Rt-1934-33

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-01-10
Publisert:	Rt-1934-33
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 3/1 s.a.
Parter:	Christiania Søforsikringsselskab (advokat John Nielsen) mot A/S Søndre Helgelands Kreditbank (advokat Oscar Smith).
Forfatter:	Bade, Hanssen, Klæstad, Aars, Breien, Soldan, Christiansen
Lovhenvisninger:

Dommer Bade: Den 9 mars 1929 avsa sorenskriveren i Brønnøy dom hvorved saaledes blev kjent for rett: «A/S Søndre Helgelands Kreditbank betaler til Christiania Søforsikringsselskab kr. 27.016 med 6 pct. aarlig rente derav fra 4 november 1921, til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Ved Trondheim overretts dom av 29 juni 1931 blev A/S Søndre Helgelands Kreditbank frifunnet for Christiania Søforsikringsselskabs tiltale. Saksomkostningene blev ophevet for underretten og overretten.

Denne dom er av Christiania Søforsikringsselskab paaanket til Høiesterett, hvor appellanten har nedlagt saadan paastand: «At A/S Søndre Helgelands Kreditbank dømmes til at betale til Christiania Søforsikringsselskab kr. 30.014,68 med 6 pct. renter fra 15 oktober 1926 samt saksomkostninger for alle retter».

Innstevnte A/S Søndre Helgelands Kreditbank har paastaatt at overrettens dom stadfestes og at innstevnte hos appellanten tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett.

Angaaende saksforholdet henvises til de underordnede retters domsgrunner. Der er for Høiesterett fremlagt en rekke nye dokumenter. Jeg skal senere nevne en del av disse.

Jeg er kommet til samme resultat som overretten.

Jeg finner med underretten og overretten at banken har mottatt assuransebeløpet ca. kr. 26.000 for det forliste fartøis last som transporthaver av Edv. Moens fordring herpaa og saaledes for egen regning. At det ikke var meningen at banken alene skulde ha et inkassomandat for Edv. Moen fremgaar efter min mening klart av sakens oplysninger. Jeg kan saaledes bl.a. henvise til Edv. Moens skrivelse av 29 september 1921 til banken, hvori andras om laan stort kr. 12.000 mot transport paa assuransebeløpet kr. 26.000 for lasten som opgis nylig at være forlist. Under 17 oktober nestefter avgav derpaa Edv. Moen den i underrettsdommen refererte

Side:34

erklæring, hvori han «pantsetter og transporterer til banken den ham tilkommende assuransesum». Denne erklæring notifisertes forsikringsselskapet av banken. Den omstendighet at overrettssakfører Grimsø, som hadde fordringen paa assuransebeløpene til inndrivelse, i flere av sine skrivelser omnevner Moen som sin mandant kan ikke svekke betydningen av transporterklæringen. I den forbindelse bemerkes at den bemyndigelse overrettssakfører Grimsø - som var formann i styret for banken - hadde faatt fra banken til at innkassere, og som var paategnet nevnte transporterklæring, uttrykkelig gikk ut paa at innkasseringen skulde skje for bankens regning. At banken ikke bare qua fullmektig for Moen skulde motta assuransebeløpet fremgaar ogsaa ellers av det hele forhold.

Hvad Alfred Moens fordring angaar foreligger der visstnok ingen formell transporterklæring fra ham til banken, men kun en skriftlig fullmakt til at heve vedkommende forsikringsbeløp for frakten, hvilket beløp utgjorde 1500 kroner. Jeg mener imidlertid med overrettens tredjevoterende at det ikke er grunn til forsaavidt at legge vekt paa uttrykksformen transport eller fullmakt, da det sikkerlig ikke har vært meningen at der like overfor banken skulde være nogen forskjell i saa henseende mellem Alfred Moens og Edv. Moens fordring. Bankens bemyndigelse for overrettssakfører Grimsø lyder ogsaa forsaavidt angaar Alfred Moens fordring uttrykkelig paa innkassering for bankens regning. Jeg vil her ogsaa henvise til Edv. Moens skrivelse til banken av 21 desember 1921, hvori han andrar om at Alfred Moen erholder kr. 620 av den assuransesummen for frakt 1500 kroner «som er tiltransportert banken». Forholdet har ogsaa faktisk av banken vært behandlet for begge fordringers vedkommende som en reell transport til dekning av bankens tilgodehavende uten nogen innsigelse hverken fra Alfred Moens eller fra Edv. Moens side.

At banken ikke har mottatt assuransebeløpene alene qua fullmektig for Alfred Moen og Edv. Moen, finner jeg av vesentlig betydning ved spørsmaalet om det her foreligger et tilbakesøkningskrav i medfør av reglene for condictio indebiti, idet jeg med overretten er enig i at et saadant krav ikke efter det foreliggende kan bygges paa noget annet grunnlag.

Med hensyn til condictio indebiti skal bemerkes at vaar rett maa sies at ha anerkjent adgangen til tilbakesøkning av et indebitum. Derimot har de nærmere betingelser for anvendelse av condictio indebiti vært adskillig omtvistet baade i teori og praksis. At det forsaavidt maa tas hensyn baade til betalerens og mottagerens forhold finnes dog ikke tvilsomt, kfr. førstvoterendes votum i den i Rt-1927-237 refererte plenumsdom. Her er forholdet det, at forsikringsselskapet kun har innbetalt forsikringsbeløpene paa grunn av svikaktig forhold fra de forsikredes side.

Selskapet hadde efter forliset av det i saken omhandlede fartøi anstillet nærmere undersøkelser, idet det hadde mistanke om at det var svik til stede, men det var ikke lykkes at skaffe bevis til veie. Da det saa blev anlagt sak til inntale av forsikringsbeløpene, fant selskapet saaledes som saken da laa an, det haapløst at faa dom i sin favør, hvorfor det besluttet uten dom at betale det paasøkte

Side:35

beløp. At forholdet ved innbetalingen til banken i og for sig dermed skulde være endelig op- og avgjort overfor banken, kan jeg ikke være enig med banken i, naar det senere viste sig at de forsikrede overhodet ikke hadde noget krav paa forsikringsselskapet i anledning av forliset, hvori de selv ved forbrydersk forhold var skyldig. Naar en innbetaling av et beløp skyldes svik og det ikke ellers vilde ha vært noget grunnlag for innbetalingen, finnes sterke grunner at tale for at tilstede den, som har erlagt betaling i den villfarende tro dertil at være forpliktet, at ha tilbakesøkningskrav hos mottageren uansett dennes gode tro ialfall for den berikelse som er innvunnet ved betalingen og som mottageren fremdeles maatte sitte inne med.

