Rt-1984-497
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1984-03-30 |
| Publisert: | Rt-1984-497 (124-84) |
| Stikkord: | (Samboerdom II), Familierett, Samboerforhold, Felles bolig, Sameie, Særeie |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om felles bolig oppført under samboerforholdet var sameie. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1984-00052, L.nr. 52/1984 |
| Parter: | [A-mann] (advokat Jon Lyng) mot [B-kvinne] (advokat Amund Fougner - til prøve) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Sandene, Røstad, Aasland, Blom |
| Lovhenvisninger: | Hendelege eigedomshøvelova (1969) §1, §10, §11, Ektefelleloven (1927) §25, Sameigelova (1965) §1 |
Dommer Sinding-Larsen: B - nå gift C - og A traff hverandre sommeren 1976. I november 1976 flyttet de sammen og bodde i hennes leilighet inntil de julen 1977 flyttet inn i enebolig som var bygd på en tomt som dels var utskilt fra boligeiendom tilhørende A's far og dels fra en naboeiendom. Boligen var sammenbygd med farens enebolig. Partene bodde sammen til mai 1979, da B flyttet ut. De bodde igjen sammen fra siste halvdel av juli 1979 til 1. oktober samme år, da B flyttet til Nord-Norge. Forholdet mellom dem var definitivt slutt i alle fall ved juletider 1979. Etter samlivsbruddet ble det tvist om eiendomsretten til boligen, som A hevdet tilhørte ham alene, og B mente var sameie, og om en del løsøre. B reiste sak ved Bergen byrett, som den 12. juni 1981 avsa dom med slik domsslutning:
«1. B og A eier i sameie med 1/2-del - en halvdel - hver de møbler som ble ervervet i fellesskap under samlivet.
2. For øvrig frifinnes A.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
B påanket dommen til Gulating lagmannsrett for så vidt angikk domsslutningens post 2 og 3. Byrettens dom er således endelig når det gjelder det omtvistede løsøre. Gulating lagmannsrett avsa den 22. april 1982 dom med slik domsslutning:
«1. A eier en ideell andel på 60% og B eier en ideell andel på 40% i eiendommen - - -veien 34 b, X.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Jeg viser til byrettens og lagmannsrettens fremstilling av saksforholdet og gjengivelse av partenes anførsler.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen. Under ankeforberedelsen har B med den ankende parts samtykke tatt opp et subsidiært krav om vederlag for det tilfelle at hun ikke skulle bli ansett som sameier i boligen.
Den ankende part, [A-mann], har i det vesentlige anført:
Under ankeforberedelsen for Høyesterett har partene på en rekke punkter blitt enige om hvilket faktum som skal legges til grunn. Det er således enighet om at A for å finansiere bygget tok opp lån på i alt kr. 235500, og at han stod som personlig debitor for disse lånene. Det er videre enighet om hvorledes byggeutgiftene er finansiert både med de opptatte lån og fra partenes privatkonti. Det er imidlertid fortsatt omtvistet når, hvordan og hvem som dekket vederlag stort kr. 2000 for tilleggstomt kjøpt av nabo. Det er enighet om hvilke inntekter partene har hatt og hva de netto har kunnet disponere i årene 1976-1979. På en del andre punkter er faktum fortsatt omtvistet, men etter den ankende parts syn gjelder dette stort sett forhold av mindre betydning.
Lagmannsrettens fremstilling av de faktiske forhold gir etter den ankende parts syn ikke et dekkende bilde av partenes situasjon, og den inneholder direkte feil og unøyaktigheter. Det er således ikke riktig at partene tjente omtrent like godt. Både når det gjelder bruttoinntekt og det som stod til disposisjon etter betaling av skatt - og for den ankende parts vedkommende også barnebidrag - var det en klar overvekt i den ankende parts favør. Dette hadde blant annet sammenheng med at ankemotparten en tid var under utdannelse.
