Rt-1974-1

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1974-01-11
Publisert:	Rt-1974-1
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1/1974.
Parter:	Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Tore Engelschiøn), 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort), 3. C (forsvarer høyesterettsadvokat Wilhelm Mordt).
Forfatter:	Michelsen, Sandene, Leivestad, Roll-Matthiesen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1910) §121, §77, Skattebetalingsloven (1952) §51, Straffeloven (1902) §47, §57, §46, §71, §93, §42, §47, Aksjeselskapsloven (1957) §121, §77

Dommer Michelsen: Ved beslutning av statsadvokatene i Eidsivating av 28. mars 1973 er den tidligere styreformann i A/S Vestfos Cellulosefabrik A, født xx.xx.1925, satt under tiltale etter lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952 nr. 2 §51 nr. 1 og lov om aksjeselskaper av 6. juli 1957 nr. 4 §121 annet ledd, jfr. §77 annet ledd. Ved den samme beslutning er også selskapets tidligere administrerende direktør B, født xx.xx.1924, og dets tidligere økonomidirektør C, født xx.xx.1934, tiltalt for overtredelse av skatteinnbetalingslovens §51 nr. 1.

Ved dom av Tune herredsrett av 21. september 1973 ble de tiltalte frifunnet.

Om sakens prosessuelle forhistorie, dens nærmere sammenheng og de tiltaltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Over denne dom har statsadvokatene i Eidsivating erklært anke til Høyesterett. Anken retter seg for alle tre tiltaltes vedkommende mot herredsrettens lovanvendelse. Subsidiært anker påtalemyndigheten over at domsgrunnene er mangelfulle for så vidt angår frifinnelsen for overtredelsene av skatteinnbetalingsloven.

Jeg er kommet til at påtalemyndighetens påstand om at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves må tas til følge.

Jeg tar først for meg anken over frifinnelsen av B og C.

Påtalemyndigheten gjør gjeldende at det ikke har foreligget en nødssituasjon som kan virke straffbefriende, og at man ikke

Side:2

kan akseptere at en rettsvillfarelse har vært unnskyldelig. Subsidiært hevder påtalemyndigheten at domsgrunnene er uklare. Man kan ikke se hvilke momenter retten har tillagt vekt når den er kommet til at det har foreligget unnskyldelig rettsvillfarelse.

De tiltalte har her henholdt seg til herredsrettens dom, og har gjort gjeldende at de handlet rettmessig når de overtråde reglene i skatteinnbetalingsloven og således ikke sørget for innbetaling av skattetrekk.

I den økonomiske situasjon bedriften befant seg i mente de tiltalte at de kunne prioritere hensynet til de ansatte og til lokalsamfunnet. I tillegg til dette moment fremhever de meget sterkt at bedriftens administrasjon i hele tidsrommet fra 1967 og frem til konkursen høsten 1970 har samarbeidet med kommunekassereren i Øvre Eiker og har hatt hans samtykke til å forholde seg slik som skjedd.

Også når det spørs om de tiltalte har befunnet seg i en unnskyldelig rettsvillfarelse, må etter deres oppfatning denne samarbeidssituasjon tillegges stor vekt. Videre må deres oppfatning av skattedirektørens instruks til ligningsmyndighetene av 3. august 1970 veie tungt i deres favør.

I anledning av den subsidiære anke fra påtalemyndighetens side over saksbehandlingen, har de tiltalte anført at domsgrunnene etter deres oppfatning gir Høyesterett et tilstrekkelig grunnlag til å bedømme om herredsrettens rettsanvendelse er riktig.

Jeg har funnet at domsgrunnene gir et fyldig nok materiale til å prøve rettsanvendelsen for så vidt angår frifinnelsen av B og C, og er kommet til at påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen på dette punkt i saken må tas til følge.

