LH-1999-960

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-10-11
Publisert:	LH-1999-00960
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Salten herredsrett nr. 98-1426 M - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00960. Anket til Høyesterett; Nordlandsposten frifunnet, se dom HR-2000-01551.
Parter:	A (Prosessfullmektig: Advokat Heidi Ysen) mot Nordlandsposten v/Redaktør B, Journalist 1, Journalist 2, Journalist 3. (Prosessfullmektig for Nordlandsposten m.fl.: Advokat Ingvald Falch).
Forfatter:	Brynjar Østgård, rettens formann. Knut Sundquist. Kirsti Ramberg. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeloven (1902) §246, §247, §253, EMK (1999), EMK (1999), §88, §247, §249, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeprosessloven (1981) §325, §32, §35, §440, EMK (1999) §2, §3

A var i perioden 1991-97 trener for damehåndballaget i Idrettsklubben X i Bodø. A reiste ved stevning til Salten herredsrett 3. desember 1998 privat straffesak mot Nordlandsposten v/ redaktør og adm. dir. B og mot journalistene Journalist 1, Journalist 2 og Journalist 3 med påstand om mortifikasjon av til sammen atten utsagn i artikler i Nordlandsposten 21., 25. og 26. november 1997. De tre journalistene var på den tiden ansatt til Nordlandsposten og hadde i varierende grad utarbeidet de tre artiklene. Journalist 1 og Journalist 2 har senere gått over til stillinger i andre aviser. A påsto dessuten de fire saksøkte idømt oppreisningserstatning overfor A med et beløp oppad begrenset til kr 400.000. I tillegg påsto han seg tilkjent saksomkostninger. De fire saksøkte påsto seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Salten herredsrett avsa den 20. september 1999 dom med slik domsslutning:

1. I medhold av straffeloven §253 nr 1 kjennes følgende utsagn i Nordlandsposten døde og maktesløse:

Den 21. november 1997:

1.1 «Skatte-juks i X.»

1.2 «Ansatte i X mistenkes for skatteunndragelser. Fylkesskattesjefen har avslørt at ca 700.000,- kroner ble unndratt beskatning i perioden 1994 og 1995.»

1.3 «Massiv skatteunndragelse.»

1.4 «Fylkesskattesjefens bokettersyn har avdekket en massiv skatteunndragelse i X. Klubben må betale mellom 30. og 40.000,- kroner i arbeidsgiveravgift. Dette indikerer at ansatte i klubben har unndratt rundt 700.000,- kroner fra skattemyndighetene.»

1.5 «Håndballklubbens ledere har mistanke om at store pengesummer fra klubbkassen er brukt på ulovlig vis.»

1.6 «Det skal være mangefull dokumentasjon om hva disse pengene er brukt til, og etter det Nordlandsposten erfarer er det snakk om tildels store beløp.»

1.7 «C vil ikke si noe om hvor store beløp de mistenker er misbrukt, men etter det Nordlandsposten har grunn til å tro, dreier det seg om flere hundre tusen kroner, fordelt over de siste årene.»

Den 25. november 1997:

1.8 «A er mistenkt for økonomisk snusk.»

1.9 «Styret i X mistenker nå tidligere trener A for å være hovedmannen bak snuskekulturen i klubben. Eks-treneren kan ha mottatt flere hundre tusen kroner for mangelfullt dokumenterte utgifter.»

1.10 «I går fikk Økokrim overlevert bilag og kvitteringer som styret i X tror er fiktive og i dag blir A trolig anmeldt. Samtidig er det klart at flere av klubbens tillitsvalgte har kjent til snuskekulturen i en årrekke uten å ta affære.»

1.11 «Mistenkt for økonomisk triksing - alvorlige mistanker mot A.»

1.12 «Styret i X mistenker A for å ha trikset til seg mellom 150.000,- og 200.000,- de siste årene. Økokrim-gruppen ved Bodø politikammer har fått overlevert bilag og kvitteringer som styret i håndballklubben mener er fiktive og falske.»

1.13 «Og det er innenfor denne utgiftsposten, i 1996, at X-styret mener at A har levert falske og fiktive bilag.»

1.14 «Trolig mistenker styret i X ham for å ha brukt mye av kostnadsdekningen til eget forbruk.»

1.15 «Nordlandsposten avslørte fredag skattejukset i X. Siden da ar det blitt avdekket en skremmende snuskekultur i klubben.»

1.16 «De siste dagene er det klarlagt at det regelmessig - over flere år - er betalt ut penger på forskudd til dekning av «diverse utgifter», uten at det alltid har kommet tilbake kvitteringer som viser at pengene er brukt til det de skulle.»

Den 26. november 1997:

1.17 «Styret mener de sitter på bevis for at A har begått grovt underslag fra klubben, dette ved å ha levert falske og fiktive bilag.»

1.18 «Xs styre mistenker med andre ord en eller flere tillitsvalgte i klubben for direkte eller indirekte å ha bistått A.»

2. Nordlandsposten v/sjefredaktør/administrerende direktør B, Journalist 1, Journalist 2 og Journalist 3 dømmes til in solidum å betale i oppreisning til A kr 100.000,- - etthundretusen.

3. Nordlandsposten v/sjefredaktør/administrerende direktør B, Journalist 1, Journalist 2 og Journalist 3 dømmes til å betale kr 360.517,- - trehundreogsekstitusenfemhundreogsytten - i saksomkostninger til A.»

Nordlandsposten m.fl. har erkært anke over dommen. Anken retter seg mot bevisvurderingen og lovanvendelsen vedrørende såvel mortifikasjon som det borgerlige krav (oppreisningserstatningen). Ved lagmannsrettens beslutning av 13. desember 1999 ble anken i henhold til straffeprosessloven §325 henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble holdt i Bodø 21. - 29. august 2000. Alle de fem parter møtte og gav forklaring. Det ble avhørt sytten vitner og ellers foretatt slik bevisførsel som rettsboken viser.

I det følgende vil de atten utsagn saken gjelder bli betegnet i den nummerrekkefølge som herredsretten har benyttet.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

I de tre nevnte artikler i Nordlansposten fremkommer til sammen atten utsagn som rammes av straffeloven §247 idet de inneholder ærekrenkende beskyldninger mot A. Disse er med rette mortifisert av herredsretten.

Alle utsagn må sees i sammenheng. Dette innebærer at også utsagnene i artikkelen 21. november 1997 er ærekrenkende overfor A.

Det er ikke uberettiget av Nordlandsposten å skrive om de økonomiske forhold i X, men det rettsstridige ligger i den måten avisen har omtalt forholdene og herunder As rolle.

Det er ikke ført sannhetsbevis for noen av de atten utsagn saken gjelder. Bevisbyrden for sannhetsbevis bør være streng, særlig når det gjelder beskyldninger om straffbare forhold hos A. Spørsmålet om sannhetsbevis må dessuten holdes opp bl.a mot den trenerkontrakt A hadde. Den må forstås slik at han hadde krav på utbetaling av kr 19.000 pr. måned uavkortet, mot senere å fremlegge utgiftsbilag.

