LB-1997-3020
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-17 |
| Publisert: | LB-1997-03020 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Follo namsrett Nr. 96-00919 C - Borgarting lagmannsrett LB-1997-03020 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Thor Johan Kahrs). Kjæremotpart: Sparebanken NOR (Prosessfullmektig: Advokat Anders Wahl). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn, formann, 2. Lagdommer Hilde Wiesener Haga, 3. Lagdommer Vincent Galtung |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, Avtaleloven (1918) §31, §33 |
Saken gjelder klage over beslutning om å fremme tvangsauksjon.
I november 1996 begjærte Sparebanken NOR tvangssalg av den faste eiendommen gnr 108 bnr 129, Kronaveien 4 B i Enebakk. Hjemmelshaver er A. Tvangsgrunnlaget var en pantobligasjon datert 9 oktober 1986 pålydende 100.000 kroner. Debitor for pengekravet tilknyttet obligasjonen er B, As daværende samboer. A hadde undertegnet pantobligasjonen som hjemmelshaver.
A protesterte mot tvangssalget. Indre Follo namsrett avsa 25 september 1997 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæring om tvangssalg av gnr. 108 bnr. 129 i Enebakk kommune tas til følge.
2. Tvangssalget foretas med bistand av medhjelper.
3. Som medhjelper oppnevnes advokat Harald Rognhaug.
4. A pålegges å dekke saksøkers omkostninger for namsretten i anledning av tvisten som er avgjort ved denne kjennelse med kr 2500,-.
A har påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Hun gjør i hovedsak gjeldende:
Kjæremålet gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. A bestrider prinsipalt at hun i 1986 stillet rettslig bindende pant for den kassekreditten på 100.000 kroner som B den gangen fikk innvilget hos Sparebanken NOR (Sparebanken ABC). Pantobligasjonen er formelt utstedt av B som en "gjort pantobligasjon", og tinglyst basert på samtykke fra hjemmelsinnehaver A. Den tilhørende nødvendige depoterklæring er påført kassekredittkontrakten. Denne erklæringen om pantstillelse/ sikkerhetsstillelse er imidlertid undertegnet av B. A har bare medundertegnet under rubrikken "ektefelles underskrift".
Det anføres at Sparebanken NOR, som den profesjonelle part, klart uaktsomt har unnlatt å påse at nødvendig krav med hensyn til formalia ble overholdt. A er de facto med befriende virkning unndratt viten med hensyn til de rettslige konsekvenser som følge av pantstillelsen.
Subsidiært anføres det at panteretten i As eiendom ble frafalt av Sparebanken NOR da banken 27 februar 1989, etter å ha sagt opp Bs kassekreditt, innvilget ham et gjeldsbrevlån på 100.000 kroner til innfrielse av kassekreditten. Gjeldsbrevet er av banken påført en etterfølgende "erklæring om pantstillelse/sikkerhetsstillelse", som A ikke undertegnet. Sparebanken NOR har ved å akseptere dette gjeldsbrevet uten undertegnet depoterklæring enten akseptert ikke å ha rettskraftig pant, eller dispositivt frafalt kravet om pantesikkerhet.
Ytterligere subsidiært anføres at Sparebanken NOR har tapt sin panterett som følge av grov tilsidesettelse av påhvilende informasjonsplikt overfor A. A har ikke mottatt relevant informasjon av noen art fra banken i tiden fra oktober 1986, da B fikk innvilget sin kassekreditt, og fram til ultimo april 1992, da påkrav før tvangsauksjon ble forkynt for henne. Høyesterett legger i dom i Rt-1988-1078 ved vurderingen av en kausjonists plikt med hensyn til egen selvstendig oppfølging av kausjonsforholdet avgjørende vekt på sondringen mellom profesjonell og ikke profesjonell kausjonist. Sparebanken NORs informasjonsplikt understrekes ytterligere av at banken må ha vært kjent med at A, på bakgrunn av den misvisende formulerte erklæringen om pantstillelse/sikkerhetsstillelse, ikke var innforstått med den forpliktelsen som heftet på hennes eiendom. Avtalen om frivillig lønnstrekk mellom Sparebanken NOR og A, datert 9 desember 1992, ble inngått under press etter at Sparebanken NOR hadde begjært tvangsauksjon, og den er ugyldig i mehold av avtaleloven §31 og §33.
