HR-1990-28 - Rt-1990-257

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1990-03-07
Publisert:	HR-1990-00028 - Rt-1990-257 (65-90)
Stikkord:	(Carl I. Hagen-dommen, Hagen-dommen), Strafferett, Medierett, Ærekrenkelse, Ytringsfrihet
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om mortifkasjon for ærekrenkende utsagn. Høyesterett kom til at X arbeiderpresse og redaktørene måtte frifinnes for ærekrenkende utsagn. Uttalt at på det politiske område vil hensynet til ytringsfriheten komme sterkt inn ved den avveining som må skje overfor hensynet til personers æresfølelse og omdømme.
Saksgang:	Stavanger byrett 20.04.1989 - Høyesterett HR-1990-00028, L.nr 28/1990, snr 179/1989, privat straffesak
Parter:	[A-mann] (advokat Per Danielsen - til prøve) mot 1. X arbeiderpresse, 2. Ansvarlig redaktør B (advokat Annæus Schjødt), 3. Redaktør C (advokat Anders Rekve)
Forfatter:	Dolva, Philipson, Røstad, Skåre, Michelsen
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeloven (1902) §246, §247, §135a, §249, §250, Tvistemålsloven (1915)

Dommer Dolva: X avis hadde den 14. september 1987 denne lederartikkel, skrevet av redaktør C:

"Straffbar rasisme?

For mange står årets valgkamp som den råtneste de har opplevd. Med avsky har de fulgt - - -partiets og As kampanje for å styrke fremmedhatet blant nordmenn. Han har appellert til de sletteste instinkter hos mennesket og triumfert når han har fått lokket noen med seg.

I begynnelsen av uka triumferte han over responsen på partiets innvandrer- og flyktningepolitikk. To dager senere lå han knelende på golvet og ba om forlatelse for sitt siste nedrige utfall mot innvanderne.

Selv A kan altså føle at han for en gangs skyld har gått over streken i sine anstrengelser for å få nordmenn til å vende seg mot de innvanderne av en annen hudfarge som befinner seg blant oss eller ber om å få komme inn i landet.

Men de midler A denne gangen har brukt for å fremme sin fremmedhat-politikk, er så usle at de ikke kan blåses bort med valgvinden.

Et rettslig oppgjør venter. Nå må Fremskrittspartiformannen svare i retten for sin grove sjikane og falske anklager.

Det er den riktige veien å gå. La oss nå få slått fast hvor straffeloven setter grensen for rasistisk virksomhet.

Det blir nok mer krevende for A å fremføre - - -partiets innvandrerpolitikk overfor domsstolen enn til sine egne på et valgmøte."

A reiste ved stevning av 30. september 1987 til Stavanger byrett privat straffesak i anledning den uttalelse som står i annet punktum i første avsnitt: "Med avsky har de fulgt - - -partiets og As kampanje for å styrke fremmedhatet blant nordmenn." Saken var rettet mot ansvarlig redaktør B og X arbeiderpresse v/styreformannen med påstand om straff, mortifikasjon og erstatning og/eller oppreisning. Ved stevning av 4. november 1987 reiste A sak også mot redaktør C med liknende påstand. Sakene ble forent til felles behandling og pådømmelse.

Stavanger byrett, satt med settedommer, avsa den 20. april 1989 dom med denne domsslutning:

"1. Ansv. redaktør B og redaktør C frifinnes for straff for overtredelse av straffeloven §246 og §247.

2. Følgende beskyldning kjennes i medhold av straffeloven §253 nr. 1 død og maktesløs hva angår at A er nevnt: "Med avsky har de fulgt - - -partiets og As kampanje for å styrke fremmedhatet blant nordmenn".

3. Ansv. redaktør B, redaktør C og X arbeiderpresse v/styrets formann frifinnes for erstatning og oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6.

4. Partene bærer hver sine saksomkostninger."

X arbeiderpresse, ansvarlig redaktør B og redaktør C har i rett tid påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen vedrørende mortifikasjonsspørsmålet, domsslutningens pkt. 2, foruten saksomkostningsspørsmålet, domsslutningens pkt. 4.

Også A har påanket byrettens dom. Anken er betegnet motanke, men fyller vilkårene for en selvstendig anke. Anken gjelder hele dommen unntatt mortifikasjonsavgjørelsen.

