LB-1997-2567

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-08-18
Publisert:	LB-1997-2567
Stikkord:	(Torgersen-saken), Straffeprosess, Gjenopptakelse
Sammendrag:	Saken gjaldt begjæring om gjenopptakelse av straffesak Rt-1958-1101. Bakgrunnen for saken var at A var dømt for voldtektsforsøk, drap og for overtredelse av mordbrannparagrafen i 1958 (Rt-1958-1101). A hadde sonet straffen og var løslatt i 1974. En gjenopptakelsesbegjæring var blitt avslått i 1975. Lagmannsretten kom til at vilkårene for gjenopptakelse ikke forelå og tvert i mot var det flere momenter som talte for at A var skyldig, blant annet hadde to sakkyndige konkludert med at tannbeviset med stor sannsynlighet var domfeltes. Torgersen sonet 16 år og ble løslatt i 1974. Han begjærte straffesaken gjenopptatt og fikk begjæringene avvist syv ganger: Eidsivating lagmannsrett 1975, Høyesteretts kjæremålsutvalg 1976, Borgarting lagmannsrett 2000 (LB-1997-2567), Høyesteretts kjæremålsutvalg 2001 (Rt-2001-1521) og Gjenopptagelseskommisjonen i 2006 (GK-2004-71), 2010 (GK-2008-124), 2015 (GK-2015-111) og 2021 (GK-2020-94). Torgersen selv og mange støttespillere har hevdet Torgersen var offer for justismord.
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1997-2567 M/01 - Høyesterett HR-2000-01148
Parter:	[A-mann] (advokat Erling Moss) mot Påtalemyndigheten (statsadvokat Lars Frønsdal)
Forfatter:	Lagdommer Øystein Hermansen, Lagdommer Trygve Schiøll, Lagdommer Agnar A Nilsen jr
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §38, §147, §210, §213, §242, §248, §257, §388, §391, §392, §395, §397, §398, Straffeprosessloven (1887) §291, §414, Straffeloven (1902) §39, §49, §61, §62, §148, §168, §192, §196, §233, §391, Domstolloven (1915) §126, Lov om endringer i straffeprosessloven mv (1993), Menneskerettsloven (1999) EMKN A6

Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av straffesak.

A ble av statsadvokatene i Oslo - etter ordre fra Riksadvokaten - den 12 mai 1958 satt under tiltale ved daværende Eidsivating lagmannsrett, til fellelse etter

I. straffeloven §192, første og tredje ledd, jf. annet ledd, alt smh. med fjerde ledd,

for å ha foretatt handling hvorved tilsiktedes påbegynt utførelsen av en ikke fullbyrdet forbrytelse, nemlig ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helbred å ha tvunget noen til utuktig omgjengelse (samleie), idet tiltalte tidligere er straffet etter samme paragraf,

ved fredag 6. desember 1957 mellom ca kl. 23.00 og 23.30 i oppgangen til Skippergt. 6 B, Oslo, å ha forsøkt å tiltvinge seg samleie med den 16 år gamle B ved å ta kvelertak på henne og/eller dunke hodet kraftig mot kanten av det nederste trappetrinn samt rive i stykker hennes underbenklær.

II. straffeloven §233, første og annet ledd,

for å ha forvoldt en annens død idet drapet er forøvd for å lette eller skjule en annen forbrytelse eller unndra seg straffen for en sådan, og ellers under særdeles skjerpende omstendigheter,

ved til tid og sted som under tiltalens I nevnt å ha forvoldt den 16 år gamle Bs død ved å kvele henne med hendene og/eller dunke hodet kraftig mot kanten av det nederste trappetrinn idet han forøvde drapet for å lette, skjule eller unndra seg straffen for den under tiltalens post I nevnte forbrytelse.

III. straffeloven §148, jf. §62,

for å ha voldt ildebrann hvorved tap av menneskeliv lett kunne forårsakes,

ved natt til lørdag 7. desember 1957 å ha voldt ildebrann i kjelleren til Skippergt. 6 B, Oslo, ved å samle sammen en stabel rusk, papirsekker, bølgepapp, et tørt juletre og gamle trematerialer og tenne på med fyrstikker hvorved tap av menneskeliv lett kunne vært forårsaket, hvis ikke brannen var blitt oppdaget i tide.

Tiltalebeslutningen er her gjengitt slik den lød etter rettelser foretatt av aktor under hovedforhandlingen, med hjemmel i strpl av 1887 §291.

Eidsivating lagmannsrett avsa den 16 juni 1958 dom i sak nr 54 for 1958 for Oslo lagsogn, med slik domsslutning:

A dømmes for forbrytelser mot straffeloven §192, første og tredje ledd, jf. annet ledd, jf. §49, og fjerde ledd, jf. §61, §233, første og annet ledd og §148, første ledd, alt sammenholdt med §62, til fengsel på livstid.

I tilfelle av løslatelse blir han å undergi sikringsforholdsregler i samsvar med straffeloven §39 nr. 1 a) - f) sålenge det finnes påkrevet, dog ikke utover 10 - ti - år uten rettens samtykke.

Saksomkostninger ilegges ikke.

A påanket dommen til Høyesterett. Anken gjaldt saksbehandlingen, straffutmålingen og avgjørelsen av sikringsspørsmålet. Ved Høyesteretts kjennelse av 1 november 1958 (Rt-1958-1101) ble anken forkastet.

Under sakens behandling i Høyesterett framla A en udatert begjæring om gjenopptakelse av saken. Denne ble oversendt Eidsivating lagmannsrett i november 1958, og ble senere supplert. Den 16 juli 1959 ba A om at gjenopptakelsesbegjæringen ikke skulle behandles videre av lagmannsretten «før nærmere beskjed om dette blir gitt». Lagmannsretten tok etter dette ikke realitetsstandpunkt til gjenopptakelsesbegjæringen.

Under henvisning til dagjeldende strpl §414 nr 1 og nr 2 ble straffesaken i 1973 igjen begjært gjenopptatt. Eidsivating lagmannsrett besluttet 27 juni 1975 å forkaste begjæringen. Etter kjæremål fra A avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse 31 mai 1976, hvor kjæremålet ble forkastet.

Straffesaken er på nytt begjært gjenopptatt ved begjæring av 17 september 1997 fra As daværende forsvarere, advokat Einar Holm Charlsen og advokatfullmektig Magne Jetne. A har ved påtegning bekreftet at begjæringen er fremmet på hans vegne. I begjæringen er det anmodet om muntlig forhandling.

Advokatene Einar Holm Charlsen og Magne Jetne ble oppnevnt som offentlige forsvarere den 14 august 1998. Advokat Erling Moss meldte seg som privat forsvarer i brev av 27 mai 1999. Etter at advokat Holm Charlsen og advokat Jetne hadde fratrådt som forsvarere, ble advokat Erling Moss oppnevnt som offentlig forsvarer den 9 september 1999.

Saken kreves gjenopptatt med hjemmel i strpl §391 nr 1 og 3, samt strpl §392 annet ledd.

Begjæringen av 17 september 1997 ble forelagt påtalemyndigheten til uttalelse, overensstemmende med strpl §397 første ledd. Oslo statsadvokatembeter avga uttalelse 26 februar 1998. Forsvarerne har kommentert denne uttalelse i brev av 25 mars 1998, og har dessuten både i nevnte brev og senere brev kommet med ytterligere anførsler. Disse brev har vært forelagt påtalemyndigheten, som har kommet med ytterligere bemerkninger.

Partenes anførsler er til dels referert i tilknytning til lagmannsrettens bemerkninger på det enkelte punkt. I det følgende gis likevel en forholdsvis kortfattet oversikt over forsvarernes og påtalemyndighetens anførsler i saken.

Forsvarerne har som grunnlag for gjenopptakelsesbegjæringen av 17 september 1997 anført i hovedsak følgende:

A ble dømt på indisier. Indisiene som lagmannsretten bygget på er i seg selv utilstrekkelige til å begrunne skyld. De svekkes ytterligere av den dokumentasjon som nå foreligger.

Innledningsvis anføres at behandlingen av straffesaken mot A manglet objektivitet, og at A var forhåndsdømt helt fra han ble pågrepet og mistenkt. Dette illustreres bl a av opplysninger som et nytt vitne, C, har kommet med overfor forsvarerne i mai 1997. Forsvarerne framholder videre at politiets etterforskning vedrørende vitnet D viser at A ble «et offer for politi- og påtalemyndighetens tunnelsyn». Signalementet av Langbråten sammenfaller «i meget større grad, enn A» med det signalement vitner har gitt av personen som ble observert sammen med avdøde B.

Det er meget sannsynlig at B ble drept etter kl 01.00 natt til 7 desember 1957. Det vises bl a til vitneutsagnet fra vaktmann E, som hørte et «vræl» kl 01.00 i retning fra Havnelageret. E avga ikke vitneforklaring under hovedforhandlingen i 1958. Videre vises til at brannen i Skippergt 6 b ble meldt kl 01.27. A ble anholdt av politiet, mistenkt for sykkeltyveri, kl 00.58 samme natt. Ved et slikt dødstidspunkt kan A således ikke være drapsmannen.

Politiet unnlot å sikre viktig bevismateriale som kunne kaste lys over tidspunktet for når brannen oppsto. Det er nå innhentet uttalelse av 23 mai og 16 september 1997 fra sivilingeniør Trygve Conradi vedrørende brannen, og det framkommer at det er lite sannsynlig at brannen var påtent allerede da A ble arrestert. Conradis erklæring synes egnet til å føre til frifinnelse, jf strpl §391 nr 3. I alle tilfelle er det tilstrekkelig at «det er en rimelig mulighet» til stede, jf Rt-1992-1683. Conradi begjæres oppnevnt som brannsakkyndig.

A var på det aktuelle tidspunkt 23 år gammel, 174 cm høy og snakket Oslo-dialekt. Han hadde brun dress med markerte og framtredende lyse striper, og han hadde på seg mørk blå frakk. Flere av vitnene forklarte seg under etterforskningen og under hovedforhandlingen om den person som fulgte etter avdøde drapsnatten. Det signalement vitnet F - som var det eneste vitnet som snakket med den person som fulgte etter B - ga, passer ikke med A. F kjente heller ikke igjen A under konfrontasjonsparaden. Dagen etter at denne parade ble avholdt, påtraff F den person hun mente hadde fulgt etter avdøde. Mannen oppga da falsk navn og/eller adresse og forsvant brått. På det tidspunktet satt A i varetekt. Det er helt uakseptabelt at denne persons alibi aldri er blitt kontrollert.

Også vitnene Gs og Hs beskrivelse av personen som fulgte etter offeret, herunder beskrivelsen av hva personen hadde på seg, taler for at det ikke var A. Det samme gjelder forklaringen fra I og fra J. Videre vises til Ks forklaring, som for øvrig taler for at drapet skjedde etter midnatt. Endelig vises til enkefru Ls brev av 20 mars 1973 til Jens Bjørneboe, hvor det bl a framkommer at den som drepte B måtte ha vært «lommekjent» i Skippergt 6 B. L var vitne under hovedforhandlingen.

Det var misvisende av daværende statsadvokat Dorenfeldt å beskrive vitnenes observasjoner som å gjelde «en person med forbausende likhet med A», slik det er gjort på side 9 i påtegningen av 17 desember 1958 (bilag 14 til gjenopptakelsesbegjæringen).

A var på boksestevne på Sentrum kino om fredagskvelden den 6 desember 1957. Deretter gikk han til Kafé Hjerterum i Pilestredet 31, hvorfra han gikk ca kl 2230. Deretter skal han ha gått til Grand Café, for så å gå ned Karl Johansgt til Stortorget.

Flere vitner har observert A på boksestevnet, og lagt merke til hans spesielle påkledning med den stripete dressen. M - som var sekundant for A under boksestevnet 5 - 6 desember 1957 - ble ikke ført som vitne under hovedforhandlingen, og han er et nytt vitne. Det vises til Ms politiforklaring av 16 januar 1958 (vedlegg 28 til gjenopptakelsesbegjæringen).

Det var også en rekke vitner som observerte A på Kafé Hjerterum. Vitnene har kunnet kommentere hans dress/benklær. På bakgrunn av vitneforklaringene må antas at A forlot kaféen kl 2230. Han kan da ikke ha rukket å være på Østbanen eller i Dronningensgt til kl 2240, noe som er lagt til grunn ved domfellelsen.

At det ikke var A som fulgte etter B bestyrkes også av Ns forklaring. Hun satt i bil utenfor Grand Hotel fra kl 2230 den aktuelle fredagskvelden, og så A gå forbi nedover Karl Johansgt ca kl 2245. N ønskes ført som vitne i gjenopptakelsessaken. Det vises videre til vitneforklaringen som Ns forlovede, O, avga for Oslo forhørsrett 19 februar 1958 (vedlegg 42 til gjenopptakelsesbegjæringen). Også Ps forklaring (vedlegg 44 til begjæringen) om at hun så A komme ut av Grand Café, sammenholdt med opplysningen fra Chat Noir om at forestillingen der sluttet kl 2225, viser at A tidligst kan ha gått ut fra kaféen kl 2245.

Fra Grand Café gikk A til Stortorget og Torggaten, og derfra til Ole Bulls plass. Her traff han ei jente, med navnet Gerd. De gikk så hjem til As bopel i Tore Hunds vei. Vitnet R observerte A sammen med ei jente utenfor Sentrum kino denne kvelden, men vitnet - som har forklart at dette var mellom kl 2140 og kl 2200 - må ha tatt feil av tiden.

Det må antas at paret kom til bopelen i Tore Hunds vei ca kl 2330, hvor de gikk rett opp på rommet i annen etasje. Senere lånte A en sykkel tilhørende sin nevø, for å sykle Gerd til Oslo sentrum. Dette skjedde umiddelbart etter at bussen gikk fra stoppestedet utenfor bopel kl 0029. Etter As beskrivelse syklet paret ned til Grønland, deretter trillet de sykkelen opp Brogaten til Ole Bulls plass videre forbi brannstasjonen og til Akersgaten, hvor de gikk til krysset Prinsensgate/Akersgaten. Her forlot de hverandre. A gikk så ned Prinsensgate til Paléhaven, hvor han satte seg på sykkelen for å sykle til Bispegt. Da han så politiet gikk han av sykkelen og ble kort tid etter arrestert. Arrestasjonen er journalført til kl 0058 natt til 7 desember 1957.

As forklaring om at han hadde besøk med hjem er bekreftet av hans mor, S, og hans søster T. Også forklaringen til svogeren U, bekrefter at A må ha vært hjemme før kl 2330 den aktuelle kveld. Vitneprovene fra familien bestyrker også opplysningen om at paret forlot Tore Hunds vei ca kl 0030.

Vitnet V observerte et par som kom syklende i Økernveien. Det er ganske sannsynlig at det var A og Gerd han så, men at han har tatt noe feil av tiden.

Politiet kom aldri i kontakt med Gerd. Umiddelbart etter arrestasjonen gjorde A politiet oppmerksom på at han skulle treffe Gerd i Teatersalen den påfølgende kveld. Dette fulgte ikke politiet opp. Imidlertid ringte en person som utga seg for å hete Gerd - - til politiet den 12 desember 1957, og hun opplyste at hun drapskvelden hadde vært hjemme hos A på hans værelse i annen etasje. Det er meget sannsynlig at dette vitnet var den riktige Gerd.

Ws vitneforklaring for den dømmende rett var falsk, noe som gir grunnlag for gjenopptakelse etter strpl §391 nr 1. Han meldte seg lenge etter at drapet fant sted. På det tidspunkt drapet skjedde, var W ettersøkt av politiet, etter rømming fra Botsfengselet. W forklarte at han hver kveld gikk fra sitt skjulested ved Gjersjøen og til Østbanen. Drapsnatten skal han ha sett A komme ut av en bestemt port i Skippergaten. Det er flere omstendigheter som viser at denne forklaringen ikke er korrekt. Det vises bl a til AAs forklaring i brev av 27 februar 1972, om at han så W et annet sted på det aktuelle tidspunkt, og at W var kledt annerledes enn det han selv hevdet. W skal senere til flere personer ha sagt at «Skippergata saka var rene julepakka for meg». Overfor en medinnsatt skal W ha fortalt at han p g a sitt uriktige vitneprov fikk mildere sikringsforhold.

Den meget spesielle og dramatiske måten vitneforklaringen framkom på, må antas å ha medvirket til at lagretten har tillagt vitnebeviset langt større betydning enn det skulle hatt. A kastet seg i ren fortvilelse mot W under hovedforhandlingen, da han hørte den usannferdig og helt usannsynlige forklaringen fra vitnet. Lagrettens ordfører «kastet seg inn i kampen mot A», mens rettens administrator «sto og ropte» flere ganger «legg ham i jern». A ble lagt i jern, mens lagrettens ordfører vendte tilbake på sin plass som leder av lagretten. Det som skjedde er en «uhyrlighet i norsk rettsvesen». Lagmannen burde ha sørget for at retten ble satt på nytt med ny lagrette.

W hadde et utall av domfellelser for bl a underslag, tyveri og heleri. Til tross for at han ikke var voldsdømt hadde han to sikringsdommer. De rettspsykiatriske erklæringene om W er krevet framlagt.

B meldte også seg som vitne lenge etter at drapet fant sted. Han har hevdet at han traff A drapsnatten. I et avhør i varetektsarresten den 31 desember 1957 har BB uttalt: «I tillegg opplyste han at siktede A hadde sagt at han (A) hadde vært i klammeri med en jente, og at han hadde bitt jenta i brystet». Denne vitneforklaringen kan neppe betegnes som særlig tungtveiende når man vet at BB var aktoratets hovedvitne i to andre drapssaker noen år tidligere. Det må ellers bemerkes at BB overfor medinnsatte skal ha sagt og begrunnet at Ws forklaring må være falsk. Til tross for at disse opplysninger forelå så tidlig som i 1959, kan det ikke ses at politiet har forsøkt å få påstandene bekreftet eller avkreftet.

Vitnet Gerd CC, som ble ført under hovedforhandlingen, kom som eneste vitne inn i rettsalen gjennom døren bak A. Han oppga under hovedforhandlingen uriktig at dette vitnet var «Gerd». A har senere flere ganger gitt uttrykk for at vitnet ikke var den riktige Gerd. Det vises til hans åpne brev til Gerd, gjengitt i Arbeiderbladet 21 desember 1972. Den «fellen» som ble satt opp for en meget sliten og psykisk utslitt person, kombinert med den vekt aktor tilla hendelsen, kan åpenbart ha innvirket på lagmannsrettens tiltro til A, og derved på skyldvurderingen.

DD ble av forsvareren påberopt som vitne under hovedforhandlingen. Det lyktes imidlertid ikke politiet å finne DD i løpet av den 14-dagers perioden som saken varte. Den dressen som A hadde på seg drapsnatten, hadde han kjøpt av DD sommeren 1956. Det har vist seg at dressen ble benyttet da DD høsten 1954 var på flukt i de svenske skoger. Barnålene som av politiet ble funnet i brystlommen og i buksebretten på dressen, stammer sannsynligvis fra denne flukten. Statsadvokat Dorenfeldts uttalelser om at det ikke ville hatt noen betydning for lagretten hvorvidt DD hadde eiet dressen samt hatt den på seg gjennom de svenske skoger, er helt uforståelig. DD begjæres avhørt i forbindelse med gjenopptakelsessaken. Han kan foruten å kaste lys over «barnålindisiet» også ha interessante opplysninger om personene W, BB og D.

Også EE påberopes som vitne i gjenopptakelsessaken. Forsvarerne fikk den 12 august 1997 en telefonhenvendelse fra EE, som var engasjert i forbindelse med gjenopptakelsessaken i 1970-årene. I den forbindelse var hun på reise i de skogene der DD hadde vært «på rømmen». EE plukket med seg en rekke barnåler, som politiet nektet å ta imot.

Gjenopptakelsesbegjæringen begrunnes også med at de tekniske indisiene gir grunn til å ta saken opp igjen. Når det gjelder «avføringsindisiene» er anført:

Det ble tatt avføringsprøver bl a fra åstedet og fra avdødes underskjørt, og det ble i disse prøvene funnet rikelig med planterester. Det ble videre funnet særdeles små mengder av korn på As sko, som man med en viss grad av sikkerhet kunne si var avføring. Det kan ikke konstateres om prøvene fra skoen stammet fra menneske- eller dyreavføring. Professor C S Aasers erklæring av 22 desember 1957 om at det var sannsynlig at prøven stammet fra et menneske, bygger på lukte-prøver, noe som synes lite vitenskapelig. Professor Aasers konklusjon bygger på et for dårlig grunnlag. Han har også helt uriktig forutsatt at all avføringen stammer fra samme sted. Undersøkelsene til dr Valentin Fürst viser at prøve nr 1 og 2b fra As sko nesten ikke inneholdt planterester. Disse prøvene er således meget forskjellig fra avføringen som ble funnet på åstedet og på avdødes underskjørt. Avføringen stammer fra forskjellige kilder, noe som også bestyrkes av amanuensis Anton Skulbergs brev av 20 desember 1957.

Det ble tatt nye prøver av restene på As sko den 8 januar 1958, jf side 5 flg i dr Fürsts rapport (vedlegg 62 til gjenopptakelsesbegjæringen). Disse prøvene er kvantitativt og kvalitativt av en annen konsistens enn de prøvene man en måned tidligere fant på skoen. Det synes nærliggende å fastslå at avføringen som ble funnet i januar 1958 ved et uhell er blitt smittet over til skoen fra avføringsprøvene som stammet fra åstedet/avdødes klær. Det poengteres også at man på arrestasjonstidspunktet ikke fant avføring på As sko eller fingre, og heller ikke på sykkelpedalen eller på håndtaket til sykkelen som han brukte drapsnatten.

På kartskissen over funn fra drapsstedet er det ikke tegnet inn fyrstikker. Derimot er det i åstedsrapporten skrevet at det på åstedet ble tatt vare på «endel fyrstikker». Det er vanskelig å forstå hvordan det henger sammen at rapportskriveren har sett fyrstikker, mens åstedstegneren ikke så noe. Intet tyder på at fyrstikkene har vært gjenstand for vitenskapelige tekniske undersøkelser. For øvrig er det grunn til å merke seg at fyrstikkene skal være funnet på det antatte drapsstedet, som ikke er identisk med brannstedet.

Det synes naturlig å anta at den person som drepte B hadde fyrstikker på seg hele tiden. Det faller på sin egen urimelighet at drapsmannen skal ha forlatt åstedet for å hente fyrstikker, for deretter å komme tilbake for å tenne på offeret. Dersom A skal være drapsmannen, er forutsatt at han skal ha reist fra åstedet etter drapet, til sin bopel på Lille Tøyen for å hente fyrstikker, og deretter reist tilbake til drapsstedet og tent på avdøde for å skjule bevis.

Det ble funnet både fyrstikker og røykstumper i As frakk, noe som kan tilbakeføres til at hans brødre var røykere. Materialet som ble funnet på A omfattet bl a to fyrstikkesker. Den ene esken syntes ubrukt, og inneholdt 48 fyrstikker. Den andre esken inneholdt 28 ubrukte fyrstikker. Det er et misforhold mellom de sakkyndiges uttalelser vedrørende denne fyrstikkesken, jf vedlegg 67 og 68 til gjenopptakelsesbegjæringen. I den ene uttalelsen - avgitt 22 februar 1958 av ingeniør Sim Wolff og kjemiker O Johansen - opplyses at det er «revet av noen fyrstikker mot riveflaten, øyensynlig to mot den ene flaten, noen flere mot den andre». I erklæringen av 24 februar fra professor Henrik Printz heter det derimot at det ses «mange og tydelige striper på begge riveflatene..». Dette misforholdet «er en ny kjensgjerning etter lovens forståelse».

Når det gjelder det såkalte barnålindisiet, vises til at det ble funnet fem barnåler i As dress, én i høyre innerlomme på dressjakken, og de fire andre i bukseoppbrettene. Professor Henrik Printz uttalelse av 4 februar 1958 sier ikke mer enn at det er overensstemmelse mellom barnålene fra kjelleren og fra klærne. Det kan imidlertid ikke konkluderes med at barnålene i dressen nettopp stammer fra det aktuelle treet. Professor Elias Morks undersøkelse kan heller ikke lede til en slik konklusjon. Forstkandidat Ragnvald Aaheim - som avga erklæring 26 januar 1973 i forbindelse med den tidligere gjenopptakelsesbegjæringen - gir uttrykk for den vitenskapelige usikkerhet som nødvendigvis må knytte seg til barnålfunnene.

Det er vanskelig å forstå hvordan en barnål kan ha kommet inn i innerlommen til dressjakken, idet A jo hadde frakk over dressen. Det må for øvrig reises spørsmål om hvorfor man ikke fant barnåler på fritidsdressen, hvis det var denne dress som ble benyttet i forbindelse med båltenningen. Hva man fant i de klær A hadde på seg før han skiftet, er uinteressant. Det vises ellers til det som er anført ovenfor vedrørende DD.

På såvel As fingre som på hans vinterfrakk ble det gjort funn av noe som kan være blod. Det er intet som knytter funnene til drapet av B. Det stoff som ble funnet på As fingre, kan istedet ha vært planterester eller stoffer etter skrelling av appelsin. Blodet som ble funnet på frakken, kan typebestemmes til blodtype A. Ved siden av A, har ca halvparten av den norske befolkning denne blodtypen. Blodet kan stamme fra et blodig slagsmål A var innblandet i ca halvannen måned tidligere, eventuelt fra en hendelse hvor A forsøkte å stoppe et annet slagsmål. Det vises til Frank Hansens vitneforklaring av 10 desember 1957 (vedlegg 29 til gjenopptakelsesbegjæringen). Disse opplysninger kan ikke ses å være forsøkt verifisert av påtalemyndigheten. Blodet kan også stamme fra transporten av A etter pågripelsen. Han ble fraktet i politibilen sammen med overstadig berusede personer, hvorav en - som blødde sterkt fra ansiktet - falt over A idet han kom inn i bilen.

Det ble også funnet blod på et par sko som beslaglagt hjemme hos familien A. Disse skoene var satt i vann, fordi de skulle blokkes ut. Det er ingen indikasjoner på at A skal ha hatt skoene på seg om kvelden den 7 desember 1957. Identitetsprøve på blod lot seg heller ikke utføre. Statsadvokat Dorenfeldts uttalelse på dette punkt i påtegningen av 17 desember 1958 i forbindelse med As første gjenopptakelsesbegjæring er helt feilaktig.

Under etterforskningen av saken ble det foretatt analyse av tekstilfibre fra As klær, sammenholdt med funn på åstedet. Det ble også foretatt undersøkelser av hårstrå som var funnet på As klær, sammenholdt med undersøkelser av avdødes hår. Rapportene, henholdsvis fra professor Bailli Nilssen og fra Rettsmedisinsk institutt (prosektor J Lundevall), indikerer intet om at A skal ha vært i kontakt med avdøde. Forholdet indikerer tvertimot at A ikke kan være drapsmannen.

Et av de bevis påtalemyndigheten påberopte seg, var tannbittet i brystet på B. Man hadde ikke faglig kompetanse i Norge til å vurdere bittavtrykk i levende vev, et mykt kvinnebryst. Likefullt ble to norske odontologer oppnevnt som sakkyndige, tannlege Ferdinand Strøm og professor Jens Wærhaug, begge fra Tannlegehøyskolen. As og hans forsvarers begjæring om sakkyndig utenfor de nordiske land ble ikke tatt hensyn til.

Ferdinand Strøms konklusjon, om at han ut fra sin «personlige erfaring» anså bittmerkene å være identisk med As tenner, hadde ingen forankring i noen slik erfaring. Professor Wærhaug - som har uttalt at dette ikke kan kalles vitenskap - tok et forbehold om at bittsporene kan være etterlatt av andre enn A. Det vises videre til dosent Gisle Bangs erklæring av 17 oktober og 14 november 1974 i den tidligere gjenopptakelsessaken. Professor Arne R Hagen avga også betenkninger, hvor han bl a konkluderte med at Strøm og Wærhaugs konklusjoner i 1958 ikke var «faglig/saklig/faktisk holdbare», jf vedlegg 83 og 84 til gjenopptakelsesbegjæringen. Endelig vises til tannlege Fredrik Neumanns brev av 4 februar 1973 til advokat Tor Erling Staff (vedlegg 85 til begjæringen).

Forsvarerne har henvendt seg til As tannlege, Kjell Johannessen, som har avgitt rapport av 8 september 1997 (vedlegg 92 til begjæringen). Han konkluderer med at det ikke er noen reell mulighet for at det skal være As tenner som har avsatt tannavtrykkene i den dreptes bryst. Johannessens erklæring synes egnet til å føre til frifinnelse, jf strpl §391 nr 3. I alle tilfelle er det tilstrekkelig at «det er en rimelig mulighet» til stede, jf Rt-1992-1683. Kjell Johannessen er begjært oppnevnt som sakkyndig i gjenopptakelsessaken.

Det ble begått flere feil under etterforskningen. Fotokonfrontasjonene kan vanskelig kalles nøytrale. Dette er for øvrig utdypet i forsvarernes brev av 7 juli 1998, hvor det også er framholdt at konfrontasjonene ikke skjedde i samsvar med rundskriv av 26 juni 1933 fra Riksadvokaten. Det skjedde videre manglende sikring av bevis samt mangelfull rapportskriving m h t om rutene i kjelleren i Skippergt 6 B var knust drapsnatten. Heller ikke ble pappkartonger som kunne inneholde fingeravtrykk mm sikret.

Drapssaken var gjenstand for en enestående oppmerksomhet fra de store avisene. Gjennom sin forhåndsprosedering kan påtalemyndigheten ha medvirket til at A ble forhåndsdømt. For å vurdere og avgi uttalelse vedrørende massemedienes påvirkningskraft forut for, og under hovedforhandling, bes oppnevnt professor Thomas Mathisen ved Universitetet i Oslo, Institutt for rettssosiologi.

Rettssikkerhetskravene ble på flere punkter tilsidesatt under straffesakens behandling. A og hans forsvarer fikk ikke tilstrekkelig tid og anledning til å forberede sitt forsvar før hovedforhandlingen, jf EMK art 6 (3) litra b. Også uskyldpresumsjonen i EMK art 6 (2) ble tilsidesatt. Dessuten opptrådte aktoratet ikke nøytralt i saken. Endelig fremholdes at lagmannen opptrådte kritikkverdig under hovedforhandlingen, bl a ved at han ved hovedforhandlingens åpning skal ha uttalt at tiltalte «er en vanskelig mann å ha med å gjøre», samt at han ikke grep inn mot suggestive spørsmål og avbrytelser fra statsadvokaten.

De rettspsykiatriske sakkyndige, overlege N B Johannessen og overlege Georg Henriksen, utførte sine verv med stor usaklighet under hovedforhandlingen. Før skyldspørsmålet var avgjort ga de beskrivelser av A som var misvisende, og som var med på å danne et inntrykk hos lagretten om at A var skyldig.

Når det spesielt gjelder gjenopptakelsesbegjæringens henvisning til strpl §392 annet ledd, fremholdes at samtlige ledd i beviskjeden «av retten er tillagt feilaktig bevisverdi, delvis feilaktig vurdering.» Disse «særlige forhold» gjør at det er tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at siktedes skyld blir prøvet på nytt. I alle tilfelle vil en ny analyse av bevisene gjøre at domsresultatet må finnes å være tvilsomt. Det vises for øvrig til at saken bare har vært prøvet i én instans, jf Rt-1997-1186.

***

Forsvarerne har senere supplert gjenopptakelsesbegjæringen. Tidligere anførsler er utdypet, og det er også framført nye anførsler. Sammenfatningsvis er det her anført:

Enkefru L - med sin utsikt over bakgården til Skippergt 6 B - henvendte seg til politiet dagen etter drapet. Politiforklaringene er nå dukket opp i de såkalte 0-dokumenter. Disse forklaringer utpeker FF - som bodde sammen med moren GG i Skippergt 6 B - som nærliggende kandidat til ugjerningen. Det er en selvfølge at dokumentene skulle vært gjort kjent for forsvarer og forhørsretten allerede 9 desember 1957. Forklaringene til FF og til moren under etterforskningen stemmer ikke overens, og FF ga meget divergerende forklaringer. FF døde 6 juni 1961, bare 37 år gammel. Flere omstendigheter tilsier at det er «høyst sannsynlig» at «den virkelige drapsmannen» er FF, framholder advokat Moss i brev av 12 november 1998 til lagmannsretten.

Ved ikke å legge fram Ls politiforklaringer av 7 desember 1957 førte politiet forhørsretten og forsvareren bak lyset ved varetektsfengslingene. Dette ødela også hele den rettslige forundersøkelsen. Tilbakeholdelsen av opplysningene er et straffbart forhold med strafferamme på 21 år. Forholdet er ubetinget gjenopptakelsesgrunn etter strpl §391 nr 1.

Det kan ikke etterspores noe sikkert om tidspunktet for når statsadvokat Dorenfeldt fikk vite om dokumentene, men det må være overveiende sikkert at han den 12 juni 1958 visste om alt. For anvendelsen av strpl §391 nr 1 er det uten betydning hva Dorenfeldt selv visste. Den subjektive skyld er tilstrekkelig fastslått hos politietterforskerne. As og familiens liv ble ødelagt av myndighetene, til sist under rettssaken også mot bedre vitende.

Også en framlagt erklæring av 19 mars 1998 fra lege Henning Mørland ved Statens Rettstoksiologisk Institutt er et nytt bevis som tilsier gjenopptakelse. Denne erklæring viser at det er sannsynlig at drapet skjedde etter at A var arrestert. B drakk ifølge kjæresten HHs forklaring av 17 desember 1957 0,83 liter juleøl (1 halvliter og ett glass). Det må for øvrig legges til grunn at de to første avhørene av HH var riktige m h t hvor mye som ble drukket den aktuelle kvelden. Ringnes bryggeri har den 6 mai 1998 opplyst at Ringnes Juleøl produsert i 1957 hadde et alkoholinnhold på 6,3 til 6,5 volumprosent. Alkoholkonsumet skjedde i tidsrommet ca kl 2030 - kl 2220. Undersøkelsene av liket viste en promille på 0,20 - 0,30 promille i dødsøyeblikket. Sett hen til forbrenningshastigheten, kan alkoholkonsentrasjonen i blodet ca kl 2330 mest sannsynlig ha vært ca 0,75 promille, og ca 0,60 promille kl 0030. Tiltalebeslutningen sier at drapet skjedd kl 2330. Drap på et senere tidspunkt ville ha ført til frifinnelse.

Obduksjonsrapportens beskrivelse av dødsstivheten kl 0230 synes også å trekke i retning av at drapet har skjedd senere enn kl 2330.

Videre fremholdes at det bl a på bakgrunn av forklaringene fra Bs kjæreste, HH, er en nærliggende teori at B forventet å treffe en annen mann denne kvelden/natten, og at denne mannen kan ha vært drapsmannen. Denne teori styrkes også av det faktum at offerets kåpe er helt uskadet, og uten antydning til blodflekker, «skitt» eller lignende.

