Instans: Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1999-11-15
Publisert: LB-1999-00977
Stikkord: Straffesak
Sammendrag:
Saksgang: Oslo byrett Nr 98-08688 M/56 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00977 M/02. Anke til Høyesterett fremmet; i byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 10 måneder; HR-2000-00254.
Parter: Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Marit Helene Evjemo) mot A (Forsvarer: Advokat Benedict de Vibe).
Forfatter: Lagdommer Dag Stousland, formann. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy. Ekstraordinær lagdommer Jon A Reiersrud. 4 meddommere
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §162, §28a, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §344, §436, Legemiddelloven (1992) §24, §31


Oslo byrett avsa 22 februar 1999 dom med slik domsslutning:

1. A, født xx.xx.76, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, straffeloven §162 første ledd og legemiddelloven §31, andre og fjerde ledd jf §24 første ledd til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 2 - to - dager for utholdt varetektsfengsel.

2. Han idømmes saksomkostninger med 3000 - tretusen - kroner.

Domsslutningen mangler henvisning til straffeloven §62 og §63.

Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Tiltalte anket den 5. mars 1999 over straffutmålingen, idet han mener at det burde vært idømt samfunnstjeneste.

Ved lagmannsretten beslutning av 18 mars 1999 ble anken henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 11 november 1999. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Forsvareren påsto tiltalte ansett på mildeste måte.

Aktor nedla slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. A tilpliktes å betale staten saksomkostninger etter rettens skjønn.

Tiltalte er dømt for ved et engangstilfelle å ha kjøpt ca 20 gram heroin, oppbevart til sammen 16,409 gram heroin samt bruk av heroin fra mai 1997 til 18 juni s.å.

Tiltalte har forklart at han 2-3 måneder før pågripelsen, 18 juni 1997, ble sammen med en pakistansk pike som misbrukte heroin. De traff hverandre på et discotek og hun bød ham en sigarett som hun sa inneholdt hasjisj. Han oppdaget snart at sigarettene hun bød ham inneholdt heroin. Etter kort tid ble han «hektet» på heroin og hadde i misbruksperioden et forbruk på ca .. gram heroin pr. dag.

Tiltalte er født i Norge, er pakistansk statsborger og er den yngste av 9 søsken, seks brødre og tre søstre. Han bor hjemme hos sine foreldre. Faren driver - - -forretning fra et lokale der de bor. Tiltalte har ingen skolegang utover 9-årig grunnskole. Etter skolen har han hjulpet sin far i - - -forretningen. For dette har han fått 8.000 kroner pr. måned pluss lommepenger når han trengte det. Han betaler ikke for å bo hjemme.

Tiltalte har forklart at da han slapp ut fra varetektsfengsel stilte familien opp for ham. To eldre brødre fulgte ham når han gikk ut slik at han ikke skulle falle tilbake til misbruk. I tillegg fikk han medisiner for å dempe abstinenstilfeller. Han sier han ikke har brukt heroin siden pågripelsen og at han anser seg å være kommet over rusmisbruket. Han blir ikke lenger fulgt av sine brødre, men må fortelle hjemme hvor han går og når han kommer tilbake. Sammen med en av brødrene har han planer om over nyttår å starte import og salg av bruktbiler. Broren har registrert et enkeltmannsforetagene, er utdannet bilmekaniker og de har fått lokale samme sted som faren driver sin forretning.

Forsvareren har anført at tiltalte burde ha vært idømt samfunnstjeneste. Politiet har ikke registrert nye straffbare forhold på ham, noe som må bety at det er riktig som tiltalte har forklart at han ikke lenger misbruker heroin. Tiltalte må sies å være fullt rehabilitert.