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten framgår av byrettens dom. Der er både lederartikkelen og et brev som utga seg for å være skrevet av D, og som jeg senere kommer tilbake til, sitert i sin helhet. Det er ikke avholdt bevisopptak til bruk for Høyesterett. Også for Høyesterett er sakene forent til felles behandling og pådømmelse. A har her frafalt kravet om erstatning, men opprettholdt kravet om oppreisning.

Byretten har funnet det godtgjort og lagt til grunn for sin dom at den umiddelbare bakgrunn for lederartikkelen i X avis mandag den 14. september 1987, valgdagen, var at A på et valgmøte i Z i Nord-Trøndelag mandag 7. september 1987 hadde lest opp et brev av 8. juli 1987, angivelig skrevet av D. Selv om valget var et kommune- og fylkestingsvalg, kom også saker av rikspolitisk karakter, slik som fremmedpolitikk og asylpolikk, inn i valgkampen. Det var som svar på et spørsmål om sistnevnte emner at A leste brevet. I brevet gis det uttrykk for at Norge som følge av muslimsk innvandring vil bli muslimsk i løpet av noen generasjoner. Ifølge As prosessfullmektig ble brevet på valgmøtet lest opp "til skrekk og advarsel". Brevet hadde A mottatt i juli måned. A hadde tidligere vært i kontakt med Y om brevet, men Y ville ikke benytte brevet, særlig på grunn av tvil om ektheten av det.

Y hadde dagen etter - den 8. september - store oppslag om As opptreden og kunne opplyse at brevet var falsk. D er en eksisterende person, men han har ikke skrevet brevet. Y og andre aviser hadde flere oppslag om "brevsaken" i løpet av uka. Den 9. september arrangerte Y et møte mellom A og D, hvor A overfor D beklaget at han hadde lest opp brevet. A opplyste at han hadde undersøkt i telefonkatalogen, hvor han fant navn og adresse på den angivelige brevskriveren, men han henvendte seg ikke til D personlig før han brukte brevet. Ved stevning av 9. september 1987 reiste D sak mot A og - - -partiet med krav om straff, mortifikasjon og erstatning/oppreisning. Den 14. oktober 1987 reiste A sak mot D og hans prosessfullmektig, advokat Tor Erling Staff, for uttalelser framsatt i stevningen i den foran nevnte sak og i Y. Det er senere inngått forlik i disse to sakene.

A har i det vesentlige anført følgende:

Det utsagn som saken dreier seg om, må tolkes slik at det retter seg både mot - - -partiet og mot A som person. Dette har også byretten lagt til grunn. Det er ikke riktig som motpartene hevder at - - -partiet og A ikke kan skilles ad.

Utsagnet i lederen i X avis er et utilbørlig angrep på A som person. Det er og bør være en vid ytringsfrihet på det politiske området, men grensen er her overskredet. A tok opp et aktuelt, men kontroversielt spørsmål under valgkampen, og det må han ha anledning til uten at det åpnes for personangrep av denne karakter. Det er videre et poeng at lederen kom på selve valgdagen, slik at den ikke kunne imøtegås før valget var over.

Utsagnet må forstås slik at A beskyldes for å ha drevet en valgkampanje i den hensikt å gjøre fremmedhatet blant nordmenn sterkere. Beskyldningen omfatter ikke bare en enkeltstående handling - opplesningen av brevet på valgmøtet i Z. A beskyldes for å ha drevet en kampanje - hvilket er uriktig. Sett i sammenheng blant annet med overskriften vil utsagnet av et flertall av alminnelige avislesere bli oppfattet som en beskyldning om et straffbart forhold - forbrytelse mot straffeloven §135a. Fremmedhat vil lett bli oppfattet som synonymt med hat slik ordet er brukt i straffeloven §135a. Byretten har funnet at utsagnet ikke inneholder beskyldning om rasisme. En beskyldning om fremmedhat vil imidlertid kunne være presiserende i forhold til rasisme.

Byretten har funnet at det foreligger en beskyldning som objektivt sett fyller vilkårene i §246 og §247. Dette er A enig i. A er også enig i at beskyldningen er rettsstridig. Utsagnet har etter dette et slikt innhold at det kan medføre straff og mortifikasjon. En beskyldning om straffbart forhold vil alltid være en ærekrenkelse, iallfall dersom fornærmete har en stilling hvor det forventes absolutt lovlydighet, slik som av en stortingsrepresentant.