Det har vært gjort gjeldende at betingelsene for condictio indebiti ikke er til stede i nærværende sak. Noget indebitum, fremholdes det, foreligger her overhodet ikke, da banken kun har faat de penger som den hadde til gode hos de forsikrede. Her blir imidlertid at se hen til at banken har mottatt og beholdt assuransebeløpene som innehaver av vedkommende krav paa forsikringsselskapet. I forholdet mellem selskapet og banken vil da innbetalingen av forsikringsbeløpene bli et «indebitum» for banken, som jo ingen større rett hadde til disse beløp enn de forsikrede selv. Noget annet er det at bankens tilbakebetalingsplikt, all den stund den har mottatt betalingen i god tro, maa være begrenset til selve berikelsen. Hvis de forsikredes forbryderske forhold var opdaget straks efterat innbetalingen av assuransebeløpene hadde funnet sted, synes det mig ikke synderlig tvilsomt at banken da maatte ha vært pliktig til at tilbakebetale den innvunne berikelse som den ennu hadde i behold. Det er visstnok saa at en betalingsmottager i sin almindelighet har krav paa at se et forhold definitivt op- og avgjort ved en innbetaling, som er gjort uten noget forbehold. Naar det imidlertid dreier sig om et ugyldig og reprobert krav som skriver sig fra et straffbart forhold, vil det dog være et urimelig og støtende resultat om banken skulde beholde den berikelse som den maatte ha innvunnet ved et saadant krav. Nogen bebreidelse for manglende undersøkelse fra selskapets side før ufbetaling skjedde, kan ikke her rettes mot betaleren. Gaar det lengere tid hen innen et tilbakesøkningskrav fremsettes, maa det billigvis ofte tas mere hensyn til betalingsmottagerens enn til betalerens interesser, da det kan bli vanskelig for mottageren at gi slipp paa noget som han naturlig har regnet med at beholde. Da tilbakesøkningskravet i denne sak først er fremsatt flere aar efter mottagelsen av assuransebeløpene, finner jeg at det kan være tvilsomt om et saadant krav kunde anerkjennes selv om kravet her er gjort gjeldende saa snart forsikringsselskapet hadde faatt rede paa assuransesviken. Jeg skal dog ikke gaa nærmere inn herpaa efter det resultat hvortil jeg kommer med hensyn til spørsmaalet om berikelse her foreligger. Banken har forsaavidt for det første hevdet at en rekke poster maa komme til fradrag i det tilbakesøkningskrav som forsikringsselskapet har gjort gjeldende. Det er for mig unødvendig at drøfte disse fradragsposter efter mitt syn iøvrig paa forholdet, men jeg skal dog tilføie at jeg er tilbøielig

Side:36

til at anta at banken ialfall maatte gis medhold i en vesentlig del av disse poster med derav følgende reduksjon av tilbakesøkningskravet.

Berikelsen skulde her bestaa i at banken paa grunn av innbetalingen av assuransebeløpene har faatt en dekning som den ellers ikke vilde ha faatt. Banken gjør forsaavidt gjeldende, at den stedfunne innbetaling har bevirket at den lot stille i bero paagangen paa Alfred og Edv. Moen, og at den som følge derav led tap, som den ellers ikke vilde hatt, hvorved banken i virkeligheten ingen berikelse har innvunnet ved innbetalingen. Den vilde, fremholdes det, faktisk ha staatt sig bedre enn den nu gjør om den ikke hadde mottatt assuransebeløpene. Jeg skal i den anledning nevne at banken i Edv. Moens eiendom «Sorgenfri» hadde pant for 50.000 kroner efter en 1ste prioritet paa 14.000 kroner. Derhos hadde banken pant i en ubebygget tomt paa ca. 1000 m2 ., som laa midt i Brønnøysund, samt videre i en rorbod. Hver av disse eiendommer var av banken ansatt i en verdi av 4000 kroner. Enn videre hadde banken sikkerhet i et bankinnskudd paa kr. 3485. Banken skulde efter dette ha sikkerheter for et beløp paa tilsammen kr. 61.485. Spørsmaalet blir saa om banken virkelig kunde gjøre regning med dekning for dette beløp. Herom bemerkes at eiendommen Sorgenfri i 1923 var satt i en eiendomstakst av kr. 75.000, og efter en av formannen i eiendomstakstnevnden for Brønnøysund avgitt erklæring er det hans bestemte opfatning at denne eiendom i 1923 ogsaa hadde en realisasjonsverdi av minst kr. 75.000. Der er fra forsikringsselskapet ikke fremlagt oplysninger, som beviser at denne opfatning om verdiforholdet i 1923 er uriktig, og for at banken skulde faa full dekning for sitt pant i denne eiendom paa kr. 50.000 vilde et salgsbeløp paa kr. 64.000 være tilstrekkelig, saaledes kr. 11.000 under den antatte realisasjonsverdi. Hvis banken derfor i 1928 hadde skredet til realisasjon av sine sikkerheter, skulde det ikke være utelukket at banken da ved hjelp av de før nevnte andre sikkerheter kunde ha faatt full dekning for sitt tilgodehavende hos Edv. Moen - bortsett fra hans kausjonsansvar for Alfred Moen, - hvilket tilgodehavende paa den tid da assuransebeløpene innbetaltes utgjorde ca. kr. 60.000. Ialfall finnes det sannsynlig at det ved realisasjon paa nevnte tidspunkt ikke vilde blitt saa stort tap som nu faktisk er blitt tilfelle. Herom er oplyst at banken alene paa Edv. Moen - frasett hans kausjonsansvar for Alfred Moen - har faatt et endelig tap paa kr. 20.000 og paa Alfred Moen paa ca. kr. 30.000. Banken ventet imidlertid med realisasjonen av sine sikkerheter, og det var først efterat Edv. Moens bo i 1926 var tatt under konkursbehandling, at Sorgenfri blev solgt, men da var eiendomsprisene gaatt sterkt ned, og salgssummen utgjorde kun kr. 36.000 likesom det for den til banken pantstillede ubebyggede tomt kun opnaaddes kr. 1625. Den pantsatte rorbod sees av Moens konkursbo opført med en verdi av 2000 kroner. Men det er jo ganske almindelig at et konkursbo er meget forsiktig med sine verdiansettelser av boets aktiva.

Spørsmaalet blir derfor om det virkelig er grunn til at anta, at banken som paastaatt vilde ha skredet til paagang og realisasjon

Side:37

av sikkerhetene omkring den tid da assuransebeløpene innbetaltes, og at det er nettop mottagelsen av disse beløp som har medført at banken undlot dette. Jeg skal i den anledning henvise til tre for Høiesterett av banken fremlagte erklæringer henholdsvis fra formannen i bankens representantskap, fra bankchefen og fra direksjonens formann, hvilke erklæringer av motparten er vedtatt som beediget. Disse erklæringer støtter helt bankens paastand om at paagang blev undlatt og sikkerheten i Sorgenfri ikke søkt realisert paa omhandlede tidspunkt, fordi man efter mottagelsen av assuransebeløpene ikke fant det paakrevet at foreta den slags skritt. Videre fremholdes i disse erklæringer at pantet i Sorgenfri efter deres mening dengang vilde ha gitt full dekning. Nu er det visstnok saa at erklæringer fra bankens egne tillitsmenn ikke kan tillegges synderlig bevisverdi i nærværende sak, men det er ogsaa i øvrig i saken oplysninger som støtter anførselen om at paagang vilde være gjort og realisasjon foretatt, hvis ikke banken paa det tidspunkt hadde mottatt assuransebeløpene. Allerede i 1921 hadde banken overdratt en sakfører fordringen paa Moen til inkasso, men uten resultat. I skrivelse av 23 februar 1923 sees banken at anmode Edv. Moen om nu at opfylle sine forpliktelser og tilføier derpaa at et rettslig skritt vilde faa vidtrekkende følger. Og av utskrift av bankens direksjonsprotokoller for 14 juni 1923 fremgaar at banken da vil stille videre paagang overfor Edv. Moen i bero, hvis assuransesummen ordnes i løpet av nogen uker. Det synes mig i det hele ganske rimelig at gaa ut fra at banken, hvis ikke assuransebeløpene dengang var innbetalt, virkelig vilde ha skredet til paagang overfor Edv. Moen og Alfred Moen - hvis forhold efter det foreliggende naturlig maa sees under ett - og likesaa til realisasjon av sikkerhetene for at faa en endelig ordning av sitt tilgodehavende paa begge herrer Moen. Det er videre efter det av mig anførte grunn til at anta at den forsinkede realisasjon av sikkerhetene har bevirket at tapet for banken er blitt langt større enn om realisasjon var skjedd allerede i 1923. Men hvis innbetalingen av assuransebeløpene er aarsak til at banken undlot at foreta skritt som den ellers vilde ha foretatt, og denne undlatelse har medført tap, mener jeg at der maa tas hensyn til dette tap ved spørsmaalet om innbetalingen har resultert i nogen berikelse for banken. Videre skal med hensyn til det paastaatte endelige tap for banken henvises til det av overrettens førstvoterende fremholdte at Edv. Moens gjeld til banken efter innbetaling av assuransebeløpene er steget vel 10.000 kroner, og at dette maa ansees som en følge av denne innbetaling, hvilket ogsaa synes ganske naturlig at gaa ut fra.

Nogen bestemt mening om, hvorledes det hele vilde ha stillet sig hvis assuransebeløpene ikke var blitt innbetalt, er det selvfølgelig ikke mulig nu at ha. Det er forsaavidt flere usikre momenter til stede, men det synes mig lite rimelig at dette efter det foreliggende skulde gaa ut over banken. Det er ikke bestridt at denne har fremlagt alt det materiale den sitter inne med til forholdets rette bedømmelse. Men særlig vil jeg peke paa, at usikkerhetsmomentet i første rekke skyldes den omstendighet at

Side:38

tilbakesøkningskravet fremsattes flere aar efter innbetalingen, og naar det saa er en berettiget tvil om hvorvidt innbetalingen av assuransebeløpene i virkeligheten har medført nogen berikelse for banken spesielt paa grunn av det økede tap ved den forsinkede realisasjon av sikkerhetene, synes det mig saaledes som saken ligger an rettest at denne tvil løses til fordel for banken, som i god tro har mottatt assuransebeløpene og senere innrettet sig derefter.

Jeg er efter dette blitt staaende ved at nogen berikelse for banken ikke kan statueres og voterer saaledes for stadfestelse av overrettens dom. Sakens omkostninger finner jeg grunn til at opheve ogsaa for Høiesterett.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.

Dommer Hanssen: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men bygger dette resultat paa en annen begrunnelse. Efter min mening har nemlig Christiania Søforsikringsselskab overhodet ikke noget berettiget tilbakesøkningskrav mot Søndre Helgelands Kreditbank, og jeg anser det derfor unødvendig at gaa inn paa spørsmaalet om hvorvidt Kreditbanken er blitt beriket som følge av betalingen fra forsikringsselskapet.

