LG-2002-147
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-03-13 |
| Publisert: | LG-2002-00147 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Jæren herredsrett - Gulating lagmannsrett LG-2002-00147 A/02. |
| Parter: | Ankende part: Bjarne Storhaug (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Andersen, Kleiven, Fjetland, & Trosvik DA v/advokatfullmektig Katrine Lind, OSLO). Ankemotpart: Terje Grude (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Pricewaterhouse Coopers DA v/advokat Henning M. Stephansen, v/advokat Arne Oftedal, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Haakon Meyer. Lagdommer Helge Lillebø. Lagmann Martin Tenold |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §154, Tvistemålsloven (1915) §156, §147, §149, §153, §157, §159, §175, §180, §360, §369, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning på grunn av for sent fremsatt anke og oppreisning for fristoversittelse.
Jæren herredsrett avsa 3. oktober 2001 dom med slik domsslutning:
«1. Oppsigelsen av 4. januar 2001 vedrørende leieavtale for 10 mål av eiendommen gnr. 2 bnr. 11 i Klepp kommune mellom Terje Grude og Bjarne Storhaug er gyldig så langt den gjelder adgangen til å si opp leieavtalen.
2. Bjarne Storhaug plikter å fravike eiendommen nevnt i pkt. 1, samt fjerne eventuell ulovlig forurensning i og på grunnen innen 4. januar 2003.
4. Partene bærer hver egne omkostninger.»
Den 9. oktober 2001 ble dommen rettet i medhold av tvistemålsloven §156 ved at det ble tilføyd et nytt punkt med følgende innhold:
«3. Bjarne Storhaug betaler til Terje Grude 12 % forsinkelsesrente fra perioden det ble betalt for sent de siste tre leieterminer fra 01.01.99 til 11.06.99, fra 01.01.00 til 02.03.00, og fra 01.01.01 til 01.09.01.»
Ved anke av 12. november 2001 har advokatfullmektig Katrine Lind på vegne av Bjarne Storhaug påanket dommen til lagmannsretten. Anken er poststemplet samme dag.
Ved tilsvar av 11. desember 2001 har advokat Arne Oftedal på vegne av Terje Grude prinsipalt påstått anken avvist samt tilkjennelse av sakskostnader.
Det har deretter vært utvekslet en rekke prosesskriv vedrørende spørsmålet om avvisning samt spørsmål om eventuelt oppreisning for fristoversittelsen. Dommerfullmektigen som administrerte herredsretten (nå tingretten) har tilskrevet lagmannsretten. Da bare deler av prosesskrivene har vært sendt i kopi til motparten, har lagmannsretten sendt kopi av samtlige prosesskriv og Jæren tingretts brev til partenes prosessfullmektiger med frist for avsluttende bemerkninger. Kopi av disse har vært sendt motparten direkte.
Ankende part har i hovedsak anført følgende:
Herredsrettens dom ble vedtatt 11. februar 2001. Forkynnelse av dommen ble mottatt ved kontoret 5. oktober 2001 som var en fredag. Advokatfullmektigen som hadde saken var i Trondheim 5., 8. og 9. s.m. og først tilbake på kontoret den 10. s.m. Utgangspunktet for fristberegningen - forkynnelsen - forskyves når prosessfullmektigen har vært fraværende og derfor først fikk anledning til å gjøre seg kjent med dokumentet senere. Den 10. oktober 2001 var prosessfullmektigen svært opptatt med andre saker.
Under enhver omstendighet hadde prosessfullmektigen ikke anledning til å gjøre seg kjent med dommen før den 10. oktober 2001, slik at dette blir tidligste forkynnelsestidspunkt. Den 10. november var en lørdag og ankefristen ble således forlenget til mandag 12. november 2001, jf domstolloven §149 første ledd. Anken ble postlagt den 12. november, og er således rettidig.
Bakgrunnen for advokatfullmektigens fravær 5. til og med 9. oktober 2001 var ferieavvikling i Trondheim.
Advokatfullmektigens prinsipal var advokat Orwall Andersen. Fredag 5. oktober 2001 var han på kontorfilialen i Morveien 2 på Ås. Mandag 8. og tirsdag 9. s.m. var Andersen i møter i Prior Norge BA vedrørende kontraktsforhandlinger, noe som varte hele dagen.
