Rt-1932-307

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-04-05
Publisert:	Rt-1932-307
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 88/1 s.a.
Parter:	A/S Mercur (advokat Rudolf Horn) mot enkefru Anna Larsen (advokat Alf Anonsen).
Forfatter:	Bugge, Christiansen, Boye, Broch, Alten, Borch, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §32

Den 5 november 1929 blev av Trondenes herredsrett i denne sak avsagt dom med saadan domsslutning: «A/S Mercur dømmes til at betale til enke Anna Larsen Furuflaten paa egne vegne og som verge for sine umyndige barn kr. 8000 med 4 pct. renter fra 9 juli 1929 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Dommen er av begge parter paaanket til Høiesterett.

A/S Mercur har i sin ankeerklæring bl.a. anført, at «selskapet mener at herredsretten har tatt feil naar den 1) ikke anser bestemmelsene i lov om ulykkesforsikring av industriarbeidere, dens §32 anvendelig paa tilfellet, 2) anser A/S Mercur ansvarlig efter reglene om farlig bedrift, 3) ikke finner det godtgjort at forulykkede selv har optraadt uaktsomt. Videre ankes der subsidiært over, at erstatningen i ethvert fall er ansatt for høit».

Selskapet har paastaatt sig frifunnet og tilkjent omkostninger ved herredsretten og Høiesterett.

Fru Anna Larsen, som er tilstaatt fri sakførsel ogsaa for Høiesterett, har i sin motankeerklæring bl.a. gjort gjeldende: Prinsipalt «at herredsretten har tatt feil naar den ikke har funnet, at A/S Mercur har utvist uaktsomhet med hensyn til anbringelsen av de elektriske ledninger, som foranlediget ulykken. Spesielt finner hun det uriktig at herredsretten: 1) ikke har tillagt det betydning at A/S Mercur undlot paa forhaand at innhente samtykke fra elektrisitetstilsynet og havnemyndighetene til anbringelse av de elektriske ledninger, 2) ikke har tillagt det nogen betydning at A/S Mercur, efterat det ved flere tidligere anledninger var hendt, at fartøier med riggen var kommet bort i disse ledninger og hadde forvoldt kortslutning, ikke fjernet ledningene eller foretok nogen

Side:308

anordning til beskyttelse eller hindring mot gjentagelse, 3) har ansett det godtgjort at innhuken i kaien ikke egnet sig for tillegg av større fartøier som kunde tenkes at komme i berøring med ledningene, idet der nemlig ialfall ved fjære sjø var altfor grunt». Hun mener derfor at ulykken skyldes grov uaktsomhet fra fabrikkens side og at denne plikter at yde opreisning foruten erstatning. Subsidiært mener Anna Larsen at herredsretten ut fra det av den antatte erstatningsgrunnlag: ansvar for farlig bedrift, har idømt A/S Mercur et for lavt beløp i erstatning. Hun mener at det under enhver omstendighet har vært uriktig ikke at tilkjenne henne saksomkostninger for herredsretten.

Den for fru Larsen ved Høiesterett opnevnte sakfører har nedlagt saadan paastand: «1. At A/S Mercur tilpliktes at betale til enke Anna Larsen Furuflaten paa egne vegne og som verge for sine umyndige barn erstatning og opreisning kr. 15.000 med 4 pct. i aarlig rente herav fra 9 juli 1929 til betaling skjer. 2. At A/S Mercur tilpliktes at betale statskassen sakens omkostninger for Høiesterett og herredsretten som om saken ikke hadde vært beneficert. 3. At undertegnede som befalt sakfører for enke Anna Larsen tilkjennes salær av det offentlige».

Saksforholdet fremgaar av herredsrettens domsgrunner, hvortil henvises. Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, av hvilke skal nevnes foruten en skrifteveksel mellem Anna Larsens rettsfullmektig og Statens havnevesen - 1) skrivelse av 29 april 1930 fra fru Larsen til L. P. Sletland med dennes paategning av 5 mai 1930 angaaende m/k «Fremtid»s dimensjoner og drektighet, 2) rettsbok over bevisoptagelse 26 august 1930 ved Trondenes herredsrett, hvorunder er avhørt 4 vidner til nærmere belysning av et par tidligere tilfelle av kortslutning paa omhandlede elektriske ledninger som følge av berøringer av motorfartøiers rigg, 3) erklæring av 8 september 1930 fra premierløitnant Evensen om dennes seilbaats masts berøring av ledningene og 4) ekstraktgjenpart av forskrifter for elektriske anlegg av 17 desember 1919 med senere tillegg og endringer. - Man kommer senere saavidt nødvendig nærmere tilbake til innholdet av disse dokumenter.

