LB-1997-924
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-18 |
| Publisert: | LB-1997-00924 |
| Stikkord: | Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Østfold jordskifterett Nr. 20/1995 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00924 A/02 |
| Parter: | Ankende part: Anne Kristin og Kjell Molander (Prosessfullmektig: Advokat Helge Skaaraas). Motpart: Hans Jørgen Borge-Skar (Prosessfullmektig: Advokat Svein Skjønberg). |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø, rettens formann. Lagdommer Dag Stousland. Lagdommer Hilde Wiesener Haga |
| Lovhenvisninger: | Vassdragsloven (1940) §4, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180 |
Saken gjelder hvor langt utover i sjøen grensen til en strandeiendom skal trekkes og hvorledes grensen skal trekkes mellom naboeiendommer i en grunn vik.
Eier av gnr 1137 bnr 3 i Sarpsborg, Hans Jørgen Borge-Skar, begjærte 10 oktober 1995 grensegang mellom på den ene side denne eiendom og på den annen side gnr 1137 bnr 10 i Sarpsborg som tilhører Anne Kristin og Kjell Molander. Denne eiendom ble utskilt fra bnr 3 i 1922. Eiendommene er beliggende på Ullerøy i Skjebergkilen. Bnr 10 ligger på vestsiden av en tange, Stortangen, ved en grunn vik. Bnr 3, som er en landbrukseiendom på ca 650 da, eide opprinnelig på begge sider av viken, men den vestre delen ble utskilt som bnr 9 i 1913. Bnr 10 grenser til bnr 3 på landsiden, i nord til en del av innmarken i øst og syd til et utmarksområde som stort sett er festet bort til hyttetomter.
Grunnen til at Borge-Skar krevet grensegangsforretning, var at Molanders hadde startet mudring fra dypt vann for å kunne komme til og fra eiendommen med sin motorbåt på 27 fots lengde og ca 0,9 meter dypgående.
Borge-Skar anførte for jordskifteretten at grensen mot sjøen for bnr 10 følger strandkanten og at eiendomsretten til sjøgrunnen derfor fortsatt hører under bnr 3. Molanders anførte at de hadde eiendomsrett til sjøgrunnen utenfor eiendommen.
Østfold jordskifterett avsa 25 juni 1996 kjennelse hvoretter grensen i sjøen for bnr 10 mot vest avgrenses av en parallell linje med en konstruert grunnlinje mot østre landside av viken. Grensen i nord i sjøen går 35,5 meter ut fra et merke på land, benevnt rør nr. 1, vinkelrett på grunnlinjen. Grensen sør i sjøen går ut fra et merke på land, benevnt rør nr. 4, vinkelrett på grunnlinjen 56,5 meter. Jordskifteretten uttaler i kjennelsen at bnr 10 har sin tilflottsrett i behold selv om eiendommen ikke strekker seg helt ut til marbakken.
Anne Kristin og Kjell Molander har i rett tid påanket jordskifterettens avgjørelse. For lagmannsretten har de nedlagt slik påstand:
PRINSIPALT
Alternativ 1:
Grensene i sjøen for gnr 1137 bnr 10 går i fortsettelsen av grensene på land frem til marbakken/2-meters dyp, og frem til grenselinjen for gnr 1137 bnr 9.
Alternativ 2:
Grensene i sjøen for gnr 1137 bnr 10 går i fortsettelsen av grensene på land frem til marbakken/2-meters dyp, og frem til en parallell til grenselinjen til gnr 1137 bnr 9 trukket i midtlinjen mellom grenselinjen for bnr 9 og nordligste grensepunkt på land.
Alternativ 3:
Grensene i sjøen for gnr 1137 bnr 10 går vinkelrett på strandlinjen fra land, slik at nordre grense treffer midtlinjen mellom grenselinjen til gnr 1137 bnr 9 på land, og fortsetter deretter parallelt med grenselinjen til marbakken/2-meters dyp. Søndre grenselinje går vinkelrett fra land frem til midtlinjen mellom vestre grenselinje og sydligste grensepunkt på land, og derfra parallelt med grenselinjen til gnr 1137 bnr 9 frem til marbakken/2-meters dyp.
SUBSIDIÆRT
1. Grensene i sjøen for gnr 1137 bnr 10 fortsetter fra grunnlinjen og frem til grenselinjen til gnr 1137 bnr 9.
2. Grensene i sjøen for gnr 1137 bnr 10 fortsetter fra grunnlinjen og frem til midtdelelinje mellom gnr 1137 bnr 10 og gnr 1137 bnr 9.