Ved avveiningen av om beskyldningen er rettsstridig, vil man måtte vurdere forholdet til grunnloven §100 som verner ytringsfriheten. I det foreliggende tilfelle er imidlertid beskyldningen mot A så grov at det uten videre er klart at man står overfor en rettsstridig beskyldning. Men også en nærmere interesseavveining vil føre til det samme resultat. Det ble i denne forbindelse vist til en rekke dommer, blant annet Rt-1955-137, Rt-1978-590, Rt-1978-725, Rt-1979-727, Rt-1979-1606 og Rt-1985-1421, foruten utenlandsk rettspraksis. Det ble også vist til praksis etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 10.

Det er ikke tvil om at de subjektive vilkår for straff er til stede. Redaktørene har opptrådt forsettlig. Det er videre ikke ført sannhetsbevis for beskyldningen.

Byretten har tatt feil når den har frifunnet redaktørene for straffekravet under henvisning til straffeloven §249 nr 3. Riktignok har redaktørene opptrådt til berettiget varetakelse av innvandrernes tarv, men de kan ikke sies å ha utvist tilbørlig aktsomhet i enhver henseende. De kjente til bakgrunnen for opplesningen av brevet, As beklagelse og den anlagte rettssak. Dette burde skjerpet deres aktsomhet og ført til valg av en lempeligere form på deres utsagn. Redaktørene kan heller ikke frifinnes på grunn av provokasjon.

Som straff antas bot tilstrekkelig.

Byrettens mortifikasjonsavgjørelse må stadfestes. Dette må gjelde også for tilfelle av at Høyesterett skulle komme til at straff ikke kan anvendes på grunn av forhold som nevnt i straffeloven §249 nr 3 eller §250.

Byrettens avgjørelse av oppreisningskravet hviler på feil lovanvendelse. Det skal normalt idømmes oppreisning dersom vilkårene etter skadeserstatningsloven §3-6 er til stede. Dette må gjelde også dersom straffekravet ikke fører fram på grunn av provokasjon.

Det foreligger ingen mangler ved domsgrunnene. Motpartenes angrep på saksbehandlingen synes i realiteten å rette seg mot byrettens tolking av utsagnet.

A har nedlagt denne påstand:

"1. Ansvarlig redaktør B, født xx.xx.1944, dømmes for overtredelse av straffeloven §246 og §247, jfr. Straffeloven §63, til å betale en bot til statskassen stor kr. 5.000,- -kronerfemtusen 00/100- - subsidiært 10 -ti- dager fengsel.

2. Redaktør C, født xx.xx.1925, dømmes for overtredelse av straffeloven §246 og §247, jfr. Straffeloven §63, til å betale en bot til statskassen stor kr. 5.000,- kronerfemtusen 00/100 - subsidiært 10 - ti - dager fengsel.

3. Ansvarlig redaktør B dømmes til å betale oppreisning til A med et beløp fastsatt etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 50.000,- -kronerfemtitusen 00/100-.

4. Redaktør C dømmes til å betale oppreisning til A med et beløp fastsatt etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 50.000,- -kronerfemtitusen 00/100-.

5. X arbeiderpresse dømmes til å betale oppreisning til A med et beløp fastsatt etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 100.000,- -kroneretthundretusen 00/100-.

X arbeiderpresse idømmes solidarisk ansvar med B og C.

6. Ansvarlig redaktør B, redaktør C og X arbeiderpresse' anke forkastes.

7. Ansvarlig redaktør B, redaktør Tor Egge og X arbeiderpresse dømmes til en for alle og alle for en til å dekke As saksomkostninger for byrett og Høyesterett innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts avgjørelse."

X arbeiderpresse, ansvarlig redaktør B og redaktør C har i det vesentlige hatt sammenfallende anførsler, og jeg gjengir dem her samlet.