Når sannhetsbevis ikke er ført, er utsagnene rettsstridige. Sakens karakter gjorde det ikke berettiget av Nordlandsposten å skrive som den gjorde.

I denne saken har Nordlandsposten ikke vært en objektiv nyhetsformidler, men har blandet sin rolle som presseorgan med rollen som sponsor for X. Avisen har også vært særlig ute etter A, idet de påståtte uregelmessigheter i X er blitt koblet til A alene.

Oppreisningserstatningen kan begrenses til kr 100.000, slik herredsretten har gjort, idet A på enkelte punkter har slurvet og opptrådt uryddig, dog ikke slik at avisens karakterisitikker av den grunn er berettigede.

A har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A tiljennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»

Nordlandsposten m.fl. har i det vesentlige gjort gjeldende:

I vurderingen av denne saken må det legges til grunn at Nordlandsposten har gjort et grundig redaksjonelt arbeid. Redaksjonen har ikke blandet sammen avisens rolle som en av sponsorene for X med dens rolle som presseorgan. De tre journalistene har arbeidet helt uavhengig av det engasjement som avisens direktør og økonomisjef hadde m.h.t. ivaretakelse av interessene som sponsor og forsøkene på å hjelpe X i den vanskelige økonomiske stilling klubben var i høsten 1997.

Utsagnene i artikkelen av 21. november 1997 (utsagn nr. 1-7) er rettet mot X og ikke mot A. Hans navn er heller ikke nevnt artikkelen. Det er derved ikke grunnlag for noe søksmål fra A for såvidt gjelder disse utsagn. De to senere artikler - hvor As navn trekkes inn - gjør ikke at utsagnene i den første artikkelen derved blir ærekrenkende overfor A.

Utsagnene i de to senere artikler (utsagn 8-18) er sanne og derved ikke rettsstridige.

Uansett om sannhetsbevis kan anses ført eller ikke, så var og er det påvist såvidt mye uregelmessig i X og på As hånd, at det var rettmessig av Nordlandsposten å skrive som den gjorde. Dette følger at den allminnelige rettsstridsreservasjonen som ærekrenkelsesreglene må leses med. Det må særlig legges vekt på pressens rolle som offentlig «vakthund» og den offentlige interesse forholdene i X hadde i Bodø. A var en helt sentral og profilert person i klubben.

Det som her er anført om utsagn 8-18 gjelder også utsagn 1-7, i den grad disse skulle bli ansett å rette seg mot A, enten direkte eller gjennom kobling fra de etterfølgende utsagn i artiklene av 25. og 26. november 1997.

Oppreisningskravet og dets størrelse bestrides under enhver omstendighet.

Nordlandsposten m.fl. har lagt ned slik påstand:

«Nordlandsposten v/ sjefredaktør og administrerende direktør B, Journalist 1, Journalist 2 og Journalist 3 frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge instanser, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten bemerker:

Grunnloven §100 slår fast at det råder ytringsfrihet i Norge. Dette følger også av den Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (EMK) art. 10 og FNs konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter art. 19. Norge har tiltrådt begge konvensjonene og er folkerettslig forpliktet av dem.

I og med at EMK - og også FN-konvensjonen - er trukket sentralt inn i partenes argumentasjon omkring hvilke begrensninger ytringsfriheten er undergitt i norsk rett, finner lagmannsretten grunn til først å gjøre rede for den rettskildemessige situasjon som gjelder på dette rettsområdet knyttet til eksistensen av de nevnte to konvensjoner.

I Norge gjelder norsk rett. Norsk rett presumeres å være i overensstemmelse med folkeretten, - herunder de traktater Norge er folkerettslig bundet av. EMK og FN-konvensjonen er slike traktater. Presumsjonsprinsippet innebærer at ved avgjørelsen av et rettsspørsmål i norsk rett, skal man ta hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser under den rettskildemessige avveining, og i tvilstilfelle skal man velge den rettslige løsning som er best i overensstemmelse med de folkerettslige forpliktelser.

EMK er - sammen med bl.a. FN-konvensjonen - ved lov av 21. mai 2000 nr. 39 §2, jf. §3 gjort til norsk lov ved inkorporering. Det følger av inkorporeringsloven at ved motstrid skal konvensjonene gå foran annen norsk lovgivning. Det innebærer at konvensjonene ved vurderingen av rettsspørsmål for norske domstoler får rettskildemessig betydning på linje med og endog over lov. Forutsetningen er at det tolkningsresultat som følger av EMK fremstår som rimelig klart, jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt-2000-996 (side 1007). Inkorporeringsloven kom etter at avisartiklene i denne saken ble publisert, og gjelder derfor ikke direkte i saken. Men det får ikke så stor rettskildemessig betydning, i og med at man også før loven kom, måtte ta hensyn til konvensjonene i og med det ovennevnte presumsjonsprinsippet. Det vises for så vidt til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2000-279.

Ved siden av EMK art. 10 synes FN-konvensjonen art. 19 å gi et lite selvstendig bidrag til løsningen av de spørsmål denne saken gjelder, og lagmannsretten anser det tilstrekkelig å se hen til EMK i fortsettelsen.

Forståelsen av EMK art. 10 må avgjøres av norske domstoler i saker de får til pådømmelse hvor art. 10 er relevant. Norske domstoler må i sin tolkning rette seg etter hvorledes Høyesterett fortolker EMK og for øvrig hvorledes Høyesterett avgjør norske rettsspørsmål. Avgjørelser i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) - som er opprettet i medhold av EMK og hvis oppgave det er å avgjøre tvister etter konvensjonen - er retningsgivende for hvorledes konvensjonen skal fortolkes. Samtidig bør norske domstoler i sin anvendelse og fortolkning av EMK ikke anlegge en slik dynamisk fortolkning som EMD gjør. Om begrunnelsen for det vises til ovennevnte dom i Rt-2000-996 (side 1008). Videre er EMD ingen norsk domstol, og det følger av Grunnloven §88 at «Høiesterett dømmer i sidste Instans». Grunnloven går foran annen norsk lovgivning, og inkorporeringsloven kan ikke gjøre noen endring i det som klart følger av Grunnloven. Det innebærer at hvor Norges Høyesterett i sin tolkning av EMK avviker fra EMD's tolkning, er underordnede norske domstoler forpliktet til å følge Høyesterett, såfremt dette ikke vil innebære alvorlige krenkelser av fundamentale menneskerettigheter. Det er det ikke tale om i denne saken, slik den fremstår til pådømmelse for lagmannsretten.

Den aktuelle straffebestemmelse som kan ramme de atten utsagn saken gjelder, er straffeloven §246 og §247, såfremt de enkelte utsagn - eksplisitt eller ut fra sammenhengen - er rettet mot A. Mortifikasjon kan på visse vilkår kreves i medhold av straffeloven §253. Erstatning og oppreisning som følge av ærekrenkelser kan kreves i medhold av skadeserstatningsloven §3-6. Grunnvilkåret er at det foreligger en ærekrenkelse som rammes av - i dette tilfellet - gjerningsinnholdet i straffeloven §247 og som anses rettsstridig, jf. Rt-1992-854.