Høiesterett er enig med herredsretten i at bestemmelsen i §32 i lov av 13 august 1915 om ulykkesforsikring for industriarbeidere ikke faar anvendelse i det foreliggende tilfelle, og man tiltreder forsaavidt herredsrettens begrunnelse. De fra A/S Mercurs side paaberopte dommer, refererte i Rt-1918-856 og Rt-1929-70, antas ikke avgjørende for nærværende sak.

Angaaende erstatningsspørsmaalet bemerkes: Ifølge §14 i de gjeldende forskrifter for elektriske anlegg av 17 desember 1919 med senere endringer, maa det antas at tillatelse til anlegg av de heromhandlede ledninger paa forhaand skulde være innhentet hos havnemyndighetene, forsaavidt ledningene aktedes ført over innhuken i kaistrekningen og saaledes over havneomraadet. Saadan tillatelse har imidlertid efter hvad der er paa det rene ikke vært innhentet, idet saken av fabrikkens vedkommende i det hele tatt ikke har vært forelagt havnevesenet. Det maa efter hvad der videre er oplyst antas, at planen for det elektriske anlegg heller ikke har

Side:309

vært forelagt elektrisitetsverket innen ledningsarbeidets utførelse. Ennvidere kan ikke det ferdige ledningsanlegg sees efterpaa at være verkets vedkommende forelagt til godkjennelse. Jfr. saaledes bl.a. 8de og 9de vidners - henholdsvis verkets tilsynsmanns og driftsbestyrers - forklaringer under hovedforhandlingen. Det finnes saaledes forklarlig naar hverken havnemyndighetene eller elektrisitetsverkets vedkommende synes at ha vært opmerksomme paa omhandlede ledningers karakter. At der ikke fra nogen av disse myndigheter fremkom nogen innvending i anledning av ledningene, antas saaledes heller ikke at ha kunne berettige A/S Mercurs styre til at anse anlegget eller dets utførelse som godkjent.

Under hensyn saaledes til, at disse ledninger uten myndighetenes tillatelse og uten enhver isolasjon var anbragt over innhuken i kaistrekningen, hvor fartøier regelmessig la til, burde fabrikkens vedkommende straks hatt forstaaelsen av at forholdet ikke var betryggende for almenheten, men at tvertimot ulemper og skadetilføielse derav før eller seneer kunde opstaa. De erfaringer som allerede før heromhandlede ulykkestilfelle var gjort med hensyn til ledningers berøring med riggen paa fartøier i innhuken, saaledes paa m/k «Fremtid» av Tromsø, m/k «Colibri» og løitnant Evensens seilbaat, synes ogsaa at burde ha overbevist fabrikkens vedkommende om nødvendigheten av uten ophold at omlegge ledningene eller forsyne dem med betryggende isolasjon til undgaaelse av videre ulemper eller ulykker. Naar da Hans Larsen senere blev rammet av den elektriske strøm fra ledningene og derved mistet livet, finner man at denne ulykke er at tilskrive uaktsomhet fra fabrikkens vedkommendes side, og det uten hensyn til om fabrikkens ansvarlige organer (disponent og styre) maaskje ikke har vært holdt fullt underrettet om det tidligere passerte.

Paa den annen side kan det ikke antas at forulykkede gjennem sitt eget forhold ved anledningen, idet han støttet sig til eller holdt sig i fokkestaget eller forøvrig, selv har utvist uaktsomhet og saaledes foranlediget eller bidratt til ulykken. Saavidt skjønnes hadde Larsen ingen grunn til at tro, at det kunde være nogen fare forbundet med den plass eller stilling han inn tok under fartøiets innlegning til kaien da ulykken inntraff, saaledes at han skulde kunnet undgaa denne. Ulykken maa derfor i forhold til ham betraktes som en ren ulykkelig hendelse.

Naar det videre har vært gjort gjeldende, at stedet hvor motorkutteren la til ved kaien ikke egnet sig som landingsplass for et saa stort fartøi, idet stedet angivelig skulde være beregnet paa smaabaater, kunde for det første en saadan innvending her ikke tillegges nogen betydning, allerede fordi forulykkede Hans Larsen ikke kan innsees at ha hatt noget ansvar for valget av kaiplassen. Det er forøvrig fullt oplyst, at ogsaa andre større motorfartøier har lagt til i innhuken, saa det ikke kan skjønnes at der er gjort nogen feil ved at omhandlede motorbaat las inn der, saa meget mindre som det ikke kan finnes bevist, at der har vært advart derimot paa nogen effektiv maate.

I henhold til det an førte vil Hans Larsens efterlatte enke og barn overensstemmende med første ledd av §21 i

Side:310

ikrafttredelsesloven av 22 mai 1902 bil at tilkjenne erstatning hos saksøkte A/S Mercur for det tap de antas at være paaført ved at være berøvet sin forsørger. Beløpet antas passende at kunne ansettes til kr. 10.000.

