HR-1990-343-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-12 |
| Publisert: | HR-1990-00343k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 343 K/1990, jnr 175/1990 |
| Parter: | Synnøve og Erling Strømnes (advokat Per J. Braathen) mot Bjørn Moholdt (advokat Trond Buttingsrud). |
| Forfatter: | Røstad, Sinding-Larsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §156, §157, §160, §181, §359, §404, Domstolloven (1915) §154, §179 |
I sak reist av Bjørn Moholdt mot Synnøve og Erling Strømnes med krav om fjerning av trær på eiendommen til Strømnes avsa Ringerike herredsrett dom 20. oktober 1989 med slik slutning:
"1. Synnøve og Erling Strømnes frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Bjørn Moholdt kr. 14.057,- til Synnøve og Erling Strømnes innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen."
Omkostningsbeløpet var fastsatt på grunnlag av omkostningsoppgave som prosessfullmektiger for de saksøkte hadde inngitt. I det fastsatte omkostningsbeløp inngikk også salær og reiseutgifter til meddommerne.
Dommen ble forkynt for Synnøve og Erling Strømnes 24. oktober 1989. I prosesskrift 1. november 1989 begjærte de tilleggsdom etter tvistemålsloven §160 fordi omkostninger på 2.975,- kroner som de senere er pålagt å betale, ikke var tatt med i saksomkostningsavgjørelsen. Disse omkostninger gjaldt godtgjørelse til et vitne avhørt under hovedforhandlingen. Det ble pekt på at utelatelsen bare var en glipp fra rettens side, en "regnefeil", jf. tvistemålsloven §156.
Ved beslutning av Ringerike herredsrett 24. november 1989 ble begjæringen om tilleggsdom forkastet. Beslutningen ble forkynt for Synnøve og Erling Strømnes 25. november 1989. 30. november 1989 krevde de retting etter tvistemålsloven §157. I brev av 20. desember 1989 fra rettsformannen ved Ringerike herredsrett til Synnøve og Erling Strømnes ble uttalt:
"Deres begjæring av 30. november 1989 om rettelse av domsslutningen er mottatt 1. desember 1989. Begjæringen er fremsatt i medhold av tvistemålsloven §157. Ifølge 2. pkt. i bestemmelsen må begjæringen fremsettes innen 2 uker etter dommens forkynnelse 24. oktober 1989. Denne frist avbrytes ikke ved begjæringen 1. november 1989 om tilleggsdom, jf. §159 annet ledd. Begjæringen om rettelse er således fremsatt for sent og kan ikke tas til følge.
Retten kan ikke se at det i dommen er skrivefeil, regnefeil eller andre åpenbare uriktigheter eller utelatelser som gir grunnlag for rettelse av eget tiltak, jf. §156."
23. desember 1989 anket Synnøve og Erling Strømnes herredsrettens dom til lagmannsretten for å få endret saksomkostningsavgjørelsen. Det ble bl a anført at det ikke er hjemmel for å pålegge en som er tilkjent alle saksomkostningene, å betale regningen fra et sakkyndige vitne. Det ble videre anført at retten har gjort en feil ved å treffe saksomkostningsavgjørelsen før den hadde mottatt denne regningen. Det var også feil av retten å forkaste begjæringen om tilleggsdom. Retten skulle av eget tiltak ha rettet domsslutningen etter tvistemålsloven §156. For det tilfelle at det skulle være krav til ankesum, ble det i medhold av tvistemålsloven §359 søkt om samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
I brev fra herredsretten 2. januar 1990 ble Synnøve og Erling Strømnes' prosessfullmektig gjort oppmerksom på tvistemålsloven §181 første ledd og på at riktig rettsmiddel var kjæremål, jf. §181 annet ledd. De ankende parter fikk en ukes frist for å meddele om anken ble trukket tilbake. I prosesskrift 9. januar 1990 krevde Synnøve og Erling Strømnes prinsipalt at anken skulle fremmes slik at lagmannsretten kunne ta stilling til om feilen kunne rettes etter tvistemålsloven §156 eller §157. Subsidiært ble det begjært oppreisning for forsømmelse av fristen for å påkjære saksomkostningsavgjørelsen.
Ved beslutning av Eidsivating lagmannsrett 19. februar 1990 ble samtykke til anke nektet etter tvistemålsloven §359 første ledd annet punktum. Det ble også vist til at anken under enhver omstendighet ville måtte avvises etter tvistemålsloven §181 første ledd.
