LB-1995-1423

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Skjønn
Dato:	1997-02-24
Publisert:	LB-1995-01423
Stikkord:	Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo Byrett Nr. 94-05506 A/40 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01423 A.
Parter:	Ankende part: Knut Audun Hartmann Krohn (prosessfullmektig: Advokat Leif Georg Villars-Dahl). Motpart: 1. Einar Michael Steimler 2. Stemoco Shipping AS (prosessfullmektig: Advokat Thor Ask Terkelsen).
Forfatter:	Lagdommer Ragnhild Dæhlin, formann, Lagdommer Dag A. Minsaas, Tilkalt dommer, byrettsdommer Inge Tonholm
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Dom:

Gasskipet M.T. "Coral Gas" ble utbudt på markedet for salg i 1989/90. Selger var det australske aksjeselskapet Boral Gas. Michael Steimler i skipsmeglerfirmaet Stemoco Shipping AS, nå Stemoco Partners AS, fattet interesse for skipet da han hadde spesiell kjennskap til slike skip.

Ved Steimlers mellomkomst solgte Boral Gas skipet til Old River S.A. for USD 2675000. Det vises til "Memorandum om agreement" (MOA), undertegnet av Boral Gas 4 april 1990 og av Old River 20 april 1990. Selskapet Old River var registrert i Panama.

Skipet ble solgt fra Old River til Maro International Inc. for USD 3335000 i henhold til MOA av 5 april 1990. For ordens skyld bemerkes at det senere ble gjort noen endringer i avtalebetingelsene, men disse har ikke betydning for saken. Selskapet Maro var registrert i Liberia og var eiet av følgende:

Det norske selskapet Fore Ans som besto av følgende norske investorer: Marinvest as (Ole Petter Sørensens selskap) - 20% Hackla A/S (Steimlers selskap) - 15% Peter D. Gram - 10% Audun Krohn - 20% Michael Steimler - 5%

Utenlanlandske selskaper:

Seaglare Holdings Ltd., Kypros (Morten Kristiansens selskap) - 20%

Botham Holdings, Gibraltar (Ulf Smiths selskap) - 10%.

Prosjektprisen var USD 3450000. Bergen Bank (senere DnB) finansierte kjøpet med et lån på USD 3100000. Den resterende del ble innbetalt av investorene.

Hjemmelen til skipet ble overført direkte fra Boral Gas til Maro. Skipet ble levert i Australia 19 juni 1990. DnB utbetalte lånet som følger, etter at gebyret på USD 19130,21 var fratrukket:

USD 637333,79 ble overført til en bank i London, i favør av advokatfirmaet Peachey & Co, London. USD 2433536 ble overført til en bank i favør av Boral Gas.

Skipet gikk de seks første månedene på tidscerteparti for Boral Gas. Etter utløpet av kontrakten ble skipet overført til den amerikanske gulf, hvor det gikk på tidscerteparti for det meksikanske selskapet Cydsa.

Våren 1991 ble skipet overdratt til selskapet Silver Moon Corporation som var et datterselskap av Seadrake Inc. Seadrake Inc. hadde i stor grad de samme deltakere som Maro. Skipet ble solgt til Seadrake for USD 2950000. Kjøpet ble finansiert ved lån i Hambros Bank i London.

Skipet eies fremdeles av Seadrake. Investeringen har ikke vært spesielt lønnsom for deltakerne. Fraktmarkedet for gasskip gikk nedover mot slutten av 1991 og har først i den senere tid gått oppover igjen. Skipet har hatt langvarige tekniske problemer som har ført til at det har vært ute av drift i perioder og gått glipp av inntekter.

Audun Krohn mener at han ikke ville ha deltatt i kjøpegruppen Fore ANS hvis han hadde visst at skipet var overdratt for en betydelig lavere pris, like før det ble solgt til Maro. Han har derfor reist erstatningskrav mot Michael Steimler og Stemoco Shipping AS. Stevning ble tatt ut 19 august 1994, og det ble nedlagt påstand om erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til motverdien i norske kroner av USD 165.000 med tillegg av renter. Tidligere var Steimlers selskap, Hackla A/S også saksøkt, men kravet er oppgitt for så vidt gjelder dette selskapet.