Til ogsaa at tilkjenne de efterlatte opreisning ifølge samme lovparagrafs siste ledd har man derimot ikke funnet grunn, da det ikke kan antas godtgjort at døden har vært forvoldt ved grov uaksomhet fra saksøkte styres side.

Efter Høiesteretts syn paa erstatningskravet blir det unødvendig at gaa inn paa det erstatningsgrunnlag som herredsretten har bygget avgjørelsen paa, nemlig loven om ansvar for farlig bedrift.

Saksøkte antas at burde tilsvare det offentlige sakens omkostninger for begge retter. Den for saksøkersken ved Høiesterett opnevnte sakfører har utført sitt hverv forsvarlig.

Domavslutning:

A/S Mercur betaler til Anna Larsen paa egne vegne og som verge for hennes umyndige barn kr. 10.000 med 4 av hundre i aarllg rente derav fra 9 juli 1929 til betaling skjer, samt i erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved herredsretten og Høiesterett kr. 1200. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av dommen. Salæret for den ved Høiesterett opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Alf Anonsen fastsettes til kr. 500.

Av herredsrettens dom:

Den 27 oktober 1928 kom m/s Fremtid, som drev garnfiske efter sild, til Harstad for at levere sin fangst - - - Det viste sig, at A/S Merkur kunde ta imot silden, og Fremtids mannskap bestemte sig derfor til at gaa til Mercurs kai, hvor de mente, at de kunde ligge i ro, mens de tok silden av garnene, hvad de ikke var helt ferdig med. - - - Da fartøiet nærmet sig kaien, blev farten slaatt av. Hans Larsen stod forrest paa bakken og holdt om baugstaget, idet han skulde ta mot, naar fartøiet stødte mot kaien. - - - Paa det sted, hvor Fremtid vilde legge til, var der et innhuk i kaien i en lengde av ca. 32 meter og en dybde av ca 9 meter. Over dette innhuk var der anlagt en elektrisk ledning til den paa det indre kaifremspring staaende vinsj, nemlig kraftledningen til vinsjen, bestaaende av 3 traader med innbyrdes spenning 200 volt, og lysledning, bestaaende av 2 traader med innbyrdes spenning 200 volt. Ledningene, som ikke var isolert, var anlagt i forskriftsmessig høide (4 meter) over kaien.

Da Fremtids stevn var naadd helt inn til kaien, berørte baugstaget en av de elektriske ledninger, hvorved Hans Larsen, som stod og støttet sig til staget med armen om dette, fikk strøm gjennem sig. Staget var i berøring med ledningafradene, inntil fartøiet blev skjøvet tilbake av en mann paa kaien. Hans Larsen falt da om paa dekket og var formentlig da allerede død. Han blev øieblikkelig bragt til læge, som konstaterte, at døden var inntradt, og har avgitt attest om, at døden skyldtes elektrisk strøm.

Hans Larsens enke Anna Larsen, Furuflaten; som har fatt bevilling til fri sakførsel, har anlagt sak mot A/S Mercur, som hun anser erstatningspliktig i anledning av mannens død. - - -

Side:311

Saksøkte gjør gjeldende: 1. Da saksøkersken og hennes barn faar erstatning av Riksforsikringsanstalten (fiskerforsikringen), kan de ikke kreve ytterligere erstatning av saksøkte, jfr. lov om ulykkesforsikring for industriarbeidere §32 og høiesterettsdom i Rt-1929-70. 2. Ledningen var fullt forsvarlig opsatt og godkjent av rette vedkommende. 3. Der er ikke utvist nogen uaktsomhet fra saksøktes side. 4. Avdøde og Fremtids øvrige mannskap handlet uaktsomt ved at legge til i huken, hvor der tidligere ikke laa fartøier, saaledes at de maatte skjønne, at det ikke var meningen, at fartøier skulde legges til der. De blev ogsaa advart av folk paa kaien mot at legge til. 5. Der foreligger ingen bedriftsulykke, og saksøkte er ialfall ikke ansvarlig, da det i tilfelle er kraftleverandøren, Trondenes Kraftverk, som har utøvet den farlige bedrift. - - -

Det er paa det rene, at avdøde var ulykkesforsikret som fisker, og at saksøkersken og hennes barn faar en aarlig erstatning av Riksforsikringsanstalten (25 kroner pr. maaned til enken og 25 kroner pr. maaned til barna, altsaa tilsammen 50 kroner pr. maaned til enken og barna). Denne omstendighet kan imidlertid efter rettens mening ikke frita saksøkte for erstatningsansvar, idet bestemmelsen i lov om ulykkesforsikring for industriarbeidere §32, saavidt skjønnes, kun gjelder innenfor denne lovs omraade. Der bestaar intet interessefellesskap mellem de bedrifter, som inngaar under loven om ulykkesforsikring for industriarbeidere, og dem, som deltar i utredelsen av utgiftene ved fiskerforsikring. Den av saksøkte paaberopte høiesterettsdom i Rt-1929-70 finner derfor efter rettens mening ikke nogen anvendelse i det foreliggende tilfelle.