Forholdet mellem Kreditbanken og Edv. og Alfred Moen er visstnok noget uklart. For mitt vedkommende kan jeg ikke være enig i den av førstvoterende hevdede opfatning, at det er som innehaver av kravene paa forsikringsbeløpet i henhold til overdragelse fra Edv. og Alfred Moen Kreditbanken har mottatt betaling fra forsikringsselskapet. Jeg opfatter forholdet saa, at da motorkutter «Arna» var forlist, fikk Kreditbanken Edv. og Alfred Moen til at gaa med paa, at de dem formentlig tilfallende assuransesummer fra Christiania Søforsikringsselskab skulde utbetales til banken og helt eller delvis brukes til avdrag paa deres gjeld til denne. For at sikre opfyllelsen av denne avtale lot banken dem utstede erklæringer, hvorefter banken blev legitimert til at motta assuransebeløpene. For Alfred Moens vedkommende blev det alene utferdiget en erklæring datert 29 november 1921, som gaar ut paa bemyndigelse for Kreditbanken til paa hans vegne at heve assuransesummen for frakten. Av Edv. Moen blev det derimot paa samme dag 17 oktober 1921 utferdiget 2 erklæringer, en bemyndigelse nøiaktig svarende til den som blev utstedt av Alfred Moen, og dessuten den av førstvoterende nevnte erklæring, som er overskrevet pantsettelseserklæring. Det var imidlertid bare den førstnevnte erklæring (bemyndigelsen) som foreløbig blev sendt til forsikringsselskapet. Pantsettelseserklæringen blev først oversendt til selskapets advokat da assuransesummen skulde utbetales og blev i overrettssakfører Grimsøs følgeskrivelse av 1 september 1923 betegnet som fullmakt. Herved blev det efter min mening tilkjennegitt forsikringsselskapet at den i og for sig selvmotsigende pantsettelseserklæring i realiteten var en fullmakt.

Side:39

At banken ikke var den reelle innehaver av kravene paa assuransebeløpene bestyrkes av den for Høiesterett fremlagte korrespondanse mellem overrettssakfører Grimsø og forsikringsselskapet og dettes advokat. I sine kravskrivelser og under forhandlingene om en mindelig ordning betegnet Grimsø sig som representant for Edv. og Alfred Moen, ikke for banken. Det var ogsaa som prosessfullmektig for Edv. og Alfred Grimsø anla sak mot forsikringsselskapet. Større vekt legger jeg imidlertid paa Grimsøs skrivelse til Edv. Moen av 29 juni 1929. Av denne skrivelse fremgaar klart, at det er Moen Grimsø har forhandlet med angaaende godtagelse av forsikringsselskapets forlikstilbud, og at det er Moen han anser som den bestemmende i saa henseende. Derimot er det intet som tyder paa at Kreditbanken har hatt noget med enten saksanlegget eller godtagelsen av forlikstilbudet at gjøre. Det er under saken fremlagt utskrifter av bankens direksjonsprotokoll forsaavidt angaar alle beslutninger vedkommende forholdet mellem banken og Edv. og Alfred Moen, men heri finnes ingen beslutning vedkommende kravene paa forsikringsbeløpene. Efter min mening er det derfor helt misvisende, naar førstvoterende uttalte at banken faktisk har behandlet forholdet som en reell transport. Det skulde vel være klart, at hvis banken ansaa sig som den reelle innehaver av forsikringskravene; maatte banken treffe bestemmelse baade om saksanlegg og inngaaelse av forlik. Jeg skal i denne forbindelse nevne at naar førstvoterende paaberoper Edv. Moens skrivelse til banken av 21 desember 1921 som støtte for den opfatning at banken var innehaver av kravet paa forsikringssummen for frakten, kan jeg ikke være enig heri. Det uttales visstnok her i en relativsetning, at assuransesummen er tiltransportert banken, men denne uttalelse er efter min mening uforenelig med den i skrivelsen innholdte anmodning om utbetaling til Alfred Moen av forskudd paa assuransesummen. Som antydet er uttrykksmaaten i pantsettelseserklæringen av 17 oktober 1921 uklar. At forsikringsselskapet ikke har latt sig vill-lede av denne uttrykksmaate, men har opfattet Kreditbanken som fullmektig, ikke som fordringshaver, fremgaar av den maate hvorpaa betalingen skjedde. Beløpene blev nemlig ved selskapets skrivelse av 10 september 1923 oversendt Christiania Bank og Kreditkasse «for regning av Søndre Helgelands Kreditbank paa vegne av herrer Edv. og Alfred Moen i Brønnøysund». Herved har forsikringsselskapet saa tydelig som mulig gitt uttrykk for at det opfattet Kreditbanken som fullmektig for Edv. og Alfred Moen.

Efter min opfatning er saaledes forholdet det, at forsikringsselskapet har innbetalt assuransesummen til Kreditbanken som fullmektig for Edv. og Alfred Moen, og at banken ogsaa har mottatt beløpene i egenskap av fullmektig. Naar banken ikke har utbetalt beløpene til herrerne Moen men beholdt dem til delvis dekning av sine fordringer, skyldes det delvis den avtale som paa forhaand var truffet om anvendelse av beløpene. Selskapets innbetaling til Kreditbanken betegner saledes efter min mening ikke betaling av en formentlig gjeld til banken. Det var en innbetaling som skjedde for Edv. og Alfred Moens regning og som efter bankens avtale med dem av den blev brukt til avskrivning paa deres gjeld

Side:40

til banken. Det banken har mottatt er saaledes ikke et «indebitum», men delvis betaling av en gjeld, om hvis gyldighet det ikke er nogen tvil.

At det efter den her fremholdte opfatning av forholdet ikke foreligger noget holdbart grunnlag for forsikringsselskapets tilbakesøkningskrav mot Kreditbanken maa vel være klart. At Edv. og Alfred Moen har gjort sig skyldig i straffbart forhold overfor forsikringsselskapet er en omstendighet som ikke vedkommer Kreditbanken. Det er processuelt paa det rene at banken var i helt god tro.