Unntak fra straffbarhet knyttet til et utsagn gjelder dersom det føres bevis for at utsagnet er sant, jf. straffeloven §249 nr. 1. Dersom sannhetsbevis er ført, må utsagnet anses ikke bare som straffritt, men som rettmessig. Et sant utsagn kan ikke kreves mortifisert. Selv om det er ført bevis for et utsagns sannhet, kan fremsettelsen likevel være straffbar dersom den har skjedd på en måte som gjør den utilbørlig, jf. straffeloven §249 nr. 2. Denne ordning er i strid med ordlyden i Grunnloven §100, som kun tillater straff for «falske» beskyldninger. §100 må imidlertid på dette punkt anses som endret gjennom konstitusjonell sedvanerett.

På den annen side kan fremsettelsen av et utsagn være straffri selv om sannhetsbevis ikke er ført, nemlig hvis fremsettelsen har skjedd til berettiget ivaretakelse av andres interesse og har skjedd under iakttakelse av tilbørlig aktsomhet, jf. §249 nr. 3. Kravet om aktsomhet - i motsetning til forsett - er i strid med ordlyden i Grunnloven §100. §100 tillater etter sin ordlyd kun straff for den som «forsætligen...har...fremført falske eller ærekrænkende Beskyldninger mot Nogen». Men også på dette punkt må §100 anses endret gjennom konstitusjonell sedvanerett. Straffrihet etter §249 nr. 3 gjør imidlertid ikke fremsettelsen av utsagnet rettmessig, og derfor kan utsagnet fortsatt gjøres til gjenstand for mortifikasjon. Derimot utløser det ikke erstatningsansvar hos den som har fremsatt utsagnet.

Fremsettelse av et utsagn som i utgangspunktet innebærer en ærekrenkelse kan imidlertid være ikke bare straffri, men rettmessig - dvs. ikke rettsstridig - uten at det følger av §249. Rettmessigheten kan følge allerede av at fremsettelsen av utsagnet ikke rammes av §247. Om §247 rammer forholdet beror på en fortolkning av bestemmelsen. Som alle andre straffebud må også §247 leses med en såkalt rettsstridsreservasjon. Det betyr at straffebudet ikke kan leses bokstavelig, men at andre hensyn utenfor straffebudets ordlyd tilsier at et forhold som etter ordlyden rammes, likevel anses rettmessig. I tillegg til den lovfestede reservasjon som er gitt i §249, er det i denne saken hensynet til ytringsfriheten som kommer inn som et tungtveiende hensyn ved forståelsen og anvendelsen av §247. Dette enten man ser §247 som en begrensning av ytringsfriheten eller man ser hensynet til ytringsfriheten som en begrensning av anvendelsesområdet for §247. Et utsagn som faller inn under ytringsfriheten er rettmessig. Et slikt utsagn kan ikke mortifiseres og det kan heller ikke utløse erstatningsansvar for den som har fremsatt utsagnet. Rettsstridsgrensen bør antakelig trekkes likt både i forhold til mortifikasjon og i forhold til erstatning, jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt-1990-257. På den annen side holdes dette spørsmålet åpent i Rt-1996-731. For øvrig vises til Rt-2000-279. Om rettsstridsreservasjonen viser lagmannsretten generelt til Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett (1996) side 177 flg.

Ved den nærmere vurdering av saken har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

A har krevet mortifikasjon og erstatning, men ikke straff. Det følger av straffeprosessloven §32 annet ledd at «en dommer som er blitt overstemt, skal ta del i de følgende avstemninger som saken gir grunn til...». Det heter i Andenæs, Norsk straffeprosess, 2. utg. bind I side 161 at «en dommer som er blitt overstemt med hensyn til skyldspørsmålet, må bygge på flertallets standpunkt når man kommer til spørsmål om ... mortifikasjon». Ettersom det ikke er krevet straff i denne saken, blir mortifikasjonsspørsmålet et eget voteringstema, hvor spørsmålet om utsagnenes straffbarhet og rettsstridighet ligger innebygget.

Flertallet - ekstraordinær lagdommer Sundquist, sorenskriver Ramberg og 2 meddommere - finner at utsagn 8-18 retter seg mot A, at det ikke er ført sannhetsbevis for utsagnene og at det heller ikke forøvrig var rettmessig av Nordlandsposten å fremsette utsagnene på den måte avisen gjorde. På det grunnlag finner flertallet at Nordlandsposten og de tre journalistene har overtrådt straffeloven §246 og §247 og at mortifikasjonskravet må føre frem for så vidt gjelder utsagn nr.8-18. Flertallet finner at fremsettelsen av utsagn 1-7 var rettmessig, og at disse utsagn ikke mortifiseres. A tilkjennes ikke oppreisningserstatning.

Mindretallet - lagdommer Østgård og 2 meddommere - finner at det høsten 1997 forelå slike forhold i X og vedrørende A og hans stilling i klubben, at det var rettmessig av Nordlandsposten å publisere de artikler avisen gjorde og herunder fremføre de atten omstridte utsagn, uavhengig av om alle utsagnene var sanne. Når det således ikke foreligger rettsstrid, er det ikke grunnlag hverken for mortifikasjon eller oppreisningserstatning, og Nordlandsposten og de tre journalister må derfor frifinnes.

Mindretallet bemerker:

Det må legges til grunn som bevist at det i årene 1994-97 var utviklet en kultur for økonomiforvaltning i X som var klanderverdig. Fra 1991 og utover spilte laget seg opp i elitedivisjonen i damehåndball, og damehåndballaget var klubbens sentrale og mest profilerte aktivitet. A var lagets trener. Laget hadde plass i eliteserien f.o.m. høstsesongen 1995. I denne sportslige fremgangen maktet klubben ikke å håndtere den økende økonomiske aktivitet på en tilfredsstillende måte.

Fylkesskattesjefen i Nordland foretok høsten 1996 bokettersyn hos X. Dette førte til en rapport av 8. september 1997. Bokettersynet gjaldt årene 1994 og 1995. I rapporten pekes det på en rekke svakheter ved klubbens økonomiske forvaltning. Den manglende kontroll med økonomiforvaltningen var fra før kjent og erkjent innad i klubben, og på årsmøtet juni 1996 ble det valgt en nytt styre med C som formann etter D. Videre ble flere av styremedlemmene skiftet ut. Sammensetningen av styret ble foretatt i den hensikt å få kontroll over klubbens økonomiforvaltning. Det nye styet anså at økonomistyringen var ute av kontroll og erkjente for øvrig at klubbens økonomi var meget svak. Dette styret satt også høsten 1997, da de omstridte avisartikler ble publisert.