Ytterligere subsidiært gjør A gjeldende at pantobligasjonen bare gir realsikkerhet for en del av B forpliktelse. Pantobligasjonen er pr dato ikke gitt påtegning undertegnet av A om at den er blitt gjort reell og rentebærende. Informasjon fra banken på et tidligere tidspunkt, senest på tidspunktet for Bs konkurs, ville utvilsomt gitt mulighet for ivaretagelse av eget forhold og begrenset ansvaret til i hvert fall 89.000 kroner. I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
1. Sparebanken NOR's begjæring av 18. november 1996 om tvangssalg gav A's eiendom gnr. 108, bnr. 129 i Enebakk blir å avvise. Tvistespørsmålet henvises til behandling etter søksmål ved ordinær domstol.
2. Sparebanken NOR ilegges å betales A fulle saksomkostninger for Namsrett og Lagmannsrett.
Sparebanken NOR gjør i tilsvar gjeldende at det ikke er noen grunn for at tvistespørsmålet i saken skal overføres i søksmåls former. Banken gjør gjeldende at namsrettens avgjørelse er riktig.
Bs kassekreditt ble i 1989 konvertert i et nedbetalingslån som følge av at kreditten gjennom lang tid var blitt stående på maksimalt beløp. Den manglende nedregulering av kreditten hadde sammenheng med de økonomiske vanskelighetene B fikk i sin næringsvirksomhet på slutten av 1980tallet.
Det er ikke noe grunnlag for anførselen om at banken skal ha frafalt sin pantesikkerhet i forbindelse med omgjøringen av forpliktelsen fra kassekreditt til gjeldsbrevlån. På dette tidspunkt ble det fra bankens side foretatt en opprydding av alle kreditter der det ikke hadde vært bevegelse de siste par årene. Ubetjente kreditter var en lite ønskelig situasjon også for debitor. Kassekreditten, som i utgangspunktet er forutsatt å være fluktuerende med hensyn til innskudd og trekk, er uforholdsmessig kostbar når den er trukket fullt ut, og en effektiv rente på ca 25% pr år var på dette tidspunkt ikke uvanlig. Kreditten ble derfor omgjort til et nedbetalingslån på 100.000 kroner med en rente på 17,5% pr år over syv år med månedlige terminer på 2.020 kroner. Det er riktig at banken ikke innhentet nye underskrifter fra tredjemannspantsetter A utover det som allerede befant seg i bankens depot. Det kan ikke legges vekt på at samboerparet B og A har "byttet plass" når det gjelder underskriften på kassekredittens pantsettelseserklæring. A framstår klart som hjemmelshaver på pantobligasjonen.
Først fra 1992/93 ble banken anbefalt å innhente nye dokumenter ved refinansiering/konvertering av tidligere gjeldsforhold. Denne praksis er i dag hovedregelen i banken, men en slik "mangel" innebærer ikke at det rettslige grunnlag for sikkerheten ved denne type konvertering derved er bortfalt. Banken var aldri på noe tidspunkt inne på tanken å frafalle pantesikkerheten. Pantobligasjonen ble derfor heller ikke returnert til pantsetter. Konverteringen av lånet fremsto dessuten som åpenbart hensiktsmessig for A, og hun ble derfor ikke kontaktet. Det vises til namsrettens kjennelse, der det heter at en av informasjonspliktens viktigste funksjoner er å hindre at risikoen øker. I dette tilfellet ble vilkårene for debitor vesentlig gunstigere. Det går videre frem av dokumentene at betjeningen av lånet startet forholdvis raskt etter konverteringen, og det var derfor ingen grunn til å holde A orientert om forholdet så lenge lånet ble betalt regelmessig.
