Rt-1966-636

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-05-07
Publisert:	Rt-1966-636
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 73, nr. 128/1965
Parter:	Skofabrikken Vesta A/S, konkursbo (høyesterettsadvokat Reidar Stiegler) mot Bergens Kreditbank A/S (advokat Ferdinand Meyer - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Endresen, Bendiksby, Leivestad, Justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33, Konkursloven (1863) §45, Straffeloven (1902) §234, §288, Straffeloven (1902)

Dommer Stabel: Etter at Skofabrikken Vesta A/S' bo var tatt under konkursbehandling den 5. januar 1959, reiste boet sak ved Bergen byrett mot Bergens Kreditbank A/S og gjorde gjeldende prinsipalt at banken hadde et alminnelig ansvar for konkursskyldnerens gjeld og subsidiært at banken var ansvarlig overfor boet fordi det gjennom sin filial Nordfjord Kreditbank illojalt overfor de andre kreditorer hadde skaffet seg forlagspant i selskapets varebeholdning og realisert denne etter konkursen. Ved byrettens dom av 2. januar 1964 - avsagt med to statsautoriserte revisorer som fagkyndige domsmenn - ble banken frifunnet.

Side:637

Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Konkursboet anket over dommen til Gulating lagmannsrett for så vidt angikk det subsidiære søksmålsgrunnlag som knyttet seg til forlagspantets gyldighet. Men lagmannsretten kom til samme resultat som byretten og avsa den 19. mars 1965 dom hvorved byrettens dom ble stadfestet og saksomkostninger ikke tilkjent. En dommer dissenterte og ville dømme banken til å erstatte boet et beløp på kr. 177 588,48.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Konkursboet har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Boet gjør gjeldende at lagmannsretten - flertallet - har tatt feil når den har forkastet boets påstand om at forlagspantsettelsen må omstøtes på subjektivt grunnlag så langt den omfatter eldre gjeld. Vesta var - hevdes det - i virkeligheten insolvent allerede på pantsettelsestiden, og dette burde vært klart for styret i bankfilialen, idet 3 av styrets 4 medlemmer også utgjorde Vestas styre. Lagmannsretten har - i likhet med byretten - bygget på en feilaktig rettsoppfatning med hensyn til de subjektive vilkår for omstøtelse av en disposisjon som den det her gjelder. Uansett de krav som er stilt i eldre rettspraksis må det ut fra rettstilstanden i dag - således de nå gjeldende regler i straffelovens kap. 27 - anses tilstrekkelig at det foreligger uaktsom opptreden fra den som har mottatt pantet. Ut fra det syn som boet således gjør gjeldende, var forlagspantsettelsen ikke gyldig for eldre gjeld, men bare for netto gjeldsøkning over kassekredittkontoen etter pantsettelsen. Det ville være i strid med omstøtelsesregelens formål å tillate kreditor å avskrive innbetalingene i samme tidsrom på den eldre - ikke pantesikrede - del av gjelden. Subsidiært gjør boet gjeldende at bankens forhold iallfall rammes av avtalelovens §33. For Høyesterett har boet ikke gjort gjeldende sine subsidiære anførsler for byretten og lagmannsretten om at banken gjennom sin realisasjon av forlagspantet har skaffet seg dekning for fordringer som ikke er å anse som «driftskreditt» i lovgivningens forstand. For øvrig faller boets prosedyre i alt vesentlig sammen med prosedyren for lagmannsretten. Boet har nedlagt slik påstand: «1. Bergens Kreditbank A/S dømmes til å betale Skofabrikken Vesta A/S' konkursbo kr. 156 500,-. - 2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, Bergens Kreditbank A/S, har tatt til gjenmæle og i det vesentlige gjort gjeldende de samme synspunkter og anførsler som banken fikk medhold i av byretten og lagmannsretten. Det var ikke noe ekstraordinært i forholdet mellom banken og Vesta, selv om samme personer opptrådte som styre på begge sider. Forlagspantsettelsen var en helt ordinær forretningsmessig disposisjon. Det bestrides at Vesta var insolvent på pantsettelsestiden. Det er mulig at aktiva riktig vurdert allerede den gang ikke var tilstrekkelige til å dekke passiva, men dette kunne man etter omstendighetene ikke vente at styret skulle kjenne til, og iallfall hadde styret ingen grunn til å regne med at det var fare for at selskapet måtte innstille sine betalinger. Selv om det skulle