Dersom retten mener anken er innkommet for sent, begjæres oppreisning, jf domstolloven §153. Det kan ikke legges ankende part eller advokatfullmektigen til last at ankefristen ble oversittet. Advokatfullmektigen var bortreist i perioden 5. til 10. oktober 2001. Under enhver omstendighet foreligger det særlige omstendigheter i saken. Det vises til telefon fra Ingunn Olsen Bryne ved Jæren herredsrett 10. oktober der advokatfullmektigen ble gjort oppmerksom på at det var foretatt rettelse i dommen. Det ble da opplyst at det var tilstrekkelig å vedta den siste forkynnelsen som gjaldt denne dommen. Bryne sa at advokatfullmektigen ikke skulle vedta den første dommen uten rettelse, hvis det da ikke allerede var gjort. Dette var ikke gjort pga reisefravær.
Det tilbakevises at oppreisningskravet er fremsatt for sent. Dette skal fremsettes senest innen en måned etter at prosessfullmektigen hadde anledning til det, jf domstolloven §154. For at prosessfullmektigen skal ha hatt anledning til å begjære oppreisning, og fristen begynner å løpe, er det ikke tilstrekkelig at prosessfullmektigen er eller bør være klar over at fristen er oversittet. Det kreves også at prosessfullmektigen har hatt mulighet og oppfordringer til å begjære oppreisning. Uttrykket «anledning» skal ikke undergis en for streng tolkning. Selv om utgangspunktet for fristberegningen er da vedkommende blir oppmerksom på fristoversittelsen, kan de konkrete forhold være slik at man ikke med rimelighet kan vente at vedkommende begjærer oppreisning før på et senere tidpunkt. Ved den konkrete vurdering ved fastsettelsen av når fristen for å begjære oppreisning begynner, skal det foruten rimelighet også legges vekt på partenes subjektive oppfatning. Ankeerklæringen ble postlagt 12. november 2001. Jæren tingrett sendte 19. s.m. pålegg om tilsvar i ankesaken. Dommerfullmektig Carine Lindman ringte advokatfullmektigen 6. desember 2001. For advokatfullmektigen var det meget uklart hva som var dommerfullmektigens hensikt med samtalen, og den ble ikke oppfattet dit hen at den gav foranledning til å begjære oppreisning. Advokatfullmektigen oppfattet ikke dommerfullmektigen slik at hun mente ankefristen var oversittet. «Jeg satt igjen med den forståelsen at Lindmans formål med samtalen var å spørre om jeg ville trekke anken, uten at jeg egentlig skjønte bakgrunnen for dette.» Først i anketilsvaret av 11. desember 2001 ble advokatfullmektigen gjort oppmerksom på at ankefristen kunne være oversittet. Anketilsvaret ble mottatt ved advokatkontoret 14. s.m. Oppreisning ble begjært i prosesskriv av 11. januar 2002 og er således fremsatt rettidig. Dersom dommerfull-mektigens formål med telefonsamtalen 6. desember 2001 var å gjøre advokatfullmektigen oppmerksom på at anken kunne være fremsatt for sent, burde dommerfullmektigen med bakgrunn i den forvirrende telefonsamtalen samt brevet om at anken ikke ville bli trukket, sendt et brev eller telefaks til advokatfullmektigen hvor dommerfullmektigen gjorde det klart at hun mente at det var sannsynlig at ankefristen var oversittet.
Opplysningene om at Bjarne Storhaug selv skal ha hentet dommen - uten rettelse - hos Jæren tingrett 5. eller 8. oktober 2001 er ukjent for prosessfullmektigen, men Storhaug har bekreftet at dette skjedde den 8. Ankefristen begynner å løpe fra det tidspunkt dommen er lovlig forkynt for prosessfullmektigene. Det at en part henter en dom og får anledning til å gjøre seg kjent med den, er uten betydning for beregningen av ankefristen. Det er prosessfullmektigens kjennskap til dommen som har betydning i forhold til fristberegningen. Under enhver omstendighet må dette gjelde når prosessfullmektigen ikke har vært kjent med at parten har hentet dommen.
Det er ikke nedlagt formell påstand, men lagmannsretten oppfatter ankende part slik at anken prinsipalt skal fremmes, subsidiært at det begjæres det oppreisning for fristoversittelsen.
Ankemotparten har i hovedsak anført følgende:
Anken er for sent innkommet og må avvises. Det følger av sikker rett at ankefristen på en måned skal regnes fra den første forkynnelsen (den første dom) når rettelsen skjer i henhold til tvistemålsloven §156. Dette følger av tvistemålsloven §159 tredje ledd, jf domstolloven §147. Det er ingen tvil om at rettelsen formelt og reelt er hjemlet i tvistemålsloven §156. Ved underhåndsforkynnelse er det sikker rett at dommen skal anses forkynt når den kom frem til advokatens kontor. Dette har advokatfullmektigen opplyst var 5. oktober 2001. Anken er således åpenbart for sent innkomet.