Oslo byrett avsa dom i saken 23 februar 1995 med slik domsslutning:

1. Einar Michael Steimler og Stemoco Shipping A/S v styrets formann frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. Saken heves forsåvidt gjelder Hackla A/S v/styrets formann. Audun Krohn har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. For lagmannsretten har han nedlagt slik påstand:

1. Einar Michael Steimler og Stemoco Partners AS skal en for begge, begge for en, betale til Audun Krohn erstatning etter rettens skjønn begrenset til motverdien av USD 1000000 med tillegg av 12% rente p.a. fra 15.01.1997 til betaling skjer.

2. Einar Michael Steimler og Stemoco Partners AS skal en for begge, begge for en, betale sakens omkostninger til Audun Krohn for begge retter.

Michael Steimler og Stemoco Partners AS har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom pkt. 1 stadfestes.

2. Einar Michael Steimler og Stemoco Partners AS tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 14 og 15 januar 1997. Audun Krohn og Michael Steimler møtte og avga forklaring. Det ble mottatt forklaring fra 7 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Sakens nærmere sammenheng og enkeltheter fremgår av byrettens dom, og det som bemerkes i det følgende. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, Audun Krohn, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Prinsipalt anføres at Krohns avtale om deltakelse i Fore Ans er ugyldig etter avtaleloven §33 fordi det foreligger svikaktig dobbeltsalg av skipet. Subsidiært anføres at Steimler, som prosjektmaker og megler i forbindelse med salget til Maro, gav uriktige og ufullstendige opplysninger. Steimler og Stemoco er derfor erstatningsansvarlige for det tap Krohn har lidt ved sin deltakelse i prosjektet.

Audun Krohn kjente Michael Steimler fra tidligere forretningsforbindelser. Våren 1990 ble Krohn kontaktet av Steimler med forespørsel om han ville være med i en gruppe som var under opprettelse, med sikte på å kjøpe et gasskip fra Australia. Steimler nevnte prisen, USD 3335000 og ga andre opplysninger om skipet. Han meddelte at han selv skulle delta. Krohn fant prosjektet interessant og stolte på de opplysninger og vurderinger som han fikk av Steimler. Krohn gikk inn i Fore Ans med 20%.

Senere ble Krohn kjent med at skipet var solgt to ganger våren 1990. I årsberetningen for Fore Ans, som han fikk i mars 1991, fremgikk det at skipet var kjøpt av Old River som solgte kontrakten videre til Maro før levering. I november 1992 fikk han oversendt kopien av MOA'en av 4 og 20 april 1990 vedrørende salget fra Boral Gas til Old River hvor det fremgikk at prisen Old River betalte var USD 2675000.

I realiteten var kjøpet av skipet en transaksjon. Steimler og hans forretningsforbindelse, skipsreder Ulf Smith så at det var mulig å ta ut en betydelig fortjeneste ved kjøp av skipet. De ønsket å ta ut denne risikofritt samtidig som de ønsket å ta del i fortjenesten ved videre drift av skipet. I 1990 var det god inntjening for gasskip. Steimler har opptrådt uredelig ved å ta ut en betydelig fortjeneste før det ble overdratt til Maro.

Det er påfallende at ankemotparten, tross provokasjoner, ikke har kunnet fremlegge et eneste skriftlig dokument fra forhandlingene som skal ha gått forut for det angivelige salget til Old River. Ansatte hos Smith og Steimler hadde ikke kunnskap om denne overdragelse.

Det var Steimler som ble kjent med at gasskipet var til salgs og forsto at det kunne bli en god forretning å kjøpe dette. Det må være klart at han med en gang fant ut at han ville gå inn i forretningen selv og ikke gi fra seg hele fortjenesten til Ulf Smith. Det er påfallende at Smith plutselig skal ha funnet ut at han likevel ikke kunne innpasse skipet i sin virksomhet. Det er grunn til å stille spørsmål ved hvorfor Steimler, som påstått, bare var megler ved den første transaksjonen, men både deltaker og megler ved den neste.