A som trener for damelaget sto helt sentral i klubbens drift, og han hadde en betydelig innflytelse. Lagets sportslige fremgang var nært knyttet til hans person. Klubben hadde ingen fast ansatte tillitsmenn, men ble ledet av et hovedstyre og fire-fem særstyrer for de forskjellige deler av aktiviteten. Ett særstyre ledet håndball senior, herunder damelaget. As innflytelse gjaldt både i forhold til det til enhver tid sittende hovedstyre og det til enhver tid sittende særstyre for håndball senior. Hans innflytelse var også bestyrket ved at lederen for særstyret for håndball senior var hans samboer, E.

A hadde en trenerkontrakt med klubben. En gang før starten av sesongen 1995/96 ble en tidligere kontrakt av 1. mai 1994 avløst. Den nye kontakten ble overlevert A av daværende styreformann D for underskrift, etter at D og A hadde gått igjennom enkelthetene i kontrakten flere ganger som ledd i kontraktens fremforhandling. A signerte ikke kontrakten før 30. mai 1996, men den må anses å ha hatt gyldighet i alle fall fra sommeren 1995, og partene har forholdt seg til denne kontrakten fra da av.

Forståelsen av kontrakten har vært sentral i saken. Under dens punkt 3 («Godtgjørelse m.v.») heter det at A gis en godtgjørelse på inntil kr 10.000 pr. mnd. og lønn på kr 9.000 pr. mnd. Godtgjørelsen skal etter kontraktens ordlyd dekke diverse utgifter A hadde i sin funksjon som trener. Disse utgiftene skulle dokumenteres med kjørebok for tjenestekjøring og kvitteringer som viste relevante utlegg A hadde i tjenesten. Dokumentasjon skulle leveres klubben kvartalsvis innen den 10. påfølgende måned. Plikten var etablert nettopp for å få kontroll med at utbetalingenene til A ble brukt til adekvate og klubbrelaterte utgifter. Dette visste A.

Mindretallet vurderer det slik at A etter kontrakten hadde krav på utgiftsdekning på inntil kr 10.000 pr. mnd. mot dokumentasjon, og at de resterende kr 9.000 var lønn, som skulle oppgis til beskatning. Mindretallet bygger på trenerkontraktens ordlyd og vitneforklaringer fra de impliserte styremedlemmer. A var i en anstrengt økonomisk situasjon i disse årene. For ham var det om å gjøre at de månedlige beløp på kr 19.000 ble utbetalt i sin helhet, uten reduksjon pga at de månedlige utgiftene underskred kr 10.000. Det var også om å gjøre for ham at intet av de månedlige beløp på kr 19.000 ble undergitt beskatning, men at hele beløpet ble ansett som dekning av utgifter. A har da heller aldri oppgitt noe til beskatning av de beløp som ble utbetalt i henhold til kontrakten. Derimot har han på en utilfredsstillende måte forsøkt å dokumentere utgifter som dekker det samlede årlige beløp på kr 19.000 x 12. Dokumentasjonen skulle i henhold til kontrakten leveres kvartalsvis som nevnt. Dette for å ha en reell mulighet til å kontrollere at A hadde slike utgifter som var dekningsberettiget innenfor kontrakten. A fulgte ikke opp denne plikten. På grunn av at dokumentasjonen uteble, forsøkte styreformann D f.eks høsten 1995 å stoppe de månedlige utbetalinger et par ganger, men de øvrige daværende styremedlemmer var ikke enig i dette, og utbetalingene ble gjort på tross av Ds ordre. Som eksempel på As håndtering av dokumentasjonsplikten vises til at han i 1996 leverte sine utgiftsbilag først etter flere purringer og for året under ett. Bilagene ble ifølge forklaring i retten fra daværende regnskapsfører F levert denne primo 1997 på fristens siste dag for innberetning overfor skattemyndighetene. Bilagene hadde ikke vært forelagt styret for kontroll og godkjennelse.

A har innenfor de månedlige beløp på kr 19.000 krevet dekning for representasjon i et omfang som ikke har vært akseptert av de sittende styrer, og med dokumentasjon som er innlevert så lenge i ettertid at det ikke har vært mulig å kontrollere berettigelsen av utgiftene. Han har videre ved flere anledninger krevet dekket kjøregodtgjørelse på tross av at han i siste kvartal av 1996 hadde fri bil. Den kjøring som A har belastet X er meget høy i forhold til den sannsynlige kjørelengde i tjenesten som trener, hvilket gir grunn til mistanke om at privatkjøring er belastet klubben. Berettigelsen av kjøringen har det imidlertid ikke vært mulig å kontrollere, - heller ikke for klubben - da A har ignorert sin plikt etter kontrakten til å føre kjørebok. A har ved flere anledninger krevet dobbel dekning av reiseutgifter ved å levere reiseregning til Norges Håndballforbund samtidig som han belastet X med reiseutgifter. Ved enkelte anledninger har han også belastet X med representasjonsutgifter samtidig, slik at han har fått opptil tredobbel dekning av de samme utgifter. Endel av de påståtte utgifter har også gjeldt innkjøp av klær og utstyr som ikke kan ha vært til As eget bruk, men formodentlig har gjeldt hans familie. A har beregnet et meget høyt beløp til dekning av utgifter til hjemmekontor, og det kan ikke finnes bevist at styret i X har akseptert en slik beregning. Tvert om har styret i brev til A av 18. september 1997 stillet spørsmål ved disse utgiftene. A har beregnet dekning av aviser på tross av at han hadde fritt abonnement på Nordlandsposten og han har ikke på tilfredsstillende måte dokumentert øvrige utgifter til aviser. Også dette er etterlyst i brevet av 18. september 1997. Klubben nektet i brev av 4. november 1997 å utbetale ytterligere godtgjørelse eller lønn til A. Bakgrunnen var de forhold som er nevnt ovenfor.

Et særlig forhold er utbetaling av bonus for sesongen 1995-96. I henhold til egen avtale med X skulle A etter sesongslutt våren 1996 få utbetalt bonus med kr 50.000. Det ble høsten 1996 åpnet gjeldsforhandling i klubben. Det ble stadfestet en akkord med 50% reduksjon av alle uprioriterte fordringer. As bonuskrav var for gammelt til å være prioritert, og kravet var således også underlagt akkorden. I likhet med øvrige kreditorer fikk A utbetalt sine 50%, dvs. kr 25.000, den 17. desember 1996. For hans del var oppgjøret av bonusen rent praktisk ordnet slik at hans samboer, E, sommeren 1996 tok opp et lån i Nordlandsbanken stort kr 50.000. Beløpet ble overført A. Han hadde formodentlig likviditetsproblemer som gjorde en slik løsning nødvendig. Utbetalingen i desember 1996 gikk til nedbetaling av halvparten av Es lån. Beløpet ble overført direkte til kontonummeret for hennes lån. Når E tok opp lånet og ikke A, skyldes det - etter Es opplysning i retten - at A neppe ville fått lån. Es låneavtale er av banksjef Svein Solheim opplyst å være slik at lånet ikke forfalt til betaling før sommeren 1997. E har i retten forklart at hun hadde en avtale om at lånet skulle betales tilbake når As bonus ble utbetalt, hvilket var bakgrunnen for at første avdrag ble betalt i forbindelse med akkordutbetalingen i desember 1996. E har forklart at hun i februar 1997 fikk påtrykk fra banken om å betale de resterende kr 25.000. Dette er i strid med Solheims forklaring, og mindretallet legger hans forklaring til grunn på dette punkt. Mindretallet anser at E selv ønsket å få gjort opp lånet så snart som mulig. E tok initiativet til at Nordlandsbanken, som også var Xs bankforbindelse, den 4. februar 1997 overførte fra Xs konto kr 25.000 med tillegg av renter med kr 3.651,34 til innfrielse av Es lån. Rentebeløpet samsvarte nøyaktig med det rentebeløp som var påløpt på Es lån.

