LB-1997-810
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-23 |
| Publisert: | LB-1997-00810 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-00588 A/18 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00810 K. |
| Parter: | Kjærende part: Frode Gran (Prosessfullmektig: Advokat Ole Christian Høie). Kjæremotpart: Aasmund Østreng (Prosessfullmektig: H.r.advokat Christian Morten Haneborg). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hans Petter Lundgaard 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Lagdommer Iver Huitfeldt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §181, §160, §180, §384, §394 |
Oslo byrett avsa den 3 oktober 1996 dom med slik domsslutning:
I. Frode Gran dømmes til å betale til Aasmund Østreng kr 14616,- -kronerfjortentusensekshundreogseksten- med tillegg av 12% rente fra 20.7.1995 til betaling skjer og 12% rente av kr 16402,- fra 20.7 - 14.11.1995.
II. Aasmund Østreng dømmes til å betale saksomkostninger til Frode Gran med kr 30000,- kronertrettitusen- med tillegg av 12% rente fra forkynnelse av denne dom og til betaling skjer.
Om saksomkostningsspørsmålet uttalte byretten:
Saken er delvis vunnet, delvis tapt og tvistemålsloven §174 får anvendelse.
Det er opplyst at saksøkte i forliksrådet tilbød saksøkeren kr 10000,- som endelig oppgjør.
Under henvisning til tvistemålsloven §174 annet ledd finner retten derfor at Østreng må betale brorparten av saksøktes omkostninger. Advokat Høie har lagt fram omkostningsoppgave på kr 40900,-.
Av nevnte beløp dømmes Østreng til å betale kr 30000,-.
Aasmund Østreng påkjærte byrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet til Borgarting lagmannsrett som avsa kjennelse 10 desember 1996 med slik slutning:
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt II, oppheves. Saken hjemvises til byretten til ny behandling.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utstår til den avgjørelse som avslutter saken.
Lagmannsretten uttalte:
Byretten har lagt avgjørende vekt på at Østreng har avslått Grans forlikstilbud. Derimot kan det ikke ses at byretten har vurdert betydningen av at Gran samtidig avslo Østrengs forlikstilbud om å redusere kravet fra kr 80.000 til kr 60000. Ifølge Østreng ville Grans aksept av forlikstilbudet ha gitt Østreng ubetydelig mindre enn det han ha fått ved byrettens dom og Grans utbetaling etter at forlikstilbudet ble avslått. Byretten har formodentlig ikke kjent til Østrengs forlikstilbud. Objektivt sett er det likevel en saksbehandlingsfeil at dette ikke er vurdert. Byretten kan heller ikke ses å ha vurdert betydningen for omkostningsspørsmålet av at Gran utbetalte Østreng kr 16.402 etter at Østreng avslo Grans forlikstilbud.
For lagmannsrettens avgjørelse er det ikke nødvendig å ta stilling til om Grans forlikstilbud gikk ut på betaling av kr 10.000 eller kr 19000.
Oslo byrett avsa deretter 30 januar 1997 kjennelse med slik slutning:
1. I Oslo byretts dom av 3.10.1996 endres pkt. II til å lyde:
II Hver av partene bærer sine omkostninger.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for lagmannsretten eller byretten.
Frode Gran har i rett tid påkjært byrettens siste kjennelse til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 30. januar 1997 oppheves og hjemvises til fornyet behandling for Oslo byrett.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for det opprinnelige kjæremål for lagmannsretten, for den fortsatte behandling for Oslo byrett, samt for dette kjæremål med tilsammen kr 8250,- samt rettsgebyr kr 3030,- med tillegg av 12% rente p.a. fra den forfallsdato som fastlegges av lagmannsretten.
Aasmund Østreng har i kjæremålstilsvar nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 30. januar 1997 stadfestes.
2. Aasmund Østreng tilkjennes saksomkostninger.
Den kjærende part har anført at byrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven og at saksbehandlingen og bevisbedømmelsen i forbindelse med omkostningsavgjørelsen er feil.
Gran har i hovedsak fremholdt at Østrengs påstand i forliksrådet, kr 81527, ble redusert for byretten til kr 65.125 som følge av Grans betaling kr 16402. Differansen mellom domsbeløp kr 14616, og Østrengs påstand utgjorde dermed kr 50509. Dette var ubegrunnede tilleggskrav som umuliggjorde reelle forliksforhandlinger. Forholdet medfører at Gran bør tilkjennes saksomkostninger. Det må videre tas hensyn til at Gran i forliksrådet tilbød kr 10.000 i tillegg til kr 16.402 som han betalte senere.