Når det gjelder «avføringsproblematikken», anføres at konklusjonen i den sakkyndige rapporten fra dr Valentin Fürst (vedlegg 62 til gjenopptakelsesbegjæringen) er feil. Etter det som er opplyst fra professor Ola Heide ved Norges Landbrukshøgskole er det utelukket at det finnes palisadeceller i ertefrukten, slik det framkommer i de sakkyndige erklæringene. De nye fakta er en ny omstendighet eller et nytt bevis etter strpl §391 nr 3.

Også nye tids-/avstandsangivelser gir grunnlag for gjenopptakelse. Tidsangivelsene som ble brukt under hovedforhandlingen, bygget på «løyper» som var gått opp av to politibetjenter. Det viser seg at det er atskillig sprik i den hastigheten politibetjentene har gått i, etter nye beregninger foretatt av forsvarerne. På bakgrunn av disse beregninger kan det sannsynliggjøres at vitnene P / II gikk forbi Grand Hotel kl 2245, da de så A komme ut av Grand. Dette er 5 minutter etter at B forlot sin kjæreste ved Oslo Ø, og ca 3 minutter etter at B har kommet opp utenfor pølseboden til F. A kan da ikke være den person som fulgte etter B.

Politiets teori om at A ikke kunne rekke hjemmefra til Østbanen på den tiden han hadde til rådighet er også feil. Politiet gikk strekningen fra krysset Prinsensgt/Akersgt til Jernbanetorget, mens A hele tiden har presisert at han syklet denne strekningen. Sykkelturen tar under 2 minutter. Det viser seg ellers at strekningen Motzfeldsgt/Grønland - Brugt - Henrik Ibsensgt - Arne Garborgplass - Akersgt/Prinsensgt tilbakelegges til fots på 17 - 18 minutter, i det tempoet som A og Gerd må antas å ha brukt. Dette viser at A hadde meget god tid til å gjøre unna turen fra bopel og til Østbanen innenfor den aktuelle tidsramme. Disse opplysningene er også gjenopptakelsesgrunn.

F pekte ut JJ som personen som fulgte etter drapsofferet. Han kunne i følge rettsboken fra hovedforhandlingen side 50 ikke avgi vitneforklaring fordi han satt i varetektsarrest i Aarhus. Av erklæring 7 april 1998 fra Landsarkivet for Nørrejylland framgår at JJ ikke satt i varetekt. Opplysningen i rettsboken er således feil.

Forsvarerne har videre utdypet sakens forhold til EMK. Det er framholdt at det var brudd på prinsippet om «fair trial» fordi As forsvarer ikke fikk tilstrekkelig tid til å forberede saken før hovedforhandlingen. Videre ble det begått konvensjonsbrudd ved at A og hans forsvarer ikke var informert om hva påtalemyndigheten ville få fram under avhøret av vitnet W. Konvensjonens artikkel 6 (1) og 6 (3) bokstav b ble for øvrig tilsidesatt ved påtalemyndighetens opptreden omkring vitneforklaringen til Gerd CC. A hadde fått opplysninger som klart gikk i retning av at dette vitnet var den Gerd han var sammen med drapsnatten. Aktoratet hadde ikke informert forsvaret om hva Gerd CC skulle uttale seg om, snarere tvert imot. For å overrumple A ble for øvrig vitnet ført inn i rettssalen gjennom en dør bak A. Det foreligger også brudd på internrettslige regler, dagjeldende strpl §256 og §257.

Forsvarerne viser videre til en uttalelse av 30 mars 1998 fra KK, om innholdet av en samtale hun hadde i 1975 med professor Tollef Ruden vedrørende «barnål-beviset». Professor Ruden - som skal ha bistått professor Elias Mork som sakkyndig i straffesaken i 1958 - uttalte i 1975 at barnålene som ble funnet i dressen kunne ha stammet fra et hvilket som helst ungt tre. Forsvarerne anfører dessuten i brev av 12 mai 1998 at de sakkyndige i 1958 ikke var klar over at barnålene fra åstedet stammet fra et juletre.

Forsvarerne har også vist til en uttalelse av 7 mai 1998 fra professor dr philos Carl Morten Motzfeldt Laane og professor dr philos Klaus Høiland ved Biologisk institutt, Universitetet i Oslo. Det er foretatt enkelte endringer/tilføyelser i uttalelsen den 16 september 1998. Professorene har foretatt dataanalyser som viser at det nesten ikke er noen sammenheng mellom de fysiske spor som er medtatt fra åstedet og de spor som knyttes til siktede. Videre har de påpekt at en rekke momenter står uforklart, og som burde hatt forklaring. Motzfeldt Laane fremholder at flere av de sakkyndige uttalelser ikke holder de mål man må kreve for vitenskapelig rapportering, at flere er «mangelfulle og befengt med grove inkonsistenser, forsømmelser og manglende logikk». Motzfeldt Laane og Høiland har også uttalt seg om avføringsbeviset og barnålsbeviset. Om sistnevnte bevis vises bl a til sluttrapport av 6 april 2000, hvor de konkluderer med at barnålene fra åstedet og As dress kan skrive seg fra et hvilket som helst undertrykt grantre.

Dokumentlistene for Gerd-forklaringene er ført to ganger, og annen gang av statsadvokat Dorenfeldt. Det er ikke mulig å finne opplysninger om at forsvareren under rettssaken i 1958 ble underrettet om politiavhørene av Gerd CC og hennes ektefelle LL eller om etterforskningen ellers vedrørende Gerd CC. Hun kan ha vært den Gerd som A var sammen med drapsnatta. Gerd CC ble ikke avhørt under rettsforhandlingene i juni 1958. Det er overveiende sannsynlig at Dorenfeldt fra 12 juni 1958 vet om alt. Forsvareren framholder at det er også det A selv antar i sin uttalelse til Aftenposten 8 august 1998: «Det verste er at jeg er ganske sikker på at han visste det ikke var meg. I alle fall må det ha dukket opp i hodet hos ham underveis.» Advokat Moss viser her (i brev 27 mai 1999 til lagmannsretten) til side 397 i sin bok om Asaken. Han har for øvrig i notat om etterforskningen om Gerd - oversendt lagmannsretten 10 juli 1998 - kommentert dokumentføringen slik: «Fins det noen annen forklaring enn at politi og statsadvokat ikke vil ha dokumentene på noen dokumentliste før A har fått ny forsvarer for Høyesterett, i juli 1958.»

***

Forsvareren har i en «oppsummering» av 25 mai 2000 bl a framhevet følgende:

Etterforskningen og straffesaken mot A foregikk i en lite betryggende atmosfære. Drapet var opprørende, med seksualmotiv og i tillegg med forsøk på brannstiftelse som ytre sett fikk alle til å tro at beboerne i Skippergt 6 B kunne ha vært i livsfare.

Retten skal i gjenopptakelsessaken ikke «prøve skyldspørsmålet» på nytt. Dersom de bevisene som fikk A dømt svikter, skal saken gjenopptas. Saken skal også gjenopptas dersom bevisene nå viser at gjerningsbeskrivelsen i tiltalen kan være helt feil. Det gjelder intet unntak fra dette når den opprinnelige hovedforhandling «ikke kan gjentas» fordi vitner og sakkyndige ikke lenger lever. For gjenopptakelsesspørsmålet er det for øvrig irrelevant hvem som har skyld eller ansvar for at bevisførselen ikke var korrekt da saken ble pådømt.

I hovedsak er det begrenset hva påtalemyndigheten i en sak om gjenopptakelse etter krav fra domfelte kan påberope seg av nye bevis i tiltaltes disfavør. Slike bevis som går utenfor rammen av den opprinnelige bevisførsel kan ikke stanse gjenopptakelse, men skal henvises til den nye hovedforhandling.

I A-saken er det nå slik at bevisene for den opprinnelige domfellelse svikter, nye bevis sammenholdt med de gamle gjør det sterkt sannsynlig at drapsteorien (gjerningsbeskrivelsen) er helt feil, også med hensyn til drapstidspunkt. Videre har det vært mangelfull etterforskning etter en gjerningsmann i den dreptes nærmiljø. De nye bevis er vel egnet til å sannsynliggjøre en helt annen drapshistorie i Skippergata. De setter også bedømmelsen av de gamle bevis i et helt annet lys. Bedømmelsen av vitneforklaringer ble gjort på bakgrunn av sakkyndiges uttalelser om sikre vitenskapsbevis. Når disse svikter, er det all grunn til å ikke legge vekt på påstått vitneførsel i As disfavør.

Forsvareren anfører at vitneforklaringene fra F, G, H, I, J og K - som alle så en mann fulgte etter eller var sammen med B - tyder på at denne mannen ikke var A. F plukket ut JJ, som ikke ble avhørt under hovedforhandlingen idet det ble opplyst at han var varetektsfengslet i Aarhus. Det er nå opplyst at JJ ikke var varetektsfengslet der, og det hevdes at politiet visste hvor JJ var. Gjenopptakelsesgrunnlag foreligger både etter §391 nr 1 og nr 3 samt etter §392 annet ledd.

Forklaringen til vitnet MM - som mente å ha sett A ta drosje fra Youngstorget ca kl 2350 den 6 desember 1957 - kan ikke tillegges vekt. Selve observasjonen var meget usikker, og det bekreftes ikke av andre omstendigheter at hun observerte A. Det er også andre grunner som tilsier at man må være særdeles skeptisk til MM som pålitelig og uhildet vitne. Gjenopptakelsesgrunn foreligger etter §392 annet ledd.

Det er for øvrig underlig at As alibivitner ikke blir trodd. Moren og søsteren kom med en rekke detaljer til politiet om hva som skjedde da A var hjemom den aktuelle natt, og disse detaljer samsvarte med As forklaring. Påtalemyndighetens oppfatning om at A «ikke hadde tid til å bli arrestert» dersom han og Gerd forlot As hjem ca kl 0030 er dessuten nå tilbakevist, jf side 71 - 73 i advokat Moss' og Juell Eides bok om A-saken. A ble etter arrestasjonen fengslet med brev- og besøksforbud, og han kan således ikke ha avtalt med sin familie hvordan de skulle forklare seg.

Når As familie ikke ble trodd av retten i 1958, må det skyldes de tekniske bevis. Dersom det foreligger gjenopptakelsesgrunnlag for vitenskapsbevisene, må en ny straffedomstol for så vidt også velge, men nå på et helt annet grunnlag. Tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse («mellom kl 23 og 23.30») må endres, og da har man en helt annen historie. En endring av faktum i tiltalen er også gjenopptakelsesgrunn, jf Rt-1964-1426, uansett om påtalemyndigheten likevel skulle mene at A er skyldig. Gjenopptakelsesgrunn foreligger både etter §391 nr 3 og §392 annet ledd.

Med hensyn til opplysningene om Gerd, vises til at politiet i løpet av hovedforhandlingen oppdaget to aktuelle «Gerd», Gerd - - og Gerd CC. Avhørene av Gerd CC og LL (ektefelle) og de to «skotøydamene» NN og OO skulle vært meddelt retten og forsvarer umiddelbart. I følge politibetjent Kirkemos rapport av 13 juni 1958 ble forsvarer to dager tidligere meddelt opplysningene om Gerd - - . Hun vitnet ikke i retten. Heller ikke var det vitneførsel vedrørende Gerd CC. Hvis lagmannsretten legger til grunn at politi og statsadvokat pliktet å meddele forsvarer om Gerd CC, er unnlatelsen straffbar etter strl §168, og saken skal gjenopptas etter strpl §391 nr 1. Hvis man mener faktum for dette skyldgrunnlag er uklart, er forholdet gjenopptakelsesgrunn etter §391 nr 3. Hvis retten legger til grunn at forsvarer fikk opplysningene om begge Gerd, men unnlot å innkalle dem, slik tilfellet kan ha vært for Gerd - -, så er dette også gjenopptakelsesgrunn etter §391 nr 3 og i alle fall etter §392 annet ledd. Det gjøres for øvrig gjeldende at den som påberoper seg et falsk alibivitne, ikke vil gi politiet konkrete kontrollerbare opplysninger om vedkommende, slik nettopp A gjorde.

Vitnet PP har opplyst at grosserer - - kalt Karl den 12 - skal ha nevnt at han så B i Skippergata 6 B om kvelden den 6 desember 1957 sammen med en annen mann enn A. Karl den 12 mente at denne mannen bodde i gårdens første etasje, noe som må bety EE. PPs forklaring er sammen med de øvrige opplysninger i saken, av betydning for gjenopptakelsesspørsmålet.

Ls politiforklaring av 7 desember 1957 om FF har vært underslått i all tid fram til mai 1999. Også Ls brev av 20 mars 1973 til Jens Bjørneboe er et nytt dokument for domstolene. Det vises også til forklaringer fra QQ og RR, Ls barnebarn, samt til forklaringer fra FFs tidligere hustru og datter. Alle disse forklaringer om FF er gjenopptakelsesgrunnlag etter strpl §391 nr 1 og nr 3, samt etter §392 annet ledd.

De nye dokumentene om W fra 1958-59 er gjenopptakelsesgrunn både etter §391 nr 3 og §392 annet ledd. Underdirektør Dokmo og fengselslege Leikvam visste at W var opptatt av spørsmålet om benådning våren 1958, og det er ingen unnskyldning for at de aldri opplyste om dette i retten. W kom med sine opplysninger i A-saken etter at hans første søknad om løslatelse var avslått av Justisdepartementet. Det er lite trolig at statsadvokat Dorenfeldt ikke var klar over Ws søknader for å komme ut av fengselet våren 1958. I alle fall er Dorenfeldt kjent med dette senere på året. Det vises ellers til det som tidligere er kommet fram om W, jf bl a det som framgår av gjenopptakelsesbejæringen i 1973. Det viser seg for øvrig nå at W umulig kan ha gått strekningen Gjersjøen - Skippergata på den angitte tid, ca 2 1/4 time.

Barnålbeviset er det ingenting igjen av etter rapportene fra de private sakkyndige, professorene Laane og Høiland. Det gir ny aktualitet til DDs forklaring om hva dressen hadde «vært igjennom» i hans eiertid. Barnålbeviset og DDs forklaring er en klar gjenopptakelsesgrunn, både etter strpl §391 nr 3 og §392 annet ledd.

Seksualovergrep og drap i trappeoppgangen må ha vist atskillig flere spor på As klær dersom han hadde vært gjerningsmann. Den uskadde kåpa til B viser for øvrig at hun ikke hadde kåpa på seg da overgrepet skjedde. Dette har betydning i forhold til gjenopptakelseshjemmelen i strpl §392 annet ledd.

Det fins ingen beviser for at avføringen på stedet kom fra B. Bl a vises til at obduksjonsrapporten ikke sier noe om avføring ved og rundt endetarmen. At avføringen ikke stammer fra henne, støttes av de manglende funn på avdødes klær. Det at det i det hele tatt fins avføring på utsiden av Bs lår, på skjørt og strømpestropp kan like gjerne skyldes at hun har fått det på seg da hun ble flyttet fra trappegangen. Gjenopptakelsesgrunnlag foreligger etter strpl §392 annet ledd.

Når det gjelder avføringen fra As venstre sko, bukselomme og på fyrstikkesken, vises bl a til en rapport av 22 mai 2000 fra professor dr juris Ståle Eskeland, som konkluderer med at avføringsbeviset er uten enhver bevisverdi i forhold til A. Eskeland mener at opplysningene fra de sakkyndiges undersøkelser i 1957 - 58 tyder på at skoen i ettertid - etter at A ble pågrepet - er tilført ny avføring, og at dette kan ha skjedd mens skoen var i politiets varetekt. Avføringsklumpen som «angivelig ble funnet i lommen» kan ifølge Eskelands syn ikke ha kommet dit mens A var på åstedet. Med hensyn til avføringsflekken på fyrstikkesken anføres at det er mulighet for at flekken er kommet dit etter at A ble pågrepet. Forsvareren anfører at det nå foreligger «en helt annen faktisk og vitenskapelig fremstilling av avføringsbeviset som ingen dømmende rett har hørt», og at gjenopptakelsesgrunn foreligger etter strpl §391 nr 3 og §392 annet ledd.

Det gjøres også gjeldende at professorene Laanes og Høilands «sammenligningsanalyse» er et nytt bevis i forhold til strpl §391 nr 3. Analysen avdekker svakheter ved de sakkyndige uttalelsene fra straffesaken i 1958.

Også blodalkoholanalysen av 19 mars 1998 fra Statens Rettstoksiologiske Institutt er gjenopptakelsesgrunn etter strpl §391 nr 3. Analysen indikerer klart at drapstidspunktet er senere enn kl 2330.

Vurderingene av de nye hårprøvene på Rettsmedisinsk institutt hører ikke hjemme i en sak om gjenopptakelse etter begjæring fra domfelte. I den grad de er bevismidler, skal de undergis bevisbedømmelse i en ny hovedforhandling. Imidlertid kan disse hårstråene ikke være bevis som kan stanse gjenopptakelse, uansett bedømmelsen av dem. Det vises for øvrig til at A insisterer på at det ble tatt hårprøve av ham under etterforskningen i 1958. Det ser ut til at hårprøve kan være tatt 30 mai 1958, jf professor Lundevalls ikke-utfylte skjema.

Tannmodellen fra 1960 - tatt av tannlege Stensland - er et nytt bevis. Det finnes ikke antydninger om at A selv skal ha filt ned tennene.

Forsvareren anfører avslutningsvis «en alternativ indisiekjede for drapshendelsen». Det vises til at det er en rekke omstendigheter som taler for at det er en annen drapsteori enn den påtalemyndigheten la til grunn. Bl a vises til at blodflekkene på Bs bluse ikke ville blitt slik med mindre hun satt med hodet bøyd forover, ned på brystet, samt at såret i bakhodet ikke behøver å ha kommet som følge av slag «dunking» mot trappekanten. Det reises også spørsmål om hva som skulle ha hindret A i å voldta offeret dersom han hadde vært gjerningsmann, jf at det kun ble utført voldtektsforsøk. Forsvareren peker videre på at det ble brukt mer vold mot jenta enn det som måtte være nødvendig for å pasifisere henne. Dessuten anføres at det er flere omstendigheter som tyder på at drapsmannen ikke ville sette fyr på gården, men bare avlede mistanken mot seg selv. Forsvareren fortsetter:

Handlinger som i Skippergata kan ha blitt begått som et lynangrep mot offeret, det kan klare å komme unna i første omgang (eventuelt bli fjernet hvis gjerningsmannen blir forstyrret), angrepet fortsetter med en gjerningsmann i sterk affekt, og der det ikke nødvendigvis er voldtekt i egentlig forstand som er målet. Offeret blir ofte søkt skjult, og både offer og åsted kan bli arrangert etterpå, en symboleffekt for gjerningsmannen som ofte i samme hensikt tar med seg ting fra offer eller åsted. Offeret er ille tilredt, langt ut over det som var nødvendig bare for å gjennomføre seksualforbrytelsen. Alle bør se at det høyst sannsynlig er en slik gjerningsmann som har begått overgrepene mot B. En slik person drar ikke 3 - 4 km «hjem etter fyrstikker». Og en slik gjerningsmann behøver aldeles ikke være «ung».

Forsvareren har i sluttinnlegg 10 juli 2000 vedrørende tann-beviset anført i hovedsak følgende:

Bittmerker som bevis bør sammenlignes med et merke avsatt av et verktøy, og selve bevisverdien kan også sammenlignes med bevisverdien av fotavtrykk e l. Det betyr at man må holde fra hverandre de faktorer i sammenligningen som kan gjelde det alminnelige kontra det som er eller påstås å være særegent for det aktuelle bittspor og tannsett. Det er bare de individuelle trekk i bittmerket som kan være til hjelp for identifisering av en bestemt person som biteren, jf ABFO-standarden (American Board of Forensic Odontology) for bittmerker. Det er antallet, særegenhetenes art og selve kvaliteten av reproduksjonen (hvordan beviset er sikret og registrert) som bestemmer det tillitsnivå man kan ha til slike spesielle kjennetegn ved et bittmerke når man skal bedømme bevisverdien. Det er også registreringen av selve bittmerket som setter rammen og begrensningen for hvordan dette tillitsnivå kan etableres.

Bittmerker bør ikke alene bidra til å utpeke en bestemt person som skyldig. Ferdinand Strøm fulgte ikke dette prinsipp i denne saken.

Den sakkyndige som skal uttale seg om sammenligning mellom et bittmerke og et tannsett må være forberedt på å bli kontrollert med hensyn til sin metode og det krav til sammenligning mellom premisser og konklusjon som følger av dette. Man må se etter om de sakkyndige foretar en påvisning og etterfølgende summering av individuelle, korresponderende særegenheter både i bittmerket og As tannsett. Det er ikke enighet om hvor mange likhetspunkter mellom tannsett og bitt som kreves. På generelt grunnlag anbefales minst 5 individualiserte tenner for å fastslå identitet. De sakkyndige i denne saken oppgir ikke noe tall for slike «treff», noe som ikke er så merkelig all den stund de viser to alternativer for overkjeven, samtidig som mellomrommet mellom bittspor 4 og 5 bare forklares ved spekulasjon. Bittmerket i A-saken kan for øvrig ikke tolkes entydig, verken med hensyn til orientering (opp-ned) eller med hensyn til hvilke tenner som har bitt.

Som et eksempel på «hva som kan skje» om man ikke har korrekt slutningsrekke for øye, viser forsvareren til Ferdinand Strøms og Jens Wærhaugs beskrivelse av bittmerke 2 og As høyre fortann i overkjeven (benevnt 1+ eller 11), og sammenligner med senere redegjørelser. Professor MacDonald og dr Whittaker er ikke enige i de tidligere rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger, og endrer hele bitt-teorien for overkjeven, ellers må A frifinnes. Dersom MacDonalds og Whittakers standpunkt om at høyre del av tann 11 har avsatt bittmerke 1, tann 12 har avsatt bittmerke 2 og tann 13 (hjørnetannen) har avsatt bittmerke 3 er korrekt, oppstår imidlertid et annet problem, som ser ut til å være uløselig, for de som mener A er biteren. Lengden på skjærekanten av de tre fortennene (21, 11 og 12) er alt for lang i forhold til resten av bittsporet.

Et problem med bittsporet er at det har et mellomrom mellom merke 2 og 3 som må forklares. For å forklare det, må hele venstre fortann og 2/3 av høyre fortann, den mest sentrale delen som vender mot venstre fortann, forsvinne fra forklaringen. Ellers må man frifinne A. Slutningen går da feil vei, ikke fra bittsporet til As tenner, men fra tennene og til bittsporet. Analysen av bittspor 2 og tann 11, bedømt isolert, er i realiteten et frifinnende bevis for A.

Det gjøres gjeldende at As bittmerke i plastilinskiven støtter det syn at de rettsoppnevnte sakkyndige tar feil. Det at MacDonald og Whittaker ikke har produsert et avtrykk av As bittmerke, fortrinnsvis i en eller flere plastkopier av den dreptes bryst, er en grov feil ved utredningen.

Tannlege Johannessens artikulatortester viser at det ikke er noen tenner som «forsvinner». De britiske sakkyndige har ikke undersøkt As bittfunksjon, fordi de har skjønt at en slik undersøkelse ikke vil støtte deres konklusjon.

I tillegg kommer at professor Holck i selve brystet har sett et tannmerke til, kalt 2a, mellom 2 og 3. Holck har i tillegg oppdaget et nytt funn av en «bro» i bittmerke 2, både i bryst og gipsmodell.

Det er bare ved å plassere As hjørnetann over bittmerke 3 at mellomrommet mellom 2 og 3 kan forklares. Denne forklaringen består bare av generelle kjennetegn. Samtidig havner denne forklaring i en annen og ny usannsynlighet, nemlig at tennene 21 og 11 nesten ikke vises i bittsporet, og i strid med Holcks funn av 2a.

Godkjenning av begge eller tre versjoner av overkjeven er en umulighet. Noen sakkyndige må ta feil. Det er ikke sammenheng mellom premisser og konklusjon i de sakkyndige britenes rapport, med mindre man godtar ren gjetting, alternativt at A skal identifiseres etter generelle kjennetegn, alternativt etter en slags glideskala. Dermed er også alle alternative forklaringer «forsvunnet».

Bittmerket har ikke bevisverdi i det hele tatt når det gjelder å utpeke A som biteren.

Ingen kan si noe fornuftig om hvor tilfeldighetene begynner og hvor de går over i sannsynligheter av større eller mindre grad. De individuelle kjennetegn som er et absolutt krav til identifisering mangler. Derimot har bittmerkene frifinnende verdi.

Når det gjelder karakteristika for tannsett, fremholdes at ulike tannsett kan avsette «like» bittmerker. Det vises bl a til Biggar-saken, hvor det først var ved artikulatortest at den som «most likely» pekte seg ut, ble utelukket. Videre vises til et eksempel som Ferdinand Strøm har referert, jf Tandlægebladet 1961 s 622 - 624. Dessuten vises til en artikkel av dr David Whittaker fra 1975 om forsøk med bitt i grisehud. As tannstilling er normal og uten spesielle særmerker, slik man kunne forvente å finne i en stor del av den mannlige befolkning på 50-tallet, like gjerne som i dag. Det vises til Aftenpostens artikkel 12 november 1999 på grunnlag av dr med Per Floods uttalelser, som Flood likevel har reservert seg noe imot. Også Ferdinand Strøm mente at A hadde «gode regelmessige stillede tenner.»

Professor Per Holck har i rapport av 28 oktober 1999 imøtegått professor Gisle Bangs påstand om at det er «mange særtrekk ved bittmerkene 1, 2, 5 og 6». Flood imøtegår for øvrig MacDonalds og Whittakers påstand om karakteristiske trekk ved As tenner. Holck framholder ellers at det ikke foreligger særtrekk ved As tenner som gjenfinnes i bittmerkene, hvilket gjør bittmerkene utilstrekkelig som bevis.

Ved vurderingen av tannbeviset er det bittsporet, og ikke As tenner som er det primære bevismiddel. Det er nå klart for alle at «kompleksiteten» er noe helt annet enn det lagmannsretten og Høyesterett fikk vite om i 1958. Beskrivelsene av As tenner er ikke noe annet enn et generelt kjennetegn, og beskrivelsen av bittsporet sier intet om gjerningsmannens tannsett som må identifisere A.

Når det gjelder tannslitasje, anføres at både Strøm og Wærhaug i 1958 forutsatte at drapsmannen var ung. Slitasjen på As tenner var uvanlig på grunn av hans alder. Derimot var slik tannslitasje hos den voksne del av befolkningen ikke noe uvanlig fenomen på 50-tallet, med andre kostvaner, svak økonomi, en helt annen offentlig tannhelsetjeneste og tannhygiene og uten fluoriserte «tannherdere». Foruten den undersøkelse de rettsoppnevnte sakkyndige viser til, vises til kapittel 8 og 9 i J J Pindborg: Pathology of the Dental Hard Tissues (København 1970). At tannslitasje ikke er noe uvanlig fenomen, framgår også av de rettsoppnevnte sakkyndiges A Colour Atlas of Forensic Dentistry.

Lagmannsretten fikk i 1958 høre fra de sakkyndige at begge var sikre på at A hadde avsatt bittmerket i den drepte. Ingenting ble korrigert ved Høyesteretts behandling i november 1958. «Særegenhetene» befant seg i As tenner. Det eneste Ferdinand Strøm framstilte som særegent ved bittet, var at det var et «lystbitt», antakelig oppfattet som en kombinasjon av suging og biting. Det er tvilsomt om «lystbitt» er en odontologisk karakteristikk. Om sugebitt vises til Rolf Endris bok om bittspor. Strøm framholdt for øvrig at A hadde kant-i kant-bitt, noe som etter Strøms framstilling bare gjaldt 1-2% av befolkningen. Lagmannsretten måtte oppfatte det slik at sannsynligheten for at andre enn A kunne ha vært gjerningsmannen ble innsnevret tilsvarende. At A hadde slikt bitt var en feilbedømmelse av As tannmodell fra Strøms side.

Forsvareren viser ellers til at en del av det originale bevismaterialet er kommet bort, til tross for As henstilling til politiet om å ta godt vare på det. Dette skaper en usikkerhet.

Forsvareren viser videre til at en fra den opprinnelige rettsbehandling vet at Strøm og Wærhaug var uenige om hvilken av As tenner som hadde avsatt bittspor 3. Uenigheten forteller atskillig om bevisverdien av tannbittet for bittspor 1-3. MacDonald og Whittaker skriver nå om hele bittmerket «..er det etter vårt syn usannsynlig at noen som ikke har studert det originale materialet i detalj vil kunne forstå kompleksiteten i dette bittmerke fullt ut.» De gir imidlertid ingen begrunnelse eller opplysning om hva det er som gjør bittsporet vanskelig å tolke.

Gisle Bangs undersøkelse i 1974 vil ikke nødvendigvis øke bevisverdien av materialet. Det er uklart hvilke modeller Bang arbeidet med.

Det er uomstridt at defekter kan forekomme på tannmodeller, noe som også har vist seg på tannmodellen av A fra 1960, laget av tannlege Stensland. Det at man ikke kan stole på noen av kopiene øker betraktelig verdien av professor Per Holcks brystundersøkelse betraktelig. Ved å forstørre modeller og se på detaljer i materialet i stedet for i brystet vil man ikke nødvendigvis øke utsagnskraften eller bevisverdien av materialet.

Gjenopptakelse kan ikke hindres av en ny sakkyndig bedømmelse som ikke tar hensyn til skillet mellom alminnelige og spesielle kjennetegn i bevismaterialet, og som opprettholder den opprinnelige konklusjon med en annen begrunnelse, med mindre den nye begrunnelse saklig, metodisk og vitenskapelig er uomstridt korrekt i en slik grad at den tilfredsstiller kravene for å nekte gjenopptakelse i §391 nr 3. Gjenopptakelse skal skje dersom «det er en rimelig mulighet for frifinnelse.»

Det materiale som er nytt ved denne gjenopptakelse er forhold som er omtalt i tannlege Kjell Johannessens første rapport av 1997 og artikulatorrapport av desember 1999, dr med Per Floods stereofoto fra 1974, Floods uttalelse 14 oktober 1999 og 12 november 1999, As 1960-avtrykk (Stensland-modellen), rapportene fra de rettsoppnevnte britiske sakkyndige, professor Per Holcks rapporter og brev av 8 oktober 1999, 2 desember 1999, 11 mars 2000, 31 mai 2000 med foto samt 4 juli 2000, Den rettsmedisinske kommisjons uttalelser, rapport 25 november 1999 fra professor Tore Solheim og tannlege Wencke Stene Johansen vedrørende Stensland-modellen, rapport av 21 desember 1999 fra Solheim og Sigrid Kvaal og vitneforklaringer om FF s tannsykdommer. I tillegg vises til de uttalelser som ble avgitt i forrige gjenopptakelsessak. Ingen domstol som har behandlet skyldspørsmålet har noen gang fått vite noe om dette.

Lagmannsretten har ved de rettsoppnevnte sakkyndiges reaksjon på professor Holcks undersøkelse av selve brystet fått bevist at de ikke legger avgjørende vekt på spesielle kjennetegn i motsetning til alminnelige. De utfører sitt oppdrag i strid med anerkjent metode. Tross kritikken fra andre sakkyndige, og tross Den rettsmedisinske kommisjons uttalelse av desember 1999, fastholder og forsterker MacDonald og Whittaker i tilleggsrapporten sin første konklusjon. De sakkyndige går også utenfor sitt mandat. Ved sin behandling av tidligere sakkyndige ser de ut til å ha valgt parti, og de har en nedlatende holdning til uttalelsene fra Neumann, Hagen og Kjell Johannessen. I allfall delvis må det samme sies å gjelde i forhold uttalelsene fra Holck og Flood. De rettsoppnevnte sakkyndige har også vist en usaklig vinkling i forhold til spørsmålet om artikulatorforsøk. MacDonald og Whittakers unnlatelse av å gi fraværet av bittmerke etter As tann 42 verken en mekanisk eller dynamisk forklaring (egenskaper ved hud eller bittfunksjon) er bevisst. Det anføres at de rettsoppnevnte sakkyndige «siler» materialet. Det som passer, uansett opphav og kvaliteten på materialet, anføres som «begrunnelse» mot A. Det som ikke passer, overser man, eller omskriver. Dette er bevisst gjort av de sakkyndige. Videre har de rettsoppnevnte sakkyndige endret begrunnelse med hensyn til årsaken til slitasjen på As tenner, etter at det er påvist at slitasje er et atskillig vanlig fenomen. Slitasjen er - ikke særlig vellykket - forsøkt omgjort til kjemisk slitasje. Forsvareren gjør også gjeldende at de sakkyndiges forhold til bevisbyrde ikke holder mål. De sakkyndige oppfatter tydeligvis sin oppgave slik at de skal «lese» As tenner inn i bittsporet. Man må vel i denne saken også ha lov til å tilføye forestillingen om at A er «en farlig person», altså forutsette den skyld som skal begrunnes. Det blir da kanskje mer forståelig at særlig Whittaker som representant for Innenriksdepartemenetet (Home Office, jf MUDD-saken) like gjerne ubevisst kan ha latt seg styre av en stereotyp oppfatning av «realitetene» i saken. De rettsoppnevnte sakkyndige følger ikke den vitenskapelige anbefalte metode, bygd på kjente fakta, som nå også bekreftes av Holcks nye brystundersøkelse. Den eneste forklaring forsvareren kan finne er at de sakkyndige begynte sin undersøkelse med å bli «informert» om saken av professorene Solheim og Bang.

***

Påtalemyndigheten har uttalt seg til gjenopptakelsesbegjæringen, og bedt om at begjæringen forkastes. I hoveduttalelsen av 26 februar 1998 fra Oslo statsadvokatembeter er bl a vist til daværende statsadvokat Dorenfeldts uttalelse av 17 desember 1959 til As første gjenopptakelsesbegjæring. Uttalelsen av 1959 gir «en førstehånds redegjørelse for hendelser like forut for hovedforhandlingen og diverse intermessoer under hovedforhandlingen», og angir hvilke hovedsakelige bevis som påtalemyndigheten førte i saken mot A.

Påtalemyndigheten har videre vist til Høyesteretts kjennelse av 1 november 1958 (Rt-1958-1101), som på flere punkter har interesse i forhold til den nye gjenopptakelsesbegjæringen. Særlig er vist til at Høyesterett forkastet anken fra A over saksbehandlingen. Anken over saksbehandlingen var bl a begrunnet med at behandlingen av saken fra første stund forgikk i «en hatsk stemning», og at retten hadde avslått begjæring om oppnevnelse av en odontologisk sakkyndig utenfor de nordiske land. Vedrørende de odontologiske sakkyndiges arbeid bemerket Høyesterett: «På samme måte som lagmannsretten må jeg gå ut fra at det materiale som de sakkyndige bygget på, var tilstrekkelig og at materialet var skaffet til veie på en fullt betryggende måte. Professor Wærhaug har foretatt en selvstendig vurdering på grunnlag av det materiale som forelå. Jeg kan heller ikke se at det er grunn til å reise tvil om at begge de sakkyndige hadde tilstrekkelig innsikt og kyndighet på området.»

