LA-1996-363

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-12-23
Publisert:	LA-1996-00363
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Nedenes herredsrett Nr. 95-00352 - Agder lagmannsrett LA-1996-00363.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Høie). Ankemotpart: Arendal kommune (Prosessfullmektig: Advokat Ove Andersen).
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann. Ekstraord. lagdommer Birger Lassen. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen. Med meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-19, §4-20, Tvistemålsloven (1915) §482, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §19, §7-1

Saken gjelder overprøving av vedtak den 12.05.1995 av fylkesnemnda for sosiale saker i Aust-Agder. Fylkesnemndas vedtak lyder:

"1. Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder vedtar at foreldreansvaret for C, født 1992 fratas B og A og at det gis samtykke til at Cs nåværende fosterforeldre kan adoptere ham, jfr. lov om barnevernstjenester §4-20.

2. Barnevernstjenesten i Arendal pålegges å sørge for at det blir oppnevnt verge for C, jfr. loven §4-20.

3. Det gis ingen samværsordning mellom C og hans biologiske foreldre, jfr. lov om barnevernstjenester §4-19.

4. B og A skal ikke ha rett til å vite hvor C er, jfr. lovens §4-19."

Vedtakets punkt 1 ble fattet mot en stemme.

Mindretallet kom til at det ikke burde fattes vedtak om fratagelse av foreldreansvaret og samtykke til adopsjon, og at C fortsatt burde ha samvær med sine biologiske foreldre.

Saken var fremmet for fylkesnemnda av barnevernstjenesten i Arendal.

Cs foreldre, B og A, brakte fylkesnemndas vedtak inn for Nedenes herredsrett etter sosialtjenesteloven §9-10, jfr. tvistemålsloven kap. 33.

Arendal kommune v/ordføreren tok til motmæle.

Den 28.12.1995 avsa Nedenes herredsrett dom i saken med slik domsslutning:

"Fylkesnemndas vedtak opprettholdes."

Den generelle bakgrunn i saken og anførslene for herredsretten fremgår av dens dom.

A, med advokat Wenche Høie som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.

Arendal kommune, med advokat Ove Andersen som prosessfullmektig, har imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt i Moland rådhus, Arendal, den 15. og 16.10.1996. Lagmannsretten var satt med fire meddommere, hvorav to sakkyndige.

A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Sammen med kommunens prosessfullmektig møtte seksjonsleder ved barneverntjenesten i Arendal, Knut Hagen. Med partenes samtykke fikk han anledning til å følge forhandlingene i sin helhet. Det ble avhørt 10 vitner.

A har i hovedsak anført:

Innledningsvis bemerkes at når bare A og ikke også B har anket, skyldes det at hun ikke lenger makter å føre saken, men at A får gjøre det. Hun og A bor sammen. Dersom A vinner frem, håper hun at det kan føre til at også hun får treffe C en gang i blant. A har likevel et selvstendig krav på å få prøvet fylkesnemndas vedtak for at ikke sønnen og han definitivt skal miste rett til samvær med hverandre, noe som vil være til skade for gutten.

Den generelle bakgrunnen i saken slik den er beskrevet i herredsrettens dom side 3 - 8 er i store trekk riktig. A kjenner imidlertid ikke til at det var planer om å reise utenlands med barnet. Det fremstår som en ugrunnet frykt fra barnevernet.

Herredsretten har tatt feil når den har kommet til at det vil være best for C at foreldreansvaret fratas hans biologiske foreldre og at fosterforeldrene adopterer ham. Ut fra det fosterforeldrene har sagt, må det da regnes med at han ikke får noen kontakt med sine foreldre. Det vil være av stor verdi for C å ha kontakt med og kjennskap til sine biologiske foreldre når han er barn. Det har herredsretten ikke sett betydningen av.

Hovedregelen i lov om barneverntjenester av 1992 §19 er at barnet og dets foreldre har rett til samvær med hverandre også når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen og plassert barnet i fosterhjem. Loven bygger her på det grunnsyn at det normalt er til barnets beste å ha samvær med sine foreldre når det er plassert i fosterhjem, også når fosterhjemsplasseringen er varig.

