Rt-1984-1488
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-10-19 |
| Publisert: | Rt-1984-1488 (394-84) |
| Stikkord: | (Burhøns I), Sivilprosess, Rettslig interesse, Abstrakt rettsspørsmål, Dyrevern |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om Norges Dyrebeskyttelsesforbund hadde rettslig interesse i søksmål mot staten ved Landbruksdepartementet, i sak som reiste spørsmål om forskrift om hold av verpehøner av 1982 var gyldig etter Dyrevernloven (1974) § 2, § 4 første ledd og/eller § 5 nr. 2. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1984-351-K, L.nr. 351 K/1984 |
| Parter: | Norges Dyrebeskyttelsesforbund (advokat Hans Chr Steenstrup) mot Staten ved Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Hans Bendiksby) |
| Forfatter: | Sandene, Sinding-Larsen, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §404, Dyrevernloven (1974) §2, §4, §5, FOR-1982-10-15-1514 |
Ved stevning av 7. oktober 1983 reiste Norges Dyrebeskyttelsesforbund søksmål mot staten ved Landbruksdepartementet med påstand om at Landbruksdepartementets forskrifter om hold av verpehøner i bur av 15. oktober 1982, §3 nr. 2-5 og §9 annet ledd er ugyldige etter lov om dyrevern av 20. desember 1974 §2, §4 første ledd og/eller §5 nr. 2.
Oslo byrett avsa den 22. mai 1984 kjennelse med slik slutning:
«1. Sak 1861/83-XI-70 avvises. - - -»
Norges Dyrebeskyttelsesforbund påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 9. august 1984 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Oslo byretts kjennelse av 22. mai 1984 stadfestes. - - -»
Norges Dyrebeskyttelsesforbund har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Norges Dyrebeskyttelsesforbund har gjort gjeldende at lagmannsretten har lagt en uriktig lovfortolking til grunn når den har funnet at forbundet ikke har tilstrekkelig rettslig interesse i å få prøvet om ovennevnte bestemmelser i Landbruksdepartementets forskrifter om burhønshold er ugyldig etter lov om dyrevern. Det bestrides at en avgjørelse i saken kun vil være en avgjørelse om abstrakte spørsmål. Den kjærende part viser til de prinsipper som er fastslått i Alta-saken, Rt-1980-569, og peker på at det for forbundet og dets medlemmer er et konkret forhold av vesentlig betydning hvorvidt dagens hold av verpehøner i bur er i samsvar med dyrevernloven. Forbundet anfører videre at det i henhold til foreliggende praksis ville hatt tilstrekkelig søksmålskompetanse til å saksøke den enkelte verpehøneholder sammen med staten med påstand om at det enkelte verpehønshold skal opphøre under henvisning til dyrevernloven bestemmelser. Det reelle underliggende forhold ville være det samme som i foreliggende sak og det hevdes derfor å være unødvendig formalprosedyre å skulle kreve at den enkelte eggprodusent skal saksøkes. Den kjærende part anfører at lagmannsretten tar feil når den legger vekt på at en dom overensstemmende med saksøkers påstand ikke vil skape klare linjer ved at eggprodusentene ikke blir bundet og staten ikke blir forpliktet til å trekke tilbake gitte tillatelser. Det fremholdes at de samme argumenter gjelder i et søksmål mot den enkelte verpehønsholder idet en avgjørelse ikke vil ha rettskraftvirkninger overfor andre verpehønsholdere og heller ikke overfor staten. Selv om staten blir medsaksøkt i en sak mot produsentene vil ikke en dom i en slik sak trekke opp klarere linjer for statens plikter enn hva en dom i foreliggende sak vil gjøre. Dyrebeskyttelsesforbundet mener også at hensynet til verpehønsholderne taler for søksmålskompetanse i angjeldende sak. En realitetsavgjørelse til fordel for forbundet vil gi staten en mulighet til å utferdige nye forskrifter med overgangsbestemmelser fremfor at de enkelte verpehønsholdere skal tilpliktes med vanlige oppfyllelsesfrister å opphøre med burhønsdrift. Den kjærende part hevder at det derfor er urimelig å kreve at den enkelte produsent skal trekkes inn i søksmål som gjelder lovligheten av et forskriftsett.
Det gjøres også gjeldende at det ikke foreligger rettslig grunnlag for å sondre mellom den konkrete tilknytning Alta-saken hadde for Naturvernforbundets medlemmer, og angjeldende sak som sterkt berører Dyrebeskyttelsesforbundets ideelle interesser vedrørende behandling av dyr. Den kjærende part mener det er uten betydning at foreliggende sak gjelder et sett forskrifter og viser i den forbindelse til Audvar Os' anmeldelse i Lov og Rett side 490 av Torstein Eckhoff: Forvaltningsrett.
Norges Dyrebeskyttelsesforbund hevder også at rene rimelighetshensyn tilsier at forbundet må ha tilstrekkelig søksmålskompetanse direkte overfor staten. Det pekes på at søksmålsbetingelsene i forhold til statens forvaltningshandlinger ikke må stilles så strengt at en rekke forhold unndras fra domstolenes prøvelsesadgang.