Det utsagn som søkes mortifisert, er en politisk meningsytring i innspurten av en valgkamp og er som sådan på ingen måte rettsstridig. Det er således verken rom for straff eller mortifikasjon. Noe annet ville være å trekke så snevre grenser for ytringsfriheten at pressen ikke kan leve med det. Både for tolkingen av selve utsagnet og for avgjørelsen av rettsstridsspørsmålet er det viktig å plassere lederen i X avis i den politiske sammenheng hvor den hører hjemme. Selv om valget var et kommune- og fylkestingsvalg, ble det under valgkampen mye oppmerksomhet om fremmedpolitikk og innvandrerspørsmål. As opplesning av brevet var et utspill ved avslutningen av valgkampen, og lederen var en reaksjon på at innvandrerspørsmålet ble brukt på en måte som kunne styrke rasistiske holdninger. As opptreden vakte allmenn indignasjon - merkelig nok mer på grunn av at brevet var falsk enn på grunn av innholdet. Det X avis reagerte på, var først og fremst at brevet overhodet ble brukt i en valgkamp i det øyemed å påvirke velgerne.

Lederen tar ikke sikte på å sondre mellom - - -partiet og A personlig. A er den totalt dominerende personlighet i partiet, og lederartikkelen går mot den kampanje som partiet og dets formann førte. Det er ikke spørsmål om å ramme A personlig. Utsagnet inneholder ingen konstatering av fakta, men er en krass og sterk meningsytring i en tilspisset politisk sammenheng. Utsagnet står i avisas lederartikkel som gir uttrykk for avisas mening. Lest i sammenheng handler lederen om affæren i Z og den rettssaken D hadde reist. Den inneholder ingen beskyldning mot A om straffbart forhold. Dersom utsagnet kunne forstås slik, ville byrettens domsgrunner ikke være tilstrekkelige til at Høyesterett kunne ta stilling til sakens realitet, slik at dommen måtte oppheves. Det samme kan være tilfelle dersom Høyesterett på annen måte tolker utsagnet annerledes enn byretten.

Byretten tar feil når den finner at A beskyldes for fremmedhat. Det utsagnet går på, er at partiets og As kampanje styrker eksisterende fremmedhat. Det er videre uriktig av byretten å konstatere at det objektivt sett foreligger en overtredelse av §247 uten at det først er foretatt en interesseavveining. Etter langvarig praksis er paragrafen tolket slik at den har måttet tåle vidtgående begrensninger. Den kan sies å ha fått karakteren av en standard, hvor en rekke hensyn må avveies.

Det avgjørende i det foreliggende tilfelle er at utsagnet er rettmessig. Dette følger av den interesseavveining som må foretas, og hvor hensynet til grunnloven §100 er tungtveiende. Både i teorien og i rettspraksis trekkes det vide rammer for ytringsfriheten på spesielle områder, og særlig på det politiske område. Riktignok er det grenser også her, men det utsagn som saken gjelder, ligger langt fra grensen mot det utilbørlige. Det er i denne forbindelse vist til en rekke dommer, særlig Rt-1978-1072, Rt-1979-727, Rt-1985-1421 og Høyesteretts dom av 7. februar 1990, samt RG-1952-321. Også eksempler fra utenlandsk rettspraksis viser at det er en vidtgående ytringsfrihet på det politiske område. Av særlig betydning er Den europeiske menneskerettighetskommisjons og -domstols avgjørelser i saken Lingens mot Østerrike (EMD=REF00000108) vedrørende Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 10.

Subsidiært gjøres det gjeldende at redaktørene må frifinnes for straff i medhold av §249 nr 3. Aktsomhetskravet må her tilpasses den aktuelle situasjon. Under enhver omstendighet vil forholdet være straffritt etter §250. Det forelå en provokasjon fra As side som ble møtt med en skarp, men adekvat reaksjon.

Det er heller ikke grunnlag for å idømme oppreisning.

Ytterligere subsidiært ankes det over saksbehandlingen. Byretten har i dommen uten nærmere begrunnelse lagt til grunn en annen oppfatning av bevistemaet enn retten ga uttrykk for under saksforberedelsen. Også for øvrig skulle bevisbedømmelsens resultat vært nærmere begrunnet.

X arbeiderpresse og ansvarlig redaktør B har nedlagt denne påstand:

"Prinsipalt:

X arbeiderpresse og ansvarlig redaktør B frifinnes.

