HR-1996-472-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-22 |
| Publisert: | HR-1996-00472s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1996-00435 M. Høyesterett HR-1996-00472S , jnr 370/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Backer, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388, §391, §392 |
Kjæremålet gjelder forkastelse av begjæring om å gjenoppta straffesak.
A ble ved Trondheim byretts dom 13 november 1985 dømt til fengsel i ett år for tyveri, bedrageri og utroskap m v, begått mens han var dagligleder for en bedrift, som senere gikk konkurs. Etter anke avsa Høyesterett dom 16 oktober 1986 hvoretter fellelsen for to av forholdene ble opphevet, og straffen for de øvrige forhold ble satt til fengsel i åtte måneder, jf Rt-1986-1076.
Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet fornyet behandling i lagmannsrett ved beslutning 26 februar 1986. A har to ganger begjært denne beslutningen omgjort. Dette er avslått av kjæremålsutvalget ved beslutninger henholdsvis 22 juli 1988 og 7 mai 1992.
I 1987 begjærte A gjenopptakelse av straffesaken. Begjæringen ble forkastet av Trondheim byrett. As kjæremål ble forkastet av lagmannsretten. Hans videre kjæremål ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 7 mai 1992.
A har i 1995 fremmet ny gjenopptakelsesbegjæring til Trondheim byrett. Byretten avsa 29 april 1996 kjennelse med slik slutning:
"As begjæring om gjenopptakelse av 14. november 1995 over dom avsagt av Trondheim byrett 13. november 1985, jfr. Høyesteretts dom av 16. oktober 1986, forkastes."
A påkjærte kjennelsen. Frostating lagmannsrett avsa 23 august 1996 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har påkjært denne kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tatt feil på en rekke punkter og at retten ikke behandlet andre punkter. Han hevder at dommen av 1985 er feil fordi han ikke hadde vinnings hensikt, og han har søkt å underbygge dette ved å gå inn på enkeltheter i saksforholdet.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset ved straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Det som er anført i kjæremålserklæringen går i alt vesentlig på forhold som utvalget ikke kan prøve. I den utstrekning det er anført at lagmannsrettens saksbehandling er mangelfull ved at ikke alle forhold av betydning er drøftet tilstrekkelig grundig, bemerkes at premissene i lagmannsrettens kjennelse må vurderes opp mot det som er temaet for gjenopptakelsessaken etter straffeprosessloven §391 nr 3 og §392 annet ledd. Lagmannsretten har også anledning til å vise til byrettens kjennelse, slik den har gjort. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.