Side:638

anses å være grunn til å kritisere styret for manglende kjennskap til selskapets reelle stilling, så foreligger det iallfall ikke grunnlag for en så massiv fordømmelse som må forutsettes for at et omstøtelseskrav kan reises på subjektivt grunning. Etter rettspraksis kreves forsett fra fordringshaverens side; om bestemmelsene i straffelovens kap. 27 - slik de ble revidert i 1951 - skal føre til noen lempning i dette krav, så må det iallfall være en forutsetning at vilkårene for straffansvar foreligger i det konkrete tilfelle, og det er det åpenbart ikke tale om i denne sak. - Avtalelovens §33 er uanvendelig i saken allerede av den grunn at bestemmelsen bare gjelder i forholdet mellom avtalepartene, ikke til fordel for den enes eller den annens kreditorer. - Subsidiært gjør banken gjeldende at den i virkeligheten ikke har oppnådd dekning av forlagspantet for annen gjeld enn den som ble stiftet etter pantsettelsen. Utbetalingene på kassekreditten i tidsrommet mellom pantsettelsen og betalingsinnstillingen var nemlig større enn det beløp som ble utbrakt ved realisasjonen, og innbetalingene i samme tidsrom må i samsvar med kreditors valgrett etter grunnfestet praksis anses avskrevet på den eldste del av kassekredittgjelden. - Mot den tallmessige beregning som ligger til grunn for konkursboets krav gjør banken ingen innvending; partene er enige om at dom i tilfelle må gis for det beløp som boets påstand lyder på. Banken har på sin side nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at banken tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak med avhør av de tre styremedlemmer som var felles for Vesta og bankfilialen samt det fjerde styremedlem i denne. Den tidligere disponent i Vesta og to andre funksjonærer i selskapet har før vært avhørt ved bevisopptak som også har vært fremlagt i saken. Dokumentmaterialet er i alt vesentlig det samme som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge, og bygger da på et syn som i stor utstrekning faller sammen med den dissenterende dommers votum i lagmannsretten.

Den forlagspantsettelse saken gjelder, ble foretatt den 16. april 1958 for et beløp på inntil kr. 400 000. Den 29. august samme år innstilte selskapet sine betalinger, den 20. september ble offentlig akkordforhandling åpnet, og den 5. januar 1959 ble boet tatt under konkursbehandling. Etter konkursen har banken gjennom realisasjon av forlagspantet fått dekning for kr. 328 595,74 av kassekredittgjelden.

Det er enighet mellom partene om at forlagspantsettelsen etter sitt innhold gjaldt til sikkerhet både for tidligere stiftet kassekredittgjeld og for fremtidige utbetalinger over kassekredittkontoen. Det er også enighet om at ingen del av kassekredittgjeiden var forfalt på pantsettelsestiden. Så langt pantsettelsen omfattet eldre gjeld, foreligger det da objektivt sett en disposisjon som må kunne kreves omstøtt av boet under forutsetning av at mottakerens - bankens - opptreden må anses illojal overfor de

Side:639

andre kreditorer bedømt etter visse subjektive kriterier som jeg kommer tilbake til i det følgende.

Ved vurderingen av vilkårene for omstøtelse i det foreliggende tilfelle er det nødvendig å ha for øye det særegne forhold som bestod mellom Vesta og Bergens Kreditbank representert ved dennes filial Nordfjord Kreditbank. Vesta var stiftet med det formål å fortsette driften av skofabrikken i Kjølsdalen som i 1953 var blitt kjørt økonomisk i grøften, og gjennom driften så vidt mulig skaffe dekning for de betydelige tap som Eid Privatbank A/S hadde hatt på den tidligere eier og som Bergens Kreditbank hadde påtatt seg i forbindelse med omdanningen av Eid Privatbank til avdelingskontor for Bergens-banken. Vesta var i virkeligheten eid av banken. Og banken hadde full kontroll over driften, for det første fordi tre av Nordfjord-filialens styremedlemmer - herunder banksjef Dalsæth - alene utgjorde selskapets styre med Dalsæth som formann, og videre fordi selskapet, som jeg senere kommer tilbake til, var helt avhengig av driftskreditt fra banken. At banken «stod bak» Vesta må ha vært alminnelig kjent, og man kan ikke se bort fra - antar jeg - at dette kan ha vært tillagt vekt ved vurderingen av selskapets kredittverdighet i sin alminnelighet, selv om det ikke gav grunning for å bygge på at banken og Vesta var ett og samme rettssubjekt eller at banken hadde et alminnelig ansvar for Vestas gjeld. Jeg finner det klart at bankens forhold til Vesta innebar en ikke fjerntliggende risiko for at bankens interesser som kreditor i en økonomisk krise ville kunne få dominerende innflytelse på bekostning av hensynet til de andre kreditorer. Å motvirke at denne risiko skulle realiseres og gi seg utslag i tap for de andre kreditorer, måtte etter min oppfatning være en fremtredende plikt for de personer som hadde innflytelse på selskapets drift hva enten de opptrådte i egenskap av organ for selskapet eller som organ for banken. Jeg antar at det for så vidt forelå en aktsomhets- og lojalitetsplikt utover den som kan oppstilles i normaltilfelle hvor kreditorer og debitorer står overfor hverandre med atskilte interesser og innbyrdes uavhengige organer.