Subsidiært:

Stavanger Byretts dom av 20. april 1989 oppheves.

I alle tilfeller:

A dømmes til å betale saksomkostninger for byrett og Høyesterett til Rogaland Arbeiderpressen A/S og ansvarlig redaktør B."

Redaktør C har nedlagt denne påstand:

"1. Prinsipalt:

C frifinnes.

2. Subsidiært:

Byrettens dom oppheves.

3. A tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett til samtlige ankende parter og for Høyesterett til C."

Jeg er kommet til at X arbeiderpresse, B og C må frifinnes. Jeg er således enig med byretten i at kravet om straff og oppreisning ikke kan gis medhold, men jeg har en noe annen begrunnelse for dette enn byretten. I motsetning til hva byretten har kommet til mener jeg at heller ikke kravet om mortifikasjon kan føre fram.

Avgjørende for mitt standpunkt er at det påklagete utsagn i lederartikkelen må ses som en politisk meningsytring som etter de konkrete omstendigheter i saken ikke var rettsstridig selv om den var gitt en skarp form.

Som det har blitt understreket fra begge sider i saken, er det viktig å plassere det påklagete utsagn og lederartikkelen for øvrig i den sammenheng hvor utsagnet framkom. Jeg viser her til den framstilling som er gitt innledningsvis, og som det er enighet om. Lederartikkelen ble trykt i X avis på valgdagen. Som framholdt av byretten var den umiddelbare bakgrunn for artikkelen As opplesning av det angivelige brevet fra D på valgmøtet i Z en uke tidligere. I byrettens dom er videre uttalt: "Bruken av brevet vakte, slik retten har forstått avisutklipp og vitneforklaringer, massiv fordømmelse." Utsagnet i lederartikkelen må bedømmes på denne bakgrunn.

Jeg går først inn på tolkingen av det påklagete utsagnet.

Det dreier seg om et enkelt punktum i en lederartikkel. Utsagnet kan som alt nevnt, ikke leses isolert, men må ses i sammenheng med lederartikkelen som helhet og på bakgrunn av hele situasjonen.

Ved formuleringen "- - -partiets og As kampanje" er det - som påpekt av byretten - klart at utsagnet retter seg også mot A personlig. Dette støttes av at As navn også for øvrig nevnes en rekke ganger i artikkelen. Det følger imidlertid ikke av dette at utsagnet siktes inn mot A som privatperson. Det framgår av artikkelen at det er As opptreden som politiker, valgkampdeltaker og partiformann som behandles. Jeg viser i denne sammenheng også til at byretten fant at beskyldningen var egnet til å utsette A for "tap av den fornødne tillit som en stortingsmann har". Dette understrekes ved at - - -partiet og A nevnes sammen, selv om det naturligvis er slik at "A ikke i enhver henseende kan eller må identifiseres med - - -partiet", slik byretten uttrykker det. Byretten er uklar når det gjelder den nærmere tolking av utsagnet. Den uttaler at den forstår artikkelen dithen at "A beskyldes for fremmedhat". Dette er jeg ikke enig i. Utsagnet sier intet om As egen holdning i så måte. Utsagnet går - slik byretten er inne på i forbindelse med spørsmålet om sannhetsbevis - på at partiet og A har drevet valgkampanje for å styrke fremmedhatet blant nordmenn.

Utsagnet forutsetter at det i en viss utstrekning eksisterer negative holdninger mot utlendinger i Norge, og det gis uttrykk for at partiets og As forhold styrker disse uønskete holdningene. Jeg viser til at byretten har funnet at As bruk av det falske brevet på valgmøtet i Z klart var egnet til å styrke fremmedhatet. Det kan videre være noe uklart om ordene "for å" innebærer at det hevdes å foreligge hensikt i så måte. Jeg kommer nærmere tilbake til dette.

Hvor omfattende virksomhet som ligger i ordet "kampanje" kan også være noe uklart. Lederen sikter særlig mot hendelsen med opplesningen av brevet i Z, mens en kampanje normalt peker hen mot en mer omfattende virksomhet. I så henseende kan uttrykket sies å være noe overdrevet. Hendelsen i Z var imidlertid et bevisst innslag i den pågående valgkamp. Det er for øvrig erkjent at A hadde brevet med seg under valgkampen for å bruke det ved passende anledning.