Jeg kan ikke se at de tiltalte har befunnet seg i noen nødstilstand som kan være straffbefriende etter reglene i straffelovens §47. Jeg viser i denne forbindelse til Høyesteretts kjennelse i Rt-1972-187. Skatt som er trukket av de ansattes lønn, er penger som tilhører det offentlige. Bedriften har ingen rett til å unnlate å innbetale skattetrekk og i stedet, ut fra et hensyn til de ansatte, lokalsamfunnet og bedriftens betydning for det, nytte pengene som driftsmidler. Selv om det kan vises noen kulans ved innfordringen, har en kommunekasserer ingen adgang til ved å la betydelige beløp bli stående uinnfordret å stille midler til disposisjon for driften.

Jeg har heller ikke kunnet finne at det hos de tiltalte her skulle ha foreligget en rettsvillfarelse som kan sies å være unnskyldelig. De tiltalte, som har vært fullt klar over at de som driftskapital benyttet midler som ikke tilhørte bedriften, kan etter min oppfatning ikke til sin unnskyldning Påberope seg sitt samarbeid med herredskassereren eller skattedirektørens instruks av 3. august 1970. Jeg peker på at de tiltalte B og C var bekjent med at så vel skattefogden som Finansdepartementet i forbindelse med den avdragsordning for de daværende restanser som ble etablert i begynnelsen av 1970, presiserte at selskapets

Side:3

ledelse straks skulle anmeldes for underslag av skattetrekk eller overtredelse av skatteinnbetalingsloven dersom selskapet senere skulle komme i restanse med løpende terminer. Jeg finner det også klart at instruksen av august 1970 ikke kan forstås dithen at bedrifter som gjennom lengre tid hadde brutt bestemmelsene om innbetaling av skattetrekk og i den anledning hatt kontakt med skattemyndighetene, ved ytterligere overtredelser skulle få forhåndsvarsel før anmeldelse ble iverksatt. Det må også i denne forbindelse tillegges stor vekt at de tiltalte visste at Finansdepartementet våren 1970 hadde bedt forelegg utstedt mot B for å ha unnlatt å innbetale skattetrekk i Greaker.

Jeg går etter dette over til å behandle anken overfor A, og tar først for meg påtalemyndighetens angrep på frifinnelsen for tiltalen etter skatteinnbetalingsloven.

Påtalemyndigheten hevder at herredsretten har stilt for små krav til en arbeidsgivers aktsomhet når den har frifunnet A. Subsidiært anfører påtalemyndigheten at domsgrunnene er mangelfulle fordi retten har unnlatt å drøfte hvilke plikter tiltalte i egenskap av styrets formann hadde i henhold til aksjelovens §46 siste ledd.

Tiltalte mener at herredsrettens dom inneholder tilstrekkelige momenter til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen, og hevder at retten har anvendt en riktig aktsomhetsnorm. Utgangspunktet er at tiltalte ikke kjente til at det ikke ble foretatt skattetrekk i overensstemmelse med loven, og herredsretten har etter hans oppfatning bedømt spørsmålet om det har foreligget grov uaktsomhet riktig, når den har lagt til grunn at de forhold som på dette punkt ble trukket frem fra aktoratets side, ikke gav styret noen spesiell oppfordring til nettopp å ha sin oppmerksomhet henvendt på skattetrekket.

Jeg har også på dette punkt i saken funnet at herredsrettens domsgrunner gir Høyesterett et tilstrekkelig grunnlag til å avgjøre om lovanvendelsen er riktig, og er kommet til at herredsretten har anvendt en uriktig aktsomhetsnorm når den har funnet at det ikke kan tilregnes tiltalte som grov uaktsomhet at han ikke var kjent med at skattetrekk ikke ble avsatt samtidig med at lønn ble utbetalt.