Det er videre vist til tidligere statsadvokat Håkon Wikers uttalelse av 22 oktober 1973 til lagmannsretten, i anledning gjenopptakelsesbegjæringen av 22 mars 1973. Statsadvokat Wikers uttalelse imøtegår en rekke av de anførsler som nå er gjentatt av A i hans nye gjenopptakelsesbegjæring.

Når det gjelder bittmerkene i Bs bryst, har påtalemyndigheten vist til at det under behandlingen av forrige gjenopptakelsessak ble oppnevnt en ny sakkyndig, dosent dr med cand odont Gisle Bang. Han konkluderte med at det var «overveiende sannsynlig» at bittmerkene var avsatt av A. Om tannbittbeviset vises videre til s 75 - 76 og s 181 - 192 i lagmannsrettens beslutning av 27 juni 1975.

Påtalemyndigheten har videre fremholdt at Høyesterett kjæremålsutvalgs kjennelse av 31 mai 1976 - som forkastet As kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å forkaste gjenopptakelsesbegjæringen av mars 1973 - også har stor betydning for avgjørelsen av spørsmålet om det foreligger lovgrunnlag for gjenopptakelse ut fra den nye begjæringen. Når det gjelder «barnålbeviset», er vist til de opprinnelige sakkyndiges uttalelser og til side 152 flg i lagmannsrettens beslutning av 27 juni 1975 og side 13 - 14 i kjæremålsutvalgets kjennelse av 31 mai 1976. Spørsmålene vedrørende DD som tas opp i gjenopptakelsesbegjæringen, er besvart i forrige gjenopptakelsessak. Det ligger ellers fast at samtlige grannåler funnet i As brunstripete dress hadde spesiell likhet til grannålene fra kjelleren der B ble funnet drept.

Med hensyn til brannen på åstedet drapsnatten, har påtalemyndigheten vist til politiets brannrapport av 4 januar 1958. Videre er vist til forklaringene fra FFog hans mor Kristiane FF, avgitt for politiet og under den rettslige forundersøkelse i februar 1958. Etter påtalemyndighetens syn er problemstillingen m h t når drapet skjedde «en gjentakelse fra forrige gjenopptakelsesbegjæring». Trygve Conradis uttalelse av 23 mai 1997 er ut fra sitt innhold uinteressant, idet tidspunktet for brannens oppdagelse uansett er uklar.

Påtalemyndigheten har framholdt at det ved gjenopptakelsesbegjæringen ikke er framkommet noe nytt vedrørende «vitnenes signalement av den mulige drapsmann». Også enkefru Ls brev av 20 mars 1973 lå ved forrige gjenopptakelsesbegjæring. Heller ikke er det kommet til noe nytt for så vidt gjelder tidsanslag og tidsberegninger som umuliggjør A som drapsmannen. Det er vist til lagmannsrettens og Høyesteretts vurdering i avgjørelsene av 1975 og 1976, samt til statsadvokat Wikers uttalelse av 22 oktober 1973.

Når det gjelder anførslene fra forsvarerne vedrørende vitnet Gerd, har påtalemyndigheten vist til at de samme anførsler ble fremmet av A i 1973. Etter påtalemyndighetens syn er det ikke grunn for å se på disse anførsler annerledes i dag enn forrige gang.

Heller ikke kan det ses at det er kommet til noe avgjørende nytt vedrørende vitnet W. For øvrig gir forsvarene i gjenopptakelsesbegjæringen en beskrivelse av opptrinnet i rettsalen under Ws vitneforklaring som ikke er dekkende.

BB ble ikke ført som vitne under hovedforhandlingen. Det kan ikke ses å være noe poeng å bringe denne personen inn i bildet i gjenopptakelsessaken.

Påtalemyndigheten har videre framholdt at det ikke kan ses å være framkommet noe nytt m h t «de tekniske indisiene» ved den nye gjenopptakelsesbegjæringen. Tannlege Kjell Johannessens uttalelse er ny i dato, men er i realiteten et innlegg i en debatt mellom tannleger som har hatt tilgang til primærmaterialet i egenskap av rettsoppnevnte sakkyndige og tannleger som ikke har hatt slik tilgang. Tannlege Johannessens uttalelse, som dels er farget ved at han tar stilling til verdien av andre indisier mot A, slår ikke brist i at det er objektiv ekspertise som er nyttet som sakkyndighet. Det tilføyes at «tannbittbeviset» ikke var avgjørende for tiltalespørsmålet, selv om det sto sentralt.

Det er også poengtert at vitnet MMs vitneforklaring, sammenholdt særlig med As egne «Gerd-forklaringer», må ha slått brist i det alibi A søkte å etablere for de viktige tidspunkter. I gjenopptakelsesbegjæringen fra 1973 ble dette vitnet angrepet, men innvendingene ble forkastet. Det er intet nytt som tilsier at dette vitneprov i dag vurderes å være av mindre vekt i As disfavør.

Konklusjonen fra påtalemyndigheten er at det ikke kan ses at noen av de påberopte gjenopptakelseshjemler er oppfylt, til tross for at vilkårene for gjenopptakelse av straffesaker er noe liberalisert siden 1976.

***

Påtalemyndigheten har, særlig på bakgrunn av nye innlegg fra forsvarerne, kommet med ytterligere bemerkninger i senere brev. Blant annet er det fremholdt:

Tannbittbeviset står fortsatt meget sentralt. De rettsoppnevnte sakkyndige, professor Gordon MacDonald og dr David K Whittaker, har imøtegått de framsatte innvendinger mot de tidligere rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger og har for øvrig foretatt selvstendige undersøkelser. Påtalemyndigheten slutter seg til dette, og gjør gjeldende at det ikke foreligger omstendigheter vedrørende tannbittbeviset som tilsier gjenopptakelse. Påtalemyndigheten viser her også til at 5 rettsoppnevnte sakkyndige i 3 rettsomganger har kommet fram til konklusjoner som i realiteten må sies å være sammenfallende.

Når det gjelder enkefru L, vises til at hun avga forklaring til politiet 7 desember og 11 desember 1957. Førstnevnte forklaring er først dukket opp nå blant de såkalte

0-dokumenter. L tilskrev imidlertid antakelig forsvareren høyesterettsadvokat Knut Blom, og hun ble tydeligvis ført som forsvarets vitne under hovedforhandlingen. Det må antas at hun kom fram med det hun «hadde på hjertet» under denne vitneforklaringen, og at forsvareren «har gjort de poenger som var å gjøre av Ls vitnemål». Det er intet som tilsier gjenopptakelse på grunn av disse forhold.

Dokumentene vedrørende L som finnes blant 0-dokumentene, er uansett om spørsmålet er overveiet eller ikke, lovlig holdt utenfor sakens akter som ikke-dokumenter i saken. Dokumenter som er produsert i anledning saken, må ikke nødvendigvis gjøres til saksdokument med den virkning at de faller inn under bestemmelser i strpl som omhandler straffesaksdokumenter, jf Rt-1993-1121 (særlig s 1126 og 1127). Opplysningene fra L i avhøret av 7 desember 1957 inneholder i realiteten bare et tips basert på hendelser lang tid i forveien. De nedtegnete opplysninger er av den karakter som i følge rettspraksis kan holdes utenfor saksdokumentene hvis de av politiet finnes ikke å være relevante for saksoppklaringen og dessuten har et ømfintlig preg i forhold til personvernhensyn. Uansett er et eventuelt feilgrep i en vanskelig skjønnsutøvelse straffri, slik at strpl §391 nr 1 ikke kommer til anvendelse. Dersom retten skulle komme til at det forelå straffbart forhold er det likevel ikke gjenopptakelsesgrunn, idet det her må utelukkes at forholdet har innvirket på dommen. Det vises særlig til at L forklarte seg under hovedforhandlingen.

Heller ikke det som gjennom 0-dokumentene og ellers er kommet fram vedrørende Gerd-etterforskningen i 1958 gir grunn for gjenopptakelse. Verken tjenestemenn i politi eller påtalemakt har gjort seg skyldig i noe straffbart, og heller intet uregelmessig eller kritikkverdig. Når innholdet av dok nr 92 (om etterforskingen vedrørende Gerd CC) ble holdt ukjent for lagmannsretten i 1958, var grunnen at disse politirapporter var uinteressante for sakens parter og at også partene har ansett rapportene betydningsløse for lagmannsretten. Det vises herunder til at A på dette tidspunkt allerede hadde utpekt sin Gerd, noe han også må ha fastholdt overfor forsvareren som senere prosederte på at A snakket sant om dette. Vitneføring ut fra dok nr 92 etter krav fra forsvarer ville vært jevngodt med å påstå at egen klient lyver. Påstanden fra forsvareren i gjenopptakelsessaken om triksing med dokumentlisten er uansett vanskelig å ta alvorlig. Dokumentføring av statsadvokaten etter endt rettsbehandling er helt vanlig. Påbegynt innskriving kan være foretatt ved statsadvokatens forværelse, men slik at statsadvokaten har overtatt og rettet.

Påtalemyndigheten viser også til uttalelse av 8 september 1999 fra professor dr odont Tore Solheim og tannlege Tine Søland, som konkluderer med det er «mindre sannsynlig» at FF har hatt slike slitasjer i tennene at han kunne ha satt sporene i Bs bryst.

Når det gjelder PPs forklaring om «Karl den 12», fremholder påtalemyndigheten at forklaringen objektivt sett ikke har troverdighet, selv om PP subjektivt sett må antas å ha forklart seg sant til politiet i 1999. Personen med dette kallenavn døde i 1973, og hadde kontor i Skippergata 6 B 3 etasje. Historien som denne person serverte PP mangler troverdighet, og Karl den 12 har de facto gitt til kjenne at han ikke står for historien. Sannsynligvis har heller ikke PP trodd på historien før en lignende historie etter nær 40 år ble brakt til torgs av advokat Moss gjennom boken «... aldri mer slippes løs...» med påfølgende mediaoppslag. Historien kan overhodet ikke tillegges vekt ved vurderingen av As gjenopptakelsesbegjæring.

Det er videre framholdt at hovedpoenget vedrørende aktørenes bevegelser kvelden den 6 og natten den 7 desember 1957, må ha vært det faktum at A - mot hvem man hadde en rekke tekniske bevis og også andre bevis - beviselig beveget seg inn i det aktuelle området av byen til en tid som passer for den som er gjerningsmann for drapet, og ut av området til en tid som passer for ildpåsettelsen.

Når det gjelder forsvarernes anførsler vedrørende drapstidspunktet, er vist til at Bs kjæreste, HH, før hovedforhandlingen avga ulike forklaringer om Bs ølkonsum den aktuelle kveld. Dette tyder på at øldrikkingen i seg selv ikke har vært noe minneverdig for HH, og dermed heller ikke noe tema for god og nøyaktig hukommelse. Dette gjelder både kvanta, øltype og tidspunkter. Siden professor Mollands reduksjonstabell etter alkoholinntak formentlig var kjent allerede i 1958, antas det ikke usannsynlig at den problemstilling som nå tas opp ble reist under hovedforhandlingen, men ble uinteressant under HHs forklaring under rettssaken. Det er ellers vist til uttalelser av 17 april og 23 april 1998 fra lege Henning Mørland. Et tankekors er at hvis man skal nytte forsvarernes forutsetning for ølkonsum, ville «mest sannsynlig promille på 0,20» med B i live, først vært nådd rundt kl 0310. Dette understreker at HHs opplysninger om alkoholkonsum i aller høyeste grad har vært omtrentlige. HH har for øvrig uttalt seg i politiforklaring av 25 juni 1999, og denne forklaring understreker umuligheten i å beregne dødstidspunktet for B ut fra alkoholpromille og ølkonsum.

Med hensyn til «avføringsproblematikken», har påtalemyndigheten vist til at professor Ola Heide den 14 april 1998 opplyste overfor statsadvokat Lars Frønsdal at «pallisadeceller» i litteraturen også er brukt om stencellene i erteskallet, selv om det korrekte vil være «pallisadelignende stenceller». Professor Heide hadde understreket at begrepsbruken i dr Valentin Fürsts og dr Henrik Printz rapporter ikke var direkte feil. Påtalemyndigheten har ellers vist til at avføringsproblematikken («avsmittingsteorien» og innvendingene mot at de sakkyndige hadde muligheter for flere ganger å gjøre funn på turnsko) også ble tatt opp ved forrige gjenopptakelsessak. Det vises også til uttalelse av 23 februar 2000 fra professor Heide.

Påtalemyndigheten har imøtegått uttalelsen av 7 mai og 16 september 1998 samt sluttrapporten av 6 april 2000 fra professorene Carl Morten Motzfeldt Laane og Klaus Høiland. Det er anført bl a at professorene har misforstått den sakkyndiges rolle i straffesakssammenheng. Det kan også synes som om professorene ikke har øye for at de sakkyndiges konklusjoner inngår i den totale bevisføring, og at den enkelte konklusjons verdi i denne sammenheng ligger utenfor de sakkyndiges mandat. Påtalemyndigheten har dessuten vist til uttalelse av 17 august 1999 fra Kriminalpolitisentralen, Laboratorieavdelingen. Påtalemyndigheten har også imøtegått Laane og Høilands bemerkninger vedrørende «barnålbeviset».

Påtalemyndigheten har endelig vist til at A har nektet å avgi blodprøve for DNA-profilering og sammenlikning i forhold til hår som ble funnet på offerets kåpe. Det er utvilsomt at hårfunnet gjort på Rettsmedisinsk institutt gjelder hår som i sin tid ble funnet på høyre erme på Bs kåpe. A avga ikke hårprøve under etterforskningen. Politiet var svært nøye med dokumentføring vedrørende beslag under etterforskningen i 1957/58, og en eventuell «hårnapping» av A ville vært i gjenfinne i saken. Uansett er det ingen grunn for A i dag å nekte avgivelse av hårprøve.

Påtalemyndigheten mener det også er av interesse å vurdere As opptreden i forhold til innkallinger til politiavhør under behandlingen av nærværende gjenopptakelsessak. Etter påtalemyndighetens syn må As opptreden i den forbindelse oppfattes som obstruktiv.

Endelig har påtalemyndigheten anført at omstendighetene omkring «Klemetsenerklæringen» av 1976 - som gjelder voldtektsforsøk-saken fra 1955 (lagmannsrettens dom av 22 februar 1956) - kaster lys over troverdigheten i As bestrebelser på å får gjenopptatt straffesaken fra 1958. Etter påtalemyndighetens syn er As forklaring vedrørende erklæringen ikke troverdig.

***

Lagmannsretten bemerker:

Etter strpl §398 første ledd avgjør retten ved kjennelse om gjenopptakelse skal tillates. Når særlige grunner tilsier det, kan retten beslutte å holde muntlig forhandling og herunder avhøre parter og vitner eller foreta annen umiddelbar bevisførsel, jf §398 annet ledd. Lovens utgangspunkt er således at behandlingen av gjenopptakelsessaken skjer skriftlig. Lagmannsretten finner at saken på fullt forsvarlig måte kan avgjøres etter skriftlig behandling, og at det også er mest hensiktsmessig med en slik behandlingsform.

Det er i gjenopptakelsesbegjæringen og i senere prosesskrifter fra forsvarerne framsatt krav om bevisopptak, om innhenting av strafferegister og øvrige opplysninger vedrørende ulike personer samt om oppnevnelse av forskjellige sakkyndige. Det vises for så vidt til referatet av anførslene foran. Lagmannsretten oppnevnte professor Gordon MacDonald og dr David K Whittaker som odontologisk sakkyndige for å uttale seg m h t det såkalte tannbittbeviset. Lagmannsretten har for øvrig truffet beslutning om framleggelse av enkelte dokumenter, jf særlig vedrørende vitnet W. Ut over dette kan lagmannsretten ikke se at det ut fra hensynet til sakens opplysning har vært grunn til å ta nevnte begjæringer til følge. Heller ikke er det andre hensyn som har gitt tilstrekkelig grunn for å imøtekomme kravene ut over det som allerede er gjort. Det vises imidlertid til at det er foretatt politiavhør av A den 9 mars 2000 etter begjæring fra påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten har dessuten foretatt avhør av enkelte andre i forbindelse med saken, bl a i tilknytning til anførslene fra forsvarerne vedrørende «Gerd-beviset». Forsvarerne har ellers engasjert ulike private sakkyndige på forskjellige områder, og påtalemyndigheten har på sin side innhentet uttalelser fra sakkyndige som ikke er rettsoppnevnte samt fra professor Gisle Bang, som var rettsoppnevnt sakkyndig i forrige gjenopptakelsessak. Lagmannsretten viser ellers til bemerkningene nedenfor i relasjon til de enkelte punkter i gjenopptakelsesbegjæringen.

De påberopte lovhjemler for gjenopptakelse.

A har påberopt tre lovhjemler som alle anføres å gi grunn for gjenopptakelse av straffesaken: strpl §391 nr 1, strpl §391 nr 3 og strpl §392 annet ledd.

Etter strpl §391 nr 1 kan gjenopptakelse til gunst for siktede kreves bl a «når- - - - et vitne har gitt falsk forklaring i saken,- - -, og det ikke kan utelukkes at dette har innvirket på dommen til skade for siktede.»

Strpl §391 nr 3 bestemmer at gjenopptakelse kan skje «når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes til veie et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge.»

Strpl §392 annet ledd - slik den nå lyder - bestemmer at gjenopptakelse kan skje «når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny.» Denne bestemmelse gjelder for avgjørelser som er rettskraftige etter 1 januar 1980, slik at det er bestemmelsen slik den lød før lovendringen av 11 juni 1993, som er den aktuelle for saken. Ordlyden var da at gjenopptakelse kan skje når «særlige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld ble prøvd på ny». Det vises til nærmere bemerkninger om lovbestemmelsen senere i kjennelsen.

Forholdet til tidligere gjenopptakelsessak.

Lagmannsretten bemerker at gjenopptakelsesbegjæringen i vid utstrekning inneholder de samme anførsler som ble fremmet i forrige gjenopptakelsessak, og som ble avgjort ved Eidsivating lagmannsretts beslutning av 27 juni 1975 og Høyesterett kjæremålsutvalgs kjennelse av 31 mars 1976. Saken ble den gang behandlet i h t straffeprosessloven av 1887 kap 30, som ikke hadde noen bestemmelse om gjenopptakelse tilsvarende någjeldende strpl §392. Endringer er også skjedd i behandlingsmåten, ved at någjeldende strpl §395 første ledd bestemmer at det ved avgjørelsen om gjenopptakelse ikke kan delta noen dommer som har vært med på den angrepne dom. Ved lagmannsrettens beslutning av 27 juni 1975 deltok en av dommerne som avsa dommen av 16 juni 1958 mot A.

Nærværende gjenopptakelsesbegjæring må avgjøres på fritt grunnlag etter en ny vurdering, og uavhengig av resultatet av den tidligere gjenopptakelsesak. I den utstrekning det foreligger opplysninger - herunder uttalelser fra påtalemyndigheten - i tilknytning til tidligere gjenopptakelsesbegjæring, og som har interesse for nærværende sak, vil lagmannsretten kunne gjøre bruk av materialet i nærværende sak. Dette gjelder også daværende statsadvokat Dorenfeldts uttalelse av 17 desember 1958, som altså ble skrevet samme år som straffesaken ble behandlet av lagmannsretten.

På de punkter der denne lagmannsrett er enig i de vurderinger som ble foretatt av Eidsivating lagmannsrett i beslutningen av 1975 og av Høyesterett kjæremålsutvalg i kjennelsen av 1976, vil det bli vist til disse tidligere avgjørelser i den utstrekning det finnes hensiktsmessig.

Generelt

Straffesaken mot A ble behandlet av lagmannsretten i tiden 2 juni - 16 juni 1958. Det ble avhørt 71 vitner og 19 sakkyndige og framlagt en del skriftlige bevis. Lagrettens kjennelse må forutsettes å være bygget på en samlet vurdering av alle bevisene som ble framført under hovedforhandlingen. I og med at den angrepne dom er avsagt på grunnlag av en lagrettekjennelse, inneholder domsgrunnene ingen begrunnelse for hvorfor tiltalte er funnet skyldig. Det kan således ikke sies noe sikkert om hvilke bevis som er tillagt vekt og hvordan de ulike bevis er bedømt. Heller ikke er forklaringer som er avgitt under hovedforhandlingen av tiltalte, vitner og sakkyndige protokollert. Det som står i dommen kan ikke ses som en nedfelling av en begrunnelse for lagrettens skyldkjennelse.

Det foreligger et omfattende skriftlig materiale, med politiforklaringer og forklaringer avgitt under den rettslige forundersøkelse av en rekke personer. Videre er det erklæringer avgitt av sakkyndige. Dette materialet, sammenholdt med opplysningene som framgår av rettsboken fra forhandlingene i retten, gir gode holdepunkter for å finne fram til hva som ble framført av bevis under hovedforhandlingen. Også framlagte avisartikler kaster lys over saken. Statsadvokat Dorenfeldts påtegning av 17 desember 1958 - der han overfor lagmannsretten i anledning den første gjenopptakelsesbegjæring ga «en bred, samlet fremstilling av det bevismateriale som lagretten bygget sin avgjørelse på» - gir også bidrag til opplysning av saken. Videre er det som foreligger av materiale i tilknytning til den forrige gjenopptakelsesbegjæring av interesse.

Ved siden av muntlige forklaringer, var det også tekniske bevis i saken. En del av de beslag som ble gjort av påtalemyndigheten er senere destruert eller kommet bort. Dette gjelder bl a barnåler fra As dress. Videre har man ikke lenger blodspor, slik at DNA-analyse nå er utelukket. Imidlertid er enkelte tekniske bevis fortsatt i behold. Bl a gjelder det hårprøver som ifølge påtalemyndigheten ble funnet på offerets kåpe. Dessuten er tekniske bevis vedrørende «tannbittbeviset» i behold, likevel slik at originalavstøpninger av As tenner ikke lenger finnes.

Lagmannsretten kan ikke se at straffeprosessloven eller regelverket ellers påla påtalemyndigheten noen plikt til å oppbevare bevismaterialet uten tidsbegrensning. Når det gjelder beslaglagte gjenstander, bestemmer någjeldende straffeprosesslov at beslaget faller bort når saken er endelig avgjort, jf §213 annet ledd 1. punktum. Etter bestemmelsens 2. punktum - som ikke hadde noen parallell i straffeprossessloven av 1887 - kan retten bestemme at beslag av bevismidler skal opprettholdes også etter at det foreligger rettskraftig dom i saken, såfremt og så lenge det er grunn til å regne med at saken kan bli begjært gjenopptatt eller andre særlige forhold tilsier det. Det har ikke vært foranledning for retten til å treffe bestemmelse i denne saken etter strpl §213 annet ledd 2. punktum.

Den omstendighet at beslagene ikke lenger finnes, gjør at mulighetene for å foreta nye undersøkelser av dette bevismaterialet er utelukket. Dette vil begrense mulighetene for nå å overprøve de vurderinger som ble foretatt av de sakkyndige som hadde bevismaterialet for hånden. Dersom det imidlertid er begrunnet tvil om at de vurderinger som ble foretatt av tidligere sakkyndige er korrekte, kan det ikke komme A til skade at bevismaterialet ikke lenger eksisterer.

Lagmannsretten vil likevel bemerke at A ikke har bidratt til oppklaring på et punkt der han kunne bidra. Det er som nevnt hårprøver i behold. På bakgrunn av de framlagte opplysninger, jf særlig rapport av 5 mai 1999 fra spesialmedarbeider Tove Rita Jeppesen, må det legges til grunn at hårene ble funnet på offerets, Bs, kåpe, høyre underarm. Hårene kan opprinnelig stamme fra offeret selv, fra drapsmannen eller fra en uskyldig tredjemann. Det er således høyst usikkert om hårene stammer fra drapsmannen. Bare et positivt svar på likheten mellom hårprøven og As hår/DNA-materiale fra ham vil være bevis av særlig vekt. Lagmannsretten bemerker at det er påfallende at A ikke ønsker å avgi prøve. Saksdokumentene tyder ikke på at A avla slik prøve under etterforskningen i 1957/58. Det vises bl a til politiavhør 17 desember 1957 (dok 18 s 94). Her heter det innledningsvis:

På spørsmål om han er villig til å ta hårprøve fra hodet og skrittet, samt blodprøve, forklarer siktede at han finner dette idiotisk, og han forklarer at han vil snakke med sin forsvarer om dette spørsmålet før han kan ta noe standpunkt til hvorvidt han skal erklære seg villig til dette eller ikke.

Av rettslig forundersøkelse 18 februar 1958 framgår at A på nytt overveiet å avgi hårprøve. I følge politiets logg meddelte A den 29 mai 1958 etterforskeren at han ikke hadde noe imot at prøve skulle tas, men at han først ville snakke med sin forsvarer. Etter at forsvareren samme dag meddelte etterforskeren at han ikke hadde noe å innvende mot hårprøve, oppsøkte dr Lundevall A i fengselet den påfølgende dag, 30 mai 1958, for å ta hårprøve. Det framgår imidlertid at A nektet «da forsvareren ennå ikke hadde vært hos ham». Intet i dokumentene tyder på at A senere faktisk avga hårprøve. Det framgår likevel av politiavhøret av A 9 mars 2000 at han selv mener han avga hårprøve i 1958. Uansett skulle det ikke være noen rimelig grunn for A til å nekte å avgi prøve i dag. Lagmannsretten vil likevel bemerke at forholdet er av underordnet betydning for saken, og det er ikke vektlagt ved avgjørelsen.

Det pekes ellers på at straffedommen som angripes ble avsagt for 40 år siden. Tidsforløpet svekker muligheten for å fastslå med sikkerhet hva som nærmere framkom på enkelte punkter under hovedforhandlingen, jf bl a at vitner og andre involverte er døde og at noe bevismateriale er borte. Mange av de bevis som ble ført, kan altså ikke gjentas i dag. Til forsvarernes bemerkning avslutningsvis i gjenopptakelsesbegjæringen om «at nærværende tvist kun dreier seg om hvorvidt det er grunnlag for å anta om skyldspørsmålet bør prøves på nytt», bemerkes at skyldavgjørelsen bygger på en samlet vurdering av en mengde bevis, og at mange av disse bevis ikke lenger kan føres på nytt på grunn av tiden som har gått. Ved en ny behandling etter mer enn 40 år, vil retten derfor ikke få det totalbildet som den første retten hadde. En ny behandling av skyldspørsmålet vil i slike tilfelle meget lett bety at tiltalte må frifinnes også i tilfeller der den tiltalte er gjerningsmannen. Det vises til at skyldspørsmålet da må avgjøres på grunnlag av bevismaterialet som blir framført ved den nye behandlingen, og at prinsippet er at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Det skal selvsagt likevel ikke tale imot den som begjærer gjenopptakelse, at saken er gammel. Om sakens alder spesielt i forholdet til strpl §392 annet ledd, vises til bemerkningene nedenfor.

Lagmannsretten finner ellers grunn til å understreke at spørsmålet som skal avgjøres av retten, ikke er om det ut fra bevisene i dag er rimelig tvil m h t om A er skyldig, slik spørsmålet var for lagretten da skyldspørsmålet ble avgjort i juni 1958. Den omstendighet at bevisene svekkes med årene - jf bemerkningene om dette i avsnittet ovenfor - illustrerer også at problemstillingen i gjenopptakelsessaker er en annen. I motsatt fall ville så godt som alle begjæringer gi grunnlag for gjenopptakelse, bare saken var så gammel at bevisene ikke lenger kunne føres. I gjenopptakelsessaker blir det avgjørende spørsmålet om det foreligger en omstendighet som tilsier gjenopptakelse etter kriteriene i straffeprosessloven kapittel 27, herunder om det foreligger omstendigheter som tilsier gjenopptakelse etter §392 annet ledd.

Forsvareren har - bl a under henvisning til Rt-1964-1426 - anført at en endring av faktum i tiltalen er gjenopptakelsesgrunn, uansett om påtalemyndigheten likevel skulle mene at A er skyldig. En så generell uttalelse er det ikke dekning for, og avgjørelsen i Rt-1964-1426 gir ikke anvisning på en slik løsning. Nevnte sak gjaldt et tilfelle hvor domfelte var idømt fengsel på livstid for bl a fullbyrdet voldtekt til samleie og overtredelse av drapsbestemmelsen i strl §233 annet ledd. I gjenopptakelsessaken ble det lagt til grunn at nye bevis syntes egnet til å bevirke at tiltalte ikke kunne domfelles for fullbyrdet voldtekt til samleie. Kjæremålsutvalget tok ikke stilling til om det forelå bevis eller ikke for annen form for utuktig omgang enn samleie, idet utvalget viste til at det var tilveiebrakt nye beviser som syntes egnet til å bevirke frifinnelse eller anvendelse av en mildere straffebestemmelse. Utvalget bemerket videre at disse nye bevisligheter måtte tillegges betydning i relasjon til domfellelsen etter strl §233 annet ledd, som dannet hjemmelen for anvendelse av fengsel på livstid. Det ble vist til at lagretten hadde svart bekreftende på et spørsmål om drapet var forøvet med overlegg eller for å skjule eller unndra fra straff for en forbrytelse, nemlig forbrytelse for voldtekt til samleie og/eller for samleie med noen som var under 16 år. Kjæremålsutvalget bemerket videre:

Når det nå må antas at det på grunn av de sakkyndiges nye erklæringer neppe lenger foreligger bevis for samleie, faller grunnlaget for anvendelse av straffeloven §233 annet ledd bort, idet det ikke fremgår av lagrettens kjennelse om medlemmene av lagretten har funnet det bevist at drapet var forøvet med overlegg. Utvalget finner som lagmannsrettens flertall at lagmannsretten - og da heller ikke Kjæremålsutvalget - ikke ved behandlingen av gjenopptakelsesspørsmålet har adgang til etter egen vurdering av bevislighetene å legge til grunn at drapet er foretatt med overlegg. Videre kan verken lagmannsretten eller Kjæremålsutvalget ta stilling til om drapet er forøvet for å skjule andre forbrytelser enn etter straffeloven §192 og §196 eller om det for øvrig er forøvet under særdeles skjerpende omstendigheter. Ved behandlingen av gjenopptakelsesspørsmålet kan det da ikke legges til grunn annet enn at tiltalte vil bli domfelt etter straffeloven §233 første ledd uten at det vil være adgang til å ta muligheten for domfellelse etter paragrafens annet ledd i betraktning. På dette trinn av saksbehandlingen synes derfor de nye bevisligheter også egnet til å bevirke en mildere straff, nemlig tidsbestemt i stedet for livsvarig fengsel.

Etter lagmannsrettens syn vil en endring av faktum i tiltalens gjerningsbeskrivelse ikke i seg selv tilsi gjenopptakelse dersom det straffbare forholds identitet fortsatt er det samme, og endringen heller ikke gir grunnlag for å vurdere mildere straff. Avgjørelsen i Rt-1964-1426 taler ikke i mot dette. Det er likevel mulig at det kan være tilfeller der en endring av faktum gir en «historie» som avviker vesentlig fra det som var forelagt lagretten, og som etter omstendighetene må tilsi gjenopptakelse selv når denne «alternative historie» prosessuelt er samme straffbare forhold og det ellers ikke er grunn til å gi mildere straff for denne «alternative historien». Nærværende sak ligger imidlertid ikke slik an at det er grunn til å gå nærmere inn på dette.

Lagmannsretten går så over til å behandle gjenopptakelsesbegjæringen i forhold til de ulike påberopte lovhjemler. Der de samme omstendigheter er påberopt som gjenopptakelsesgrunn etter flere av lovbestemmelsene, foretas drøftelsen i hovedsak bare ett sted.

Strpl §391 nr 1

Det er her anført at vitnet W ("W") avga falsk forklaring for den dømmende rett, og at det ikke kan utelukkes at dette har innvirket på dommen til skade for siktede.

Den samme anførsel ble framsatt under gjenopptakelsessaken forrige gang, og er behandlet av Eidsivating lagmannsrett på side 119 - 130 i beslutningen av 27 juni 1975 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg på side 11 i kjennelsen av 31 mars 1976. Lagmannsretten fant ut fra de opplysninger som forelå ikke bevist eller sannsynliggjort at W hadde avgitt falsk forklaring. Høyesteretts kjæremålsutvalg sluttet seg til denne konklusjon.

Lagmannsretten er enig i den konklusjon som lagmannsretten og kjæremålsutvalget kom til i henholdsvis 1975 og 1976, og kan ikke se at forsvarernes anførsler - som i stor grad er de samme som i den forrige gjenopptakelsesbegjæring - gir grunnlag for å komme til et annet resultat.

W kom inn i saken etter at han noen tid før hovedforhandlingen i 1958 henvendte seg til overlege Leikvam i Botsfengselet, der W var soningsfange. Overfor overlegen opplyste han at han hadde sett A komme ut av en port i Skippergata den aktuelle natt. Overlegen fant grunn til å kontakte politiet, idet han festet tillit til riktigheten av Ws forklaring. Imidlertid ønsket W da ikke å stå fram, og overlege Leikvam nevnte på grunn av sin taushetsplikt ikke Ws navn til politiet. Da hovedforhandlingen begynte, henvendte W seg til underdirektør Bjarne Dokmo i fengselet, og var nå villig til å vitne i saken. Både W, Leikvam og Dokmo ble avhørt under hovedforhandlingen. Lagretten fikk for øvrig gjennom bevisførselen anledning til å vurdere troverdigheten av Ws forklaring. Herunder var det bevisførsel vedrørende gatenummer-skiltet i Skippergata, som forsvarerne har fokusert på også i denne gjenopptakelsessak. Om sistnevnte forhold heter det i lagmannsrettens beslutning av 27 juni 1975 (side 125 - 126) i forrige gjenopptakelsessak:

Når det gjelder spørsmålet om gatenummeret bemerker retten: I Ws politiforklaring, jf. referatet foran, nevnes ikke noe gatenummer, verken nummeret på det hus hvor mannen med sykkelen kom ut, eller noe annet gatenummer. Under hovedforhandlingen kom det frem at nummerskiltet på Skippergaten nr. 9, som ligger på venstre side Skippergaten, omtrent vis á vis Skippergaten 6 B, var snudd opp ned. Ved en undersøkelse foretatt av politibetjent E. Plau og Arne Amundsen 9. juni 1958 kl. 18.30 (samme dag som W avsluttet sin forklaring i lagmannsretten) ble det bekreftet at nummerskiltet på Skippergaten 9 (et vanlig 9-tall) var flyttet fra sin plass og stukket inn en nedløpsrenne slik at det kunne fremstille seg som et 6-tall. Etter det som er opplyst må det antas at skiltet er flyttet av en ung gutt ( - - - - ) ca 2. juni 1958 (dok. 70 og 71). Flyttingen synes å skyldes en ren tilfeldighet. Det er noe uklart når man først ble oppmerksom på dette forhold. W forklarte seg under hovedforhandlingen 7. og 9. juni 1958. Hans forklaring er ikke protokollert. Hvorvidt man under hans forklaring er kommet inn på gatenumrene vites ikke. Hvordan det enn forholder seg med spørsmålet om gatenumrene må man gå ut fra at W også under hovedforklaringen har forklart at mannen kom ut fra en port på høyre side av gaten i den retning W gikk. Dette synes heller ikke bestridt i gjenopptakelsesbegjæringen.

