Rt-1940-216
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1940-04-06 |
| Publisert: | Rt-1940-216 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 56 |
| Parter: | Det Stavangerske Dampskibsselskab (advokat Sven Arntzen) mot Jørgen Berntsen (advokat J. B. Hjort oppnevnt). |
| Forfatter: | Evensen, Klæstad, Fougner, Broch, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931) §32, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §1, §32, Sjøloven (1893) §89, §8, §15, §19, §3, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) |
Side:217
Dommer Evensen: Arendal byrett, dommerfullmektigen med domsmenn av det alminnelige utvalg, avsa den 16 mai 1939 dom med sådan domsslutning. «1. Det Stavangerske Dampskibsselskab dømmes til å betale Jørgen Berntsen kr. 10.000 med 4 pst. renter fra 27 august 1937 til betaling skjer. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. - - -»
Det Stavangerske Dampskibsselskab har påanket dommen og med Kjæremålsutvalgets samtykke er anken innbrakt direkte for Høyesterett. Ankegrunnen omfatter rettsanvendelsen, idet selskapet hevder at det etter en riktig forståelse av §32 i lov om ulykkestrygd for industriarbeidere m.v. av 24 juni 1931 nr. 6 skulle ha vært frifunnet. Dommens avgjørelser i øvrig er ikke gjort til gjenstand for anke.
Selskapet har nedlagt sådan påstand:. «Det Stavangerske Dampskibsselskab frifinnes og tilkjennes saksomkostninger hos Jørgen Berntsen for byretten og Høyesterett.»
Jørgen Berntsen som har fri sakførsel også for Høyesterett, har ved den for ham beskikkede rettsfullmektig, advokat J. B. Hjort nedlagt sådan påstand: «1. Byrettens dom stadfestes. 2. Statskassen tilkjennes saksomkostninger hos Det Stavangerske Dampskibsselskab for byretten og Høyesterett. 3. Advokat J. B. Hjort tilkjennes salær av statskassen som befalt sakfører for bryggearbeider Jørgen Berntsen.»
Det er lagt fram en del nye dokumenter for Høyesterett. Av disse skal jeg til belysning av hvorledes Det Stavangerske Dampskibsselskab har innrettet seg med hensyn til lasting og lossing nevne: 1. Skrivelse av 30 oktober 1939 fra dampskipsselskapet til advokat Arntzen: «1. for kystskipenes vedkommende er forholdet det at det alltid anvendes folk fra land til laste- og lossearbeid ombord, for så vidt angår de større steder så som Oslo, Stavanger, Sandnes, Bergen osv. På disse steder har skipsmannskapet ikke annen befatning med lastingen og lossingen enn at skipets folk styrer vinsjene og i enkelte tilfelle også er mantelmenn (styrer heiset fra luken og over skipsrekken). På småstedene på kysten er det derimot skipsmannskapet som vanligvis står for hele laste- og lossearbeidet ombord. Dog hender det at en også på småstedene rekvirerer folk fra land til arbeidet ombord når skipet har større partilast, eller tiden er knapp. 2. Det forekommer således også i Arendal at vi ved enkelte anledninger anvender folk fra land til arbeidet ombord i skipene. Våre utbetalinger i Arendal for dette arbeid beløper seg til kr. 121,44 for året 1936. Herfor er det også betalt premie til ulykkestrygden. 3. Alle folk fra land som arbeider ombord enten det nå er i forbindelse med laste- eller annet skipsarbeid, står innmeldt i ulykkestrygden for industriarbeidere. Det er rederiet som har
Side:218
forsikringsplikten for disse folk, og rederiet betaler også premien. Oppgave over dette arbeid sender vi inn til Rikstrygdeverket ved årets slutt. For året 1936, da denne skade inntraff, betalte vårt selskap vel kr. 11.000 i premie til industriarbeidertrygden for laste- og lossearbeid i land og ombord.»
2. Skrivelse av 6 november 1939 fra den samme til den samme: «Herr Elmenhorst driver sin egen forretning. Denne omfatter dampskipsekspedisjon, befraktning, spedisjon og transportbyrå. Blant andre rederier representerer han også vårt selskap, og han klarerer således alle våre båter som er innom Arendal. Herr Elmenhorst har ingen fast lønn hos oss, men oppebærer provisjon av inn- og utgående frakter. Dertil oppebærer han ombordbringelses- og ilandbringelsesgebyr, som han selv innkasserer. All arbeidshjelp i land i Arendal antas og lønnes av ekspeditøren, mens derimot eventuelle folk fra land som arbeider ombord under losse- og lastearbeidet i Arendal, betales av skipet.»
