LA-1994-376

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-11-25
Publisert:	LA-1994-00376
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Larvik byrett Nr: 93-00164 - Agder lagmannsrett LA-1994-00376 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Hallenstvedt). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Frode Samuelsen).
Forfatter:	1. Lagdommer Per Holtar Evensen 2. Lagdommer Erling Strand 3. Eks.ord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §5

Saken gjelder økonomisk oppgjør etter avsluttet samboerforhold, og dens bakgrunn er følgende:

B, født xx.xx.1958, og A, født xx.xx.1959, traff hverandre og begynte å vanke sammen våren/sommeren 1984. En gang på høsten samme år flyttet A inn til B i hennes egen fullt møblerte og utstyrte innskuddsleilighet i et borettslag på - - - i X.

B var høsten 1984 hjemmeværende med eneomsorgen for tre barn i alderen 2-9 år fra tidligere ekteskap. Hun oppebar overgangsstønad, minstebidrag og barnetrygd med ialt kr 7100,- pr. måned, og hun klarte seg på dette uten å søke om eller motta ytterligere sosiale ytelser.

A som er murmester, arbeidet høsten 1984 og fram til mars 1986 i Nordsjøen, samtidig som hans murerfirma etter det opplyste ble drevet av hans far og bror.

I 1985 ble partene enige om å se seg om etter et annet sted å bo. Bs leilighet ble solgt, og etter dekning av gjeld ble hun sittende igjen med et nettobeløp stort ca kr 100000,-. Etter at partene i en kortere periode hadde bodd til leie annetsteds, flyttet de primo november 1985 inn i en enebolig i - - -veien som da var kjøpt. Inklusive omkostninger kostet eneboligen kr 551500,-, et beløp som i sin helhet ble dekket ved hjelp av As kontante midler og opptak av lån i bare hans navn. A ble også stående som hjemmelshaver til eiendommen. Den 16. mars 1986 fødte B partenes fellesbarn C. Noe forut for dette hadde A oppgitt sitt arbeid i Nordsjøen for selv å drive sitt murerfirma i fortsettelsen.

Etter en del uoverensstemmelser partene imellom, kjøpte B seg i desember 1988 en leilighet i - - -havna der hun sammen med de fire barna flyttet inn i januar 1989. Leiligheten som kostet kr 330000,-, ble finansiert ved kontant betaling av kr 30000,- som B fikk av A og ved hjelp av et lån stort kr 300000,- B opptok i eget navn og med A som kausjonist. Da B flyttet ut fra - - -veien, tok hun med seg det innbo/utstyr hun hadde bragt med seg dit ved innflyttingen.

Partene opprettholdt kontakt i fortsettelsen, og etter enighet flyttet B og barna sammen med A i - - -veien igjen våren 1990. Leilighetsmarkedet var nå blitt slik at leiligheten i - - -havna ikke kunne selges for mer enn kr 250000,-. I denne situasjonen ble det valgt ikke å selge leiligheten. Etter å ha stått ubrukt i et par måneder, ble den istedet bortleid til Bs søster. Den leie som denne betalte, var ikke tilstrekkelig til dekning av husleien til borettslaget og renter/avdrag på lånet stort kr 300000,-.

I november 1991 tok partenes forhold igjen slutt, og B og barna flyttet tilbake til - - -havna. Også denne gang tok B med seg alt sitt innbo og utstyr.

Etter at samboerforholdet med dette var definitivt slutt, pågikk det en diskusjon partene imellom om oppgjøret av deres økonomiske mellomværende. Begge engasjerte advokat, men noen ordning kom ikke istand, og den 25. mars 1993 stevnet B v/advokat Frode Samuelsen A inn for Larvik byrett. A tok til gjenmæle v/advokat Gunnar Hallenstvedt. Hovedforhandling ble holdt den 10. august 1993, og den 18. februar 1994 avsa byretten dom med slik slutning:

"1. A dømmes til å betale kr 100000,- - kroneretthundretusen 00/100 - til B med 15 % renter fra 1. desember 1991 og fram til 1. januar 1994, og deretter med 12 % rente.

Oppfyllingsfristen settes til 2 - to- uker etter denne doms forkynnelse.