I BEGGE TILFELLER:
Dersom grensene i sjøen for gnr 1137 bnr 10 ikke fortsetter frem til marbakken/2meters dyp, har gnr 1137 bnr 10 tilflottsrett som omfatter nødvendig inngrep i sjøgrunnen, deri innbefattet mudring, slik at gnr 1137 bnr 10 i Sarpsborg til enhver tid er sikret adkomst fra sjøen.
Anne Kristin og Kjell Molander tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Jørgen Borge-Skar har tatt til motmæle. I 1997 overdro han eiendommen til sin sønn Hans Jørgen Borge-Skar som har trådt inn i saken. Han har nedlagt slik påstand:
1. Østfold jordskifteretts dom av 25.6.1996 stadfestes.
2. Gnr 1137 bnr 10 Sørlie har ikke mudringsrett over gnr 1137 bnr 3 Skar.
3. Hans Jørgen Borge-Skar tilkjennes saksomkostninger for Borgarting lagmannsrett.
Ankeforhandling ble avholdt i Sarpsborg den 30 april 1998. De ankende parter møtte og Kjell Molander avga forklaring. Både Jørgen og Hans Jørgen Borge-Skar møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Retten foretok åstedsbefaring.
Når det gjelder spørsmålet om grensene i sjøen, står saken i samme stilling som for jordskifteretten. For lagmannsretten har de ankende parter subsidiært, for det tilfelle at eiendommen ikke strekker seg ut til marbakken/2 meters dybde, anført at tilflottsretten gir hjemmel for mudringsarbeidene. Mudringen er gjennomført helt frem til eiendommen.
De ankende parter har i det vesentlige anført: Jordskifteretten har korrekt lagt det til grunn at de eier sjøgrunnsareal utenfor sin eiendom. Sjøgrunnen går i henhold til fast rettsoppfatning ut til marbakken, eller der slik ikke kan påvises, til 2 meters dyp, hvoretter sjøgrunnen for dette området omfattes av allemannsretten, men med de særlige fordeler strandeier har i kraft av strandretten.
Det er feil når jordskifteretten har avgrenset eiendommens sjøgrunnsareal. Det foreligger ingen avgrensning av sjøgrunnsarealet i skjøte eller kjøpekontrakt. Det er derfor ikke holdepunkter for annet enn at eiendommen eier sjøgrunnen frem til bnr 9 i vest og til marbakken i syd.
Ved fastsettelsen av grensene i sjøen har jordskifteretten anvendt rettlinjeprisippet i en analogi med vassdragsloven §4. I denne saken gir ikke dette prinsipp noe brukbart eller fornuftig resultat, for eiendommen vil da ikke grense til marbakken. Prinsippet i vassdragsloven §4 må være subsidiært i forhold til marbakke-/2-meters dybderegelen. Når en analogi fra vassdragsloven §4 ikke gir et rimelig og naturlig resultat, må grensen i sjøen trekkes som en forlengelse av grensen på land. Dette er det holdepunkter for i rettspraksis. Det er vist til Rt-1964-283.
At grensen skal trekkes som forlengelse av grensen på land, harmonerer godt med grensen mellom bnr 3 og bnr 9.
Bare eiendommen er sikret eiendomsrett ut til marbakken, kan andre løsninger også være akseptable slik det fremgår av påstanden.
Subsidiært anføres at de ankende parter under enhver omstendighet har rett til å foreta oppmudring i viken. Når eiendommen ligger til sjøen har den i kraft av strandretten tilflottsrett. Adgangen til oppmudring må ligge som et aksessorium til tilflottsretten. Dette bygges på effektivitetsbetraktninger. Dersom de ankende parter ikke skal ha rett til å mudre, må det være opp til ankemotparten å påvise at det er avtalt innskrenkninger i denne rett. Det er ikke tilfelle i denne sak. Det finnes ingen særrettigheter i området som kan komme i strid med retten til mudring. Oppmundring vil ikke ødelegge bademulighetene i viken.
Ankemotparten har i det vesentlige anført: Jordskifteretten har tatt feil når den har funnet at ankemotpartene eier utenforliggende sjøgrunn. Det finnes ikke støtte for dette i skyldelingsforretningen fra 1922, der det tvert i mot fremgår at grensen følger stradlinjen. Av prosessøkonomiske hensyn har man imidlertid valgt ikke å mottanke.