Steimler engasjerte fagkyndige som reiste ned og så på skipet. Han forhandlet med Boral Gas' megler. Ifølge vitnet Per Gjeruldsen i meglerfirmaet Perin A/S var det Steimler som forhandlet med ham. Det ble angitt at den som skulle kjøpe skipet var selskapet Seadrake eller et annet selskap som senere ble utpekt. Vitneførslen viser at det ikke kan være tvil om at Steimler styrte det hele. Han ordnet hele prosessen fra han ble kjent med at skipet var til salgs og til Maro og Fore Ans var etablert. Det var Ole Petter Sørensen som eide Seadrake. Han hadde nære forbindelser med Steimler, og det var naturlig å bruke dette selskap. Selskapet Old River kom inn kort tid før MOA'en ble inngått 4 og 20 april 1990. Vitneforklaringen fra Ola Heien, ansatt i Stemoco, underbygger dette.

Det er påfallende at MOA'ene for de to påståtte overdragelser ble utferdiget omtrent samtidig. Steimler søkte om lån i DnB før det var klart hvem som skulle delta i Maro. Old River kjøpte ikke skipet med noen risiko. Det videre salg ble foretatt samtidig med at Old River kjøpte. Etablering av kjøpegruppen og finansieringen var på plass før MOAen mellom Boral Gas og Old River ble undertegnet.

Boral Gas fikk ikke oppgjør for salget til Old River før skipet var solgt fra sistnevnte til Maro. Den måten oppgjøret for salget til Maro skjedde på underbygger også at det i realiteten bare var en transaksjon. Det fremgår av DnBs oppgjørsbrev av 26 juni 1990 at USD 2433536 av kjøpesummen Maro betalte ble overført til Boral Gas. Differansen, d.v.s. fortjenesten, ble overført til advokatfirmaet Peachy i London som var Maros og Steimlers advokat og ikke til Smiths advokat i London. Det er også påfallende at Ulf Smith ikke brukte selskapet Old River da han gikk inn i Maro, men selskapet Boutham Holdings.

En helhetsvurdering av de nevnte momenter viser at Steimler helt eller delvis mottok den fortjeneste som oppsto ved salget til Maro.

Subsidiært anføres at Steimler har brutt sin opplysningsplikt som prosjektmaker og megler.

Da Steimler tok kontakt med Krohn om prosjektet opplyste han at Boral Gas var selger, og at dette selskap hadde brukt skipet selv. Det ble ikke nevnt noe at at det var kjøp av kontrakt. Krohn la vekt på at selger var et produksjonsselskap og ikke et lite spekulasjonsselskap, registrert i Panama. Når selger var et produksjonsselskap, kunne man regne med at skipet var i orden, fordi selskapet selv brukte skipet og at prisen var rimelig. Dette var vesentlige fordi markedet er lite, og det var vanskelig å vite hva som var riktig pris. Krohn vektla også at det ikke var tatt ut en stor gevinst like før han gikk inn i prosjektet. Hvis han hadde fått vite den rette sammenheng, ville han ha undersøkt nærmere fordi spekulasjonselementet og risikoen i prosjektet da var langt større. Krohn ville ikke deltatt hvis han hadde visst at selger var Old River.

Det bestides at Steimler før avtale ble inngått fortalte om mellomsalget til Old River, og hvilken pris dette selskapet hadde betalt for skipet. Det bemerkes at Steimler i byretten sa at han ikke kunne huske å ha gitt disse opplysningene, men at han for lagmannsretten har fortalt at han har mente å ga gitt opplysningene.

Som megler hadde Steimler utstrakt opplysningsplikt. Det vises til vitneforklaringen fra skipsmegler Thomas Kjeldsberg. Det må opplyses at det var en kontrakt som ble solgt, og at prisen hadde steget betraktelig fra det ene salget til det andre.