Jeg skal forøvrig tilføie at efter min mening vil tilbakesøkningskravet ikke være tilstrekkelig begrunnet, selv om man med førstvoterende opfatter saksforholdet saaledes at Kreditbanken har mottatt betaling i egenskap av transporthaver. Overensstemmende med hvad der under den av førstvoterende nevnte høiesterettsvotering i Rt-1927-237 følgende blev uttalt av førstvoterende, uten nogen reservasjon fra de øvrige voterendes side, mener jeg at man ikke hos oss kan opstille som nogen almindelig regel, at rett til tilbakesøkning tilkommer enhver som har betalt ut fra den uriktige tro at han var forpliktet. Det maa i mangel av positive lovbestemmelser avgjøres efter en vurdering av omstendighetene i det enkelte tilfelle om en saadan tilbakesøkning skal tilstedes. Ved denne vurdering maa man like fullt ta hensyn til mottagerens som til betalerens interesse. Og bortsett fra de tilfelle hvor det er særlig hjemmel for tilbakesøkning, kart et saadant efter min mening bare ansees beføiet hvor det vilde komme i bestemt strid med den almindelige rettsbevissthet om mottageren skulde beholde den erlagte betaling. Ut fra denne opfatning finner jeg at tilbakesøkningskravet i det foreliggende tilfelle ikke er begrunnet, selv om man betrakter Kreditbanken som transporthaver. Jeg legger i saa henseende først og fremst vekt paa, at Kreditbanken i tilfelle har ydet fullt vederlag for overdragelsen gjennem kvittning av overdragernes gjeld og har foretatt opgjør med dem efter mottagelsen av betaling fra forsikringsselskapet. Men dernest maa det efter min mening tas i betraktning at banken mottok betaling i henhold til et forlik inngaatt mellem forsikringsselskapet og de forsikrede efterat selskapet i ca. 2 aar hadde hatt anledning til at granske kravet. En transporthaver som under saadanne omstendigheter mottar betaling i god tro har efter min mening et rimelig krav paa at forholdet for hans vedkommende derved skal ansees opgjort, saaledes at han ikke kan hjemsøkes med et tilbakesøkningskrav, om det senere, kanskje efter flere aars forløp skulde vise sig at betalingen gjaldt et krav som i virkeligheten ikke eksisterte.

Dommer Klæstad: Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere voterende.

Hvad for det første angaar spørsmaalet om forsikringsselskapet optraadte som transporthaver eller bare som fullmektig for Edv. og Alfred Moen er jeg i det vesentlige enig med førstvoterende. I anledning av dissensen skal jeg i tilslutning til det av førstvoterende anførte angaaende Edv. Moens fordring henvise til en del faktiske forhold som efter min mening ytterligere støtter den

Side:41

opfatning at der forelaa en virkelig transport fra Edv. Moen til banken. Kort tid før han utstedte til banken sin saakalte pantsettelseserklæring av 17 oktober 1921 søkte han, som av førstvoterende nevnt, banken om et laan mot transport paa assuransesummen. Banken noterte i sin møteprotokoll at andragendet gjaldt laan «mot transport paa assuransesummen kr. 26 000», og besluttet i møte 29 september 1921 at «strekke sig lengst mulig, naar man faar undersøkt nærmere om assuranseforholdet». Allerede dagen efter underrettet overrettssakfører Grimsø forsikringsselskapet om at Moen var innvilget laan i banken «mot transport paa assuransesummen». Han bad forsikringsselskapet notere dette og i sin tid betale assuransesummen til sig. Den derefter utstedte «pantsettelseserklæring» knytter sig nøie til disse omstendigheter og maa sees i lys av dem. Senere søkte Moen om ytterligere forskudd paa forsikringssummen, og i møte 28 mars 1922 besluttet bankens styre at garantere for betaling av det ansøkte beløp «av den oss tilransporterte fordring paa Christiania Søforsikringsselskab 26.000, saa snart denne fordring inngaar». Ogsaa i bankens garantierklæring datert 10 april 1922 betegnes fordringen som «tiltransportert» banken. Den 1 september 1923 sendte overrettssakfører Grimsø «pantsettelseserklæringen» til forsikringsselskapets advokat og bad om at beløpet, med fradrag av et mindre beløp som skulde utbetales direkte til en tredjemann, blir betalt «for Søndre Helgelands Kreditbanks regning». Naar man sammenholder disse forskjellige omstendigheter med de faktiske forhold som er nevnt av førstvoterende og med «pantsettelseserklæringen»s egen ordlyd, finner jeg det rettest at anta at der forelaa en virkelig transport til banken av Edv. Moens krav paa forsikringsselskapet. Ikke fullt saa klart stiller forholdet sig med hensyn til Alfred Moens krav, særlig fordi dennes erklæring av 29 november 1921 efter ordlyden alene inneholder en bemyndigelse for banken til at heve forsikringssummen. Efter de oplysninger som foreligger for Høiesterett antar jeg imidlertid, paa samme maate som førstvoterende, at ogsaa denne erklæring maa opfattes som en transport av fordringen. Jeg skal herom bare tilføie at banken den 6 februar 1922 skrev til forsikringsselskapet, at den «fra rederen har faatt transport paa assuransesummen kr. 1500», og bad under henvisning hertil om at faa sig beløpet til stillet. Og den 1 september 1923 skrev overrettssakfører Grimsø til forsikringsselskapets advokat angaaende innbetaling «for Søndre Helgelands Kreditbanks regning».

Jeg antar saaledes at forsikringsselskapet har betalt assuransebeløpene til banken i dennes egenskap av fordringshaver i henhold til transport fra de forsikrede. Spørsmaalet blir da om forsikringsselskapet kan søke beløpet tilbake fra banken, efterat det kom for en dag at de forsikrede forsettlig hadde senket fartøiet, og at selskapet derfor ingen forsikringssum skyldte.

Jeg er ikke enig i forsikringsselskapets paastand om at det mot banken har et restitusjonskrav bygget paa forsikringskontrakten. Herom henviser jeg til det som overrettens førstvoterende han anført.

Side:42

Spørsmaalet blir da alene om et tilbakesøkningskrav er hjemlet ved grunnsetningen om condictio indebiti. Dette spørsmaal foreligger i denne sak i en noget usedvanlig skikkelse, idet det her er tale om tilbakesøkning, ikke fra fordringenes oprinnelige kreditorer, men fra en fordringshaver som har optraadt i henhold til transport fra disse kreditorer til delvis dekning av deres gjeld til ham. Denne omstendighet synes imidlertid ikke i og for sig at kunne utelukke tilbakesøkning. Ogsaa i forhold til transporthaveren, banken, maa nemlig betalingen ansees som betaling av et indebitum, forsaavidt som forsikringsselskapet har betalt til banken et beløp som banken ikke i henhold til transporten hadde rettslig krav paa, idet transporten gjaldt en ugyldig fordring og saaledes ingen rett kunde overføre. Hvis derfor banken er blitt beriket ved denne betaling - hvis den derved har faatt dekning av et tilgodehavende som den ellers ikke vilde faatt - kan det ikke innsees hvorfor en tilbakesøkning i og for sig skulde være utelukket. Det maa her som ellers hvor det gjelder spørsmaal om tilbakesøkning av et indebitum, komme an paa de foreliggende faktiske forhold, idet man maa ta hensyn baade til betalerens og mottagerens særlige stilling og motstridende interesser, saaledes som nærmere utviklet i den av de tidligere voterende nevnte plenumsdom i Rt-1927-237.