Det omtvistede forlagspant ble stiftet ved at banksjef Dalsæth undertegnet dokumentet som styreformann i Vesta og tok imot det som representant for banken. Spørsmålet hadde ikke vært behandlet i styremøte hverken i banken eller i selskapet. Dalsæth har forklart at pantsettelsen var ment som et ledd i selskapets søknad til bankens hovedkontor om forhøyelse av kassekreditten, som på dette tidspunkt var overskredet med et mindre beløp. Han har imidlertid ikke sagt noe om at det fra hovedkontorets side var stilt som vilkår at forlagspant ble gitt. Og jeg må gå ut fra at noe slikt vilkår ikke var stilt. Kassekreditt var i de foregående år bevilget - og i driftssesongen forhøyet - uten noe krav om forlagspant. Ifølge Dalsæths forklaring var det en tilfeldighet at spørsmålet om forlagspant ble reist fra hans side akkurat våren 1958; forlagspant burde i virkeligheten ha vært stilt for lenge siden, og pantsettelsen hadde ingen sammenheng

Side:640

med at han var blitt alarmert over selskapets økonomiske stilling. Jeg legger til grunn at Dalsæths forklaring om dette er riktig, men det kan etter min mening ikke være avgjørende for resultatet, da situasjonen i april 1958 etter min mening var slik at styret iallfall burde vært alarmert over selskapets stilling. Av forhold som har betydning i denne sammenheng nevner jeg følgende:

Det er uomtvistet at selskapets stilling var svak. Bedriften var håpløst insolvent da den ble overtatt av Vesta i forbindelse med selskapets stiftelse i 1954. 11955 var det foretatt en sanering ved at banken avskrev en så stor del av sitt tilgodehavende som var nødvendig for å oppnå regnskapsmessig balanse - hverken mer eller mindre. Senere var aksjekapitalen blitt forhøyet fra kr. 10 000 til kr. 100 000 ved at ytterligere kr. 90 000 av bankens tilgodehavende gikk over til å være aksjekapital. Ingen av de to saneringsoperasjoner kan imidlertid - så vidt skjønnes - ha hatt noen vesentlig betydning for selskapets likviditet. Denne var fortsatt ytterst anstrengt og helt avhengig av at banken til enhver tid bevilget kassekreditt tilstrekkelig til å møte de løpende forpliktelser. Etter de opplysninger som nå foreligger om verdien av aktiva - først og fremst varebeholdningen - må det antas at selskapet iallfall så seint som i 1957-58 manglet tilstrekkelige midler til å dekke sin gjeld. I hvilken utstrekning styrets medlemmer burde vært oppmerksomme på at aktiva var overvurdert behøver jeg ikke å ta standpunkt til, idet jeg mener at styrets medlemmer - og i første rekke banksjef Dalseth - iallfall burde ha skjønt at det i beste fall var lite reserver å gå på og at ekstraordinære driftsvanskeligheter av noen betydning ville stille selskapet i en situasjon hvor sammenbrudd var uunngåelig med mindre banken var villig til å øke kreditten utover det forretningsmessig forsvarlige eller til på annen måte å engasjere seg i en ny redningsaksjon.

Slik jeg bedømmer bevisene i saken, var det nettopp en situasjon av denne art selskapet var kommet opp i omkring midten av april 1958. Frilistingen hadde svekket markedet for norsk skotøy, og flere av landets skofabrikker var kommet i store vanskeligheter. Vestas ordretilgang var stanset opp. Omsetningen i de foregående måneder hadde vært langt under det normale. Produksjonen foregikk for lager i strid med stående direktiv fra banken i forbindelse med saneringen 3 år tidligere. Det fremgår av Dalsæths brev til banksjef Endregård av 17. april 1958 at han var blitt oppmerksom på dette forholdet i dagene før forlagspantet ble stilt, og at han var overrasket og ubehagelig berørt.

Når banken v/ Dalsæth i den daværende situasjon tok imot forlagspant også for eldre gjeld, står det for meg som om den derved faktisk fikk sikret sine fordringshaverinteresser på de andre kreditorers bekostning. Vurdert ut fra opplysninger om selskapets stilling som var tilgjengelige for bankens tillitsmenn og som disse burde ha kjent, må forholdet etter min mening karakteriseres som illojalt overfor de andre kreditorer.

På bakgrunn av den strenge aktsomhetsnorm som jeg mener

Side:641

bør oppstilles i et tilfelle som dette og som jeg tidligere har redegjort for, antar jeg at bankens opptreden er av slik art at den bør føre til omstøtelse av forlagspantet på subjektivt grunnlag i den utstrekning det skulle tjene til sikkerhet for gjeld som allerede var stiftet på pantsettelsestiden. I tidligere rettspraksis er slike omstøtelseskrav riktignok bare gitt medhold når vedkommende fordringshaver forsettlig har voldt tap for de andre kreditorer. Men dette kan etter min mening ikke være avgjørende etter den rettsutvikling som har funnet sted og som har gitt seg utslag i bl.a. den nåværende utforming av straffelovens §288 jfr. §234. Det er antatt at det til straff for medvirkning etter §288 er tilstrekkelig at vedkommende fordringshaver har opptrådt uaktsomt. Om disse spørsmål kan henvises til Brækhus: «Noen utvalgte konkursrettslige emner» side 13-14 og Andenæs: «Formuesforbrytelser» side 88. Med dette har jeg ikke på noen måte villet gi uttrykk for at noen av bankens folk hadde gjort seg skyldig i straffbart forhold.