Bare i ekstraordinære tilfelle kan det være nødvendig å frata foreldremyndigheten med sikte på adopsjon, slik at alle bånd mellom barnet og foreldrene brytes. I dette tilfelle vil det ikke være til barnets beste. Det er ikke noe som gjør det nødvendig å forhindre at A og sønnen har rett til et begrenset samvær med hverandre.

A bruker ikke rusmidler av noe slag. Etter folkeskole tok han et år yrkesskole, jern og metall, samt to år ved X Yrkesskole. Senere har han vært i arbeide frem til 1987 da han ble uføretrygdet etter en større mageoperasjon. Da han var 18 år reiste han til sjøs, og var også 3 år i marinen som vervet. I 6 år arbeidet han ved Pusnes verksted, til selskapet gikk konkurs. Han tok da førerkort i klasse II og var fra 1979/80 til 1987 ansatt som bussjåfør ved AustAgder Trafikkselskap, der han for det meste kjørte lokalruter i Arendal. Vitnet, trafikksjef Daniel Leonard Hansen ved ATS, har forklart at A utførte arbeidet greit, Han var rolig og lett å samarbeide med. Det kom aldri klager på ham, tvertom positive uttalelser, spesielt fra eldre passajerer som sa han var hjelpsom.

Den tiden A var på Pusnes arbeidet han sammen med D som i vitneforklaringen omtalte ham fordelaktiv. I det hele har både venner og utenforstående vitner som har kjent A over lang tid, gjort det. Flere av vitnene har sagt at han har et godt lag med barn, blant annet setter han seg ofte ned og tegner sammen med dem, noe han er flink til. Han er en ivrig amatørmaler.

I tiden mars 1994 til januar 1995 hadde C fire samvær med foreldrene, begrenset til to timer hver gang. Samværene fant sted i Arendal med tilsynsføreren og en representant for barneverntjenesten til stede. A så frem til disse samværene, og gledet seg over dem. Tilsynsføreren har i sine rapporter hatt enkelte kritiske bemerkninger om hvordan han tedde seg under samværene, og hun har blant annet uttalt at hun følte at han var "fiendtlig innstilt til meg og min rolle". A kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen, og forstår ikke hva som kunne gi henne grunn til å føle at han var fiendtlig innstilt. Han hadde på ingen måte noen slik holdning og opptrådte slett ikke uvennlig overfor henne. Kommunens prosessfullmektig har bemerket at det ved avgjørelsen neppe er grunn til å legge særlig vekt på hva tilsynsføreren opplevet under disse samværene, hvilket er en riktig vurdering.

Dr. Nils L. Bakke, spesialist i psykiatri, har i erklæring den 28/4 - 1994 uttalt at A fremstår som en samvittighetsfull samfunnsborger, og at hans intellektuelle evner ligger innenfor normalområdet. Han uttaler videre at As pågåenhet i saken ikke er tegn på umodenhet, men på ansvarsfølelse og plikt. Bakke konkluderer med at man ikke må komme i skade for, på sviktende grunnlag, å frata barnet retten til kontakt med faren.

Psykolog Egil Launes har for lagmannsretten forklart at han delvis har skiftet mening siden han avga sin sakkyndige rapport den 1/8 - 1994. Det har skjedd uten at han senere har hatt kontakt med A eller B. Han uttalte også at rapporten på enkelte punkter var blitt uklar. Det er likevel verdt å merke seg at han i rapporten anbefalte at man opprettet en samværsordning knyttet til fosterhjemmet, men at besøksfrekvensen burde begrenses, særlig i begynnelsen. Han mente foreldreretten ikke burde fratas Cs foreldre, men at omsorgsovertagelsen burde være varig. Launes ga uttrykk for at omfanget av den daværende samværsordningen var for lite. Det er videre grunn til å merke seg at det i rapporten heter at A innenfor rammen av en samværsordning vil kunne utvikle et godt forhold til gutten, og at også moren vil kunne vise mye varme og kjærlighet overfor C i et begrenset samvær.