Jordskifteretten har i tråd med vanlig praksis lagt til grunn rettlinjeprinsippet ved fastsettelsen av grensene i sjøen. Herav følger at eiendommen ikke grenser til marbakken. Det er ikke grunnlag for at sjøgrunnen helt frem til grensen mot bnr 9 skal tilhøre eiendommen. Det er i god overensstemmelse med et tilnærmet midtlinjeprinsipp å avgrense utstrekningen mot vest slik jordskifteretten har gjort.
Det bestrides at prinsippet i vassdragsloven §4 settes til side av marbakke-/2 meters dybderegelen.
Viken har i alle år vært grunn og mellom øya Smørklumpen og Stortangen er det om sommeren et yrende badeliv. En dyp renne representerer fare for de badende og reduserer allmennhetens tilgang, samt innebærer at området blir vesentlig mer privatisert. Mudring er således i strid med de rikspolitiske retningslinjer for Oslofjorden hvor en av hovedmomentene er å trygge og videreutvikle grunnlaget for allmennhetens rekreasjon, hvilket ankemotparten mener er viktig. Økt båttrafikk vil også representere fare og et uromoment for de badende, særlig for barn.
Det bestrides at tilflottsretten innebærer rett til mudring. Under enhver omstendighet er det unødvendig. Det er fortøyningsmuligheter for båten mange steder i nærområdet.
Lagmannsretten skal bemerke: I likhet med jordskifteretten legger lagmannsretten til grunn at viken mellom Stortangen og bnr 9 er underlagt privat eiendomsrett. Ved normal vannstand er viken dekket av vann, men i perioder på senvinteren og om våren hvor det er ekstremt lav vannstand, er store deler av bunnen tørrlagt. For å komme fra dypt vann og inn til land, må det benyttes flatbunnet båt, f eks pram e.l. I henhold til vitneforklaring fra byggmester Helge Andersen som er oppvokst på bnr 10 og som har hatt familie boende der til eiendommen ble kjøpt av Molanders, har større båter, motorsnekker o.l. tidligere vært fortøyet på svai i påler utenfor marbakken. For å komme til og fra disse båtene har det vært benyttet jolle eller pram. Sammen med daværende eier av bnr 10 vurderte vitnet i 1950-årene å foreta oppmudring for å kunne benytte påhengsmotor på slike lettbåter.
Spørsmålet om hvor langt ut i sjøen eiendomsretten går er ikke lovregulert. I henhold til rettspraksis legger lagmannsretten til grunn at yttergrensen for eiendomsrett i sjøen går ved toppen av marbakken der marbakke finnes i rimelig nærhet av land og på rimelig dybde. Finnes det ikke noen slik marbakke, skal grensen som hovedregel trekkes ved 2 meters dyp målt ved fjære sjø. Når det gjelder å fastsette grensene mellom eiendommer i sjø har det, der det ikke har foreligget lokal sedvane, vært benyttet forskjellige prinsipper tilpasset lokale forhold. I følge det geometriske prinsipptilhører hvert punkt på bunnen den stranden som det ligger nærmest. I følge rettlinjeprisippet går grensen vinkelrett på en tenkt grunnlinje langs stranden. I følge midtlinjeprinsippet går grensen midlt mellom eiendommer som ligger på hver side av en vik. Disse prinsippene er utledet etter analogi av vassdragsloven §4.
Lagmannsretten legger til grunn at disse prinsippene bare får anvendelse hvis ikke annet følger av særlig hjemmel. Slik hjemmel vil som regel være å finne i skylddelingsdokument, målebrev ved jordskiftesaker e.l. og lokal rettsoppfatning.
En annen og ofte mer tjenlig måte å fastlegge grensen i sjøen på, har vært å foreta en rettlinjet forlengelse av grensen på land der denne lar seg sikkert påvise. Tilpasset de lokale forhold er dette en enkel og presis fremgangsmåte. For at slik forlengelse av grensen på land skal kunne anvendes må det påvises grunnlag for det, Rt-1964-283. Tidligere praksis kan være et slikt grunnlag. Der prinsippet gir et uheldig resultat hvor grenselinjen går meget skrått ned til stranden, må det tilpasses for å gi et rimelig resultat.
Ved fradelingen av bnr 9 i 1913 ble grensen i sjøen mellom eiendommene fastlagt i forlengelsen av grenselinjen på land. Fra grensebeskrivelsen i skyldelingsdokumentet hitsettes: .......... følger så dette dele i samme retning til en x huggen sten ved en større grøft i Skars indmark, følger så bunden av denne grøft til en x huggen sten ved søen, går så i samme retning i søen på østsiden av Holmen den såkallte Smørklumpen.