Lagmannsretten kan ikke se at det er kommet fram noe nytt som gir grunn til en endret vurdering av forholdet i dag. For ordens skyld bemerkes at det av avisreferater fra Ws forklaring, fremgår at han var inne på gatenumre i Skippergaten. Han har imidlertid hele tiden fastholdt hvilket portrom A kom ut fra.

Monrad Hellebys forklaring av 1972 om at han så W utenfor Casino Biljardsalong om kvelden 6 desember 1957 kan man ikke bygge på. Lagmannsretten slutter seg for så vidt til bemerkningene på side 126 - 127 i Eidsivating lagmannsretts beslutning av 27 juni 1975. Heller ikke er det grunn til å bygge på SSs erklæring av 6 oktober 1973, som forsvarerne har vist til. Erklæringen er skrevet etter anmodning av A, som da i følge erklæringen satt på samme avdeling som SS på Ila sikringsanstalt. Den refererer til en samtale som skal ha funnet sted mellom Engh og W «i Åkerbergveiens kretsfengsel i år 1965», dvs 8 år før erklæringen ble avgitt. W skal ha bl a ha opplyst at han som følge av sitt vitneprov i lagmannsretten fikk «milde sikringsbestemmelser». Som nevnt i lagmannsrettens beslutning av 27 juni 1975 s 128, var imidlertid sikringstiden utløpt allerede 9 oktober 1957, og Ws opphold i Oslo kretsfengsel etter at han ble pågrepet den 20 desember 1957 gjaldt soning av fengselsstraff.

Etter anmodning fra forsvarer har lagmannsretten ved beslutning av 9 mars 2000 i henhold til strpl §210 pålagt Justisdepartementet å legge fram saksdokumentene fra 1958 i tilknytning til Ws benådningssaker og øvrig korrespondanse med W dette året. Flere av dokumentene omtaler forholdet til A-saken. Det er etter lagmannsrettens vurdering intet i disse dokumenter som styrker forsvarers anførsel om at W skal ha forklart seg falsk. Innholdet av dokumentene kan heller ikke tilsi gjenopptakelse etter de øvrige påberopte lovhjemler.

Det framgår av disse dokumenter at W søkte om benådning i brev av 17 februar og 21 april 1958 til Fengselsstyret, under henvisning til vanskelige familieforhold. Asaken er her ikke nevnt. Førstnevnte benådningssøknad ble avgjort ved at Justisdepartementet den 19 mars 1958 meddelte at departementet ikke anbefalte benådning og ikke fant grunn til å foredra saken for Kongen.

A-saken er omtalt første gang (likevel bare i anonymisert form) i erklæring av 21 april 1958 fra overlege Jon Leikvam ved Botsfengselet til direktøren samme sted. Erklæringen fulgte fengselets oversendelse den 28 april 1958 til Fengselsstyret av benådningssøknaden av 21 april. Av overlegens erklæring framgår om W bl a:

Han har betrodd meg at han har grublet mye over at han skulle gi politiet noen opplysninger om noe han så da han var på frifot - det kan ha stor betydning for oppklaring av en stygg forbrytelse, men han vil nødig være angiver og han vil også nødig møte i retten og bli svertet av forsvareren. Han har vært sterkt i tvil om hva han bør gjøre og han mener dette kan ha hatt noe å si for hans rastløshet den seinere tid. (Jeg har nevnt for etterforskeren hva vidneprovet går ut på - uten å nevne hvem fg. er - og etterforskeren sier at hans vidneprov ville ha stor betydning).

Benådningssøknaden ble avslått ved kgl resolusjon av 23 mai 1958. I foredraget til resolusjonen er Asaken ikke omtalt.

I brev av 13 juni 1958 - etter at W noen dager tidligere hadde forklart seg som vitne i saken mot A - søkte W Fengselstyret om å bli overflyttet til Oslo Kretsfengsel avd. B. Han framholdt bl a:

Som kjent var jeg innkalt som vitne i A-saken i lagmannsretten hvor det fandt sted et mindre hyggelig opptrinn.

Etter dette har jeg fått en angstfornemmelse. Videre kan nevnes at flere av medfangene har kommet med mindre hyggelige bemerkninger etter at jeg vitnet i saken.

Jeg vet at jeg vil miste en del fordeler jeg har her på Botsfengselet, når jeg blir overflyttet, men jeg vil heller det enn å gå i angst.

Jeg hadde en anelse om hva som ville henne, og hvor vanskelig jeg ville få det, men det hadde vært verre for meg om jeg skulle ha båret på en dårlig samvittighet i en så stygg sak.

Direktøren for Botsfengselet opplyste i brev til Justisdepartementet den 16 juni 1958 at Fengselsrådet anbefalte søknaden om overføring til kretsfengselets avdeling B. Det heter videre:

Man har vurdert hvorvidt W er fremkommet med sine opplysninger i A-saken for å oppnå fordeler med hensyn til løslatelse eller avsoning et annet sted. En har ikke regnet med at opplysningene i A-saken er fremkommet på grunn av egen interesse. Senere har det vist seg at en del langtidsfanger har uttalt sin misbilligelse over Ws opptreden i A-saken, mens det store gross av fanger for øvrig er av den oppfatning at det var riktig av W å fremkomme med de opplysninger han sitter inne med.

Fengselsstyret besluttet den 28 juni 1958 å overføre W til avdeling B, samtidig som det ble forutsatt at A ikke ble overført fra avdeling A til avdeling B.

W søkte senere - den 20 august 1958 - om straffavbrudd for en tid av 6 måneder, begrunnet i forholdene i familien. Den 25 august henvendte W seg til statsadvokat Dorenfeldt, med anmodning «om De vil bruke Deres innflytelse overfor Fengselsstyret, så jeg kan få innvilget en straffavbrytelse inntil 6 måneder..». W skrev i dette brevet bl a:

Jeg var klar over at jeg ville få det meget vanskelig med enkelte medfanger når jeg skulle viddne i retten, men jeg trodde at de ville forstå hvor vanskelig jeg hadde det når det gikk opp for dem hva A hadde gjort. Men nu forstår jeg at de som har hatt det ene eller det andre av voldsforbrytelser på seg holler med hverandre.

- - -

De 6 månter som gikk før jeg forklarte meg for politi hva jeg hadde sett natt til den 7/12-57 gikk jeg med dårlig samvittighet. Hver dag som gikk blev jeg mer og mer engstelig for at uskyldige skulle bli blandet opp i det som en annen hadde gjort, så til slutt måtte jeg fortelle hva jeg hadde sett. Jeg har det ikke stort bedre nu da jeg stadig blir utsatt for press.

Søknaden om avbrytelse av straffullbyrdelsen ble ikke innvilget. Senere - den 11 november 1958 - henvendte W seg igjen til statsadvokat Dorenfeldt, idet han framholdt bl a:

Undertegnede W ser ingen annen utvei enn å henvende seg til Dem for å klage over den behandling jeg har fått efter at jeg vidnet i A-saken.

Jeg var fullt klar over at jeg ville få en del motgang og ubehageligheter hvis jeg melte meg som vidne, men jeg var villig til å ta imot det som ville komme, fremfor å gå å bære på en dårlig samvittighet. Men jeg hadde aldri drømt at jeg ville få det slik som jeg har det nu. Jeg føler meg isolert og utestengt fra alt og alle. - - -

Jeg tar ikke for hårdt i når jeg sier at jeg har blitt straffet på det hårdeste for at jeg gjorde min plikt overfor myndighetene. Jeg forlanger ingen ting for det om jeg meldte meg som vidne i A-saken, men jeg skulle heller ikke miste de fordeler jeg hadde på Botsfengselet.

Den 28 november 1958 ble det etter anmodning fra Fengselsstyret foretatt en psykologisk undersøkelse av W. Av psykologens rapport framgår bla:

Direktør Iuell på Botsfengslet opplyser muntlig at W etter vitnemålet i A-saken later til å ha gjennomgått en «avklaring» idet han føler seg mer sosial og akseptabel etter å ha gjort sin samfunnsplikt. W har ikke røpet tegn på å «presse» for å oppnå praktiske fordeler etter sitt sensasjonelle vitnemål.

Psykologens rapport ble vedlagt fengselets oversendelse 29 desember 1958 til Fengselsstyret av en benådningssøknad av 19 november 1958 fra W. I samme sak uttalte fengselsrådet etter møte 19 desember samme år:

Under oppholdet her var han en del nervøs og til dels litt maset. Han rømte fra tillitsjob som portfeier. Etter tilbakeføringen virket han meget roligere, selv om han bare var beskjeftiget med cellearbeid. Etter at han hadde opptrådt som vitne i A-saken virket han lettet og han falt tilsynelatende helt til ro.

Benådningssøknaden ble ikke imøtekommet, idet Justisdepartementet henholdt seg til det tidligere avslaget ved kgl resolusjon av 23 mai 1958.

Lagmannsretten bemerker at det ikke er noe som tyder på at W fikk noen «belønning» av fengselsmyndighetene for sitt vitneprov i saken. Det vises ellers til at søknadene om benådning og straffavbrudd har vært begrunnet i personlige forhold/vanskelige familieforhold.

Lagmannsretten viser avslutningsvis til at tiltalen mot A var tatt ut før W meldte seg som vitne for politiet, og at forklaringen således ikke var motiverende for påtalemyndighetenes standpunkt til skyldspørsmålet. Hvordan lagretten bevismessig vurderte Ws forklaring vet man ikke.

Forsvareren har framholdt at underdirektør Bjørn Dokmo og fengselslege Jon Leikvam har avgitt falsk forklaring i retten under hovedforhandlingen i juni 1958. Det er i sluttinnlegget fra forsvareren også reist spørsmål ved statsadvokat Dorenfeldts opptreden i straffesaken på bakgrunn av de foreliggende opplysninger om benådningssøknadene til W. Disse anførsler er åpenbart grunnløse, og lagmannsretten finner ikke grunn til å kommentere dem nærmere.

0-dokumentene

Politiet fant i april 1999 på politihuset flere mapper med dokumenter med relasjon til A-saken. Dette er nærmere beskrevet i politirapport av 22 april 1999 fra spesialmedarbeider Tove Rita Jeppesen, oversendt lagmannsretten ved påtalemyndighetens brev av 4 mai samme år. Senere har lagmannsretten og forsvarer mottatt kopi av samtlige dokumenter i mappene.

En mappe merket «A-saka» inneholder dokumenter som har vært oppfattet som såkalte 0-dokumenter, dvs dokumenter beregnet for etterforskingen, men ikke for iretteføringen. Imidlertid inneholder den også dokumenter som etter dagens praksis klart ville vært gjort til ordinære saksdokumenter. Bl a gjelder dette et politiavhør 7 desember 1957 kl 1920 av vitnet L. Mappen inneholder også et notat av 7 desember 1957 om telefonhenvendelse samme dag kl 1600 til politiet fra L.

En mappe inneholder avisutklipp fra desember 1957 og fra rettssaken i 1958.

To av mappene inneholder særlig dokumenter som gjelder undersøkelser i forbindelse med As gjenopptakelsessak i 1970-årene. Det er dessuten en mappe merket «U-2357.72 m. fl. DD, ..», inneholdende bl a dokumenter vedrørende mistanke om overtredelse av strl §168.

Forsvareren har anført at innholdet av 0-dokumentene tilsier gjenopptakelse, så vidt skjønnes etter både strpl §391 nr 1 og etter §391 nr 3, samt etter §392 annet ledd. Særlig er det gjort gjeldende at politiavhøret 7 desember 1957 av L, jf også notatet samme dag om telefonsamtalen, «er dramatisk i retning av å utpeke FFsom nærliggende kandidat til ugjerningen, og de taler for seg selv.» Ved ikke å legge fram disse opplysninger for forsvareren og for forhørsretten ble forsvareren og retten ført bak lyset, og hele den rettslige etterforskning ødelagt. Det er anført at tilbakeholdelse av dokumentene er et straffbart forhold fra politiets side, og det foreligger en ubetinget gjenopptakelsesgrunn etter strpl §391 nr 1. Hvorvidt og eventuelt når statsadvokat Dorenfeldt ble kjent med dokumentene er usikkert, og heller ikke avgjørende.

Lagmannsretten viser til at politiet må ha en viss skjønnsmessig adgang til å vurdere hva som i det hele skal gjøres til dokument i saken, jf Andenæs: Norsk straffeprosess I (1994) s 268 og Rt-1993-1121. Eksempelvis gjelder dette politiets arbeidsnotater om tips som mottas fra publikum, tysteropplysninger mv, hvor det må være et skjønnsspørsmål om de bare skal brukes som utgangspunkt for en etterforskning eller om de skal tas inn i politirapport som et dokument i saken. I et grensetilfelle vil spørsmålet om hvordan dokumentet skal håndteres kunne bero på en avveining mellom dokumentets relevans for skyld-/straffespørsmålet på den ene side og i særlig grad personvernhensyn på den annen side. Lagmannsretten tilføyer at det må antas å ha skjedd en utvikling fra 1957/58 til i dag, i samsvar med den generelle rettsutviklingen m h t videre innsynsrett i forvaltningens avgjørelsesgrunnlag på bekostning av andre hensyn, herunder personvernhensyn. Lagmannsretten viser ellers til at rettstilstanden etter den gamle straffeprosessloven var annerledes enn etter någjeldende lov fra 1981 m h t når forsvarer hadde adgang til å gjøre seg kjent med etterforskningsdokumenter. Någjeldende lovs §242 om retten til dokumentinnsyn på etterforskningsstadiet hadde ikke noen parallell i den gamle loven, hvoretter innsynsretten på dette trinn var mer begrenset. Det vises for så vidt til Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker, avgitt i juni 1969, hvor dagjeldende rettstilstand er referert på side 277 annen spalte (i tilknytning til utkastet §248).

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å gjengi Ls forklaringer for politiet den 7 desember 1957. Hennes politiforklaring lyder slik:

At hun kjenner B meget godt. V. vil pga drapet fremkomme med noen opplysninger som muligens kan få betydning for saken.

FF, ca 38 - 40 år, bopel Skipper gt. 6 B, 1 etg., hos sin mor, har tidligere vært voldsom. I begynnelsen av august måned d.å. Ved 2300 tiden en kveld fikk v. se ryggen på en ung pike som kom løpende fra mellomoppgangen (samme oppgang som det ble funnet blod) og ut mot porten i Fred Olsens gt. FF løp etter vedkommende pike. Porten ut mot Fred Olsens gt. var imidlertid låst slik at piken ikke kom ut. V. hørte vedkommende pike rope nede ned porten flere ganger: «FF, du slår ikke». V. hørte ikke hva FF svarte, men begge to gikk inn i FFs bopel. FFs mor var den gang på ferie.

For ca 4 - 5 uker siden en kveld ble v. oppmerksom på at det dundret på vinduet inn til FFs leilighet fra Fred Olsens gt. V. så ut og fikk se en kvinne i rød golfjakke. Vedkommende kvinne ropte at FF stjal fra krøplinger og at hun ville ha pengene sine igjen. Videre uttalte vedkommende at FF hadde tatt håndvesken fra henne. FF kom ikke ut av leiligheten. V. så at vedkommende kvinne gikk av gårde at hun da drog på det ene benet. Kvinnen sa også at FF levde på «båthorer».

V. hadde forstått situasjonen slik at vedkommende kvinne hadde vært inne hos FF og drukket, men var så blitt lempet ut.

Omtrent ved samme tid, men en gang midt på dagen, fikk v. se en ukjent mann sto nede i gangen med en brennevinsflaske i den ene hånden. FF sto ved siden av vedkommende. Plutselig slo FF til denne mannen og traff ham i haka. Mannen falt overende, men han reiste seg opp igjen og kom seg ut.

Natt til i dag hørte ikke v. noe før fru FF banket på kontoret hos Havnevesenet, og v. hørte straks etter at brannbilene kom. V. hadde ikke sovet noe før brannbilene kom, men hun hadde ikke hørt noe spesielt verken om kvelden eller natten før denne tid.

V. kjenner B godt og har bare det beste å si om henne.

Notatet av samme dato - skrevet av polititjenestemann Jon Harr - lyder:

Kl. 1600 ringte i tlf. fra kiosk i Hovedpostkontoret L, Skippergt. 6 inng. Fred Olsensgt. i porten. Hun opplyste at hun hadde noe å fortelle i drapsaken inatt, men ber om at politiet besøker flere av leieboerne i gårde slik at det ikke kommer ut som at politiet bare har vært hos fru L. Hun kunne ikke si noe mer fra tlf. kiosken.

Notatet har følgende påtegning: «Undersøkt v/Ruud og Amundsen kl. 1930.

L ble også avhørt av politiet den 11 desember 1957. Denne forklaring ble tatt inn i saksdokumentene (dok 25 side 6 - 7). Her opplyser L bl a:

Imidlertid sovnet hun fredag kveld og våknet at det var voldsom banking et eller annet sted i huset. Vitnet har senere fått vite at denne bankingen skyldes fru FF som hadde banket til naboen og varslet om brann i gården.

Vitnet kledde på seg og gikk ned trappen ned til gårdsplassen. Like etter at hun var kommet ned, kom brannbilene kjørende. På spørsmål forklarer vitnet at hun intet usedvanlig har hørt. En gang om kvelden hørte hun en bildør ble slått i. Bilen sto ute i Fred Olsensgate. Når på kvelden dette var vites ikke. Hun har riktignok klokke men den går temmelig mye galt. Hun stilte klokken sin et kvarter frem i går (Nu går den 58 min. for fort. L.G.). Hendes klokke var oml. 2330 fredags kveld da hun hørte bildøren ble slått i....

Lagmannsretten viser ellers til at L forklarte seg som vitne nr 59 under hovedforhandlingen i juni 1958. Etter anmodning fra statsadvokaten og med tilslutning fra forsvareren besluttet retten å lukke dørene «da vitnet skulle forklare seg om forhold som ville streife inn på privatlivets fred, jf. domstolsloven §126.» Dagbladet refererer dette slik den 11 juni 1957:

En del av formiddagens vitneprov, som forsvaret med full grunn trekker fram - er av en slik art at flere personers privatliv blir alvorlig krenket.

Dørene holdes derfor lukket og det er unødvendig og naturlig å unnlate referat av atskillig av dette stoffet. Det dreier seg for en del om løst snakk og sladder hvis betydning det er vanskelig å ha en mening om.

Lagmannsretten viser ellers til at det er framlagt et brev 20 mars 1973 fra L til Jens Bjørneboe, der hun ga uttrykk for sin oppfatning om at A var uskyldig. Hun framholdt også at «enkelte vitneprov var så utroliget at jeg skrev til forsvareren Knut Blom om det.»

FF var også stevnet som vitne samme dag (tidligere på dagen) som L ble avhørt. Han ble imidlertid frafalt av påtalemyndigheten. Det er opplyst i rettsboken at forsvareren og tiltalte ikke hadde noe å bemerke. Lagmannsretten tilføyer at FF avga forklaring for politiet 11 desember 1957 (dok 25 side 5 - 6) og 17 april 1958 (dok 47 side 4). Han forklarte seg også for forhørsretten under den rettslige forundersøkelse 26 februar 1958 (dok 45 side 48). Forklaringen ble imidlertid avbrutt da FF møtte alkoholpåvirket.

Lagmannsretten bemerker at det ut fra Ls forklaringer til politiet ikke er grunnlag for å anta at hun hadde noe konkret å opplyse om det som skjedde i Skippergata på drapskvelden den 6 desember 1957, men at hun - særlig basert på tidligere hendelser - hadde sin oppfatning om hvem som kunne være drapsmann. Etter lagmannsrettens syn hadde det vært korrekt å ta inn som saksdokumenter politiavhøret av 7 desember 1957 og notatet av samme dato, også slik at forsvareren på denne måten kunne gjøre seg kjent med opplysningene før hovedforhandlingen. Det er imidlertid ingen grunn til å anta at unnlatelsen av dette var noe bevisst forsøk på å holde opplysningene unna tiltalte og forsvareren. Sannsynligvis ble nevnte forklaringer ansett for ikke å ha interesse på bakgrunn av det inntrykk L ga og sammenholdt med de øvrige opplysninger i saken. Det er også sannsynlig at personvernhensyn ble tillagt vekt. At politiet etter en skjønnsmessig vurdering konkluderte slik, kan klart ikke innebære noen (straffbar) tjenesteforsømmelse eller annet straffbart forhold. Lagmannsretten tilføyer for ordens skyld at det ikke er holdepunkter for å anta at statsadvokat Dorenfeldt kjente til disse dokumenter av 7 desember 1957.

Det vises for øvrig til at L avga forklaring under hovedforhandlingen, og det er all grunn til å tro at opplysningene hun hadde om saken kom fram under dette vitneavhøret.

Det må etter omstendighetene utelukkes å ha hatt noen betydning for avgjørelsen i straffesaken at dokumentene av 7 desember 1957 ikke ble gjort kjent for forsvareren og tiltalte. Lagmannsretten bemerker også at det ikke er dekning for forsvarerens anførsel om at unnlatelsen av å legge dokumentene fram «ødelegger også hele den rettslige forundersøkelsen.»

Verken politiforklaringen av 7 desember 1957 eller de øvrige påberopte dokumenter om FF gir grunnlag for gjenopptakelse etter strpl §391 nr 1, §391 nr 3 eller §392 annet ledd.

Lagmannsretten finner ellers grunn til å bemerke at forsvareren går svært langt når han utpeker FF som gjerningsmann. Denne utpeking bygger i all hovedsak på spekulasjoner.

«Gerd-etterforskningen» og avhøret av «Gerd» under hovedforhandlingen

Forsvareren har tatt opp flere forhold i tilknytning til Gerd-problematikken. Bl a er det anført at aktor i saken har holdt etterforskningen som er omhandlet i (hovedsakens) dok 92 unna sakens forsvarer og lagmannsretten og derved gjort seg skyldig i straffbart forhold. Strpl §391 nr 1 tilsier da gjenopptakelse. Det er også reist innvendinger med hensyn til avhøret av vitnet Gerd CC under hovedforhandlingen. Så vidt skjønnes gjøres det gjeldende at strpl §391 nr 3 da tilsier gjenopptakelse.

Gerd-etterforskningen kom i gang etter at A i politiavhør 7 desember 1957 (dok 6) forklarte at han kvelden før hadde truffet en jente ved navn Gerd utenfor Sentrum kino. I følge politikonstabel Alf Engebretsens forklaring av 19 desember 1957 (dok 18 s 87) hadde A allerede ved anholdelsen den aktuelle natt opplyst at han hadde syklet en pike som han hadde satt av i sentrum. Det heter videre i Engebretsens politiforklaring at A «ble spurt om hva vedkommende pike het som han hadde syklet, og hvor i sentrum han hadde satt av henne, men han kunne ikke oppgi verken pikens navn eller stedet hvor han hadde satt henne av».

A forklarte i politiavhøret 7 desember 1957 at han kjente Gerd fra dansefester han har vært med på, men at han ikke kjente hennes etternavn. A beskrev Gerd som ca 20 år gammel, mørk blondt hår, mulig med krøller, fra Oslo og snakker Oslo-dialekt. Gerd hadde ifølge As forklaring vært med ham hjem kvelden før, og de hadde kommet dit ca kl 2330. De hadde i følge forklaringen vært på As rom ca en time, hvoretter A skulle følge Gerd hjem. Han brukte en sykkel som tilhørte en nevø, og syklet mens Gerd satt på bak. En del av veien gikk de og trillet sykkelen. A forklarte at han skiltes fra Gerd omtrent ved Stortinget, og at det var ved hans videre ferd derfra at politiet pågrep ham.

Dersom As forklaring om Gerd var sannferdig, ville A ha et alibi i saken. Politiet foretok omfattende undersøkelser for å bringe på det rene om «Gerd» eksisterte. Det gikk også ut oppfordringer i media til Gerd om å melde seg. Det meldte seg en person over telefon til politiet den 13 desember 1957. Hun oppga at hun var den aktuelle Gerd, og at hun het Gerd - - (dok 30, underbilag 10). Politimannen som mottok henvendelsen så på den «med en viss skepsis.» Det ble likevel foretatt er rekke undersøkelser i forhold til personer med dette navn, men med negativt resultat.

Den Gerd som ble avhørt under hovedforhandlingen 7 juni 1958, var Gerd CC. Bakgrunnen for at hun ble trukket inn i saken, var etter at hennes fraskilte mann i politiavhør i begynnelsen av juni 1958 forklarte at det muligens kunne være henne som var den etterlyste Gerd. Gerd CC hadde i politiavhør 4 og 5 juni 1958 benektet at hun hadde sett A tidligere, og at den eneste kjennskap til ham var gjennom avisomtalen. I tilknytning til avhøret av Gerd CC forklarte A at hun var den aktuelle Gerd.

Når det gjelder gjennomføringen av avhøret av Gerd CC under hovedforhandlingen, viser lagmannsretten til at forholdet også ble tatt opp i forrige gjenopptakelsessak. I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 31 mai 1976 heter det på side 11:

Som det går frem av lagmannsrettens gjennomgåelse av de beviser som foreligger i saken, har domfelte nå i en erklæring erkjent at han under hovedforhandlingen i 1958 forklarte seg uriktig da han hevdet at 57. vitne, Gerd CC, var den Gerd som han taler om i sin forklaring. Denne erkjennelse fra domfeltes side må sies å være en ny kjensgjerning i saken. Etter utvalgets oppfatning kan den dog ikke danne grunnlag for gjenopptakelse.

Utvalget tilføyer at det ikke er noe holdepunkt for domfeltes anførsel om at det ble lagt en felle for ham da vitnet Gerd CC ble ført inn i rettssalen under hovedforhandlingen. Tiltalte måtte være forberedt på at dette vitnet da ville bli fremstilt.

Lagmannsretten kan ikke se at det er kommet fram noe nytt i nærværende sak som gir grunn for å komme til en annen konklusjon nå enn det kjæremålsutvalget kom til i 1976.

Når det gjelder anførselen om at opplysningene vedrørende Gerd CC og politiets/påtalemyndighetens håndtering av dette må tilsi at saken gjenopptas, bemerker lagmannsretten:

I løpet av den tid hovedforhandlingen ble avviklet, fikk politiet tips om at en person ved navn Gerd CC kunne være den aktuelle Gerd. Det ble foretatt flere politiavhør i denne forbindelse den 11 og 12 juni 1958. Vitnet NN - ekspeditrise i en skoforretning i Oslo - forklarte bl a at Gerd CC, som hadde vært julehjelp i samme forretning - hadde fortalt at hun kjente A og «at det var hun som hadde sittet på sykkelen til A.» OO - kontorsjef i samme skoforretning - forklarte bl a at Gerd CC hadde kommet i forretningen lørdag 7 desember 1957 «veldig nedfor». Hun gråt og sa hun hadde slått seg. Noreng mente CC hadde brukket ribbein, og OO hjalp henne med forbinding. CC fortalte ikke hvordan hun hadde slått seg. Gerd CC ble avhørt av politiet flere ganger. Hun forklarte bl a at hun kjente A fra den tid hun bodde i Økernveien. Hun hadde aldri vært alene med A, og aldri sittet på sykkel sammen med ham. Hun hadde fått ribbensbrudd etter å ha løftet kartonger på lageret, og ble undersøkt av lege. Vitnet benektet å ha fortalt NN at hun skulle ha sittet på sykkelen til A eller at hun skulle ha falt av sykkelen. Gerd CC forklarte videre til politiet at hun og ektefellen - hun giftet seg 2 november 1957 - hadde sett A og en annen gutt på kafé Hjerterum en fredag kveld i desember 1957, og at hun da hilste på A. Også hennes ektefelle bekreftet overfor politiet at hun hadde gjort ham oppmerksom på A på Hjerterum, idet hun hadde sagt: «Der har vi ham som trillet ølfat.» Disse avhør er tatt inn som dok nr 92 i hovedsaken, med teksten «Rapp. av 12.6.58 fra Amundsen ang Gerd CC.»

Også en person ved navn TT ble avhørt av politiet 12 juni 1958. Hun forklarte bl a at hun hadde vært med A på hans rom ca 3 ukers tid før han ble arrestert.

En Gerd - - var også i bildet, og politiet foretok undersøkelser mens hovedforhandlingen pågikk. Det fremgår av politibetjent Kirkemos rapport av 13 juni 1958 at forsvareren var gjort oppmerksom på forholdet. Ut fra de foreliggende opplysninger legges til grunn at politiet ikke anså Gerd - - som interessant for saken.

Gerd-etterforskningen ble omtalt i media. Aftenpostens aftenutgave den 12 juni 1958 skriver om rettssaken under følgende overskrift: «A er farlig psykopat sier de nye sakkyndige - Andre har før funnet ham normal - Ny «Gerd» dukker opp.» Her heter det bl a:

Men i går ettermiddag fikk politiet en opplysning som nødvendiggjorde fortsatt etterforskning. Det dreier seg om en ny «Gerd» som muligens skal kunne skaffe A alibi for drapskvelden, idet hun skal fortelle om en tilsvarende episode med besøk på hans værelse og sykling med ham til byen....

I formiddag er hun til avhøring politiet, og statsadvokaten og forsvareren er blitt enige om å avvente resultatet av dette forhør før man tar standpunkt til om hun skal avhøres som vidne i retten.

Politiet har den 18 februar 1999 hatt samtale med Gerd - -, tidligere CC. Innholdet av samtalen er nedfelt i en politirapport av 19 februar. Den 16 april 1999 ble NN avhørt, jf politirapport av 20 april.

Lagmannsretten kan ikke se at det er kommet fram noe vedrørende Gerd-etterforskningen som kan gi grunnlag for gjenopptakelse etter strpl §391 nr 1 eller nr 3, eller eventuelt etter §392 annet ledd. Noe straffbart forhold fra politi eller påtalemyndighet er ikke sannsynliggjort. Lagmannsretten viser for så vidt til påtalemyndighetens bemerkninger i brev hit av 15 juli 1999, som retten kan slutte seg til:

Påstanden om triksing med dokumentlisten er uansett vanskelig å ta alvorlig. Dokumentføring av statsadvokaten er helt vanlig etter en saks rettsbehandling. Han vil regelmessig bli sittende med nye dokumenter som er levert ham under hovedforhandlingen om de er dokumentert eller ikke. De dokumenterte aktstykker vil han få med domspapirene når disse sendes fra retten nettopp til sakens aktor. Nye dokumenter, dokumenterte som udokumenterte, vil han føre inn i dokumentlisten hvoretter dommen med sakens dokumenter av ham sendes til politiet med fullbyrdelsesordre eller til ankeinstansen hvis det er anket. I denne forbindelse skjer ofte overstrykninger ved at det skrives feil eller ved at noe bør korrigeres. Den overskriving som umiddelbart kan ses ved dok 92 på dokumentlisten, er tydeligvis ført oppå navnet Gerd CC. Det navnet har altså stått på listen. Formentlig har Dorenfeldt foretrukket å ha hele historien i et dokument samt ønsket å følge systematikken med å begynne med rapportdato og navnet på etterforsker. Også på andre stadier av saken kan det være at statsadvokaten fører inn dokumenter på dokumentlisten. Det kommer an på om dokumentet er naturlig å føre inn mens han har saken. I noen tilfeller kan det være opportunt å la en politibetjent komme til statsadvokatens kontor for der å føre inn nye dokumenter som politiet sitter med og som bør være med til ankeinstansen. Mye tyder på at også det har skjedd her. Når dok 92 er ført inn av Dorenfeldt, tyder dette dit hen at dokumentet er levert ham under hovedforhandlingen. Påbegynt innskriving kan være foretatt ved hans forværelse, men slik at han har overtatt og rettet. Saken er oversendt riksadvokaten med ankeerklæring ved påtegning av 5. juli 1958. Der vises nettopp til dokumentnumre i den serie av numre fra 92 til 100 som er ført inn med Dorenfeldt skrift (ps. også undertegnede kjenner den). Riksadvokatembetet sender så saken til Høyesteretts kjæremålsutvalg den 7. juli, hvoretter saken går den vanlige gang og til oppnevnt forsvarer for utarbeidelse av utdrag. Forsvarer får således samtlige dokumenter...

Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for å anta at forsvarer ikke ble gjort kjent med disse avhør før hovedforhandlingen var avsluttet. At det ikke ble bevisførsel i retten om Gerd CC, kan ha sammenheng med at A allerede hadde utpekt Gerd CC som den aktuelle Gerd. Det kan også ha sammenheng med at Gerd CC etter det opplyste var kjent av A fra oppveksten, noe som ikke stemte i forhold til As opplysninger overfor politiet m h t den aktuelle Gerd, slik at partene allerede av den grunn så bort fra at Gerd CC hadde vært sammen med A 6 - 7 desember 1957. Lagmannsretten kan uansett ikke se at innholdet av politiforklaringene vedrørende Gerd CC er av en slik karakter at det ville hatt noen betydning for skyldspørsmålet om det hadde blitt bevisførsel om forholdet under hovedforhandlingen. Heller ikke er vilkårene ellers for gjenopptakelse tilstede.

Forsvareren har videre hevdet at det foreligger gjenopptakelsesgrunnlag etter blant annet strpl §391 nr 1 vedrørende vitnet JJ. Denne anførselen kan ikke føre fram. JJ - som vitnet F den 15 januar 1958 hadde utpekt fra politiets fotoarkiv som den mannen som fulgte etter B drapskvelden - var påberopt av forsvareren som vitne under hovedforhandlingen, men møtte ikke. I følge rettsboken satt han i varetektsarrest i Aarhus, og det framgår videre at JJs utenrettslige forklaring ble dokumentert. Det foreligger nå en uttalelse av 7 april 1998 fra Landsarkivet for Nørrejylland om at man forgjeves har ettersøkt sak vedrørende JJ i Aarhuspolitiets registre og journaler for den aktuelle periode. Hvorvidt JJ faktisk satt varetektsfengslet, eventuelt et annet sted enn i Aarhus, er ikke klarlagt. Forholdet kan uansett ikke være gjenopptakelsesgrunn. Anførselen om at politiet faktisk visste hvor JJ var, som må forstås slik at politiet har holdt noe tilbake i forhold til retten, savner ethvert grunnlag. På bakgrunn av det som ellers foreligger, er det for øvrig ingen grunn til å tro at et avhør av JJ under hovedforhandlingen ville hatt noen betydning for utfallet av straffesaken. Allerede på bakgrunn av en samlet vurdering av Fs ulike forklaringer i saken (jf vedlegg 18 til gjenopptakelsesforklaringen) er det ikke grunn til å tro at JJ har noe med saken å gjøre.