Forsvareren har videre anført at de rettsavgjørelser som byretten har vist til, ikke støtter resultatet fordi de gjelder salg av narkotika i tillegg til kjøp og oppbevaring. I denne saken dreier det seg ikke om salg, bare kjøp til eget bruk og oppbevaring, slik tilfellet var i dommen i Rt-1999-33. Ut fra rettspraksis er det anført at straffenivået må ligge på fengsel mellom 6 og 8 måneder. Det er da intet til hinder for dom på samfunnstjeneste, jf straffeloven §28a, 1. punktum.

Av formildende omstendigheter er fremholdt at tiltalte ikke tidligere er straffedømt eller bøtelagt, og at det har gått lang tid fra de straffbare forhold ble begått.

Lagmannsretten bemerker at i en så alvorlig sak som dette må det av allmennpreventive grunner reageres strengt. Heroin er et meget farlig og vanedannende stoff. Den rettspraksis partene har vist til omfatter foruten kjøp og oppbevaring også salg av heroin. Salg er meget alvorlig på grunn av spredningsfaren. Tiltalte er ikke dømt for salg og heller ikke tiltalt for kjøp av den mengde heroin han trengte for sitt daglige forbruk. Tiltalte har forklart og retten legger til grunn, at kjøpet av ca 20 gram heroin den 14 juli 1997 var til eget forbruk. Selv om det var til eget bruk, er det en så stor mengde at det allikevel representerer en spredningsfare.

Lagmannsretten er kommet til at byrettens straffutmåling i det vesentlige er riktig og at det ikke er åpenbart misforhold mellom de straffbare handlinger og straffen, jf straffeprosessloven §344.

Ved straffutmålingen har lagmannsretten tatt utgangspunkt i dommen i Rt-1995-818. En flere ganger tidligere straffedømt person var dømt for kjøp av til sammen 9,5 gram heroin, hvorav 3,75 gram var videresolgt, samt kjøp og salg av 1,5 gram amfetamin. Straffen på ett års fengsel var en fellesstraff med resttiden fra en tidligere dom. Ved straffutmålingen har Høyesterett sett hen til hvor straffenivået for befatning med heroin på omkring 10 gram i utgangspunktet bør ligge.

Selv om nærværende sak ikke omfatter salg, oppveies det i stor grad av det betydelige engangskjøpet på ca 20 gram heroin.

Lagmannsretten finner ikke å kunne ta vesentlig hensyn til den tid som har gått siden forbrytelsen fant sted. Tiltalte la kortene på bordet og samtykket i forhørsrettsbehandling. Denne ble berammet til avholdelse i april 1998 og omberammet til juli s.å.. Dagen før forhandlingene i forhørsretten skulle finne sted, trakk tiltalte samtykket til slik behandling tilbake og ønsket behandling i meddomsrett samt skifte av forsvarer. Samme måned berammet byretten hovedforhandling til avholdelse i februar 1999.

I spørsmålet om det kan idømmes samfunnstjeneste, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, samtlige dommere unntatt en meddommer, finner etter en totalvurdering at det ikke er grunnlag for samfunnstjeneste. Som det fremgår av rettens vurdering av straffenivået, måtte det i så fall foreligge sterke grunner for samfunnstjeneste, jf straffeloven. §28a første ledd. Flertallet har vurdert de påberopte grunner, men finner at de ikke er sterke nok sett i sammenheng med den foreliggende forbrytelse.

Mindretallet finner at samfunnstjeneste kan idømmes, og peker på at misbruket var en engangsforeteelse over et relativt kort tidsrom. Familien trådte til og fungerte og vil fortsatt fungere som et støtteapparat slik at han ikke vil falle tilbake til fortsatt misbruk.

Etter flertallets stemmegivning gjøres ingen endringer i byrettens dom og anken blir å forkaste, idet lagmannsretten også er enig i at tiltalte må bli å ilegge saksomkostninger for byretten. Tiltalte blir også å ilegge saksomkostninger for lagmannsretten, jf straffeprosessloven §436 annet ledd. Omkostningene settes til kr 3.000,-.

Kjennelsen er enstemmig med den dissens som er angitt.

Slutning:

1. Anken forkastes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige med 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.