Det fremgår av herredsrettens dom at det forelå en rekke omstendigheter som etter min oppfatning burde tilsagt A at han som styreformann nærmere måtte undersøke hvorledes selskapets administrasjon forholdt seg når det gjaldt skattegjelden som måtte bestå av skyldig skattetrekk

Jeg legger i denne forbindelse vesentlig vekt på det som tildrog seg den 18. mars 1970. Det ble denne dag holdt styremøte i Vestfos Cellulosefabrik, generalforsamling i dette selskap og styremøte i Greaker. På styremøtet i Vestfos ble administrasjonens forslag til regnskap for 1969 fremlagt. Det fremgikk av forslaget at selskapet hadde en kortsiktig gjeld på henimot kr. 16.000.000, mens det som omløpsmidler under aktiva var ført opp bare vel kr. 10.300.000. Under generalforsamlingen i selskapet som

Side:4

fulgte etter styremøtet, fikk tiltalte vite at denne kortsiktige gjeld i realiteten oversteg kr. 17.000.000. Hensett til de likviditetsvansker Vestfos stod overfor, og i det hele til den prekære Økonomiske situasjon burde styreformannen ha som spesiell plikt å bringe på det rene kreditorene for selskapets kortsiktige gjeld. Han ville da av regnskapsbilagene ha oppdaget at det forelå en post «skattetrekk» på kr. 735.000, og burde på basis av dette tatt spørsmålet om skattetrekk opp til undersøkelse. Han fikk også gjennom det som samme dag hendte På styremøtet i Greaker, en spesiell foranledning til å foranstalte en slik undersøkelse. Det ble På dette møtet opplyst at Tune kommune av Finansdepartementet hadde fått pålegg om å sørge for at dette selskaps ledelse ble bøtlagt for ikke å ha innbetalt trukket skatt og avgifter slik loven tilsa. Tiltalte burde ut fra dette ha undersøkt om den felles administrasjon hadde forholdt seg likedan i Vestfos.

Jeg vil også peke På et ytterligere moment. A fant, for øvrig først den 19. august 1970. å måtte gi administrasjonen pålegg om å påse at innbetaling av skattetrekk fikk høyeste prioritet. Når tiltalte gav et slikt pålegg, burde han ut fra det kjennskap han hadde til selskapets økonomiske situasjon, ha undersøkt om stillingen overhodet var slik at hans pålegg lot seg gjennomføre dersom driften skulle fortsette. Ved en slik undersøkelse ville han blitt klar over hvordan det forholdt seg med innbetalingen av skattetrekk.

Jeg legger ved min vurdering - om enn i langt mindre grad - også vekt på at det som ble opplyst i forbindelse med salget av Lunde gård om utpanting fra kommunens side, burde ha foranlediget styrets formann til å ta spørsmålet om skattegjelden opp til undersøkelse.

Etter min oppfatning må tiltaltes unnlatelse av å ta skattespørsmålet opp til undersøkelse sies å være uaktsom, og jeg finner, også hensett til den vanskelige økonomiske situasjon som burde ha skjerpet styreformannens oppmerksomhet, at hans uaktsomhet har vært så kvalifisert at den må betegnes som grov.

Til slutt tar jeg for meg anken over frifinnelsen av A for tiltalen etter aksjeloven.

Påtalemyndigheten hevder her at herredsrettens flertall har stilt for små krav til aktsomheten, og har henvist til det som er sagt av rettens formann i hans dissens.

Tiltalte, som fremhever at han ble overrumplet på generalforsamlingen, og som derfor peker på at spørsmålet bare blir hva han der og da burde ha gjort, anfører at han så det slik at generalforsamlingen fikk en tilstrekkelig orientering under behandligen av årsregnskapet for 1969. Han har anført at det ved opplesning av revisors erklæring på møtet fremgikk at styret i sitt regnskapsforslag hadde oversett en gjeldspost på kr. 1.718.000, hvorav kr. 1.132.000 var driftsutgifter. Men han fant ikke å burde reagere når revisor, etter at opplysningen var fremkommet, anbefalte styrets forslag godkjent.

Etter min oppfatning har herredsretten (flertallet) tatt feil.