Strpl §391 nr 3

Det er anført flere forhold som hevdes å gi grunnlag for gjenopptakelse etter denne bestemmelse. Lagmannsretten forstår for øvrig forsvarernes anførsler slik at enkelte forhold påberopes som en omstendighet som tilsier gjenopptakelse etter §391 nr 3, og dessuten som et moment i forhold til vurderingen om saken skal gjenopptas etter §392 annet ledd.

Tannbittbeviset

Under obduksjonen av B ble det konstatert bittmerker i venstre bryst, og tannlege Ferdinand Strøm - som for øvrig var fast rettsmedisinsk sakkyndig i odontologiske spørsmål og lærer i rettsodontologi ved Norges Tannlegehøgskole - ble tilkalt for å undersøke merkene. Strøm ble senere rettsoppnevnt sakkyndig, og avga rapport til Oslo forhørsrett den 28 april 1958, med følgende konklusjon:

En odontologisk undersøkelse av bittspor sammenlignet med mistenktes tenner vil, hvis der ikke foreligger overenstemmelse, være absolutt frikjennende for mistenkte. Annerledes når det foreligger overenstemmelse. Her blir det alltid et skjønn og det bør vises forsiktighet såfremt det ikke foreligger detaljer som må sies å være særlig karakteristiske.

Ved tennene hos mistenkte A foreligger det som nevnt en rekke særlige karakteristika som alle uten undtagelse gjenfinnes i bittsporene hos den drepte. Ut fra et vitenskapelig syn er det etter min oppfatning overveiende sannsynlig at bitemerket i brystet til B skriver seg fra mistenkte A.

Ut fra min personlige erfaring, vel vitende om mitt ansvar, anser jeg bitemerket i brystet til den drepte å være identiske med mistenkte As tenner.

Professor Jens Wærhaug ved Norges Tannlegehøgskole ble også rettsoppnevnt sakkyndig under straffesaken i 1958. Han avsluttet sin skriftlige rapport av 14 mai 1958 på følgende måte:

De mange påfallende likheter mellom bittsporene i Bs bryst og As fortenner og hjørnetenner tillater følgende konklusjoner:

Bittsporene i drepte Bs bryst kan med en til visshet grensende sannsynlighet sies å være etterlatt av A. Det kan ikke utelukkes at andre kan ha gjort det, men denne mulighet er så liten at den neppe kan tas i betraktning.

As anke til Høyesterett ble bl a begrunnet med saksbehandlingsfeil i forbindelse med at det ikke ble oppnevnt odontologisk sakkyndig utenfor Norden. Høyesterett forkastet anken, og bemerket bl a:

Etter det som er opplyst i saken kan jeg ikke se at det her fra lagmannsrettens side er begått noen feil. På samme måte som lagmannsretten må jeg gå ut fra at det materiale som de sakkyndige bygget på, var tilstrekkelig og at materialet var skaffet til veie på en fullt betryggende måte. Professor Wærhaug har foretatt en helt selvstendig vurdering på grunnlag av det materiale som forelå. Jeg kan heller ikke se at det er grunn til å reise tvil om at begge de sakkyndige hadde tilstrekkelig innsikt og kyndighet på området.

Under forrige gjenopptakelsessak ble det fra forsvarets side lagt fram uttalelse fra tannlege Fredrik Neumann og professor Arne R Hagen, som begge to kom med innvendinger mot de tidligere rettsoppnevnte sakkyndiges rapporter. Etter dette oppnevnte lagmannsretten daværende dosent, dr med, cand odont Gisle Bang - som var fast rettsmedisinsk sakkyndig i odontologiske spørsmål - som sakkyndig i nevnte gjenopptakelsessak. Bang lot i forbindelse med oppdraget foreta en fotogrammetrisk undersøkelse ved Institutionen för fotogrammetri, Kungl Tekniska Högskolan, Stockholm. Han konkluderte med at han fant det «overveiende sannsynlig at bittmerkene i Bs bryst er avsatt av As tenner, jf rapport av 17 oktober og 14 november 1974. Lagmannsretten bemerket i beslutningen av 27 juni 1975 at det under tannbitt-posten ikke var fremkommet noen ny kjensgjerning eller noe nytt bevis som kunne begrunne gjenopptakelse, jf side 192 i beslutningen. Høyesteretts kjæremålsutvalg var enig med lagmannsretten i at det her ikke forelå noen gjenopptakelsesgrunn, jf side 14 - 15 i utvalgets kjennelse av 31 mai 1976.

Som tidligere nevnt, var det ved gjenopptakelsesbegjæringen i nærværende sak innsendt en rapport av 8 september 1997 fra tannlege Kjell Johannessen. Johannesen er allmennpraktiserende tannlege, og er herunder også As tannlege. Han opplyser for øvrig at forholdet til A har «utviklet seg til et varmt vennskap og tillitsforhold». Tannlege Johannessen beskriver i rapporten sin oppgave som «å komprimere det stoff professor Hagen og tannlege Neumann har kommet med, og gjøre det så forståelig som mulig for legfolk». Bl a gjøres gjeldende at tannlege Ferdinand Strøm hadde gitt feilaktige karakteristikk av As bitt og slitasje på tennene i underkjeven. Det anføres videre - bl a under henvisning til den såkalte Biggar-saken fra Skottland - at det var en svakhet at Strøm ikke monterte tannmodellene av A i en såkalt artikulator. Tannlege Strøm burde også ha foretatt andre undersøkelser. Dessuten var ikke Strøm nøye nok når det gjaldt spørsmålet om utelukkelse av andre mistenkte. Til tross for at tannlege Strøm framholder at det ved bittmerker i huden/brystet ikke kan foretas målinger av bittmerkene som kan gi sikre svar ved sammenligninger med en mistenkts tenner, har likevel både Strøm og Wærhaug lagt stor vekt på dette. Tannlege Johannessen skriver at «enten mangler gjerningsmannen to tenner eller så setter man relevante fysiske lover til side.» Ved studier av bl a foto av As tenner og bittmerkene vises bl a et misforhold mellom den totale bredden av bittmerkene i den øvre og nedre del av brystet og totalbredden på de tenner i As øvre og nedre kjeve som hevdes å ha vært delaktig. Videre er det ikke avsatt noe bittmerke fra en tann i underkjeven (tannen mellom 41 og 43).

I tannlege Johannessens rapport vises det også til at tannlege Strøm og professor Wærhaug i 1958 opprinnelig hadde ulik oppfatning m h t vurderingen av tannavtrykkene, og at denne uenighet først ble kjent i 1974.

Tannlege Johannessen reiser også innvendinger mot professor Gisle Bangs uttalelser i forrige gjenopptakelsessak. Selv om det kan påvises visse gjenkjennende trekk mellom As tenner og bittmerker i brystet, er «det beklagelige, men også nokså betegnende» at man unnlater å påpeke «alle de karakteristiska som burde tale for frifinnelse.»

Lagmannsretten fant etter omstendighetene grunn til å rettsoppnevne en ny odontologisk sakkyndig, primært for å vurdere de innvendinger som var framsatt mot de tidligere rettsoppnevnte sakkyndige i straffesaken fra 1958. I h t Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 10 september 1998 ble det oppnevnt ytterligere én. De to som ble oppnevnt er professor Gordon MacDonald og universitetslektor dr David K Whittaker. MacDonald er professor i odontologisk patologi ved Glasgow Dental Hospital and School, Glasgow University. Whittaker er univeritetslektor i odontologisk biologi og rettsodontologi ved Dental School, University of Wales College of Medicine. Begge har lang erfaring innen rettsodontologi, herunder som sakkyndige på bittmerker. De anses som ledende fagpersoner i Europa på området. Etter å ha undersøkt eksisterende bevismateriale og det tilsendte skriftlige materialet, avga MacDonald og Whittaker felles skriftlig rapport til lagmannsretten den 28 juli/3 august 1999. Konklusjonene av de rettsoppnevnte sakkyndiges undersøkelse er (norsk oversettelse):

1. Merkene i Bs venstre bryst kan positivt identifiseres som et bitt foretatt av et menneskes tenner.

2. Bittet i Bs bryst viser merker fra tre fortenner i overkjeven og minst tre fortenner i underkjeven. Disse tenner viser tydelige karakteristiske trekk når det gjelder form, størrelse og stilling. Spesielt er det usedvanlige karakteristika i form av tannslitasje.

3. Bittet i Bs bryst kan ikke ha vært avsatt av tennene til D eller tennene til HH.

4. A har naturlige tenner med tydelige karakteristiske trekk, og hans tannsystem kan forklare alle de karakteristika som man finner i bittet i Bs bryst.

5. Etter vår mening er det ikke mulig å utelukke A som biteren.

6. Etter vår mening er det meget sannsynlig at merkene i Bs bryst ble avsatt av As tenner.

De sakkyndige bemerket bl a følgende:

Mye av den dokumentasjon som vi har mottatt og som setter spørsmålstegn ved Strøms og Wærhaugs opprinnelige rettsodontologiske funn avslører en manglende forståelse av hva bittmerker er og sammenligningen av disse med et tannsett. .....

Et bittmerke i hud forårsakes ved en kontakt mellom tennene, og av og til andre deler av munnen, og vev fra offeret. Av og til kan dette resultere i en enkel registrering av deler av tennenes skjærekanter hvor disse har vært i kontakt med vevet i tilstrekkelig kraft. I andre tilfeller forekommer det en mer komplisert blanding av mekanismer hvor f eks tenner skraper hen over vev eller vev presses sammen i mellomrom mellom tennene.

De rapporter som utarbeides for å studere bittmerker er først og fremst fotografier som bør tas med en stram skala tett ved bittet og på samme plan som bittet. De detaljer som vises på fotografier av bitt kan være av den skaden som er forårsaket av tenner (som f eks flenger i vevet), men som oftest er det som ses blodunderløpne merker og vitnesbyrd om den vitale reaksjon på skaden. De anatomiske detaljer av det bitte vevsområdet påvirker også hvilke tenner, og til og med hvilke deler av individuelle tenner, som etterlater merker i vevet. Sjelden vil bittmerket kunne vise fordypninger forårsaket av tennene og som fortsatt forefinnes i vevet på undersøkelsestidspunktet. Når slike fordypninger foreligger kan man lage et avtrykk av bittet og en avstøpning av bittområdet.

Når en bittmerkesak skal undersøkes, anbefales det at man først undersøker bittmerket før man foretar noen vurdering av en mulig biter. Det første man må avgjøre er hvorvidt et spesielt merke eventuelt kan være avsatt av tenner. Flere faktorer må tas i betrakting. Disse omfatter det mønster av individuelle elementer innenfor et merke som eventuelt kan ha vært forårsaket av bestemte tenner. Dette krever en fortolkning av de mekanismer som kan ha fått disse tenner til å avsette merket. Dokumentasjonen av karakteristiske trekk ved individuelle tenner er viktig. Bittmerker er dynamiske skader og forskjellige mekanismer som vedrører den samlede vekselvirkning mellom tenner og vev forefinnes ofte i et individuelt bitt.

Når undersøkelsen av bittet er gjennomført, påbegynnes undersøkelsen av de mistenktes tenner. Detaljene ved de foreliggende tenner og spesielle karakteristika vedrørende størrelse, form og innbyrdes forhold til tennene noteres.

Når de særskilte undersøkelser av bittmerket og tanngardene til eventuelle mistenkte er gjennomført, kan sammenligninger mellom bittmerket og tannsettene begynne. Det første som må avgjøres er hvorvidt et spesielt tannsett kan utelukkes som årsaken til bittmerket. Slike faktorer som en totalt forskjellig tannstilling eller størrelse på tannbuen i forhold til dem som gjenfinnes i bittmerket eller et tannmerke som forefinnes i et bittmerke og ingen tilsvarende tann i tannsettet vil kunne muliggjøre utelukkelse. Hvor det ikke er mulig å utelukke en mistenkts tannsett, må de detaljerte karakteristika ved tennene vurderes for å avgjøre hvorvidt de kan gi en tilfredsstillende forklaring på de trekk som er funnet i bittmerket. Sammenligningen avsluttes med overleggingsundersøkelser for å sikre at tannstillingen og tennenes størrelser viser tilstrekkelig samsvarighet til å bekrefte eller avkrefte konklusjoner trukket fra en undersøkelse av de karakteristiske trekkene ved tannen i bittmerket og en siktets tenner.

Fastsettelse av målene av de karakteristiske trekk ved et bittmerke og de tilsvarende tanntrekk kan spille en viktig rolle ved sammenligninger. Mål må imidlertid fortolkes med forsiktighet idet man tar hensyn til den kompliserte blandingen av mekanismer når det gjelder årsak til bittmerker og forskyvningsproblematikken som behandles nedenfor.

Forskyvning er en viktig faktor i bittmerker. Dette er som oftest en vanskelighet som forekommer på det stadiet hvor en mistenkts tenner sammenlignes med et bittmerke. Det er mye mindre sannsynlig at forskyvning vil utgjøre et problem på det stadiet hvor karakteristiske trekk ved et bittmerke skal identifiseres. Det er grunnen til at det legges så stor vekt på karakteristiske trekk.

Det forekommer forskjellige typer forskyvninger. Dynamisk forskyvning forekommer når vevet forskyves ved bitemekanismen. Posisjonsforskyvning kan forekomme hvor et mobilt vev undersøkes i en annerledes posisjon i forhold til hva det var da bittet ble foretatt. For eksempel vil en kvinnes bryst, som ble bitt i mens den tilsvarende armen var løftet kunne vise posisjonsforskyvning hvis man ser det med armen ned. En annen kilde til forskyvning kan introduseres på det stadiet hvor det tas fotografier av bitt hvis filmflaten ikke er parallell med bittmerksflaten.

Fortolkninger av bittmerker og mulige mistenktes tenner er kjent som et meget vanskelig område innen rettsodontologi som krever betydelig erfaring og sakkunnskap. Vurderinger av sannsynligheten for at et bestemt tannsystem har vært årsaken til et individuelt bittmerke er subjektive. Det er ikke mulig å avgjøre sannsynligheten vitenskapelig på samme måte som man kan gjøre med andre identifikasjonsmidler.

De sakkyndige kommenterer deretter den konkrete saken. De bemerker at fra størrelsen og innbyrdes posisjon på formen på merkene av de individuelle tenner, kan merkene under brystvorten identifiseres å være avsatt av underkjevens fortenner. De enkelte merkene beskrives så nærmere. Det samme gjelder de merkene som er identifisert som avsatt av overkjevens fortenner. Videre kommenteres As tenner. Det bemerkes at det foreligger en rekke karakteristika ved disse tenner. Om underkjevens tenner heter det:

Underkjevens fortenner, vist i figur 5b, 6b og 7b, ligger i en svak bue med små uregelmessigheter i tannstillingen. Underkjevens høyre hjørnetann er en spiss tann hvor den spisseste siden vender mot forreste delen av munnen. Skjærekanten raker over de tilstøtende tenner. Underkjevens høyre sidefortann er av normal form, størrelse og stilling. Skjærekanten synes å være slitt, men er i hovedsaken flat og glatt med kun en meget svak fure som løper langs kanten nærmest tungesiden. Mellom denne tannen og den tilstøtende midtre fortann er det et lite mellomrom. Underkjevens høyre midtre fortann er litt forskjøvet mot leppen. Skjærekanten viser betydelig slitasje med en fure som løper langs hele kanten. Slitasjen er ujevn og har frembrakt en tydeligere smal opphøyd rand i skjærekanten mot tungen. Underkjevens venstre midtre fortann har en noenlunde normal stilling. Skjærekanten viser betydelig slitasje med en fure i midtre del av kanten. Det synes å være slått av noe av skjærekanten mot midtlinjen idet den manglende substans er mest markert på leppesiden. Størrelse og stilling av underkjevens venstre sidefortann er normal. Skjærekanten viser moderat slitasje med en flat fure i en del av kanten.

MacDonald og Whittaker kommenterer deretter karakteristika ved overkjevens tenner:

Overkjevens fortenner, vist i figur 5a, 6a og 7a, ligger i en relativt regelmessig og relativt bred bue. Overkjevens høyre hjørnetann viser betydelig slitasje i skjærekanten, og den mest fremtredende delen av kanten er mot leppesiden. Overkjevens høyre sidefortann har i det vesentligste normal form, størrelse og stilling med noe slitasje på skjærekanten. Slitasjen er tydeligere på den delen av tannen som er nærmere midtlinjen og vender mot ganen. Dette har medført at den mest fremtredende parten av skjærekanten utgjør ca 2/3 av skjærekanten mot hjørnetannen. Den delen av skjærekanten som ligger nærmest hjørnetannen er tydelig avrundet hvilket medfører et tydelig mellomrom mellom tennene i skjærekantplanet. Overkjevens høyre midtre fortann har normal størrelse og stilling. Det har vært betydelig slitasje på skjærekanten fra kontakt med skjærekantene til de motsvarende fortenner i underkjeven. En tydelig fure løper i nesten hele skjærekantens lengde. Slitasjen på skjærekanten er ujevn idet siden av kanten mot leppen er tydeligere enn mot ganesiden. Skjærekanten blir smalere mot den tilstøtende sidefortann på grunn av at en del av tannen er slått av mot leppesiden. Skjærekanten går lett nedover hvor side- og midtfortennene støter opp mot hverandre, men høyden er den samme på det punktet hvor de to tenner møtes. Overkjevens venstre midtre fortann er av normal størrelse. Den er lett forskjøvet mot leppen. Det er tydelig og sterk slitasje på skjærekanten som har frambragt en fure som løper langs nesten hele skjærekanten, men som er mest fremtredende på den delen som er lengst fra midtlinjen. Slitasjen i skjærekanten er mer utpreget på ganesiden, hvilket medfører at leppesiden blir mer fremtredende. Slitasjen på skjærekanten er litt mindre enn på høyre midtre fortann slik at det er en liten forskjell på nivået av skjærekantene mellom disse to tenner.

Deretter foretas sammenligninger av bittet i B og As tenner, idet det bemerkes:

Underkjevens tenner

Merke 4, 5 og 6 i bittet kan anses å være avsatt av As høyre hjørnetann og to midtre fortenner i underkjeven. De karakteristiske trekkene ved bittmerket og de karakteristiske trekkene ved tannen som er beskrevet viser nær korrespondanse. Tennene ligger i en flat bue. Underkjevens høyre hjørnetann er en spiss tann som korresponderer med merke 4. Furene i skjærekantene av de midtre fortenner som omtrentlig står på linje i enden mot midtlinjen og som ligger i en flat vinkel i forhold til hverandre er tilnærmet like de karakteristika som er funnet i bittet og i As tenner. Lokaliseringen av furene, den fremtredende delen av skjærekanten mot leppen av venstre midtre fortann og den mer fremtredende siden av skjærekanten mot tungen av høyre midtre fortann er ytterligere korresponderende karakteristika. Ved å legge transparente avtrykk av As tenner over fotografiet av bittet (figur 8 og 9) og over avtrykk tatt av de originale fotografier av avtrykket av bittmerket i Johnsens bryst (figur 10b), ser man tydelig det nære samsvar når det gjelder form, størrelse, stilling og regelmessighet mellom As tenner og bittmerket.

MacDonald og Whittaker framholder videre til at stereoskopiske bilder av gipsavstøpningene av underkjevens midtre fortenner og de elementer av bittet som fortolkes å være avsatt av disse tenner «underbygget sterkt våre konklusjoner om den nære korrespondanse mellom tennenes karakteristika og bittmerket.»

Om overkjevens tenner bemerkes at det ikke er mulig med sikkerhet å avgjøre ut fra undersøkelsene av fotografiene av bittmerket (figur 2a) hvilke tenner i munnen som kan ha avsatt hvert enkelt av de tre tannmerker. Det har vært vurdert to alternativer. Om det første alternativ heter det:

Første alternativ er at merke 3, som tyder på en spiss tann, ble avsatt av overkjevens høyre hjørnetann. En del av fortannsmerkene (merke 1 og 2) ville da være avsatt av overkjevens høyre sidefortann. Denne tannen er for liten til å kunne være ansvarlig for hele merket og en del av skjærekanten av overkjevens høyre midtre fortann ville således også måtte være involvert. Formen på skjærekanten på høyre sidefortann med den mest fremtredende delen mer til siden og den smalere del av midtlinjen vil kunne forklare hvorfor formen på bittet er bredere på enden mot hjørnetannen. Mellomrommet mellom merke 2 og 3 tilsvarer avstanden mellom den mest fremtredende delen av skjærekanten på høyre sidefortann og hjørnetannen. Skjærekanten på høyre sidefortann er slitt, men viser ingen furer, og dette korresponderer med de karakteristiske trekkene i merke 2. Høyre midtre fortann ligger i noenlunde kontinuerlig bue med sidefortannen, spesielt leppesiden av skjærekantene. En liten forskjell i skjærekantenes plan hvor side- og midtfortennene møtes kan forklare det tilsynelatende lille mellomrommet i bittmerket. Furen i skjærekanten på høyre midtre fortann tilsvarer den furen som man ser i bittmerket. Den ujevne slitasjen på skjærekanten på høyre midtre fortann med den mer fremtredende siden mot leppen tilsvarer det samme trekket i bittmerket. En overlegging av transparenter av As fortenner i overkjeven og bittmerket i samme forstørrelse er vist i figur 8, 9 og 10a. Disse viser nær korrespondanse mellom form, størrelse og tannstilling på tennene og bittmerket.

Kopier av avstøpninger av As tenner var montert i en anatomisk artikulator (figur 11a og 11b). En undersøkelse av avstøpningene av As over- og underkjeve i sambitt, som vist på figur 12, indikerer at midtlinjen av tennene i undermunnene mellom midtfortennene er lett forskjøvet mot venstre i forhold til midtlinjen mellom overkjevens midtre fortenner. (Det samme forhold fremgår av figur 4 i Kjell Johannessens rapport av 8. september 1997). Når avstøpningene av over- og underkjeven legges opp på bittet som vist i figur 8, forskyves midtlinjen i underkjeven til høyre i forhold til overkjeven. Dette tyder på at hele underkjeven har blitt forskjøvet litt til høyre i forhold til overkjeven da bittet ble foretatt. En undersøkelse av de tilsvarende slitasjefasetter mellom over- og underkjevens tenner tyder på at forskyvningen lå godt innenfor grensen for bevegelsen av As underkjeve.

De rettsoppnevnte sakkyndige kommer så med bemerkninger om «annet alternativ» - som gjelder den mulige sammenheng mellom As øvre fortenner og bittmerket som ble gitt av de tidligere sakkyndige Ferdinand Strøm og Gisle Bang. Selv om det finnes en rekke mulige karakteristiske trekk ved disse tenner som vil kunne samsvare med de respektive merker, mener MacDonald og Whittaker ikke at «dette er en fullt ut tilfredsstillende forklaring på måten bittet ble avsatt på av flere grunner», noe som begrunnes nærmere.

Når det gjelder rapporten av Ferdinand Strøm, viser MacDonald og Whittaker bl a til at Strøm forutsa at biteren måtte ha tenner i underkjeven med utpreget slitasje, og at dette skjedde på grunnlag av undersøkelse av skaden i brystet og før noen mistenkt var funnet. Dette betegnes som «en meget skarpsindig observasjon og utledning.» De bemerker videre bl a:

På grunnlag av de avstøpninger som er laget av As tenner, beskriver Strøm tannsettet i fyllestgjørende detalj og oppsummerer at det finnes tilstrekkelig med usedvanlige karakteristiske trekk til at tennene er vel egnet for identifikasjon. Vi er enige i dette synspunkt. Han går så videre og kommenterer at bittet i brystet var et såkalt «lystbitt» kombinert med suging og ikke et forsøk på å bite gjennom og fjerne en del av brystet. Vi er i prinsippet enige i dette synspunkt. Strøm understreker at det er nødvendig å konsentrere seg om de karakteristiske trekkene som finnes i bittmerket og i tennene til en mistenkt, og vi er enige i dette synspunktet. Han nevner at det er vanskelig å sammenligne et bittmerke i et bryst med tennene til en mistenkt på grunn av en rekke forskjellige faktorer og antyder at det ikke er mye vits i å bruke målinger. Vi er ikke enige i disse synspunkter, men mener at sammenligninger bør foretas ved å bruke overleggingsmetoden eller eventuelle målinger. Ved en fortolkning av resultatene av sammenligningene er det følgelig nødvendig å ta hensyn til faktorer slik som brystets plastisitet og form som nevnt av Strøm.

Det bemerkes videre at det nå er vanlig praksis å benytte en eller annen form for transparent «overlay» som tilsvarer tennenes skjærekanter og å legge dette over bittmerkeskaden slik at den eventuelle virkning av de individuelle tenner kan undersøkes. Primitive metoder for overlegging var kjent omkring 1957. Avslutningsvis under kommentarene til Strøms rapport bemerker de rettsoppnevnte sakkyndige at en riktig metode er å lete etter karakteristika ved skaden som kan forklares ved en påfølgende undersøkelse av tennene til en mistenkt. Denne metode mener MacDonald og Whittaker er fulgt av Strøm. De skriver så:

Vi er enige i at i en bittmerkeanalyse generelt er det denne evne til å beskrive hvordan en skade sannsynligvis har blitt forårsaket som er viktig, og ikke å forsøke å bevise at enkelte nøyaktige målinger er viktige. Vi finner derfor etter å ha undersøkt det materialet som vi har hatt til rådighet at hans argument om furene beskrevet i forhold til slitasjemønstrene i de midtre fortennene i underkjeven er spesielt sterkt ved en analyse av dette bittmerket. En liten svakhet i hans rapport er den nokså korte måte som alle disse viktige karakteristika er blitt beskrevet på.

Strøms konklusjon er at det er overveiende sannsynlig at bittmerkene i brystet til B skriver seg fra tennene til mistenkte A. Vi mener at dette er en tilfredsstillende og profesjonell oppsummering. I siste avsnitt uttaler Strøm at han anser bittmerkene i brystet for å være identiske med mistenktes tenner. Etter vår mening er denne uttalelsen å gå for langt, noe som er i strid med den profesjonelle objektivitet som ellers preger rapporten.

Om professor Wærhaugs rapport bemerker MacDonald og Whittaker at den viktigste forskjell i forhold til Strøms rapport, er at Wærhaug mener at merket ovenfor og til høyre for brystvorten (merke 3) ble avsatt av As høyre hjørnetann i overkjeven, og at mellomrommet mellom merke 2 og 3 skyldes det forhold at den venstre side fortann i overkjeven ikke har etterlatt noe merke. MacDonald og Whittaker er enige i Wærhaugs fortolkning når det gjelder hjørnetannen, men de er ikke enige i Wærhaugs oppfatning om at «når As tenner var i sambitt berørte sidefortannen kun underkjevens antagonist i et lite område og at dette forklarer hvorfor det ikke er noe merke mellom høyre hjørnetann og midtre fortann i skaden.» Den kritikk som er framført mot Wærhaug for tilsynelatende å ha benyttet målinger i sin analyse, er «utilbørlig og irrelevant». MacDonald og Whittaker viser videre til at Wærhaug senere forandret mening med hensyn til høyre hjørnetann i overkjeven, og at han for så vidt sluttet seg til Strøms syn. Uenigheten burde vært undersøkt og oppklart under straffesakens behandling i 1958. MacDonald og Whittaker bemerker imidlertid at både Wærhaug og Strøm la «korrekt og spesiell vekt på de meget karakteristiske fortenner i underkjeven og det er tydelig at disse har vært de sentrale elementer når de gjorde seg opp sin mening om sannsynligheten for at A var biteren.» De skriver videre at «meningsforskjellen vedrørende tennene i overkjeven og Wærhaugs endrede oppfatning forekommer ikke oss å være, som antydet av advokat Getz «en feil ... så utrolig at man ikke har tenkt seg muligheten av at noe var galt».

Om Wærhaugs konklusjon i rapporten av 14 mai 1958 framholder MacDonald og Whittaker at bruken av ordet «visshet» i forbindelse med sannsynlighet er «et vanskelig begrep». Wærhaug uttaler også at han ikke kan utelukke at andre enn A kan ha gjort det, men denne mulighet er så liten at den neppe kan tas i betraktning.» Bruken av disse ord er litt mer «utrygg» enn den konklusjon som Strøm kom til, mener MacDonald og Whittaker.

De rettsoppnevnte sakkyndige har videre kommentert dr Neumanns uttalelse av 4 februar 1973, avgitt i forbindelse med forrige gjenopptakelsessak. Neumann har ikke kvalifikasjoner i rettsodontologi, og hans uttalelse om at det er like sannsynlig at en rekke alternative tannkarakteristika kan ha avsatt bittmerkene i Bs bryst, viser manglende forståelse av bittmerkeidentifikasjon.

Når det gjelder professor Hagens betenkning, bemerker de rettsoppnevnte sakkyndige at Hagen ikke har sakkunnskap innen rettsodontologi, og at dette framgår tydelig av hans mange observasjoner og argumenter. Sammenligningsprosessen mellom bittmerkene og tannsettet starter med at de «deltagende objekter karakteriseres uavhengig av hverandre», men fortsetter med hva som kan beskrives som en «interaktiv sammenligning» som beveger seg mellom sammenligningsobjektene. Dette er ikke det samme som å forandre data, som antydet av Hagen. Det vises også til at Hagen ikke har studert primærmaterialet.

MacDonald og Whittaker har også kommentarer til Gisle Bangs rapporter, som ble avgitt til retten i forrige gjenopptakelsessak. Bl a bemerker de:

Sammenligningen av hver enkelt tann med de forskjellige deler av bittmerket under brystvorten stemmer med vår endelige konklusjon. I mellomrommet mellom merke 4 og 5 under brystvorten beskriver Bang en liten platålignende forhøyning som han mener kan tilsvare det høyeste punkt på skjærekanten av sidefortannen. Dette har vært et tvistepunkt og ved vår egen undersøkelse mente også vi at det var en viss antydning til et tannspor i dette området.

Ved sammenligningen av tennene i overkjeven er Bang enig i Strøms opprinnelige fortolkning. Vi har behandlet dette som alternativ 2 på side 12 i vår rapport. Vi mener at Bangs rapport antyder en viss vanskelighet med formodningen om at merke 3 over brystvorten er avsatt av høyre sidefortann i overkjeven. Det synes som om han har følt at dette ikke var noen helt opplagt beslutning å treffe.

Bang beskriver videre stereoskopiske bilder og spesielt av de to midtre fortenner i underkjeven og beskriver en overbevisende god korrelasjon mellom detaljer ved bittmerkene og tennenes skjærekanter. Vi har sett disse stereobilder under gode laboratorieforhold, og den nærmere korrelasjonen mellom detaljene ved bittmerkene og de karakteristiske skjærekanter på As fortenner i underkjeven er meget slående.

....

Bangs konklusjon forekommer oss å være konservativ basert på en meget omhyggelig observasjon og en undersøkelse som er utført på en fullstendig korrekt måte. Han konkluderer med at det er overveiende sannsynlig at bittmerkene i Bs bryst ble avsatt at As tenner.

Om Bangs tilleggsrapport av 14 november 1974 - beskrivelse av resultatene av den fotogrammetriske underøkelsen - bemerker MacDonald og Whittaker bl a:

Av spesiell interesse er tversnittsporene fra venstre midtre fortann i underkjeven som viser furen langs skjærekantene som sees i bittmerket og i As tenner. Når det gjelder sammenligningene av tennene i underkjeven underbygger disse på en overbevisende måte korrelasjonene mellom tennene og bittmerket. Det andre punkt av vesentlig betydning er at den fotogrammetriske undersøkelsen registrerte svake avtrykk som svarer til høyre sidetann i underkjeven. Mangelen på et avtrykk har forårsaket betydelige diskusjoner blant kritikere av Strøm og Wærhaug. Ved vår egen undersøkelse av brystet og avtrykkene var vi i stand til å beskrive et meget svakt avtrykk som svarer til denne tannen, og fotogrammetrien støtter dette synspunktet. Fotogrammetrien beskrevet av Bang har også registrert svake avtrykk fra venstre sidefortann og venstre hjørnetann. Dette svekker derfor også argumenter om eventuelle manglende tenner hos en mulig angriper. Disse argumenter var gitt betydelig plass i de kompliserte statistikker som Hagen anvendte.

MacDonald og Whittaker kommenterer også tannlege Kjell Johannessens rapport av 8 september 1997. De tar avstand fra Johannessens synspunkter om at identifikasjon av en mistenkt i en bittmerkesak ikke krever noen spesiell sakkunnskap i rettsodontologi. De er ellers ikke enige i at Strøm «ikke gjorde en fullgod jobb.» Selv om de finner noen områder som kan kritiseres i Strøms rapport, har MacDonalds og Whittakers undersøkelser konkludert med «synspunkter på linje med Strøms». De bemerker videre at A hadde sterkt nedslitte fortenner i over- og underkjeven som resulterte i meget klare furer eller fordypninger langs skjærekantene, og at det derfor er mulig å påstå at As fortenner i underkjeven var mer enn normalt nedslitte. Strøm og Bang tok altså ikke feil i sin vurdering av tennenes slitasje. MacDonald og Whittaker er «mer eller mindre enige» med Bang og Johannessen i at A ikke har såkalt kant i kant bitt, noe derimot Strøm la til grunn. Dette er imidlertid irrelevant, idet ingen argumenter har vært framsatt om at det ikke var noen furer eller slitasjedetaljer i kantene på tennene i over- og underkjeven. Det heter videre:

14) (Side 9). Det påstås her at Strøm unnlot å montere As tannmodeller i en artikulator. Etter vår mening er dette ikke nødvendig. Dette er ikke noen standard fremgangsmåte og det er fullt ut mulig å foreta vurderinger av den gjensidige påvirkning av tennene i over- og underkjeven ved å bruke tannavstøpningene i forhold til hverandre. Vi har faktisk benyttet denne metode (brukt en artikulator) på As modeller, og resultatet av våre observasjoner er at de ytterligere understøtter vårt synspunkt om at disse tenner kan ha avsatt disse bittmerkene. De bidrar på ingen måte til å eliminere A fra etterforskningen.

....

19). (Side 15, 3. avsnitt). Det er ikke klart hvilke to tenner Johannessen mener gjerningsmannen mangler og det er således ikke mulig for oss å kommentere dette. Det er imidlertid relevante argumenter i Bangs rapport som vi allerede har drøftet vedrørende svake sporområder som antyder tenner som ikke har avsatt tydelige merker.

20) (Side 17). Johannessen finner ikke at bittmerkene kun registrerer deler av tennenes skjærekanter. Hans argumenter om bittenes totale lengder i forhold til tennene er gale.

21) (Side 21). Mye vekt er lagt på et V-formet merke som er inntegnet på tannfotografiene. Denne V-formen gjenspeiler den underliggende huden og har ingenting å gjøre med bittmerket.