A har videre hevdet at utsagnet må forstås som beskyldning om at han har gjort seg skyldig i straffbart forhold - forbrytelse mot straffeloven §135a. Etter mitt syn kan utsagnet lest isolert eller på bakgrunn av det som ellers står i lederen, særlig overskriften "Straffbar rasisme?", ikke naturlig forstås på denne måten. Utsagnet i seg selv nevner ikke straffbart forhold. Overskriften er formet som et spørsmål, og peker mot det som står lenger ut i lederen om den rettssaken som D hadde reist, og som må antas å ha vært allment kjent blant avisas lesere på denne tiden.

Etter at jeg nå har redegjort for meningsinnholdet i det påklagete utsagnet, blir det neste skritt å ta standpunkt til om et utsagn av dette innhold kan gi grunnlag for straffansvar, mortifikasjon eller oppreisning.

Ved bedømmelsen av dette er det vesentlig at saken dreier seg om et utsagn på det politiske område med tilknytning til As opptreden som politiker. På det politiske område vil hensynet til ytringsfriheten komme sterkt inn ved den avveining som må skje overfor hensynet til personers æresfølelse og omdømme. Denne avveiningen må foretas i tilknytning til vurderingen av om utsagnet er rettsstridig, hvilket er et straffbarhetsvilkår både etter straffeloven §246 og §247. Her kommer hensynet til grunnlovsvernet etter §100 inn, særlig §100 tredje punktum hvoretter "Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte". Byretten som drøfter spørsmålet i forhold til mortifikasjon, har ikke ansett hensynet til ytringsfriheten utslagsgivende i denne henseende. Jeg er uenig i dette, og tilføyer at jeg antar at vurderingen her er den samme både for så vidt gjelder straff og mortifikasjon.

I demokratiske samfunn må hensynet til politisk ytringsfrihet veie tungt. Dette er bakgrunnen for at den interesseavveining som må skje i tilknytning til rettsstridsvilkåret etter straffeloven §246 og §247, vil falle ut til fordel for en vid ytringsfrihet på det politiske område. Den strafferettslige teori gir støtte for dette standpunkt. Jeg viser i denne forbindelse særlig til Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett, 1983 68 flg., og Mæland, Ærekrenkelser, 1986 60 flg. Det er ikke særlig mange rettsavgjørelser som direkte behandler dette, men jeg viser blant andre til uttalelser i Rt-1978-590 (Jernkorset) og Rt-1978-725 (Politimesterkjennelsen) foruten RG-1952-321 (Ræstaddommen) og på tilgrensende områder Rt-1978-1072 (leserbrevdommen), Rt-1979-727 (Grodommen), Rt-1981-1305 (løpeseddeldommen) og Rt-1985-1421 (Greenpeacedommen).

Også i denne sammenheng må imidlertid utsagnets form og måten det framsettes på, vurderes. Man må således være på vakt overfor utilbørlige angrep på hederlighet, lovlydighet og personlig vandel.

Utsagnet i lederen har fått en skarp form. Det må imidlertid ses i den sammenheng hvor det framkom, hvor temperaturen ved avslutningen av valgkampen var høy. A har selv beklaget at han ikke innenfor et tidsrom på to måneder kontrollerte ektheten av brevet nøyere enn han gjorde, og han måtte også være forberedt på at det å bruke et brev av dette innhold - selv om det skulle være ekte - som argument i debatten om fremmedpolitikken, ville vekke reaksjoner. As eget forhold i saken vil således måtte tillegges vekt ved interesseavveiningen. Jeg viser her særlig til uttalelsene i Rt-1985-1421, særlig side 1426-7. Selv om avisa nok kunne fått fram sin mening ved å uttrykke seg mindre skarpt, finner jeg ikke at utsagnet har fått en form som gjør at grensen mot det rettsstridige er overskredet. Dette gjelder selv om utsagnet tolkes slik at det hevdes å foreligge hensikt ved bruken av brevet.

Det har fra begge sider blitt vist til praksis i tilknytning til Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 10, hvor det i første ledd blant annet heter at "Enhver har rett til ytringsfrihet". Av artikkelens annet ledd framgår at begrensninger i denne friheten må være "foreskrevet ved lov og .... nødvendige i et demokratisk samfunn" av hensyn til bestemte formål, blant annet "til beskyttelse av andres rykte eller rettigheter".