Forkynnelsestidspunktet forskyves dersom dette skyldes kortere reisefravær hos prosessfullmektigen og dette kan dokumenteres. Da skal forkynnelse anses skjedd «når advokaten har eller burde fått kjennskap til forkynnelsesbrevet».
Advokatfullmektigens prinsipal hadde plikt til å gjennomgå den korrespondanse som kommer til kontoret. Når prinsipalen hadde mulighet til å gjøre seg kjent med dommen blir ikke fristen utskutt. Anken vil følgelig også uavhengig av advokatfullmektigens kunnskap være innlevert for sent.
Redegjørelsen om fraværet fra kontoret til ankende parts prosessfullmektig (prinsipalen) i perioden 5. - 10. oktober 2001 er ikke tilstrekkelig som dokumentasjon for at advokat Orwall Andersen ikke var tilstede på kontoret i den forstand at det gir grunnlag for å forskyve forkynnelsestidspunktet. Slik vi leser brevet, fremgår det at han var på kontorets filial på Ås fredag 5. oktober 2001. Dette trenger nødvendigvis ikke forhindre at han gjorde seg kjent med om det var innkommet post til hans Osloadresse eller at han var innom kontoret i Oslo i løpet av helgen. I alle tilfelle følger det av sikker rett at hvis advokaten driver sin virksomhet fra forskjellige kontor, noe som antas å være tilfelle her, må forkynnelse anses skjedd når forsendelsen er kommet frem til det kontor som advokaten benytter i saken selv om han på dette tidspunkt befinner seg på et annet kontor. Advokat Andersen har oppgitt Oslokontoret som rett adresse i prosesskrivene for herredsretten og lagmannsretten. Dommen kom frem til dette kontoret 5. oktober 2001, og må anses forkynt denne dag.
Videre tilføyes at advokat Andersen via sin advokatfullmektig opplyser å ha vært i møter mandag 8. og tirsdag 9. oktober 2001, men det fremgår ikke om Andersen var innom kontoret i Oslo eller presis informasjon om hvor møtet fant sted. Det er vanlig at advokater både før og etter heldagsmøter er innom kontoret for å gjennomgå dagens post mv.
For øvrig bemerkes at ankende part ikke i noen av prosesskrivene har besvart ankemotpartens spørsmål mht. om advokatfullmektigen eller prinsipalen i nevnte periode ble gjort kjent med, telefonisk eller på annen måte, om det var kommet brev fra Jæren herredsrett.
På bakgrunn av den dokumentasjon som er fremlagt, må retten legge til grunn at prinsipalen ikke var fraværende på en slik måte at det gir grunnlag for å forskyve fristberegningen i forhold til hovedregelen.
Bjarne Storhaug hentet selv den første dommen - uten rettelse - antakelig 5. eller 8. okotober 2001. Det fant også sted en telefonsamtale mellom Storhaug og dommerfullmektigen før den 10. s.m. Det må derfor legges til grunn at parten selv hadde kunnskap om dommen i god tid før den 10. Dette må har vært kjent for hans prosessfullmektig. Ankefristen må også av denne grunn beregnes fra 5. s.m.
Det foreligger ingen gode grunner som begrunner oppreisning for fristforsømmelsen. Den opplysning som kontordamen ved Jæren tingrett gav i sakens anledning 10. oktober 2002 er ikke tilstrekkelig som særlig grunn for å kunne kreve oppreisning. Hun opplyste intet om hvilken frist som gjaldt.
Kravet om oppreisning er fremsatt for sent, ca to måneder etter at «det blev anledning til det», jf domstolloven §154 første ledd første punktum. Kort tid ettet at anken av 11. november 2001 ble mottatt av retten opplyste dommerfullmektigen for begge parters prosessfullmektiger at anken antakeligvis var kommet inn for sent. Det er for øvrig heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å tillate bruk av oppreisningsbestemmelsene i dette tilfellet.
Vi stiller oss uforstående til det advokatfullmektig Lind formidler mht. det Jæren tingrett meddelte prosessfullmektigene 6. desember 2001. Overfor ankemotpartens prosessfullmektig ga dommerfullmektigen uttrykk for at hun anså anken slik den forelå for sent innkommet. «Hun hadde derfor gjort advokatfullmektig Lind oppmerksom på det - og meddelte derfor det samme til meg».
Vedrørernde spørsmålet om avvisning er det nedlagt slik påstand:
«1. Anken avvises.