Side:5

når den har funnet at det ikke er noe å bebreide styrets formann i forbindelse med regnskapsbehandlingen. Det er som nevnt på det rene at styret i sitt forslag til årsregnskapet hadde oversett disse to betydelige poster. Når revisor ikke desto mindre anbefalte regnskapsforslaget godkjent, burde han vært avkrevd en nærmere begrunnelse. Jeg nevner at revisor har vedtatt en bot for sitt forhold, og kan for øvrig vise til rettsformannens dissens.

Jeg er etter dette kommet til at påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen på alle punkter må gis medhold.

Jeg stemmer for slik

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Sandene: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Roll-Matthiesen og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Kr. Fr. MyrB med domsmenn): - - -

Den «skrivelse» fra departementet som det siktes til i referatet den 13.11. er formentlig den instruks som er utsendt med skattedirektørens sirkulære av 3.8.1970 angående anmeldelser til påtalemyndigheten for overtredelser av skattebetalingsloven. I innledningen til sirkulæret sies at departementet tar sikte på å få fastlagt en mest mulig ensartet praksis på dette området. «Departementet har videre lagt vekt på å komme frem til regler som sikrer at personer som viser manglende vilje til å etterleve skattebetalingslovens bestemmelser... blir trukket til rettslig ansvar.»

Anmeldelsesinstruksens §2 lyder slik:

«Skattyter eller arbeidsgiver som har overtrådt en straffebestemmelse som er nevnt i kapitel I, skal gis skriftlig advarsel om at forholdet anses straffbart. Han skal oppfordres til å uttale seg og eventuelt til innen en angitt frist å oppfylle de pliktene som han tidligere har forsømt. Hvis skattyteren eller arbeidsgiveren oppfyller sine plikter innen den fastsatte frist, kan saken i alminnelighet stilles i bero.»

Sirkulæret er stilet til ligningssjefene og kommunekassererne, men sirkulæret skulle også sendes institusjoner og organisasjoner som pleide å få liknende sirkulærer. Det er under saken opplyst at sirkulæret bl.a. ble sendt medlemmer at Norsk Industriforbund, Skattebetalerforeningen, Advokatforeningen m.fl. og at Vestfos mottok sirkulæret. C har forklart at han oppfattet sirkulæret slik at ingen ville bli straffet for manglende innbetaling av skattetrekk uten at varsel og frist for betaling først ble gitt. - - -

Når det gjelder As forhold, legger retten til grunn at han ikke hadde noe å gjøre med bedriftens daglige ledelse. Bedriftens likviditetsproblemer var stadig oppe til drøftelse i styret, men det er ikke grunnlag for å anta at det unnlatte skattetrekk har vært oppe i den forbindelse. Aktor har imidlertid nevnt flere forhold som han mener allikevel burde ha gitt styret den nødvendige informasjon. Således har han nevnt at de

Side:6

bilag til årsregnskapet, som ble sendt styrets medlemmer, har en spesifikasjon over kreditorer, hvor det f.eks. født xx.xx.1969 er en post «skattetrekk» oppført med ca. kr. 735.000,-. Herredsretten er enig i at man ved en «dissekering» av regnskapsbilagene, burde ha fått mistanke om at det var skyldig skattetrekk, som ikke fantes på korresponderende bankkonto. Ved bedømmelsen av styrets forhold må det legges vekt på at bedriftens revisor ikke hadde gjort noen anmerkning om dette og at styret heller ikke på annen måte hadde spesiell oppfordring til nettopp å ha sin oppmerksomhet henvendt på skattetrekket.

Et annet forhold aktor har nevnt er salget av Lunde gård. Dette var den gamle direktørbolig på Vestfossen, som bedriften i lengre tid søkte å få solgt. I styremøte den 6.8.1969 opplyses at eiendommen nå var solgt. I referatet sies videre:

«Den del av kjøpesummen som ikke medgår til innfrielse av 1., 2. og 3. prioritet, ca. kr. 300.000,- vil gå til avdrag på gjelden til Øvre Eiker kommune som for noen dager siden tok utpanting i Lunde gård for sine tilgodehavender.»