Det er ikke riktig at partene hadde en felles økonomi. Deres økonomi var nok blandet sammen når det gjaldt den daglige husholdning og anskaffelsen av møbler, men helt atskilt når det gjaldt anskaffelsen av huset.
Lagmannsretten har oversett at vesentlig planlegging og forberedende arbeid og anskaffelser var gjort før partene flyttet sammen og også før de begynte å være fast sammen. Huset ville ha blitt bygd også om den ankende part ikke var kommet inn i bildet. Hun drog nytte av et allerede eksisterende byggeprosjekt.
Lagmannsrettens premisser gir inntrykk av at partene var likeverdige når det gjaldt finansieringen. Dette er ikke riktig. Det er uriktig at renter og avdrag ble dekket av felles midler. Det vesentligste av det som er betalt, er dekket etter at partene flyttet fra hverandre. Det som ble betalt mens de bodde sammen, er i alt vesentlig betalt av den ankende part.
Det er ikke riktig at partene utførte like meget arbeid til fellesskapets beste. Den ankende parts egeninnsats på bygget var vesentlig større enn ankemotpartens.
Den ankende part bestrider ikke at det kan etableres sameie mellom samboere både når det gjelder enkelte eiendeler og samtlige eiendeler. Samliv uten vigsel fører imidlertid ikke i seg selv til at partenes eiendeler blir sameie. For at det skal oppstå sameie kreves en rettsstiftende kjensgjerning. En slik rettsstiftende kjensgjerning foreligger ikke når det gjelder den omtvistede boligeiendom. Lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig. Selv om man bygger på det faktum lagmannsretten har lagt til grunn, foreligger det ikke omstendigheter som kan begrunne at boligeiendommen skal anses som sameie mellom partene.
Den ankende part bestrider ikke at sammenblanding av samboeres økonomi alene eller sammen med andre forhold kan gi grunnlag for sameie. Som nevnt, har det imidlertid ikke vært noen sammenblandet økonomi når det gjaldt boligen.
Tomten var en gave fra den ankende parts far. Gaveløftet ble gitt lenge før partene møttes. Midlene til bygget var dels den ankende parts egne midler, dels midler han lånte og som han står ansvarlig for overfor låneinstitusjonene. Hans kontante tilskudd har vært ca kr. 220000 mot hennes ca kr. 13000. I tillegg til dette kommer tomteverdien på ca kr. 60000. Det må også legges vekt på at den ankende parts far har utført et betydelig arbeid på bygget, og at også broren har medvirket. Ankemotpartens økonomiske bidrag har vært så beskjedent at det ikke kan gi grunnlag for noen medeiendomsrett.
I tillegg til utgiftene til selve bygget har den ankende part dekket alle faste utgifter til boligen.
Det foreligger ingen skjevhet i bruken av partenes midler, slik at hennes midler er gått til fellesforbruk og hans til bygget. Han har hatt størst inntekt og har dekket sin del av fellesforbruk og felles anskaffelser. Under enhver omstendighet har samlivet vært så kortvarig at en mulig skjevhet ikke kan være avgjørende.
Ved vurderingen av oppgjøret mellom partene må det legges vekt på at hun har fått halvdelen av innboet og bilen. Det vil ikke være rimelig at hun skulle få andel i verdistigningen på boligeiendommen.
Når det gjelder partenes egeninnsats, vises til byrettens vurdering som etter den ankende parts syn er riktig. En innsats under byggearbeidet kan for øvrig ikke i seg selv gi grunnlag for en eierandel hvis innsatsen ikke er meget stor, noe den ikke har vært her. Ankemotpartens innsats som husmor har vært av begrenset omfang. Hun var i arbeid, det var ingen barn, og også den ankende part gjorde en innsats hjemme. Dersom innsatsen på bygget og i hjemmet skulle gi grunnlag for sameierett, måtte det ha dreiet seg om en innsats som var en nødvendig forutsetning for anskaffelsen, og det dreier det seg ikke under noen omstendighet om her.