2. Terje Grude tilkjennes sine fulle omkostninger i forbindelse med saken for Gulating lagmannsrett med tillegg av 12 % rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.»
Lagmannsretten bemerker:
Spørsmålet er om anken er rettidig. I henhold til tvistemålsloven §360 første ledd er ankefristen en måned fra forkynnelse av dommen. Rettelser som foretas i medhold av tvistemålsloven §156 medfører, i motsetning til rettelser foretatt i medhold av tvistemålsloven §157, ikke at ny ankefrist begynner å løpe, jf tvistemålsloven §159 tredje ledd. Dette forutsetter, som i nærværende sak, at rettingen også reellt hører under tvistemålsloven §156.
Spørsmålet er når dommen uten rettelse skal anses forkynt. Lagmannsretten legger til grunn at dommen uten rettelse kom inn til ankende parts advokatkontor i Oslo fredag 5. oktober 2001.
Anken er postlagt 12. november 2001.
Advokatfullmektigen som hadde saken var reist på ferie da dommen kom til kontoret og var tilbake på kontoret onsdag 10. oktober 2001. Fravær på denne bakgrunn medfører i utgangspunktet at tidspunktet for fristberegningen utsettes, og ankefristen ble således 10. november. Da denne falt på en lørdag ble fristen forlenget til påfølgende mandag 12. s.m., jf domstolloven §149 første ledd.
Imidlertid er det sikker rett at advokaten blir identifisert med sin fullmektig mht når dommen skal anses forkynt. Det vises bl.a til Rt-1990-906 og Rt-1976-250. Det er opplyst at advokat Orwall Andersen var advokatfullmektigens prinsipal, og at han vår på kontorfilialen i Morveien 2 i Ås fredag 5. oktober. Dommen var sendt til og innkommet på kontoret i Oslo som i prosesskrivene har vært oppgitt som rett adresse for tingretten. Av Anders Bøhn, Domstolloven, Kommentarutgave, 2000 s. 546, petìavsnittet fremgår at:
«Hvis advokaten driver sin virksomhet fra forskjellige kontorer, må forkynnelse anses skjedd når forsendelsen er kommet frem til et kontor som advokaten har benyttet i saken, selv om han eller hun på dette tidspunkt befinner seg på et annet kontor, jf up lnr 488 K/1997. Med «benyttet i saken» må antas å menes at vedkommende kontoradresse er oppgitt av advokaten i korrespondansen i saken. Hvis en advokat som benytter flere kontorer har oppgitt en bestemt forkynnelsesadresse, må denne benyttes.»
Lagmannsretten finner etter dette at forkynnelse har funnet sted fredag 5. oktober 2001, og at ankefristen således er oversittet når anken er postlagt 12. november s.å.
Hvorvidt advokat Andersen, som antydet av ankemotparten, har vært innom kontoret etter møtene mandag 8. og tirdag 9. oktober, eller i helgen forut, finner lagmannsretten dermed ikke grunn til å ta stilling til.
Ankende part har subsidiært begjært oppreisning for fristoversittelsen. Dette kan gis i medhold av domstolloven §153 første ledd
«... hvis han gjør det sandsynlig, at forsømmelsen ikke kan legges ham eller hans stedfortræder eller procesfuldmægtig til last, eller hvis særlig omstendigheter ellers taler for opreisning og forsømmelsen ikke er forsætlig.»
Ankemotparten har anført at begjæringen om oppreisning er for sent fremsatt og at dette ble begjært ca to måneder etter at «det blev anledning til det». Ankene part har anført at fristen ikke er oversittet.
I medhold av domstolloven §154 første ledd må begjæring om oppreisning fremsettes «senest en måned, efterat der blev anledning til det ...». På bakgrunn av omstendighetene i nærværende sak blir spørsmålet når det ble anledning for advokatfullmektigen eller prinsipalen, og ikke for parten selv.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse inntatt i Rt-2000-381 bl.a uttalt følgende om forståelsen av domstolloven §154 første ledd:
«... På grunnlag av den rettspraksis som foreligger, mener jeg at det må være et grunnvilkår for at en part skal anses å ha «anledning» til å fremsette begjæring om oppreisning for en fristoversittelse, at fristen er utløpt, og at parten er eller bør være kjent med dette. Men dette kan ikke være tilstrekkelig for at en-månedsfristen i §154 første ledd skal begynne å løpe. I tillegg må kreves at parten har mulighet og oppfordring til å begjære oppreisning. ...