A og de tidligere styremedlemmer i Vestfos, Thrane og Kiønig, har alle forklart, at det vesentlige for dem var at Lunde gård endelig var solgt. De var klar over at selskapet var forgjeldet, og det ble ikke spurt om eller opplyst hva gjelden til Ø. Eiker skrev seg fra.

Hva spesielt A angår, hadde han i styremøte for Greaker den 19.8.1970 gitt administrasjonen pålegg om å påse at innbetaling av skattetrekksmidler fikk høyeste prioritet, likesom økonomidirektøren påtok seg som personlig ansvar å påse at herredskassereren til enhver tid tikk skattetrekket i overensstemmelse med de gjeldende bestemmelser. A måtte ha rett til å gå ut fra at administrasjonen ville rette seg etter pålegget også for Vestfos' vedkommende.

Herredsretten er etter dette kommet til at det ikke kan tilregnes A som grovt uaktsomt at han ikke var kjent med at skattetrekk ikke ble avsatt samtidig med at lønnen ble utbetalt. A må derfor bli å frifinne for tiltalepunkt I fordi lovens skyldkrav ikke er tilstede.

Cs forsvarer har fremholdt at C ikke har handlet rettssidig. Iallfall har C oppfattet det slik og har han her tatt feil, så er det basert på en unnskyldelig villfarelse som etter strl. §42 eller §57 må føre til frifinnelse. I denne forbindelse har det også vært nevnt at C, etter at bedriften fikk tilsendt Skattedirektørens sirkulære av 3.8.1970, har forstått dette slik, at straffeansvar mot bedriften ikke kunne innledes, før bedriften hadde fått varsel om anmeldelse og frist for innbetaling av trekkrestansene.

Herredsretten legger her til grunn at C kjente til at kommunekassereren i Ø. Eiker av Finansdepartementet var pålagt straks å gå til anmeldelse hvis selskapet igjen skulle komme i restanse med løpende terminer av skattetrekket. Kommunekassereren var til enhver tid fullt orientert om trekkrestansene og at disse stadig økte utover i 1970. Kommunekassereren var flere ganger i uken i kontakt med selskapet og ble holdt underrettet om hvilken mulighet selskapet mente å ha til å betale av på restansene.

Kommunekassereren har forklart at etter hans oppfatning, var det aldri manglende vilje til å betale hos selskapet. Kommunekassereren

Side:7

oppfattet forholdet slik, at hvis han gikk hårdt på for å få inndrevet skattetrekket, var det nærliggende fare for å at bedriften ikke kunne skaffe penger til innkjøp av tømmer og andre råmaterialer med derav følgende frykt for at produksjonen måtte innstille. Denne situasjon drøftet kommunekassereren med rådmannen og flere av formannskapets medlemmer og disse var ikke stemt for at det ble sendt anmeldelse. Det gjaldt her den største bedrift i kommunen med ca. 250 ansatte. Herredsretten ser det slik at i den pliktkollisjon kommunekassereren her var kommet opp i - på den ene side pålegget fra Finansdepartementet på den annen side hensynet til sysselsettingen i kommunen - har han vurdert det slik at det ikke var riktig å sende anmeldelse for overtredelse av skattebetalingsloven. Kommunekassereren har forkiart at tross alt, betalte dog bedriften i 1970 ca. 1,6 mill. kr. i skattetrekk, som tilsvarte trekket for et helt år. Han regnet derfor med, at så lenge selskapet greide å holde driften i gang, ville det komme inn betydelige trekkbeløp.

Skattefogden i Buskerud har forklart at han ut over sommeren 1970 ble kjent med at skatterestansene øket og at han ba kommunekassereren ta opp med formannskapet spørsmålet om anmeldelse skulle sendes.