Den rettsmedisinske kommisjon har gjennomgått MacDonalds og Whittakers rapport i h t strpl §147. I uttalelse av 10 desember 1999 bemerker kommisjonen bl a:

6 De sakkyndige anser det som «meget sannsynlig (very likely) at merkene i Bs bryst ble avsatt av As tenner.» Basis for denne konklusjonen er beskrivelser og dokumentasjon som de sakkyndige mener «tydelig (viser) det nære samsvar når det gjelder form, størrelse og regelmessighet mellom As tenner og bittmerket.» I rapporten fastslår de sakkyndige: «Fortolkninger av bittmerker og mulige mistenktes tenner er kjent som et meget vanskelig område innen rettsodontologi som krever betydelig erfaring og sakkunnskap. Vurderinger av sannsynligheten for at et bestemt tannsystem har vært årsaken til et individuelt bittmerke er subjektive. Det er ikke mulig å avgjøre sannsynligheten vitenskapelig på samme måte som man kan gjøre med andre identifikasjonsmidler.» I samsvar med dette har de sakkyndige ikke gitt noen statistisk evaluering av hvor karakteristisk bittmerket er, eller av signifikansen av det «nære samsvar» mellom bittmerket og As tenner.

Kommisjonen finner at de sakkyndiges vurderinger i denne sammenheng må kunne sies å være lege artis. Resultatet er imidlertid at Kommisjonen ikke får noe grunnlag for å vurdere holdbarheten av deres konklusjon om at «Etter vår mening er det meget sannsynlig (very likely) at merkene i Bs bryst ble avsatt av As tenner.» Kommisjonen vil legge til at det ville være i tråd med tradisjonen innen rettsodontologisk tannidentifisering å bruke uttrykket «sannsynlig» (som i «identitet sannsynlig») i en situasjon der mange sammenfallende detaljer er påvist, men der det fortsatt er antatt mulig at en annen mistenkt med de nødvendige tannkarakteristika kan finnes.

....

Dernest: man bør være klar over at når professor MacDonald og Dr. Whittaker baserer sin endelige konklusjon meget sannsynlig (very likely) på sammenligninger mellom bittmerket og As tannsett, så sammenligner de med et delvis forskjellig sett av tenner fra det som tannlege Ferdinand Strøm og professor Bang gjør når de foretar sine sammenligninger og konkluderer med at de finner at bittmerket med all sannsynlighet stammer fra A. Det faktum at to ulike sett av As overtenner finnes å kunne passe med den øvre del av bittmerket kunne indikere at denne del av bittmerket ikke er svært karakteristisk for den som har avsatt bittet.

Lagmannsretten forstår siste avsnitt slik at kommisjonen med henvisningen til de ulike sett av tenner sikter til de ulike vurderinger om hvilke tenner i overkjeven som har avsatt hvert enkelt av tannmerkene i brystet. Dette framgår for øvrig av kommisjonens avsluttende rapport av 7 august 2000, som er nærmere omtalt nedenfor.

På bakgrunn av Den rettsmedisinske kommisjons uttalelse og bemerkninger fra forsvareren samt privatengasjerte sakkyndige (tannlege Kjell Johannesen, professor Per Holck og seniorforsker Per Flood), ba lagmannsretten den 2 februar 2000 om en tilleggsuttalelse fra de rettsoppnevnte sakkyndige i saken. Denne er avgitt 24/26 mai 2000. Professor MacDonald og dr Whittaker redegjør bl a her nærmere for bruken av uttrykket meget sannsynlig («very likely»). De bemerker at den amerikanske 3rd Revised Edition Manual of Forensic Odontology bruker bl a følgende uttrykk:

1. rimelig medisinsk sikkerhet (reasonable medical certainty), ytterst sannsynlig (extremely probable) og høy grad av sikkerhet (high degrFFof certainty), som betyr «i realiteten sikkert; ingen rimelig eller praktisk mulighet for at en annen gjorde det»

2. høyst sannsynlig (very probably), sannsynlig (probably) og mest sannsynlig (most likely), som betyr «mer sannsynlig enn det motsatte»

3. mulig (possible), overenstemmende [med] (consistent [with] og kan ikke utelukke (can't exclude), som betyr «kan være; kan være eller ikke være; kan ikke se bort fra»

MacDonald og Whittaker opplyser at deres standpunkt i denne saken ligger mellom uttrykksgruppe 1 og 2. Det vil si at de plasserer seg mellom betydningene i gruppe 1 (i realiteten sikkert) og 2 (mer sannsynlig enn det motsatte). MacDonald og Whittaker skriver at de derfor har valgt ordene meget sannsynlig (very likely), noe som etter deres syn betyr «at det er meget sannsynlig at A produserte dette bittmerket og den naturlige konsekvensen av dette er at det er meget usannsynlig at han ikke gjorde det.»

De sakkyndige bemerker også:

Vi bruker ordene «meget sannsynlig» fordi vi er fullt oppmerksomme på at vi ikke kan fremskaffe matematisk sikkerhet i en sak om et bittmerke. Det finnes ingen metode for anvendelse av statistikk, slik som i en DNA-sak. Vi har gjort en vurdering basert på en hel rekke faktorer som alle virker sammen i dette ene bittmerket. Disse omfatter slitasje og mønstre av opptæring på tennene, buenes form, tennenes posisjon, avstand mellom tennene, tennenes størrelse og en rekke detaljer i fotografier og avtrykk. Vi har ikke gjort vurderinger basert på små uoverenstemmelser i størrelse og posisjon fordi, som vi sier klart i vår innledning, det ikke er hensiktsmessig å tilstrebe slik nøyaktighet i analyse av bittmerker.

Videre har MacDonald og Whittaker kommentert nærmere forsvarerens anførsler vedrørende tann nr 42 og «mellomrommet» mellom bittmerke 4 og 5. De sakkyndige framholder:

Vi har utførlig forklart dette «mellomrommet». Det er ikke et mellomrom, men et område med mindre tydelig treff. Det er bestemt ikke «negativt» eller «frifinnende». Det faktum at As tenner kan etterlate merke i kunstige materialer under laboratorieforhold er irrelevant. Fenomenet med tenner som er tilstede men ikke etterlater et så tydelig merke i levende vev som tilstøtende tenner, er velkjent og er blitt publisert tidligere....

Vi mener at det er tegn på et svakt eller delvis treffmerke etter underkjevens høyre sidefortann (tann 42). Dette er observert av oss på det preparerte brystet, og kan også ses på dokumentasjonen av skadene på brystet (for eksempel fotografi 6, Strøm) og våre fig. 3b og 3d. Vi har satt pil mot dette treffområdet i vår fig. 3b. Det er viktig å merke seg at vi studerte skaden før vi studerte tannavtrykkene og -avstøpningene til A, D og HH. Dette er vår vanlige og foretrukne metodologi. Vi kommenterte treffmerket mellom 4 og 5 i vår rapport (side 8) [datert 28 juli og 3 august 1999].

Det er vår erfaring at tilstedeværende tenner ikke alltid produserer et skadeområde som tilsvarer det som er produsert av tilstøtende tenner, selv når det ser ut til å være på omtrent samme nivå i tannbuen. Dette synet er tidligere produsert av en av oss (DKW) [Whittaker, Dental Update, 1990].

De rettsoppnevnte sakkyndige opplyser for øvrig at de hadde undersøkt selve det oppbevarte brystet ved forstørrelsesglass gjennom den gjennomsiktige beholderen, og de fortsetter:

En av oss (DKW) bemerket samtidig i sine notater at «det ser ut til å være tegn etter treffområde mellom merkene 4 og 5 (det er der hvor høyre sidefortann i underkjeven ville forventes å treffe). Denne detaljen er også tydelig på fargelysbildene fra skadene.

De sakkyndige har videre understreket at analyse av bittmerker i bløtvev aldri kan gjøres ved eksakte målinger. Dette henger bl a sammen med at det vil forekomme noe forskyvning som følge av mindre bevegelser av tenner, trykk mot bløtvev, noe «tilbakesprett» av bløtvev og mulig bevegelse av brystet. Det er mønsteret de sakkyndige ser etter. Videre opplyser de at de ikke har brukt prøvebitt i kunstige materialer, fordi det ikke er mulig å simulere et naturlig menneskelig kvinnebryst eller dynamikken i et bestemt bitt. Om tannlege Kjell Johannessens forsøk med levende modell som bruker blekk på tennene, bemerker de sakkyndige at kreftene som faktisk genereres i et bitt ikke kan reproduseres. De bemerker videre at vevet varierer noe mellom individene, og at det dessuten er godt belegg for at tenner av tilsynelatende lik lengde ofte «i virkeligheten» etterlater mindre tydelige merker enn tilstøtende tenner.

På forsvarerens spørsmål om hvor stor muligheten er for at en annen voksen mann i Oslo i 1957 hadde slitte eller skadde skjærekanter på sine tenner, svarer de sakkyndige (med innarbeidet rettelse av 26 juli 2000):

Dette er et svært vanskelig spørsmål. Visse mennesker som gir råd til forsvareren hevder tilsynelatende at inntil halvparten av alle voksne i Norge i 1958 ville ha slitte eller skadete skjærekanter. De har imidlertid ikke lagt fram noe støtte for dette synet. Vår gjennomgang av litteraturen tilsier at det ikke finnes data som støtter dette synet til forsvarerens rådgivere. Vårt beste estimat er basert på studier som det som er gjort av Hugeson m.fl., Acta Odontol. Scand. 1988. Dette refererer til svensker. Problemet er at vi tror at «slitasjen» på As fortenner ikke bare skyldes slitasje tann mot tann. Mønsteret indikerer både slitasje og opptæring - som frembringer de uthulete furene på noen av skjærekantene. Det finnes svært lite data om slitasje og opptæring og man må huske at svært mye av den kjemiske slitasjen hos unge mennesker i dag skyldes store mengder drikke av typen «Coca Cola» - som ikke var tilgjengelig i samme grad i 1958. De nærmeste tallene vi kan stille opp er: Slitasje på skjærekantene på fortenner i underkjeven til klasse 2 grad (dvs mer enn synlige opptæringsgroper) ville være mindre enn 10 % av tennene hos 30-åringer, ca 3 % hos 20-åringer og ca 25 % hos 60-åringer. Når man i tillegg tar hensyn til opptæring som et kompliserende element samt det faktum at vi forsøker å ekstrapolere fra mer moderne data, må vi konkludere med at tilstanden som ses hos A ikke kunne forventes å være annet enn sjelden. En større undersøkelse om tannslitasje ble gjennomført i Storbritannia av Smith og Robb (1966). I aldersgruppen 15-26 år fikk slitasjen på fortennene i underkjeven et gjennomsnittlig referansetall på 1,25. I aldersgruppen 56-65 år var gjennomsnittet 2,25.

Hvis man benytter Smith og Robbs referansemetode, vil graden av tap av tannvev i As fortenner i underkjeven bli gitt den nest høyeste eller mest alvorlige kategori (3) beskrevet av dem. Denne graden av skade i skjærekanten hos et ungt menneske er meget uvanlig.

MacDonald og Whittaker har videre kommentert den uenighet som har foreligget mellom rettsodontologer m h t hvilke tenner som har avsatt bittmerket:

Ideelt sett burde en gruppe øvede og erfarne rettsodontologer kunne bli enige om hvilke tenner som skapte hvilke avtrykk etter treff. I A-saken er det ingen uenighet med hensyn til notasjonen av tennene i den nedre buen. For så vidt gjelder det øvre merket er det riktig at meningene faller i to leirer. Vi måtte selv, da vi vurderte skaden (i motsetning til vår fulle vurdering) legge frem to forslag til hvilke tenner som sannsynligvis hadde forårsaket den øvre skaden. Dette indikerer klart at i akkurat denne saken er spørsmålet svært komplekst. Vi er enige om at de øvre merkene representerer deler av høyre midtre fortann, høyre sidefortann og høyre hjørnetann. Dette baserer seg på vinkling, størrelse, form og hvordan disse tre tennene forholder seg til hverandre. Vi mener at våre overlegginger demonstrerer hvordan denne skaden ble forårsaket. Vi oppfordrer de som er av en annen oppfatning til å produsere egne overlegginger for å demonstrere avvikende oppfatninger. Vi har ved hjelp av stereomikroskop nøye undersøkt de øvre fortennenes og den øvre hjørnetannens «passform» i forhold til avstøpningen av skadene på brystet. På grunn av slitasjemønsteret på tannkantene (vist i vår fig. 5a) er det lett å se hvordan bulen etter sambittet ca en tredjedel av avstanden fra det borteste hjørnet av øvre høyre sidefortann kan se ut til å passe til merke 3 - vår fig.2a. Imidlertid vil da krummingen og posisjonen til de øvre midtre fortennene ikke passe helt til merkene 1 og 2. På den annen side, hvis spissen på hjørnetannen plasseres i merke 3, viser det seg at skjærekantene på sidefortannen og den borteste tredjedel av midtre fortannen passer bemerkelsesverdig godt med treffområdene sett på avstøpningen. Det er vanskelig å illustrere dette poenget i et statisk fotografi, men interesserte oppfordres til å bruke indirekte belysning for å få frem det typiske ved skaden i avstøpningen av brystet, for deretter å sammenligne med avstøpningen av As tenner (1958) med et passende forstørrelsessystem. Det blir da tydelig hvorfor vi i utgangspunktet la frem to scenarier, men har valgt vårt alternativ 1.

Endelig har MacDonald og Whittaker kommentert professor Per Holcks undersøkelse 11 mars 2000 av det preparerte brystet. De finner intet i Holcks rapport som gir grunnlag for å endre sin konklusjon i saken. Når det gjelder Holcks anførsel om at merke 2a klart er et tannmerke, bemerker de sakkyndige at det ikke er mulig «klart» å relatere et avtrykk av denne størrelse til en antatt tann. De skriver at det finnes mange andre forklaringer på en ørliten fordypning i elastisk vev. Fordypningen er for øvrig ikke tilstede i gipsavstøpningen. Når det spesielt gjelder merke nr 3, framholder MacDonald og Whittaker at hele Holcks argumentasjon ser ut til å avhenge av vinklingen på dette «dråpe-formede» merket. Ved passende manipulering av belysningen (og derfor skygger) kan merket fortolkes på ganske forskjellige måter. De sakkyndige tilføyer at bruk av nøyaktige målinger er uberettiget og misvisende i denne sammenheng.

Om betydningen av selve brystet som er oppbevart i beholder i over 40 år, bemerker ellers de sakkyndige (i brev 14 april 2000 fra professor MacDonald til lagmannsretten):

Vår oppfatning er at vi ikke selv tror at det å åpne beholderen og ta ut prøven vil bidra noe av betydning for våre resultater. Vi har lagt størst vekt på det vi anser som «beste bevis» når det gjelder bittet. Dette omfatter de originale fotografiene som ble tatt i likhuset og fotografiene av det detaljerte avtrykket av bittet som dr Strøm laget. Vi anvendte andre beviser når det gjelder bittet, som den bevarte brystprøven, til å kontrollere aspekter av vår fortolkning og for å fastslå om disse andre aspektene frembrakte eventuelle andre bevis som var i strid med de «beste bevis».

De sakkyndige under straffesaken i 1958 var som nevnt tannlege Ferdinand Strøm og professor Jens Wærhaug. Lagmannsretten viser til at professor MacDonald og dr Whittaker i hovedsak har avvist de innvendinger som fra forsvarets/private sakkyndiges side er reist mot Strøms og Wærhaugs arbeid, og retten slutter seg for så vidt til de rettsoppnevnte sakkyndiges uttalelser. Lagmannsretten viser bl a til at en rekke av de innvendinger som er framsatt bygger på manglende innsikt i rettsodontologi. Bl a er det framsatt innvendinger som viser manglende innsikt hos de private sakkyndige - som mangler kompetanse på dette fagområdet - med hensyn til å sammenligne bittmerker og mulige mistenktes tenner, ved det MacDonald og Whittaker betegner som «interaktiv sammenligning.» Lagmannsretten viser dessuten til at MacDonald og Whittaker med selvstendige undersøkelser har kommet til konklusjoner som de selv betegner «på linje med Strøms».

MacDonald og Whittaker har likevel på enkelte punkter kommet med innvendinger mot de tidligere rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger og formuleringer. Herunder har de uttalt at bruken av ordet «identiske» i Strøms konklusjon er «å gå for langt». De har også reservert seg i forhold til Wærhaugs bruk av uttrykket «til visshet grensende sannsynlighet.»

Selv om det som er kommet fram gjennom MacDonalds og Whittakers arbeid kan ses som ny omstendighet eller nytt bevis i relasjon til strpl §391 nr 3, er det etter lagmannsrettens syn utvilsomt at dette ikke «synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge», jf vilkåret i §391 nr 3. Det vises særlig til at MacDonald og Whittakers egne vurderinger av tannbittbeviset. Med stor grad av sannsynlighet utpeker de A som biteren. Tannbittbeviset er således fortsatt et bevis som med stor styrke taler for at A er gjerningsmannen.

Det må konstateres at alle 5 rettsoppnevnte sakkyndige - Strøm og Wærhaug i straffesaken i 1958, Gisle Bang i forrige gjenopptakelsessak og MacDonald og Whittaker i nærværende sak - har kommet til at det er stor grad av sannsynlighet for at bittmerkene i brystet er avsatt av A.

MacDonald og Whittaker - som begge er framtredende fagpersoner med meget bred erfaring fra bittmerkeidentifikasjon - har, som det framgår av deres rapport, kommentert nærmere også professor Gisle Bangs arbeid, som de gir en positiv omtale. Lagmannsretten nøyer seg med å vise til dette, og peker ellers på at nærværende gjenopptakelsessak ikke gjelder spørsmålet om det ble begått feil eller om det er svakheter ved lagmannsrettens behandling av gjenopptakelsessaken i 1970-årene.

Forsvareren har bl a gjort gjeldende at MacDonald og Whittaker har «silt» materialet, ved at det som «passer» anføres som begrunnelse mot A uansett opphav og kvalitet på materiale, mens det som ikke passer, overses eller omskrives. Videre anføres at de britiske sakkyndige har et forhold til bevisbyrde som ikke holder mål, og at de tydeligvis ser det som sin oppgave å «lese» As tenner inn i bittsporet. Forsvareren mener at årsaken til dette skal være at de britiske sakkyndige har blitt «informert» om saken av professorene Gisle Bang og Tore Solheim. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for disse beskyldningene fra forsvareren. Det foreligger ikke omstendigheter som gir grunn til å betvile at de rettsoppnevnte sakkyndige har hatt en åpen innstilling til saken. De har foretatt en profesjonell, saklig og samvittighetsfull vurdering, og det er ikke holdepunkter for å hevde at de har hatt noe siktemål på forhånd om å komme til bestemte konklusjoner. Anførselen om at de skal «silt» materialet - som nærmere beskrevet i forsvarerens sluttinnlegg - er en alvorlig anklage som mangler saklig grunnlag. Det er heller ikke dekning for å hevde at de rettsoppnevnte sakkyndiges forhold til bevisbyrdereglene ikke holder mål. Med hensyn til anførselen om at de britiske sakkyndige skal ha vært utsatt for påvirkning fra professor Gisle Bang og professor Tore Solheim, bemerkes at det ikke har vært noen direkte kontakt mellom Bang og de britiske sakkyndige. Med professor Solheim har kontakten vært begrenset til det som har vært nødvendig som en konsekvens av at deler av bevismaterialet er til oppbevaring på det institutt som professor Solheim arbeider ved. De rettsoppnevnte sakkyndige har etter det lagmannsretten vet, ikke hatt samtaler med professor Solheim om realiteten i saken. Det må konkluderes med at de britiske sakkyndige har utført sitt verv uavhengig og profesjonelt.

Dessuten anføres det fra forsvareren at de britiske sakkyndige ikke følger vitenskapelige anerkjente metoder. Bl a gjøres det gjeldende at de ikke legger avgjørende vekt på spesielle kjennetegn ved tennene, i motsetning til alminnelige kjennetegn. Denne anførsel kan ikke føre fram. Det framgår klart av de sakkyndiges rapporter at de har trukket sine konklusjoner etter en nøye studie av bittmerket, og deretter nøye studier av den aktuelle mistenktes (As) tenner (fotografier, avtrykk m v). Etter dette har så de sakkyndige foretatt sammenligninger av bittet i B og As tenner, og konklusjonene er basert på en rekke faktorer, som alle virker sammen i bittmerket. Dette gjelder slitasje og mønstre av opptæring på tennene, buenes form, tennenes posisjon, avstand mellom tennene, tennenes størrelse og en rekke detaljer i fotografier og avtrykk. Det framgår at de karakteristiske trekk ved As tenner har vært sentrale ved de vurderinger de sakkyndige har foretatt.

Forsvareren har vist til en artikulator-test som er foretatt av As tannlege, Kjell Johannessen, som hevdes å støtte det syn at A ikke er biteren. Samtidig har forsvareren reist kritikk mot de rettsoppnevnte sakkyndiges bruk av artikulator. Tannlege Johannessen har i sin test farget med blekk tennene på As tannmodell, som er plassert i artikulator. Ved å lage et «bitt» med denne modellen i et levende kvinnebryst vises avtrykk hvor alle As fortenner vises og som ikke samsvarer med bittmerkene i Bs bryst. Lagmannsretten kan ikke se at tannlege Johannessens forsøk taler imot at A er biteren. Som de rettsoppnevnte sakkyndige bemerker i tileggsrapporten av mai 2000, kan kreftene som faktisk genereres i et gitt bitt ikke reproduseres. De bemerker videre at vevet varierer noe mellom individer, og videre at det er godt belegg for at tenner av tilsynelatende lik lengde «i virkeligheten» etterlater mindre tydelige merker enn tilstøtende tenner.

Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at det er grunnlag for forsvarerens kritikk mot de rettsoppnevnte sakkyndiges artikulatorforsøk. De har opplyst at de har montert As tannmodeller i artikulator, og at resultatet av observasjonene er at deres synspunkt om at disse tennene kan ha avsatt bittmerkene, understøttes. I tilleggsrapporten har de sakkyndige presisert at artikulatoren ble brukt hovedsakelig for å vurdere tennenes bevegelse og sambitt.

Forsvareren har i sluttinnlegget anført at de rettsoppnevnte sakkyndige Ferdinand Strøm og Jens Wærhaug forutsatte at drapsmannen var ung. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe grunnlag for denne anførsel. Det er intet i rapportene fra disse sakkyndige som støtter forsvarerens standpunkt om at de ved vurderingen av sannsynligheten for at A var biteren ikke skulle ha tatt i betraktning at gjerningsmannen kunne være en eldre person. At de sakkyndige ved sine vurderinger skulle ha foretatt en slik begrensning av utvalget av mulig gjerningsmann er så usannsynlig at man kan se bort fra en slik hypotese.

Det er også vist til at Ferdinand Strøm la til grunn at A hadde såkalt kant i kant-bitt, noe øvrige sakkyndige ikke har vært enige med Strøm i. Professor Gisle Bang har i sin rapport av 17 oktober 1974 beskrevet at det ved sammenbitt «sees at der er delvis kant i kant bitt på høyre øvre og nedre midtre fortann og venstre øvre og nedre hjørnetann, for øvrig rager overkjevens fronttenner så vidt litt lenger frem enn underkjevens, men ikke nevneverdig ned foran disse». MacDonald og Whittaker har i sin rapport av 28 juli/3 august 1999 bemerket at deres vurderinger på dette punkt samsvarer med professor Bangs. Lagmannsretten kan ikke se at den uenighet som har vært m h t kant i kant-bitt er av betydning for saken. Ferdinand Strøms poeng med å vise til at bittet var kant i kant, var å forklare årsaken til karakteristiske furer i fortennene. Hvilken årsak de aktuelle furene har, er imidlertid ikke et moment av betydning for om bittmerkene er avsatt av den aktuelle person, og lagmannsretten kan for øvrig ikke se at det er dekning for å hevde at den omstendighet at det skulle være kant i kant-bitt i seg selv ble nyttet som begrunnelse i 1958 for at A skulle være gjerningsmannen.

Forsvareren har med støtte av private sakkyndige gjort gjeldende at tannslitasje ikke var uvanlig i 1950-årene i Oslo-området. Lagmannsretten bemerker at det er vanskelig å si noe sikkert om omfanget av tannslitasjen i befolkningen, og nøyer seg med å vise til det som etter spørsmål fra Den rettsmedisinske kommisjon er bemerket om forholdet i tilleggsrapporten av mai 2000 (med korrigering av 26 juli 2000) fra de rettsoppnevnte sakkyndige. Kommisjonen har i sin uttalelse av 7 august 2000 framholdt at de rettsoppnevnte sakkyndige med dette ikke har besvart kommisjonens spørsmål, som gikk på hvor stor andel av tilfeldig valgte individer som kunne avsette et bittmerke med de påviste karakteristika. Lagmannsretten tar kommisjonens merknad på dette punkt til etterretning. Dette kan likevel ikke ses å innebære noen svekkelse av de rettsoppnevnte sakkyndiges konklusjoner. Retten bemerker videre at det ikke er dekning for å hevde at tannslitasjen man finner hos A var vanlig hos den mannlige del av befolkningen. Lagmannsretten bemerker ellers at selv om det også eksisterte andre personer enn A med sterk tannslitasje, er det ikke dermed grunnlag for å anta at disse personer hadde tannsett med nettopp alle de samme karakteristika som As tannsett hadde, og som de rettsoppnevnte sakkyndige bygger sine konklusjoner på.

Lagmannsretten tilføyer ellers at MacDonald og Whittaker i tilleggsrapporten har bemerket at «slitasjen» på As fortenner kan skyldes både slitasje og opptæring. Etter omstendighetene finner retten ikke grunn til å gå nærmere på dette, da forholdet uansett ikke er avgjørende for saken.

Det er fra forsvarerens side også pekt på den uenighet som eksisterer mellom de forskjellige rettsoppnevnte sakkyndige med hensyn til hvilke tenner i overkjeven som kan ha avsatt hvert enkelt av de tre tannmerker. Den uenighet som opprinnelig forelå mellom Strøm og Wærhaug var også framme i forrige gjenopptakelsessak. De private sakkyndige i forrige gjenopptakelsessak hadde for øvrig bl a fokusert på de forskjeller som de mente forelå mellom de rettsoppnevntes sakkyndiges oppfatninger på ulike punkter. Forholdet ble kommentert på denne måten av Høyesteretts kjæremålsutvalg, på side 15 i kjennelsen av 31 mai 1976, hvor det bl a heter:

De uoverensstemmelser som måtte foreligge mellom de oppnevnte sakkyndige om noen detaljer, og som det synes naturlig forekommer ved en bedømmelse som til en viss grad er skjønnsmessig preget, kan etter utvalgets oppfatning ikke gi grunnlag for å se bort fra deres konklusjon.

Lagmannsretten viser til at MacDonald og Whittaker har foretatt selvstendige undersøkelser av det foreliggende materialet, og de har begge kommet til at bittmerkene fra overkjeven (merke 1, 2 og 3) skriver seg fra deler av høyre midtre fortann, høyre sidefortann og høyre hjørnefortann (tann 11, 12 og 13 etter FDI tosiffer tanntegnsystem). Konklusjonen baserer seg på vinkling, størrelse, form og hvordan disse tennene forholder seg til hverandre. Overlegginger og bruk av stereomikroskop bygger opp under deres konklusjon. Det vises for så vidt til sitatene ovenfor fra de sakkyndiges rapporter. MacDonald og Whittaker har imidlertid samtidig uttalt at «spørsmålet er svært komplekst», og at de da de vurderte skaden (i motsetning til ved deres fulle vurdering), måtte legge fram to forslag til hvilke tenner som sannsynligvis hadde forårsaket den aktuelle skaden. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å reise innvending mot de vurderinger som er gjort av MacDonald og Whittaker. Den omstendighet at det mellom ulike sakkyndige har vært uenighet med hensyn til hvilke tenner i overkjeven som har avsatt de aktuelle bittmerker, kan etter omstendighetene ikke være avgjørende for saken. Retten viser her også til den betydelige vekt alle rettsoppnevnte sakkyndige har lagt på det nære samsvar m h t form, størrelse, stilling og regelmessighet mellom As fortenner i underkjeven og bittmerket. Underkjevens tannmerker er merke 4, 5 og 6. De rettsoppnevnte sakkyndige er enige om at merke 5 og 6 er avsatt av underkjevens to midtre fortenner, mens merke 4 er avsatt av underkjevens høyre hjørnetann.

Lagmannsretten tilføyer at det ikke er dekning for å hevde at den som har avsatt merkene i brystet må ha manglet en eller flere tenner, slik det er hevdet fra private sakkyndige. Heller ikke er det grunnlag for forsvarerens innvendinger i sluttinnlegget m h t at MacDonalds og Whittakers standpunkt til hvilke tenner som har involvert i bittet ikke kan stemme p g a manglende sammenheng mellom ulike lengdemål. Når det gjelder det tilsynelatende mellomrom mellom bittmerke 4 og 5, viser lagmannsretten til at MacDonald og Whittaker har konstatert et svakt eller delvis treffmerke etter underkjevens høyre sidefortann (tann 42). Dette er observert av de britiske sakkyndige både på det avskårne brystet og på fargelysbildene av skadene. Lagmannsretten viser for øvrig til de rettsoppnevnte sakkyndiges bemerkninger i rapporten av 28 juli/3 august 1999, samt kommentarene i tilleggsrapporten av mai 2000, om at man ikke kan bruke nøyaktige målinger ved sammenligning mellom en mistenkts tenner og bittmerker, jf den kompliserte blandingen av mekanismer når det gjelder årsak til bittmerker og forskyvningsproblematikken som det er nærmere redegjort for i de sakkyndiges hovedrapport. Lagmannsretten viser også til de britiske sakkyndiges bemerkninger om at de har erfaring for at tilstedeværende tenner ikke alltid produserer et skadeområde som tilsvarer det som er produsert av tilstøtende tenner, selv når de ser ut til å være på omtrent samme nivå i tannbuen. Også dette viser at bittmerkeanalyse krever erfaring og sakkyndighet.

Den rettsmedisinske kommisjon har verken i sin uttalelse av 10 desember 1999 eller i sin avsluttende rapport av 7 august 2000 underkjent de rettsoppnevnte sakkyndiges rapporter. Som det framgår ovenfor, har imidlertid kommisjonen i sin første rapport hatt enkelte bemerkninger bl a til bruken av karakteristikken meget sannsynlig («very likely») i forhold til det som kommisjonen mener er tradisjonen innen rettsodontologisk tannidentifisering. MacDonald og Whittaker har i tilleggsrapporten av mai 2000 redegjort nærmere for bruken av uttrykket «very likely», jf foran i kjennelsen. Så vidt skjønnes opprettholder kommisjonen sine bemerkninger i sin siste rapport. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette rokker ved holdbarheten av de sakkyndiges vurderinger, og finner ikke at kommisjonens bemerkninger gir grunn for å se annerledes på tannbevisets betydning for gjenopptakelsesspørsmålet. Retten viser for øvrig til sine bemerkninger noe senere i kjennelsen vedrørende Den rettsmedisinske kommisjons sluttbemerkninger.

Det tilføyes at kommisjonen også har uttalt at de sakkyndige ikke kan ses å ha gitt tilstrekkelig dokumentasjon for sitt standpunkt om at det er utelukket at bittmerket kunne ha vært avsatt av tennene til D eller HH. MacDonald og Whittaker har imidlertid i tilleggsrapporten av 24/26 mai 2000 kommentert kommisjonens merknader og redegjort nærmere for utelukkelsen av D og HH.

Da vurderingen av dette ligger på siden av det mandat de rettsoppnevnte sakkyndige har hatt fra lagmannsretten, og da det er en uaktuell problemstilling at noen av de to nevnte personer skulle være gjerningsmann, går lagmannsretten ikke nærmere inn på kommisjonens bemerkning på dette punkt.

Det er fra forsvarerens side framlagt uttalelser fra seniorforsker, dr med Per Flood, som bisto Gisle Bang under forrige gjenopptakelsessak i 1974 med stereoskopiske bilder. Flood har uttalt seg i flere brev til advokat Moss samt overfor Aftenposten, som har en artikkel 12 november 1999. Flood sier at det er særtrekk ved As tenner som også finnes i bittmerkene. Men han mener at ekspertene ikke har svart på med hvilken grad av sannsynlighet A på dette grunnlag kan utpekes som gjerningsmann. Flood framholder i brev til Aftenposten 13 november 1999 at erfarne tannleger som han har vært i kontakt med «hevder at godt over halvparten av voksne menn vil framvise en tannslitasje som kan gi bitemerker med dobbeltkontur slik vi ser i bittmerket». Han framholder videre at «avskallingsskader mellom fortennene i underkjeven er utvilsomt langt lavere, men om man ser på et personutvalg innen et halvt- eller hel-kriminelt miljø, stiller saken seg kanskje annerledes?» Flood hevder ellers at det er flere detaljer som ikke passer ved sammenligningen mellom As tenner og bittmerkene. Etter Floods syn er tannbittbeviset verken egnet til å frikjenne eller dømme A.

Lagmannsretten kan ikke se at Floods uttalelser gir grunnlag for å underkjenne de rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger. Flood har ikke rettsodontologisk kompetanse, og hans uttalelse om hvor vanlig det er med slike tannslitasjer, bygger på opplysninger fra andre, uten at det er opplyst eller dokumentert hvilken kjennskap disse har til As tannslitasjer og hvilket nærmere grunnlag de har for sine opplysninger. Den omstendighet at det ved en «statisk» sammenligning av As tenner og bittmerkene ikke synes å være full overenstemmelse er heller ikke noe som gir grunn for å gjenoppta saken. MacDonald og Whittaker har framhevet at man ved identifikasjon ikke kan gjenfinne tanngarden til biteren direkte og i alle detaljer i bittmerket. Det vises nærmere til det som tidligere i kjennelsen er gjengitt fra de rettsoppnevnte sakkyndiges rapport, bl a om at de anatomiske detaljer av det bitte vevsområdet påvirker hvilke tenner og deler av individuelle tenner som etterlater merker i vevet, samt at forskyvning er en viktig kompliserende faktor. Som de sakkyndige bemerker, krever fortolkninger av bittmerker og mulige mistenktes tenner betydelig erfaring og sakkunnskap. Lagmannsretten viser for øvrig til de britiske sakkyndiges bemerkninger i tilleggsrapporten til Floods uttalelser:

Vi har respekt for synspunktet til en ekspert i bildeanalyse, men han har bare vurdert en liten del av bevismaterialet.

Vi sier ikke og har aldri sagt at det ved sterk forstørrelse under et mikroskop bør være presis overenstemmelse mellom tannkantene og tannfurene på den ene siden, og fordypninger, oppflengninger og eksudater i dybden av skadene.

I dette bestemte tilfellet er det imidlertid bemerkelsesverdig overenstemmelse. Dr Flood er enig i at det er furer som stemmer overens når det gjelder overtennene. Det er ikke overraskende at detaljene ikke stemmer perfekt, fordi han sammenligner vårt ALTERNATIV 2 med bittmerket. I den nedre buen noterer han tre viktige likhetstrekk.

Vi er enige med disse funnene. Vi er ikke enige i at fraværet av svært små detaljer burde eliminere A.

Forsvareren har videre vist til uttalelser fra professor dr med Per Holck. Holck har bl a i uttalelser av 28 oktober 1999 og 2 desember 1999 til advokat Moss kommentert tannbittbeviset. Han har også avgitt uttalelse 11 mars 2000 til forsvareren etter å ha undersøkt det avskårne bryst ved hjelp av et stereomikroskop.

