Rt-1990-657
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-21 |
| Publisert: | Rt-1990-657 (201-90) |
| Stikkord: | Familierett, Barnevern, Adopsjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 87B/1990, nr. 115/1989 |
| Parter: | X (Advokat Ole Jakob Bae) mot Staten ved Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Anne Ellen Fossum). |
| Forfatter: | Halvorsen, Aarbakke, Dolva, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1953) §20, Tvistemålsloven (1915) §482, §19, Adopsjonsloven (1986) §7 |
Dommer Hellesylt: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak truffet 19. mai 1987 av fylkesmannen i Z. Fylkesmannen stadfestet her Æs distriktsbarnevernutvalgs vedtak av 15. desember 1986 om å frata biologisk mor X foreldreansvaret for hennes sønn S født xx.xx.1976. Vedtaket ble truffet i medhold av barnevernloven §20.
Siden han var vel ett år gammel, har sønnen vært plassert i fosterhjem etter vedtak av Æ distriktsbarnevernutvalg i forbindelse med at utvalget med hjemmel i barnevernloven §19 overtok omsorgen for S. Moren tok noen år senere forgjeves opp spørsmålet om å få opphevet nemndomsorgen og få sønnen tilbake. Saken ble bragt inn for Å byrett som i dom 26. oktober 1984 frifant staten.
Vedtaket om å frata moren foreldreansvaret skyldes at fosterforeldrene ønsker å adoptere S. Dette krever samtykke fra den som har foreldreansvaret, da S er under 18 år, jf. lov om adopsjon av 28. februar 1986 nr. 8 §7 første ledd. Moren mener at det ikke foreligger tilstrekkelig grunn for å frata henne foreldreansvaret, og har reist sak for å få overprøvet fylkesmannens vedtak.
Å byrett avsa 27. januar 1989 dom med denne domsslutning:
"Staten v/Sosialdepartementet frifinnes."
Moren har anket dommen inn for Høyesterett.
For Høyesterett ble psykologene Haldor Øvreeide og Karen Ebbesen oppnevnt som sakkyndige. De har avgitt felles skriftlig uttalelse. Partenes anførsler for Høyesterett er stort sett de samme som for byretten. Om det nærmere saksforhold viser jeg til byrettens dom.
Den ankende part Xs anførsler kan i hovedsak sammenfattes slik:
Å frata moren foreldreansvaret har inngripende følger. Det rettslige bånd til sønnen blir kuttet, og det vil ikke lenger foreligge krav på samværsrett. Etter rettspraksis kreves det sterke grunner for å treffe et slikt vedtak, og slike sterke grunner er ikke til stede. Adopsjonen vil i denne saken ikke ha noen trygghetsskapende effekt, idet moren har akseptert at sønnen skal få bli hos fosterforeldrene hvor hun erkjenner at han har det trygt og godt. Moren har i alle år vært opptatt av å ha kontakt med sønnen. Det opphold som i de to siste år har vært i samværene, har sin årsak i problemer ved at hennes ekteskap er gått i oppløsning og ved den belastning byrettsdommen har vært. Det er ikke riktig at kontakten med sønnen er brutt, hun har således snakket med ham over telefon. For moren vil adopsjon føles meget hardt og hennes reaksjon kan, selv om hun ikke ønsker det, også bli en belastning for sønnen.
S er nå fjorten år. Når han blir atten år kan han selv avgjøre om han vil bli adoptert. Nå er det uklart hva slags ønske han har, idet han har reservert seg mot å bli adoptert hvis dette blir for stor følelsesmessig belastning for moren.
X har nedlagt denne påstand:
"Vedtak fattet av Fylkesmannen i Z 19. mai 1987 oppheves."
Ankemotparten - staten v/Sosialdepartementet - hevder at byrettens dom er riktig, noe som også har støtte i de sakkyndiges utredning for Høyesterett. Det foreligger sterke og klare grunner for fratakelse av foreldreansvaret med sikte på adopsjon. S er fjorten år og har vært hos fosterforeldrene siden han var tretten måneder. For ham er disse hans foreldre, og han har sin familietilknytning til fosterforeldrene og deres slekt. Den biologiske mor er for sønnen en nokså perifer person. Adopsjon er det beste for S på lengre sikt. Han har bruk for den trygghet adopsjon vil gi. Det styrker hans tilhørighet til familien i den ungdomstid han nå går inn i.