C har forklart at han var orientert om kommunekassererens og formannskapets oppfatning, nemlig at det ikke måtte foretas noe som kunne true bedriften med stans. C hadde selv ingen eierinteresse i bedriften, men hadde selv vurdert forholdet slik at hvor de likvide midler ikke strakk til, måtte han foreta en prioritering slik at råvareleveranser og lønninger kunne sikres. Kommunekassererens og formannskapets innstilling måtte støtte ham i den oppfatning at denne prioritering var riktig. Herredsretten har selvsagt ikke materiale til å vurdere om den likvide situasjon ved bedriften til de forskjellige tider var slik, at det ikke fantes penger både til nødvendige materialinhkjøp og nettolønninger og i tillegg hertil skattetrekk. Herredsretten må her bygge på hva C og hans økonomisekretær Lande har forklart at så sant bedriften kunne skaffe midler til skattetrekk, ble det gjort. Kommunekassereren har forklart at det også var hans bestemte inntrykk.

C har forklart at hvis de penger som ble utbetalt som nettolønn, skulle ha vært utbetalt som redusert lønn og med foretatt skattetrekk i denne reduserte lønn, ville iallfall de yngre arbeidstagere ha forlatt fabrikken, slik at produksjonen måtte stanse. Herredsretten er enig i denne vurdering.

Den avveining av interesser som C - og også kommunekassereren og formannskapet - måtte foreta, var således på den ene side ikke å følge skattebetalingslovens bestemmelser, med den følge at trekkene i beste fall ville bli for sent innbetalt, i verste fall ikke betalt i det hele, og på den annen side risikoen for arbeidsstans og tap av ca. 270 arbeidsplasser. Som det fremgår av kommunekassererens brev av 19.9. 1969, hadde stedet Vestfossen også ellers mistet mange arbeidsplasser.

Herredsretten er kommet til at C her har befunnet seg i en nødssituasjon og at unnlatelsen av å gjennomføre skattetrekk ikke kan anses rettsstridig, jfr. strl. §47.

Under enhver omstendighet mener herredsretten at C må frifinnes fordi han var i en unnskyldelig villfarelse når han har gått ut

Side:8

fra at hans unnlatelse av å gjennomføre skattetrekk var rettmessig. Det legges her vesentlig vekt på at han hadde grunn til å tro at kommunekassereren som den påtaleberettigede, godtok hans unnlatelse av å gjennomføre skattetrekk når likviditetssituasjonen var slik at det ikke kunne skaffes midler både til trekk og til de nødvendige materialinnkjøp og lønninger.

Ut fra denne vurdering finner herredsretten at også C må frifinnes for tiltalebeslutningens post I.

Når det gjelder B, har herredsretten funnet å måtte legge til grunn at han har vært orientert om at skattetrekk ikke ble gjennomført etter lovens bestemmelser, men at han har vurdert disse problemer på samme måte som C og godtatt Cs handlemåte. Herredsretten mener derfor at de forhold som har ført til at C må frifinnes, også må føre til frifinnelse for B.

Skattedirektørens sirkulære av 3.8.1970 ble sendt forskjellige institusjoner og organisasjoner. Sirkulæret kan således ikke betraktes som et rent internt skriv. Også Vestfos fikk sirkulæret tilsendt.

De arbeidsgivere som er pålagt å trekke skatt, må ha rett til å vente at anmeldelsesinstruksens regler blir fulgt. Instruksens §2 synes å være slik å forstå, at før anmeldelse sendes skal arbeidsgiveren settes en frist for å oppfylle de plikter som har vært forsømt. Hvis arbeidsgiveren betaler innen den satte frist, «kan saken i alminnelighet stilles i bero». Disse regler er ikke fulgt forsåvidt angår de terminer av skattetrekket tiltalen gjelder.

