LF-2001-1214
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-10 |
| Publisert: | LF-2001-01214 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fosen heredsrett nr. 01-00148 - M - Frostating lagmannsrett LF-2001-01214 M |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Kst. statsadvokat Per Morten Brobakke, Trondheim) mot A (Forsvarer: Advokat Christian Wiig, Trondheim). Bistandsadvokat: Advokat Birte Mjønes, Orkanger. |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. Lagdommer Ole Johan Lund. Kst. lagdommer Øyvind Hoel. 4 lagrettemedlemmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §112, Straffeprosessloven (1981) §434, §192, §52, §53, §54, §62, Tvistemålsloven (1915) §382, §436, §437 |
Statsadvokatene i Trondheim har 9. april 2001 satt A, født *.*. 1961, bor X, altmuligmann med brutto årlig inntekt ca. 70.000 kroner, uformuende, ugift og bidragspliktig for ett barn, under tiltale ved Fosen herredsrett for overtredelse av
«I.
Straffelovens §192, første ledd, bokstav a, jf. annet ledd bokstav a,
for å ha skaffet seg seksuell omgang ved vold eller ved truende adferd og den seksuelle omgang var samleie.
Grunnlag er følgende forhold:
Lørdag 4. november 2000, i tiden mellom kl. 0130 - 0230, på bopel i Y i Z, dro han av buksen og trusen til B, slo hodet hennes mot kjøkkeninnredningen, holdt henne fast og førte penis inn i hennes vagina, tross for at hun protesterte og gjorde motstand.
II.
Straffelovens §192, første ledd, bokstav a,
for å ha skaffet seg seksuell omgang ved vold eller ved truende adferd.
Grunnlag er følgende forhold:
Lørdag 4. november 2000, i tiden mellom kl. 0130 - 0230, på bopel i Y i Z, etter å ha forholdt seg som nærmere beskrevet under post I, dro han B fra gangen og inn på kjøkkenet og holdt eller trykket henne fast mot kjøkkenbenken. Mot hennes vilje presset han penis mot og i berøring med hennes kjønnsorgan. På grunn av frykt gjorde hun liten eller ingen motstand.
Det tas forbehold om pådømmelse av krav om erstatning/oppreisning fra B.»
Fosen herredsrett avsa 11. september 2001 dom med slik domsslutning:
«A, født *.*..61 domfelles for overtredelse av straffelovens §192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a og straffelovens §192 første ledd bokstav a til en straff av fengsel i 2 1/2 - toogethalvt - år.
Til fradrag i straffen går 1 - en - dag for utholdt varetekt.
A dømmes til å betale oppreisning til B stor kr 40.000,- - kronerførtitusen - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»
As anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for begge poster i tiltalen ble ved lagmannsrettens beslutning av 18. desember 2001 henvist til ankeforhandling. A hadde i anken krevet ny behandling av erstatningsspørsmålet.
Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 5. - 7. juni 2002. Tiltalte A møtte og avga forklaring. Det ble hørt 10 vitner, herunder fornærmede. Ett av vitnene ble hørt over telefon.
Lagretten ble forelagt et hovedspørsmål knyttet til tiltalens I (voldtekt til samleie) og et hovedspørsmål knyttet til tiltalens post II (voldtekt ved utuktig omgang). Lagretten har svart ja på begge hovedspørsmålene. Lagmannsretten har lagt lagrettens kjennelse til grunn, slik at tiltalte blir å domfelle etter begge tiltalepostene.
Aktor har nedlagt påstand om fengsel i tre år med fradrag for en dag i varetekt og om saksomkostninger.
Forsvareren trakk på vegne av tiltalte A kravet om ny behandling av erstatningsspørsmålet etter at lagrettens kjennelse forelå. Han ga uttrykk for det syn at herredsrettens erstatningsavgjørelse da ble rettskraftig og avsto fra prosedyre om erstatningsspørsmålet. Forsvareren nedla påstand om behandling på mildeste måte mht. straffutmåling og om frifinnelse for saksomkostninger.
Bistandsadvokaten har på vegne av fornærmede B nedlagt påstand om tilkjenning av oppreisning, oppad begrenset til 75.000 kroner.
Lagmannsretten vil bemerke:
Ved sakens behandling er straffeloven §192, slik denne lovparagrafen lyder etter lovendring av 11. august 2000 lagt til grunn.