Det var feil at lagmannsretten i kjennelsen om opphevelse la vekt på et forlikstilbud fra Østreng om reduksjon av kravet fra kr 80.000 til kr 60000. Reduksjonen utgjorde reelt kun kr 5.738 (20.000 - 14.262). Det var ingen grunn for Gran til å reflektere over tilbudet. Lagmannsretten tar feil når den synes å ha lagt til grunn at Grans aksept av tilbudet ville ha gitt Østreng ubetydelig mindre enn domsbeløpet. Tilbudet ville ikke ha medført noen endring i byrettens saksomkostningsavgjørelse. Lagmannsrettens feil er således opphav til byrettens feil under den fornyede behandling.
Kjæremotparten har bestridt at byrettens avgjørelse er i strid med loven.
Saken er dels vunnet dels tapt, og det var riktig av byretten å falle ned på hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd.
I forliksrådet fremsatte Gran tilbud, ikke på kr 10000, men på kr 19000, samtidig som han frafalt reparasjonskravet på brøyteskjæret. Tilbudet ble ikke akseptert av Østreng, som på sin side tilbød å redusere sitt krav med kr 20 000 til kr 60 000. Østrengs tilbud ble nevnt i byretten og burde ha medført at Østreng ble tilkjent saksomkostninger. Forholdet kan likevel ikke rokke ved lovligheten av byrettens saksomkostningsavgjørelse.
Lagmannsretten bemerker at byretten har gitt avgjørelsen en uriktig form, nemlig kjennelse i stedet for tilleggsdom, jf tvistemålsloven §160. Da behandlingsformen og rettsmiddelet ville vært det samme om avgjørelsen hadde hatt korrekt form, finner lagmannsretten ikke grunn til å oppheve kjennelsen på formelt grunnlag.
Lagmannsretten er bundet av byrettens bevisbedømmelse med hensyn til avgjørelsen av det omtvistede krav, jf tvistemålsloven §181 annet ledd annet punktum. Bevisbedømmelse som utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen kan imidlertid prøves. Lagmannsretten kan også prøve saksbehandlingen som ligger til grunn for byrettens omkostningsavgjørelse.
Byrettens omkostningsavgjørelse må harmonere med avgjørelsen av det omtvistede krav og bygge på den rettsoppfatning lagmannsretten la til grunn ved opphevelsen, jf tvistemålsloven §394 annet ledd. For øvrig står byretten ved sin nye behandling fritt til å treffe den realitetsavgjørelse som den finner rikig, jf Rt-1981-688.
Det er således på det rene, og ikke omtvistet mellom partene, at byretten også ved den nye vurdering av saksomkostningsspørsmålet måtte ta utgangspunkt i bestemmelsen i tvistemålsloven §174, idet saken må anses dels vunnet dels tapt.
Byretten har kommet til at hver av partene bærer sine omkostninger i samsvar med hovedregelen i første ledd i bestemmelsen. Gran mener han skulle vært tilkjent saksomkostninger såvidt skjønnes fordi Østreng har avslått forlikstilbud og ikke er tilkjent mer i dommen, jf §174 annet ledd 2. punktum 2. alternativ.
Lagmannsretten kan som det fremgår ovenfor ikke prøve den skjønnsmessige avgjørelse om saksomkostninger burde vært tilkjent etter unntaksbestemmelsen i annet ledd i §174. Byrettens henvisning til første ledd er tilstrekkelig begrunnelse når det samtidig fremgår at byretten har overveiet å gjøre unntak fra hovedreglen. Retten trenger ikke grunngi hvorfor den likevel er kommet til at det ikke bør gjøres unntak etter reglene i annet ledd.
Byetten har imidlertid også grunngitt avgjørelsen med at den usikkerhet som foreligger om innholdet i Grans forlikstilbud sammen med opplysningen om Østrengs forlikstilbud "gjør at retten velger å falle ned på lovens hovedregel, nemlig av hver av partene bærer sine saksomkostninger, jf tvistemålsloven §174 første ledd".
Byrettens begrunnelse er etter omstendighetene tilstrekkelig, og lagmannsretten kan hverken se at bevisbedømmelsen eller rettsanvendelsen på dette punkt er feil. Det foreligger heller ikke andre feil ved byrettens saksbehandling som kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf tvistemålsloven §384 første ledd.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste idet lagmannsretten også er enig i punkt 2 i slutningen i byrettens kjennelse. Det bemerkes at kjæremotparten bare har krevet saksomkostninger i anledning det foreliggende kjæremål.
Kjæremålet har vært forgjeves, og den kjærende part blir å tilplikte å erstatte kjæremotpartens saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes i samsvar med kravet fra prosessfullmektigen til kr 3500,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Frode Gran 3.500 - tretusenfemhundre - kroner til Aasmund Østreng innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.