Under akkordforhandlingene var det blant tillitsmenn i X drøftet om bonusene til A og en av spillerne med bonusavtale, G, skulle utbetales fullt ut, men slik at de resterende 50% ble betalt etter at akkorden var gjort opp. A fikk oppgjør som redegjort for, og noe senere på vinteren 1997 fikk også G sitt resterende bonuskrav dekket i to avdrag. Det er imidlertid ikke påvist at det er truffet noe formelt vedtak hos kompetent organ i klubben om denne ekstraordinære dekning av de to bonuskravene.

Mindretallet anser bonusutbetalingen i februar 1997 som et kreditorsvik. As bonuskrav var omfattet av akkorden. Dette var A klar over. Han var også klar over hva dette innebar. Det samme gjaldt hans samboer, E, som er revisjons- og regnskapsutdannet. Mindretallet finner bevist at A og E arrangerte det slik at As krav ble fullt dekket, vitende om at det gikk på bekostning av de øvrige kreditorer og at det var i strid med klubbens forpliktelser og med As rettigheter i kjølvannet av akkorden.

E har i retten hevdet at de resterende kr 25.000 til A lå innbakt i budsjettforslaget fra særstyret til hovedstyret for 1997, og at styret således - i og med vedtakelsen av budsjettforslaget - hadde godkjent utbetalingen. Mindretallet anser at dette er en konstruksjon fra E og As side i ettertid. Slik budsjettforslaget for 1997 er satt opp, er det ikke rimelig mulighet for hovedstyret til å se at de ekstra kr 25.000 er tatt med. Hvis de - med godvilje - kan anses å ligge innbakt i tallene for 1997, så er beløpet - i betraktning av fordringens kontroversielle og direkte rettsstridige karakter - skjult på en slik måte at det nettopp ikke skulle være mulig å se det. Om det skulle være slik at noen i hovedstyret var innforstått med utbetalingen i februar 1997, så er forholdet fortsatt kritikkverdig, og kritikken mot E og A på dette punkt er fortsatt berettiget.

Arrangementet omkring bonusutbetalingen illustrerer at A hadde en sterk stilling i klubben, og at han ved hjelp av sin samboer og hennes posisjon manipulerte de økonomiske forhold til sitt eget beste, i strid med trenerkontrakten, skattereglene og reglene om kreditorenes likebehandling ved gjeldsforfølgning. Dette var mulig særlig fordi klubben tidvis hadde en svak ledelse og tillitsmenn som fylte sine verv kun som fritidsbeskjeftigelse. Det ble derfor en for svak styring og kontinuitet i ledelsen.

Foruten den blotte og bare begunstigelse av A er det kritikkverdig at det i tillegg til de resterende kr 25.000 også ble utbetalt kr 3.651,34 til dekning av Es lånerenter. Dette viser en ytterligere kritikkverdig sammenblanding av E og As private økonomi med klubbens. Det er en illustrerende mangel på sans for klare spilleregler, og det viser As sterke stilling og hans utnyttelse av denne. Det hjelper ikke på dette at E og A i ettertid hevder at rentebeløpet var rettmessig i og med for sen betaling av bonusen, slik at A tilkom forsinkelsesrenter. Dette resonnementet gjør snarere forholdet ytterligere kritikkverdig; A nøyer seg ikke med en kreditorsvikaktig begunstigelse av seg selv, men beregner i tillegg renter av det svikaktig tilegnede beløp.

Den ovenfor nevnte rapport fra fylkesskattesjefen av 8 september 1997 ble på generelt vis bekreftet av daværende styreformann C på henvendelse fra Nordlandsposten forut for artiklene i november 1997. Videre bekreftet C på generelt vis at det over tid har funnet sted økonomiske uregelmessigheter i klubben og at disse burde etterforskes av politiet. Klubben leverte politianmeldelse mot A den 25. november 1997. Det er i forhold til avisens adgang til å publisere de artikler den gjorde, av mindre betydning at særstyret for håndball senior den 26. november 1997 anmodet hovedstyret om å trekke anmeldelsen. Det er på samme vis av mindre betydning av politiet senere henla saken, idet det styret som ble valgt i 1998 trakk påtalebegjæringen tilbake våren 1998.

De forhold som ble påpekt i fylkesskattesjefens rapport av 8. september 1997 ledet til en anbefaling om økning av arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget for X for 1994 og 1995 slik at den samlede avgiftsøkning ble hhv. kr 16.036 for 1994 og kr 15.582 for 1995. Av grunnlaget for disse beløp er vesentlige deler knyttet til A. Ligningsmyndighetene bygget på rapporten i den ligningsmessige behandling av saken. I Bodø ligningsnemnds vedtak av 29. juni 1998 ble det for 1994 etterberegnet arbeidsgiveravgift med de anbefalte beløp med tillegg av 60% tilleggsavgift. Klubbens forhold ble av nemnda ansett som «grovt uaktsomt, der forsett ikke kan utelukkes», hvilket også var grunnlag for at tilleggsavgiften ble beregnet til 60%.

Fylkesskattesjefen foreslo - på grunnlag av hans rapport av 12. desember 1997 ved skatterevisor Atle Simonsen - overfor ligningsmyndighetene en økning av inntekten for A med kr 118.206 for 1994 og kr 110.300 for 1995. Grunnlaget ligger i de forhold som er pekt på ovenfor, hvor A har mottatt utbetalinger fra X til dekning av utgifter, hvor betydelige poster ikke er akseptable - i denne sammenheng i forhold til skattereglene - og skal lede til beskatning. Etter tilsvar fra A og et møte mellom partene ble forslaget redusert til kr 77.259 for 1994 og kr 53.185 for 1995 ifølge fylkesskattesjefens brev til A av 19. mai 1999. Høsten 1999 fant ligningskontoret å ville henlegge skattesaken mot A pga at ligningskontoret ansa at de beløp det kunne være tale om å etterligne var såvidt bagatellmessige som kr 5.052 for 1994 og kr 7.185 for 1995. Fylkesskattesjefen var uenig i beregningen, og mente at beløpene burde være omkring 20-25.000 for hvert av årene. Fylkesskattesjefen fant etter omstendighetene ikke grunn til å endre ligningskontorets vedtak. Denne beslutning fremkom i brev av 29. desember 1999.

Mindretallet går så over til den rettslige bedømmelse av Nordlandspostens tre artikler i lys av de forhold som er redegjort for ovenfor.