Det må i den ankende parts favør legges vekt på at tomten er en gave fra hans far og at boligen er oppført inntil foreldrenes hus, slik at det nærmest dreier seg om en «generasjonsbolig». Dette tilsier at det bør utvises en betydelig grad av varsomhet med å fastslå sameie hvis det ikke foreligger klare rettsstiftende kjensgjerninger. Det må også tillegges vekt at både gaveløftet fra den ankende parts far og tilsagnet fra nabo om tilleggstomt forelå før samboerforholdet begynte.
Subsidiært hevdes at den sameieandel lagmannsretten har tilkjent ankemotparten er for stor.
Den ankende part vil ikke bestride at det under særlige omstendigheter kan være grunnlag for vederlagskrav ved det økonomiske oppgjør etter samboforhold. Det vises for så vidt til NOU 1980:50 side 20. Grunnlaget for et slikt krav må være alminnelige rettsprinsipper og rimelighetsbetraktninger.
Lov av 10. april 1969 nr. 17 om hendelege eigedomshøve §10 og §11 som ankemotparten påberoper, kan ikke anvendes. Loven gjelder etter §1 bare når ikke annet følger av «serlege rettshøve». Heller ikke §25 annet ledd i lov om ektefellers formuesforhold kan anvendes, verken direkte eller pr. analogi, i et samboerforhold. Det er en utpreget positiv rettslig regel.
Det bestrides at ankemotparten har krav på vederlag. Det er således ikke grunnlag for krav på vederlag for husholdningsutgifter og husleie frem til desember 1977, dette allerede fordi det ikke kan legges til grunn at ankemotparten har dekket mer enn sin del av slike utgifter under samlivet. Heller ikke hennes innsats under byggearbeidet er av slik art og omfang at det er grunnlag for vederlagskrav. Det eneste det overhodet kan bli spørsmål om, er de kr. 13000 som hun har bidratt med til materialer m.v. Å regne med noen verdistigning på dette beløp er det ikke i noe tilfelle grunnlag for. Den ankende part mener at et mulig krav må anses oppgjort ved hans utbetaling på kr. 10000 i desember 1979. Om denne utbetaling vises til byrettens dom.
Den ankende part, som har hatt fri sakførsel for alle instanser, har nedlagt slik påstand:
«1. A frifinnes.
2. A og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Ankemotparten, [B-kvinne], har i det vesentlige anført:
Det er enighet om at samliv uten vigsel ikke automatisk fører til sameie mellom partene. Men sameie kan etableres ikke bare ved avtale, men også på andre grunnlag, således ved sammenblanding av økonomi eller ved at ting bringes inn i fellesskap.
Selv om det på en rekke punkter er enighet mellom partene om de faktiske forhold, er det uenighet på flere punkter som etter ankemotpartens mening vil være av betydning for den samlede vurdering som må foretas.
Det hevdes at det oppstod et fast forhold mellom partene allerede i august 1976 og at dette må tas i betraktning ved totalvurderingen. Bruddet i mai-juli 1979 var ikke av alvorlig art, og noe definitivt brudd var det ikke før henimot jul 1979. Varigheten av forholdet har under enhver omstendighet vært tilstrekkelig til at sameie kunne etableres. Det avgjørende må være at det har vært et fast samlivsforhold. Det bestrides at de har levd sammen på prøve, eller at forlovelsen bare var en formalitet. Det kan ikke tillegges noen vekt at de avlyste det planlagte bryllup i februar 1978. Samlivet fortsatte som før.
Partenes formål da de flyttet sammen var å skape et fast og varig forhold, og den boligen som ble bygd, skulle være deres felles hjem. Den ankende part var med på planleggingen allerede fra august 1976. Den ankende parts anførsel om at hun først ble gjort nærmere kjent med byggeplanene sommeren 1977 har ingen sannsynlighet for seg når man ser hen til forholdet mellom dem. Når den ankende part i lånesøknaden til Husbanken oppgav at husstanden skulle bestå av to personer, viser dette at han regnet huset som deres felles bolig. Han ville heller ikke fått husbanklån om han skulle bo alene i boligen.
