Rt-1953-1580
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1953-12-18 |
| Publisert: | Rt-1953-1580 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon, Omkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 279 B/1953 |
| Parter: | Peter Rysgård (overrettssakfører Bjarne Rørstad) mot Statens vegvesen v/vegsjefen i Møre og Romsdal (overrettssakfører Sverre Høyer). |
| Forfatter: | Bahr, Dæhli, Nygaard |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912), Tvistemålsloven (1915) §180, §172, §181, Tvistemålsloven (1915) |
Dommerne Bahr, Dæhli og Nyygaard.
På Peter Rysgårds eiendom Sørheim i Haran ble det etter begjæring av veisjefen i Møre og Romsdal i 1951 holdt lensmannsskjønn blant annet i anledning av erstatning for veivesenets uttak av sand. Overskjønn ble holdt av Nordre Sunnmøre
Side:1581
herredsrett i 1952. Overskjønnet ble av veivesenet påanket til Frostating lagmannsrett som ved dom av 8. september 1953 stadfestet overskjønnet i den utstrekning det var påanket. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsrett ble ikke tilkjent. Rysgård påkjæret lagmannsrettens dom for så vidt angikk omkostningsavgjørelsen som han mente var i strid med tvistemålslovens §180 første ledd.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet må forkastes.
Det er nok så at det har vært meningen med bestemmelsen i tvistemålslovens §180 første ledd, å oppstille en strengere regel enn den som etter §172 gjelder for en tapende part i første instans, jfr. Innst. O. I. - 1914, 68-69, Rt-1939-916, Altens kommentarutgave av tvistemålsloven (2. utgave) 210 og Skeies Civilprosess (2. utgave) III 439 flg. Utvalget kan imidlertid ikke se at den påkjærte omkostningsavgjørelse bygger på noen uriktig forståelse av denne bestemmelse. Det fremgår av lagmannsrettens premisser vedrørende realiteten i saken, at retten har funnet at det etter formuleringen av skjønnsgrunnene kunne være plass for tvil om overskjønnet var bygget på en riktig rettsoppfatning. Utvalget går ut fra at det er dette forhold lagmannsretten sikter til når den i begrunnelsen for omkostningsavgjørelsen anfører at den «har funnet avgjørelsen så vidt tvilsom osv.». Man finner det klart at en tvil som den det her gjelder - en tvil foranlediget av grunnene for den påankede avgjørelse - må ansees som en «særlig omstendighet» av den art som etter tvistemålslovens §180 første ledd, gir adgang til å frita den ankende part for omkostningsansvar. Jfr. de foran siterte uttalelser, bl.a. i Innst. O. I. - 1914 68-69 og i Altens kommentar 210. Utvalget finner også at lagmannsrettens tvil i det foreliggende tilfelle var berettiget, idet skjønnsgrunnene med hensyn til det punkt anken gjelder, er meget knappe.
Flertallet finner ytterligere å burde peke på at det ligger utenfor Utvalgets kompetanse i denne sak å prøve lagmannsrettens avgjørelse av om det under de foreliggende omstendigheter var rimelig grunn til - som følge av den tidligere nevnte uklarhet i premissene for overskjønnet - å frita den ankende part for omkostningsansvar, skjønt han forgjeves hadde anvendt anke. Det som Utvalget kan prøve, er bare om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jfr. tvistemålslovens §181 annet ledd, og som tidligere nevnt finner flertallet at så ikke er tilfelle. Om Kjæremålsutvalgets kompetanse ved kjæremål etter den nevnte bestemmelse henvises for øvrig til Utvalgets kjennelser i Rt-1949-588 og 1952 757.»
Mindretallet - dommer Dæhli - fant at den påkjærte avgjørelse måtte oppheves, idet ekspropriaten etter mindretallets mening hadde krav på erstatning for saksomkostninger - dvs. forsvarsutgifter - i dette tilfelle. Mindretallet la til
Side:1582
grunn at det foreligger en uskreven rettsregel gående ut på at eksproprianten må betale ekspropriaten forsvarsutgifter ikke bare under selve skjønnssaken, men også i tilfelle av rettstvist og anke eller kjæremål i anledning av skjønnet, hvis det er eksproprianten som åpner tvisten eller gjør rettsmidlet gjeldende, og han ikke får medhold. Mindretallet la videre til - grunn at uttrykket «i strid med loven» i tvml. §181 annet ledd, er ensbetydende med: «i strid med gjeldende rett».