Rt-1959-638
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1959-05-23 |
| Publisert: | Rt-1959-638 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 119 B/1959 |
| Parter: | A m.fl. (overrettssakfører Odd Simonsen) mot B m.fl. (høyesterettsadvokat Thomas Fjeld). |
| Forfatter: | Nygaard, Hiorthøy, Roll Matthiesen |
| Lovhenvisninger: | Lov om bruksrettigheter (1874) §3, Lov om bruksrettigheter (1874) |
Dommerne Nygaard, Hiorthøy og Roll Matthiesen.
Eierne av Skudenesgaten 31 C i Haugesund hadde en veirett over nr. 31 B hvis eiere begjærte skjønn ved Haugesund byrett til omlegging av veien etter lov av 23. mai 1874 §3. Skjønnet bestemte at vei retten skulle bortfalle på et bestemt tidspunkt mot at eierne av nr. 31 B betalte en erstatning stor kr. 1200 og bekostet atkomst for nr. 31 C som en 3 meter bred vei langs eiendommens fellesgrense og på grunn tilhørende nr. 31 C. Ved overskjønnet ble saken avvist med den begrunnelse at loven av 1874 ikke kunne anvendes på typisk bymessig bebyggede boligeiendommer innen regulert område. - Gulating lagmannsrett kom til samme resultat og opphevet underskjønnet, men med en annen begrunnelse. Lagmannsretten antok at loven av 1874 gjaldt også innen bymessig bebygget strøk. Den kunne derimot ikke gjelde i et tilfelle som dette hvor rettighetshaverne ble henvist til vei på sin egen eiendom.
Høyesteretts kjæremålsutvalg fant at lagmannsrettens kjennelse bygget på en riktig lovfortolkning og uttalte videre:
Side:639
«Lov av 23. mai 1874 om visse bruksrettigheter over fremmed eiendom §3 angår etter sin ordlyd bare overflytning av de i samme nevnte bruksrettigheter til et for den forpliktede grunneier bekvemmere sted, åpenbart på hans egen eiendom. Det er uklart hvorvidt det i henhold til analogi kan antas at loven også gir hjemmel for stengning av en vei eller avløsning av en veirett mot vederlag når rettighetshaveren kan henvises til et senere tilkommet offentlig veianlegg. Det kan reises tvil om holdbarbeten av uttalelser i denne retning som forekommer i høyesterettsdom i Rt-1881-407, og spørsmålet synes å være blitt ytterligere tvilsomt etter endringsloven av 14. desember 1917 (nr. 10). Kjæremålsutvalget finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette spørsmål, idet det under enhver omstendighet må være en forutsetning at henvisningen til bruk av offentlig vei ikke gjør det nødvendig for rettighetshaveren å anlegge atkomstvei over egen grunn. Man har forstått lagmannsretten derhen at den har overveiet denne side av saken og funnet at den omhandlede «stikkvei» etter forholdene er å anse som en slik atkomstvei.
Lagmannsrettens kjennelse vil etter dette bli å stadfeste.»