I den foreliggende sak har betaleren utbetalt en fra først av ugyldig fordring i den tro at den var gyldig - en fordring som alene grunner sig paa de forsikredes forbryderske forhold. Forsikringsselskapet søkte i det lengste at undgaa at betale, visstnok særlig fordi det hadde en viss mistanke til de forsikrede, og det blev igangsatt efterforskning, som imidlertid blev henlagt i august 1922 paa grunn av bevisets stilling. Selskapet hadde dog fremdeles mistanke til dem og lot det komme til process, anlagt av de forsikrede, men betalte til slutt beløpet og saken blev hevet. Mottageren, banken, som var i god tro ved mottagelsen av beløpet, har paa sin side utvist en ikke liten grad av iherdighet ved innkrevningen av forsikringssummene og har herunder ikke vært uvitende om forsikringsselskapets grunner til ikke at betale straks ved paakrav, idet der i løpet av 1921/22 fant sted en korrespondanse mellem overettssakfører Grimsø og forsikringsselskapet herom og angaaende efterforskningen mot de forsikrede. Tilbakesøkningskravet blev reist kort tid efterat de forsikredes forbryderske forhold blev fastslaatt ved straffedom. I betraktning av disse forskjellige omstendigheter er jeg enig med førstvoterende i at overveiende grunner taler for at tilstede en tilbakesøkning i den utstrekning banken paa forsikringsselskapets bekostning maatte være beriket ved de uten rettslig grunn utbetalte beløp. Disse beløp utgjør ifølge prosedyren for Høiesterett ialt kr. 30.014,68.

For at finne hvad denne berikelse beløper sig til vil det bli nødvendig at trekke fra en del beløp som ikke er kommet banken til gode, eller som av den er brukt til fordel for de forsikrede uten egen vinning. Dette gjelder for det første et beløp paa kr. 1302 som den 10 september 1923 blev betalt av forsikringsselskapet direkte til Kristoffer Høe til dekning av Edv. Moens gjeld til denne. Dette beløp er overhodet ikke inngaatt til banken og har aldri

Side:43

utgjort nogen del av dens berikelse. Videre maa fratrekkes et beløp paa kr. 1.968,87 som banken 15 september 1923 betalte av forsikringsbeløpet for ladningen til Vestlandske Petroleumskompani til dekning av dets fordring paa Edv. Moen. Forsikringsselskapet har henvist til at banken tidligere garanterte betaling av dette beløp for at faa Petroleumskompaniet til at tilbakekalle sin konkursbegjæring mot Moen. Avgjørende maa det imidlertid være at banken ikke kan sies at sitte inne med nogen fordel paa forsikringsselskapets bekostning som følge av denne transaksjon. Av forsikringssummen utbetalte banken videre i oktober 1923 til overrettssakfører Grimsø dennes tilkommende hos Edv. Moen kr. 1.815,95 og hos Alfred Moen kr. 435.95 for salær, rettsgebyrer o. l. i anledning av deres processer mot forsikringsselskapet, hvortil Edv. Moen hadde engagert ham efter forliset. Av samme grunn som foran nevnt maa ogsaa disse beløp fratrekkes. Det samme gjelder to beløp paa kr. 202.60 og kr. 533.20 som banken 22 oktober 1922 utbetalte paa vegne av Edv. Moen.

Banken paastaar videre fratrukket kr. 1.828,95 i anledning av dens saakalte «kveitekonto» med Edv. Moen. Det sees av den fremlagte konto at første forskudd blev ydet med 1500 kroner den 15 september 1923, altsaa samme dag som forsikringssummen blev kreditert Edv. Moen av banken. Dette tyder paa at forskuddet blev ydet som følge av innbetalingen av forsikringssummen, og andre oplysninger i saken viser, sett i sammenheng hermed, at det samme gjelder de øvrige forstrekninger paa denne konto. Det er visstnok saa at salgsprovenyene er kommet banken til gode. Naar det imidlertid er paa det rene at bankens endelige tap paa denne affære beløp sig til kr. 1.828,95, finner jeg det under de nevnte omstendigheter rettest at anse dette utestaaende beløp som foranlediget ved innbetaling av assuransesummen og som utgaatt av denne, hvorfor det maa bli at fratrekke.

Banken har endelig paastaatt at en del forskudd som den ydet Edv. Moen i tiden fra 18 oktober 1921 til 20 januar 1922 paa tilsammen kr. 10.264,84, blev gitt ham i tillit til at banken senere skulde heve forsikringssummen og krever derfor ogsaa dette beløp fratrukket. Spørsmaalet har forekommet mig tvilsomt, særlig fordi det her gjelder utbetalinger som banken har foretatt før den mottok forsikringssummen og som derfor strengt tatt ikke kan sies at være utgaatt av denne. Det sees imidlertid av kontoen at det første forskudd blev ydet med kr. 6000 den 18 oktober 1921, altsaa dagen efterat Moen transporterte sin fordring til banken. Ogsaa andre oplysninger i saken har bestyrket mig i den opfatning at forskuddene er utbetalt med transporten for øie og i tillit til at forsikringssummen senere vilde inngaa til banken. Under disse omstendigheter anser jeg det rettest at betrakte disse forskudd paa samme maate som de før nevnte utbetalinger som fant sted efterat forsikringssummen var innbetalt.

