Instans: Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1998-08-17
Publisert: LA-1998-00431
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Kristiansand byrett nr: 97-01886 - Agder lagmannsrett LA-1998-00431 M - Anket til Høyesterett; byrettens dom og lagmannsrettens kjennelse med hovedforhandlinger oppheves, HR-1999-00028 B.
Parter: Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Sveinung Søndervik Johnsen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Kjell Boye)
Forfatter: Lagmann Ola Rygg, Ekstraord. lagdommer Odvar Rye, Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §267, §268, §317, §49, Straffeprosessloven (1981) §344


Ved Kristiansand byretts dom av 10. februar 1998 ble A domfelt for overtredelse av straffeloven §267 annet ledd jfr. første ledd jfr. §49 og for overtredelse av straffeloven §317 første og tredje ledd, og dømt til fengsel i 1 år og 6 måneder med fradrag for 9 dager utholdt i varetekt. Han ble dessuten dømt til å tåle inndragning av to våpen, mens han ble frifunnet for inndragning av et pengebeløp som i følge tiltalen var vinning ved ranshandlingen.

A påanket dommen forsåvidt angår straffutmålingen. Ved Agder lagmannsretts beslutning av 23. mars 1998 er anken henvist til ankeforhandling.

A er født i Oslo xx.xx.1965 og bosatt i X. Han er gift og forsørger 2 barn på ca 2 og ca 3 år. Han er av yrke selger/konsulent, og oppgir sin inntekt til ca kr 325 000,- brutto pr. år. Han har ingen formue.

Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Kristiansand mandag 17. august 1998. A møtte og forklarte seg. Ett vitne ble avhørt.

Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, dommerne B og C, er kommet til at det ikke er noe slikt åpenbart misforhold mellom de straffbare handlingene og straffen som omhandlet i straffeprosessloven §344. Det pekes på at det her dreier seg om to alvorlige lovovertredelser, som hver for seg kvalifiserer for en ubetinget fengselstraff av ikke ubetydelig lengde.

Mindretallet, D, er kommet til at straffen bør nedsettes til fengsel i 1 år særlig med henvisning til den uforholdsmessige lange tid som er gått siden handlingene ble foretatt. Mindretallet viser for øvrig til dom i Rt-1983-1209, som gjaldt en sak med sterke likhetstrekk med den foreliggende.

Anken blir etter dette å forkaste, overensstemmende med flertallets resultat.

Kjennelsen er avsagt under slik dissens som det foran er redegjort for.

Slutning:

Anken forkastes.