Holck - som er professor i humananatomi - har i uttalelsen av 28 oktober 1999 konkludert med at det etter hans mening ikke er noen spesifikke trekk ved As tenner som er forenlige med bittsporene. Etter Holcks mening er det derimot en rekke uoverenstemmelser av så avgjørende grad at det må være nærliggende å konkludere med at A utelukkes som bittsporenes opphavsmann. Dette har Holck senere opprettholdt. Holck har foruten å komme med kritiske bemerkninger til de rettsoppnevnte sakkyndiges rapporter kommet med egne kommentarer. Holck har herunder reist spørsmål ved om bittmerkene kan være avsatt med venstre sides tenner, og da slik at overkjeven hadde satt spor på undersiden av brystvorten og underkjeven på oversiden. Dette ville være tilfelle hvis en forutsetter at gjerningsmannen lå med hodet nedover, «hvilket i utgangspunktet er like sannsynlig.» Han oppsummerer det slik i uttalelsen av 28 oktober 1999:

Det foreligger efter min oppfatning intet som beviser at det er samsvar mellom As tenner og bittmerkene, fordi:

a) Identifiseringen av det enkelte bittmerke er beheftet med altfor stor usikkerhet.

b) Det er til dels feil oppfatning av hudens anatomi og fysiologi ved tolkningen av bittsporene.

c) Det er ikke tatt hensyn til tiden som er gått mellom bitingen og undersøkelsen av brystet.

d) As tenner fremviser ingen særtrekk som gir positiv identitet i bittsporene.

e) Det eneste særtrekk - tannvinklene mellom 21 og 22, samt 31 og 41 - stemmer ikke med vinklene mellom de enkelte bittspor i fotogrammene.

f) Verken de enkelte tannmålene eller tannrekkenes form i fotogrammene stemmer med As tannrekker.

g) Det er ukjent i hvilken grad forskyvninger i huden har innvirket på bittformen.

h) Da det dessuten er ukjent hvor mange andre i normalpopulasjonen enn A som kunne ha avsatt et tilsvarende bittmønster, er merkene i brystet uten bevisverdi og de sakkyndiges påstand meningsløs.

I uttalelsen av 11 mars 2000 framholder Holck at det er «enkelte misforhold mellom utseendet av preparatet (dvs det enkelte bittmerke) og gipsavstøpningen fra 1957, hvilket vel er å forvente efter såpass lang tid.» Holck beskriver så de enkelte bittmerkene nærmere. Bl a framholder han at det midt mellom merke 2 og 3 er en helt tydelig liten nedpresning, som «åpenbart» er et tannmerke. Merke 3 er «nærmest dråpeformet», med spissen vendt mot fortennene, og merkets lengdeakse danner ca 20 grader i positiv retning i forhold til tannbuen for øvrig. Holck skriver at dette merket er det eneste som kan sies å ha noen likhet med As tannsett, idet tann 22 (venstre sidefortann i overkjeven) er en slik tann. Men dersom merke 1 og 2 er avsatt av overkjevens fortenner, har denne særpregete tann 22 antakelig ikke satt merke i det hele tatt. Holck avslutter slik:

Uansett identifikasjon kan det ikke sees beviselig samsvar mellom As tannsett og bittmerkene som er studert på brystpreparatet og på gipsavstøpningen.

Forsvareren mener «rapporten er frifinnende for A», idet han skriver:

Siden tann 42 (As høyre sidefortann i underkjeve) har vært omstridt gjør jeg oppmerksom på at det i brystet ikke ses noe tannmerke mellom bittspor 4 og 5, se siste setning i Holcks kommentar til «merke 4» på side 3.

Professor Gisle Bang har etter henvendelse fra påtalemyndigheten kommentert professor Holcks uttalelse av 28 oktober 1999. Bang framholder at Holck ikke har noen faglig bakgrunn som gjør ham kompetent til å uttale seg som sakkyndig i bittsporsaker. Etter å ha kommentert nærmere Holcks bemerkninger, framholder Bang at Holck «trekker en meget vidtgående konklusjon som det ikke er grunnlag for, spesielt ikke etter hans egne iaktakelser.» Lagmannsretten viser for øvrig til de rettsoppnevnte sakkyndiges kommentarer til Holcks innlegg i tilleggsrapporten av 24/26 mai 2000, som retten slutter seg til.

Lagmannsretten kan ikke se at professor Holcks uttalelser kan rokke ved holdbarheten av vurderingene til de rettsoppnevnte sakkyndige. Som påpekt av professor Gisle Bang og de rettsoppnevnte sakkyndige, har Holck ikke faglig bakgrunn med hensyn til å uttale seg som sakkyndig i bittsporsaker. Holcks uttalelser om tolkingen av merkene i brystet i forhold til As tenner har av den grunn begrenset vekt, selv om lagmannsretten ser betydningen av forskjellige faglige innfallsvinkler. Det bemerkes for øvrig at professor Holck i sine vurderinger bl a har brukt tannmodellen fra 1960 (Zalgen, eller Stensland-modellen), selv om den har klare avvik fra den opprinnelige modell. Når det gjelder Holcks spørsmål ved om de rettsoppnevnte sakkyndige har tatt feil når de har lagt til grunn at bittmerke 1, 2 og 3 er fra overkjevens tenner - jf Holcks anførsel om at gjerningsmannen kan ha hatt hodet motsatt vei - viser lagmannsretten til at de rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger i denne sammenheng bygger på den relative størrelsen og formen av treffområdene til de enkelte tennene. Det må anses utelukket at de rettsoppnevnte sakkyndige her har tatt feil. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at det er grunnlag for Holcks påstand om at de rettsoppnevnte sakkyndige har hatt «en til dels feil oppfatning av hudens anatomi og fysiologi ved tolkingen av bittsporene.»

Når det gjelder professor Holcks slutninger på basis av undersøkelse av det avskårne brystet i plastbeholderen ved hjelp av stereomikroskop, bemerker lagmannsretten at det på grunn av den lange tid brystet har vært oppbevart på væske er grunn til å se med varsomhet på hva man i dag mener å kunne lese ut av slike undersøkelser. I denne saken er det øvrige bevismaterialet av meget god kvalitet, og lagmannsretten viser til de rettsoppnevnte sakkyndiges bemerkninger i tilleggsrapporten om at «det beste beviset på merkene fantes i fotografiene tatt under obduksjonen og i de originale fotografiene av gipsavstøpningen av bittmerket utført av dr Strøm.» Det vises ellers til MacDonalds bemerkninger i brevet av 14 april 2000 til lagmannsretten, som er sitert ovenfor. Lagmannsretten slutter seg for øvrig til de rettsoppnevnte sakkyndiges bemerkninger til Holcks brystundersøkelse, og kan ikke se at det som er kommet fram gir grunnlag for å gjenoppta saken.

Lagmannsretten kan heller ikke se at Holcks kommentarer av 31 mai 2000 til de rettsoppnevnte sakkyndiges tilleggsrapport eller Holcks uttalelse av 4 juli 2000 om «vurdering av hudens forskyvning i forskjellige stillinger» inneholder noe som gir grunnlag for å svekke holdbarheten av de rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger i saken. Det bemerkes herunder at også de rettsoppnevnte sakkyndige er fullt klar over huden er elastisk og forskyvelig, og at et kvinnebryst i den sammenheng er spesielt. De rettsoppnevnte sakkyndige har tatt hensyn til dette når de har trukket sine konklusjoner. Lagmannsretten viser ellers til at Den rettsmedisinske kommisjon i sin avsluttende rapport av 7 august 2000 også har kommentert professor Holcks rapporter av 11 mars og 4 juli 2000. Kommisjonen har bl a uttalt:

Kommisjonen har ingen vesentlige bemerkninger til den sakkyndiges undersøkelser. Kommisjonen er imidlertid i tvil om hvorvidt den sakkyndige har en rimelig tilstrekkelig vitenskapelig kompetanse til å vurdere betydningen av sine funn i forbindelse med den aktuelle sak. Kommisjonen finner i alle fall at han ikke har presentert et tilstrekkelig grunnlag for sine relativt bastante konklusjoner. Dette gjelder begge rapportene.

Det tilføyes at forsvarerens sluttinnlegg av 10 juli, samt uttalelsene av 31 mai og 4 juli 2000 fra professor Holck er oversendt de rettsoppnevnte sakkyndige, som ikke har funnet grunnlag for å endre sine konklusjoner i saken.

Den rettsmedisinske kommisjon har i sin avsluttende rapport av 7 august 2000 bemerket følgende om sin oppgave:

Kommisjonens oppgave ansees å være å utføre en ekstern kvalitetskontroll av sakkyndigrapporter. Dette vil innebære en evaluering av de sakkyndiges kvalifikasjoner innen fagområdet, av om de metoder som er benyttet er lege artis, om resultatene er tilfredsstillende presentert og dokumentert, og om konklusjonene er basert på et rimelig vitenskapelig fundament. Det ansees ikke å være Kommisjonens ansvar hverken å foreta en egen bedømmelse i saken («second opinion») eller å involvere seg i noen diskusjon mellom eksperter («battle of experts»).

Kommisjonen har for øvrig avgitt følgende sluttbemerkninger:

Som slått fast ovenfor har ikke Kommisjonen funnet det riktig å fremme noen egne detaljerte synspunkter. Etter å ha gjennomgått alle sakkyndiguttalelsene i saken, finner Kommisjonen det imidlertid riktig å bibringe Domstolen sin generelle vurdering vedrørende to antatt sentrale forhold.

For det første ønsker Kommisjonen å minne Domstolen om at identifisering av «biterne» basert på en sammenligning mellom bittmerker og mulige mistenktes tannsett, hverken har vært eller er noen «eksakt vitenskap». Dette innbyr til varsomhet og alternative sakkyndige skjønn. Domstolen har nå adgang til mange sakkyndigvurderinger. Bare de britiske sakkyndige kan sies å ha omfattende personlig erfaring innenfor dette spesielle feltet av rettsodontologien. Dette betyr imidlertid ikke at de øvrige sakkyndige ikke er kvalifisert for undersøkelser og vurderinger i den aktuelle saken. Rettsodontologene som har bidratt i saken er klart det. Kommisjonen har videre den oppfatning at rettsodontolgi er en tverrfaglig del av rettsmedisinsk vitenskap (Forensic science), og mener at den sakkyndige rettsantropologen har gitt verdifulle bidrag i denne saken.

For det andre: Man bør være klar over at når professor MacDonald og Dr. Whittaker baserer sin endelige konklusjon «meget sannsynlig» (very likely) på sammenligninger mellom bittmerket og As tenner, så sammenligner de med et delvis annet sett av tenner enn det tannlege Ferdinand Strøm og professor Gisle Bang gjør når de foretar sine sammenligninger og kommer fram til at bittmerket med all sannsynlighet stammer fra A (MacDonald og Whittaker: overtennene nr 11, 12 og 13 (høyre midtre fortann, høyre sidefortann og høyre hjørnetann), Strøm og Bang: overtenner nr 21, 11 og 12 (venstre midtre fortann, høyre midtre fortann og høyre sidefortann)). Det faktum at to forskjellige sett (utvalg) av As overtenner er funnet å passe med den øvre del av bittmerket, kan tyde på at denne delen av bittmerket ikke er svært karakteristisk for «biteren». Kommisjonen er av den bestemte mening at sammenligningen mellom bittmerket og As tannsett, som dokumentert i de forskjellige undersøkelsene, ikke kan underbygge en absolutt konklusjon verken om at A har avsatt bittmerket, eller at han ikke har det. Det bør utvises forsiktighet, og Domstolen bør ikke tillegge bittmerket for stor bevisbyrde.

Lagmannsretten har merket seg Den rettsmedisinske kommisjons bemerkninger om hvilken oppgave kommisjonen har, herunder at det ikke er dens ansvar å foreta egen bedømmelse i saken. Videre har lagmannsretten merket seg kommisjonens sluttbemerkninger. Retten er enig i at det er grunn til varsomhet ved vurderingen av tannbeviset, jfr at bittmerkeidentifisering ikke er noen «eksakt vitenskap». Dette har også de rettsoppnevnte sakkyndige sagt seg enige i, og må forutsettes å ha tatt hensyn til. Retten viser her bl a til de generelle bemerkninger professor MacDonald og dr Whittaker har kommet med i sin første rapport. De uttaler bl a at vurdering av sannsynligheten for at et bestemt tannsystem har vært årsaken til et individuelt bittmerke er subjektive, og at det ikke er mulig å avgjøre sannsynligheten vitenskapelig på samme måte som man kan gjøre med andre identifikasjonsmidler. Med dette utgangspunkt har de rettsoppnevnte sakkyndige trukket sine konklusjoner. Disse konklusjoner har de også funnet grunn til å fastholde etter å ha vurdert de øvrige sakkyndiges - herunder de private sakkyndiges - synspunkter.

Selv om andre sakkyndige til dels har kommet med verdifulle bidrag, er det ut fra det som foreligger ikke grunnlag for å hevde at de rettsoppnevnte sakkyndige, med sin kompetanse og brede erfaring på området, mangler dekning for sine konklusjoner.

Når det gjelder kommisjonens kommentarer i tilknytning til den meningsforskjell som foreligger mellom ulike sakkyndige med hensyn til hvilke tenner i overkjeven som har vært involvert, viser lagmannsretten til sin bemerkninger om meningsforskjellene tidligere i kjennelsen. Lagmannsretten er for øvrig enig med kommisjonen i at de ulike undersøkelsene ikke underbygger en absolutt konklusjon med hensyn til om A har avsatt bittmerket. Dette har da også de rettsoppnevnte sakkyndige kommet til i sitt arbeid.

Lagmannsretten må konkludere med at ingen av uttalelsene som er avgitt om tannbeviset i gjenopptakelsessaken, og heller ikke det materialet som forsvareren ellers har vist til, er gjenopptakelsesgrunn etter strpl §391 nr 3 eller etter noen annen bestemmelse. Dette gjelder også når man vurderer dette materialet sammen med de øvrige omstendigheter i saken.

Under behandlingen av gjenopptakelsessaken har det for øvrig fremkommet en tannmodell av As tenner fra 1960, etter at tannlege Arnold Stensland hadde opplyst at han hadde modellen. Tannlege Stensland - som i 1960 var ansatt i bistilling ved Botsfengselet - opplyser i et skriv av 9 juni 1999, om forbindelsen med A bl a:

Det foregikk slik: Han ga uttrykk for at han mistenkte politiet for å «file på og fikle med» modellene tannlege Strøm hadde laget for å få dem i overensstemmelse med bittsporene i Bs bryst. For å gardere seg mot dette ba han meg ta avtrykk, lage modeller og oppbevare dem privat inntil han selv eventuelt måtte be om å få dem utlevert.

Om modellene opplyser Stensland bl a:

De er i hardgips (gul farge) og påført med kulepenn «Zalgen, 8/4-60». Jeg kjenner igjen min egen håndskrift. Sokkelen er påført A, 944 F, som var hans daværende fangenummer. Avtrykksmassen Zalgen var et alginatpulver som blandes med vann. Det kan nok ikke sammenlignes i presisjon med dagens materialer, men det var datidens vanligst brukte, og det var den alminnelige oppfatning at det ga akseptable resultater.

A har under politiavhøret 9 mars 2000 forklart seg nærmere om tannmodellen. På spørsmål fra politiet om hvordan han reagerte da Stensland sommeren 1999 tok kontakt vedrørende tannmodellen, forklarer A at han da lurte på hvorfor han ikke hadde kommet på dette selv. A benekter for øvrig at noen tannlege foretok sliping av hans tenner i perioden fra april 1958 til april 1960. Han benekter også at han selv foretok noen sliping av tennene. Fra påtalemyndigheten er det lagt fram bl a politiforklaring av 8 oktober 1999 av tidligere fengselsansatt Sørensen og en politirapport (egenrapport) av 8 mai 2000 vedrørende samtale med tidligere fengselsinspektør Lund, som begge fra kolleger hadde hørt at det var observert at A hadde filt på tennene sine i fengselet mens han ennå satt varetektsfengslet.

Tannlege Stensland hadde samtale med politiet 1 november 1999. Av politirapporten framgår om et møte i 1999:

Stensland ble etter hvert innbudt til et møte på Universitetet i Oslo, hvor flere av As støttespillere var til stede. Der var også Eskeland og tannavstøpningen til Stensland var gjenstand for undersøkelse. Stensland fikk også se en replika av Strøms tannavstøpning fra 1958. Stensland kunne da se en voldsom forskjell fra sin tannavstøpning og den som var fra 1958. Forskjellen han umiddelbart kunne se, var at furene på tannavtrykkene fra 1958 var svært markante, og at dette nesten var borte i forhold til det tannavtrykket han selv hadde tatt. Det var noe Stensland bemerket som svært iøyenfallende og tydelig. Ved å se på avtrykkene han selv hadde tatt, kunne han ane at det tidligere hadde vært furer i en av hjørnetennene, enten på høyre eller venstre side, men at dette var bare slik at man kunne ane dette.

Professor Tore Solheim ved Odontologisk institutt i Oslo og tannlege Wencke Stene-Johansen har etter oppdrag fra påtalemyndigheten undersøkt den aktuelle modell (Zalgen). I uttalelse av 25 november 1999 konkluderer de slik:

Etter vår mening er de nye modellene merket «Avtrykk Zalgen 8/4-1960» fra A. Videre mener vi reduksjonen av høyden på underkjeve fortennene skyldes at de er slipt ned, mest sannsynlig av en tannlege.

Den rettsmedisinske kommisjon har i sin uttalelse av 7 august 2000 uttalt at de har «ingen vesentlige bemerkninger til undersøkelsen slik den er beskrevet», og kommisjonen «finner at de sakkyndige har lagt et tilstrekkelig grunnlag for sine vurderinger».

Også de rettsoppnevnte sakkyndige har uttalt seg om den aktuelle tannmodell. I tilleggsuttalelsen av 24/26 mai 2000 har de konkludert slik:

Vi erkjenner at tannsett kan forandre seg noe over tid på naturlig vis. Når det imidlertid gjelder As tannsett, var det ingen betydelige forandringer i fortennene i overkjeven og meget betydelige forandringer i fortennene i underkjeven i den korte perioden mellom 1958 og 1960. Dette får oss til å konkludere med at endringene i fortennene i underkjeven er blitt forårsaket av ytre faktorer. Etter vårt syn overbeviser størrelsen på disse forandringene og begrensningen til bestemte tenner oss om at dette er som et resultat av en bevisst handling.

Lagmannsretten må konstatere at det er uoverensstemmelser mellom Zalgen-modellen og avtrykkene av As tenner fra 1958. Bl a er furene i underkjevens tenner - som var særlig sentrale i saken - borte på avtrykket fra 1960. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta standpunkt til hva dette skyldes, men utelukker at modellen som tannlege Strøm tok i 1958 ble manipulert med. Retten finner ellers grunn til å bemerke at det er påfallende at modellen fra 1960 ikke ble brakt på bane i forrige gjenopptakelsessak eller i nærværende sak før tannlege Stensland selv gjorde oppmerksom på modellen. Tannbittbeviset var svært sentral i gjenopptakelsessaken fra 1970-årene og er det også i denne saken. Dersom A mente at modellen fra 1960 kunne gi et korrekt bilde av hans tenner i 1958, og han samtidig ikke hadde tillit til at modellene som de rettsoppnevnte sakkyndige har benyttet er korrekte, er det vanskelig å forstå at Zalgen-modellen ikke er nevnt tidligere.

Dødstidspunktet

B ble funnet død ca kl 0130. Ved den kjemiske undersøkelse ble det funnet at blodets alkoholinnhold i dødsøyeblikket var mellom 0,20 og 0,30 promille. I obduksjonsrapporten av 10 desember 1957 fra Rettsmedisinsk institutt (dok 19) er ikke nevnt noe om antatt dødstidspunkt. Imidlertid framgår at det ved åstedsundersøkelsen kl 0230 manglet dødsstivhet i armer, fingre og hals, men var antydet i knærne. Prosektor J Lundevall og professor Georg Waaler - som avga obduksjonsrapporten - forklarte seg som sakkyndige under hovedforhandlingen. I spørsmålet til lagretten la lagmannen til grunn at drapet skjedde mellom kl 2300 og kl 2330.

Forsvarerne har under henvisning til forklaringen av 17 desember 1957 fra Bs kjæreste, HH, om avdødes alkoholkonsum i timene før drapet, sammenholdt med alkoholkonsentrasjonen i blodet i dødsøyeblikket, framholdt at gjenopptakelse må skje. Det er anført at alkoholmengden i blodet viser at B døde senere enn kl 2330, som tiltalebeslutningen opererer med.

Prosessuelt er tiltalebeslutningens tidsangivelse for forbrytelsen i seg selv ikke avgjørende for adgangen til å domfelle en tiltalt, sml strpl §38 om forholdet mellom tiltale og dom. Det avgjørende blir om det straffbare forholds identitet er det samme. Saken gjelder drapet på B, og forholdets identitet er det samme uansett om drapet skjedde kl 2330 eller senere på natten. Lagmannsretten viser for øvrig til de generelle bemerkninger tidligere i kjennelsen om betydningen av endringer av faktum i tiltalebeslutningen.

Poenget er imidlertid at et vesentlig senere drapstidspunkt enn det tiltalen opererer med, utelukker A som drapsmann, jf særlig at han ble pågrepet kl 0058 samme natt, mistenkt for sykkeltyveri.

Lagmannsretten er enig med påtalemyndigheten i at forklaringene om alkoholkonsumet, sammenholdt med alkoholmengden i avdødes blod, er en omstendighet som - verken isolert sett eller sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter i saken - synes egnet til å føre til frifinnelse.

HH avga tre forklaringer forut for hovedforhandlingen. I politiforklaring av 7 desember 1957 opplyste han at han møtte B kl 1930 den aktuelle kveld, og at de drakk «et glass - en halvliter - Juleøl» hver på restaurant Signalen. De forlot stedet ca kl 2100, hvoretter de drakk et glass «juleøl» hver på restaurant Scandinavie. Denne restauranten forlot de ca kl 2230. I ny politiforklaring av 17 desember 1957 opplyste HH at han møtte B noen minutter etter kl 2000, og at de gikk til restaurant Signalen. Her drakk de «2 glass juleøl, dvs 1 glass hver «. De forlot stedet antakelig ca kl 2110. På restaurant Scandinavie - som de ankom ca kl 2145 - drakk de «1/2 liter juleøl hver». De forlot denne restauranten ca kl 2220. Under den rettslige forundersøkelse 21 februar 1958 opplyste HH at han hentet B ca kl 1930, og at de drakk hvert sitt glass øl på restaurant Signalen. Han husket nå ikke hva slags øl det var, men mener at det var juleøl, da han har forklart dette tidligere for politiet. På restaurant Scandinavie drakk de «hver sin juleøl». Om det var halvlitere eller glass husket han ikke bestemt.

HH avga også forklaring under hovedforhandlingen (som vitne nr 17). Hvorvidt alkoholkonsumet da var et tema, og hva HH da kunne opplyse, vites ikke.

Etter lagmannsrettens syn kan det ikke utledes noe om drapstidspunktet av HHs forklaringer om alkoholmengden. De ulike forklaringene er ikke sammenfallende, og i forklaringen under den rettslige forundersøkelse husker han ikke hvilke type øl som ble drukket, samt at han åpner for at det ble drukket glass (ikke halvlitere) på begge restauranter. Som påtalemyndigheten har anført, tyder dette på at øldrikkingen ikke har vært noe minneverdig for HH, og dermed heller ikke noe tema for god og nøyaktig hukommelse. Hvor mye øl som ble drukket, synes for øvrig ikke å ha vært noe sentralt tema under de tre avhørene av HH.

Lagmannsretten viser ellers til at HH har forklart seg for politiet 25 juni 1999. Av politirapporten framgår bl a:

Vitnet sier at han har tenkt mye over det i dag, tenkt over hvor mye B egentlig drakk da de var ute kvelden den 6.12.57. Vitnet husker at de drakk et glass juleøl på Signalen, slik det står i avhøret. Vitnet sier at det var et glass og ikke en halvliter. Vitnet kan ikke huske om de drakk opp hele glasset før de gikk derfra.

Vitnet husker også at de kjøpte seg hver sin halvliter juleøl på Scandinavien. Vitnet har tenkt over dette i ettertid, og vitnet mener å huske at B lot sitt halvliterglass stå igjen delvis udrukket, da de forlot stedet. Vitnet har tenkt en del over det, og når han ser tilbake på det, ser han for seg glasset står delvis udrukket på bordet. Vitnet understreker imidlertid at han ikke kan si dette med sikkerhet....

Det er grunn til å være varsom med å tillegge en forklaring vekt når forklaringen avgis over 40 år etter hendelsen. HHs forklaring svekker imidlertid ikke det syn at opplysningene om alkoholinntaket er for ubestemt til å tillegges vekt m h t å bestemme dødstidspunktet. Usikkerheten gjør at det ikke er grunnlag for å fravike dødstidspunkt 2300 - 2330 slik det er angitt i tiltalen.

Forsvarene har også anført at det er andre omstendigheter som tyder på at B ble drept senere enn domfellelsen forutsetter. Bl a er vist til vaktmann Es forklaring, om at han omkring kl 0100 drapsnatten hørte et «vræl» i retning fra Havnelageret. Lagmannsretten kan ikke se at denne forklaring kan være av betydning i saken. Forholdet ble også tatt opp i forrige gjenopptakelsessak, og daværende statsadvokat Håkon Wiker bemerket i uttalelsen av 22 oktober 1973 bl a (side 11):

Det forhold at dette vitne kjente røklukt samtidig med at han hørte kvinneskrik, utelukker i virkeligheten at hans forklaring kunne ha noen som helst betydning når det gjaldt å fastslå drapstidspunktet. Siden E kjente røklukt, måtte nemlig ilden være antent før og utviklet seg mens B ble kvalt i gangen. Det skulle mao ha foreligget et bål før liket etter den døende piken ble anbragt i kjelleren.

Denne teori faller ikke bare på grunn av sitt groteske innhold. Teorien er dessuten uforenlig med åstedsbildet.

Eidsivating lagmannsrett pekte i beslutningen av 27 juni 1975 s 83 på at Es forklaring var uklar og upresis. Opprinnelig hadde E forklart at skriket kom fra Skippergata 6 . Ved nærmere avhør forklarte han at det hørtes ut som om skriket kom i retning fra Havnelageret. Høyesteretts kjæremålsutvalg sluttet seg i kjennelsen av 31 mai 1976 s 9 til lagmannsrettens vurdering av Es forklaring. Nærværende lagmannsrett er enig i at Es forklaring, verken isolert sett eller sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter, gir grunnlag for gjenopptakelse.

Forsvarerne har videre vist til sivilingeniør Trygve Conradis uttalelser av 23 mai og 16 september 1997, vedlegg 13 til gjenopptakelsesbegjæringen. Han har bl a konkludert med at det ut fra foreliggende opplysninger er «vesentlig større sannsynlighet for at brannen ble stiftet i tiden 5 - 20 minutter før den ble oppdaget enn 20 - 40 minutter før». Lagmannsretten finner at nevnte uttalelse ikke gir grunnlag for gjenopptakelse, verken isolert sett eller sett i sammenheng med opplysningene ellers i saken. Retten viser bl a til at tidspunktet for brannens oppdagelse er uklar, noe som også er påpekt av påtalemyndigheten i uttalelsen av 26 februar 1998 side 99. Det vises ellers til at konklusjonen i Conradis uttalelse bygger på et begrenset materiale.

Lagmannsretten viser ellers til at professor dr med M. Gregersen ved Retsmedisinsk Institut Aarhus Universitet har avgitt uttalelse på oppdrag fra de tidligere forsvarere for A. I brev av 20 juli 1999 til advokat Einar Holm Charlsen uttaler Gregersen seg om dødstidspunktet, bl a på basis av obduksjonsrapporten. Han fremholder bl a:

Jeg ville selv på basis af disse dødstegn kun konkludere, at døden må antages indtrådt i en periode fra ca 1/2 time før undersøgelsen kl. 02,30 og neppe mer enn 5 timer før undersøgelsestidspunktet. Det vil sige i tidsrummet mellem kl.21,30 og 02,00. Jeg mener ikke, at man med nogen grad af sandsynlighed kan udtale sig om dødstidspunktet ligger før, i midten eller i slutningen af dette tidsrum.

Professor Gregersen uttaler ellers at det er altfor mange usikkerhetsmomenter til at opplysningene om avdødes alkoholinntak kan nyttes til dødstidsbestemmelse.

Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at det som ellers er anført i gjenopptakelsesbegjæringen m h t drapstidspunktet gir grunnlag for å gjenoppta saken. Noe behov for å oppnevne lege Henning Mørland som sakkyndig - som begjært av forsvarerne - har lagmannsretten ikke funnet.

Barnålbeviset

I dressen som A hadde på seg om kvelden 6 desember 1957 - og som ble beslaglagt hjemme hos ham - ble det funnet 5 barnåler. Disse ble under straffesaken undersøkt av sakkyndige, og sammenlignet med barnåler fra drapsstedet. Professor dr Henrik Prinz konluderte i rapporten av 4 februar 1958 (dok 27 - 9) med at barnålene fra dressen var «barnåler fra gran av samme morfologiske type og ellers i full overenstemmelse med den form som finnes i kjelleren». Professor Elias Mork ved Det norske skogforsøksvesen ga slik konklusjon den 11 mars 1958 (dok 27 - 13):

1. Det er full overenstemmelse både i form og størrelse mellom de barnåler som stammer fra kjelleren og de barnåler som er samlet på siktedes klær.

Da barnålenes lengde i vesentlig grad er avhengig av vekstbetingelsene, mens formen mer er en arvelig egenskap, er det meget stor sannsynlighet for at så like barnåler, - både i lengde og form - er av samme mortre. ...»

Under hovedforhandlingen i 1958 ble det fra forsvarets side pekt på den mulighet at barnålene også kunne skrive seg fra den tid DD eide dressen og benyttet den i Sverige. Denne anførsel ble utdypet og søkt underbygget under forrige gjenopptakelsessak. Det ble da også framlagt en erklæring av 26 januar 1973 fra forstkanditat Ragnvald Aasheim, som forsvarerne også denne gang har vist til. Lagmannsretten konkluderte på denne måte i 1975 (side 165 i beslutningen):

DD er nå avhørt og forholdet med den brune dress er klarlagt så vidt mulig. At man ved undersøkelser i marken skulle finne frem til at de barnåler som fantes i den brune dress stammer fra et eller annet tre i de svenske skoger, hvor DD ferdedes høsten 1954, er en mulighet så fjern og usannsynlig at den må settes ut av betraktning. På den annen side har den mulighet at barnålene stammer fra et tre i Sverige vært drøftet under hovedforhandlingen sammen med andre muligheter...

Høyesteretts kjæremålsutvalg viste på side 14 i kjennelsen av 31 mai 1976 til lagmannsrettens begrunnelse, og bemerket for øvrig:

Selv om det skulle være slik at DD har hatt denne dressen på seg under flukt fra fengselet i Sverige og i skogen der kan denne opplysning etter utvalgets mening ikke bringe saken i en slik annen stilling at det gir grunnlag for gjenopptakelse.

Lagmannsretten slutter seg til dette, og kan ikke se at forsvarernes anførsler gir grunnlag for å konkludere annerledes nå. A hadde på seg dressen som barnålene ble funnet i om kvelden den 6 desember 1957, og påtalemyndighetens standpunkt var at han hadde på seg dressen da drapet ble begått. At han hadde skiftet klær da brannen skal ha blitt påsatt, og at det ikke ble funnet barnåler i klærne han hadde på ved pågripelsen, ble det også pekt på i forrige gjenopptakelsesbegjæring. Det samme gjelder den omstendighet at det ble funnet en barnål i innerlommen på dressjakken. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunn til å vurdere dette annerledes i dag enn slik retten gjorde det i 1975.

Forsvarerne har som vedlegg til sitt brev av 12 mai 1998 til lagmannsretten lagt fram en erklæring av 1998 fra Anne Margrethe Elden, vedrørende en samtale hun i 1975 skal ha hatt med professor Tollef Ruden vedrørende barnålbeviset. Professoren var ikke oppnevnt sakkyndig i straffesaken. Lagmannsretten kan ikke se at den framlagte erklæring er av noen interesse, og finner ikke grunn til å kommentere forholdet nærmere.

Forsvarerne har videre med samme brev framlagt en uttalelse av 7 mai 1998 fra professorene dr philos Carl Morten Motzfeldt Laane og dr philos Klaus Høiland ved Biologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Senere er lagt fram en tilleggsuttalelse av 16 september 1998 fra de samme professorer. De har bl a uttalt seg om barnålbeviset, og konkluderer slik:

Verken Henrik Printz' eller Elias Morks hypoteser holder etter en enkel vitenskapelig etterprøving. Det anses som mer sannsynlig - men ikke bevist - at barnålene fra siktete var noe Eilif DD fikk på seg under flukten i svenske skoger hvor han også hadde overnattet med den brunstripete dressen (Bilag 7 til gjenopptakelsesbegjæringen). Det er rimelig å anta at han da benyttet granbar fra busksjiktet, og nettopp fra undertrykte trær med korte nåler, som leie. Det må videre påpekes at nåler på slike undertrykte trær vanligvis lettere løsner på grunn av generell svekkelse (lite lys osv) enn på friskt voksende trær. Barnålene fra åstedet stammet fra et juletre, sannsynligvis et undertrykt, økonomisk uinteressant tre for skogbruket. Slike var vanlige å bruke i 1950-åra før kommersiell juleproduksjon satte i gang. - Vi anser derfor barnål-indisiet som helt ubrukelig i den foreliggende straffesaken.