Dersom fristoversittelsen ikke er forsettlig, kan en part som hovedregel ikke anses å ha tilstrekkelig oppfordring til å begjære oppreisning før parten eller prosessfullmektigen er blitt gjort oppmerksom på at det kan foreligge en fristoversittelse ...»
Videre følger det av rettspraksis at vedkommende må ha hatt rimelig grunn til å unnlate å begjære oppreisning, jf Rt-1990-906, og her må det foretas en individuell og konkret vurdering.
Ankede part har anført at hun ikke forsto meningen med dommerfullmektig Lindmans telefonoppringning den 6. desember 2001, og først ved anketilsvaret som ble mottatt den 14. s.m. ble oppmerksom på at ankefristen kunne være oversittet. Ankemotparten har anført at begge parters prosessfullmektiger ble orientert av dommerfullmektigen om at anken antakeligvis var kommet inn for sent kort tid etter at anken ble mottat av retten, samt at de stiller seg uforstående til ankende parts formidling mht. det Jæren tingrett meddelte prosessfullmektigene allerede 6. desember 2001.
Jæren tingrett v/dommerfullmektig Carine Lindman har den 6. februar 2002 tilskrevet lagmansretten for å redegjøre for herredsrettens befatning med saken. Fra brevet gjengis:
«... Anke innkom Jæren herredsrett ca 13.11.01. Advokatfullmektig Lind hadde i anken skrevet at anken var forkynt 11.10.01. Jeg antok derfor at anken var rettidig innkommet, og sendte pålegg om anketilsvar. Noen uker senere gikk jeg gjennom saken, og så at det var den rettede dommen som hadde blitt forkynt 11.10.01, ikke den opprinnelige uten rettelse. Jeg ringte derfor advokatfullmektig Lind 06.12.01 og gjorde henne oppmerksom på at anken sannsynligvis var for sent innkommet. Jeg ba henne også om å be om oppreisning for oversittelse av fristen, for det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at anken var for sent innkommet. Hun var uenig med meg i dette, i det hun mente at det påløp ny ankefrist etter rettelse av dommen. Vi mottok senere samme dag fax om at anken ikke ville bli trukket. Vi lot det derfor gå den vanlige saksgang, jf tvistemålsloven §369.»
Lagmannsretten finner sannsynliggjort og legger til grunn Jæren tingsretts opplysning om at advokatfullmektigen den 6. desember 2001 ble gjort oppmerksom på at anken sannsynligvis var for sent innkommet, og at hun samtidig ble anmodet om å be om oppreisning for fristoversittelsen. Begjæringen om oppreisning ble således ikke fremmet innen fristen fordi advokatfullmektigen var uenig i dommerfullmektigens lovforståelse. Advokatfullmektigen hadde således både mulighet og oppfordring til å begjære oppreisning. Hun kunne ikke med rimelighet vente at fristberegningen skulle forskyves etter at hun hadde fått en klar oppfordring om å søke om oppreisning. Det vises for øvrig til Anders Bøhn, Domstolloven, Kommentarutgave, 2000 s. 482 og 483.
Når begjæringen om oppreisning for fristoversittelse er fremsatt for sent, er det ikke nødvendig å ta stilling til om vilkårene i domstolloven §153 forelå. Anken blir etter dette å avvise.
Advokat Oftedal har krevd saksomkostninger for arbeidet med saken for lagmannsretten dekket. Disse er oppgitt til kr 29.000,- i salær samt mva kr 6.900,-, til sammen kr 35.960,-. Kopi av omkostningsoppgaven er sendt motparten. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §175 første ledd skal det pålegges ankende part å erstatte ankemotpartens omkostninger når saken blir avvist. Unntakene i bestemmelsen kan ikke få anvendelse i nærværende sak. Lagmannsretten finner imidlertid at utgiftene overgår det som har vært nødvendig i saken. Det vises til at saken tidligere har vært forberedt og prosedert i herredsretten. Saken har dermed vært kjent for prosessfullmektigen, og arbeidet med sakens materielle spørsmål i forbindelse med utarbeidelse av anketilsvaret må således ha vært noe begrenset. Selv om spørsmålet om avvisning av saken nødvendigvis har medført noe arbeid i form av utarbeidelse av prosesskriv m.v. slik det fremgår av omkostningsoppgaven, overgår omkostningsoppgaven klart det nødvendige. Lagmannsretten fastsetter omkostningene med arbeidet skjønnsmessig til kr 18.000,- samt mva kr 4.320,- til sammen kr 22.320,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken avvises
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjarne Storhaug til Terje Grude 22.320,- - toogtyvetusentrehundreogtyve - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.