2. Hver av partene dekker sine omkostninger."

På vegne av A påanket advokat Gunnar Hallenstvedt byrettens dom til Agder lagmannsrett den 24. mars 1994. Han nedla slik påstand:

"1. A frifinnes.

2. B dømmes til å betale saksomkostninger."

Anketilsvar ble på Bs vegne inngitt av advokat Frode Samuelsen den 13. mai 1994. Heri ble det nedlagt slik påstand:

"1. A dømmes til å betale kr 200000,- til B med tilllegg av morarenter fra 01/12-1991.

2. Subsidiært:

Larvik byretts dom pkt. 1 i slutningen stadfestes.

3. A tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, eventuelt til det offentlige."

Etter at lagmannsretten hadde påpekt at Bs prinsipale påstand og de anførsler som var knyttet til denne innebar et angrep på byrettens dom og derfor var å betrakte som en motanke, ble Bs påstand endret til å omfatte pkt. 2 og 3 i påstanden gjengitt foran.

Ankeforhandling ble holdt i Skien den 27. oktober 1994. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner, og dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser. A har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er bygget på gal bevisbedømmelse, noe som kan skyldes at det tok seks måneder å få avsagt dommen, og på uriktig rettsanvendelse.

Før innflyttingen i - - -veien bodde A bare i perioder hos B. Første del av samboerforholdet besto således fra november 1985 til høsten 1988. Etter et brudd på 1 3/4 år, bodde partene så sammen igjen i 1 1/2 år. De to samboerperiodene skal med tanke på det økonomiske oppgjør ikke legges sammen eller vurderes samlet.

Det var mellom partene aldri snakk om å gifte seg, og da B forlot - - -veien for første gang høsten 1988 skjedde det et fullstendig oppgjør mellom dem. Således fikk B av A utbetalt et beløp stort kr 30000,-, samtidig som A stillet seg som kausjonist for det lån stort kr 300000,- som B opptok for kjøp av leiligheten i - - -havna. B tok også med seg alt hun hadde bragt inn av innbo og løsøre. Ethvert krav som måtte referere seg til tiden før bruddet høsten 1988, er for øvrig foreldet.

Når det gjelder lånet stort kr 300000,-, er situasjonen nå den at dette er redusert til vel kr 105000,-, idet det overskytende er inndekket ved hjelp av et etableringslån som B har oppnådd. A står fortsatt som kausjonist for restlånet som nå er innkrevet av banken.

Det bestrides at det er oppstått noe sameie for så vidt gjelder - - -veien. A var den eneste som kunne kjøpe eiendommen, og han dekket kjøpesummen kr 551000,- ved hjelp av egne midler kr 150000,- og et lån som han opptok som enedebitor. I fortsettelsen dekket han av egne midler renter/avdrag på lånet og alle utgifter til forsikring og offentlige avgifter. A dekket også utgiftene til strøm, fyring, telefon og bilhold.

- - -veien er nå solgt for kr 840000,- minus omkostninger. Før salget hadde A i årene 1986-1991 påkostet eiendommen ialt kr 309752,- i tillegg til en ikke ubetydelig egeninnsats, herav kr 200598,- i 1989, dvs. i et år da det var brudd mellom partene. Selv om det bare sees på de rene utlegg, innebar dette at A hadde et tap på kr 40-50000,- på eiendommen. Av ligningsmyndighetene ble det godkjent et tap stort kr 150000,-.

De anskaffelser og det arbeid B og hennes foreldre foretok og utførte i - - -veien kan passende verdsettes til ialt kr 5000,-.

De kr 85000,- som B hadde til disposisjon etter salget av sin leilighet, vites ikke for noen vesentlig del å være brukt på - - -veien. Derimot har B selv brukt betydelige beløp til anskaffelse av TV, video- og stereoanlegg, senger og annet innbo, samt klær.

Det bestrides ikke at B og hennes familie har utført diverse mindre arbeider til partenes felles nytte og glede, og til glede for Bs særkullsbarn likeså. Disse arbeider har imidlertid ikke vært av større omfang eller av annen art enn det de burde gjøre uten noen form for vederlag.

På sin side har A utført arbeider for ca 5000,- på Bs leilighet. Han har også utført arbeid for hennes foreldre uten å kreve noe for det.