22. februar 1990 avsa Ringerike herredsrett kjennelse om oppreisningsspørsmålet med slik slutning:
"Oppreisning gis ikke."
Synnøve og Erling Strømnes påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som avsa kjennelse 26. april 1990 med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Synnøve og Erling Strømnes til Bjørn Moholdt 6.500,- - sekstusenfemhundre - kroner innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Synnøve og Erling Strømnes har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Det anføres at det er en feil som må føre til opphevelse at lagmannsretten ikke har tatt stilling til begjæringen om retting av domskonklusjonen etter tvistemålsloven §156 og §157. Når det gjelder §156 vises til Rt-1957-701.
Det er videre anført at retten i sin tid burde ha orientert Synnøve og Erling Strømnes om at det var nødvendig å påkjære i tillegg til å begjære retting. Retten har tolket loven feil når den finner at begjæring om oppreisning skulle vært fremsatt senest 9. desember 1989. Så lenge det ikke er truffet noen formell avgjørelse i spørsmålet om retting, kan ikke fristen for å begjære oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen begynne å løpe. Subsidiært blir det anført at den gjentatte begjæringen om retting 30. november 1990 må sees som en begjæring om oppreisning.
Synnøve og Erling Strømnes har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
I saksomkostninger i sak 31/89 A betaler Bjørn Moholdt kr. 17.032,- kronersyttentusenogtrettito 00/100 - til Synnøve og Erling Strømnes.
2. Subsidiært:
Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 26/4 1990 oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
I begge tilfelle: Synnøve og Erling Strømnes tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter med ialt kr. 15.000,-."
Bjørn Moholdt har anført at lagmannsrettens avgjørelse er riktig, og viser til sine anførsler gjengitt i lagmannsrettens kjennelse. Det er utelukket at en domstol kan foreta rettelse etter tvistemålsloven §156 når de kjærende parter har forsømt seg ved ikke å ta med vitneutgiftene i sin omkostningsoppgave, jf. tvistemålsloven §179 annet ledd. Avgjørelsen i Rt-1957-701 er ikke relevant. Videre er det anført at Strømnes prosessfullmektig i henhold til kjæremålet i brev 3. november 1989 gjorde de kjærende parter kjent med fristen for å erklære og med at den løp ut 7. november.
Moholdt har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 26. april 1990 stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilpliktes Synnøve og Erling Strømnes å betale til Bjørn Moholdt v/h.r.advokat Buttingsrud kr. 1.500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404.
Kjæremålet er anført å rette seg mot feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse.
Utvalget kan ikke se at det er feil at lagmannsretten ikke har tatt stilling til de kjærende parters begjæring om retting etter tvistemålsloven §156 og §157 av domsslutningen i Ringerike herredsretts dom av 20. oktober 1989. Det vises for så vidt til at den sak som var pådømt av herredsretten ikke var brakt inn for lagmannsretten, jf. bestemmelsen i §156 første punktum.
De kjærende parter kan heller ikke gis medhold i at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven uriktig når den har lagt til grunn at loven §159 annet ledd om fristavbrytelse ikke kommer til anvendelse på en begjæring om retting av domsslutningen. Det fremgår av bestemmelsens ordlyd at den gjelder begjæring om retting av domsgrunnene, jf. også tvistemålsloven §157. En slik begjæring foreligger ikke her.
Det hevdes endelig av de kjærende parter at det er en feil at lagmannsretten ikke har tatt stilling til om de kjærende parters begjæring av 30. november 1989 om retting må anses også å inneholde en begjæring om oppreisning. Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at retten har lagt til grunn at begjæring om oppreisning mot oversittelse av kjæremålsfristen, først ble fremsatt etter utløpet av fristen i domstolloven §154 for å begjære oppreisning. Utvalget finner at lagmannsrettens kjennelsesgrunner på dette punkt er tilstrekkelige. Den konkrete bevisbedømmelse kan utvalget ikke prøve.
De kjærende parter har gjort gjeldende at herredsretten burde ha orientert dem om at de i tillegg til å begjære retting også måtte påkjære saksomkostningsavgjørelsen. Dette er et angrep på herredsrettens saksbehandling som utvalget ikke kan prøve.
Kjæremålet må således forkastes.
Kjæremålsmotparten har lagt ned påstand om saksomkostnigner for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 1.500,-. Påstanden tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Synnøve og Erling Strømnes en for begge og begge for en 1.500,- - ettusenfemhundre - kroner til Bjørn Moholdt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.