Det gjøres videre gjeldende at det ikke i tvistemålsloven §54 kan innfortolkes et prinsipielt skille mellom enkeltvedtak og forskrifter.
Lagmannsretten bygger på at en «dom overensstemmende med saksøkerens påstand ikke vil skape klare linjer». Dette er etter forbundets oppfatning et generelt fortolkingskriterium som kjæremålsutvalget ikke er avskåret fra å prøve. Det dreier seg om et generelt lovfortolkingsspørsmål. Til støtte for sin tolking av tvistemålsloven §54 viser den kjærende part til Rt-1952-554 samt rettspraksis vedrørende næringsorganisasjoner særlig hvor medlemmenes økonomiske interesser ikke er involvert. Videre er det vist til tidligere nevnte artikkel av Audvar Os samt artikkel av Bjørn Haug i Lov og Rett 1964 1 flg.
Dyrebeskyttelsesforbundet presiserer at medlemmenes interesse i dyrevern er det sentrale i søksmålet, men at identifikasjonssynspunktet er påberopt p.g.a. sakens spesielle karakter. Det hevdes at også dette synspunkt representerer et generelt fortolkingsmoment.
Det gjøres også gjeldende at det ville være i strid med den alminnelige rettsfølelse om en organisasjon som Norges Dyrebeskyttelsesforbund skulle tvinges til å saksøke den enkelte produsent sammen med staten for å oppnå tilstrekkelig rettslig interesse når grunnlaget for søksmål er selve forskriftsettet.
I tilsvar av 17. september 1984 gjør staten ved Landbruksdepartementet prinsipalt gjeldende at kjæremålet retter seg mot forhold Høyesterett ikke kan prøve, jfr. tvistemålsloven §404. Det vises til at det ikke er lagmannsrettens uttalelser om den generelle lovforståelse som blir angrepet i kjæremålet, men derimot anvendelsen av kravene i §54 på det konkrete saksforhold. Etter statens oppfatning er det lagmannsrettens selvstendige begrunnelse hvor den finner at en dom overensstemmende med saksøkers påstand ikke skaper klare linjer som angripes i kjæremålet. Det hevdes at dette hører til den konkrete rettsanvendelsen som ikke kan påkjæres.
Når det gjelder den kjærende parts påberopte interesse i det «reelle underliggende forhold» som gir seg utslag i at den faktiske interesse i domspremissene er vel så stor som betydningen av domskonklusjonen, hevder staten at en slik «prejudikatinteresse» ikke i seg selv er nok i forhold til tvistemålsloven §54. Det fremholdes at kravet om at avgjørelsen må være av konkret betydning for bestemte rettssubjekter er ufravikelig. Staten viser til Bjørn Haugs artikkel i Lov og Rett 1964 1 flg. og bestrider at det i norsk rett er åpnet mulighet til å få prøvd «abstrakte eller generelle søksmål direkte». Hva angår den kjærende parts argumentasjon vedrørende rimelighetshensyn viser staten til at lagmannsretten har vurdert rimelighetshensynet konkret. Det påpekes at vurderingen av hva som er rimelig ikke kan gjøres til gjenstand for videre kjæremål.
For øvrig gjør staten gjeldende at lagmannsrettens kjennelse bygger på riktig lovforståelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsadgangen og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Adgangen til kjæremål over rettsanvendelsen er begrenset til å gjelde «tolkingen av en lovforskrift». Kjæremålsutvalget kan således bare prøve selve lovfortolkingen. Den konkrete rettsanvendelse - subsumsjonen - kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Det som etter tvistemålsloven §54 kan fastsettes ved dom, er at «et rettsforhold eller en rettighet er til eller ikke er til». Etter loven ordlyd er det således bare rettsforhold eller rettigheter som kan være gjenstand for fastsettelsesdom. De rettsregler som er avgjørende for rettighetens eller rettsforholdets eksistens eller ikke-eksistens, kan det bare tas standpunkt til i forbindelse med en sak om rettsforholdet eller rettighetene. På denne måte har §54 også vært anvendt. Det har vært antatt at domstolene ikke kan avsi dom om den generelle gyldighet eller abstrakte rekkevidde av en lovbestemmelse. Det er derfor ingen feil når lagmannsretten har lagt til grunn at det i alle fall må være utgangspunktet at «det ikke kan kreves dom om abstrakte rettsspørsmål».
Lagmannsretten har antatt at det i praksis er åpnet en viss adgang til å få avgjort abstrakte rettsspørsmål uten tilknytning til konkrete rettstvister, men at det må være et minstekrav at avgjørelsen vil være av «konkret betydning for bestemte rettssubjekters forhold». Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at dette i alle fall må kreves. Lagmannsretten har funnet at det foreliggende søksmål ikke har en slik betydning for bestemte rettssubjekters forhold. Lagmannsrettens vurdering for så vidt kan ikke overprøves av kjæremålsutvalget.
Etter omstendighetene finner kjæremålsutvalget at saksomkostninger ikke bør ilegges.
Kjennelsen er enstemmig.