HR-1990-124-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-22 |
| Publisert: | HR-1990-00124k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 124 K/1990, jnr 47/1990 |
| Parter: | Brita Steig (advokat Geir Høin) mot Staten ved Kommunal- og arbeids- (Regjeringsadvokaten ved departementet advokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Likestillingsloven (1978) §17, Likestillingsloven (1978), §404, §13 |
Ved stevning av 9. juni 1987 til Oslo byrett har Brita Steig reist søksmål mot Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet i forbindelse med at John Berge ble ansatt i et vikariat som distriktsarbeidssjef ved Arbeidskontoret for Stjørdal ved vedtak 17. juli 1985. Brita Steig var en av søkerne til stillingen, og hun gjorde gjeldende at ansettelsesvedtaket var ugyldig i forhold til henne. Hun krevde også i erstatning i medhold av likestillingsloven §17 første ledd. Berge ble ikke gjort til part i saken.
Oslo byrett avsa dom 14. november 1988 med slik domsslutning:
"1. Saken avvises for så vidt gjelder påstanden om at tilsettingen av John Berge i vikariatet som distriktsarbeidssjef ved Arbeidskontoret for Stjørdal er ugyldig i forhold til Brita Steig.
2. Staten v/Kommunal- og Arbeidsdepartementet frifinnes.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Byrettens avvisningsavgjørelse, domsslutningens pkt 1, skulle vært truffet ved kjennelse som var gjenstand for kjæremål. Steig påanket dommen i sin helhet til Eidsivating lagmannsrett, og hun ble gitt oppreisning for fristoversittelse av kjæremålsfristen i anledning domsslutningens pkt 1. Ankeerklæringen ble deretter behandlet også som kjæremål over byrettens avvisningsavgjørelse.
Da saken kom opp for lagmannsretten var Berge blitt fast ansatt i stillingen, og Steig erklærte at hun ikke ønsket å bli satt inn i stillingen eller at avgjørelsen av gyldighetsspørsmålet skulle få noen konsekvenser for Berges ansettelse.
Kjæremålet og anken ble behandlet samlet av lagmannsretten som 11 desember 1989 avsa kjennelse og dom med slik slutning:
"I kjæremålet:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Brita Steig betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen 5.000 - femtusen - kroner til
Staten v/Kommunal- og Arbeidsdepartementet i saksomkostninger for lagmannsretten.
I anken:
1. Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.
3. Brita Steig betaler innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen 22.465 -tjuetotusenfirehundreogsekstifem- kroner til Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet i saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten kom til at Steig ikke hadde rettslig interesse i å få prøvet ansettelsesvedtakets gyldighet. Av den grunn ble kjæremålet over byrettens domsslutning pkt 1 forkastet.
Steig har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har foretatt en feilaktig tolkning av en lovforskrift, jf tvistemålsloven §404 nr 3. Lagmannsretten har bygget sin avvisningsavgjørelse på at det ikke var adgang til å avsi dom for at ansettelsesvedtaket skal kjennes ugyldig. Dette må bero på en uriktig forståelse av tvistemålsloven §54. Hovedanførselen var at hun var utsatt for en kjønnsdiskriminerende handling fra ansettelsesmyndighetens side, og at det dessuten forelå brudd på bestemmelser om likestilling i staten og i arbeidsmarkedsetaten. Det må antas at en person som mener seg kjønnsdiskriminert har rettslig interesse av å få avgjort hvor vidt dette er tilfelle eller ikke. Likestillingsproblematikken har vært fremtredende de senere år, jf likestillingsloven, tariffavtaler og andre målrettede tiltak. En person som mener seg kjønnsdiskriminert må ha krav på å få domstolenes bistand selv om det ikke følger noen materiellrettslige konsekvenser av vedtaket utover det som ligger i selve diskrimineringen. I motsatt fall ville det bli ellers bli vanskelig å fremme loven målsetning, og dette gjelder særlig fordi likestillingsnemnda etter likestillingsloven §13 annet ledd ikke har adgang til å oppheve eller endre forvaltningsvedtak truffet av andre.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Saken fremmes forsåvidt gjelder ugyldighetsspørsmålet.
2. I kjæremålssaken betaler staten v/kommunal- og arbeidsdepartementet Brita Steigs saksomkostninger."
Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet gjør i tilsvaret gjeldende at lagmannsrettens kjennelse bygger på en riktig tolkning av tvistemålsloven §54. Lagmannsretten har på en riktig måte prøvd hvilke rettsvirkninger en dom på ugyldighet ville ha, og den nærmere konkrete vurdering av om en dom på ugyldighet vil kunne bedre Steigs rettstilling er utvalget avskåret fra å prøve. Lagmannsretten har anvendt tvistemålsloven §54 riktig når den ikke har ansett pretensjonen om brudd på likestillingsloven som tilstrekkelig til å fremme søksmålet. Mye taler også for at et slikt søksmål må avvises når en dom for ugyldighet vil få virkninger for en annen part som ikke er trukket inn i saken.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder lagmannsrettens avgjørelse i kjæremålssak. Utvalget har derfor den begrensete kompetansen som følger av tvistemålsloven §404.
Lagmannsretten har uttalt:
"Lagmannsretten viser til at det vil være viktig for spørsmålet om det foreligger rettslig interesse om en ugyldighetsdom vil få noen materiellrettslige konsekvenser for den ankende part eller vil være av noen konkret betydning for hennes rettsforhold, jfr. Kjæremålsutvalgets kjennelse referert i Rt-1984-1488. Det vises også til kjennelse referert i Rt-1971-416 og kjennelse av 26. januar 1973 (L.nr. 22 B/1973).
Som uttalt i kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg referert i Rt-1986-308 vil avgrensninger i siste omgang måtte bero på et skjønn. I grensetilfelle vil det være avgjørende om det er naturlig og rimelig at den tvist det gjelder skal kunne bringes inn for domstolene, jfr. også Rt-1979-468."
I den konkrete vurdering har lagmannsretten blant annet pekt på at Brita Steig ikke ønsker å bli satt inn i stillingen som distriktsarbeidssjef i Stjørdal, og at vikariatsstillingen senere er opphørt og erstattet med fast tilsetting av John Berge. Dette siste ansettelsesvedtaket er ikke gjenstand for prøving i saken. Videre har lagmannsretten vurdert en rekke andre forhold som Brita Steig har påberopt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at den rettsoppfatning lagmannsretten har lagt til grunn beror på noen uriktig lovtolking av tvistemålsloven §54. Den konkrete anvendelsen kan utvalget ikke prøve.
Staten har krevet seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge. Omkostningene settes til 2.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Brita Steig til staten ved Kommunal- og arbeidsdepartementet 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.