Det gjenstår da bare å ta standpunkt til om banken ved å realisere forlagspantet faktisk har skaffet seg dekning for gjeld som i denne relasjon må anses stiftet før pantsettelsen. Resultatet beror på om innbetalingene på kassekredittkontoen i tiden mellom pantsettelsen og betalingsinnstillingen skal anses avskrevet på den eldre eller på den yngre del av gjelden. Bankens synspunkt er at den har valgt å avskrive innbetalingene på den eldre del, og at dette var hjemlet i en valgrett som kreditor har rett til å utøve i kraft av grunnfestet praksis. Etter min mening kan dette synspunkt ikke føre frem i den foreliggende konflikt hvor kreditor og debitor har vært representert av i realiteten ett og samme organ. Kreditors valgrett med hensyn til posteringen av innbetalinger står vanligvis tilbake for debitors valg hvis denne på sin side har uttalt noe om hvilken fordring innbetalingen skal avskrives på, jfr. Augdahl: «Obligasjonsrettens alminnelige del» (3. utg.) side 63 flg. og Arnholm: «Privatrett III» side 123-25. Også et ønske fra debitors side om avskrivning på yngre poster i et mellomværende fremfor på eldre poster må - antar jeg - slå igjennom, iallfall i en slik situasjon som denne sak gjelder. Når hensynet til likestilling av kreditorene spiller inn og det - som her - på grunn av vedkommende kreditors dominerende innflytelse i det felles styre ikke var normalt spillerom for utøvelse av valgrett fra debitors side i forbindelse med innbetalingene, taler meget sterke grunner for at spørsmålet om på hvilke poster disse skal anses avskrevet må løses - uavhengig av kreditors valg - ut fra samme hensyn som førte til at forlagspantet ikke ble tillagt gyldighet for den eldre del av gjelden. Disse hensyn må føre til at bare netto gjeldsøkning etter pantsettelsen nyter godt av forlagspantet. For resultatet finner jeg støtte i Høyesteretts dom i Rt-1872-21, selv om denne avgjørelse gjelder et tilfelle som ikke direkte kan sammenlignes med det foreliggende.

Etter dette blir det min konklusjon at konkursboets påstand må

Side:642

tas til følge. Som tidligere nevnt, er det ikke tvist om størrelsen av det beløp påstanden gar ut på.

Renter er ikke påstått.

Etter resultatet antar jeg at konkursboet bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Saksomkostningene for byretten antar jeg bør oppheves, da boet her prinsipalt gjorde gjeldende et krav som det ikke vant frem med.

Jeg stemmer for denne

dom:

Bergens Kreditbank A/S betaler til Skofabrikken Vesta A/S' konkursbo 156 500 - ett hundre og femtiseks tusen fem hundre - kroner.

I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Bergens Kreditbank A/S til Skofabrikken Vesta A/S' konkursbo 17 000 - sytten tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Leivestad og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer R. Hille Andresen med fagkyndige domsmenn, revisorene Nils-Olav Meland og Paul Vårdal):

Skofabrikken Vesta A/S' konkursbo har saksøkt Bergens Kreditbank A/S idet boet hevder at banken er ansvarlig for den del av konkursdebitors gjeld som ikke dekkes gjennom konkursbehandlingen. Subsidiært hevder boet at banken har pådradd seg et erstatningsansvar overfor de kreditorer som ikke vil få dekning i konkursboet, og i hvert fall må fralegge seg, til fordel for boet, den berikelse banken har oppnådd ved å realisere et forlagspant som i realiteten ikke ga banken rettsbeskyttet sikkerhet. - - -

Sakens nærmere sammenheng er følgende:

I 1945 gikk Karstein Humborstad i gang med en skinn- og lærvarefabrikk i Kjølsdalen i Nordfjord. Som bankforbindelse nyttet han Eid Privatbank A/S, Nordfjordeid. Fabrikken kom etterhvert i økonomiske vanskeligheter som ble en slik belastning for Eid Privatbank A/S at bankens stilling ble truet. På foranledning av Bankinspeksjonen ble Eid Privatbank A/S gjennom en fusjon overtatt av Bergens Kreditbank A/S på den måten at Eid Privatbank A/S' aksjonærer fikk aksjer i Bergens Kreditbank A/S, hvis aksjekapital ble tilsvarende forhøyet. Dette skjedde i desember 1953. Under navn av Nordfjord Kreditbank ble Eid Privatbank A/S' virksomhet fortsatt som filial av Bergens Kreditbank A/S med et filialstyre bestående av banksjef Oskar Dalsæth, I. M. Lindvik, Dagfinn Åsebø og Per Roti.