Maro betalte en altfor høy pris for skipet. Det vises til erklæring fra meglerfirmaet Inge Steensland A/S, avgitt sommeren 1995 om at skipets markedspris primo 1990 ble anslått til ca USD 2. - 2, 5 millioner. Meglerselskapet Fearnsale anslo i august 1995 skipets markedspris i april 1990 til USD 2,5 til 3 millioner.

Det kan ikke ha noen betydning for vurderingen at Krohn kjøpte ytterligere 5% i september 1990. Dette var ikke et vanlig kjøp, men deltakerne i Fore Ans var nødt til å overta Marinvests del, grunnet økonomiske problemer i dette selskap.

Det kan heller ikke tillegges vekt at Krohn fortsatt sitter med investeringen. Da skipet ble solgt til Seadrake AS, så Krohn seg nødt til å delta for å redde sin investering. Det er ikke relevant at Krohn ikke personlig er aksjeeier i Seadrake, men hans selskap Modus Shipping. Krohn har ansvar gjennom et garatikonsortium som måtte etableres.

Det kan heller ikke legges vekt på at ingen av de øvrige deltakerne i Maro har reist erstatningskrav mot Steimler og Stemoco. De andre deltakerne er venner og forretningsforbindelser av Steimler.

Når det gjelder erstatningens størrelse kreves prinsipalt 25% av USD 660000. Dette utgjør den positive kontraktsinteresse. Støtte for en slik beregningsmåte finnes i voldgiftsdom av 5 januar 1982, NSD 1982 354.

Subsidiært kreves den negative kontraktsinteresse. Tapet blir da atskillig større idet Krohn skal stilles som om han ikke hadde gått inn i prosjektet. Riktig beregningsmodell er å se på driften i hvert år. Det er fremlagt en oppstilling som viser totalt tap til og med 1995 med USD 4866424. I denne beregning er lagt til grunn at verditapet på selve skipet er USD 2200000. Krohns 25% andel av ovennevnte tap utgjør USD 1216606. I tillegg kommer renter, og resultatet for 1996 foreligger ennå ikke. Skjønnsmessig beregnes erstatningen for den negative kontraktsinteresse til motverdien av USD 1000000 med tillegg av 12% rente årlig fra 15 januar 1997 til betaling skjer.

Krohn har til støtte for sine avførsler vist til rettspraksis og juridisk teori, særlig Rt-1995-1350, Rt-1919-219 og voldgiftsdom av 5 januar 1982, inntatt i NSD 1982 354.

Ankemotpartene, Einar Michael Steimler og Stemoco Partners AS, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Stemoco har flere eiere og er et av de største skipsmeglerselskapene i Norge. Det har ekspertise på gassskip. Coral Gas ble utbudt for salg i desember 1989, og Steimler fattet interesse for skipet. Han henvendte seg derfor til sin forretningsforbindelse, Ulf Smith, idet han mente skipet kunne være et interessant prosjekt for ham. Smith var interessert og Steimler gikk inn i forhandlinger med megler Gjeruldsen i Perin A/S som hadde kontakt med Gannett Pty. Limitid i Sydney. Sistnevnte selskap representerte selgeren. På vegne av Smith engasjerte Steimler sakkyndige for besiktigelse av skipet. Det ble inspisert i januar 1990. I midten av februar ble det oppnådd enighet mellom partene, herunder prisen, og det ble satt opp en såkalt "recap" som innebar at endelig avtale var inngått. Det er riktig at man under forhandlingene oppgav at Seadrake, Sørensens selskap, var kjøper. Sørensen sto også bak selskapet Marinor som var et av de to selskaper som ble brukt som sakkyndige. Det var imidlertid anledning til å bytte selskap, og det ble så bestemt at Smiths selskap, Old River skulle være kjøper. En slik fremgangsmåte er helt vanlig.

