HR-1989-328-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-07-13 |
| Publisert: | HR-1989-00328k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 328 K/1989, jnr 169/1989 |
| Parter: | Nils-Ingemar Elbrann mot Irene Nerisen (advokat Torvald H Brinch). |
| Forfatter: | Sandene, Christiansen, Skåre |
| Lovhenvisninger: |
Irene Nerisen fremsatte 2. juli 1986 begjæring om oppløsning av sameie etter sameieloven §15 for Bamle namsrett. Begjæringen gjaldt gnr 107 bnr 107 i Bamle som eies i felleskap av Irene Nerisen og Nils-Ingmar Elbrann. Nils-Ingmar Elbrann hadde overdratt eiendommen til sin mor, Nilette Nerisen Elbrann, i 1963. I 1965 overdro moren eiendommen til sine to sønner Nils-Ingmar Elbrann og Edgar Nerisen. Irene Nerisen sitter i uskiftebo etter sistnevnte.
Ved stevning 4. mars 1987 fra Nils-Ingmar Elbrann ble det reist søksmål ved Porsgrunn og Skien namsrett. Elbrann påsto at skjøte 17. november 1963 hvor han overdro nevnte eiendom til sin mor var ugyldig.
Gjennom Elbranns prosessfullmektig ble det ved prosesskriv 19. juli 1988 fremsatt forlikstilbud som ble akseptert av Irene Nerisen. Porsgrunn og Skien namsrett la forliket til grunn og avsa på dette grunnlag 17. november 1988 kjennelse med slik slutning: "Begjæringen om auksjon over eiendommen gnr. 107, bnr. 107 i Bamle fremmes." Kjennelsen ble forkynt for Nils-Ingmar Elbrann personlig 1. desember 1988. Den 12. desember tilskrev han byfogden i Porsgrunn og Skien under betegnelsen "ankeskriv" hvor han blant annet hevdet at tilskjøtingen til moren i 1963 ikke er gyldig og at han ikke godtar at eiendommen selges før ugyldighetsspørsmålet er avgjort. Porsgrunn og Skien namsrett gjorde ved brev 19. desember 1988 Elbrann oppmerksom på hva som kunne angripes og at riktig rettsmiddel var kjæremål. Samtidig ble han gitt en frist til 29. desember 1988 for innbetaling av rettsgebyret. I brev fra Elbrann til namsretten datert 20. januar 1989 opplyste han at han oppholdt seg i utlandet og at han ikke mottok brevet før 20. januar 1989. Han påsto at han er ubemidlet og derfor ikke kunne innbetale rettsgebyret på 700 kroner.
Ved namsrettens brev 27. januar 1989 ble Elbrann meddelt at hans "anke" måtte anses som ikke innkommet da gebyret ikke var betalt innen den fastsatte fristen 29. desember 1988.
I brev 14. februar 1989 opplyste Elbrann at han "just" har mottatt namsrettens brev og at han ville sende gebyret gjennom bank. I ekspedisjon 22. februar 1989 fra Bamle og Langesund Sparebank ble det oversendt en bankremisse på 700 kroner til namsretten.
Saken ble oversendt fra namsretten til Agder lagmannsrett som 28. april 1989 avsa kjennelse i saken med slik slutning: "Namsrettens avgjørelse om at kjæremålet anses som ikke innkommet, stadfestes." Lagmannsretten la til grunn at Elbrann først ble kjent med innbetalingsfristen på 10 dager den 20. januar 1989, og ikke 19. desember 1988 som namsretten hadde lagt til grunn. Fristen løp da ut 30. januar jf domstolloven §147. Innbetalingen 22. februar var således ikke i tide. Lagmannsretten fant ikke grunnlag for å gi oppreisning for oversittelse av fristen.
