HR-2001-359-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-23 |
| Publisert: | HR-2001-00359-K |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om å forkaste begjæring om å gjenoppta lagmannsrettens dom og kjennelse, i sak om grensegang i fjellet. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-2000-5 - Høyesterett HR-2001-00359, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Malvin Storelid mot Bjørg Kirsten Kalland, Olaug Anne Helle, Mads Helle (advokat Hans Lothe), Steinar Andal, Arvid Andal (advokat Atle Standal), Hjalmar Osens dødsbo v/Magne Osen, Oddvin Bygstad (advokat Harald Lima) |
| Forfatter: | Stang Lund, Oftedal Broch, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §180, §183, §86, Jordskifteloven (1979) §97 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om å forkaste begjæringen fra Malvin Storelid om å gjenoppta Gulating lagmannsretts dom og kjennelse av 16. oktober 1998. Denne sak gjaldt anke over Sogn og Fjordane jordskifteretts dom av 23. februar 1996 om grensegang i fjellet mellom gnr. 35 Redal Øvre i Naustdal og tilstøtende gårder fra Kalleskaret til Blåfjellet.
Malvin Storelid begjærte 23. desember 1999 gjenopptakelse av ankesak 96-01457 for så vidt gjelder grensene mot Buanes og Helle, samt avgjørelsene om saksomkostninger overfor disse partene og overfor Andal. Gulating lagmannsrett avsa 20. desember 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Malvin Storelid innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen kroner 2.500,- -totusenfemhundre- til advokat Ørjasæters parter; kroner 6.000,- -sekstusen- til advokat Lothes parter; kroner 4.500,- -firetusenfemhundre- til advokat Standals parter og kroner 10.000,- -titusen- til advokat Limas parter.»
Lagmannsretten la til grunn at de nye dokumentene som var fremlagt, var innhentet fra Statsarkivet, og at de var tilgjengelige for partene før tvisten ble avgjort av lagmannsretten. Retten fant at Storelid som må identifiseres med sin daværende prosessfullmektig, ikke hadde sannsynliggjort at han var uten skyld i at dokumentene først ble kjent for ham etter at saken var avsluttet. Lagmannsretten kunne heller ikke se at de nye påberopte bevis åpenbart ville medført en annen avgjørelse. Vilkårene for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 var etter dette ikke til stede. Lagmannsretten hadde da ingen foranledning til å komme nærmere inn på spørsmålet om det eventuelt var grunnlag for å endre de tidligere avgjørelser om saksomkostninger.
Malvin Storelid har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder ikke de parter som var representert av advokat Ørjasæter. Storelid har vist til begjæringen om gjenopptakelse 23. desember 1999 og etterfølgende skriv til lagmannsretten. Kort oppsummert anføres:
Storelid kan ikke lastes for at en erklæring fra Bertil Iversen Storeli fra 1863 som lå i saken om jordskifte på Frammarvik 1863-1866, først ble kjent for ham etter at saken var avsluttet. Han har blant annet vist til rettsbok for Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett i sak 6/1994 side 2, hvor det framgår at «Jordskiftedomaren opplyste kva dokument retten sat inne med og som kunne ha noko å seie for saka.» I samme rettsbok side 6 framgår at rettsformannen la fram 16 saker, hvorunder: «6. Kopi av jordskifteforretning på Frammarsvik, 1863-1866.» Dette har i ettertid vist seg å være bare en del av saken, idet skrivet fra Bertil Iversen Storeli var i samme arkivmappe. Storelid stolte på rettsformannen og trodde at en kvalitetssikring av ham var unødvendig. Ingen av motpartene eller deres prosessfullmektiger har funnet dette skrivet, og Storelid kan da ikke bebreides for ikke å ha funnet dette beviset tidligere. Det er i et senere prosesskrift også vist til jordskifterettens sak 41/1991 der det i rettsboka på side 3 første avsnitt heter: «Det var semje om at jordskiftekontoret skal freiste å få tak i dei dokument og kart som finnst for om muleg å klårlegge eigedomstilhøvet.» De nye bevis må åpenbart føre til en helt annen forståelse av saken enn den lagmannsretten har lagt til grunn og gi grunnlag for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407.
Storelid anfører også at lagmannsretten ikke har sett vitneerklæringen til Hjørdis Bygstad, og heller ikke har hatt klart for seg hvilken fjellskråning det var snakk om. Det er åpenbart at hennes vitneerklæring, sammen med befaring av området, vil medføre endringer i dommen. Da fremstår hennes vitneerklæring som nytt bevis, selv om lagmannsretten hadde den i hende. Det er aldri ført bevis for annet enn at Storelid grenser til Frammarsvik. Lagmannsretten har heller ikke har tatt hensyn til tidligere rettskraftige avgjørelser.