Det er beklagelig at det ikke har vært mulig å finne igjen den skriftlige dokumentasjonen fra forhandlingene som førte til av Old River kjøpte skipet. Denne må ha blitt borte i forbindelse med at Steimler byttet lokaler, men dette forhold kan ikke tillegges vekt. Forøvrig vises til forklaringene fra Smith, Gjeruldsen og Steimler. Det kan heller ikke ha betydning at MOA'en mellom Boral Gas og Old River ble undertegnet i april 1990. Den ble satt opp i mars, men undertegningen ble forsinket av praktiske årsaker. Det understrekes at den endelige avtale ble inngått i februar.

Steimler opptrådte som megler ved handelen. Det bestrides at Steimler hadde eierinteresser i Old River eller at han på annen måte tok del i kjøpet. Det bestrides også at salget til Old River ikke var reelt. Vitneforklaringene fra Ola Heien og Ulf Pihl har ikke betydning når det gjelder Steimlers forhold til handelen.

At salget til Old River var reelt underbygges også av det forhold at depositumet etter kontakten var betalt 27 april 1990, og det ble ikke betalt av Maro.

Etter at Smith hadde kjøpt skipet konfererte han med sine samarbeidspartnere og kom til at skipet ikke passet så godt inn i hans virksomhet. Han henvendte seg da til Steimler i det han ønsket å selge skipet. Steimler og Smith diskuterte siutasjonen. De sakkyndige som hadde besiktiget skipet, herunder Sørensen ble trukket inn i drøftelsene. Steimler mente skipet var verdt ca USD 4 000 000, ut fra det gunstige marked for gassskip i 1990.

Steimler og Smith ble enige om å danne et nytt selskap som skulle kjøpe skipet, Maro International Inc. Kjøpesummen ble satt til USD 3335000. Old River skulle selvsagt ha fortjenesten på USD 660000. Det bestrides at Steimler fikk noen andel av denne fortjeneste. Både Steimler og Smith skulle gå inn i det nye selskapet. Steimler fikk i oppdrag å finne interessenter og skulle arbeide med finansieringen. Det understrekes at salgsprisen til Maro ikke på noen måte var for høy ut fra forholdene i markedet.

Steimler tok kontakt med forretningsforbindelser og venner for å skaffe investorer, herunder Krohn. Steimler mener han ga opplysninger om alle forhold, herunder at skipet var solgt fra Boral Gas til Old River og hvilken pris som ble betalt ved salget. Dette underbygges ved at ingen av de øvrige deltakere i selskapet Fore Ans har gått til søksmål. I denne forbindelse vises til vitneforklaringen fra Peter D. Gram.

Det anføres dessuten at alle deltakerne var profesjonelle og kunne ha foretatt undersøkelser og vurderinger selv. Det var ingen som ventet noe prospekt eller annen dokumentasjon fra Steimler. Hvis Krohn var usikker, kunne ha bedt om dokumenter utover de orienteringer han fikk tilsendt. Dokumentene om overdragelsen fra Boral Gas til Old River forelå. Det bestides at Steimler har forsøkt å skjule noe. Opplysninger om denne transaksjon fremgikk av korrespondansen med DnB. Det tilføyes at DnB ikke stilte noen spørsmål i anledning de to overdragelser. Alle forhold var åpne.

Det bestrides at det foreligger brudd på Steimlers opplysningsplikt som megler. Den rettspraksis det er vist til gjelder aksjetegning og prosjekt, og da gjelder andre regler om opplysningspliken. I dette tilfellet var det en vennetjeneste mellom forretningsforbindelser som alle hadde de samme forutsetninger for å undersøke forholdene.

Det er påfallende at Krohn reagerte på et meget sent tidspunkt. Det kom ingen spørsmål fra Krohn de første årene. Det er påfallende at Krohn ikke reagerte da han våren 1991 fikk årsberetningen for Fore Ans for 1990. Det fremgikk av denne at skipet ble kjøpt av Old River AS, og at Maro etter å ha betalt mellomværendet til Old River, overtok skipet direkte fra Boral Gas. Ankemotpartene mottok ingen krav fra Krohn før man fikk forliksklagen av 12 mai 1993. Dette viser at Krohn fant det opportunt å reagere først da det viste seg at prosjektet ikke ble så god forretning som han hadde trodd.