Ss oppfatning må tillegges vekt. Han har et reflektert ønske om å bli adoptert, for bl.a. å få en sterkere stilling om det skulle skje noe med fosterforeldrene. Han vil da også få samme legale stilling som sin yngre adoptivsøster. Adopsjonen vil ikke medføre at kontakten med den biologiske mor vil opphøre hvis hun har ønske og vilje til kontakt. Det vil ikke stå på fosterforeldrene og S. For tiden må imidlertid kontakten sies å være brutt av årsaker som ikke ligger hos disse.
Staten har nedlagt denne påstand:
"Byrettens dom stadfestes."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.
Det er her tale om en overprøving av et tvangsinngrep hvor domstolene etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33 skal prøve alle sider av saken, jf. tvistemålsloven §482. Vedtaket om å frata moren foreldreansvaret for sønnen for å forberede en adopsjon er truffet i medhold av barnevernloven §20 etter at omsorgen mange år tidligere var fratatt henne. Loven gir hjemmel for at foreldreansvaret kan fratas de biologiske foreldre for å få gjennomført en adopsjon. Det ble fastslått i prinsippdommen i Rt-1982-1687 og har ikke senere vært bestridt. Tvisten i vår sak gjelder om det foreligger tilstrekkelige grunner for å frata moren foreldreansvaret. Dette spørsmålet står i nær sammenheng med hvor sterke grunner som taler for adopsjon. Selv om adopsjonsspørsmålet ikke står til prøving i saken, blir det likevel nødvendig å se på de hensyn som her gjør seg gjeldende.
Vi har for oss et tilfelle hvor omsorgen for barnet ble fratatt moren ganske kort tid etter fødselen. Sønnen har siden han var vel ett år gammel levd hos sine fosterforeldre. Han har funnet seg vel til rette, hans utvikling har vært god, og han har en naturlig samhørighet med sine fosterforeldre og deres adoptivdatter. Han føler også tilhørighet til fosterforeldrenes slekt. For S er fosterforeldrene hans foreldre. En adopsjon kan i en slik situasjon framstå som en naturlig rettslig formalisering av det foreldre/barn-forhold som i faktisk henseende har vært etablert i en årrekke. Allerede denne langvarige etablerte situasjon veier tungt i retning av adopsjon.
Forholdet er videre at S ønsker å bli adoptert, og i hans alder vil det måtte legges betydelig vekt på hans ønske, som dessuten virker reflektert. Den reservasjon han har tatt overfor de sakkyndige om at han ikke ønsker å bli adoptert hvis dette blir for stor følelsesmessig belastning for moren, synes å være tatt av omsorg for henne, og kan ikke tillegges vekt for det spørsmål som her skal avgjøres.
Selv om Ss situasjon i fosterfamilien synes ganske trygg også uten adopsjon, ser jeg det slik at adopsjonen vil ha betydelige fordeler for ham. Adopsjon vil forsterke hans familietilhørighet i en ungdomsperiode hvor forholdet barn/foreldre erfaringsmessig utsettes for påkjenninger når barnet gradvis skal frigjøre seg fra foreldreautoriteten. Et annet moment av en viss betydning er at ved adopsjon vil S få samme legale stilling i familien som hans yngre adoptivsøster og samme sterke stilling om noe uventet skulle skje med fosterforeldrene. Jeg tilføyer at mine synspunkter på adopsjonsspørsmålet har støtte i de sakkyndiges utførlige utredning og klare konklusjon om at "... adopsjon av S hos A og B best vil sikre hans utvikling både på kort og lang sikt. Vi finner ikke noe som psykologisk taler i mot adopsjon."
Det er hensynet til S som også i den situasjon vi her har for oss må være dominerende. Hva som er til hans beste, veier tyngst. De hensyn som foreligger er etter min mening sterke nok til å begrunne at den biologiske moren fratas foreldreansvaret når dette er nødvendig for at en adopsjon skal kunne gjennomføres. Jeg har forståelse for at det for moren kjennes smertelig å bli fratatt foreldreansvaret med den rettslige virkning dette medfører, men dette hensyn må likevel ha begrenset vekt. Slik denne saken foreligger, er det for øvrig intet som tyder på at ikke moren vil få samvær med sønnen også etter en adopsjon hvis hun selv har vilje til det. S vil ha samvær med henne, og at hans fosterforeldre vil medvirke til dette, gir opplysningene i denne saken ingen grunn til å tvile på.
Jeg stemmer for denne dom:
Byrettens dom stadfestes.