Det er ikke noe som taler mot, men mye som taler for, at det blir en samværsordning for C og A. Forholdene er ikke slik at det er noe behov for adopsjon eller fordeler ved det, totalt sett. Fosterforeldrene har for lagmannsretten sagt at de helst vil adoptere C, men at adopsjon ikke er avgjørende, de vil ha ham hos seg varig, uavhengig av om han blir adoptert. Adopsjon er derfor ikke nødvendig for å gi C full trygghet i fosterhjemmet. Den vil derimot få den negative følgen for ham at han mister muligheten for samvær med sine foreldre. Denne negative følgen av adopsjon vil, når det tas hensyn til Cs beste, i dette tilfelle være større enn eventuelle fordeler adopsjon kan gi.

Det er ikke grunn til å frykte for at et begrenset samvær, som ikke bør være sjeldnere enn en gang i kvartalet, vil være uheldig for Cs situasjon i fosterhjemmet. A vil innordne seg det som blir bestemt om gjennomføringen av samværene, hvor de skal foregå, om det skal være andre til stede og i tilfelle hvem, eventuelt fosterforeldrene, slik de har ytret ønske om. A aksepterer nå at C blir varig i fosterhjem, og han kommer ikke til å øve noen form for pågang for å få omsorgen. Samværsrett vil bli fulgt opp lojalt, slik det blir bestemt, uten noen form for påtrykk mot fosterforeldrene eller andre. Det er ikke grunn til å engstes for at en samværsordning som skissert vil redusere muligheten for å skape den trygghet og ro gutten har behov for i fosterforholdet. Selve den praktiske gjennomføringen, samværssted m.v, må kunne legges opp på en gunstig måte.

Når C blir større vil han sannsynligvis ta kontakt med foreldrene uansett. Har han ikke hatt samvær opp gjennom årene, vil han stå overfor personer som er ukjente for ham. I en slik situasjon er det ikke usannsynlig at han vil føle at han har tapt mye ved ikke å ha hatt samvær med sine biologiske foreldrene opp gjennom barndommen, og mangelen på samvær kan medføre at det blir vanskeligere å etablere et nært forhold.

A har lagt ned slik påstand:

1. Foreldreansvaret for C, født 1992, fratas ikke A.

2. Det skal være samvær mellom A og C etter rettens fastsettelse, jfr. barnevernloven §4-19.

Arendal kommune har i hovedsak anført.

Herredsrettens dom er riktig, og kommunen er på alle vesentlige punkter enig i begrunnelsen.

Kommunens anførsler er også i hovedtrekk de samme for lagmannsretten som for herredsretten, og det vises til anførslene som er tatt inn i herredsrettens dom, side 13 - 15.

Det er på det rene at foreldrene varig ikke vil være i stand til å gi C forsvarlig omsorg, jfr. lov om barneverntjenester §4-20 punkt a 1. alternativ. Behovet for fosterhjemsplassering vil derfor også være varig. Dette faktum er av stor betydning ved vurderingen av om adopsjon vil være til Cs beste.

Lovens utgangspunkt er at barnet skal ha samvær med sine foreldre, selv om det ikke kan vokse opp hos dem. Etter at barnet er adoptert kan det ikke regnes med samvær. Det må foreligge sterke grunner for å frata foreldreansvaret med sikte på adopsjon. En hovedbetingelse er at adopsjon vil være til barnets beste, jfr. §4-20 punkt b. Etter rettspraksis må det foreligge relativ stor grad av sannsynlighet for at den vil bli det.

