Rt-1989-1250
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-02 |
| Publisert: | Rt-1989-1250 (426-89) |
| Stikkord: | Skjønnsrett, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 501 K/1989, jnr 273/1989. |
| Parter: | Johan Schjervheim, Opplysningsvesenets Fond ved Kirke- og undervisningsdepartementet ved Henrik Opsahl Vasaasen, Henrik Opsahl Vasaasen, Bent Dahl, Solveig Vik, Ole Glomsås, Knud Tage Sjøgaard (advokat Dyre Østby) mot Staten ved Samferdselsdepartementet ved vegsjefen i Hedmark (advokat Johs Thallaug). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §180, §181, §384, §384, §403, §2, §54b, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50 |
Vinger og Odal herredsrett avhjemlet 21. juni 1988 skjønn i sak nr 11/1987 B. Saksøker var staten ved Samferdselsdepartementet ved vegsjefen i Hedmark og saksøkt var 8 grunneiere langs fylkesvei D-284 Os-Kjølstad. Skjønnet var hjemlet i ekspropriasjonsvedtak av vegsjefen i Hedmark 3. april 1987 i medhold av vegloven §50 og gjaldt erverv av deler av de saksøktes eiendommer og gjennomføring av detaljplan for opprustning av fylkesveien.
Staten ved Samferdselsdepartementet ved vegsjefen i Hedmark begjærte 17. august 1988 overskjønn for 7 av de saksøktes vedkommende. Begjæringen om overskjønn gjaldt herredsrettens erstatninfastsettelse for dyrket mark.
Eidsivating lagmannsrett avsa 12. september 1989 overskjønn med slik slutning:
"1. De saksøkte tilkjennes slike erstatninger for dyrket mark som fremgår av de enkelte takstnummer i overskjønnet.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Samferdselselsdepartementet v/Vegsjefen i Hedmark til de saksøkte ved advokat Dyre Østby kr. 21.642,- - tjueentusensekshundreogførtito - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet.
3. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Hedmark betaler de lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnet i sin helhet."
Om saksomkostningsspørsmålet uttalte lagmannsretten:
"I henhold til skjønnsloven §54 må saksøkeren dekke de saksøktes omkostninger ved overskjønnet. Advokat Østby har innlevert omkostningsoppgave som viser et samlet tilgodehavende på kr. 27.642,-, hvorav kr. 24.000,- er salær. Saksøkeren har anført at dette salærkrav er for høyt i forhold til arbeidet med overskjønnet. Advokat Østby har gitt en nærmere begrunnelse for salærkravet i brev til retten av 31. august 1989. Lagmannsretten finner at salærkravet fra advokat Østby ligger for høyt i forhold til hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. skjønnsloven §54 og tvistemålsloven §176, jfr. skjønnsloven §2. Retten har i denne forbindelse lagt vekt på at advokat Østby representerte de saksøkte også under underskjønnet, at overskjønnet er begrenset i forhold til underskjønnet og at de samme spørsmål har vært til vurdering i underskjønnet og overskjønnet. Saksomkostningene settes etter dette til kr. 21.642,-, hvorav kr. 18.000,- er salær. Saksøkeren må i tillegg dekke de lovbestemte utgifter ved overskjønnet i sin helhet."
Det vises forøvrig til herredsrettens skjønn og lagmannsrettens overskjønn. Advokat Dyre Østby har på vegne av sine parter, Johan Schjervheim med fler, i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Det gjøres prinsipalt gjeldende at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven jf tvistemålsloven §181, annet ledd og subsidiært at omkostningsavgjørelsen lider av slik feil at lovanvendelsen ikke kan prøves jf tvistemålsloven §384 annet ledd nr 5, jf §403.
Det heter videre:
"Det er gjennom rettspraksis lagt til grunn at en fravikelse fra innlevert omkostningsoppgave må begrunnes, men det er på den annen side ikke stilt store krav til denne. I prinsippet må begrunnelsen likevel være "så fyldig at en overordnet domstol ved kjæremålet over omkostningsspørsmålet kan bedømme om løsningen er i strid med loven", jfr. avgjørelse inntatt i Rt-1985-236. - - - - Umiddelbart kan lagmannsrettens begrunnelse for å fravike omkostningsoppgave synes å tilfredsstille de krav som er satt gjennom ovennevnte avgjørelse inntatt i Rt-1985-236. Det vil imidlertid bli hevdet at begrunnelsen er summarisk/sjablonmessig og at den ikke er tilstrekkelig konkret til å vise at lagmannsretten under sin skjønnsmessige vurdering/subsumsjon har tatt hensyn til korrekte og relevante forhold for at skjønnet ikke skal kunne karakteriseres som vilkårlig. Sakens gjenstand og det resultat også lagmannsretten kom til med hensyn til erstatningsfastsettelsen, tilsier at det blir krevd at lagmannsretten peker mer konkret og særlig på hva den legger vekt på når den under disse omstendigheter har funnet å burde fravike omkostningsoppgaven."