At Krohn utvidet sin andel høsten 1990 i Maro til 25%, viser også at han så på prosjektet som bra. Det bestrides at han fortsatte engasjementet fordi ham måtte. Det er påfallende at han ikke har solgt sin del. Tvertimot ble han med på omorganiseringen vinteren 1991 da skipet ble overdratt til Seadrake Inc. Han fortsatte i selskapet gjennom sitt selskap Modus.

Subsidiært anføres at det ikke er grunnlag for å kreve erstattet den positive kontraktsinteresse. Den rettspraksis Krohn har vist til er ikke relevant, idet de faktiske forhold i de rettsavgjørelser det er vist til er forskjellige fra nærværende sak.

Atter subsidiært anføres at beregningen av den negative kontraktsinteresse er beheftet med en rekke feil. Det er blant annet ikke riktig at Krohn skal ha erstattet 25 % av det påståtte tap. Den opprinnelige deltakerandel på 20 % må legges til grunn. Salget av skipet fra Maro medførte overskudd. Beregningene fra tiden etter overdragelsen til Seadrake er heller ikke rikige. Hertil kommer at dette selskap eide flere skip og at Krohn personlig ikke var deltaker i dette.

Det bestides at de verdiansettelser av skipet som Krohn innhentet i 1995 er riktige. I denne forbindelse vises til de øvrige verdsettelser som ble gjort av skipet, herunder vedsettelsen som ble foretatt ved overgangen til Seadrake.

Lagmannsretten bemerker:

Audun Krohn har prinsipalt anført at Steimler og Stemoco, som Steimlers arbeidsgiver, er erstatningsansvarlige fordi avtalen om Krohns deltakelse i Maro International Inc er ugyldig etter avtaleloven §33. Subsidiært anføres at ankemotpartene er erstatningsansvarlige fordi Steimler har utvist erstatningsbetingende uaksomhet idet han har forsømt sin opplysningssplikt som megler.

På bakgrunn av den dokumentasjon som foreligger og forklaringene fra Michael Steimler, Ulf Smith og Per Gjeruldsen legger retten følgende faktum til grunn:

Det ble inngått endelig avtale i februar 1990 om at Boral Gas solgte skipet "Coral Gas" til Old River for USD 2675000. Fullstendig avtale, såkalt MOA, ble satt opp i mars 1990, men ble av praktiske grunner først underskrevet av partene henholdsvis 4 og 20 april 1990. Ulf Smith eide selskapet Old River og kjøpet kom i stand ved Steimler som megler.

Kort tid etter kjøpet kom Smith til at det likevel ikke passet inn i hans virksomhet å ha et gasskip. Han henvendte seg derfor til Steimler og ba ham selge skipet. Steimler var av den oppfatning at Old River hadde gjort et godt kjøp idet han mente verdien på skipet var adskilling høyere enn kjøpesummen. Steimler og Smith fant da ut at de ville søke å danne et nytt selskap med flere investorer for å kjøpe skipet. På bakgrunn av fraktratenes størrelse og den finansiering som måtte kunne skaffes, mente de at et slikt prosjekt kunne bli en god forretning. Prisen ved salg til det nye selskap ble fastsatt til USD 3335000. Steimler og Smith ønsket selv å gå inn i det nye selskapet, og det ble bestemt at Steimler skulle finne de øvrige investorer. Steimler ordet med prosjektet og kontaktet nære forretningsforbindelser med tilbud om å delta i selskapet. Maro ble dannet og overtok skipet. Den vesentligste del av kjøpesummen ble overført til Boral Gas. Differansen mellom kjøpesummen til Old River og kjøpesummen til Maro, USD 660.000 ble overført til Ulf Smith.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunnlag for å fastslå at salget til Old River ikke var reelt, men bare en måte for Steimler og Smith å få trukket ut en gevist på risikofritt. Det er ikke ført bevis for at Steimler var medeier i Old River eller at han på annen måte har fått del i salgsgevinsten.