Et halv års tid før fusjonen, nærmere bestemt den 13/6 1953, hadde Karstein Humborstad solgt sin skinn- og lærvarefabrikk til Oskar Dalsæth «på vegne av aksjeselskap som skal startes for å kunne fortsette

Side:643

driften av ovennevnte fabrikk». Det ble opprettet skriftlig kjøpekontrakt med følgende innhold:

«Fabrikken overdras og selges således:

Eiendommen Haugsnes for kr. 175 000.-

Maskiner, inventar m. v » 100 000.-

Varelageret m. v » 275 000.-

Utestående fordringer m. v » 45 000.-

kr. 595 000.-

Herfra går fabrikkens gjeld til div. kreditorer i h.t. regnskap pr. i dag » 164 301. 11

Netto kjøpesum kr. 430 698. 89

som avgjøres på den måte at Oskar Dalsæth på vegne av nevnte selskap overtar gjeld i Eids Privatbank A/S for nevnte beløp.»

Den 7. mai 1954 ble det påtenkte aksjeselskap stiftet under navn av Skofabrikken Vesta A/S, med en aksjekapital på kr. 10 000.-. I forbindelse med stiftelsen overtok aksjeselskapet kontrakten mellom Dalsæth og Karstein Humborstad.

Selskapet ble registrert den 25. mai 1954. Styret besto og har senere bestått - av Oskar Dalsæth, I. M. Lindvik og Dagfinn Åsebø, som altså også satt i Nordfjord Kreditbanks styre.

Selskapets 100 aksjer, å kr. 100.-, var fordelt med 97 på Nordfjord Kreditbank og en på hver av styremedlemmene. - - -

Den 16. april 1958 undertegnet Oskar Dalsæth som styreformann i Vesta et forlagspantebrev på kr. 400 000. (+ 20 %) til banken som sikkerhet for kassakreditten. Forlagspantebrevet ble tinglyst den 17. april 1958 og samtidig ble slettet noen tidligere forlagspantebrev utstedt av Humborstad til Eid Privatbank A/S for tilsammen kr. 108 000. Ved siden av forlagspantet hadde banken ordinær pantesikkerhet i Vestas faste eiendom for ca. kr. 113 000.

Kassakredittgjelden utgjorde pr. 16/4-1958 kr. 545 403.34. - - -

I tiden mellom forlagspantebrevets utstedelse og betalingsinnstillingen trakk Vesta på kassakreditten tilsammen kr. 344 617,45, mens selskapet i samme tidsrom foretok innbetalinger på kontoen med tilsammen kr. 189 368.09.

Retten vil bemerke: - - -

Retten må imidlertid ta standpunkt til saksøkerens påstand om at forlagspantstillelsen, så langt den omfattet eldre gjeld, kan omstøtes på subjektivt grunnlag fordi den innebar en illoyalitet fra bankens side over Vestas øvrige kreditorer. Spørsmålet om hvorvidt de subjektive omstøtelsesbetingelser må foreligge både i relasjon til kreditor (banken) og den pantstillende debitor (Vesta) blir det ikke aktuelt å drøfte, idet de to styrer, som nevnt, besto av samme personer.

Saksøkte er enig i at det eventuelle ansvar filialstyret måtte ha pådradd seg i forbindelse med forlagspantstillelsen også må falle på saksøkte selv. Retten antar at det ved bedømmelsen av om de subjektive omstøtelsesbetingelser foreligger, er nødvendig ikke bare å se hen til styremedlemmene i Nordfjord Kreditbank, men også til Bergens Kreditbank A/S' eget forhold.

Side:644

At det ikke, hverken fra Vestas, Nordfjord Kreditbanks eller Bergens Kreditbank A/S's side er handlet forsettlig illoyalt overfor Vestas øvrige kreditorer, anser retten på det rene. Før den går inn på spørsmålet om hvorvidt omstøtelseskravet dermed uten videre må ansees uhjemlet fordi uaktsomhet ikke er tilstrekkelig for omstøtelse, vil retten uttale:

Det må etter de opplysninger som foreligger ansees på det rene at våren 1958 var en vanskelig tid for Vesta med liten omsetning og liten ordretilgang. Dette forhold alene kunne nok være egnet til å skape mistanke om at der var fare på ferde for fabrikken når man samtidig tar hensyn til at dens økonomiske stilling var svak, hva retten finner å måtte anta. Selv om en la de oppsatte årsregnskaper til grunn for vurderingen, måtte det være klart at fabrikken ikke ville tåle tap av betydning.