Mindretallet finner at fremsettelsen av de atten omstridte utsagn i artiklene ikke rammes av straffeloven §247. Paragrafen rammer den som «i ord...optrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit». Utsagnene i de tre artiklene rammes av ordlyden i paragrafen. Det gjelder også utsagnene i den første artikkelen, dersom man for disses vedkommende mener at de to etterfølgende artiklene bidrar til å knytte utsagnene i de første artiklen til A.

Som nevnt må imidlertid §247 leses med en rettsstridsreservasjon, og mindretallet mener at fremsettelsen av alle de atten utsagn må anses rettmessig fordi den ligger innenfor ytringsfriheten.

For mindretallet er det avgjørende at de forhold som er redegjort for ovenfor og de opplysningene avisen hadde i november 1997 var tilstrekkelig grunnlag for å anse at det forelå klart kritikkverdige forhold i X og ved As økonomiske forhold i klubben. Den etterfølgende utvikling bekrefter at grunnlaget var tilstede, og forhold som politiets og ligningmyndighetenes henleggelser får i denne sammenheng ikke avgjørende betydning. Ligningsyndighetenes henleggelse var ikke uforbeholden. Politiets henleggelse skyldes at det i 1998 nyvalgte styre trakk tilbake påtalebegjæringen. Det nye styrets begrunnelse for dette kan være et bredere spekter av hensyn, uten at det derved rokker det kritikkverdige ved den tidligere økonomiske forvaltning av klubben og herunder As forhold. Avgjørende for rettmessigheten ved de tre avisartikler er dessuten situasjonen slik den fremsto for avisen høsten 1997.

Nordlandsposten hadde berettiget grunn til å mene at de kritikkverdige forhold i X og hos A var så alvorlige at det hadde allmenn interesse å offentliggjøre dem. Det må her legges vekt på at X - og damelaget i særdeleshet - var høyt profilert i Bodø. Klubben nøt godt av sponsormidler fra byens næringsdrivende, og den ble drevet med betydelig frivillig innsats i klubbens forskjellige aktiviteter. Økonomiske uregelmessigheter berørte derved mange personer, som hadde berettiget krav på informasjon. I tillegg hadde allmennheten krav på informasjon.

Det må også legges vekt på i avisens favør at opplysningene om uregelmessigheter i stor grad stammet fra eller ble underbygget av fylkesskattesjefens rapport, og at avisens plikt til selv å etterprøve opplysningene derved avdempes. Det vises på dette punkt til EMD's dom av 20. mai 1999 i den såkalte «Tromsø-saken», jf. dommens avsnitt 68. Hvis en avis - hvor den bygger på eller støtter seg på opplysninger i offentlige rapporter - skulle måtte verifisere opplysningene selv, vil det svekke avisens mulighet til å fungere som hva EMD betegner som «offentlig vakthund», hvilket er en vesentlig funksjon for den frie presse. EMD's standpunkt har derfor gode grunner for seg, og må tas hensyn til ved anvendelsen av EMK art. 10, som i denne saken får betydning ved vurderingen av rettsstrid i forhold til straffeloven §247.

Det må videre legges vekt på i avisens favør at opplysningene i stor grad ble bekreftet og utdypet av styreformann C. Dette bestyrket avisens tro på at det forelå kritikkverdige forhold og derved dens oppfordring til å offentliggjøre dette. I samme retning taler politianmeldelsene og opplysningene om at anmeldelser ville bli inngitt.

Mindretallet mener at de utsagn som fremkom i de tre artiklene i det store og hele er sanne eller i det vesentlige sanne. Sannhet gjør i seg selv utsagnene rettmessige. For mindretallet er det dog ikke nødvendig å ta uttrykkelig stilling til sannheten i hvert enkelt utsagn, idet mindretallet mener at fremsettelsen uansett er rettmessig i forhold til straffeloven §247. Ved vurderingen har mindretallet også lagt vekt på at det i artiklene stort sett ikke trekkes endelige konklusjoner. Hovedinntrykket av artiklene er at det foreløpig er klare tegn på økonomiske uregelmessigheter, men at det ikke kan sies noe endelig om utfallet i saken. Unntaket er Journalist 2's kommentarartikkel den 25. november 1997 (utsagn 15 og 16). Her brukes uttrykk som «avslørte», «avdekket» og «klarlagt». Ordbruken her er ikke avgjørende. Også for disse utsagn - som må sees i sammenheng med kommentarartikkelen for øvrig - gjelder at det var forsvarlig å bruke disse uttrykksmåter med det materialet avisen var kjent med på det aktuelle tidspunkt.

Utsagn 17 og 18 (i artikkelen den 26. november) påkaller noe nærmere drøftelse. Det ene (utsagn 17) lyder: «Styret mener de sitter på bevis for at A har begått grovt underslag fra klubben, dette ved å ha levert falske og fiktive bilag.» Det andre (utsagn 18) lyder: «X-styret mistenker med andre ord en eller flere tillitsvalgte i klubben for direkte eller indirekte å ha bistått A.» Mindretallet mener at As bruk av de utbetalte kr 19.000 pr. mnd. uten tilfredsstillende dokumentasjon og uten tilstrekkelig tilknytning til hans tjeneste som trener, samt utbetalingen av kr 25.000 med tillegg av renter til dekning av bonus gjør det berettiget med en skarp karakteristikk. Den jevne leser kjenner ikke den nærmere juridiske forståelse av det strafferettslige begrep underslag. Hvorvidt As forhold dekkes av underslagsbegrepet bør da ikke bli avgjørende. Bonusutbetalingen er i alle fall på grensen til underslag i rettslig forstand. Den jevne leser kjenner heller ikke distinksjonen mellom grovt og simpelt underslag, og det sentrale i utsagnet er - for den jevne leser - at As handlinger er grove og kritikkverdige. Ut fra dette bør også uttrykket «grovt underslag» aksepteres som rettmessig. Uttrykket «falske og fiktive bilag» bør også aksepteres. Det dekker det forhold at A har levert bilag som dels gjelder private innkjøp og dels ikke lar seg kontrollere i forhold til de rettigheter A hadde i henhold til kontrakten. Samlet sett må etter dette utsagn 17 anses rettmessig.

Bonusutbetalingen skjedde ved hjelp av E. E var også medvirkende til klubbens manglende reaksjon mot As bruk av penger i kombinasjon med forsinket og mangelfull dokumentasjon. Hun bidro derved til å gjøre det mulig for A å disponere de månedlige utbetalingene etter eget forgodtbefinnende og å ignorere sine plikter i henhold til trenerkontrakten. Ut fra dette er også utsagn 18 rettmessig.

