LB-2000-1118
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-09 |
| Publisert: | LB-2000-01118 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 99-01739 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01118 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Trine Standal). Kjæremotpart: Sparebanken Nord-Norge (Prosessfullmektig: Advokat Erik Andreas Schilbred). |
| Forfatter: | Lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen. Lagdommer Steingrim Bull. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §3, §5, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-2, Tvistemålsloven (1915) §180, §91, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3, §3-3 |
Saken gjelder klage over iverksatt trekk i lønn for bankgjeld.
A (da... ) skrev 16. juni 1988 sammen med sin daværende ektefelle B under på et gjeldsbrev til Tromsø Sparebank. Lånebeløpet var kr 800.000,-, som skulle tilbakebetales avdragsvis over ca 20 år. As underskrift ble skrevet to steder på gjeldsbrevet, først ved siden av ektefellens underskrift i rubrikken «Låntakerens underskrift - som også bekrefter at de generelle lånevilkårene på baksiden er lest», og dernest i rubrikken «Ektefellens samtykke-underskrift (når reglene tilsier det)» under avsnittet «Erklæring om pantsettelse/sikkerhetsstillelse».
Gjeldsbrevets trykte tekst inneholder vedtagelse av at inndrivelse kan skje uten søksmål, jf tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §3 nr. 6, men As og Bs underskrifter er ikke bevitnet.
Lånet ble brukt til finansiering av ny felles bolig for ektefellene i Vestby kommune. Ekteskapet er senere oppløst og fellesboligen solgt. B betjente gjelden alene frem til høsten 1998. Etter det ble betalingen misligholdt.
Sparebanken Nord-Norge (heretter kalt banken) sendte 11. februar 1999 varsel til A om misligholdet og krevet betaling av restgjelden. Det er ikke fremlagt nærmere opplysninger om hvorvidt Sparebanken Nord-Norge er Tromsø Sparebanks rettsetterfølger, men dette legges til grunn siden det ikke er fremkommet noen innvending, jf prinsippet i tvistemålsloven §91.
Etter begjæring fra banken besluttet Namsmannen i Oslo 19. august 1999 tvangsinndrivelse av fordringen hos A ved utleggstrekk i hennes lønn. Etter klage fra A besluttet namsmannen 22. september 1999 å oppheve trekkpålegget med den begrunnelse at bankens krav mot A var foreldet.
Etter klage fra banken avsa Oslo namsrett 24. februar 2000 kjennelse med slik slutning:
1. Namsmannens beslutning av 22. september 1999 oppheves.
2. A betaler kr 530 i saksomkostninger til Sparebank1 Nord-Norge innen to uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
A har i rett tid påkjært kjennelsen. Banken har tatt til motmæle.
Den kjærende part, A, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 24. februar 2000 oppheves.
2. A tilkjennes sakens omkostninger.
Kjæremotparten, Sparebanken Nord-Norge, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Sparebanken Nord-Norge tilkjennes saksomkostninger.
A har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
Namsretten har tatt feil både hva angår rettsanvendelse og bevisvurdering.
Tvangsgrunnlaget oppfyller ikke tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 med gjeldende forskrifter. Dessuten medfører forhold inntruffet etter utstedelse av det pretenderte tvangsgrunnlag at eventuelle krav mot A nå er bortfalt.
Gjeldsbrevet er utstedt av B. Omtrent på midten er det signert som låntager av B og A. Nederst på arket er det en pantsettelse av gnr. .. bnr. .. i Vestby hvor B har undertegnet som pantsetter/sikkerhetsstiller, mens A har undertegnet som ektefelle. A var eier av den pantsatte eiendom på lik linje med B.
Det pretenderte tvangsgrunnlag er så uklart at det ikke oppfyller kravene i tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 (a). Dokumentet angir alene B som skyldner øverst til venstre. Det er kun hans navn og adresse og personnummer som er oppgitt i rubrikken låntager. A har riktignok undertegnet som låntager, men hun er ikke oppført som låntager på gjeldsbrevet. Hennes navnetrekk i underskriftrubrikken kan ikke alene være tilstrekkelig for å anse dokumentet som tvangsgrunnlag også i forhold til henne. Hun har også undertegnet som ektefelle som samtykker i pantsettelse av felles bolig. Det er således uklart hva som egentlig er ment med dokumentet, eller hva underskriftene egentlig refererer seg til. Den trykte tekst viser imidlertid B alene som låntager.