Etter lagmannsrettens mening kan det ikke tillegges vekt at det ikke er fremlagt skriftlig dokumentasjon fra forhandlingene som førte frem til at Old River kjøpte skipet. Det er ikke påfallende at Steimler ikke gikk inn som kjøper med en gang han ble klar over at det var til salgs. Han var megler, og retten finner ikke grunn til å betvile at han opptrådte som sådan ved salget fra Boral Gas til Old River. Lagmannsretten finner at det ikke har betydning at MOA'ene vedrørende de to overdragelser var undertegnet i samme måned. Som ovenfor nevnt legger retten til grunn at det ble forsinkelse med undertegning av MOA'en mellom Boral Gas og Old River. Det er ikke noe påfallende at det var en kontrakt som ble solgt. Dette var vanlig. Etter rettens mening er det ikke noe å bemerke til den måte DnB gjorde opp lånet på. Heller ikke en samlet vurdering av disse momenter kan føre til et annen vurdering av disse forhold.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at det ikke er grunnlag for å fastslå at avtalen om Krohns deltakelse i Maro er ugyldig etter avtaleloven §33. Krohns erstatningskrav kan ikke føre frem på dette grunnlag.

Subsidiært har Krohn anført at Steimler har forsømt sin opplysningsplikt som megler. Det gjøres gjeldende at Steimler ikke opplyste at skipet kort tid før stiftelsen av Maro var blitt solgt til Old River, og at dette solgte det videre til Maro med en fortjeneste på USD 660000. Krohn mener han fikk opplyst at Maro skulle kjøpe skipet av Boral Gas.

Det er opplyst at de øvrige deltakerne i Fore Ans var klar over mellomsalget til Old River. I denne forbindelse viser lagmannsretten til forklaringen fra direktør Peter D. Gram som driver shippingvirksomhet. Han visste om mellomsalget, men husket ikke om prisen ble nevnt eksakt. Han var imidlertid klar over at denne var lavere enn tilbudet til Maro på USD 3335000. Ingen av de øvrige deltakerne i Maro har reist erstatningskrav mot Steimler og Stemoco. Etter lagmannsrettens mening trekker disse momenter i retning av at også Krohn må ha vært klar over mellomsalget til Old River og muligens også den pris som dette selskap betalte.

Det er imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om Krohn hadde denne kunnskap da han ble deltaker i Maro, og i tilfelle hvilken betydning manglende kunnskap ville ha hatt for vurderingen av Steimlers opplysningsplikt. Lagmannsretten er kommet til at slik eventuell kunnskap ikke kan ha hatt betydning for Krohns vurderinger da han bestemte seg for å bli deltaker i Maro.

Det er på det rene at deltakerne i Maro var nære forretningsforbindelser og venner av Steimler. Samtlige drev forretninger innen shipping og hadde kunnskap og erfaring på dette området. Det gjaldt også Krohn. Deltakerne fikk lite skriftlig dokumentasjon om prosjektet. De stolte på opplysningene fra Steimler og foretok egne vurderinger av prosjektet på bakgrunn av disse. Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at alle deltakerne, slik de vurderte makedet våren 1990, syntes Steimlers tilbud virket som en god forretning. Det var også nødvendig å handle raskt slik markedet var i 1990. I denne forbindelse viser retten til forklaringene fra Steimler og Smith og spesielt til forklaringen fra Peter D. Gram. Lagmannsretten vil også peke på at DnB la til grunn for sitt låneengasjement at skipet våren 1990 må ha hatt en verdi på minst USD 4 000 000. Det vises til det endelige lånetilbudet av 15 mai 1990. Banken innvilget et lån på USD 3 100 000 etter å ha innhentet opplysninger. I lånevilkårene er det inntatt en "minimum value"- klausul hvor det fremgåt at skipets verdi ikke må falle under 140 % av det til en hver tid utestående lån.