Når lagmannsretten hadde tilgjengelig det som var skrevet i Bygdebok for Naustdal og Helle og ikke kan ha lest det, fremstår også dette som et nytt bevis. Inntil saken kom for retten, har det vært en allmenn oppfatning at Storelid eiet sin støl og dens drikkevannkilde sør for Skitnevatnet, og at stølen grenset til Frammarsvik. Lagmannsretten har ikke tatt hensyn til bevisene til fordel for Storelid. I tillegg kommer at retten heller ikke har funnet klare bevis for at verken Helle eller Redal eier grunn i tvisteområdet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bes spesielt vurdere om det er rett at Helle skal ha eiendomsretten til vannkilden som Storelid har tatt vann fra i uminnelige tider og til denne dag.
Lagmannsretten uttaler at den ikke kan se at de bevis som nå er fremlagt, åpenbart ville medført en annen avgjørelse, og at den tidligere dom er basert på en helhetsvurdering av sakens bevisligheter, herunder en omfattende skriftlig dokumetasjon i tillegg til parts- og vitneforklaringer. Dette tyder på at lagmannsretten ikke har lest den omfattende skriftlige dokumentasjon som den viser til.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Det legges ned samme påstand om gjenopptakelse som i tidligere gjenopptakelsesbegjæring.
2. Subsidiær påstand:
Det ilegges ikke saksomkostninger i lagmannsrettens ankesak og heller ikke for begjæring om gjenopptakelse og for dette kjæremålet.»
Bjørg Kirsten Kalland, Olaug Anne Helle og Mads Helle viser til tilsvaret til lagmannsretten. Det anføres at kravet til nye bevis ikke er oppfylt, og det synes åpenbart at de bevis som er påberopt, heller ikke kunne medført en annen avgjørelse. Anførslene i kjæremålet om jordskiftet på Frammarsvik og drikkevannskilden for Storelidstølen fremstår som irrelevante i forhold til vilkårene for gjenopptakelse. Det er nedlagt slik påstand:
«1. Gulating lagmannsrett si avgjerd i gjenopptakingssaka vert stadfesta.
2. Desse kjæremotpartane vert tilkjent sakskostnader med kr 2.400.»
Hjalmar Osens dødsbo v/ Magne Osen og Oddvin Bygstad gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt, og viser til tidligere anførsler. Storelid hadde mulighet til å fremskaffe de påståtte nye bevis i forbindelse med behandlingen av saken i lagmannsretten. Det er nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Malvin Storelid dømmes til å betale sakens omkostninger til Hjalmar Osens dødsbo v/Magne Osen og Oddvin Bygstad for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2.000,-.»
Steinar Andal og Arvid Andal slutter seg til lagmannsrettens avgjørelse, og anfører at parten/prosessfullmektigen skal framlegge alle relevante dokumenter, jf. tvistemålsloven §86 første ledd. Det er åpenbart at erklæringen fra 1863 ikke ville ført til en annen avgjørelse om den hadde vært framlagt. Erklæringen går ikke inn på hvilke rettigheter Bertil Iversen Storeli mente å ha i «nabofeltet» i 1863, eller hvorfor han erklærte seg som nabo til skiftefeltet.
Det er ikke feil saksbehandling at lagmannsretten i ankesak 96-01457 ikke foretok befaring. Partene og retten drøftet i åpen rett om befaring var nødvendig ut fra det kartmaterialet og de faktiske opplysninger retten hadde for hånd. Lagmannsretten var villig til å foreta befaring. Etter lange drøftinger ble sakens parter, også Storelid og hans prosessfullmektig, enige om at det var unødvendig å foreta befaring.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet avvises.
2. Malvin Storelid betaler innen 14 dager fra forkynning av kjennelsen sakskostnader til Steinar Andal og Arvid Andal med 3.000,- kroner.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder gjenopptakelse av lagmannsrettens dom, og utvalget har full kompetanse.
Begjæringen om gjenopptakelse gjelder lagmannsrettens avgjørelse i ankesak 96-01457 for så vidt angår grensene mot Buanes og Helle og saksomkostninger i forhold til disse og i forhold til Andal. Grunnlaget er tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 om nye kjensgjerninger og bevis som først ble kjent for den kjærende part etter henvendelser til Statsarkivet etter at avgjørelsen forelå.
Den kjærende part anfører at han er uten skyld i at Bertil Iversen Storelids erklæring fra 1863 først ble kjent for ham etter at saken var avsluttet. Rettsboken for Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett i sak 6/1994 viser hvilke dokumenter retten hadde for hånden. Det framgår av rettsboken at retten også hadde kopi av jordskifteforretningen på Frammarsvik 1863-1866. Jordskiftedommeren opplyste ikke om at partene selv hadde plikt til å undersøke om Frammarsviksaken besto av flere dokumenter enn de dommeren la fram.