Det fremgår av opplysninger under saken at Vestas styre så på situasjonen i 1958 som en forbigående dødperiode. Styret regnet med at det skotøy som ble produsert for lager var vanlig bruksting som det senere ville være lett å få omsatt. At styret så på situasjonen på denne måte, synes å fremgå også av fabrikkens søknad om midlertidlg forhøyelse av kassakreditten med kr. 300 000.-. Dette var kr. 110 000.- mer enn den tilleggskreditt som hadde vært innvilget foregående år. Man må ha lov å anta at hvis styret hadde ment at situasjonen våren 1958 var kritisk, ville det i egenskap av bankstyre ha vist mer tilbakeholdenhet når det gjaldt utvidelse av kreditten. Filialstyret anbefalte søknaden, men tilleggskreditten ble redusert til kr. 190 000.-, etter henstilling fra Bergens Kreditbank A/S.

Det er på det rene at forlagspantstillelsen ble ordnet av banksjef Dalsæth i tilknytning til dette spørsmålet om forhøyelse av kassakreditten. Det kan virke noe påfallende at pantsettelse på kr. 400 000.- skjedde uten styrebehandling hverken hos Vesta A/S eller i bankfilialen. I sin vitneforklaring har banksjef Dalsæth opplyst at forlagspantet i virkeligheten skulle ha vært ordnet meget tidligere og at det var for å rette på dette forhold pantstillelsen nå ble gjennomført i forbindelse med forhøyelse av kreditten. Retten bygger på denne forklaring.

Man må gå ut fra at Vestas økonomiske stilling i virkeligheten var betydelig dårligere enn regnskapene viste. Det kan da være naturlig å spørre om ikke styret i Vesta burde ha forstått at regnskapene ga et for godt bilde av stillingen. Imidlertid er det jo vanlig i en rekke aksjeselskaper at styret i stor utstrekning må bygge på og støtte seg til opplysninger som blir gitt av selskapets funksjonærer. Vesta hadde etter styrets oppfatning fått en dyktig disponent og omsetningen øket i årene før 1958. Disponenten, som var fagmannen når det gjaldt skotøyfabrikasjon, så optimistisk på fremtiden og denne optimisme synes å ha gjort seg gjeldende også hos styret.

Retten har vært i adskillig tvil om hvorvidt det ikke bør sies at Nordfjord Kreditbanks styre, og da i særlig grad banksjef Dalsæth, burde ha vært klar over at Vesta i virkeligheten var insolvent og at utstedelsen av forlagspantebrevet, som Dalsæth selv foranlediget, ville innebære en illoyalitet overfor kreditorene. Også saksøktes egen stilling kan i så henseende danne grunnlag for tvil. Det må formentlig med noen rett kunne antas at saksøkte i sin egenskap av stor forretningsbank var bedre orientert om de vanskeligheter skotøyindustrien i sin alminnelighet sto

Side:645

oppe i og kunne vurdere Vestas regnskaper på en mer nøktern måte enn filialstyret var i stand til.

Tidligere rettspraksis synes å ha bygget på den forutsetning at det for omstøtelse av pantsettelse for eldre gjeld på subjektivt grunnlag kreves forsett. Retten henviser i den forbindelse til Sjur Brækhus: Noen utvalgte konkursrettslige emner, 1960 13 og de der nevnte HR-dommer. Imidlertid går Brækhus selv inn for en omlegning av denne kurs, idet han samme sted bl.a. anfører: «Det synes imidlertid å være liten grunn til her, mer enn andre steder, å beskytte den uaktsomme opptreden». Det er meget som taler for at professor Brækhus' synspunkt er i tråd med alminnelige tendenser i retning av å skjerpe aktsomhetskravene mellom forretningsdrivende. Imidlertid finner retten, særlig da i betraktning av den stilling rettspraksis hittil har tatt, å burde innta et forsiktig standpunkt til anvendelsen av en slik «utvidet» omstøtelsesregel på subjektivt grunnlag. Det bør i nærværende sak også tillegges noen vekt at Vestas kreditorer hadde anledning til på objektivt grunnlag, etter konkurslovens §45, å omstøte pantsettelsen. Når de ikke har gjort det, synes atskillig å tale for at de da ihvertfall må dokumentere en viss kvalifisert grad av uaktsomhet for å få gjennomført sitt subjektivt begrunnede omstøtelseskrav. Retten kan ikke se at saksøkeren har ført bevis for omstendigheter som gjør det naturlig å konstatere en slik grad av uaktsomhet fra Nordfjordbankens eller saksøktes side. På dette grunnlag tar den derfor heller ikke saksøkerens påstand forsåvidt til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otto Maalstad og Sverre Nygaard og hjelpedommer Lars Sollesnes):

- - -

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Maalstad og hjelpedommer Sollesnes - finner som byretten at påstanden om at forlagspantstillelsen så langt den omfatter eldre gjeld, kan omstøtes på subjektivt grunnlag, fordi den innebar en illoyalitet fra bankens side over Vesta's øvrige kreditorer, ikke fører frem, og tiltrer i alt vesentlig byrettens begrunnelse forsåvidt.

Når det gjelder spørsmålet om den påståtte anvendelse av avtalelovens §33, finnes det ikke godtgjort at det på grunnlag av de foreliggende omstendigheter, som det må antas at banken kjente til, vil stride mot redelighet og god tro om banken gjorde forlagspantebrevet gjeldende, og forlagspantebrevet vil derfor allerede av den grunn ikke kunne erklæres uforbindende etter nevnte lovbestemmelse. Om dette ville vært utelukket også av den grunn at det her dreier seg om tredjemanns - kreditorenes - interesser, blir det da ikke nødvendig å ta standpunkt til.

Endelig finner lagmannsrettens flertall som byretten at banken gjennom realisasjonen av forlagspantet, som det nå er på det rene utbrakte i alt kr. 334 839.-, ikke oppnådde noen berikelse utover den pantesikkerhet forlagspantet ga banken, og kan også forsåvidt tiltre byrettens begrunnelse. Fra konkursboets side har det vært sterkt fremholdt at det i forholdet mellom Vesta og banken ikke før enn ved forlagspantstillelsen forelå noen avtale om driftskreditt, og da bare for ny gjeld. Hertil er å bemerke at det riktignok ikke tidligere forelå en skriftlig avtale mellom Vesta og banken om driftskreditt, men hele den foreliggende situasjon

Side:646

viser etter flertallets mening, at den kassekreditt banken hadde tilstått Vesta var ment som driftskreditt, og også av Vesta ble oppfattet som, og ble benyttet som driftskreditt, og det må være tilstrekkelig - - -

Lagdommer Nygaard er kommet til et annet resultat enn flertallet.

Foranledningen til at banksjef Dalsæth 13. juni 1953 kjøpte skofabrikken i Kjølsdalen på vegne av et aksjeselskap som skulle startes, var at fabrikkens daværende eier, Karstein Humborstad, hadde kjørt bedriften fullstendig i grøften, og at han holdt på å trekke Eid Privatbank med i sammenbruddet. - - -

Kjøpesummen til banksjef Dalsæth ble satt til kr. 430 698.89, og framkom på den måte at man salderte aktiva og kreditorer. Allerede ved dette kjøp var det altså konstatert et tap for banken på ca. 316 000 kroner. Men de aktiva som lå til grunn for stipuleringen av kjøpesummen, var igjen basert på vurderingen av dem i Humborstads bøker, og til tross for den manglende tillit til Humborstad synes disse poster å ha gått igjen i bedriftens regnskap både i Dalsæths og i Vestas eiertid. Dette synes iallfall å gjelde fabrikkbygning, maskiner, inventar og debitorer. Mer uklart er det med varebeholdningen. Her hevder banken og de kombinerte bank- og selskapsstyremedlemmer Dalsæth, Lindvik og Åsebø at beholdningen ble talt og vurdert ved forsiktige anslag, mens disponent Sandvik, som tiltrådte som disponent for Vesta 1. juni 1954, har hevdet at såvel varebeholdning som bygning og maskiner var satt for høyt, at han gjorde representanter for både bedrift og bank oppmerksom på dette, men at han for sin del hadde godtatt tallene, fordi det for ham var viktigst å få frem driftsresultatet. - - -

Hvordan det gikk med den debitormasse på kr. 45 000.- som Dalsæth overtok fra Humborstad, foreligger det ikke nærmere opplysninger om.

Kjøpesummen på kr. 430 698,89 ble ordnet på den måte at Dalsæth overtok et tilsvarende beløp av gjelden til banken. Av beløpet var som nevnt kr. 113 000.- pantegjeld, mens resten, ca. 318 000 kroner, var usikret kassakredittgjeld. (Humborstad hadde stilt forlagspant for kr. 108 000.- men dette ble ikke vedtatt av eller tinglyst på Dalsæth eller - senere - Vesta.) Men det skjedde ingen endring i bokførselen av gjelden, verken hos skofabrikken eller hos banken. Fabrikken var på Dalsæths hånd fra 13. juni 1953 til 7. mai 1954, da aksjeselskapet ble stiftet. I denne tiden må det antas at fabrikken i realiteten ble drevet av banken. - - -

Tallene viser med all ønskelig tydelighet at bedriftens stilling var ytterst svak, og at den bare kunne leve på bankens nåde.

Imidlertid var bankens stilling på grunn av denne affære blitt så alvorlig at bankinspeksjonen allerede høsten 1952 hadde funnet å måtte gripe inn. For å redde banken fra sammenbrudd, fant man med bankinspeksjonens medvirkning etter et års forhandlinger fram til den løsning at Eid Privatbank ble overtatt av Bergens Kreditbank, nemlig i desember 1953. Nordfjordbanken ble en filial av Bergensbanken, men beholdt den samme banksjef, og det samme lokale styre som før. - - -

For Vesta var situasjonen utvilsomt vanskelig våren 1958, idet der var liten eller ingen ordretilgang, og man stod overfor den mulighet å måtte permittere arbeiderne. Man valgte da i stedet å produsere 3 000 par høst- og vårsko for lager i håp om framtidig tilfredsstillende salg.