Av A har B fått dekket ialt kr 63887,-. Ved første brudd fikk hun utbetalt kr 30000,-, ved det siste kr 10000,-. I april 1991 fikk hun kr 12000,- i forbindelse med hennes barns konfirmasjon, og ved oppussing av Bs leilighet dekket A en materialutgift stor kr 9787,-. Da B flyttet ut siste gang tok hun også med seg en vaskemaskin, en tørketrommel, en vannseng, to skrivebord og en kaffetrakter, alt kjøpt og betalt av A for ialt kr 13650,-.

I tillegg har B og hennes barn bodd gratis i As bolig, samtidig som hun vederlagsfritt har disponert hans bil og med denne kjørt ca 20000 km. pr. år.

De av revisor utarbeidede og nå framlagte oppgaver viser at A i årene 1985-1991 har hatt gjennomsnittlig kr 101229,- pr. år til rent privat forbruk, og alt dette ble brukt. Til sammenligning hadde B i årene 1990 og 1991 månedlige inntekter på hhv. kr 5280,- og kr 4399,-. Herav måtte hun nytte kr 1200,- pr. måned til dekning av underskudd på fremleie av leiligheten i - - -havna. Dette viser at A har dekket en vesentlig større del av utgiftene ti fellesskapets underhold enn det B gjorde.

Bs arbeidsinnsats i hjemmet var helt ordinær.

Det er intet her som kan begrunne et sameie i - - -veien eller et vederlagskrav. A bestrider at det er inngått noen avtale om kr 200000,- som påberopt av B, og noe grunnlag for et berettiget vederlagskrav foreligger ikke. Ethvert krav som refererer seg til første samboerforhold er foreldet.

For øvrig fastholdes det som ble anført for byretten, og det vises til Rt-1984-497 flg.

A har nedlagt slik endelig påstand:

"1. A frifinnes.

2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter."

B har i det vesentligste gjort gjeldende:

B hadde høsten 1984 et komplett hjem, leilighet fullt møblert og utstyrt. Hennes økonomi var ordnet, og hun klarte seg uten sosial stønad. Etter å ha bodd sammen til våren 1985, hadde partene flere baller i lufta. De så på leilighet i Sandnes, men droppet tanken om å flytte dit. De var imidlertid enige om å starte sammen, og det ble til at Bs leilighet ble solgt, noe som ga henne et nettoutbytte på ca kr 100000,-.

Partene leide nå, fra august til november 1985, en leilighet i - - -gata. B dekket husleien, og A hadde mulighet til å spare. Sammen så de på forskjellige eiendommer som var til salgs. De var sammen om å kjøpe - - -veien. B var nå gravid og hadde et sykehusopphold i forbindelse med dette, men det var hun som faktisk overtok - - -veien primo november 1985, idet A da var i Nordsjøen. Noen avtale om at eiendommen skulle være As var ikke inngått.

Den tidligere eier av - - -veien hadde fjernet alt av panelovner, og B gikk til anskaffelse av slike. Sammen med sine foreldre foretok hun en omfattende oppussing av et stort soverom. Herunder ble takplater, listverk, maling og tapet, samt et klesskap innkjøpt. Alt det her nevnte ble betalt ved hjelp av Bs midler.

I tiden fram til mars 1986 var A i Nordsjøen og således borte fra hjemmet i perioder. Også etter den tid var han mye fraværende. Han hadde mange reisedager og var til tider ukependler. Herunder tok B seg alene av hjem og barn, samtidig som hun og hennes foreldre utførte "finarbeid" som maling og tapetsering i - - -veien. Hennes far satte også opp et terrasserekkverk. Det arbeid A utførte på eiendommen besto i muring, oppføring av påbygg og garasje m.v.

I første samboerperiode bidro B med alt hun oppebar som bidrag m.v., fram til fellesbarnets fødsel i mars 1986 ca kr 7000,- pr. mnd., senere noe mindre, samt med de kr 100000,- hun satt igjen med etter salget av sin leilighet. Disse midler gikk i sin helhet med til familiens underhold, klær m.v., samt til utgifter ved anskaffelser av panelovner, maling, tapet m.v. til - - -veien. A hadde på sin side ikke slike beløp til disposisjon for privat forbruk som oppstillingen fra hans revisor viser. Således kan det ikke sees at en restskatt m/tillegg av renter for 1986, utlignet i 1987 med ialt kr 122956,- er hensyntatt.