Det er banken som den profesjonelle part som må bære risikoen for at gjeldsbrevet er særdeles uklart.
Etter de alminnelige bevisbyrdereglene er det banken som har bevisbyrden for at A er å anse som meddebitor til dette lån, og dette vilkåret er ikke oppfylt.
As underskrift er ikke vitnebekreftet. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 (a) er gjeldsbrevet et tvangsgrunnlag overfor utstederen når vedkommendes underskrift er bekreftet av to myndige vitner eller i samsvar med forskrift gitt av Kongen.
Gjeldsbrevet er utstedt før 1. januar 1993, og da kommer Justisdepartementets forskrift om eksigible gjeldsbrev av 26. oktober 1973 nr. 4 til anvendelse. I nr. 3 fastslås det at namsmyndigheten kan godta et gjeldsbrev som tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §3 nr. 6 selv om underskriften ikke er bekreftet på foreskreven måte, såfremt det finnes ubetenkelig fordi mangelen etter forholdene har mindre betydning, og det for øvrig er klart for namsmyndigheten at underskriften er ekte. Det er ikke ubetenkelig å akseptere at underskriftene ikke er bekreftet i denne sak, jf dokumentets uklarhet.
A har aldri vært krevet av banken når det gjelder betaling av terminbeløp, og det må derfor legges til grunn at foreldelsesfristen for hele lånet uansett begynte å løpe da gjeldsbrevet ble utstedt.
Når det gjelder etterfølgende forhold, anføres subsidiært at bankens krav er bortfalt som følge av bankens eget forhold, herunder utvist passivitet.
Banken har påstemplet gjeldsbrevet «UTGÅTT». Stemplet er riktignok satt over pantsettelseserklæringen angående gnr. 6 bnr. 21 i Vestby, men sammenholdt med at banken ikke har sendt A noen oppgjørsoppstilling eller krav i denne forbindelse før i 1999, innebærer oversendelse av gjeldsbrevet med utgått-stempel at banken har gitt signal om å ha oppgitt sitt krav mot henne. Hva banken har registrert internt, er uten betydning. Eiendommen ble solgt i 1993, og A har ikke hatt noen grunn til å tro at banken hadde noen fordring mot henne. Banken har heller ikke sendt årsoppgave over gjeld, rentebetalinger eller annet til A som kunne vise at gjelden besto. Så vidt vites er heller ikke den pretenderte gjeld innrapportert til skattemyndighetene. Også dette tyder isolert sett på at banken har oppgitt kravet.
For øvrig vises til Agder lagmannsretts dom av 27. september 1999 og Bankklagenemndas avgjørelse av 24. august 1994, sak nr. BKN-94071, hvor lignende betraktninger medførte at det opprinnelige krav ble ansett bortfalt.
Sparebanken Nord-Norge har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Namsrettens kjennelse er riktig.
Når det gjelder vitnebekreftelse av underskriftene, vises det til namsrettens bemerkninger. Også før tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 trådte i kraft, gjaldt regler om at gjeldsbrev utstedt til bank var tvangsgrunnlag selv om skyldnerens underskrift ikke er bekreftet, jf forskrift av 26. oktober 1973 pkt. 2. Dette gjaldt således da A underskrev gjeldsbrevet som medskyldner i 1988.
A har aldri fått noen erklæring eller annet dispositivt utsagn fra banken som kunne gi henne en berettiget oppfatning om at kravet skulle være bortfalt.
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 er gjeldsbrev tvangsgrunnlag for utlegg forutsatt blant annet at det lyder på en bestemt pengesum og at utstederens eller utstedernes underskrift(er) er bekreftet av to myndige vitner eller i samsvar med forskrifter gitt av Kongen.
Et «gjeldsbrev» må forstås som en ensidig og ubetinget skriftlig erklæring om å skylde en bestemt pengesum.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at ektefellene Roald og A i 1988 kjøpte felles bolig og lånte kr 800.000,-, som var hele kjøpesummen, i Tromsø Sparebank. A medunderskrev skylderklæringen på gjeldsbrevet og samtykket i pantsettelse av eiendommen. Selv om A ikke ble tatt med i teksten som låntager, finner lagmannsretten at hennes medunderskrift må innebære at hun påtok seg solidaransvar for tilbakebetalingen av lånet. Dette bestyrkes av at i kjøpekontrakten for boligen var begge ektefeller angitt som kjøpere.