Partenes økonomi under samlivet var fullstendig sammenblandet, også når det gjelder boligen. Begge var i inntektsbringende arbeid, bortsett fra at ankemotparten i 10 måneder var student. I denne tiden hadde hun imidlertid studielån og stipend. Partene skilte ikke mellom hans og hennes midler, gikk sammen om alle anskaffelser, de gjorde begge en egeninnsats på boligen, og hun stod dessuten for det vesentlige av husarbeidet.
Hennes netto pengebidrag til den felles økonomi var i 1977-79 kr. 150000 eller noe mindre dersom det tas hensyn til at hennes bilgodtgjørelse som hjemmesykepleier ikke i sin helhet kan anses som netto inntekt. Den ankende parts netto bidrag var kr. 180000 eller noe mer dersom det tas hensyn til hans anførsler om at han også hadde en inntekt på kr. 20000 som det ikke var betalt skatt av. De disponerte således omtrent like meget.
Den første tid da de bodde i hennes leilighet, betalte hun både husleie med kr. 600 pr. måned, elektrisitet med kr. 400 pr. kvartal og husholdningsutgifter med kr. 1200 pr. måned. Hun gjorde også innkjøp av klær til dem begge. Etter at de var flyttet inn i den nye bolig, betalte også den ankende part husholdningsutgifter, men hun betalte sin del.
Partenes personlige forbruk har vært omtrent likt.
Hvem som har stått for finansiering av boligen, er ikke avgjørende når andre sameiestiftende momenter foreligger. Det vesentlige av boligens kostende er her finansiert ved lån. I tillegg kommer mindre kontante tilskudd fra partene, derav kr. 13000 fra ankemotparten. Det var tilfeldig hvem som kjøpte og betalte innbo og hvem som betalte byggeutgifter. Tas utgifter til møbler i betraktning, var hennes utlegg kr. 41000 og hans kr. 42000. Slik økonomien var sammenblandet, er det riktig å se dette under ett, og deres bidrag var da omtrent like store.
Under samlivet hadde ankemotparten bil, mens den annen part ikke hadde det. Hun skiftet ut bilen i 1979 og lånte en del penger av sin far. Den ankende parts utbetaling i desember 1979 hadde tilknytning til bilen og skjedde til hennes far. Det er enighet om at bilen ikke er sameie.
Ankemotparten gjorde det vesentlige av husarbeidet, men gjorde også en betydelig arbeidsinnsats på huset. Hennes samlede innsats i fellesskapet var like betydelig som hans. Den arbeidsinnsats den ankende parts far gjorde på bygget, må ses som en ytelse til fordel ikke bare for sønnen, men også for hans samboer.
Om sameie skal anses etablert, kan bero på hvilken art eiendeler det dreier seg om. For felles bolig er det særlig nærliggende å anta at det foreligger et sameie. Det følger etter ankemotpartens syn av rettspraksis, jfr. blant annet Rt-1979-1463 og Rt-1980-1403.
Huset ble, selv om noen planer forelå tidligere, bygd etter at partene var flyttet sammen. Den ankende part fikk skjøte først den 24. november 1978. Selv om gavetilsagn fra faren forelå tidligere, ble gaven ikke fullbyrdet før under samlivet. Også den tilleggstomt som ble kjøpt av en nabo, ble ervervet under samlivet.
Det kan ikke tillegges noen avgjørende vekt at den ankende part stod ansvarlig for de opptatte lån. Det må i ankemotpartens favør legges vekt på at det var nødvendig for finansieringen at husbanklån ble innvilget, og at slikt lån var avhengig av at hun var hustandsmedlem. At den ankende part hadde hjemmelen til eiendommen er ikke avgjørende.