Det er videre paa det rene, at spørsmaalet om tilstedeligheten av at anlegge de omhandlede elektriske ledninger ikke har vært forelagt havnevesenets myndigheter. Selv om dette efter forskriftenes §14 skulde ha vært gjort, kunde forsømmelsen ikke medføre nogen erstatningsplikt, hvis anlegget i og for sig var forsvarlig. Det samme gjelder forsømmelse av paa forhaand at innhente elektrisitetstilsynets godkjennelse. Det er ikke bevist, at saadan forhaandsgodkjennelse er erhvervet, og heller ikke at der foreligger nogen uttrykkelig godkjennelse fra tilsynet av det ferdige anlegg. Derimot er det bevist, at tilsynsmannen, som foretok besiktigelse av hele det elektriske anlegg paa fabrikken i 1925 eller 1926, ikke gjorde nogen bemerkning angaaende heromhandlede ledninger. Disse var anlagt av 7de vidne, som dengang var autorisert som montør av Trondenes Kraftverk, som leverte den elektriske kraft. Det finnes godtgjort, at innhuket i kaien ikke egnet sig for tillegg av større fartøier, som kunde tenkes at komme i berøring med ledningene, idet der nemlig ialfall ved fjære sjø var altfor grunt. Under disse omstendigheter finner retten, at saksøkte ikke kan sies at ha utvist uaktsomhet ved anlegget av heromhandlede ledninger. Det er bevist, at det ialfall 2 ganger før heromhandlede ulykke har hendt, at fartøier med sin rigg er kommet i berøring med ledningene over innhuket med den følge, at der er blitt kortslutning. Det er ikke bevist, at saksøktes styre eller disponent har hatt noget kjennskap til disse kortslutninger, hvorom derimot fabrikkformannen har vært vitende. Retten finner dog ikke, at det kan betegnes som nogen uaktsomhet av fabrikkens formann, at han ikke efter disse uheld foranlediget, at ledningene blev omlagt.

Retten er derimot kommet til det resultat, at saksøkte maa være erstatningspliktig i henhold til reglene om ansvar for farlig bedrift, d. v. s. bedrift av saadan art, at den almindeligvis medfører risiko for omgivelsene

Side:312

eller almenheten (jfr. høiesterettsdom i Rt-1927-651). Retten antar, at anvendelsen av elektriske sterkstrømledninger (selv saadanne med svak spenning), som ikke er isolert, medfører en viss risiko for omgivelsene, og at en bedrift, som anvender saadanne ledninger, derfor maa henregnes til kategorien «farlig bedrift». Retten antar videre, at saksøkte har maattet være forberedt paa, at skade kunde voldes ved disse elektriske ledninger.

Retten kan ikke finne, at der er utvist nogen uaktsomhet fra avdødes side. Det er visstnok bevist, at en av arbeiderne paa kaien (5te vidne) ropte til Fremtid, at den ikke maatte legge til i innhuket, og ogsaa vinket til den for at faa den til at snu. Det finnes imidlertid ogsaa bevist, at denne advarsel ikke blev opfattet ombord i Fremtid. Heller ikke forøvrig finnes der at være utvist nogen uaktsomhet fra avdødes side.

Da der som ovenfor nevnt ikke finnes at være utvist nogen uaktsomhet fra saksøktes side, vil der ikke bli spørsmaal om opreisning, men kun om almindelig skadeserstatning for tap av forsørger. Det finnes bevist, at avdøde var en mann paa ca. 39 aar, var en flink og driftig fisker, og at hans aarlige inntekt som fisker maa settes til minst 1200 kroner. Saksøkersken er ca. 38 aar gammel, og hun har med avdøde 7 barn, hvorav den eldste er født xx.xx.1913 og den yngste 28 september 1923. Ved ansettelsen av erstatningen maa der formentlig tas hensyn til den aarlige erstatning, som saksøkersken og hennes barn oppebærer av Riksforsikringsanstalten, saaledes at der kun tilkjennes erstatning for det tap, som ikke dekkes ved den aarlige godtgjørelse fra Riksforsikringsanstalten. Under hensyntagen hertil fastsettes erstatningen til 8000 kroner. - - -