Mindretallet har ovenfor vurdert om de enkelte utsagn - både enkeltvis og samlet - ut fra sitt innhold er rettmessige i forhold til straffeloven §247. I tillegg må det vurderes om den formen avisartiklene er gitt, gjør dem rettsstridige. Også på dette punkt har dommen i «Tromsø-saken» betydning. Det vises også til Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-2000-279. Pressen må være tillatt å gi sine reportasjer den utforming som pressen selv - ut fra journalistiske motiver - mener reportasjen krever. Domstolene bør - både av praktiske og ytringsfrihetsmessige grunner - vise varsomhet med å overprøve den redaksjonelle utforming av den enkelte artikkel eller artikkelserie. Det vil mot dette kunne anføres at en avis lett vil gi en reportasje en outrert form i ren salgshensikt, og at domstolene bør kunne reagere mot dette. Til det er å si at også salgsfremmende hensyn er legitime for en avis, og det vil dessuten være svært vanskelig for domstolene å avgjøre i hvilken grad det er rent journalistiske, salgsfremmende eller andre hensyn som ligger bak en redaksjonell utforming av et avisoppslag.

Etter dette konkluderer mindretallet med at fremsettelsen av de atten utsagn ikke rammes av straffeloven §247. De saksøkte må derfor frifinnes for både mortifikasjonskravet og kravet om oppreisningserstatning.

Flertallet bemerker:

Flertallet er i det vesentlige uenig med mindretallet i dets forståelse av As trenerkontrakt, omstendighetene omkring utbetalingen av andre halvpart av hans bonus i februar 1997 og rent generelt hva gjelder As troverdighet. Flertallet kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens vurdering av disse forhold.

Ved den konkrete vurdering av de enkelte omstridte utsagn finner flertallet at utsagnene i artikkelen den 21. november 1997 (utsagn 1-7) ikke kan kreves mortifisert. I denne artikkelen er As navn ikke nevnt. Artikkelen omtaler forhold i X, uten at de påstått kritikkverdige forhold knyttes til bestemte personer. Heller ikke er As funksjon trukket inn, og det er derved ikke noe i artikkelen som kan knyttes til ham. Det var rettmessig av avisen å omtale de forhold den gjorde 21. november, ettersom det finnes bevist at det forelå økonomiske uryddigheter i X. Det kan anføres - hvilket A har gjort - at de to etterfølgende artikler knytter også det som sto på trykk den 21. november til A. Flertallet finner ikke dette avgjørende. Flertallet legger på dette punkt vekt på pressens oppgave som «vakthund», og slutter seg i det vesentlige til det mindretallet har sagt på dette punkt, slik at utsagn fremsettelsen av utsagn 1-7 var rettmessig. Det gjelder uavhengig av utsagnenes sannhet.

Utsagn 8-18 i artiklene av henholdsvis 25. og 26. november må derimot bli å mortifisere. Utsagnene rammes både av straffeloven §246 og §247. Det foreligger ikke forhold som gjør fremsettelsen av utsagnene rettmessig. Flertallet finner ikke at det er ført sannhetsbevis for utsagnene. Til sannhet kreves etter flertallets oppfatning at injurianten oppfyller et strengt beviskrav. Herunder kreves at injurianten beviser at A har handlet med nødvendig subjektiv skyld på de punkter hvor han er beskyldt for direkte straffbare forhold.

Fremsettelsen av utsagnene er gitt en utilbørlig form. De har et krenkende innhold, de er rettet mot en navngitt person, og hans hederlighet og motiver trekkes i tvil på en meget utfordrende måte. Han beskyldes bl.a for konkrete straffbare handlinger. Det inntrykk avisens lesere får gjennom de aktuelle utsagn forsterkes ved at utsagnene kombineres med meget iøyenfallende billedbruk og en sensasjonspreget oppslagsform i det hele tatt. Avisen har overdrevet i sin fremstillingsform, og de økonomiske forhold i X - som var kritikkverdige - er ikke fremstilt i en balansert form. Det bør man kunne kreve når enkeltpersoner trekkes frem på den måte og i den grad som her.

Også flertallet er oppmerksom på den betydning EMK har for bedømmelsen av saken, og på generelt grunnlag er flertallet enig med mindretallet m.h.t. den rettskildemessige situasjon som inkorporasjonsloven av 1999 innebærer. Derimot mener flertalet at dets standpunkt er forenlig med EMD's domspraksis, slik den er trukket inn i denne saken. Nærværende sak skiller seg fra «Tromsø-saken», idet avisen Tromsø's omtale gjaldt en gruppe av ikke navngitte personer i motsetning til nærværende sak, hvor det dreier seg om et forholdsvis massivt angrep mot én navngitt enkeltperson, - tillike hvor det egentlig dreier seg om kritikkverdige forhold i en hel klubb, hvor forholdene dessuten ikke er så kritikkverdige som avisen hevder og hvor As rolle heller ikke er så sentral som avisen hevder. «Tromsø-saken» skiller seg således fra nærværende sak på en slik måte at dommen ikke kan gi støtte for Nordlandspostens syn.

I sin vurdering av utsagn 8-18 viser flertallet til herredsrettens dom, som flertallet i det vesentlige kan slutte seg til m.h.t. rettsstridighet og kravet om mortifikasjon.

Sammenfatningsvis vil flertallet også peke på at allmennheten har krav på informasjon, men også den enkelte har krav på beskyttelse mot trakassering. Hvis avisen så ikke klarer denne balansegangen, må man finne seg i en reaksjon. En informasjon som ikke dekker de faktiske forhold, er det ingen som har glede eller nytte av. Flertallet kan ikke se at slik informasjon er beskyttelsesverdig.

X utviklet seg fra å være en ubetydelig «bakgårdsklubb» til - på kortest mulig tid - å bli et lag i elitedivisjonen. Laget kom også med i internasjonale turneringer, noe som bare et par år tidligere ikke hadde vært å tenke på. A hadde en del av æren for dette.

X hadde imidlertid intet apparat til å møte de økonomiske og administrative belastninger som dette medførte. Styringen var klart for dårlig, men dette var ikke As ansvar - i alle fall ikke i hovedsak. Det er her nødvendig å ha klart for seg at A ikke var ansatt for å takle disse oppgavene. Hans oppgave lå på det sportslige området.

Det synes derfor urettferdig, uriktig og unødvendig å henge ut A som om han var det hovedskyldige i at X mistet grepet på situasjonen. Avisen fokuserte feil ved å la kritikken i all hovedsak ramme A. Det tilfredsstilte ikke allmennhetens krav på full informasjon, ikke engang delvis. Man sitter igjen med det inntrykk - slik avisen har fremstilt As rolle i Xs nedgang - at det var As opptreden som førte til nedgangen. Det er å desinformere allmennheten og bør ikke ha rettsvern.

Flertallet finner etter dette at utsagn 8-18 må bli å mortifisere.

Flertallet finner at A ikke bør tilkjennes oppreisningserstatning i medhold av skadeserstatningsloven §3-6, jf. dens første ledds annen setning. Etter denne bestemmelsen kan oppreisningserstatning tilkjennes for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. Flertallet finner det ikke rimelig at slik erstatning tilkjennes. I sin vurdering legger flertallet vesentlig vekt på As eget forhold. Han har erkjent visse uregelmessigheter. Flertallet viser her til herredsrettens dom, og den kritikk av A og hans handlemåte som der fremkommer. Ut fra dette finner flertallet ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisningserstatning.