Ad tiltalens post II:

Administrasjonens forslag til årsregnskap for Vestfos for 1969 ble behandlet i styremøte den 4.2.1970. - - -

Styret fikk beskjed om at revisor fortsatt arbeidet med regnskapene, men så langt som revisjonen var kommet forelå ingen bemerkninger. Under det videre revisjonsarbeid fant man en feil på ca. kr. 150.000,- som ga tilsvarende dårligere driftsresultat. Regnskapet ble korrigert overensstemmende med dette og det korrigerte regnskap ble den 27.2. om kvelden sendt til hvert enkelt styremedlem, som godtok regnskapet og samtykket i at det kunne sendes til trykning. Noen dager etter forelå det trykte regnskap og styrets beretning som ble sendt til styret og til selskapets aksjonærer. Det trykte regnskap hadde følgende påtegning: «Regnskapet er revidert av oss på stikkprøvebasis. Vi henviser til revisjonsberetning av 27. februar 1970. - - -»

Det er på det rene at revisjonen fremdeles ikke var avsluttet da regnskapet ble sendt til trykning og heller ikke var det da regnskapet ble utsendt til aksjonærene og styret - - -

I styremøte den 4.2.1970 var generalforsamlingen berammet til den 18.3. Vel en ukes tid før denne dag, fant revisor 5 fakturaer for tømmerkjøp. Disse var på ialt kr. 1.132.000,- og var regnskapsført i 1970, men revisor mente det var tømmer brukt i produksjonen i 1969 og derfor angikk regnskapet for dette år. Han tok forholdet opp med C og B og de fant at det var nødvendig å foreta nærmere undersøkelser, bl.a. om noe tilsvarende forhold forelå ved årsskiftet 1968/69. Disse undersøkelser fra selskapets side var ennå ikke avsluttet da revisjonsrapporten ble gjort ferdig et par dager før generalforsamlingen.

Side:9

Fra rapporten hitsettes:

«... Selskapet har gjeldsforpliktelser på ca. kr. 1.718.000,- som ikke er medtatt i regnskapet. Herav utgjør ca. kr. 1.132.000,- utgifter vedrørende 1969. - - -

Regnskapet gir, sammen med styrets beretning og foranstående opplysninger, et riktig uttrykk for årets driftsresultat og selskapets stilling pr. 31. desember 1969.

Vi kjenner ellers ikke til noe som etter vår mening har betydning for bedømmelsen av regnskapet. Vi vil tilrå at det fastsettes som selskapets årsregnskap. - - -»

Den 18.3.1970 ble det holdt styremøte i Vestfos hvor bl.a. også B og C var til stede. Det ble behandlet en rekke saker innen generalforsamlingen begynte kl. 15.00, men årsregnskapet for 1969 eller revisors rapport ble ikke tatt opp. Da styrets medlemmer gikk til generalforsamlingsmøte, hadde de intet kjennskap til de 5 tømmerfakturaer og de hadde ikke sett revisors rapport. De kan heller ikke ha spurt etter den på et tidligere tidspunkt, fordi de da ville fått vite at rapporten ikke var av 27. februar, men først var gjort ferdig et par dager før generalforsamlingen.

Generalforsamlingen ble ledet av A som styrets formann jfr. aksjelovens §71 første ledd. Av selskapets ca. 520.000 aksjer var 470.908 representert ved 7 møtende aksjonærer. - - -

Det er opplyst at såvel styrets årsregnskap som revisors beretning ble lest opp i generalforsamlingen. Det fremkom ingen spørsmål eller supplerende opplysninger i denne forbindelse. - - -

Herredsretten finner det klart at det var en feil fra administrasjonens og/eller revisors side at ikke styrets medlemmer ble underrettet forut for generalforsamlingen om de 5 tømmerfakturaer som revisor mente vedrørte driftsregnskapet for 1969. Hvis revisors oppfatning på dette punkt var riktig, var dette av vesentlig betydning for driftsresultatet og dermed for de vurderinger av årets økonomiske resultat som styret hadde gitt uttrykk for i sin årsberetning.

