunn at domstolen bør være forsiktig med å fravike vedkommende parts verdiangivelse og at fravikelse bør forbeholdes de tilfeller hvor verdien klart fremtrer som uriktig, jf. Schei, I side 135 med henvisninger til praksis.
Ankende part har gjort gjeldende at hver av tomtene representerer en verdi på minst kr 20.000,-. Lagmannsretten finner i foreliggende sak at de ankende parters verdifastsettelse ikke kan være riktig. Lagmannsretten peker for det første på at de ankende parter selv i sine påstander både for herredsretten og for lagmannsretten har krevet dom for at tomtene skal skjøtes til dem for kr 9.000,- pr. stk. Dette inkluderer også vegrett fram til tomtene. I stevningen uttaler de ankende parter at kr 9.000,- «er i samsvar med tomtenes markedspris.» Dette standpunkt ble også opprettholdt under hovedforhandlingen.
Det kan ikke endre realiteten at et vitne under forhandlingene skal ha uttalt at han «anså kr 20.000,- for å være en minimumspris ved salg av hyttetomter her i distriktet.»
Utsagnet er av generell karakter og ikke knyttet til de aktuelle tomter generelt. Selv om det legges til grunn at de ankende parters angivelse av kjøpesum er forsiktig angitt, er det ikke holdepunkter for å tro at den reelle pris skulle være mer enn 50 % høyere.
Lagmannsretten finner heller ikke at de ankende parters idelle interesser i søksmålet er slik at de kan få utslagsgivende betydning ved vurderingen av kravet til ankeverdi i en sak som gjelder en ren formuesgjenstand.
Disse forhold må i tilfelle kunne trekkes inn i forbindelse med en søknad om fremme av anken etter tvistemålsloven §356. For ordens skyld bemerkes at denne behandles av førstelagmannen etter de regler som gjaldt før lovendring av 28.4.2000 som trådt i kraft 1.7.2000.
Anken må etter dette avvises.
Vedrørende saksomkostningsspørsmålet for herredsretten:
Ankemotparten har gjort gjeldende at lagmannsretten skal overprøve herredsrettens saksomkostningsavgjørelse selv om anken avvises. Ankende part har hevdet at omkostningsavgjørelsen i et slikt tilfelle ikke kan prøves av lagmannsretten. Lagmannsretten oppfatter det slik at ankemotparten krever lagmannsrettens avgjørelse for at han skal tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsretten. Herredsretten har således redusert det beløp ankemotparten ble tilkjent.
Det følger av tvistemålsloven §181, 1. punktum at omkostningsspørsmålet for førsteinstansen bare kan prøves av ankedomstolen når saken bringes inn for denne. Unntak gjelder etter andre ledd for selvstendig kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen. I foreliggende sak har ankemotparten ikke erklært selvstendig kjæremål. Når anken da avvises som følge av at kravet til ankesum ikke er oppfylt, mener lagmannsretten at den ikke kan prøve herredsrettens omkostningsavgjørelse etter krav fra ankemotparten. Lagmannsretten finner støtte for dette standpunkt i Skoghøy, Tvistemål, side 1019 og Schei, bind I, sidene 573 og 611. Også dette krav må derfor avvises.
Omkostningsspørsmålet for lagmannsretten reguleres av tvistemålsloven §175, jf. §180, andre ledd. Forsåvidt gjelder anken, skal ankende parter erstatte motpartens utgifter i avvisningssaken. Ankemotpartene har påstått seg tilkjent kr 10.000,- i salær til prosessfullmektigen. Lagmannsretten finner at dette beløp er noe for høyt tatt i betraktning det arbeide avvisningsspørsmålet og ankesaken forøvrig skulle nødvendiggjøre for ankemotparten, jf. tvistemålsloven §176. Salæret settes til kr 6.000,-. Lagmannsretten oppfatter det slik at ingen av partene gjør gjeldende at spørsmålet om saksomkostningsavgjørelsen for herredsretten har medført merarbeide.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken avvises.
2. Krav fra Malvin Storelid om behandling av herredsrettens omkostningsavgjørelse avvises.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Maria Storelid Nordbø og Aud Storelid til Malvin Storelid kr 6.000,- kronersekstusen, innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen.