HR-1997-372-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-27 |
| Publisert: | HR-1997-00372k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1996-03562, LB-1996-03563, Høyesterett HR-1997-00372K , jnr 114/1997 |
| Parter: | SEBY AS (advokat Karl Marthinussen) mot JOBE AS (advokat Eirik Nøkleby) |
| Forfatter: | Holmøy, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §315, §56, §313, §404, §57, §62 |
Saken gjelder saksomkostninger vedrørende avsagt uteblivelsesdom.
Kjærende part, SEBY AS, stevnet i februar 1996 JOBE AS og John Bryhn for Drammen byrett med krav om innbetaling av restoppgjør etter oppføring av et parkeringsanlegg. JOBE AS og John Bryhn innga tilsvar og stevning i motsøksmål. SEBY AS overholdt ikke den frist retten hadde satt til å inngi tilsvar i motsøksmålet. Den 21 juni 1996 ble det avsagt uteblivelsesdom i motsøksmålet, men SEBY AS ble senere gitt oppfriskning.
SEBY AS vant i all hovedsak frem både i hovedsøksmålet og i motsøksmålet. SEBY AS ble også tilkjent saksomkostninger, men med et fratrekk for omkostninger i tilknytning til den avsagte uteblivelsesdom. SEBY AS fikk heller ikke godkjent et tillegg til saksomkostningsoppgaven, og ble ikke tilkjent dekning for gebyrer i forbindelse med saksanlegget.
Etter kjæremål avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse med slik slutning:
"1. Domsslutningens punkt 2 oppheves og hjemvises til fortsatt behandling for så vidt gjelder spørsmålet om tilleggsomkostningsoppgaven og beregnede gebyrer.
2. SEBY AS dømmes til å betale i saksomkostninger til John Bryhn og JOBE AS 2.250 - totusentohundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
SEBY AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens avgjørelse. Det anføres for det første at lagmannsrettens kjennelse må oppheves fordi slutningen er utformet i strid med premissene.
Det hevdes videre at lagmannsretten har avgjort spørsmålet om omkostningene knyttet til uteblivelsesdommen i strid med loven. For det første kan det, rent generelt, ikke avsies uteblivelsesdom i motsøksmål reist med hjemmel i tvistemålsloven §56. Det finnes ikke grunnlag for å tolke begrepet "saksøkte" i tvistemålsloven §315 jf §313 slik at det også innbefatter den annen part i et motsøksmål - altså saksøker i hovedsøksmålet. Anleggelse av motsøksmål kan dessuten foretas uten inngivelse av stevning, jf tvistemålsloven §62 første ledd, og noen forkynnelse finner da ikke sted. Etter kjærende parts mening, kan det ikke være slik at overskriften på prosesskrivet hvori motsøksmålet anlegges skal være avgjørende for om uteblivelsesdom kan avsies eller ikke.
Subsidiært, under forutsetning av at det kan avsies uteblivelsesdom i motsøksmål, hevder SEBY AS at vilkårene uansett ikke var oppfylt i den konkrete saken. JOBE AS og John Bryhn krevet dom for et netto tilgodehavende, og hadde ikke spesifisert hvilke krav som ble gjort gjeldende til motregning i forhold til SEBY AS krav i hovedsøksmålet og hvilke som ble gjort gjeldende som krav i motsøksmålet. Uteblivelsesdom kan, etter kjærende parts mening, ikke avsies så lenge grunnlaget for motkravet ikke er klargjort.
I tillegg kommer at SEBY AS i realiteten hadde imøtegått de krav og anførsler JOBE AS og John Bryhn gjorde gjeldende i motsøksmålet. Det avgjørende i forhold til adgangen til å avsi uteblivelsesdom, må være hvorvidt innsigelsene foreligger innen den frist retten har satt som tilsvarsfrist. I denne saken fremkom innsigelsene av stevningen i hovedsøksmålet.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling.
2. SEBY AS tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken."
Kjæremotpartene har i brev datert 7 mars 1997 tilkjennegitt at de ikke finner grunn til å inngi tilsvar til kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse er begrenset. Utvalget forstår kjæremålet slik at det gjelder tolking av lovforskrift og saksbehandlingen ved lagmannsretten, og dette kan utvalget prøve, jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 2 og 3.
Lagmannsretten har ved avgjørelse av kjæremålet vedrørende byrettens omkostningsavgjørelse lagt til grunn at byretten etter tvistemålsloven §315 hadde adgang til å avsi uteblivelsesdom etter at saksøker i hovedsøksmålet ved pålegg om tilsvar i motsøksmålet var gjort kjent med at uteblivelsesdom kunne avsies. Utvalget er enig i lagmannsrettens lovforståelse. Tvistemålsloven §57 fastslår at når saksøkte reiser motsøksmål, får reglene om saksøkeren tilsvarende anvendelse på ham i motsøksmålet om ikke annet er bestemt ved lov.
Saksøker kan etter §315 kreve uteblivelsesdom om saksøkte ikke gir tilsvar innen den av retten etter §313 fastsatte frist. Utvalget har under noen tvil kommet til at bestemmelsene i §315 om saksøkers adgang til å kreve uteblivelsesdom også må gjelde for saksøker i et motsøksmål, når retten etter §313 har gitt pålegg om tilsvar og underrettet om at det ellers kan avsies uteblivelsesdom.
Den kjærende part har anført at motsøksmål kan reises uten egen stevning, jf tvistemålsloven §62. Dette innebærer at saksøkte i hovedsøksmålet kan velge å reise motsøksmål ved å inngi prosesskrift, som ikke skal forkynnes. Den som reiser motsøksmål kan ikke ved å velge mellom stevning eller prosesskrift avgjøre om han har krav på uteblivelsesdom etter §315. Utvalget bemerker at motsøksmålet i denne saken er reist ved stevning, og at byretten har gitt pålegg om tilsvar etter §313 første ledd. Hvorledes løsningen måtte bli når det ikke er gitt pålegg om tilsvar, finner utvalget ikke grunn til å gå inn på.
Den kjærende part har subsidiært gjort gjeldene at uteblivelsesdom ikke kan avsies fordi det i motsøksmålet ikke var spesifisert hvilke krav som ble gjort gjeldene i motregning og hvilke krav som var omfattet av motsøksmålet. Denne anførsel kan ikke prøves ved videre kjæremål.
Kjærende part har også gjort gjeldene at det ikke var adgang til å avsi uteblivelsesdom fordi det allerede i stevningen i realiteten var tatt til motmæle mot de anførsler som lå til grunn for motsøksmålet, og har blant annet vist til Rt-1988-715. Utvalget bemerker at §315 jf §313 annet ledd må forstås slik at rettens pålegg om tilsvar i motsøksmål skal etterkommes selv om stevningen i hovedsøksmålet inneholder anførsler som helt eller delvis bestrider grunnlaget for motsøksmålet. Saken skiller seg fra den påberopne kjennelse i Rt-1988-715, hvor søksøkte før tilsvarsfristens utløp hadde møtt i et rettsmøte til behandling av krav om midlertidig forføyning, som i det alt vesentlige gjaldt temaet i selve saken. Den vesentlige del av forhandlingen medgikk til avklaring av partenes syn på hovedsaken, og saksøkte hadde framlagt en dokumentsamling med skriftlige bevis. Det var også inngitt tilsvar til kjæremål over forkastelse av kravet om midlertidig forføyning som ble sendt herredsretten før tilsvarsfristen i hovedsaken utløp, hvor samtlige spørsmål som var nevnt i stevningen var behandlet. Det forelå således i den saken helt spesielle grunner for at uteblivelsesdom ikke kunne avsies.
Den kjærende part har særskilt gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, er i strid med lagmannsrettens begrunnelse ved at lagmannsretten har opphevet og hjemvist byrettens omkostningsavgjørelse, domsslutningens punkt 1, selv om kjæremålet på dette punkt bare gjaldt tilleggsomkostningsoppgave og beregnede gebyr. Utvalget bemerker at lagmannsrettens kjennelse må forstås slik at opphevelsen bare gjelder spørsmål om tilleggsomkostningsoppgaven og beregnede gebyrer. Den øvrige del av byrettens omkostningsavgjørelse er rettskraftig.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremotpartene har ikke inngitt kjæremålstilsvar, og det skal ikke tilkjennes saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.