Jeg er saaledes kommet til det resultat at der maa fratrekkes tilsammen kr. 18.352,36, saaledes at det beløp som endelig skulde utgjøre bankens berikelse blir kr. 11.662,32. Nu har imidlertid banken hevdet at heller ikke dette beløp representerer nogen

Side:44

berikelse for den, fordi banken, hvis den ikke hadde mottatt forsikringsbeløpene, vilde ha realisert de av Edv. Moen stillede pantesikkerheter og derved skaffet sig full dekning for sine krav mot Edv. og Alfred Moen. Banken paastaar med andre ord at den ved at motta forsikringssummene i virkeligheten blev verre stillet, eller ialfall ikke bedre stillet, enn om den intet hadde mottatt fra forsikringsselskapet. Denne paastand inneholder efter min mening momenter som er saa usikre at de overhodet ikke lar sig bedømme eller fastslaa med det materiale som er fremlagt i denne sak. Paastanden gaar bl.a. ut paa at banken vilde gaatt til realisasjon av samtlige pantesikkerheter hvis betaling fra forsikringsselskapet ikke var inngaatt. Om denne hypotese holder stikk kan man imidlertid intet vite. Der er henvist til en utskrift av bankens direksjonsprotokoll for i 4 juni 1923, hvor det angaaende Edv. Moens kassekredittlaan paa tilsammen 58.000 kroner anføres, at direksjonen i paavente av innbetaling av assuransesummen finner at burde stille videre paagang i bero. Banken har imidlertid i løpet av de tre foregaaende aar gjentatte ganger truet Edv. Moen med paagang, uten at truslen nogen gang blev søkt gjennemført, ikke angang med hensyn til innbetaling av forfalne renter. Bemerkelsesverdig er det ogsaa at banken, efter at ha mottatt forsikringssummene, intet gjør for at realisere nogen av sine sikkerheter, uaktet den, efter fradrag for de mottatte beløp, fremdeles hadde til gode hos Edv. Moen omkring 37.000 kroner og hos Alfred Moen omkring 32.000. Hvis det virkelig skulde forholde sig saaledes som bankens vedkommende nu hevder i sine fremlagte erklæringer at banken, ifall assuransesummene ikke var blitt innbetalt, vilde ha skaffet sig full dekning ved at realisere sine sikkerheter, er det overraskende og nærmest uforstaaelig at banken efter mottagelsen av assuransesummene forholdt sig helt passiv overfor de to skyldnere, uaktet det den hadde mottatt ikke engang naadde op til en tredjedel av dens samlede tilgodehavende hos dem. Det er vanskelig at forstaa hvorfor banken i mangel av forsikringssummene skulde gaa til at inntale hele gjelden, naar den efter mottagelsen av disse summer nøiet sig med dem og lot mer enn to tredjedeler av gjelden staa hen udekket, med stadig paaløpende renter, og endog lot Edv. Moen fremdeles trekke paa kontoen. Dertil kommer at det efter det oplyste ikke er mulig at vite paa hvilket tidspunkt banken i tilfelle vilde gaatt til realisasjon. Heller ikke kan man vite hvor meget sikkerhetene eventuelt kunde vært utbragt til, eller overhodet om de vilde gitt banken dekning i den utstrekning som paastaatt. Og hvad særlig forholdet til Alfred Moen angaar var, saavidt jeg har forstaatt, ingen pantesikkerhet stillet, men alene kausjon, hvorom oplysningene er ufullstendige. Hvorledes den berikelse som opstod ved innbetalingen av assuransesummen for Alfred Moen kr. 1.666,50 skulde være helt ophørt at eksistere er overhodet ikke begrunnet eller forklart, hverken i prosedyren eller i de fremlagte dokumenter.

Til slutt skal jeg angaaende spørsmaalet om bevisbyrden bemerke at den som krever tilbake et erlagt indebitum, efter min

Side:45

opfatning maa bevise at et indebitum er betalt og at betalingen er kommet motparten i hende. Derved har betaleren skaffet til veie en naturlig formodning om at det beløp som motparten uten rettslig grunn har mottatt, representerer en berikelse for denne paa betalerens bekostning. Det blir da i tilfelle mottagerens sak at bevise at denne oprinnelige berikelse helt eller delvis er falt bort ved disposisjoner fra hans side, eller at den paa annen maate er ophørt at eksistere, jfr. dom i Rt-1908-774. At mottageren maa ha denne bevisbyrde synes ogsaa at tilsies av den omstendighet at han regelmessig vil være den eneste som har faktisk adgang til at vise hvilken skjebne det av ham mottatte beløp har faatt. Jeg mener altsaa at bankens paastand om at den ikke er blitt bedre stillet ved mottagelsen av assuransesummene enn den vilde vært uten at motta dem, i og for sig er lite sannsynlig og rimelig, og i ethvert fall finner jeg at banken ikke klar ført noget bevis for denne paastand.

Mitt resultat blir saaledes at banken maa betale tilbake som sin berikelse det forannevnte beløp paa kr. 11.662,32 med 4 pct. processrenter. Angaaende saksomkostninger er jeg enig med de tidligere voterende. Da jeg efter raadslagningen gaar ut fra at dette resultat ikke faar tilslutning av rettens flertall former jeg ingen domsslutning.

Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Breien: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med herr dommer Klæstad.

Ekstraordinær dommer overrettsjustitiarius Soldan: Som annenvoterende herr dommer Hanssen.

Dommer Christiansen: Jeg er ogsaa kommet til samme resultat som førstvoterende, idet jeg med hensyn til begrunnelsen i det vesentlige henholder mig til annenvoterende herr dommer Hanssen. Jeg har forstaatt tredjevoterende saaleds at, han til støtte for den opfatning at her forelaa en transport av de forsikredes erstatningskrav til banken, har henvist til en uttalelse i slutningen av overrettssakfører Grimsøs skrivelse til advokat Blom av 1 september 1923. Jeg finner imidlertid for fullstendighets skyld at burde gjøre opmerksom paa at visstnok staar det i denne skrivelse at erstatningsbeløpet bedes innbetalt til Christiania Bank og Kreditkasse «for Søndre Helgelands Kreditbanks regning», men hvad meningen har vært med dette fremgaar vel noksaa tydelig av den skrivelse som i denne forbindelse blev paaberopt av annenvoterende, nemlig skrivelse av 10 september 1923 fra Christiania Søforsikringsselskab til Christiania Bank og Kreditkasse; her heter det: «For regning av Søndre Helgelands Kreditbank paa vegne av herrer Edv. Moen og Alfred Moen i Brønnøysund oversendes.....». Dessuten heter det i overrettssakfører Grimsøs forannevnte skrivelse av 1 september 1923 at «mine mandanter» aksepterer opgjøret for at faa affæren avsluttet, hvorefter han vedlegger fullmakter fra dv. Moen og Alfred Moen.