Ved oversendelse av saken til sentral misligholdsenhet i Oslo etter Bs konkurs i 1990, gikk alle henvendelsene til B, ettersom det ikke var opplyst eksplisitt noe om pantesikkerheten. A var ifølge folkeregisteret samboer med B helt fram til 1996, og hun tok ingen kontakt med banken for å avklare sitt forhold til pantekreditor. Hun var kjent med B konkurs i 1990, og hadde spesiell oppfordring til å søke klarhet i sitt ansvarsforhold visa-vis banken.
Først i februar 1992, da banken forberedte begjæring om tvangssalg over eiendommen, ble saksbehandler fullt oppmerksom på hvem som var hjemmelsinnehaver. A mottok deretter varsel etter dagjeldende tvangsfullbyrdelseslov §109. Banken erkjenner at varslingsplikten kunne vært bedre ivaretatt, men dette innebærer ikke at pantekravet er bortfalt, jf avgjørelse i Rt-1988-1078 og uttalelser fra Bankklagenemnda i saker BKN-94099, BKN-92025, BKN-89034 og BKN-89006.
Det er ikke noe grunnlag for å sette As avtale om frivillig lønnstrekk fra 1992 til side i medhold av avtaleloven.
Når det gjelder hvilket krav obligasjonen i dag hefter for, viser banken til at det har vært forhandlinger om dette spørsmålet mellom partene. Spørsmålet hører under enhver omstendighet til avgjørelsen i forbindelse med fordelingen av kjøpesummen.
Etter opphør av As lønnstrekk i juli 1995 ble lånet på nytt stående uten betjening, og varsel om tvangsfullbyrdelse ble sendt hjemmelshaver 31 mai 1996 forut for ny begjæring om tvangssalg over eiendommen. De formelle vilkår for gjennomføring av tvangssalg er derfor til stede. Sparebanken NOR har lagt ned slik påstand:
1. Indre Follo namsretts kjennelse av 25.09.97 stadfestes.
2. Sparebanken NOR tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett med kr 5.000,-.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige tiltre namsrettens begrunnelse. Lagmannsretten finner det klart at A gyldig har stilt sin eiendom til sikkerhet for Bs gjeld til Sparebanken NOR gjennom sin underskrift på pantobligasjonen og på erklæringen om pantsettelse/sikkerhetsstillelse. At A har underskrevet i rubrikken "Ektefelles underskrift" på sistnevnte dokument, er uten betydning. De to dokumentene sett i sammenheng, gjør pantsettelsesforpliktelsen utvilsom.
Lagmannsretten er videre enig med namsretten i at det må være uten betydning for pantstillelsen at banken endret Bs kassekredittforpliktelse til et gjeldsbrevlån med jevn nedbetaling uten at det i den sammenheng ble avkrevet ny pantsettelseserklæring fra A. Pantsettelsen gjaldt fortsatt samme gjeldsforhold, og lagmannsretten er enig med banken i at ordningen med gjeldsbrevlån også var gunstigere sett fra panteiers synspunkt. Lagmannsretten viser til bankens argumentasjon på dette punkt. Lagmannsretten finner det klart at A, som på det tidspunkt var samboer med B, ikke hadde noen grunn til å oppfatte situasjonen slik at banken mente å frafalle sin pantesikkerhet.
Lagmannsretten finner det videre klart at bankens unnlatelse av å varsle A i 1990 og 1991 ikke kan medføre at panteforpliktelsen er bortfalt. Lagmannsretten legger til grunn at A i denne perioden var vel kjent med Bs økonomiske forhold. Hun hadde ikke grunn til å tro at banken ville frafalle sin rett til å gjøre pantesikkerheten gjeldende, og hun måtte regne med at forpliktelsen kunne bli aktuell på et senere tidspunkt. Hun inngikk da også en avtale om lønnstrekk i 1992, en avtale det ikke er noe grunnlag for å sette til side etter avtaleloven regler.
Namsretten har ikke funnet grunn til å overføre saken i søksmåls former, og lagmannsretten er enig i denne vurderingen. Lagmannsretten har ikke sett grunn til å holde muntlige forhandlinger i kjæremålssaken.
Kjæremålet har vært forgjeves, og Sparebanken NOR må tilkjennes saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes i samsvar med oppgave til 2 500 kroner. Namsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 2 500 - totusenfemhundre- kroner til Sparebanken NOR innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.