HR-1993-1106-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-14 |
| Publisert: | HR-1993-01106s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-??? - Høyesterett HR-1993-01106, jnr 1993-00431. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Halvorsen, Langvand, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §3, Straffeprosessloven (1981) §388, Straffeloven (1902) §42, §33, §5 |
A, født xx.xx.1962, ble av Telemark politikammer den 25 februar 1993 siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §3l første ledd jf §5 første ledd, jf skiltforskriftenes §8. Grunnlaget var at han lørdag 20 februar 1993 ca kl 0020 på E-18 ved X i Y kjørte personbil med en hastighet av ca 125 km/t i skiltet 80-km sone. Siktedes førerkort ble beslaglagt på stedet. Han samtykket ikke i beslag, og politiet sendte saken til forhørsretten med begjæring om beslag inntil saken var avgjort, men ikke utover 7 måneder.
Kristiansand forhørsrett avsa den 19 mars 1993 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om samtykke til fortsatt beslag av førerkortet til A avslås"
Forhørsretten fant under tvil at inndragning vil innebære et uforholdsmessig inngrep.
Politiet påkjærte den 26 mars 1993 kjennelsen til Agder lagmannsrett. Ved beslutning av samme dag tok forhørsretten politiets begjæring om oppsettende virkning til følge.
Lagmannsretten avsa den 30 mars 1993 kjennelse med slik slutning:
"Førerkort tilhørende A, født xx.xx.1962, tillates beslaglagt inntil saken mot ham er endelig avgjort, men ikke ut over 20. juli 1993."
A har rettidig påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, idet det anføres å foreligge feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det anføres at de subjektive vilkår for straff ikke foreligger, idet siktede befant seg i en faktisk villfarelse med hensyn til hvilken hastighet han holdt - noe som etter de spesielle forhold i denne sak - ikke kan tilregnes ham som uaktsomt, jf straffeloven §42 annet ledd, jf første ledd. Prinsipalt hevdes at lagmannsretten uriktig har lagt en tilnærmet objektiv aktsomhetsnorm til grunn. Subsidiært hevdes det at det foreligger en saksbehandlingsfeil, idet lagmannsretten ikke har tatt tilstrekkelig stilling til hvorvidt siktede på grunn av det uriktige speedometer har vært i en faktisk villfarelse som ikke kan bebreides ham som uaktsom. Det anføres videre at lagmannsretten har lagt til grunn en for streng norm ved vurderingen av spørsmålet om førerkortbeslaget er et uforholdsmessig inngrep. Atter subsidiært på dette punkt gjøres gjeldende at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke i tilstrekkelig grad å ha vurdert siktedes anførsler.
Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Politiet har avgitt uttalelse til kjæremålet i påtegning av 26 april 1993.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset overensstemmende med straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandlingsfeil begått av lagmannsretten. Da det av kjæremålserklæringen fremgår at det på flere punkter er den konkrete lovanvendelse, subsumsjonen, som er angrepet, vil utvalget presisere at straffeprosessloven §388 nr 3 ikke gir kjæremålsutvalget adgang til å prøve denne siden av lovanvendelsen. Det er således bare tolkingen av en lovforskrift som her kan prøves i tillegg til lagmannsrettens saksbehandling.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket vegtrafikkloven §33 nr 5 feilaktig når den har uttalt "at det er skjellig grunn til å mistenke siktede for å ha forholdt seg slik det er beskrevet i siktelsen", og at det i dette tilfellet også foreligger "en noe høyere grad av sannsynlighet for domfellelse enn det vanligvis ligger i kravet om skjellig grunn til mistanke, jfr. Rt-1984-183". Lagmannsretten har videre funnet det "lite tvilsomt" at siktede har kjørt med en hastighet av ca 125 km/t og at han "burde ha forstått at hastigheten kunne være så høy som 125 km/t". Dernest har lagmannsretten erklært seg enig med forhørsretten i "at en slik fartsoverskridelse vanligvis fører til inndragning av førerkortet". Dette er så nærmere begrunnet. Lagmannsretten har til slutt behandlet spørsmålet om beslag av førerkortet representerer noe uforholdsmessig inngrep og kommet til at så ikke er tilfelle.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at ikke lagmannsretten i tilstrekkelig grad har vurdert de krav som rettspraksis stiller for å tillate beslag av førerkort. I tillegg til det som er nevnt under lovtolkingsspørsmålet, peker utvalget på at lagmannsretten har redegjort utførlig for den kjærende parts anførsler og deretter selv vurdert disse opp mot loven krav.
Etter dette må kjæremålet forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.