Den kjærende parts prosessfullmektig går for øvrig i kjæremålet gjennom det arbeid han har hatt i forbindelse med overskjønnet.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens omkostningsfastsettelse oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. Staten ved Samferdselsdepartementet betaler saksomkostningene for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Kjæremålsmotparten hevder i sitt tilsvar at lagmannsretten har lagt til grunn en riktig forståelse av skjønnsloven §54 ved fastsettelsen av saksomkostningene, og at begrunnelsen for avgjørelsen er tilfredsstillende og klar nok til å vise at retten har anvendt loven riktig.
Kjæremålsmotparten har lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes og kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem og bemerker:
Utvalget kan etter tvistemålsloven §181 annet ledd bare prøve om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven regler. Bestemmelsen må suppleres med tvistemålsloven §384 annet ledd nr 5 jf §403, om at en avgjørelse kan oppheves dersom den lider av slike feil at lovanvendelsen ikke kan prøves. Se i denne forbindelse blant annet Rt-1985-236 og de avgjørelser det der er vist til.
Etter skjønnsloven §54 sammenholdt med tvistemålsloven §176 første ledd jf skjønnsloven §2 skal erstatningen for saksomkostninger omfatte alle de omkostninger parten har hatt med saken "forsaavidt de efter rettens skjøn var nødvendige for at faa saken betryggende utført". Utgangspunktet for fastsettelsen er den oppgave partens prosessfullmektig i medhold av annet ledd i tvistemålsloven §176 har inngitt til veiledning for retten om "hva han i alt krever dekning for av sin part". Retten er ikke bundet av oppgaven, men dersom de oppgitte beløp blir fraveket, eller det er uenighet mellom partene, skal det gis en kort begrunnelse som, selv om det i rettspraksis ikke har vært stillet store krav, "i prinsippet maa .. være så fyldig at en overordnet domstol ved kjæremålet over omkostningsspørsmålet kan bedømme om løsningen er i strid med loven", se Rt-1985-236.
I sin begrunnelse har lagmannsretten vist til de nevnte bestemmelser i skjønnsloven og tvistemålsloven og vurdert omkostningsoppgaven i lys av den nærmere begrunnelse advokat Østby innga etter at advokat Thallaug protesterte mot størrelsen av salærkravet. Vurderingen har munnet ut i at salærkravet "ligger for høyt i forhold til hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført". I denne forbindelse har lagmannsretten redegjort for de faktiske forhold den har lagt vekt på.
Utvalget finner at begrunnelsen er tilstrekkelig til at lovanvendelsen kan prøves og er kommet til at omkostningsavgjørelsen ikke er i strid med loven. Det er åpenbart ikke dekning for den kjærende parts anførsel om at begrunnelsen er "summarisk/sjablonmessig" og ikke gir sikkerhet for at skjønnet "ikke skal kunne karakteriseres som vilkårlig". I dette ligger også at kjæremålsutvalget ikke finner at det her dreier seg om vilkårlighet eller en så åpenbart uriktig fastsettelse at den må sies å være i strid med loven. Ut over dette kan utvalget ikke prøve den skjønnsmessige bedømmelse av hva saksomkostningene bør fastsettes til.
Kjæremålet har ikke ført frem, og de kjærende parter må betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf skjønnsloven §54b annet ledd og tvistemålsloven §180 første ledd. Disse settes til 1.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Johan Schjervheim, Opplysningsvesenets Fond v/Kirke- og undervisningsdepartementet v/Henrik Opsahl Vasaasen, Henrik Opsahl Vasaasen, Bent Dahl, Solveig Vik, Ole Glomsås og Knud Tage Sjøgaard en for alle og alle for en - 1.000 - ettusen - kroner til staten v/Samferdselsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.