3. Skrivelse av 6 desember 1939 fra Rikstrygdeverket til advokat Arntzen: «Idet en viser til Deres brev av 4 ds. tillater en seg å meddele at Det Stavangerske Dampskibsselskab har eget B.nr. 2808 for laste- og lossearbeid. En vedlegger til utlån selskapets innmelding (formular 1) av 26 august 1895 til R. T. V.s tilsynskontor i Stavanger. Samtidig meddeles at den av selskapet innmeldte virksomhet i samsvar med industriarbeidertrygdlovens §19 punkt 1 og 2 (jfr. §15 punkt 3) er klassifisert som «lasting og lossing av skip», med premiesats etter nå gjeldende tariff 50 pst. + 10 pst. tillegg til premiebeløpet.»
4. Skrivelse av 7 desember 1939 fra Stavangerske Dampskibsselskab til advokat Arntzen: «I besvarelse av samme kan vi meddele at for året 1936, det år denne skade inntraff, anmeldte vårt rederi til industriarbeidertrygden 225.319 arbeidstimer vedkommende lossing og lasting. Premien herfor har vårt selskap betalt direkte til Rikstrygdeverkets tilsynskontor i Oslo og Stavanger, og kvitteringen for året 1936 viser at den betalte premie utgjør kr. 10.483,64 til industriarbeidertrygden. Dessuten har vi refundert våre ekspeditører i Bergen og Sandnes den premie som disse har hatt i forbindelse med lossearbeid for våre skip. Enn videre har vi betalt til sjømannstrygden kr. 7.756,20 for våre sjøfolk, og til industriarbeidertrygden kr. 2.378,98 for våre verkstedsfolk. Våre samlede premieutgifter til Rikstrygdeverket for året 1936 androg således til vel kr. 21.000.»
Jeg skal videre presisere hva det for øvrig framgår av byrettens dom at skipet ved den i saken omhandlede anledning besørget lossingen ombord utelukkende ved skipets eget mannskap.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige byrettens begrunnelse. Etter min oppfatning kan det ikke, som hevdet av dampskipsselskapet, være avgjørende for saken at rederiet for sin laste- og lossevirksomhet generelt sett står tilsluttet ulykkestrygden for industriarbeidere. Jeg er enig med byretten i at det foreliggende spørsmål må bedømmes
Side:219
ut fra forholdene som de faktisk artet seg i det konkrete tilfelle. Skal dampskipsselskapet kunne påberope seg fritagelsesbestemmelsen i lovens §32, må betingelsen under enhver omstendighet være at virksomheten ved den konkrete anledning var en trygdepliktig virksomhet etter lov om ulykkestrygd for industriarbeidere. Det kan den ikke etter min mening sies å ha vært ved omhandlede anledning når det som nevnt er på det rene at det ved lossingen ombord dengang overhodet ikke ble benyttet lossearbeidere fra land, men skipets eget mannskap. Etter lovens §1 nr. 7 er laste- og lossearbeid når det utføres av mannskapet ikke trygdepliktig virksomhet etter lov om ulykkestrygd for industriarbeidere. At skipets mannskap står i sjømannstrygden antas i denne forbindelse å være uten betydning, jfr. høyesterettsdom Rt-1932-307.
Sakens omkostninger antas å burde oppheves også for Høyesterett.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Fristen for å oppfylle dommen er to uker fra den dag den blir forkynt. Salæret til den oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat J. B. Hjort fastsettes til kr. 800.
Dommer Klæstad: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Fougner, Broch og justitiarius Berg: Likeså.
Av byrettens dom:
Den 23 november 1936 om morgenen kom D/S Kronprinsesse Märtha tilhørende Det Stavangerske Dampskibsselskap for østgående til Arendal. Den la til med babord side til kaien og begynte lossingen. På bryggen sto ekspeditør Elmenhorsts folk og tok imot varene. Bryggearbeider Jørgen Berntsen, en av arbeiderne, sto på en stilling like ved skipssiden og tok imot hivet. - - - Mens Berntsen sto på stillingen fikk han hivet med 6 á 8 melsekker i korsryggen, så han stupte på hodet ned på kaien og brakk nakken.
Jørgen Berntsen var av sin arbeidsgiver ekspeditør Elmenhorst innmeldt i ulykkestrygden for industriarbeidere overensstemmende med lov av 24 juni 1931 nr. 6 §1 nr. 7 og han får av Rikstrygdeverket, 60 % av den tapte arbeidsfortjeneste. Berntsen har anlagt sak mot Det Stavangerske Dampskibsselskap for å få seg tilkjent full erstatning for den skade han fikk under lossearbeldet. - - -
Det Stavangerske Dampskibsselskap hevder at ansvar er utelukket i henhold til lov om ulykkestrygd for industriarbeidere, §32 nr. 4. En arbeidsgiver som selv er medlem av industriarbeidertrygden, har ikke ansvar, og da rederiet selv har folk, laste- og lossearbeidere i flere byer meldt inn i idustriarbeidertrygden, er derved adgangen til å kreve separat erstatning utelukket.