Når det skal tas stilling til hva som er best for C, må fordelene ved adopsjon i det alt vesentlige vurderes mot hva det på kort og lang sikt vil bety for ham å ha den kontakten med A, eventuelt begge de biologiske foreldrene, som en samværsordning vil gi. Det kan neppe være tvil om at konklusjonen på denne avveiningen må bli at det vil være til Cs beste at fosterforeldrene adopterer ham. Han vil da få økt trygghet og ro i fosterhjemmet og i forholdet til fosterforeldrene. De vil nok uansett gi ham et godt hjem, men det kan ikke være avgjørende for adopsjonsspørsmålet. Det er viktig at han når han blir større vil vite at han har en stabil og forutsigbar tilværelse som ingen kan rokke ved. Adopsjon vil medføre at C vil få samme rettsstilling som fosterforeldrenes to andre barn, en egen født gutt som er 16 år og en adoptert pike som er 11. Høyesterett har i flere saker lagt avgjørende vekt på slike forhold som nevnt her, jfr. Rt-1990-657 og side 946, Rt-1991-557, Rt-1992-306, Rt-1994-1545, Rt-1994-1398 og side 1545 og Rt-1995-85.

Det er flere forhold som gir grunn til usikkerhet om hvilken verdi samvær med de biologiske foreldrene vil ha for C.

A har anført at det ikke foreligger noe ved hans person eller adferd som gjør det nødvendig å forhindre samvær med sønnen. Spørsmålet er relevant, men ikke avgjørende når det etter en samlet vurdering skal tas stilling til om adopsjon vil være til Cs beste.

Barneverntjenesten mener at samvær vil innebære en risiko for C. A oppfattes som uforutsigbar med hensyn til hva han kommer til å gjøre under samværene.

Han har vært opptatt av å få vite hvor C er, og det er uheldig. Det er ikke usannsynlig at han, om han får samværsrett, kan utnytte den til å forsøke å finne ut hvor C bor, og gjøre pågang som ligger utenfor rammen av samværsordningen.

Dersom A får samvær med gutten, er det sannsynlig at det i praksis vil føre til at også B, i hvertfall i noen utstrekning, kommer til å være til stede under samværene. Moren lider av maniskdepressiv sykdom, og har flere ganger hatt sykdomsperioder som har gjort det nødvendig med sykehusopphold. Hun er diagnostisert som moderat mentalt retardert. Hennes sykdom og mentale utvikling gjør at det er usikkert hvilken verdi det vil ha for C å få samvær med henne.

Arendal kommune har lagt ned slik påstand:

"Herredsrettens dom stadfestes."

Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i et flertall, lagdommer Erling Strand, de ekstraordinære lagdommerne Birger Lassen og Halvor Sigurdsen, to meddommere, og et mindretall, to meddommere.

Den samlede lagmannsrett skal bemerke:

Etter tvistemålsloven §482, jfr. barnevernloven §7-1 bokstav i), skal retten innenfor rammen av vedkommende lov prøve alle sider ved saken, også de skjønnsmessige. Prøvingen skal skje på grunnlag av situasjonen slik den er i dag. Det innebærer at spørsmålet om foreldreansvaret bør fratas A med sikte på adopsjon av C, eller om han ikke bør adopteres av fosterforeldrene, fordi han da blir helt avskåret fra samvær med foreldrene, må vurderes ut fra forholdene slik de er nå. Sentralt i denne avveiningen står spørsmålet om hva som vil være til Cs beste. Med det som utgangspunkt bør samtykke til adopsjon bare gis dersom en totalvurdering munner ut i at sterke grunner taler for det.

C har vært hos fosterforeldrene siden han var 5 dager. Allerede før fødselen ble de spurt om de ville være fosterforeldre for barnet B gikk med, og de ble forespeilet adopsjon. Den 20/11 - 1992 gjorde barnevernutvalget vedtak om å frata B og A omsorgen og også foreldreansvaret for C. Det fremgår av premissene at vedtaket var fattet med sikte på adopsjon. Fylkesnemnda behandlet saken den 15/11 - 1993, og vedtok enstemmig at foreldreansvaret ikke skulle fratas foreldrene, men at C fortsatt skulle være i fosterhjem, uten at foreldrene skulle vite hvor han var. Det ble bestemt at foreldrene skulle ha rett til samvær med C fire ganger i året, to timer hver gang. Hovedmomenter i nemndas begrunnelse for ikke å ta foreldreansvaret var at den ikke fant saken godt nok utredet, i alle fall ikke i forhold til A, og at den enda savnet en del opplysninger om fosterhjemmet.