Når samboerforholdet tok slutt sent i 1988, skyldtes det uoverensstemmelser partene imellom. B syntes bl.a. at A gjorde seg skyldig i negativ forskjellsbehandling av to av hennes barn, mens han var som en far for det tredje. Det erkjennes at A dengang betalte henne kr 30000,-. Så lenge bruddet varte, var det et greit forhold partene imellom. De besøkte hverandre og hjalp hverandre med forskjellige ting.

Før B flyttet tilbake til - - -veien, stillet B som betingelse at alle barna måtte behandles likt. Partene ringforlovet seg, og det ble avtalt at B ved et eventuelt nytt brudd skulle ha utbetalt fra A kr 200000,-. Beklageligvis ble noen skriftlig avtale ikke opprettet.

I motsetning til hva tilfellet hadde vært i første periode av samboerforholdet, fikk B i den siste perioden disposisjonsrett over As bankkonto. Fortsatt gikk imidlertid det hun oppebar som bidrag og barnetrygd med til fellesskapets underhold.

Mens annen periode av samboerforholdet besto, ble leiligheten i - - -havna bortleiet, noe som ga et månedlig underskudd stort kr 1200,-. Forholdene omkring leiligheten var en påkjenning og en medvirkende årsak til det endelige brudd partene imellom. Da dette kom, tok B med seg det innbo/løsøre hun hadde bragt inn, samt det innbo som under samboerforholdets bestående var anskaffet til erstatning av utrangerte deler av samme. At den før nevnte avtale eksisterte, godtgjøres ved at A ved oppbruddet lot B få med seg en Chevrolet personbil. Denne tok han imidlertid senere tilbake. Deretter fikk B en Ford Taunus, men også denne tok A tilbake. I denne forbindelse ga A klart uttrykk for at han ville påta seg ansvaret for de kr 113000,- av det opprinnelige lån stort kr 300000,- i Kredittkassen som nå står udekket og som han hadde kausjonert for.

Under hele den tid forholdet partene imellom har vart, også i den tid de bodde fra hverandre, har B bidratt til familiens underhold og muliggjort As opplegging av formue. Foruten å forestå omsorgsarbeidet for såvel A som barna, samt å bruke såvel gevinst på leilighetssalg som alle sine løpende inntekter på fellesskapets underhold, har hun og hennes familie utført omfattende arbeider til oppussing av - - -veien. Selv har hun vært med på arbeid i As murerfirma, samt utført arbeid i firmaets lokaler og på et hybelhus som eies av A.

For B er situasjonen at hun idag sitter med en gjeld på mer enn kr 300000,- og er avhengig av sosialhjelp, mens A på sin side har opparbeidet seg en formue på kr 300000,-.

Det gjøres prinsipalt gjeldende at B såvel gjennom økonomisk tilskudd som gjennom arbeidsinnsats i og utenfor hjemmet har muliggjort anskaffelsen av - - -veien og eiendommens oppgradering, slik at hun må anses som medeier i denne for en halvdel. Hun forholder seg imidlertid til den avtale som ble inngått ved samboerforholdets gjenopptagelse og krever dekket kr 100000,- som tilkjent av byretten.

Subsidiært krever B seg tilkjent et vederlag stort kr 100000,-. Det vises for så vidt til dom i Rt-1984-497 flg. Under fastholden av de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten, er det nedlagt slik påstand:

"1. Larvik byretts dom pkt. 1 i slutningen stadfestes.

2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, eventuelt til det offentlige."

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken står for lagmannsretten i nogenlunde samme stilling som for byretten, dog således at lagmannsretten har hørt et vitne som ikke ble ført der, mens to vitner som ble ført for byretten, ikke har forklart seg i lagmannsretten. Da B ikke har erklært motanke, er ankesaken begrenset til å gjelde de kr 100000,- hun ble tilkjent av byretten.