Videre hevder rederiet at godset da ulykken inntraff hadde forlatt skipssiden. Etter ulykkestrygdeloven §3 nr. 3 er det da ekspeditøren som har trygdeplikten og dermed ansvaret for ulykker som inntrer. Subsidiært
Side:220
hevder rederiet at det ikke fra mannskapet er begått noen erstatningsbetingende uaktsomhet. Lossing foregikk slik som det er vanlig på hele kysten. Slagsiden var ikke annerledes enn alminnelig, og den kom fram ved å trimme tankene for å lette lossingen. Gaiermann brukes ikke uten hvor slagsiden vender fra kaien for å få lastebommen tilbake. - - -
Retten skal bemerke: §32 nr. 4 i lov nr. 6 av 24 juni 1931 gir Berntsen et krav på en som står utenfor industriarbeidertrygden. Det Stavangerske Dampskibsselskaps rederivirksomhet omfattes ikke av industriarbeidertrygden, men av sjømannstrygden. Den omstendighet at Det Stavangerske Dampskibsselskap parallelt med sin rederivirksomhet driver komplementarvirksomhet som bringer det inn under industriarbeidertrygden, kan ikke bevirke at det ikke i relasjon til en sjøulykke som her inntraff, ikke skal være erstatningspliktig, hvis ellers de øvrige betingelser foreligger.
Lasting og lossing av skip fra rom til skipssiden, jfr. sjølovens §89 og 107 hører når det utføres av skipsmannskapet inn under sjømannstrygden. Utføres det av andre enn skipsmannskapet hører det under industriarbeidertrygden, og trygdeplikten påhviler da rederen, jfr. §3 nr. 3 i industritrygdloven. Det er imidlertid på det rene at det var mannskapet som utførte skipets lossevirksomhet. Rederiet vil derfor her ikke kunne påberope seg ansvarsfrihet under henvisning til ulykkestrygdlovens §32 nr. 4.
Men retten antar at rederiet heller ikke kan bli fri det alminnelige ansvar ved den omstendighet at andre deler av virksomheten gir plikt til innmeldelse i industriarbeidertrygden. Det må foreligge en direkte sammenheng mellom den virksomhet hvorved ulykken voldes og den virksomhet som pålegger trygdeplikt. Den driftsrisiko som dekkes ved deltagelse i industritrygden, er ikke en hvilken som helst driftsrisiko som følger av rederivirksomhet. Konsekvensen av et annet standpunkt vil være at en bedrift kan oppnå ansvarsfritagelse ved å ha en mann innmeldt i hver trygd.
Det ansees helt på det rene at rederiet er ansvarlig for ulykker som følger av lasting og lossing så lenge godset henger i bommen, og det uansett om godset befinner seg på den ene eller annen side av skipssiden. Til godset er kommet på stillingen er det skipet som kan og skal dirigere bommen.
Retten er videre av den oppfatning at mannskapet på D/S Kronprinsesse Märtha har vist uaktsomhet ved lossingen. Lastebommen hang helt løs etter styrmannens utsagn. Gaiertaljen var ikke satt for å bremse bommen. Det ble ikke da ulykken inntraff brukt noen spesiell gaiermann, hvilket ville vært meget naturlig med den slagside på ca. 10° som skipet hadde. Slagsiden hadde tilfølge at hivet flere ganger kom med sterk fart over rekken og en finner ingen grunn til å tvile på de samstemmige vitneutsagn fra bryggefolkene om at Berntsen måtte ri på de hiv som kom. - - - Hivet hadde en vekt av 600-800 kilo og det var derfor all mulig oppfordring til å utvise forsiktighet. Anmodning om dette kom også fra Elmenhorsts folk på brygga uten at forholdet ble forandret. En så stor vekt som var i dette hivet, når skipet hadde slagside, kan mantelmannen vanskelig følge fra lukekarm til skipsside og holde igjen, hva også framgår av den fart hivene kom med forut for ulykken. Noen kontroll etter at godset forlater skipssiden kan mantelmannen ikke ha, og utslaget av en frittstående bom vil bli betydelig. At slik lossing foregår upåtalt kan ikke fri for ansvar når ulykken skjer. - - -
Side:221
Idet retten således legger til grunn at det er vist uaktsomhet under lossingen fra mannskapets side, vil Det Stavangerske Dampskipsselskap etter sjøfartslovens §8 ha å betale erstatning.
Når en tar hensyn til den erstatning på kr. 100 pr. måned som Berntsen får fra Rikstrygdeverket og at hans inntekt ved ulykken var kr. 45 pr. uke settes erstatningen til kr. 10.000. - - -