Det forhold at låntagernes underskrifter ikke ble bekreftet, er uten betydning for deres betalingsansvar overfor banken. Det er ikke hevdet at noen av underskriftene er forfalsket eller ettergjort.
Når det gjelder betydningen av manglende vitnebekreftelse for bruk av gjeldsbrevet som tvangsgrunnlag, bemerker lagmannsretten at det er fastsatt ved forskrift av 4. desember 1992 nr. 897 at gjeldsbrev utstedt før 1. januar 1993 fortsatt kan godtas som tvangsgrunnlag for utlegg etter nr. 3 i forskriften av 26. oktober 1973 nr. 4. I nevnte nr. 3 heter det at namsmyndigheten kan godta et gjeldsbrev som tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §3 nr. 6 selv om underskriften ikke er bekreftet på foreskreven måte, såfremt det finnes ubetenkelig fordi mangelen etter forholdene har mindre betydning, og det for øvrig er klart for namsmyndigheten at underskriften er ekte. Etter de regler som gjelder etter forskrift av 4. desember 1992 nr. 896 til tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 §7-2 er det ikke nødvendig med vitnebekreftelse av underskrift på gjeldsbrev til sparebanker med flere.
Etter lagmannsrettens oppfatning fremgår det av sammenhengen at reglene om bekreftelse av underskrifter på gjeldsbrev som skal være tvangsgrunnlag, tar sikte på å hindre forfalskninger og ettergjøringer av underskrifter og at de ikke tar sikte på å være noe hinder for eksigibiliteten utover det formålet tilsier. Når det, som i vår sak, ikke er hevdet - og det heller ikke er noe som tyder på - at dokumentet er påført falske eller ettergjorte underskrifter, kan manglende vitnebekreftelse ikke medføre at gjeldsbrevet ikke kan brukes som tvangsgrunnlag.
Etter dette tillegger lagmannsretten det ikke betydning for denne sak at utstedernes underskrifter på gjeldsbrevet ikke er bekreftet som fastsatt i forskrift gitt i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 eller tvangsfullbyrdelsesloven av 1992.
Det fremgår av sakens opplysninger at lånet ikke ble innfridd i forbindelse med salget av boligen, og at det mellom ektefellene var avtalt eller forutsatt at B skulle overta ansvaret for restgjelden. Det er imidlertid ikke opplyst noe om at A i den forbindelse avklarte med banken eller fikk noen meddelelse fra banken om at hun ikke i fremtiden skulle ha medansvar for lånet.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A påtok seg medansvar for lånet da det ble tatt opp, og fortsatte å ha medansvar for det overfor banken da eiendommen ble solgt, og ekteskapet ble oppløst.
Spørsmålet blir dernest om As forpliktelse overfor banken senere er bortfalt på grunn av foreldelse eller på grunn av at banken i lang tid har utvist passivitet.
A gjør gjeldende at det at hun ikke noen gang er blitt krevet for terminbeløp, må medføre at foreldelsesfristen for hennes vedkommende regnes fra det tidspunkt da lånet ble opptatt, det vil si i juni 1988, slik at foreldelsesfristen løp ut i juni 1998.
Lagmannsretten bemerker til dette at i foreldelsesloven §5 nr. 1 er det fastsatt at når det er utstedt gjeldsbrev for en fordring, er foreldelsesfristen 10 år, bortsett fra senere forfalt rente. Etter foreldelsesloven §3 nr. 1 er foreldelsesfristen som hovedregel å regne fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse. Det følger imidlertid av nr. 3 at foreldelsesfristen for krav som bygger på at en fordring er forfalt før den ellers bestemte tid på grunn av skyldnerens mislighold eller et annet inntruffet forhold, først regnes fra den dag da fordringshaveren varsler skyldneren om at han gjør forfallsgrunnen gjeldende.
I misligholdstilfellene innebærer dette at fristen begynner å løpe når fordringshaveren reklamerer. Bestemmelsen i nr. 3 gjør følgelig unntak både fra nr. 1 og nr. 2 i §3, jf Røed: Foreldelse av fordringer, 1997, side 129 flg.