Når det gjelder partenes egen oppfatning, anføres at ankemotparten hele tiden har regnet med et varig forhold, og at boligen skulle være deres felles hjem. Den ankende har aldri gitt uttrykk for et annet syn.
Verdien av den tomt den ankende part fikk av sin far er ubetydelig i forhold til verdien av huset med tomt, og det kan derfor ikke tillegges særlig vekt at den ankende part har fått tomten.
Ankemotparten mener at partene burde ha hatt like deler i sameiet, jfr. sameieloven §1, men har akseptert lagmannsrettens resultat.
For det tilfelle at den ankende part skulle få medhold i at det ikke foreligger sameie i boligen, krever ankemotparten vederlag for de verdier hun har tilført fellesskapet, spesielt da for sin del av finansieringen av boligen og for sin del av egeninnsatsen på denne. Hennes innsats var ikke ment som en gave, og den annen part må fralegge seg den berikelse han har oppnådd. Et slikt berikelseskrav har grunnlag i lov av 10. april 1969 nr. 17 om hendelege eigedomshøve §11 jfr. §10.
Utgangspunktet ved beregning av kravet er den verdi som er tilført eiendommen, det vil si kr. 13000 i direkte pengetilskudd med tillegg av arbeidsinnsats. Det er imidlertid urimelig om hun skulle måtte nøye seg med pengeverdien på den tid den ble tilført. Hun bør også få del i verdistigningen. Lov om hendelege eigedomshøve utelukker ikke en slik løsning når det gjelder fast eiendom. Det vises ellers til at lov om ektefellers formuesforhold §25 annet ledd for sitt område må antas å hjemle verdelag beregnet også på grunnlag av senere verdistigning.
Vederlagskravet grunnes også på ulovfestede restitusjonsprinsipper. Loven om hendelege eigedomshøve er for sitt område bare en kodifikasjon av tidligere ulovfestede regler. Hun må ha rett til vederlag ikke bare på grunnlag av sitt arbeid på boligen, men også på grunnlag av husarbeidet og fordi hun en periode dekket mer enn sin del av fellesutgiftene.
Ved beregningen av kravet legges til grunn kr. 13000 som er lagt ut i kontanter og en arbeidsinnsats til en verdi av kr. 30000 som er halvdelen av partenes samlede anslåtte egeninnsats på huset. Når disse kr. 43000 ses i forhold til de samlede byggeomkostninger og verdien av det ferdige hus i dag, mener ankemotparten å ha krav på ca kr. 85000. I tillegg til dette kreves vederlag for husleie m.v. og husholdningsutgifter som hun dekket i byggetiden frem til innflytting i desember 1977. Det samlede krav avrundes til kr. 90000.
Ankemotparten, B, har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes.
Subsidiært: B tilkjennes vederlagskrav etter rettens skjønnsmessige vurdering, begrenset oppad til kr. 90000.
Saksomkostninger: A dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for byretten og B saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er foruten partene avhørt 7 vitner hvorav 3 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter, og saken står, som det vil ha fremgått av gjengivelsen av partenes anførsler, delvis i en annen stilling enn for de tidligere instanser.
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
Som også partene er enige om, medfører etablering av et samlivsforhold ikke at det partene da eier eller senere erverver, blir sameie mellom dem. Utgangspunktet er at hver fortsatt eier sitt. Skal det oppstå sameie, må det foreligge avtale eller et annet rettsstiftende moment. Grunnlag for sameie kan ved siden av avtale eksempelvis være at partenes økonomi har vært så sammenfiltret at det ikke lar seg gjøre å fastslå hvem som eier hva, eller at enkelte eiendeler er innbrakt på en slik måte at man etter en konkret vurdering kommer til at de tilhører partene i fellesskap.