A og B var samboere fra begynnelsen av 1998 til i slutten av september 2000. Fellesbarnet C er født *.*. 1999. De var også samboere fra tidlig i april til tidlig i september 2001, således etter tidspunktet for de aktuelle overgrep og inntil hovedforhandling ble avholdt i herredsretten. Med unntak for en periode på noen måneder etter overgrepene, har A hatt jevnlig samvær med datteren C i tiden mellom og etter at han og B var samboere.
Fredag 3. november 2000 var A og B sammen på ei kro i Æ. De kom hjem til As bolig ca. kl 01.30 natt til lørdag 4. november 2000. Både A og B var påvirket av alkohol uten at noen av dem var overstadig beruset. De satte seg ved kjøkkenbordet. As sønn, sønnens kjæreste, fellesbarnet C og Bs ni år gamle datter D lå på dette tidspunkt og sov i huset.
Idet all rimelig tvil i favør av tiltalte legges til grunn hva angår faktum også ved straffutmålingen, baseres denne på at As forslag overfor B om at de to skulle ha intimt samvær ble klart avslått av B mens de satt ved kjøkkenbordet. A gikk deretter til angrep på B ved at han dyttet henne slik at hun falt med ansiktet mot kjøkkeninnredningen og fikk en skade i ansiktet. Han forårsaket videre at hun fikk en skade uten ytre blødning i bakhodet, hvoretter han forholdt seg slik det er beskrevet i grunnlaget for første hovedspørsmål.
B kom seg deretter fri og løp ut på badet. Da hun kom ut derfra, forholdt A seg som nærmere beskrevet i grunnlaget for annet hovedspørsmål, men slik at begge de beskrevne former for seksuell omgang fant sted.
B klarte å forlate huset. Hun kjørte, tross ikke ubetydelig alkoholpåvirkning, sin egen bil og kontaktet via mobiltelefon lensmannskontoret.
Hun har etter overgrepene vært plaget av angst og søvnproblemer, særlig i de første månedene, men til en viss grad fortsatt. Hun har forklart at hun hadde det godt sammen med A en måned eller to etter at samboerforholdet ble gjenopptatt i begynnelsen av april 2001. B hadde fra desember 2000 til juni 2001 og deretter i de siste månedene av 2001 en rekke samtaler med psykiatrisk sykepleier knyttet til voldtektsmottaket ved RiT, nå St. Olavs Hospital, i Trondheim. Fra begynnelsen av 2002 har hun hatt terapeutisk kontakt med «Fosenteamet». Det legges til grunn at overgrepene er årsak til en betydelig del av de problemer B sliter med, men at hennes tilværelse ikke ville ha fortonet seg problemfri om overgrepene tenkes borte.
Minimumsstraffen for voldtekt til samleie er nå fengsel i to år, hvilket må forstås som et påbud fra lovgiver om en økning av straffenivået for denne type forbrytelse. I Høyesteretts praksis i de siste årene forut for lovendringen i 2000, jf. for eksempel Rt-1999-363, er tatt til orde for skjerping av straffenivået for enkelte typer voldtektsforbrytelser. Lagmannsretten antar at den aktuelle saken ikke kan regnes blant de grovere former for voldtekt. Enhver voldtekt vil inneholde et voldsmoment om da ikke trusler alene har vært tilstrekkelig, og voldsmomentet i denne saken er ikke av svært alvorlig art.
A ble i 1988 domfelt for legemsbeskadigelse med gjerningstidspunkt i 1987, og han har senere vedtatt en bot for legemsfornærmelse, som fant sted i slutten av 1993. Ingen av de fornærmede i disse to sakene var kvinner, og lagmannsretten ser det da slik at den tidligere dom og det tidligere forelegg ikke kan tillegges nevneverdig betydning. Dette var også årsaken til at aktor ikke fikk anledning til å dokumentere dommen og forelegget forut for avgjørelsen av skyldspørsmålet.
Lagmannsretten finner enstemmig at straffen passende kan settes til fengsel i to år og ni måneder, men slik at ett år gjøres betinget med prøvetid tre år. En vanlig prøvetid på to år anses som for kort, idet A skal sone straff av ikke uvesentlig lengde. Avgjørende for at en del av straffen gjøres betinget er at A skal gis anledning til å gjenoppta samvær med sin i dag snart tre år gamle datter så snart som mulig.
Varetektsfradraget er èn dag.