Da A møtte i generalforsamlingen, var situasjonen for hans vedkommende den, at styrets forslag til regnskap forelå med revisors påtegning om at regnskapet var revidert. Han måtte videre gå ut fra at revisor anbefalte regnskapet godtatt, idet revisors påtegning ikke ga uttrykk for noe annet, jfr. aksjelovens §93 annet ledd. Han hadde intet hørt hverken fra administrasjonen eller fra revisor om at det forelå forhold som kunne ha betydning i forbindelse med regnskapet. Han hadde umiddelbart forut for generalforsamlingsmøtet sittet sammen med administrasjonen i styremøte og måtte kunne vente at han ville bli underrettet om det forelå noe av interesse for regnskapet.

Styremedlemmene Kiønig og Thrane har begge gitt uttrykk for at de under opplesningen av beretningen noterte seg hva revisor skrev om gjeldsforpliktelser, som ikke var tatt med i regnskapet, men de antok at det hadde naturlige forklaringer, idet revisor jo anbefalte regnskapet godkjent. De fant derfor ikke noen grunn til å stille spørsmål.

Herredsretten antar at A på tilsvarende måte er blitt overrumplet ved opplesningen av revisors beretning og at han ikke var klar over at revisors anmerkning om utgifter på ca. 1.132.000,- som vedrørte

Side:10

regnskapet for 1969, faktisk innebar at det av styret fremlagte regnskap og årsberetning var helt misvisende forsåvidt angikk driftsresultatet. Hadde han før regnskapet ble godkjent vært klar over dette forhold, hadde det vært hans plikt som styremedlem å kommentere det av revisor påpekte forhold og anbefale at regnskapet ikke ble godkjent i den foreliggende stand.

Spørsmålet blir da om det må bebreides A som uaktsomt at han ikke under generalforsamlingen søkte å få klarlagt hva revisors anmerkning innebar, slik at han som medlem av styret ikke inviterte generalforsamlingen til å vedta et regnskap som på et vesentlig punkt ikke var riktig. Herredsretten antar at et slikt forhold rammes av aksjelovens §121 annet ledd, jfr. §77 annet ledd. Beskrivelsen i tiltalebeslutningen går imidlertid betydelig lengere enn dette. Etter herredsrettens mening er det imidlertid intet å bebreide A i forbindelse med det forslag til regnskap som ble fremlagt for generalforsamlingen. Han måtte ha rett til å gå ut fra at revisors rapport var avgitt i rett tid og at revisor hadde gitt regnskapet sin påtegning. Det er først etter at revisors beretning var opplest i generalforsamlingen at det kan bli spørsmål om det var uaktsomt av A at han ikke grep inn.

Herredsretten - dens flertall, domsmennene - finner at det ikke er noe å bebreide A, idet det legges avgjørende vekt på at revisors beretning konkluderte med en anbefaling om å godta regnskapet.

Rettens mindretall - rettsformannen - mener at det må bebreides A som uaktsomt at han ikke før generalforsamlingen vedtok regnskapet fikk klarlagt betydningen av at det i regnskapet ikke var tatt med utgifter på over 1 million kr., som vedrørte driftsåret 1969. Dette henger sammen med at han ikke på forhånd hadde sett beretningen, en omstendighet som måtte skjerpe hans aktsomhet da beretningen ble lest opp. Ved å unnlate å få forholdet klarlagt, er han kommet i skade for å få generalforsamlingen til å vedta et regnskap som var visende forsåvidt angikk driftsresultatet.

Mindretallet ville ha stemt for en bot på kr. 1.000,-. Det er tallets mening, at den vesentlige skyld for at det misvisende regnskap ble vedtatt ligger hos revisor og selskapets daværende administrasjon. Revisor har vedtatt en bot på kr. 2.000,- for forholdet. - - -