Etter dette beholdt bnr 3 eiendomsretten til sjøgrunnen fra bunnen av viken og ut til marbakken øst for Smørklumpen, mens bnr 9 fikk eiendomsrett til sjøgrunnen ut til marbakken på vestsiden, samt eiendomsrett til Smørklumpen.Lagmannsretten finner etter dette å burde benytte forlengelsesprinsippet i tilpasset form.
Den nordre grense i sjøen trekkes etter dette i forlengelsen av linjen mellom pkt 1 og 2 på jorskifterettens kart og helt over til grensen mot bnr 9. En rettlinjet forlengelse av grenselinjen mellom pkt. 3 og 4 på jordskifterettens kart vil komme til å skjære over en stenbrygge. Dette er uhensiktsmessig, hvorfor lagmannsretten finner at grenselinjen her må tilpasses og dreies mer mot vest. Grenselinjen fra pkt 4 på jordskifterettens kart finnes å burde følge halveringslinjen for vinkelen mellom den rettlinjede forlengelse av grenselinjen mellom pkt 3 og 4 og den grenselinje jordskifteretten fastsatte, linjen mellom pkt 4 og 5 på kartet.
Det har etter lagmannsretten mening ingen betydning at den delen av bnr. 3 som er beliggende innerst i viken, ikke lenger vil ha sjøgrunn ut til marbakken. I følge ankemotparten er dette en del av innmarken med et belte av siv mellom jordet og sjøkanten. Det er lite sannsynlig at det noen gang vil bli gitt tillatelse til hyttetomter på denne del av eiendommen. Utenfor den delen av eiendommen hvor det i dag er hyttetomter og hvor det etter det opplyste er mulighet for ytterligere tomter, vil det fortsatt være sjøgrunn ut til marbakken.
Etter dette har de ankende parter eiendomsrett til sjøgrunnen i hele det området som nå er oppmudret. Etter lagmannsrettens resultat er det derfor unødvendig å avgjøre spørsmålet om tilflottsretten gir rett til oppmudring. De ankende parter har opplyst at den oppmudrede rennen vil bli forsvarlig merket.
Anken har etter dette ført frem. Saksomkostninger bør tilkjennes i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Advokat Skaaraas har fremlagt omkostningsoppgave på kr 59 545, hvorav salær utgjør kr 42 000. I tillegg har han krevet salær for advokat Myklebusts arbeid med ankesaken med kr 42 500, til sammen kr 102 045. Ankemotparten har ved advokat Skjønberg anført at salærkravene er for høye i forhold til arbeidet med ankesaken. Advokat Skjønberg har i sin omkostningsoppgave krevet salær med kr 45 000.
Lagmannsretten finner at salærkravet for advokat Myklebusts arbeid, men ikke for advokat Skaaraas' arbeid, ligger for høyt i forhold til hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176. Retten har i denne forbindelse lagt vekt på at advokat Myklebust også representerte de ankende parter for jordskifteretten og at det så lenge han var prosessfullmektig, var de samme spørsmål til vurdering i jordskifterett og lagmannsrett. Saksforberdelsen for hans vedkommende har foruten å inngi en enkel ankeerklæring og tillegg til ankeerklæringen på tilsammen vel 3 sider, bestått av innlevering av 3 relativt korte prosesskrift. I tillegg har han hatt arbeid med kjæremålet over lagmannsrettens avvisning av anken, et kjæremål som førte frem, men hvor det ikke ble tilkjent saksomkostninger fordi det ikke var nedlagt påstand om det. Lagmannsretten legger til grunn at krav om salær og dekning av gebyr i den forbindelse kan fremsettes ved avslutningen av saken, jf Rt-1966-1545. Salæret inklusive gebyr fastsettes etter dette skjønnsmessig til kr 12 000. De samlede saksomkostninger fastsettes således til kr 71 545.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Grensen i sjøen mellom gnr 1137 bnr 10 og gnr 1137 bnr 3, begge i Sarpsborg, går i nord fra bolt nr 1 i forlengelsen av grenselinjen mellom punkt nr. 1 og nr. 2 på jordskifterettens kart til den treffer grensen mot bnr 9. I syd går grensen fra punkt nr 4 på jordskifterettens kart langs halveringslinjen for vinkelen mellom forlengelsen av linjen mellom punkt nr. 3 og nr. 4 og grenselinjen fastsatt av jordskifteretten, linjen mellom punkt nr. 4 og nr. 5, til den treffer marbakken.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hans Jørgen Borge-Skar til Anne Kristin og Kjell Molander v/ advokat Skaaraas 71.545 - syttientusenfemhundreogførtifem - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.