Saksomkostninger
Det kan ikke ses at herredsrettens avgjørelse omhandler noe saksomkostningsspørsmål verken i premisser eller domsslutning. Det legges til grunn at herredsretten ikke påla A å betale saksomkostninger. As anke har ikke vært forgjeves, idet en fengselsstraff på to år og ni måneder, hvorav ett år betinget anses som en mildere reaksjon enn ubetinget fengsel i 2 1/2 år. A kan da ikke pålegges saksomkostninger for lagmannsrettens behandling, jf. straffeprosessloven §436 annet ledd. Det antas for øvrig at As økonomi er så vidt svak at det ikke er mulig å oppnå betaling av saksomkostninger, som derfor heller ikke pålegges i relasjon til herredsrettens behandling, jf. straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Erstatning
Tiltalte A hadde i anledning anken krevet ny behandling av erstatningsspørsmålet, men trakk, som nevnt, dette kravet etter at lagrettens kjennelse forelå under ankeforhandlingen. Fornærmede B hadde ikke krevet ny behandling av erstatningsspørsmålet.
Lagmannsretten kan ikke se at straffeprosessloven kap 29 inneholdere bestemmelser som klart regulerer spørsmålet om en slik tilbaketrekning av kravet får konsekvenser for fornærmedes anledning til å oppnå en høyere erstatningssum i lagmannsretten enn i herredsretten.
Det kan i begrenset grad søkes analogi med tvistemålslovens regler for løsning av spørsmålet. Behandling av borgerlige rettskrav i sammenheng med en straffesak følger egne regler i straffeprosesslovens kap 29, som til dels klart avviker fra tvistemålslovens regler.
Etter tvistemålslovens regler vil anke og eventuelt motanke innen visse eksakte frister være avgjørende for sivilsakens behandling i ankeinstansen. Etter tvistemålsloven kan en anke ikke trekkes under ankeforhandling uten motpartens samtykke, jf. §382.
Bestemmelsene i straffeprosesslovens kap 29 er ikke like skarpe i kanten. Dersom ingen har krevet ny behandling av erstatningsspørsmålet, foretas ingen ny behandling. Kravet kan fremsettes i sammenheng med anken eller senere, hvilket særlig vil være aktuelt for fornærmede, jf. straffeprosessloven §434 første og tredje ledd. Det antas i praksis ikke nødvendig for fornærmede å inngi «motkrav» om ny behandling for å kunne prosedere for en høyere erstatning enn tilkjent i første instans. Det bør vel imidlertid gis et varsel om påstandsbeløpet ønsket forhøyet i forhold til første instans. Poenget er at den annen part, her tiltalte, ikke skal bli overrumplet. Begjæring om behandling av erstatningskrav, til og med nye krav for ankeinstansen, kan etter §434 tredje ledd i prinsippet settes frem først under ankeforhandling og tas under behandling så sant den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg.
I denne saken er det åpenbart at tiltalte, som selv har invitert til ny behandling, har hatt adgang til forberedelse. Hans tilbaketrekning av kravet får derfor ingen konsekvens for fornærmedes stilling.
Lagmannsretten kan gi sin tilslutning til herredsrettens noe sparsomme premisser om erstatning, men finner at oppreisningsbeløpet bør være på 50.000 kroner, som må anses å være hva en i dag kan regne som et normalt gjennomsnittlig oppreisningsbeløp etter voldtekt. Lagmannsretten viser for øvrig til straffutmålingspremissene hva angår voldtektshandlingens grovhet og det noe sammensatte årsaksbilde hva angår de problemer fornærmede sliter med.
Ved vurderingen av erstatningsspørsmålet har bare lagmannsrettens tre juridiske dommere deltatt.
Såvel straffutmåling, saksomkostninger og erstatning er avgjort enstemmig av de dommere som har deltatt i de nevnte deler av avgjørelsen.
Domsslutning:
1. A, født *.*. 1961, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd litra a jf. annet ledd litra a og straffeloven §192 første ledd litra a til en straff av fengsel i 2 år og 9 måneder - to år og ni måneder -, hvorav 1 - ett - år gjøres betinget med prøvetid 3 - tre - år, jf. straffeloven §52, §53, §54 Til fradrag i den ubetingede del av fengselsstraffen går 1 - èn - dag for utholdt varetekt. Straffeloven §62 første ledd er anvendt.
2. A betaler til B oppreisningserstatning med 50.000 - femtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.