Lagmannsretten kan heller ikke se at denne uttalelse gir grunnlag for å konkludere annerledes m h t gjenopptakelsesspørsmålet. Etter lagmannsrettens syn er det heller ikke gitt noen holdbar faglig begrunnelse for det standpunkt at det skal være mer sannsynlig at barnålene stammer fra en spesiell hendelse over 3 år før drapet skjedde. Det vises ellers til at vurderingene fra professorene Prinz og Mork i 1958 baserte seg på undersøkelser av barnålene fra åstedet og fra siktedes klær. Barnålene fra siktedes klær er nå ikke lenger er i behold, og det er derfor ikke mulig å sammenligne særtrekk ved grannålene fra dressen med nålene fra kjelleren i Skippergata. Lagmannsretten har intet grunnlag for å anta at disse vurderinger i 1958 fra de sakkyndige ikke holdt faglig mål. Det vises i den forbindelse også til uttalelse av 23 desember 1999 fra Norsk institutt for skogforskning til Oslo statsadvokatembeter. Uttalelsen er avgitt av professor i skogpatologi, dr agric Kåre Venn og tre øvrige fagpersoner: professor i skogøkologi, dr agric Kristian Bjor, avdelingssjef dr scient Richard Horntvedt samt seniorforsker Bjørn Tveite. De har bl a etter å ha gjennomgått de skriftlige rapportene fra professorene Mork og Prinz fra 1958 konkludert med at disse sakkyndiges vurdering var «absolutt forsvarlig». Videre har de framholdt at professorene Printz og Mork i 1958 var erfarne og høyt kompetente vitenskapsmenn, som behersket de botaniske, morfologiske og anatomiske ferdigheter som kunne forlanges på den tid. M h t om kompetansen til å avgi slike uttalelser var tilstede i 1958, framholder Norsk institutt for skogforskning:

Kompetanse til å vurdere grantrærs barsetting og nålenes morfologi var klart tilstede i 1958. Vitenskapelige forhold rundt granas vekst og utvikling, innbefattet vedens anatomi og nålenes morfologi, var rimelig klarlagt på det tidspunkt. Histologiske teknikker var godt utviklet. Mikroskopering av vedsnitt var utviklet til en metodikk som vi fortsatt finner tilfredsstillende. I dag har man bedre kjemiske analysemetoder, som kunne vært benyttet i et slikt tilfelle (bl.a. DNA-teknikker), men vi er likevel ikke sikre på at vesentlig bedre resultater hadde blitt oppnådd. Den faglige vurdering av morfologiske særegenheter hos nålene og likheten mellom nålene i de to gruppene av prøver, mener vi er gjort på en måte som er holdbar også i dag. Mikroskopering av defibrert ved, dvs. betraktning av enkelttrakeider i et preparat, kan også i dag være en fullgod måte for identifisering av de vanligste norske treslag, særlig bartrær. Samtidig gir metoden anledning til å vurdere nedbryting forårsaket av vevnedbrytende soppers enzymatiske virkning på cellevegger. Graden av slik nedbryting kan ikke enkelt bestemmes kjemisk på små prøvemengder, slik at en okkulær vurdering kan være eneste utvei også i dag. Det er fullt mulig å konstatere noenlunde likhet i nedbrytingsgrad mellom ulike mikroskopisk små prøver, men man kan ikke fastslå identitet i opprinnelse.

Det er intet grunnlag for å hevde at uttalelsene fra professorene Printz og Mork var «partsinnlegg», slik det nå anføres fra forsvarets side. For øvrig understrekes at de sakkyndiges oppgave var å uttale seg om likheten mellom funnene, og at de ikke har uttalt seg om skyldspørsmålet. De sakkyndige kan for øvrig ikke ses å ha trukket absolutte konklusjoner med hensyn til om barnålene i dressen stammet fra kjelleren i Skippergata.

Forsvarerne har anført at de sakkyndige i 1958 ikke var klar over at barnålene stammet fra et ungt/lite tre, et juletre. Det vises bl a til at ordet «juletre» ikke er benyttet i de sakkyndige erklæringer. Lagmannsretten ser det som helt usannsynlig at de sakkyndige skal ha vært ukjent med dette. At det var et juletre som ble benyttet til å lage ild med, framgikk bl a av tiltalebeslutningen. De sakkyndige avga forklaring under hovedforhandlingen, og det er usannsynlig at det under eksaminasjonen ikke også ble fokusert på at treet i kjelleren var ungt/lite.

Forsvareren har senere innsendt sluttrapport av 6 april 2000 fra Klaus Høiland og Carl Morten Motzfeldt Laane. De har foretatt målinger av barnålene som ble beslaglagt fra kjelleren i Skippergata 6B, og konkluderer slik:

Selv om vi ikke har hatt tilgang til de originale barnålene fra siktedes dress, vil alene barnålene fra åstedet torpedere «barnålbeviset» ut fra logikken: Barnålene fra åstedet lar seg ikke skille fra kontrollnåler fra undertrykte grantrær. Barnålene fra siktedes dress lar seg ikke skille fra barnålene fra åstedet. Ergo kan barnålene fra siktedes dress heller ikke skilles fra kontrollnåler fra undertrykte grantrær. Dersom A = B og B = C, da er A = C. I vår forrige rapport (Laane & Høiland 1999) påviste vi at barnåler av tilsvarende størrelse ofte forekommer i klær. Barnålene i siktedes dress kunne derfor være fra et hvilket som helst undertrykt grantre.

Lagmannsretten kan ikke se at denne sluttrapport inneholder noe som stiller gjenopptakelsesspørsmålet i et annet lys. Det er ikke dekning for å hevde at de sakkyndige i 1958 la til grunn at nålene fra kjelleren i Skippergata var så spesielle at de ikke kunne skrive seg fra Norge. Den omstendighet at professor Printz under hovedforhandlingen skal ha uttalt at han hadde vært inne på tanken at juletreet kunne skrive seg fra Kaukasien endrer ikke dette. Ingen av de sakkyndige konkluderte med at treet var utenlandsk. Ifølge Aftenpostens referat 10 juni 1958 fra hovedforhandlingen uttalte professor Elias Mork at treet kunne vært hugget hvor som helst i Norge, og at treet kan ha fått de eiendommelige nålene av at det har grodd på skrinn jord og i skygge. I Morks skriftlige rapport av 11 mars 1958 het det at trær med så korte barnåler ikke er alminnelige, og at man finner slike trær «i underbestandet hvor det er mangel på lys slik at veksten blir sterkt nedsatt på grunn av beskygning». Lagmannsretten viser for øvrig til at professor Mork påpekte at nålene hadde en sjelden flattrykt form.

«Avføringsbeviset» (Fæces)

Ved politiets undersøkelser i Skippergata ble det funnet avføring på åstedet (nærmere bestemt i trappesatsen i 1 etasje) og på avdødes høyre lår, underskjørt og strømpestropp. Ved anholdelsen hadde A på seg turnsko. På venstre sko ble det funnet et materiale som ble analysert til å være ekskrementer (fæces). Lege, dr Valentin Fürst - som var en av de sakkyndige under straffesaken i 1958 - konkluderte slik i uttalelse av 16 januar 1958:

De mikroskopiske billeder av enkelte korn fra siktedes sko fra avføringsprøvene oppsamlet på åstedet og på avdødes underskjørt viser meget stor likhet med hensyn til mengdeforhold og anordning av noen karakteristiske planteceller (angivelig pallisadeceller fra erter eller bønner).

Professor dr Henrik Printz konluderte slik i uttalelse av 17 januar 1958:

Som en konklusjon av disse undersøkelser kan jeg uttale at samtlige fæces-prøver, som jeg etter foranstående har hatt anledning til å undersøke, nemlig på åstedet, fra avdødes klær og fra hennes legeme og endelig fra siktedes turnsko er fullstendig like. Denne likhet omfatter ikke bare alle de karakteristiske og sikkert bestembare celleelementer, som overalt er tilstede i så noenlunde samme innbyrdes mengdeforhold, men også andre egenskaper som farve og konsistens.

En slik overensstemmelse kan neppe være tilfeldig og det er min oppfatning at samtlige disse prøver - heri også innbefattet den fra siktedes turnsko - stammer fra samme kilde nemlig fra den myrdede.

Ved anholdelsen av A ble beslaglagt to fyrstikkesker, og på den ene esken var det en brun flekk som etter undersøkelser ble konstatert å være fæces. Videre ble det i As venstre bukselomme funnet en «liten klump av fæces med mange stenceller fra erteskaller».

Professor Ove Arbo Høeg foretok også undersøkelse av materialet, og han avga sakkyndiguttalelse den 21 mars 1958. Hans konklusjon var at avføringsprøvene fra siktedes turnsko, venstre bukselomme og hans fyrstikkeske inneholder samme slags celler fra erter og til dels hvete, som man fant i avføringen på avdødes person og klær og på åstedet. Det var konstatert av B hadde spist ertesuppe til middag torsdag 5 desember 1957.

Under gjenopptakelsen i 1975 var «avføringsbeviset» et sentralt spørsmål, og det ble behandlet av lagmannsretten på side 137 - 151 i beslutningen av 27 juni 1975. Det vises også til Høyesteretts kjærmålsutvalgs kjennelse av 31 mai 1976 side 13, hvor det heter:

Utvalget er enig med lagmannsretten når den legger til grunn at det under hovedforhandlingen har vært gjenstand for prosedyre hvor og hvorledes domfelte har fått avføring på sin sko, i lommen og på den ene fyrstikkesken. Forsvarerens teori er nå at avføringen er kommet på domfeltes sko, og via den til hans lomme og på fyrstikkesken, ved «smitte» fra etterforskere som har vært på åstedet, og som domfelte hadde kontakt med natten til den 7. desember 1957. Dette fremstiller seg imidlertid som meget usannsynlig, og er ikke egnet til å bevirke frifinnelse.

I nærværende gjenopptakelsessak har forsvarerne særlig vist til innvendingene fra de private sakkyndige professor dr philos Carl Morten Motzfeldt Laane og professor dr philos Klaus Høiland, jf uttalelsen av 7 mai og 19 september 1998. Det er her dels framkommet innvendinger mot håndteringen av materialet under etterforskningen og innvendinger mot de tidligere sakkyndiges arbeid. Hovedkonklusjonen er at de sakkyndige i 1957 - 58 på flere punkter gjorde et lite tilfredsstillende arbeid, selv bedømt ut fra datidens kunnskapsnivå. Professorene Laane og Høiland fremholder videre at erter og bønner inngår så vidt vanlig i kosthold både den gang og i dag at deres verdi som spor er ganske begrenset. Man må være ytterst forsiktig med å trekke vidtgående slutninger på grunnlag av erterester. Professorene bemerker også at begrepet «pallisadeceller» - som ble benyttet av de sakkyndige i 1958 - ikke har noe å gjøre med den vanlige botaniske betegnelsen pallicadeceller, som er det assimilerende vevet under epidermis i blad. Videre hevdes at rester av stivelseskorn fra hvete og andre kornslag praktisk talt ikke har noen diagnostisk verdi. Laane og Høiland stiller opp fem hypoteser fra det foreliggende materialet:

1) Fæces på siktede og fra offeret/åstedet er fra samme person, og er påført siktete på åstedet.

2) Fæces på siktete og fra offeret/åstedet er fra samme person, men er ikke påført siktete på åstedet.

3) Fæces på siktete og fra offeret/åstedet er fra forskjellige personer.

4) Funnene på siktete er dyrefæces.

5) Funnene på siktete er ikke fæces.

Laane og Høiland konkluderer med at den hypotese som er sterkest er hypotese 3). Om hypotese nr 1) og 2) konkluderer de private sakkyndige med at disse hypoteser «er korrekt dersom den siktete virkelig fikk fæces fra åstedet, men svekkes ved at innholdet av de spesielle planterestene, i henhold til de første undersøkelsene, var manglende eller sparsomme i prøvene fra turnskoen i forhold til prøvene fra åstedet og offeret. De skriver også at det ut fra de sakkyndige rapportene fra straffesaken ikke er mulig å peke på momenter som skulle støtte/forkaste hypotese 2.

Lagmannsretten kan ikke se at Laanes og Høilands uttalelser eller det som ellers er anført fra forsvarerne vedrørende «avføringsbeviset» kan gi grunnlag for gjenopptakelse, verken isolert sett eller sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter i saken. Når det gjelder innvendingene mot de tidligere sakkyndiges rapporter viser retten bl a til at erklæringene er avgitt til påtalemyndigheten i forbindelse med etterforskningen, og at det under hovedforhandlingen i juni 1958 har skjedd en utfylling og presisering fra de sakkyndige i forhold til det som framgikk av de tidligere rapporter. Flere av innvendingene som nå framsettes ble også framført i forrige gjenopptakelsessak, og lagmannsretten er enig med rettens avgjørelse av 27 juni 1975 om at det her ikke foreligger forhold som gir grunnlag for å gjenoppta saken. Det vises ellers til at Laanes og Høilands vurderinger naturlig nok ikke bygger på undersøkelse av primærmaterialet. Lagmannsretten viser videre til følgende uttalelse av 23 februar 2000 fra professor i botanikk dr agric Ola M. Heide, som har særlig kompetanse på botaniske (planteanatomiske) spørsmål:

- - -

Punkt 1. Uavhengig av dette vil jeg uttale at alle de foreliggende uttalelser anses objektive og forsvarlige. Prøvetaking og behandling av prøvene er systematisk og profesjonelt utført og det er i uttalelsene gitt tilstrekkelig informasjon om metoder og gjennomføring av undersøkelsene til at påliteligheten av disse kan vurderes. Jeg vurderer alt dette som grundig og forsvarlig. Jeg finner at det med stor sikkerhet er fastslått at avføringsprøvene er fæces av menneske og ikke av hund. Dette underbygges i høy grad av det store innhold av vegetabilske matrester (planteceller) i fæces-prøvene.

Pkt.2. Planteanatomisk kompetanse til å uttale seg om identiteten av de foreliggende planterester i fæces var absolutt til stede i 1958, idet de aktuelle celletyper fra både erter og hvetekorn allerede i lang tid hadde vært kjent og beskrevet i standard lærebøker i planteanatomi. Samtlige undersøkelser benyttet vanlig lysmikroskopi som anses fullt ut tilfredsstillende for dette formålet. Elektronmikroskopiske undersøkelser var allerede mulig i 1958, men slik metodikk var ikke nødvendig for å fastslå identiteten av de aktuelle planteceller. En annen sak er at det i dagens situasjon ville ha vært av stor betydning om det hadde foreligget enten vanlige lysmikroskopiske bilder eller elektronmikrografier av de aktuelle celletyper i fæces fra ofre og tiltalte.

Jeg vil i denne sammenheng påpeke at de angjeldende celler fra frøskallet av erter er så karakteristiske i form og struktur at en feilidentifisering helt kan utelukkes. Dette er såkalte steinceller eller sklerider som på grunn av sine tjukke og forsterkete cellevegger er svært bestandige mot så vel kjemisk som mekanisk nedbryting. Det ytre cellelaget i frøskallet av erter har pga. sin stolpelignende, prismatiske form fått betegnelsen pallisadeceller. Disse er orientert vinkelrett på overflaten og danner pga. sin tette sammenpakking et sterkt og beskyttende skall. Hos modne ertefrø er disse cellene døde, uten celleinnhold. Også de hårdannelser som fins på overflaten av hvetekorn så vel som stivelseskorna i selve hvetefrøet (frøhviten) er lett kjennelig og kan uten vanskelighet identifiseres i vanlig lysmikroskop.

Pkt.3. De to botanisk sakkyndige som påtalemakten har benyttet som sakkyndige, professorene Henrik Printz og Ove Arbo Høeg, var begge allsidige og anerkjente botanikere med lang erfaring fra undervisning i bl.a. planteanatomi på universitetsnivå (professor Printz fra både Norges landbrukshøgskole og Universitetet i Oslo, professor Arbo Høeg fra Universitetet i Oslo). Begge var anerkjente fagfolk som uten tvil hadde den nødvendige kompetanse for å foreta en pålitelig undersøkelse og identifisering av planterestene i fæcesprøvene.

- - -

Lagmannsretten tilføyer at begrepet «pallicadeceller» som er benyttet av dr Valentin Fürst i rapporten av 16 januar 1958 og av professor Henrik Printz i erklæringene av 17 januar og 24 februar 1958 ikke er nøyaktig begrepsbruk. Det korrekte ville være «pallisadelignende stenceller», jf notat 14 april 1998 fra statsadvokat Frønsdal om telefonopplysning fra professor Ola Heide. Imidlertid er også uttrykket «pallisadeceller» brukt i litteraturen om stencellene i erteskallet. Lagmannsretten finner det åpenbart at den begrepsbruk som her ble benyttet av de sakkyndige ikke svekker tilliten til holdbarheten av de konklusjoner som ble trukket av de sakkyndige under straffesaken.

I sluttinnlegget fra advokat Moss er bl a anført at det kan stilles et godt begrunnet spørsmål ved konklusjonen om at avføringen fra åstedet skriver seg fra avdøde, og at avføringen på avdødes klær like gjerne kan skyldes at hun fikk det på seg da hun ble flyttet fra trappeoppgangen. Lagmannsretten finner at denne hypotese må utelukkes. Det vises bl a til at det framgår av Kriminallaboratoriets brev 10 desember 1957 til professor C S Aaser at «avføringen har gått på den drepte», samt at de ulike avføringsprøver hadde et innhold som samsvarte med opplysningene om at B hadde spist ertesuppe.

Forsvareren har videre i sluttinnlegget vist til en rapport av 22 mai 2000 fra professor Ståle Eskeland, som konkluderer med at avføringsbeviset er «uten enhver bevisverdi i forhold til A». Eskeland framholder bl a at avføring kan ha blitt påført As sko etter pågripelsen, mens skoen var i politiets varetekt. Det vises nærmere til referatet av anførslene foran. Lagmannsretten kan ikke slutte seg til professor Eskeland vurderinger. Det bemerkes bl a at det er all grunn til å tro at de sakkyndige under straffesaken mot A ville ha reagert dersom det hadde vært grunnlag for mistanke om at det hadde skjedd noe irregulært med avføringen/prøvene. Professor Eskelands vurderinger bygger i det vesentlige nettopp på hva han mener kan leses ut av rapportene fra disse sakkyndige. Lagmannsretten viser for øvrig til at de sakkyndige avga forklaring under hovedhandlingen i juni 1958, og videre til at spørsmålet om hvordan avføringen var kommet på skoen, i lommen og på fyrstikkesken var tema under hovedforhandlingen. Det kan ikke ses at professor Eskeland innlegg gir grunnlag for å svekke holdbarheten av «avføringsbeviset», jf nærmere lagmannsrettens bemerkninger ovenfor.

Andre funn på drapsstedet, sammenholdt med funn på As klær

Forsvarerne har - bl a under henvisning til uttalelsen av 7 mai og 16 september 1998 fra professorene Carl Morten Motzfeldt Laane og Klaus Høiland - anført at det nesten ikke er noen sammenheng mellom de fysiske spor som var tatt med fra åstedet og de spor som knyttes til A, og at dette også begrunner gjenopptakelse. Forsvarerne viser ellers til de nevnte professorers kritikk av tidligere sakkyndige erklæringer.

Lagmannsretten kan i all hovedsak slutte seg til påtalemyndighetens bemerkninger til uttalelsen av 7 mai 1998, slik den framkommer i statsadvokatembetets brev av 3 juni 1998 side 4 - 6. De tidligere sakkyndiges arbeid var ikke ment som vitenskapelige verk, men som et arbeid utført av fagpersoner under etterforskning og primært med henblikk på påtalemyndighetens avgjørelse av tiltalespørsmålet. Oppgaven i forhold til politietterforskningen var først og fremst å gjennomgå beslaglagt materiale samt å gjøre sammenligninger mellom ulike funn på åstedet og funn knyttet opp mot siktede. Under den senere behandlingen for retten, herunder under de sakkyndiges muntlige redegjørelser under hovedforhandlingen, vil det normalt bli utdypinger, tilføyelser, korreksjoner m v i forhold til det som er skrevet under etterforskningen. Dette skjedde også i denne saken. Konklusjoner om bevisverdien av funnene i forhold til den totale bevisføring lå naturligvis utenfor de sakkyndiges mandat.

Lagmannsretten kan særlig på denne bakgrunn ikke se at det er grunnlag for den kritikk som er reist mot de tidligere sakkyndige. Retten kan heller ikke se at de vurderinger og analyser som er gjort av professorene Motzfeldt Laane og Høiland gir grunn for gjenopptakelse. I den forbindelse bemerkes også at materialet som ble innsamlet under etterforskningen ikke ble beskrevet med sikte på en slik analyse som nå er foretatt. Resultatet av analysene er, også på grunn av den underordnede betydning dette har i forhold til den totale bevismengde, ikke egnet til å føre til frifinnelse, verken isolert sett eller sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter i saken. Lagmannsretten viser i denne forbindelse også til uttalelse 17 august 1999 fra Kriminalpolitisentralen, Laboratorieavdelingen, der Laanes og Høilands analysemetoder kommenteres slik:

Generelt kan det stilles spørsmål ved hvor egnet slike analysemetoder er i en kriminalsak. De kan anvendes i tilfeller hvor man ønsker å knytte sammen objekter etter spesielle kriterier, og hvor hvert objekt har en felles grunnstruktur men inneholder et større antall variabler. Et relevant område kan formentlig være innen botanikken.

Når det gjelder å analysere mangeartet bevismateriale i en kriminalsak, blir forholdene annerledes. I denne sak er det en rekke materialtyper (jord, murpuss, fyrstikker, fibre, trefliser, barnåler, kronblader, gras, fæces, med mer) som ikke har andre fellesnevnere enn at de er funnet på siktede og/eller åstedet. Skal man knytte så ulike materialer sammen ved hjelp av numeriske analysemetoder, krever det inngående kjennskap til taktiske opplysninger, og at man på forhånd legger helt spesielle forutsetninger til grunn. Uten disse forutsetningene blir verdien av en slik analyse svært begrenset.

Et annet viktig moment er de regler og tradisjoner som gjelder for bevisvurdering i retten. Bevisvurderingen i en straffesak gjøres svært sjelden på bakgrunn av matematiske kriterier.- - -

En kontroll av lagrettens avgjørelse i ettertid ved hjelp av en matematisk analyse, fremstår derfor som lite relevant, enn si umulig.

Lagmannsretten slutter seg til disse vurderinger fra Kriminalpolitisentralen.

Når det spesielt gjelder «avføringsbeviset» eller «fæces» - som også er omhandlet i uttalelsene fra Motzfeldt Laane og Høiland - vises til bemerkningene ovenfor.

Vitneforklaringer, tidsskjemaer

Forsvarerne har - bl a i gjenopptakelsesbegjæringen av 17 september 1997 - gått detaljert inn på ulike vitneforklaringer og tidsangivelser med sikte på å vise at A ikke kunne være gjerningsmannen, eventuelt at sannsynligheten for at det skulle være ham er liten. I hovedsak er dette omstendigheter som kom fram og ble vurdert under hovedforhandlingen i 1958 - og for så vidt også i forrige gjenopptakelsessak - og lagmannsretten finner ikke grunn til å kommentere anførslene enkeltvis. De anførte omstendigheter kan verken isolert sett, eller sett samlet med de øvrige opplysninger i saken, gi grunnlag for gjenopptakelse. De nye anførslene m h t tidsangivelser - herunder om hvilken tid A og en eventuell Gerd kan ha brukt fra As hjem til sentrum samt om hvor lang tid W kan ha brukt fra Gjersjøen til Oslo sentrum - gir heller ikke grunn for å gjenoppta saken. Lagmannsretten bemerker for øvrig at det i omtrent alle saker med mange vitneforklaringer vil være forklaringer som ikke lar seg forene på alle punkter, noe som bl a har sammenheng med svakhetene generelt ved vitneforklaringer. Vitners anslag om tidsforløp viser seg erfaringsmessig også å måtte tas med store forbehold. Lagmannsretten finner ellers grunn til å understreke at det er flere vitneforklaringer som med styrke taler imot As egen forklaring om hva som skjedde kvelden 6 desember 1957. Det vises bl a til vitnet Johanne Kristine Olsen som kjente A, og som forklarte at hun hadde sett A gå forbi henne ved Eldorado kino ca kl 2350 den aktuelle kveld. Hun sier at hun så at A gikk bort til drosjeholdeplassen på Youngstorget og satte seg inn i en drosje der. Det vises for så vidt til dok 18 side 64 og 68 og dok 45 side 38 - 39. Olsen forklarte seg også under hovedforhandlingen. Forsvarernes henvisning til Olsens rolle i husleiesaken er kommentert av lagmannsretten i forrige gjenopptakelsessak, jf side 115 i beslutningen av 27 juni 1975. Lagmannsretten slutter seg til dette og er enig i at det ikke foreligger noen som helst grunnlag for å anta at MM har avgitt noen bevisst uriktig forklaring under straffesaken i 1958. Forsvarerens anførsel om at man må være særdeles skeptisk til henne som pålitelig og uhildet vitne, kan lagmannsretten ikke si seg enig i. Lagmannsretten viser også til at vitnet K - som bodde i annen etasje i Skippergata 6 B og som iakttok B og en ukjent mann inne i trappeoppgangen i Skippergata 6 B ca kl 2300 drapsnatten - beskrev mannen som en person med forbausende likhet med A.

Øvrige påberopte omstendigheter, herunder innvendinger mot saksbehandlingen.

A anket til Høyesterett over dommen av 16 juni 1957. Anken gjaldt bl a saksbehandlingen. Bl a ble det hevdet at behandlingen av saken helt fra første stund foregikk i «en hatsk stemning» mot A og at denne sterke antipati kunne ha influert på lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Det ble i saksbehandlingsanken også vist til omstendighetene omkring «basketaket» ved avhøret av vitnet W under hovedforhandlingen. Høyesterett forkastet anken 1 november 1958 (Rt-1958-1101). Bl a uttalte Høyesterett at «(d)et foreligger ikke noe som kan tyde på at lagmannretten ikke har hatt en objektiv innstilling overfor saken.» Lagmannsretten kan ikke se at det som er anført i nærværende gjenopptakelsessak gir grunn for nå å komme til en annen konklusjon m h t dette.

Det er fra forsvareren anført flere innvendinger mot saksbehandlingen i 1957 - 58. Herunder er anført at tiltalte og hans forsvarer ikke fikk tilstrekkelig tid og anledning til å forberede sitt forsvar. Det er her også anført at det foreligger brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) av 4 november 1950 artikkel 6 (3) litra b. Denne anførsel kan klart ikke føre fram. Heller ikke kan det konstateres andre brudd på EMK, jf særlig artikkel 6 (1) og 6 (2) som er trukket fram. Herunder bemerkes at det ikke er grunnlag for å hevde at forsvareren ikke var informert om hva påtalemyndigheten ville få fram under avhøret av vitnet W. Bl a den omstendighet at underdirektør ved Botsfengselet, Bjørn Dokmoe forklarte seg som vitne før W, viser at forsvaret var informert.

Det er i gjenopptakelsesbegjæringen også vist til den omfattende pressedekning saken fikk under etterforskningen og hovedforhandlingen. Lagmannsretten viser til at saken var svært alvorlig og på mange måter enestående, og det var naturlig at pressen interesserte seg. Det er ellers ikke overraskende at ikke alle presseoppslag kan betegnes som nøytrale. Likevel er det intet grunnlag for å hevde at presseoppslagene hindret en rettferdig rettergang.

Lagmannsretten bemerker ellers at det fra forsvareren er anført omstendigheter om tekniske bevis som i vid utstrekning også ble anført under forrige gjenopptakelsessak. Bl a gjelder dette antall ripninger på en av de beslaglagte fyrstikkeskene og spørsmålet om blodspor. Lagmannsretten finner ikke grunn til å kommentere dette nærmere, idet retten slutter seg til vurderingene som ble gjort av lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1975 og 1976. Når det spesielt gjelder blodspor vises til side 131 flg i lagmannsrettens beslutning og side 12 i kjæremålsutvalgets kjennelse, og når det gjelder fyrstikkesken vises til side 197 i lagmannsrettens beslutning og side 16 i kjæremålsutvalgets kjennelse.

Forsvareren har videre vist til forklaringene fra Henry PP, som henvendte seg til en av As daværende forsvarere i august 1999, og som senere er avhørt av politiet. PP opplyser at da han jobbet på kurbadet ble han kjent med en person som ble kalt «Karl den 12», som var grosserer og hadde kontor i Skippergata 6 B. Ved en anledning høsten 1958 skal PP ha møtt Karl den 12 i Skippergata. I følge PPs forklaring for politiet 30 august 1999 hadde Karl den 12 ved denne anledning opplyst at han hadde sett «jenta» (B) stå utenfor en dør inn til leiligheten hun bebodde i 3 etasje sammen med en gutt/mann den kvelden hun ble drept. Denne gutten/mannen var ifølge Karl den 12 ikke A, noe grossereren ifølge PP kunne avlegge ed på. Grossereren skal videre ha sagt at det som hadde stått i avisene om saken, ikke stemte. Videre sa grossereren at han mente den person som sto ved siden av jenta, bodde i gårdens 1 etasje. PP mener at Karl den 12 også hadde fortalt at jenta og den personen hun sto sammen med hadde snakket høylydt utenfor døren hennes, men PP er her litt usikker. PP hadde flere ganger oppfordret grossereren til å kontakte politiet, men han hadde ikke villet gjøre det. Karl den 12 døde etter det opplyste i 1973.

Lagmannsretten kan ikke se at opplysningene om Karl den 12's samtaler med PP er av betydning for gjenopptakelsesspørsmålet. Generelt sett er det grunn til å se med stor skepsis på vitneforklaringer som først dukker opp mer enn 40 år etter den aktuelle hendelse, spesielt når det ikke opplyses en god grunn for at forklaringen ikke er framsatt tidligere. Det har også en sterk formodning mot seg at grossereren skulle ha vesentlige opplysninger å bidra med i saken uten å gå til politiet, særlig dersom situasjonen var at han mente at en uskyldig ble dømt til fengsel på livstid. Etter omstendighetene må grossererens opptreden forstås slik at han selv ikke sto for innholdet av historien han kom med overfor PP.

Påtalemyndigheten har i sine avsluttende bemerkninger trukket fram den såkalte UU-klæringen, noe som også ble tatt opp under politiavhøret av A i mars 2000. Det er en erklæring datert 25 september 1976 og undertegnet av UU, som er enkemann etter den kvinne A ble dømt for å ha forsøkt voldtatt i 1955. Ifølge erklæringen fortalte UUs ektefelle før hun døde at hun ikke ble voldtatt eller forsøkt på dette av A, og at det som skjedde på løkka var slik A fortalte. Påtalemyndigheten har forsøkt å få nærmere klarhet omkring erklæringen, og har herunder anmodet om å få se originalen, men med negativt svar. Under politiavhøret i mars i år opplyste A bl a at det var han som hadde skrevet erklæringen på sin reiseskrivemaskin etter at UU hadde fortalt ham hva ektefellen hadde sagt, og at erklæringen deretter ble underskrevet av UU. Det ble under politiavhøret avtalt at A skulle overbringe originalen til politiet. I brev av 5 april 2000 fra forsvareren er imidlertid opplyst at A ikke vil overbringe erklæringen fordi han har «mistet all tillitt til påtalemyndighetens håndtering av denne saken - dvs. det lille som muligens var igjen av denne tilliten fra før». Påtalemyndigheten anfører at det synes klart at saken fra 1955 og erklæringen er trukket fram av As ikke-juridiske medhjelpere uten at dette har vært ønsket av ham, og at A til slutt har søkt «en temmelig råtten redningsplanke». Lagmannsretten finner ikke grunn til å kommentere dette, men konkluderer med at det ikke kan ses å foreligge omstendigheter vedrørende den tidligere sak om voldtektsforsøk som har betydning for avgjørelsen av nærværende gjenopptakelsessak.

Forsvarerne har også kommet med andre anførsler og momenter, jf særlig oversikten over hovedanførslene tidligere i kjennelsen. Lagmannsretten har vurdert det som er gjort gjeldende, men kan ikke se at det er forhold som isolert sett eller samlet tilsier gjenopptakelse etter strpl §391. Etter omstendighetene er det ikke tilstrekkelig grunn til å gå nærmere inn på dette.

Strpl §392 annet ledd

Det er anført at gjenopptakelse uansett må tillates etter denne bestemmelse, idet særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld.

Strpl §392 annet ledd ble endret ved lov av 11 juni 1993 nr 80, med sikte på å myke opp vilkårene for gjenopptakelse til gunst for domfelte. Lovens ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser punkt V lyder:

Opphevelsen av straffeprosessloven §388 nr. 5 og 6 og endringen i straffeprosessloven §392 annet ledd trer i kraft straks.

For øvrig trer loven i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Loven gjelder for saker som er brakt inn for domstolene etter ikrafttredelsen med mindre annet er bestemt i det følgende:

- - -

- - -

Endringen i straffeprosessloven §392 annet ledd gjelder fra ikrafttredelsen også for avgjørelser som er blitt rettskraftige etter 1. januar 1980.

- - -

I Ot.prp.nr.78 (1992-1993) - som lå til grunn for endringsloven, og som også omfattet andre bestemmelser i straffeprosessloven - var det foreslått at lovendringene skulle gjelde

«for saker som er brakt inn for domstolene etter ikrafttredelsen med mindre annet er bestemt i det følgende:

- - -

- - -

Endringen i straffeprosessloven §392 annet ledd gjelder fra ikrafttredelsen også for avgjørelser som ikke er rettskraftige ved ikrafttredelsen.

Bestemmelsen om at gjenopptakelse av avgjørelser fra før 1980 fortsatt skulle behandles etter regelen i §392 annet ledd slik den lød før lovendringen, kom til under Stortingets behandling. Justiskomitéens begrunnelse framgår av Innst.O.nr.137 (1992-1993) s 13. Det er her fra komitéens flertall særlig påpekt at bevismaterialet svekkes med tiden, og at «dommer som er eldre enn nevnte dato vil by på slike bevismessige problemer at det kan være betenkelig å åpne for en videre adgang til gjenopptakelse enn etter någjeldende lov.»

Lovendringen i 1993 får etter dette ikke betydning for nærværende gjenopptakelsessak, og saken må avgjøres ut fra loven slik den lød tidligere. Forutsetningen for å gjenoppta saken etter §392 annet ledd blir således om «særlige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny».

Bestemmelsen, som ikke har noen parallell i straffeprosessloven av 1887, er ment som en ytterste sikkerhetsventil. Det er lovgivers forutsetning at adgangen til gjenopptakelse etter denne bestemmelse skal praktiseres med stor varsomhet, jf Ot.prp.nr.35 (1978-1979) s 228 og Innst.O.nr.37 (1980-1981) s 39.

Domfellelsen av A bygget på en omfattende bevismengde, og det er en rekke momenter som med styrke taler for at A var skyldig. Lagmannsretten finner det i denne sammenheng tilstrekkelig å vise til drøftelsene foran i kjennelsen. Lagmannsretten kan ikke se at vilkåret om at det er «meget tvilsomt» om dommen er riktig, er oppfylt. De anførsler som er kommet fra forsvarerne vedrørende svakheter ved etterforskningen og det som for øvrig er anført vedrørende de ulike bevis i saken - herunder om manglende samsvar mellom tekniske funn og spor på A - gir ikke grunnlag for å komme til noen annen konklusjon.

Heller ikke det som forsvareren har anført i sluttinnlegget, bl a om «en alternativ indisiekjede for drapshendelsen» kan tilsi at dommen mot A er «meget tvilsom». Lagmannsretten viser ellers til bemerkningene tidligere i kjennelsen i tilknytning til omstendigheter som forsvareren har trukket fram også i relasjon til strpl §392 annet ledd, bl a vitneforklaringer og tidsangivelser.

Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at resultatet ville blitt det samme også etter den oppmyking av strpl §392 annet ledd som skjedde ved lovendringen i 1993. Det er herunder også vurdert betydningen av at skyldspørsmålet kun har vært behandlet i én instans, jf Rt-1997-1186.

Begjæringen om gjenopptakelse tas etter dette ikke til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

Begjæringen om gjenopptakelse tas ikke til følge.