I vår sak heter det i gjeldsbrevets «alminnelig lånevilkår for gjeldsbrev» på baksiden av dokumentet pkt. 4.1 at hvis «låntakeren vesentlig misligholder sine forpliktelser i kontraktsforholdet, ..., kan hele lånet straks forlanges innfridd etter forutgående skriftlig varsel». Det er opplyst at B betjente lånet inntil 1998, da mislighold inntraff. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at det som nå står som ubetalt av det opprinnelige lånet, forfalt til betaling før 1998. Banken sendte A skriftlig varsel om at hele lånet var forfalt til tilbakebetaling ved skriv av 11. februar 1999 og varslet om at inndrivelse ville bli satt i verk hvis ikke beløpet ble innbetalt innen to uker. Hovedkravet ble angitt til kr 240.546,90.
Etter lagmannsrettens vurdering følger det av foreldelsesloven §3 nr. 3 at foreldelsesfristen for det aller meste av restgjelden ikke begynte å løpe før 11. februar 1999, og oppfyllelsesfristen for den del av gjelden som først var ordinært forfalt, var ikke tidligere enn 1998. Det følger av dette at bankens krav ikke var foreldet da tvangsinndrivelse ble iverksatt.
I forbindelse med anførselen om at bankens krav er bortfalt ved passivitet, har A vist til at banken aldri har sendt henne noen årsoppgave over gjeld, rentebetalinger eller annet som kunne vise at gjelden besto. Så vidt vites er heller ikke den pretenderte gjeld innrapportert til skattemyndighetene. Lagmannsretten kan ikke se at disse forhold er uttrykk for en passivitet som kan føre til rettstap for banken. Sett fra bankens side forelå det et låneforhold med to solidariske skyldnere hvor renter og avdrag ble betalt av den ene skyldner. Det er naturlig å sammenligne dette med et låneforhold med én hovedskyldner og én selvskyldnerkausjonist hvor innbetalinger kommer regelmessig fra hovedskyldner. Så vel i kausjonsforhold som i kontraktsforhold ellers må det stilles krav til aktsom og lojal opptreden fra kreditors side overfor medskyldner eller kausjonist, jf eksempelvis Rt-1988-1078, hvor det imidlertid tilføyes at det også må stilles krav til kausjonisten. Hun eller han må utvise aktsomhet og vil, etter forholdene, kunne måtte opptre aktivt for å ivareta sine interesser. Kravene til kreditors opptreden må nettopp ses i lys av hva det er rimelig å forvente av kausjonisten. Tilsvarende synspunkter må legges til grunn når det gjelder den solidariske samskyldner.
Det er opplyst at A ikke foretok seg noe for å avklare forholdet til banklånet da den tidligere fellesbolig ble solgt og ekteskapet oppløst, men det er ikke opplyst noe om hvordan salgssummen ble disponert. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det bebreides A at hun ikke i den forbindelse foretok seg noe for eventuelt å frigjøre seg fra sitt medansvar overfor banken for lånet.
Lagmannsretten kan følgelig ikke se at det fra bankens side er utvist slik passivitet at det kan føre til bortfall av bankens fordring.
A har påberopt seg Agder lagmannsretts dom av 27. september 1999, men lagmannsretten kan ikke se at den avgjørelsen er sammenlignbar med vår sak. Der var banken å bebreide med hensyn til passivitet samtidig som den også sendte ut misvisende saldooppgaver en rekke ganger. A har også vist til Bankklagenemndas avgjørelse av 24. august 1994, sak nr. BKN-94071, men lagmannsretten finner heller ikke den avgjørende for vår sak. I den saken hadde banken først sendt melding om at lånebeløpet var innfridd og klagernes kausjonsansvar bortfalt, og så etter to års forløp krevet betaling.
Etter dette blir namsrettens kjennelse å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i namsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Kjæremålet har vært forgjeves. I overensstemmelse med tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør A erstatte bankens saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten. Omkostningsoppgave fra bankens prosessfullmektig er ikke inngitt. Omkostningsbeløpet settes skjønnsmessig til kr 700,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Sparebanken Nord-Norge innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse 700,- -sjuhundre- kroner.