Side:647

Dette var en noe kjedelig situasjon for det kombinerte styret. I brev til Dalsæth fra bankens hovedsete i Bergen 3. februar 1955 var framholdt at det ikke måtte bli spørsmål om opparbeidelse av nye beholdninger med mulighet for nye tap. Hovedsetet ytret videre ønske om å bli holdt ajour med salg og forbindelser, og med månedlige eller 2-månedlige regnskaper, og påla styret for Vesta å holde regelmessige møter og gjøre hva det kunne for å følge driften til enhver tid. Ifølge Dalsæth var han ukjent med produksjonen av de 3000 par sko for lager da han kom til Kjølsdalen i april 1958 for å se på kvartals regnskapet. Dette besøk må ha funnet sted umiddelbart før 16. april, og det kan etter min mening ikke sees bort fra at denne bakgrunn kan ha virket motiverende - bevisst eller ubevisst - da Dalsæth denne dag som formann i Vestas styre utferdiget forlagspantebrevet. - - -

Det er også påfallende at forlagspantet ble stillet på dette tidspunkt, og ikke lenge før, f. eks. ved saneringen i februar 1955, eller i perioder da kassakredittgjelden var betydelig større enn i april 1958. Det kan også nevnes at fabrikkbygningen ble avertert til salgs i «Bergens Tidende» 5. og 6. mai, uten at det kan ses at dette er behandlet i Vestas styre og at disponent Sandvik sa opp sin stilling 1. mai.

Under enhver omstendighet kan jeg ikke se det anderledes enn at det ved pantstillelsen ble handlet uforsvarlig overfor Vestas øvrige kreditorer, og at forlagspantet derfor må omstøtes så langt det gjennom dette ble stilt sikkerhet for eldre gjeld. Vesta var i høy grad bankens foretagende, om ikke formelt, så iallfall reelt. - - -

I denne situasjon kunne banken langt fra opptre som en bank som stiller sine vilkår overfor en frittstående bedrift. Tvertom måtte det påligge den å utvise en høy grad av hensyn og varsomhet overfor de øvrige kreditorer. Men slik opptreden har banken etter min mening ikke vist. Bankens og Vestas styre hadde en ganske fersk og bitter erfaring med hensyn til denne bedrift. - - -

Under disse omstendigheter kan det ikke anses forsvarlig overfor de øvrige kreditorer at der stilles og mottas pant for eldre gjeld.

Til støtte for mitt syn viser jeg til Brækhus: Noen utvalgte konkursrettslige emner, side 114, og Rt-1895-86.

Det neste spørsmål blir da hvilket omfang omstøtelsen av panteretten skal ha.

Det er uten videre klart at pantstillelsen bare er til skade for de øvrige kreditorer i den utstrekning den omfatter eldre gjeld som tidligere var uprioritert. Spørsmålet er imidlertid hva som i et forhold som dette er å regne som ny og eldre gjeld. En har å gjøre med et løpende mellomregnskap hvor det til stadighet foregår inn- og utbetalinger på kontoen. Det lar seg overhodet ikke gjøre å konstatere om noen innbetalinger korresponderer med bestemte forstrekninger, og i tilfelle hvilke. Banken har hevdet at da må den ha rett til i tiden fra pantsettelsen til betalingsinnstillingen å anvende alle innbetalinger på kontoen til dekning av eldre usikret gjeld, i kraft av den vanlige regel at kreditor i mangel av annet direktiv fra debitor kan dekke de eldste gjeldsposter først. Dette ville medføre at banken kan dekke alle sine utbetalinger på kontoen etter 16. april av forlagspantet så langt dette rekker, mens innbetalingene på kontoen i samme tidsrom ikke skal komme til fradrag. Jeg kan ikke være

Side:648

enig i det. Jeg kan ikke se annet enn at dette vil innebære en klar omgåelse av den subjektive omstøtelsesregel. Det må være den netto gjeldsøkning som er oppstått etter pantsettelsen som kan kreves dekket av pantet. Forholdet er etter min mening parallelt med det tilfelle som er omhandlet i Rt-1872-21. Forskjellen er bare at dommen av 1872 gjelder omstøtelse etter konkursl. §45, altså på objektivt grunnlag. Men de samme hensyn må gjøre seg minst like sterkt gjeldende i et tilfelle hvor det dessuten også er noe å bebreide debitor og kreditor. Kreditors alminnelige valgrett må derfor vike i denne kollisjon. Jeg viser til forelesninger av prof. Brækhus i materiell konkurs- og eksekursjonsrett (1962) side 102. - - -