Det er på det rene at Krohn våren 1991 mottok årsberetningen for partrederiet Fore Ans for 1990, datert 18 mars 1991. Innledningen i denne er som følger:

Maro International Inc, Liberia kjøpte gassskipet "Mar Coral" fra det Panamaregistrerte selskapet Old River S.A. 19.06.90. Old River hadde inngått kontrakt for kjøp av skipet fra Boral Gas Ltd. Australia, og solgte denne kontrakten med skipet videre til Maro International Inc. før skipet ble levert.

Etter å ha betalt mellomværende til Old River S.A. overtok således Maro International Inc. skipet direkte fra Boral Gas.

Etter lagmannsretten mening er det påfallende at Krohn ikke reagerte på disse opplysninger og igangsatte ytterligere undersøkelser, dersom mellomsalget hadde hatt betydning for ham. Det er opplyst at alle dokumenter, herunder korrespondansen med DnB og "Part I-Bill of Sale" fantes i Maros arkiv. Det følger av disse dokumenter når Old River kjøpte skipet og til hvilken pris. Krohn har ikke foretatt slike undersøkelser.

Heller ikke da Krohn i november 1992 fikk oversendt MOA'en mellom Boral Gas og Old River av 4 og 20 april 1990 hvor prisen fremgikk, reagerte han overfor ankemotpartene. Det var først våren 1993 at han muntlig tok kontakt, og deretter sendte forliksklage 12 mai 1993.

Krohn utvidet sitt engasjement i Fore Ans høsten 1990 og gikk inn i Seadrake i 1991 gjennom sitt selskap Modus. Retten finner ikke at det er grunnlag for at disse transaksjoner skjedde fordi Krohn måtte redde sine tidligere investeringer. Etter rettens oppfatning skjedde dette fordi Krohn vurderte det som forretningsmessig fordelaktig. Krohn er fortsatt med i Seadrake.

Etter lagmannsrettens oppfatning viser en samlet vurdering av disse forhold at opplysningene om Old River og den pris dette selskap hadde betalt for skipet, må ha vært uten betydning for Krohn da han våren 1990 bestemte seg for å gå inn som investor ved stiftelsen av Maro. Lagmannsretten finner at det er sannsynlig at Krohns krav mot Steimler og Stemoco har sin bakgrunn i at det viste seg at investeringen, grunnet fallende marked og fordi skipet hadde tekniske problemer, ble mindre gunstig enn det deltakeren i Fore Ans, herunder Krohn hadde forestilt seg.

Krohn har vist til en del rettspraksis til støtte for at Steimler forsømte sin opplysningsplikt. Lagmannsretten finner at denne rettsprakis ikke har betydning da de faktiske forhold i disse saker er vesentlig forskjellige i forhold til nærværende sak.

Etter dette finner lagmannsretten at Steimler ikke har utvist erstatningsbetingende uaksomhet ved sitt tilbud til Krohn om å delta i Fore Ans. Det er følgelig ikke grunnlag for det erstatningskrav Krohn har reist mot Steimler og Stemoco.

Etter dette blir byrettens dom, slutningens punkt 1 å stadfeste.

Anken har vært forgjeves og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør Audun Krohn betale saksomkostninger til Michael Steimler og Stemoco Partners AS idet bestemmelsens unntaksregel ikke finnes anvendelig. Advokat Thor Ask Terkelsen har fremlagt omkostningoppgave for lagmannsretten med kr 61 500 som i sin helhet utgjør salær. Omkostnigene for lagmannsretten fastsettes i samsvar med oppgaven.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, må Audun Krohn også erstatte Michael Steimlers og Stemoco Partners AS' saksomkostninger for byretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd idet avgjørelsen i lagmannsretten ikke har budt på tvil, og saken sto i det vesentlige i samme stilling for byretten. For byretten fremla advokat Ask Terkelsen omkostningsoppgave med kr 53 725, hvorav kr 53 200 utgjorde salær og omkostningene fastsettes i samsvar med denne.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom, slutningens punkt 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Audun Krohn til sammen 115 225 - ethundreogfemtentusentohundreogtjuefem- kroner i saksomkostninger til Michal Steimler og Stemoco Shipping AS.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.