- - -

Etter voteringen legges flertallets syn til grunn, jf. straffeprosessloven §35 tredje ledd. Utsagn 8-18 fremsatt i artiklene 25. og 26. november 1997 mortifiseres, mens de saksøkte frifinnes for kravet om mortifikasjon av utsagn 1-7, fremsatt i artikkelen 21. november 1997. De saksøkte frifinnes for kravet om erstatning.

Saksomkostninger.

A har krevet saksomkostninger for såvel herredsretten og lagmannsretten. Det følger av straffeprosessloven §440 at omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven kap. 13. Lagmannsretten antar at straffeprosessens regler om votering kommer til anvendelse, slik at mindretallet bygger på flertallets standpunkt ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet, jf. straffeprosessloven §32 annet ledd.

Ankesaken må anses dels vunnet og dels tapt, i og med at kravet om mortifikasjon av utsagn 1-7 og kravet om erstatning ikke har ført frem. Omkostningene for lagmannsretten skal da avgjøres etter tvistemålsloven §174, jf. §180 annet ledd. Hovedregelen i §174 første ledd er at hver av partene bærer sine egne omkostninger. Unntak kan gjøres etter annet ledd.

Også hva angår saksomkostninger har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - Sundquist, Ramberg, Reiertsen og Myrseth - bemerker om saksomkostningene:

Etter tvistemålsloven §174 annet ledd kan en partene pålegges å dekke den annens saksomkostninger helt eller delvis dersom det er på tvistepunkter av liten betydning han har vunnet saken. De punkter de saksøkte har vunnet frem, er etter flertallets oppfatning av mindre betydning i forhold til at A har vunnet frem med krav om mortifikasjon av utsagn 8-18. Det vesentlige for A har vært få mortifisert de utsagn som direkte er rettet mot ham, og som innebærer de alvorligste beskyldninger. Dette har han vunnet frem med. De saksøkte bør derfor pålegges å erstatte A hans saksomkostninger for lagmannsretten.

Mindretallet - Østgård, Hansen og Voll - finner at unntakene ikke får anvendelse, slik saken ligger an, og ingen av partene bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Hver av dem bærer da sine egne omkostninger.

Ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for herredsretten skal lagmannsretten bygge på sitt materielle resultat, og også for herredsretten skal derfor som hovedregel hver av partene bære sine egne omkostninger, jf. tvistemålsloven §174 første ledd.

Flertallet - de samme som nevnt ovenfor - finner på det grunnlag at A tilkjennes saksomkostninger også for herredsretten.

Mindretallet - de samme som nevnt ovenfor - finner heller ikke her grunn til å anvende unntaksregelene, idet saken stiller seg likt for herredsretten og lagmannsretten. Saksomkostninger bør derfor heller ikke tilkjennes for herredsretten.

Etter voteringen legges flertallets syn til grunn, og A tilkjennes saksomkostninger både for lagmannsretten og herredsretten.

Advokat Ysen har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten med salær på kr 284.400, reise- og oppholdsutgifter for prosessfullmektigen med kr 18.130 og tapt arbeidsfortjeneste for A med kr 13.750, til sammen kr 316.280. Oppgaven er forelagt den annen part, uten at det har kommet innvendinger. Omkostninger kan bare kreves dekket i den grad de har vært nødvendige for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176. Den samlede rett mener at advokat Ysens salærkrav er for høyt, særlig sett på bakgrunn at hun førte saken også for herredsretten og derfor må forventes å kjenne både dens faktiske og rettslige sider fra før. Salæret for arbeidet med saken i ankeomgangen bør derfor passende settes til kr 200.000. I ankesaken tilkjennes A omkostningsdekning fra de saksøkte ut fra denne reduksjon av salærkravet.

For herredsretten er kravet i samsvar med oppgave fremlagt av advokat Ysen med salær på kr 310.000, reisefravær med kr 28.027,50, reise- og oppholdsutgifter med kr 36.767 og tapt arbeidsfortjeneste for A med kr 13.750, til sammen kr 388.544,50. Det ble ikke for herredsretten og heller ikke for lagmannsretten protestert mot oppgaven. Oppgaven legges til grunn med den reduksjon på kr 28.027,50 som herredsretten har gjort og med samme begrunnelse.

- - -

Dommen er avsagt med de dissenser som fremkommer ovenfor.

Domsslutning:

1. I medhold av straffeloven §253 kjennes følgende utsagn i Nordlandsposten døde og maktesløse:

Den 25. november 1997:

«A er mistenkt for økonomisk snusk.»

«Styret i X mistenker nå tidligere trener A for å være hovedmannen bak snuskekulturen i klubben. Eks-treneren kan ha mottatt flere hundre tusen kroner for mangelfullt dokumenterte utgifter.»

«I går fikk Økokrim overlevert bilag og kvitteringer som styret i X tror er fiktive og i dag blir A trolig anmeldt. Samtidig er det klart at flere av klubbens tillitsvalgte har kjent til snuskekulturen i en årrekke uten å ta affære.»

«Mistenkt for økonomisk triksing - alvorlige mistanker mot A.»

«Styret i X mistenker A for å ha trikset til seg mellom 150.000,- og 200.000,- de siste årene. Økokrim-gruppen ved Bodø politikammer har fått overlevert bilag og kvitteringer som styret i håndballklubben mener er fiktive og falske.»

«Og det er innenfor denne utgiftsposten, i 1996, at X-styret mener at A har levert falske og fiktive bilag.»

«Trolig mistenker styret i X ham for å ha brukt mye av kostnadsdekningen til eget forbruk.»

«Nordlandsposten avslørte fredag skattejukset i X. Siden da ar det blitt avdekket en skremmende snuskekultur i klubben.»

«De siste dagene er det klarlagt at det regelmessig - over flere år - er betalt ut penger på forskudd til dekning av «diverse utgifter», uten at det alltid har kommet tilbake kvitteringer som viser at pengene er brukt til det de skulle.»

Den 26. november 1997:

«Styret mener de sitter på bevis for at A har begått grovt underslag fra klubben, dette ved å ha levert falske og fiktive bilag.»

«Xs styre mistenker med andre ord en eller flere tillitsvalgte i klubben for direkte eller indirekte å ha bistått A.»

For øvrig frifinnes de saksøkte for kravet om mortifikasjon.

2. Journalist 1, Journalist 2, Journalist 3 og Nordlandsposten v/ redaktør B frifinnes for kravet om erstatning.

3. Journalist 1, Journalist 2, Journalist 3 og Nordlandsposten v/ redaktør B dømmes til - in solidum - å betale til A saksomkostninger for lagmannsretten med kr 231.880 kronertohundreogtrettientusenåttehundreogåtti - innen to uker fra dommens forkynnelse.

4. Journalist 1, Journalist 2, Journalist 3 og Nordlandsposten v/ redaktør B dømmes til - in solidum - å betale til A saksomkostninger for herredsretten med kr 360.517 - kronertrehundreogsekstitusenfremhundreogsytten - innen to uker fra dommens forkynnelse.