Ved byrettens dom, som på dette punkt er rettskraftig, er det avgjort at partene er sameiere i det innbo og løsøre som ble anskaffet under samlivet. På den annen side fremgår det av dommen at partene hele tiden har vært enige om at både den bil ankemotparten hadde da samlivet ble etablert, og den bil hun senere har skiftet den ut med, er hennes eneeie. Partene er også enige om at deres bankinnskudd er eneeie. Heller ikke bortsett fra boligeiendommen har det således vært slik at alt partene eide var i sameie.
Den ankende part hadde alt i 1975 fått løfte av sin far om å få en del av farens boligtomt slik at han kunne føre opp en enebolig inntil foreldrenes enebolig. Han hadde også før han traff ankemotparten, fått løfte fra en nabo om å få kjøpe den tilleggstomt som var nødvendig for å kunne bygge. Han hadde fått utført tegninger til boligen. Byggetillatelse var søkt i farens navn i august 1976, og byggetillatelse ble gitt allerede 4. oktober 1976. Lånesøknad til Husbanken var sendt inn 18. oktober 1976, også denne i farens navn. Allerede sommeren 1976 hadde den ankende part sørget for trematerialer til boligen. Byggeplanene hadde således ingen sammenheng med forholdet til ankemotparten, og jeg må gå ut fra at planene både kunne og ville ha blitt gjennomført uavhengig av samlivsforholdet. Som nevnt innledningsvis flyttet partene sammen først i november 1976. Ankemotpartens innsats har ikke vært noen forutsetning for gjennomføringen av byggeplanene. Jeg peker her på at den ankende part hadde i behold kr. 26000 av lånemidlene etter at bygget var fullført.
Jeg vil videre peke på at huset har en særlig tilknytning til den ankende part og hans familie i og med at det er bygd på tomt som er en gave fra faren og vegg i vegg med foreldrenes hus.
På bakgrunn av dette og at det dreier seg om et boligprosjekt som var uavhengig av samlivsforholdet, må et etter min mening kreves klare holdepunkter for det, dersom boligen skal kunne antas å være blitt sameie mellom partene. Slike holdepunkter foreligger etter min mening ikke.
Boligen er i det alt vesentlige finansiert ved låneopptak. Lånene er opptatt av den ankende part, og han er alene ansvarlig for dem og har dekket renter og avdrag. I og med at det vesentlige av byggesummen er lånt, har byggingen ikke medført noen større belastning på den felles økonomi. Den ankende parts netto inntekt har vært høyere enn motpartens, og han har kunnet dekke en del byggeutgifter uten at det måtte gå ut over dekningen av hans andel av fellesutgiftene til husholdning m.v. Renteutgifter må for øvrig regnes som husleieutgift og således kunne anses som en del av fellesutgiftene.
At økonomien i det daglige og når det gjelder anskaffelse av innbo var sammenblandet, medfører ikke at også boligen må bli sameie, når det ikke er skjedd en slik sammenblanding også her. Som alt nevnt, har for øvrig sammenblandingen når det gjelder daglige utgifter og kjøp av innbo ikke vært ansett som noe hinder for at bil og bankinnskudd er regnet som eneeie.
En viss sammenblanding av økonomi har det vært også for boligens vedkommende, idet det er enighet om at ankemotparten har dekket byggeutgiftene med kr. 13000 av sine egne midler. Det må også legges til grunn at også hun har utført en del arbeid på bygget. Arbeidsinnsatsen har imidlertid en klar sammenheng med at det dreide seg om en bolig hvor de skulle bo sammen, og som hun måtte være interessert i å få i orden uten hensyn til eierforholdet. Arbeidsinnsatsen legger jeg derfor under de foreliggende omstendigheter ikke så stor vekt på. Noe tyngre veier det at hun også har betalt byggekostnader av egne midler. Det dreier seg imidlertid ikke om noe stort beløp, og jeg kan slik saken for øvrig ligger an, ikke se at denne utgiftsdekning gir grunnlag for å etablere en sameierposisjon.