Den sak som det særlig har vært henvist til, er Den europeiske menneskerettighetskommisjons og -domstols avgjørelser i klagesaken Lingens mot Østerrike (EMD=REF00000108). Kommisjonens avgjørelse er inntatt i Mæland, Ærekrenkelser, 1986 39 flg., og Domstolens avgjørelse av 8. juli 1986 er kommentert av Mads T. Andenæs i Ytring, 1986 2.

Redaktør Lingens hadde i artikler brukt karakteristikkene "ubelsten Opportunismus", "unmoralisch" og "wurdelos" ("den mest ufyselige opportunisme", "umoralsk" og "uverdig") om visse sider av den østerrikske regjeringssjef Bruno Kreiskys opptreden etter valget i 1975. Jeg går ikke nærmere inn på enkelthetene i saken. Lingens ble dømt for ærekrenkelse etter østerriksk rett, men framsatte klage mot Østerrike for brudd på konvensjonens artikkel 10 og fikk medhold. Domstolen understreker at frihet for politisk debatt hører til selve kjernen i begrepet et demokratisk samfunn. Det framheves i dommen at selv om ytringsfriheten må tåle begrensninger av hensyn til andres omdømme - hvilket også omfatter politikere, selv når de ikke opptrer som privatpersoner, må dette avveies mot interessen av åpen diskusjon på det politiske område. Domstolen konstaterte at utsagnene var egnet til å skade Kreiskys omdømme. Etter å ha plassert utsagnene i deres politiske sammenheng og understreket forskjellen mellom utsagn om fakta og verdidommer, fant Domstolen likevel at inngrepet i Lingens' ytringsfrihet ikke kunne anses nødvendig i et demokratisk samfunn til beskyttelse av andres rykte, og at det derfor forelå en krenkelse av konvensjonens artikkel 10. Selv om avgjørelsen er forankret i de konkrete forhold i saken, finner jeg at avgjørelsen støtter det standpunkt jeg tidligere har gjort rede for.

Jeg finner etter dette at påstandene om straff og mortifikasjon allerede på dette grunnlag ikke kan føre fram. Det er derfor for meg ikke nødvendig å gå inn på forholdet til straffeloven §249 nr 3 eller §250, og heller ikke på saksbehandlingsankene.

Det er da heller ikke grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6.

Etter straffeprosessloven §440 er det tvistemålsloven saksomkostningsregler som skal anvendes. A har tapt saken fullstendig. For så vidt gjelder hans egen anke, må han etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartene deres saksomkostninger for Høyesterett. Det samme gjelder for motpartenes anke etter §180 annet ledd jfr. §172 første ledd, idet jeg ikke finner grunn til å anvende §172 annet ledd her.

Advokatene Rekve og Schjødt har innlevert omkostningsoppgaver. A har reist innvendinger mot at motpartene har opptrådt med to advokater for Høyesterett. Etter omstendighetene finner jeg ikke noe å innvende mot at de saksøkte redaktører i ankesaken har opptrådt med hver sin advokat. Omkostningene må fastsettes på dette grunnlag. Ved fastsettelsen har jeg tatt hensyn til at advokat Rekve har ført saken også i første instans. Under henvisning til sakens utfall, bør A etter tvistemålsloven §172 første ledd også pålegges å betale motpartenes saksomkostninger for byretten.

Sakskostnadene for byretten settes etter dette til kr 131.625, hvorav kr 1.625 er omkostninger, og for Høyesterett til X arbeiderpresse og redaktør B i fellesskap til kr 92.367 og til redaktør C kr 55.561, hvorav henholdsvis kr 12.367 og kr 10.561 er omkostninger.

Jeg stemmer for denne

D O M :

X arbeiderpresse, redaktør B og redaktør C frifinnes.

I saksomkostninger for byretten betaler A til X arbeiderpresse, B og C i fellesskap 131.625 - etthundreogtrettientusensekshundreogtjuefem - kroner. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til Rogaland Arbeiderpresse A/S og B i fellesskap 92.367 - nittitotusentrehundreogsekstisju - kroner og til C 55.561 - femtifemtusenfemhundreogsekstien - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.