Når det først gjelder eiendommen - - -veien, er lagmannsretten enig med byretten i at B ikke for noen del kan anses å ha blitt medeier i denne, og den kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse for dette. Skulle det ha oppstått noe sameie partene imellom, måtte det ha foreligget en avtale om dette eller rent faktisk ha skjedd noe som etter en konkret vurdering kunne anses som en rettsstiftende omstendighet. Intet av dette er tilfellet her. Avtale foreligger ikke, og hverken på det tidspunkt da - - -veien ble anskaffet eller senere under samboerforholdets første del kan partene sies å ha hatt en felles eller sammenfiltret økonomi. Det må legges til grunn at de i hovedsak og ved hjelp av sine respektive midler bestred nærmere bestemte deler av de samlede utgifter. Bs midler gikk med til dekning av utgifter til daglig underhold, mens A på sin side dekket bl.a. alle utgifter i tilknytning til boligen, herunder renter og avdrag på pantelånet som han var eneansvarlig for. B og hennes foreldre utførte en del arbeider på boligen, men ikke i slikt omfang at det etter lagmannsrettens vurdering kunne gjøre henne til medeier. I det hele anser lagmannsretten medeierskap for B her uforenlig med det som av Høyesterett ble lagt til grunn i dom inntatt i Rt-1984-497 flg. og den praksis som senere har vært fulgt. B har påberopt seg en muntlig avtale om at hun, dersom partenes forhold igjen skulle ta slutt, skulle få utbetalt kr 200000,- av A. Avtalen hevdes å være inngått forut for og i forbindelse med at partene gjenopptok samlivet sommeren 1990.

Lagmannsretten anser det høyst sannsynlig at partene før gjenopptagelsen av samlivet diskuterte ulike sider ved samboerforholdet, også hva som skulle skje ved et eventuelt nytt brudd. Den finner det imidlertid ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at noen avtale med nettopp nevnte innhold ble inngått. På bakgrunn av den tidligere turbulens i partenes forhold må det ha formodningen mot seg at A, uten å ta noe forbehold om når dette måtte skje, ville forplikte seg til å betale et så betydelig beløp ved et nytt brudd. Under enhver omstendighet må bevisbyrden for avtalens eksistens påhvile B, og da denne ikke ikke er oppfylt, må den foreliggende tvil gå ut over henne.

I likhet med byretten har lagmannsretten kommet til at B har et berettiget krav på et visst vederlag basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og ikke minst på hva som tilsies ut fra rene rimelighetsbetraktninger. Ved denne vurdering har lagmannsretten lagt vekt på følgende:

Før partene slo seg sammen, disponerte B som før nevnt egen, fullt møblert leilighet, samtidig som hun klarte seg på det hun mottok i form av overgangsstønad, bidrag og barnetrygd, ialt vel kr 7000,- pr. måned. Hennes yngste barn var blitt 2 år, og det kan ikke ses bort fra at hun kunne skaffet seg noe inntekt ved arbeid utenfor hjemmet. Bs møbler og utstyr ble nyttet i fellesskap under de to samboerperioder. Inntil innflyttingen i - - -veien senhøstes 1985 dekket B husleie. Det alt vesentligste av det hun mottok av ytelser som foran nevnt, fra mars 1986 kr 4 - 5000,- pr. måned, medgikk til fellesskapets underhold. Dette gjaldt også det vesentligste av det nettobeløp hun satt igjen med etter salget av sin leilighet. Noen del av sistnevnte beløp ble også brukt til anskaffelser i forbindelse med oppussing i - - -veien. Lagmannsretten har videre funnet å måtte legge til grunn at B og hennes foreldre uførte ikke ubetydelige arbeider på boligen og derved tilførte denne verdier, samt at B selv utførte noe arbeid såvel i As firma som på et hybelbygg tilhørende ham. Sist, men ikke minst sitter lagmannsretten igjen med et klart inntrykk av at B i samboerperiodene hadde ansvaret for og foresto en vesentlig større del av omsorgsarbeidet enn hva som er vanlig i parforhold i vår tid. Dette var også nødvendig, idet A, foruten å gjøre egeninnsats på boligeiendommen, var sterkt opptatt med driften av sitt firma og herunder var mye fraværende fra hjemmet. I 1991 hadde han således hele 180 reisedøgn med overnatting, noe som fremgår av hans selvangivelse. Ved den merinnsats B gjorde i hjemmet bidro hun til at A kunne konsentrere seg om ting som ga seg positive utslag i hans økonomi. På den annen side medførte den og fellesbarnets fødsel i 1986 at B var avskåret fra den mulighet til å skaffe seg inntekter ved arbeid hun ellers kanskje ville hatt.

Som det fremgår av foranstående, anser lagmannsretten det godtgjort at A i stor grad kunne konsentrere seg om inntektsgivende arbeid, om oppbyggingen og driften av sitt murerfirma og om arbeider på - - -veien. Det er fremlagt oppgaver fra hans revisor som viser at A i årene 1985 - 1991 hadde gjennomsnittlig kr 8435,- pr. måned diponibelt til rent privatforbruk etter at kapitalbevegelser, skatter og alle kapitalutgifter på den faste eiendom var hensyntatt. Ser en bort fra hans inntekt i 1989, et år da partene levet fra hverandre og As inntekt lå over gjennomsnittet, blir det gjennomsnittlig disponible månedsbeløp noe mindre, nemlig kr kr 7855,-. Minst var As inntekter i de første to år av partenes samliv. Det skal også bemerkes at revisor i sin beregning av beløp disponibelt til rent privatforbruk i årene 1988, 1990 og 1991 har medtatt diettgodtgjørelser store hhv. kr 39000,-, kr 54000,- og kr 36000,-, dette uten å ta hensyn til de faktiske merutgifter A måtte ha i forbindelse med den reisevirksomhet som lå til grunn for godtgjørelsene. I hvert fall for 1991 da A hadde 180 reisedøgn med overnatting, har han selv i sine ligningsoppgaver oppgitt at han ikke hadde noe overskudd på reisegodtgjørelsen.

Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å betvile at A bidro til fellesskapets underhold med det vesentligste av det han i henhold til foranstående hadde disponibelt til rent privatforbruk, beløp som i hvert fall i den senere del av samboerforholdet må antas å ha vært noe større enn de kontanttilskudd B ydte. Den legger også til grunn at A har ydt B de forstrekninger som fremgår av hans foran gjengitte anførsler. På den annen side har lagmannsretten merket seg at A ligningsmessig har nydt godt av særfradrag for forsørgelse av B og hennes tre særkullsbarn.

For B var situasjonen da forholdet partene imellom tok endelig slutt, dvs. ultimo 1991, at hun ganske visst satt med egen leilighet med møbler og utstyr, men også med en gjeld på kr 300000,-. Hun var således i en mye dårligere økonomisk stilling enn den hun var i da partenes samboerforhold ble etablert i 1984/1985. A har i den samme periode hatt en pen formuesfremgang, noe som kan utledes av hans selvangivelser for 1984 og 1991, idet disse korrigeres for merverdi på bil i 1984 og merverdier på fast eiendom i 1991. Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at denne formuesfremgang indirekte og i ikke ubetydelig grad er muliggjort ved Bs innsats i form av arbeid og bruk av egne midler.

Etter en samlet vurdering av det foran nevnte har lagmannsretten blitt stående ved at rimelighet tilsier at B nå tilkjennes et beløp stort kr 60000,-, og den avsier dom i samsvar med dette.

B har påstått seg tilkjent renter med virkning fra 1. desember 1991. Lagmannsretten finner at hun bør tilkjennes renter, men først med virkning fra saksanlegget den 25. mars 1993 og da i medhold av lov om renter ved forsinket betaling m.m. §5, idet det krav B har fremmet må anses nær beslektet med krav av den art som foranlediget denne unntaksbestemmelse. Det vises for så vidt til NOU 1974:54 side 46.

Det fremgår av foranstående at lagmannsretten har vurdert partenes to samboerperioder under ett. Dette er gjort fordi lagmannsretten ikke har ansett avslutningen av første samboerperiode som noe endelig brudd partene imellom. Som konsekvens av dette standpunkt har det ikke vært aktuelt å foreta noen nærmere vurdering av As anførsel om at ethvert krav som måtte referere seg til første samboerperiode er foreldet.

Etter det resultat som lagmannsretten er kommet til, må saken anses dels vunnet og dels tapt. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 bestemmes det derfor at hver av partene dekker sin omkostninger, idet noe grunnlag for å bringe annet ledd i §174 ikke kan anses å foreligge.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale til B kr 60000,- - kronersekstitusen - med tillegg av 15 - femten - prosent rente pro anno fra 25. mars 1993 til 31. desember 1993 og 12 - tolv - prosent rente pro anno fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Hver av partene dekker sine omkostninger.