Når det gjelder vederlagskravet, har ankemotparten tatt utgangspunkt i lov om hendelege eigedomshøve §10 jfr. §11. Jeg finner det ikke naturlig at denne loven gis anvendelse i et tilfelle som det foreliggende. Loven har et klart tingsrettslig siktepunkt. Mellom samboere består det et livs- og interessefelleskap som strekker seg langt utover eiendomsretten til de ting de anvender i fellesskap. Det er ikke unaturlig eller uvanlig at den ene bistår den annen uten tanke på økonomisk vederlag. At samboere arbeider sammen er særlig naturlig når det gjelder ting, herunder bolig som de begge skal dra nytte av, og da uten hensyn til hvem som eier den. Etter lov om ektefellers formuesforhold §25 annet ledd som regulerer det tilsvarende spørsmål for ekteskap hvor det er særeie, er det et vilkår for vederlag at det dreier seg om en vesentlig verdiøkning, og regelen er en «kan-regel».
Etter mitt syn må det imidlertid ved oppløsning av samboforhold være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger.
Det som i denne sak kan være spørsmål om, er de kr. 13000 som ankemotparten har dekket av byggeomkostningene. For arbeidsinnsatsen bør det ikke bli spørsmål om vederlag. Innsatsen skjedde i felles interesse, og det er tvilsomt om det foreligger berikelse, siden den ankende part må antas å ville ha utført arbeidet selv, dersom han ikke hadde fått bistand.
Kr. 13000 kan heller ikke anses som noe vesentlig tilskudd, og en del av beløpet er gått til dekning av utstyr som nærmest er å regne som innbo - gardiner m.v. Ankemotparten bodde i boligen i ca ett og et halvt år og har for så vidt også hatt en viss nytte av investeringen. Jeg legger også vekt på at ankemotparten har fått kr. 10000 av den ankende part i desember 1979, som et slags etteroppgjør, jfr. byrettens dom. Jeg er etter dette kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for et vederlagskrav.
Jeg er kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. De juridiske spørsmål som oppstår ved økonomiske oppgjør etter avbrutte samboerforhold, kan by på tvil. Jeg peker også på at saken for de tidligere instanser var mer tvilsom i faktisk henseende enn den har vært for Høyesterett etter den avklaring som er skjedd under ankeforberedelsen.
Jeg stemmer for denne
1. A frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Røstad, Aasland og Blom: Likeså.
Av byrettens dom (kst. byrettsdommer Harald Hove):
De to partene i saken møttes sommeren 1976. I november 1976 etablerte de et samliv ved at han flyttet inn i hennes daværende leilighet i - - -dalen på Y. I desember 1976 forlovet partene seg. I løpet av året 1977 bygget de et hus, - - -veien 34 b. Huset er bygget på tomt ved siden av hans foreldres bolig, og bygget sammen med dette slik at det framtrer som en vertikaldelt tomannsbolig. Partene flyttet inn i dette huset i julen 1977.
Partene planla vielse til februar 1978. Vielsen var bestilt i Z kirke. Vielsen ble avlyst, i det vesentlige grunnet dødsfall og sykdom i partenes familier. Bakgrunnen var imidlertid også muligens en viss usikkerhet hos ham med hensyn til å inngå ekteskap.
De to partene bodde sammen i det nye huset til 4. mai 1979. Da flyttet hun ut. Det var enighet mellom partene om dette. I siste halvdel av juli 1979 flyttet hun pånytt inn i huset, og bodde der sammen med ham til oktober 1979. Da flyttet hun til Æ for å utføre turnustjeneste som jordmor. At hun måtte flytte til Æ i oktober var klart før hun flyttet tilbake. Etter at hun flyttet til Æ var det i en periode noe kontakt mellom partene.
Denne saken gjelder spørsmålet om det foreligger sameie mellom partene i de gjenstandene som ble ervervet av partene i løpet av den tiden de bodde sammen. Det dreier seg om det nevnte huset, en bil som ble kjøpt av hennes far og løsøre i form av innbo. - - -