Utvalget bemerker at også under jordskifte skal partene gjøre rede for de faktiske forhold og bevis som er av betydning for avgjørelsen, jf. jordskifteloven §97 bokstav a som blant annet viser til tvistemålsloven §86 og §183. Dette medfører at partene av eget tiltak blant annet må iverksette undersøkelser i aktuelle offentlige arkiver som eksempelvis Statsarkivet. De påberopte utsagn i rettsboka kan ikke forstås slik at jordskiftedommeren hadde påtatt seg å skaffe fram alle relevante dokumenter vedrørende jordskifteforretningen på Frammarsvik. Tvert om viser brever 31. januar 1995 (dok. 19) og 27. februar 1995 (dok. 21) at jordskifteretten oppfordret partene til å ta med eller sende inn dokumentasjon for de krav de vil gjøre gjeldende.
Storelid har i prosesskriv 8. mars 2001 også vist til rettsbok for Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett i sak 41/1991, hvor det på side 3 framgår at det var enighet om at jordskiftekontoret «skal freiste å få tak i dei dokument og kart som finnst for om muleg å klårlegge eigedomstilhøvet». Sak 41/91 gjaldt rettsutgreiing om eiendomsrett i utmark- og fjellområdene til gnr. 87 Storelid og gnr. 88 Andal. Den var framlagt i saken som ble pådømt i ankesak 96-01457. Utvalget kan ikke se at uttalelsene i rettsboka i en annen sak kan gi noe grunnlag for at jordskifteretten rent generelt skulle ha påtatt seg å innhente alle tilgjengelige opplysninger i Statsarkivet eller fra andre kilder i sak 6/94.
Det er etterfølgende undersøkelser i blant annet Statsarkivet som har ført til framleggelse av nye bevis i saken. Utvalget bemerker at det må stilles strenge krav til at partene gjennomfører grundige undersøkelser for å skaffe fram relevante dokument og andre opplysninger mens saken pågår. Dersom undersøkelser etter at rettskraftig avgjørelse foreligger fører til at nye bevis kommer for dagen, vil normalt parten måtte bære risikoen for de manglende undersøkelser. Tvistemålsloven §407 annet ledd annet punktum vil være til hinder for gjenopptakelse i slike tilfeller, jf. eksempelvis Rt-1999-1991.
I saker om rettigheter i og til fast eiendom vil manglende undersøkelser i aktuelle offentlige arkiver som Statsarkivet, normalt medføre at gjenopptakelse vil være utelukket, jf. utvalgets kjennelse 15. mai 2001 i sak 2001/458 (HR-2001-458-K) og Rt-1991-924 og Rt-1991-1393. Slike undersøkelser kunne parten selv eller hans daværende prosessfullmektig i dette tilfellet ha foretatt før saken ble rettskraftig avgjort i lagmannsretten. Utvalget tilføyer at avgjørelsen i Rt-2000-1566 ikke kan føre til et annet resultat. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte i kjennelsen at en part må innrømmes en skjønnsmessig begrensning med hensyn til hva som kan forutsettes undersøkt og framlagt under en alminnelig saksavvikling i sak om grunn og beiterett i et fjellområde. Nødvendige undersøkelser i Statsarkivet må imidlertid partene selv forutsettes å sørge for i saker om fast eiendom.
Utvalget har etter dette ikke foranledning til å gå inn på bevisverdien av de nye bevis og om de alene eller sammen med det som tidligere er framlagt åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, jf. tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6. De øvrige anførsler i kjæremålet og senere prosesskrift er angrep på lagmannsrettens bevisbedømmelse i den sak som kreves gjenopptatt. Dette kan ikke gi grunnlag for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 når tvistemålsloven §407 annet ledd annet punktum medfører at nye bevis ikke kan påberopes. Utvalget tilføyer at den kjærende parts uttalelser om at lagmannsretten ved behandlingen av begjæringen om gjenopptakelse ikke kan ha gjort seg kjent med en del av bevisene i saken, er uten grunnlag.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes. Det er da ikke nødvendig å gå inn på gjenopptakelse av de tidligere avgjørelser om saksomkostninger.
Kjæremålet har ikke ført fram. Kjæremålsmotpartene har krevd saksomkostninger, og kravet tas til følge, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Utvalget finner at omkostninger kan settes til 2 400 kroner for Bjørg Kirsten Kalland, Olaug Anne Helle og Mads Helle, 3 000 kroner til Steinar Andal og Arvid Andal og 2 000 kroner til Hjalmar Osens dødsbo v/Magne Osen og Oddvin Bygstad i samsvar med de nedlagte påstander.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Malvin Storelid 2.400 - totusenfirehundre - kroner til Bjørg Kirsten Kalland, Olaug Anne Helle og Mads Helle i fellesskap, 3.000 - tretusen - kroner til Steinar Andal og Arvid Andal i fellesskap og 2.000 - totusen - kroner til Hjalmar Osens dødsbo v/Magne Osen og Oddvin Bygstad i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.