Elbrann har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at skjøtet av 1963 er ugyldig og at han aldri har akseptert at hans del av eiendommen skal selges. Videre heter det: "Den 19. desember 1988 sender byfogd Elseth brev til meg og gir en meget kort tidsfrist for et kjæremål. 13. desember reiste jeg fra Norge, og brevet fra byfogd Elseth tok jeg i mot først 19. januar 1989. Fysisk var det altså ikke mulig for meg å levere kjæremål senest 29. desember 1988. Ennå en gang må jeg få fastslå at: SKJØTE av 17. november 1963 og steplet av Bamle sorenskriver 17. desember 1963 og vitterlighetsunderskriftene av vitner er FALSKT ført opp på riktig sted av andre enn de personer som skulle ha skrevet under personlig. Dette punkt kommer jeg til å forfølge fortsatt, uansett hva utfallet av dette kjæremål måtte bli." Kjæremotparten har i tilsvar gjort gjeldende at kjæremålet faller utenfor tvistemålsloven §404 og derfor må avvises.
Det er lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet avvises og kjæremotparten tilkjennes kr. 1.000,- i saksomkostninger.
Subsidiært:
Kjæremotparten frifinnes og tilkjennes kr. 1.000,- i saksomkostninger."
I oversendelsesbrevet fra Agder lagmannsrett til Høyesteretts kjæremålsutvalg reiser lagmann Arne Christiansen spørsmål om hvorvidt kjæremålet kan være å betrakte som for sent satt frem. Det heter: "Utskrift av kjennelsen ble sendt lensmannen i Bamble til forkynnelse for Elbrann den 16. mai. Samtidig ble en utskrift sendt hans adresse i U.S.A. Det viste seg senere at Elbrann befant seg i Norge. Han ble av sin hustru i U.S. A. varslet over telefon om kjennelsen før lensmannen hadde rukket å forkynne den for ham. Han oppsøkte da lagmannsrettens kontor den 25. mai og fikk her utlevert en utskrift av kjennelsen. Samtidig fikk han overlevert skriftlig rettledning om kjæremål og et utfylt formular for postforkynning der det fremgår at kjennelsen regnes som forkynt for ham 1. juni. Det kan vel etter dette reises tvil om kjæremålet er rettidig og om prøvelse først kan skje etter eventuell oppreisning." Høyesteretts kjæremålsutvalg mener at kjæremålet må anses rettidig. Etter de opplysninger som foreligger kan ikke lag mannsrettens kjennelse anses forkynt på grunnlag av den utskrift som ble sendt til den kjærende parts boligadresse i U.S.A. Da den kjærende part møtte personlig på lagmannsrettens kontor den 25. mai 1989, ble det brukt skjema som for postforkynnelse. Det må være riktig å legge til grunn at fristen begynte å løpe den dag som ble angitt som forkynnelsesdato på skjemaet, nemlig 1. juni, sml. Rt-1988-726.
Det kjæremål utvalget skal behandle er avsagt etter kjæremål til lagmannsretten, og utvalgets kompetanse er begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Disse begrensinger i utvalgets kompetanse gjelder imidlertid ikke lagmannsrettens avgjørelse om ikke å gi oppreisning for oversittelse av den frist som ble satt av namsretten.
Som gjengitt foran har lagmannsretten lagt til grunn at fristen ikke utløp 29. desember 1988 som namsretten la til grunn, men at namsrettens brev 19. desember 1988 måtte oppfattes slik at den fastsatte en frist på 10 dager som begynte å løpe da brevet faktisk ble mottatt. Denne forståelse av namsrettens brev kan utvalget ikke overprøve. Den uklarhet som kan knytte seg til forståelsen av brevet fra namsretten, og også det forhold at namsretten i brev 27. januar 1989 ga uttrykk for at fristen var ute, kommer imidlertid også inn ved spørsmålet om oppreisning. Etter utvalgets mening måtte det for den kjærende part kunne fortone seg som uklart hvilken handlingsplikt og handlingsfrist han hadde. Dette forhold tilsier at oppreisning blir gitt, og at kjæremålet mot fremme av auksjon blir tatt under behanding. Kjennelsen må derfor oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling.
Kjennelsen er enstemmig.
Saksomkostninger er ikke påstått.