Som det fremgår av anførslene hadde C i tidsrommet mars 1994 til januar 1995 - før fylkesnemndas vedtak av 2/5-1995 som denne saken gjelder - fire samvær med foreldrene i Arendal der også tilsynsfører og en representant fra barneverntjenesten var til stede. Tilsynsførerens rapport fra disse samværene er, særlig for As vedkommende, ikke ubetinget positive. Lagmannsretten finner, som prosessfullmektigene også har vært inne på, at det ut fra de begrensede forutsetningene disse samværene ga foreldrene neppe kan være grunnlag for å legge vekt av betydning på noen enkeltheter som rapportskriveren har opplevet som negative. Det kan stilles spørsmål ved om det var heldig for gutten at de begrensede samvær som hadde vært praktisert opphørte, med den følge at foreldrene nå sannsynligvis er ukjente for ham.

Lagmannsretten regner det klart for sannsynlig at foreldrene varig vil være ute av stand til å gi C forsvarlig omsorg og at det ikke kan bli tale om å flytte ham til dem, jfr. §4-20 tredje ledd punkt a).

Lagmannsrettens inntrykk er at det kan være av verdi for C ikke helt å miste kontakten med A i barneårene ved begrensede samvær i kontrollerte former, der barnvernstjenesten legger premissene for samværsordningen. Moren er ikke part i saken, men i praksis kan det, om adopsjon ikke gis og A får samværsrett, ikke ses bort fra at også guttens mor i noen utstrekning kan komme til å bli gitt anledning til å delta i samværene. Hun har to barn fra et tidligere ekteskap. De bor hos sin far, og hun har samvær med dem. Etter det opplyste fungerer det samværet noenlunde bra, om ikke alltid fullgodt.

Utgangspunktet i loven er at barn bør ha samvær med sine biologiske foreldre også når de bor i fosterhjem, jfr. §419. Det taler mot at C bortadopteres, slik at muligheten for samvær mellom han og faren avskjæres. Fosterforeldrene har uttalt at de egentlig ikke er interessert i at det blir noe samvær med de biologiske foreldre hvis de får adoptere C, og lagmannsretten må legge det til grunn.

Den uheldige virkning det kan få for C at han blir avskåret fra kontakt med begge sine biologiske foreldre i årene fremover - nå og når han blir større - er sentralt i vurderingen av om det vil være bedre for ham å bli adoptert enn ikke å bli det. Konsekvensen av at alle rettslige bånd til de biologiske foreldre definitivt brytes må veies opp mot den faste rettslige situasjon en adopsjon etablerer mellom fosterforeldrene og C, og den verdi det kan få for ham i årene fremover, jfr. Kari Ofstad og Randi Skar: Barnevernloven kommentarutgave, utg. 1995 132 - 133.

Som nevnt kom C til fosterhjemmet like etter at han var født. Samværet han hadde med sine biologiske foreldre ligger en tid tilbake og var såvidt begrenset at det i dag må legges til grunn at han ikke kjenner dem. Han har derfor ingen følelsesmessig tilknytning til foreldrene nå, og adopsjon vil ikke bryte noe eksisterende samvær.

Uansett adopsjon anses det ikke tvilsomt at C blir boende i fosterhjemmet, i allefall til han er voksen. Fosterforeldrene har forklart at de ønsker å ha C hos seg og fullt ut vise ham den samme omsorg om han ikke blir adoptert. De har opplyst at han er en blid og trivelig gutt, og at de to andre barna de har er begeistret for ham. C har hatt en del motoriske problemer, som har bedret seg. Det er ellers fremkommet at han er noe sent utviklet, for eksempel med språket. Fosterforeldrene har forklart at de arbeider mye med vanskelighetene han har, og de mener det har vært god fremgang.