Side:46

Av underrettens dom:

- - - Edv. Moen hadde hos citantskapet Christiania Søforsikringsselskab forsikret ladning og Alfred Moen hadde forsikret frakt pr. M/K «Arna». Den 20 september 1921 sank «Arna» med iværende ladning paa reise fra Brønnøy til Trondhjem. Citantskapet blev av innstevnte som transporthaver paa ladningsassuransen avfordret i erstatning for lasten kr. 25.516 og som fullmektig for Alfred Moen ifølge fraktpolise kr. 1500. Citantskapet som ikke kunde ane, at forliset var foranstaltet av de forsikrede selv, betalte banken erstatningsbeløpene. Det blev imidlertid senere oplyst, at de forsikrede hadde senket fartøjet, og dette blev definitivt fastslaatt ved Nordlands lagmannsretts dom av 8 mai 1926. - - - Efter denne dom mener citantskapet det maa være paa det rene, at banken igjen maa legge fra sig de oppebaarne beløp.

Hvad ladningserstatningen angaar har citantskapet dokumentert Edv. Moens transporterklæring til banken paa denne saalydende: «Pantsettelseserklæring. Undertegnede Edv Moen pantsetter og transporterer herved til A/S Søndre Helgelands Kreditbank den mig tilkommende assuransesum stor kr. 26.000 som jeg tilkommer av Christiania Søforsikringsselskab i anledning motorkutter «Arna»s forlis fornylig. Brønnøy den 17 oktober 1921. Edv. Moen. - - - Vi bemyndiger herved herr o.r.sakfører Einar Grimsø til for vor regning at indkassere ovenomhandlede fordring paa Christiania Søforsikringsselskap Brønnøysund den 1ste september 1923. A/S Søndre Helgelands Kreditbank».

Banken hadde altsaa, anfører citantskapet, transport paa denne forsikring og gjorde ved innkrevningen forsikredes rett gjeldende som sin egen. Dette ligger i begrepet «Transport», likegyldig om transporten i realiteten er skjedd til eie, til pant med inndrivelsesrett eller til inkasso. Det virkelige forhold mellem cedent og cessionar vedkommer ikke debitor cessus eller andre tredjemenn. Hvis cessionaren overdrar eller iøvrig disponerer fordringen skjer det med den virkning at fordringen, om den ikke er hans egen, i forholdet til vedkommende tredjemann betraktes, som om den var hans egen. Banken har ikke større rett enn forsikrede. Hadde forsikrede selv hevet pengene, hadde han maattet betale dem tilbake. Det samme maa banken gjøre. Fordringen har ikke alene vært ugyldig, men likefrem reprobert. Banken vilde ogsaa ved at beholde pengene tilegne sig en ugrunnet berikelse paa citantskapets bekostning.

Vedkommende fraktforsikringen her citantskapet videre dokumentert Alfred Moens bemyndigelse for banken saalydende: «Erklæring. Undertegnede Alfred Moen bemyndiger herved A/S Søndre Helgelands Kreditbank til paa mine vegne at heve assurancesummen for frakten i anledning motorkutter «Arna»s forlis. Frakten var forsikret for kr. 1500 og var forsikringen tegnet i Christiania Søforsikringsselskap. Brønnøy den 29/11 1921. Alfred Moen. - - - Vi bemyndiger herved hr. o.r.sakfører Einar Grimsø til for vor regning at innkassere oven omhandlede fordring paa Christiania Søforsikringsselskap. Brønnøysund den 1 september 1923. A/S Søndre Helgelands Kreditbank. K. Nøstvik Lund.»

Denne forsikring har, sier citantskapet, banken visstnok ikke innkassert som transporthaver, men som fullmektig og kun med den forsikredes rett til samme. Men kravet var uberettiget, og banken har benyttet pengene til at dekke sitt eget tilgodehavende hos mandanten. Ogsaa her

Side:47

vilde banken i tilfelle tilegne sig en ugrunnet berikelse paa citantskapts bekostning. - - -

Innstevnte gir saadan fremstilling av saksforholdet: Da Edv. Moen i oktober 1921 gav sin transporterklæring til banken, hadde denne forlangt en nedbetaling av minst 10.000 kroner paa hans laanekonto i banken. For at stille i bero kravet paa saadan nedbetaling fikk innstevnte transport paa forsikringssummen hos citantskapet. Den øvrige del av forsikringssummen har Edv. Moen selv disponert. For Alfred Moens vedkommende var forholdet det, at hans forsikringssum kr. 1500 skulde anvendes til nedbetaling paa hans laanekonto hos innstevnte, hvilket ogsaa blev gjort da beløpet inngikk. Banken presiserer, at den mottok av Edv. Moens forsikringskrav kr. 10.000 som sin (bankens) eiendom. Resten av Edv. Moens forsikringssum samt Alfred Moens forsikringssum mottok innstevnte som inkassator for de forsikrede. Da citantskapet i september 1923 utbetalte forsikringsbeløpene, hadde banken likesaalitt som citantskapet den ringeste kunnskap om, at der forelaa nogen forbrydelse med hensyn til senkningen av M/K «Arna» med last. Innstevnte mener, at selv om det er helt paa det rene at citantskapet har krav paa tilbakebetaling av Edv. og Alfred Moen, er det ikke dermed gitt at citantskapet har samme krav overfor banken, som har innkassert forsikringssummen paa de forsikredes vegne. I denne forbindelse enviser banken til læren om godtroenhetserhverv, hvor det gjelder penger. Nogen ugrunnet berikelse benekter banken at ha faatt paa citantskapets bekostning. - - -

Banken hevder, at den uansett den benyttede for (transport) i realiteten bare har vært fullmektig for d'herrer Moen. Retten kan ikke se forholdet slik an. Uansett den benyttede form ved overdragelsen av assuransekravene til banken er det efter sakens oplysninger ikke synderlig tvilsomt, at naar banken optraadte og fikk summene utbetalt til sig, var dette først og fremst - man kan vel ogsaa si utelukkende - i egen interesse. - - - Banken dekket sine «forskudd» med de forsvegne penger. Retten finner saaledes det reiste tilbakebetalingskrav berettiget. - - -