Når C skal være i fosterhjemmet i sin barndom og ungdom, taler det for at hans tilknytning og tilhørighet til fosterhjemmet og fosterforeldrene, underbygges med den sterkere rettslige situasjon adopsjon gir. Fosterforeldrene er hans psykologiske foreldre, og det er neppe tvil om at de kommer til å være det fremover, i alle fall til han nærmer seg voksen alder.

Ved den avveiningen som må foretas på grunnlag av en helhetsvurdering, skal flertallet bemerke:

Det er sannsynlig at C etterhvert som han blir større vil føle seg tryggere ved å vite at adopsjonen har gitt ham et helt fast forhold til fosterforeldrene. Sammen med dette legger flertallet betydelig vekt på at han kommer mest mulig i samme stilling som de to andre barna i fosterhjemmet, gutten på 16 år og den adopterte piken på 11. Når han vokser til kan det, om han ikke adopteres, bli en belastning for ham å vite at han formelt har en svakere tilknytning til hjemmet enn de har. I det hele er det mest sannsynlig at C kommer til å føle seg tryggest i fosterhjemmet og i sitt forhold til søsknene der om han blir adoptert, fordi tilknytningen til fosterforeldrene da også rettslig blir mest mulig lik hva den hadde vært om de hadde vært hans biologiske foreldre.

Etter en totalavveining er flertallet kommet til at det vil være best for C å bli adoptert av sine fosterforeldre som har vist seg skikket til å oppdra ham som sitt eget barn, jfr. §4-20 annet og tredje ledd punkt b) og c), samt punkt a) som er nevnt ovenfor. Flertallet finner at det foreligger tilstrekkelig sterke grunner til at foreldremyndigheten fratas de biologiske foreldre med sikte på adopsjon etter §4-20 første til tredje ledd, og at det bør gis samtykke til adopsjon.

Punkt 3 i fylkesnemndas vedtak tar sikte på at det ikke skal være samvær mellom C og de biologiske foreldre frem til en eventuell adopsjonsbevilling fra fylkesmannen er endelig. Lagmannsretten finner at det vil være uheldig for C om det etableres samvær i denne perioden når det må påregnes å falle bort etter adopsjonen.

Cs foreldre har vært nektet rett til å vite hvor han er fosterhjemplassert, jfr. §4-19 annet ledd siste punktum. Slik saken nå står finner lagmannsretten ikke grunn til å endre dette punktet i fylkesnemndas vedtak.

Mindretallet skal bemerke:

Adopsjon kan føre til at C med tiden vil føle at han har en tryggere situasjon i fosterhjemmet. I den sammenheng må det tas hensyn til at han kommer mest mulig i samme situasjon som de to andre barna, gutten på 16 år og den adopterte piken på 11.

Etter en totalvurdering er mindretallet likevel kommet til at hensynet til at C kan ha samvær med sin biologiske far i årene fremover må veie tyngst. Det vises til det som er sagt foran om hvilken verdi det er grunn til å regne med at det vil ha for ham, og mindretallet er i avveiningen kommet til at det vil være til Cs beste at ikke hans mulighet for enhver familiemessig kontakt med de biologiske foreldre avskjæres ved adopsjon. Adopsjon mot foreldrenes vilje, som medfører at C mister muligheten for samvær med dem, er definitiv og alvorlig, og det må foreligge sterke grunner for å samtykke til det. Etter mindretallets mening er det her ikke grunner som med tilstrekkelig styrke taler for adopsjon. Mindretallet er derfor kommet til at anken bør føre frem, slik at fylkesnemndas vedtak om å frata foreldreansvaret og samtykke i adopsjon oppheves.

A har lagt ned påstand om at han gis samvær med C etter lagmannsrettens fastsettelse. Mindretallet finner grunn til å bemerke at samvær nå burde vært fastsatt til fire ganger i året, tre timer hver hver gang, slik at det nærmere opplegget for gjennomføringen av samværene ble bestemt av barneverntjenesten.

Dom avsis i samsvar med det resultatet flertallet har kommet til, slik at herredsrettens dom stadfestes.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår ovenfor.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes.