LB-2000-2039
| Instans: | Borgarting lagmannrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-23 |
| Publisert: | LB-2000-02039 |
| Stikkord: | Arverett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-03216 A/34 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02039 A/03 og LB-2000-02040 A/03. |
| Parter: | Ankende part i hovedankesaken og ankemotpart i motankesaken: A (Prosessfullmektig: Advokat Nina Reiersen). Motparter i hovedankesaken og ankende parter i motankesaken: 1. B 2. C (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Tor N. Rekve). |
| Forfatter: | Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen, formann. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Lagdommer Peter L. Bernhardt |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §38, §40, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Skifteloven (1930) §66, §41, §65, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder forståelse av testament og avtale mellom testator og arvingene.
Ektefellene D født 1908 og E født xx.xx.28. mai 1979 et felles testament til fordel for sine fire barn A født 1936, F født 1939, B født 1946 og C født 1949.
Testamentet hadde følgende ordlyd:
«TESTAMENT
Undertegnede E, personnummer **** og D, personnummer ****, bestemmer herved som sin siste vilje:
Våre 4 barn har efter året 1961 overtatt verdier fra oss til priser fastsatt på overtagelsestiden, således:
1) A:
a) «- - stølen» - overtatt på skifte efter farfar H,
b) 1 aksje i «X», ligningskurs Kr. 20.000,-, pr.aksje
2) B:
a) Kr. 25.000,- til kjøp av tomt Å ca 1966,
b) 2 aksjer i «X», ligningskurs Kr. 20.000,- pr.aksje.
3) F:
a) - - veien 9, overtatt 1972 for Kr. 160.000,-, og med en pantobligasjon til selger for Kr. 124.000,-. Kontant betalt Kr. 36.000,-.
Denne pantobligasjon er pr. April 1978 nedbetalt til Kr. 98.000,-. Eventuelle videre nedbetalinger noteres på kjøpekontrakten. Det ved oppgjøret gjenstående beløp legges til grunn for arveoppgjøret.
b) 1 aksje i «X», ligningskurs kr 20.000,- pr.aksje.
4) C
a) «- - skjær», overtatt 1974 for Kr. 85.000,-, idet det ble gitt gjeldsbrev til selger for Kr. 70.000,-, nedbetalt til Kr. 50.000,-. Det ved oppgjøret gjenstående beløp legges til grunn for arveoppgjøret.
b) 1 aksje i «X», ligningsverdi Kr. 20.000,- pr.aksje
c) Kr. 30.000,-.
Ved det interne arveoppgjør skal ovenstående faste eiendommer og aksjene i A/S «X» takseres til dagspris, dog ikke inkl. forbedringer utover vedlikehold efter overtagelse, og for Fs vedkommende minus Kr. 36.000,-. F ansvarer en pantobligasjon stor Kr. 98.000,- og C et gjeldsbrev stort Kr. 50.000,- til boet. Senere nedbetalinger på pantobligasjon og gjeldsbrev fratrekkes (se p. 3a og 4a ovenfor).
- - - - - - - - - - -
Det er vårt ønske at alle 4 barn - efter det interne arveoppgjør, og når ovenstående verdier medtas - totalt skal arve likt efter de verdier som fastsettes på skifte, dog med en (eventuelt to) unntagelser:
1) F skal forlodds (altså før delingen i 4 like deler foretas) få utlagt pantobligasjonen stor Kr. 98.000,- eller rest når nedbetalinger er fratrukket.
2) F skal i anledning skifte ikke komme i noen gjeld til sine søsken.
For å oppnå tallmessig likestilling må formodentlig en eller flere søsken utløse de andre med visse beløp.
F og C, som hver har 1 aksje i A/S «X», skal vederlagsfritt overdra sin aksje til A resp. B, under forutsetning av at disse skal overta den faste eiendom i - - veien. - Disse to aksjer regnes da med efter takst til dagspris på A og Bs del ved det interne skifteoppgjør.
Det er vårt ønske at barna, hvis de selv ønsker det, skal overta en av de faste eiendommer. - - stølen - på bygslet grunn - regnes i denne forbindelse ikke med.
Hvis den fordeling av de faste eiendommer som er foretatt viser seg lite hensiktsmessig, håper vi at bytte kan ordnes.
Det er vårt ønske at ved salg av en eiendom skal denne, hvis mulig, først tilbys de andre barn.
Hvis ingen ønsker å overta leiligheten i - - veien 145, skal den selges for boets regning.
Eventuelle senere gaver til barna skal anføres på testamentet.
Innbo og løsøre skal fordeles for seg, og mest mulig likt.
Arveoppgjøret overfor Skattefogden for arveavgiftsberegning vil bare omfatte de verdier som finnes i boet ved arveoppgjøret.
Arveavgiften blir formodentlig forskjellig for de 4 barn. Det er vårt ønske at hvert av barna skal betale 1/4-part av den samlede arveavgift.
Oslo, den 28/5 1979
E D»
Under testatorenes underskrifter skrev de fire arvinger under på følgende påtegning:
«Undertegnede 4 barn er enige i og vil respektere omstående testament.»
Samtidig med testamentet ble det inngått en avtale mellom arvingene, kalt «Tilleggsavtalen», som omhandlet aksjene i AS X og de fordelte eiendommer.
E døde **1982 og D satt i uskiftet bo til sin død **1996.
Es far I overdro i 1961 hytte på festet grunn på «- - stølen» i Y i Oppland til A. Hytten var en gammel seterbu i tømmer, og den var blitt reparert i 1960. A har senere eid hytten og holdt den vedlike samt bygget den noe ut.
E og D ervervet i 1955 landstedseiendommen «- - skjær» ved - - fjorden i Lillesand kommune. Eiendommen ble i 1956 bebygget med en hytte, som fikk et tilbygg i 1967.
Ved kjøpekontrakt av 18. juni 1974 ble eiendommen overdratt til C for kr 85.000,-. Ifølge kontrakten skulle kr 15.000,- betales kontant og kr 70.000,- henstå for avregning i senere arveoppgjør. Det er ubestridt at de kr 15.000,- ikke ble betalt kontant. D og E forbeholdt seg full disposisjonsrett over eiendommen for sin levetid mot å betale alle utgifter forbundet med eiendommen. I samme tidsrom kunne ikke C selge eller pantsette eiendommen uten foreldrenes samtykke, og etter foreldrenes bortgang skulle Cs søsken ha forkjøpsrett til vanlig salgspris. Videre skulle kjøperens søsken og disses barn ha rett til båtplass hvis de skulle bygge hytte på nabotomt. Endelig fikk kjøperens søster F rett til å benytte båthuset vederlagsfritt som feriehus én måned hver sommer.
I 1966 ble det inngått avtale om kjøp av hyttetomten «Z» i Lillesand. Tomten var ubebygget. Kjøpesummen var kr 25.000, som ble betalt avdragsvis over fem år av E. Skjøte ble utstedt til B, og han søkte om tillatelse til å bygge hytte, men søknaden ble avslått flere ganger. Til slutt ble byggetillatelse gitt høsten 1982, og B har deretter for egne midler bygget hytte på tomten.
E og hans søster J eide hver 5 av de 10 aksjene i aksjeselskapet X AS, som eide boligeiendommen - - veien 2 B i Oslo.
E og hans søster overdro sine aksjer til Es barn. Etter flere interne overdragelser er aksjene nå fordelt slik at B har 6 aksjer og A 4 aksjer.
I 1972 overdro D og E eiendommen - - veien 9 i Oslo til F for kr 160.000,-, hvorav kr 36.000,- skulle betales kontant og kr 124.000,- henstå. Det er ubestridt at det ikke er betalt noe kontant til E. F solgte eiendommen igjen i 1983 for kr 1,21 mill.
D og E flyttet i 1966 til en leilighet i - - vn. 145 i Oslo. D fortsatte å bo der etter Es død i 1982 og frem til 1989, hvoretter hun flyttet til et eldrekollektiv. Etter det ble hennes innbo og løsøre fordelt mellom arvingene - med unntagelse av de gjenstander hun tok med seg til eldrekollektivet - og leiligheten solgt. Salgssummen ble - mot protest fra A - delt likt mellom hennes fire barn. Samtidig ble hennes bankinnskudd - med unntagelse av et mindre beløp - også likt fordelt mellom arvingene.
I 1984 solgte D det hun hadde av aksjer. Det samlede vederlag ble likt fordelt mellom hennes barn.
Etter at det vesentlige av foreldrenes bo i 1990 var fordelt på arvingene, tok A initiativ til å gjennomføre det «interne arveoppgjør» som var omtalt i testamentet av 1979. Arvingene ble enige om å innhente takster på de forskjellige eiendommer som var omhandlet, men i forbindelse med takseringen og etter at takster var innhentet, oppsto det uenighet om flere forhold. Dette førte til at A fant å måtte motsette seg at det ble gjort noe mer med oppgjøret så lenge moren levet.
Etter morens bortgang i 1996 oppsto det tvist mellom arvingene om flere forhold. For det første gjaldt det hvilket verdsettelsestidspunkt som skulle legges til grunn for det «interne arveoppgjør». Dernest var det tvist om tomten «Z», som B hadde bygget hytte på, skulle medregnes i det interne arveoppgjøret, og som følge av disse tvister var det uenighet om hvilken verdi som skulle settes på de enkelte eiendommer, og om størrelsen på de totale verdier som skulle inngå i oppgjøret og fordeles i henhold til foreldrenes testament.
De tre yngste søsken, F, B og C, inngikk 9. januar 1997 en avtale om den interne fordeling av arven basert på verdiene da moren flyttet til eldrekollektiv. I henhold til de tres beregninger, skulle A motta tilsammen kr 400.074,- fra B og C . Dette beløp ble tilbudt A, som imidlertid nektet å motta det, fordi han ikke var enig i det som var bestemt i avtalen.
Ved stevning til Oslo byrett av 9. april 1999 reiste A sak mot B og C. B og C reiste motsøksmål forsåvidt angikk aksjeselskapet X AS med eiendommen - - veien 2 B i Oslo som eneste aktivum og nedla påstand om at eiendommen skulle deles mellom A og B slik at B overtar huset med tilhørende tomt og A det resterende av eiendommen, hvor det vil være mulig å bygge ett eller to bolighus.
Under forhandlingene for byretten ble det inngått rettsforlik mellom A og B vedrørende delingen av - - veien 2 B. Det ble avtalt at B skulle overta hus med tomt og A den nedre, ubebygde del av tomten, og at delingen tilsvarer partenes aksjeeie i selskapet: B 60 prosent og A 40 prosent.
Oslo byrett avsa 4. februar 2000 dom med slik domsslutning:
1. C dømmes til å betale kr 529.905,- femhundreogtjuenitusennihundreogfem - til A, samt renter av kr 129.831,- ethundreogtjuenitusenåttehundreogtrettien - fra 23. april 1999 til betaling skjer.
2. B frifinnes.
3. A dømmes til å betale saksomkostninger til B med kr 68.906,- sekstiåttetusennihundreogseks - samt lovens morarente fra forfall til betaling skjer.
4. I søksmålet mellom A og C betaler hver sine saksomkostninger.
A har i rett tid påanket byrettens dom. B og C har tatt til motmæle og motanket.
A har også påkjært byrettens saksomkostningsavgjørelse. Kjæremålet er stilt i bero i påvente av avslutningen av ankesaken.
Etterat byrettens dom var avsagt, har C innbetalt domsbeløpet til As prosessfullmektig som har satt det til forrentning på sin klientkonto.
Den ankende part i hovedankesaken og ankemotpart i motankesaken, A, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. B dømmes til å betale A inntil kr 750.000 fastsatt etter rettens skjønn i det interne arveoppgjøret mellom arvingene etter D og E, med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter forkynnelsen av dommen.
2. C dømmes til å betale A inntil kr 1,2 millioner fastsatt etter rettens skjønn i det interne arveoppgjøret mellom arvingene etter D og E, samt lovens rente, fratrukket rentefordelen ved at domsbeløpet etter Oslo Byretts dom på kr 529.905 tidligere er betalt fra 14 dager etter forkynnelsen av dommen.
3. A tilkjennes sakens omkostninger ved behandlingen i byretten og lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
Ankemotpartene i hovedankesaken og de ankende parter i motankesaken, B og C, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
I B
Prinsipalt
Oslo byretts dom av 4. februar 2000, punkt 2 og 3 stadfestes.
Subsidiært
B frifinnes mot å betale A begrenset oppad til kr 226.729,-.
I begge tilfeller
A dømmes til å betale B saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
II C
1. C frifinnes mot å betale A begrenset oppad til kr 272.234,-.
2. A dømmes til å betale C saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
Når det gjelder saksforholdet, vises det til byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo 24. - 27. april 2001. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt seks vitner. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.
Den ankende part har gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten fremhevet:
D og Es testament av 1979 er i realiteten en avtale - en arvepakt - mellom arvelaterne og deres fire barn. Det vesentlige av de eiendeler som er omtalt, er blitt fordelt mellom barna før testamentet ble skrevet, men det følger av testamentet at det skal skje et etteroppgjør slik at alle eiendommer skal verdsettes ved tidspunktet for skifte og at verdiene skal deles likt mellom alle fire, og slik at den som mottar høyere verdi enn sin forholdsmessige del av det samlede bo, må betale kontantbeløp til en eller flere andre arvinger. Videre fremgår det av testamentet at foreldrene ønsket at hvert barn skulle få overta én av de faste eiendommer, hvis de ønsket det, og at «- - stølen» - på bygslet grunn - ikke skulle regnes med i denne forbindelse.
Tidspunktet for skifte - verdsettelsestidspunktet - må være den dato lengstlevende ektefelle døde - 25. desember 1996. Det bestrides at det ble gjennomført noe skifte i 1989-1990 etterat moren flyttet til eldrekollektiv, og hennes leilighet ble solgt. Det ble dengang ikke oppnådd enighet om boets omfang eller verdsettelsene. Salgsvederlaget og det alt vesentlige av morens bankinnskudd ble fordelt blant arvingene mot As protest, idet han mente at beløpet burde bli stående som en buffer inntil det var klart hvilke andeler hver enkelt skulle ha i boet og for å redusere den enkeltes behov for å betale kontantutløsning til sine medarvinger.
Tomten «Z» må inngå blant de eiendommer hvis verdi skal fordeles mellom arvingene. Tomten ble i realiteten kjøpt av partenes far i 1966, selvom den ble skjøtet direkte til B for å spare stempel- og arveavgift. Kjøpesummen - kr 25.000,- - ble betalt av faren avdragsvis over fem år. B var student og uten mulighet til å bestride beløpet. Teksten i testamentet må også fortolkes slik at «Z» må anses å måtte regnes med. Det er eiendommens tomteverdi på verdsettelsestidspunktet som skal medregnes; hytten og andre innretninger på eiendommen er bygget av B og skal holdes utenfor beregningen.
Det vises også til at A frivillig gikk med på foreldrenes bestemmelse i testamentet om at eiendommen «- - stølen» skulle inngå i det interne arveoppgjør selvom A hadde fått denne eiendom overført direkte fra sin farfar. Dette tilsier at tomten «Z» på samme måte må inngå i oppgjøret selvom den ble skjøtet fra selger direkte til B.
A har krav på renter av det kontantbeløp han skal utløses med, regnet fra en måned etter at stevningen til byretten ble inngitt. Det bestrides at han var i kreditormora forsåvidt gjelder beløpet på kr 400.074,- som han ble tilbudt, men nektet å motta i forbindelse med avtalen av 9. januar 1997 mellom de tre yngste søsken om fordelingen av boet. Det var knyttet slike vilkår til utbetalingen at mottagelse av beløpet måtte forstås som en aksept av de øvrige arvingers syn på hvorledes boet skulle fordeles. Ved renteberegningen skal det derfor ikke gjøres fradrag for renter av det beløp han ble tilbudt.
Når det gjelder verdsettelse av de enkelte eiendommer og lån/gaver anføres:
«- - stølen»
Da eiendommen ble overtatt av A fra farfar, var den meget enkel - opprinnelig en seterbu - uten isolasjon, uten strøm, vann eller avløp. Den er ikke tilgjengelig med bil om vinteren, og det er langt til alpinanlegg. Slik hytten står idag, er den resultat av store forbedringer utført eller bekostet av A.
«- - skjær»
Hytten ligger på en stor eiendom like ved Æ og har en meget attraktiv solrik, sydvendt tomt med brygge og båthus. Det bestrides at de heftelser foreldrene påheftet eiendommen ved testamentet til fordel for Cs søsken m.v., har noen reell verdireduserende effekt ved verdsettelsestidspunktet. Ved verdsettelsen må det gjøres sammenligning med andre kjente salg i området.
Tomt «Z»
Tomten er solrik og sydvendt og ligger like i nærheten av «- - skjær» ved innløpet til Ø i Lillesand. Da det ble gitt tillatelse til hyttebygg på tomten, fikk denne en meget høy verdi. Ved verdsettelsen må det gjøres sammenligning med andre kjente salg i området.
- - veien 2 B
Det anføres at eiendommen har en totalverdi på kr 4 mill. som fordeles med 60 prosent på B og 40 prosent på A.
Ved fastsettelse av verdien for - - veien 2 B må det gjøres fradrag for det latente skatteansvar som hviler på hver eiendomsandel fordi det er et aksjeselskap som står som formell eier av eiendommen slik at en overføring av eiendomsdelene in natura vil medføre gevinstbeskatning. Fradraget må settes til 28 prosent av verdistigningen fra 1992 til tidspunktet for overføring av eiendomsdelene til A og B.
- - veien 9
Verdien i det interne arveoppgjør må settes til den salgssum F fikk i 1983 - kr 1,21 mill. - oppregulert etter konsumprisindeksen til kr 2,175 mill.
Lån/gaver
Disse må oppreguleres etter konsumprisindeksen fra ytelsestidspunktet til verdsettelsestidspunktet. For et lån på kr 45.000,- til C må det korrigeres for den fordel at lånet har vært rentefritt.
Ankemotpartene har gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten fremhevet:
D og Es testament må forstås som en bestemmelse om avkortning i de enkelte barns arvelodd for de verdier som de enkelte er blitt tilført over tid., jf arveloven §38. Arvelaterne har fastsatt at hvis noen har fått mer enn sin arvelodd, skal det overskytende betales til de øvrige arvinger, jf arveloven §41.
Det bestrides at verdien av tomten «Z» skal medregnes i det interne arveoppgjøret. Det følger av testamentet at det er beløpet kr 25.000,-, som B fikk låne av faren til kjøpet av tomten, som skal inngå i oppgjøret - med det beløp som fremkommer etter indeksregulering med stigningen i konsumprisindeksen. Grunnen til at det ble mulig å kjøpe tomten, var at B hadde et spesielt godt forhold til den tidligere eier, K, og det var B som fikk et personlig tilbud fra K. Han trengte imidlertid lån for å finansiere kjøpet.
Det gjøres gjeldende at tidspunktet for verdsettelse av de eiendommer som skal medregnes i det interne arveoppgjør, må fastsettes til den tid da D var flyttet inn på eldrekollektiv, og leiligheten i - - vn. 145 var solgt. Da ble salgssummen og morens innbo og løsøre og det vesentlige av hennes bankinnskudd fordelt på barna. Dette var i realiteten et fullstendig skifte, og det gjensto ikke ytterligere aktiva av nevneverdig betydning. Dette skjedde høsten 1989, og verdsettelsestidspunktet kan praktisk settes til 1. januar 1990.
Når det gjelder verdsettelsen av de enkelte eiendommer anføres:
«- - stølen»
Eiendommen har en helt spesielt fin beliggenhet på fjellet i Y, 1.060 m.o.h., med fin utsikt. Da A overtok hytten i 1961, var den nyreparert og i god stand. Subsidiært anføres at etterspørselen etter fjellhytter i det sentrale Østlandsområde tok seg sterkt opp midt på 1990-tallet.
«- - skjær»
Eiendommen ligger ved Ø, en sidefjord til Æ i Lillesand, og verdien kan ikke sammenlignes med verdien på enkelte topp-eiendommer i Æ, som ble solgt på slutten av 1990-tallet. Prisene på hytter på Sørlandet steg kraftig først i siste halvdel av 1990-tallet, etter det senest mulige tidspunkt for verdsettelse.
Det er fastsatt noen heftelser i kjøpekontrakten av 1974 mellom E og C. Selv om heftelsene i stor grad er uaktuelle etter foreldrenes død, kan man ikke se bort fra at en av søsknene kan ha interesse av å gjøre forkjøpsretten gjeldende. Cs søster F har muntlig frasagt seg sin rett til å bruke båthuset som sommerhus, og erklært seg villig til å gjøre dette skriftlig.
Tomt «Z»
Som anført ovenfor, skal denne tomt ikke medregnes med sin tomteverdi ved det interne arveoppgjør. Det er det beløp B fikk låne ved kjøpet, kr 25.000,-, som skal medregnes, indeksregulert etter konsumprisindeksen frem til verdsettelsestidspunktet.
Subsidiært - for det tilfelle lagmannsretten kommer til at eiendommen skal medregnes i det interne arveoppgjør - anføres at eiendommen - på samme måte som «- - skjær» - ligger i en sidefjord til Æ og derfor ikke har så stor verdi som eiendommer ved selve Æ.
- - veien 2 B
Det godtas at eiendommen må anses å ha en verdi på 4 millioner kroner, som fordeles med 60 prosent på B og 40 prosent på A.
Det bestrides at det skal gjøres noe fradrag for latent skatteansvar som måtte bli aktuelt ved oppløsning av eierselskapet X AS
- - veien 9
Eiendommen har en verdi på 2,8 - 3,0 mill. kr. i henhold til verdsetting fra takstmann Petter Normann Hansen.
Lån/gaver
Det godtas indeksregulering til verdsettelsestidspunktet. Når det gjelder rentespørsmålet i forbindelse med Cs lån på kr 45.000,-, anføres at renter er tillagt hovedstolen ved hvert årsskifte og at nedbetalinger har skjedd.
Det anføres at A var i kreditormora da han nektet å motta de kr 400.074,- som hans tre søsken avtalte å betale ham ved avtalen av 9. januar 1997. Ved renteberegning av det beløp som A eventuelt blir tilkjent ved lagmannsrettens dom, må det derfor gjøres fradrag for beregnede renter av de kr 400.074,-.
Lagmannsretten skal bemerke:
Gyldigheten av testamentet/avtalen av 28. mai 1979 er ikke bestridt. Det er videre enighet om at gaver og lån som foreldrene har ytet barna over tid, skal medregnes i det interne arveoppgjør med beløp fremkommet ved indeksregulering etter konsumprisindeksen fra ytelsestidspunktet til beregningstidspunktet.
Videre er det enighet om at verdien av - - veien 2 B skal settes til kr 4 mill. i det interne arveoppgjør og om at verdien av de to deler av - - veien 2 B som eiendommen ble delt i ved rettsforliket for byretten, tilsvarer verdien av As og Bs aksjeeie i selskapet X AS, som står som eier av eiendommen.
Lagmannsretten vil først behandle de rettslige utgangspunkter for tvistespørsmålene i saken. Ankemotpartene har gjort gjeldende at testamentet og tilleggsavtalen av 28. mai 1979 reelt er å forstå som avkortingsbestemmelser etter kapittel VI i arveloven. Det skulle bety at overføring av verdier til de fire barna er forskudd på arv som faller inn under arveloven §38. Testamentet og tilleggsavtalens bestemmelser om fordeling og verdsetting av de omtalte eiendeler på skifte etter ektefellene D og E blir følgelig regulert av arveloven §38 og §40. Dette får blant annet den betydning at rimeligheten av verdsettelsesbestemmelsene kan prøves med hjemmel i arveloven §40 2. punktum jf 1. punktum, jf Rt-1996-710.
Lagmannsretten finner ikke grunnlag for anvendelse av disse regler. Det er et vilkår for å fastslå at det er ytet et arveforskudd i arveloven §38s forstand at det er gitt en «monaleg gåve» til en av arvingene «utan at dei andre arvingane har fått tilsvarande verdiar, «. Det er åpenbart at alle arvingene, slik dette beskrives i testamentet og tilleggsavtalen, har fått en «monaleg» gave fra arvelaterne. Det har derimot for lagmannsretten ikke vært ført noe bevis som gir grunnlag for å fastslå at det ved de verdioverføringene som har funnet sted før testamentet, er etablert en situasjon hvor ikke hver og en av dem har «fått tilsvarande verdiar». Det måtte i så fall ha blitt godtgjort ved bevisførsel om verdiene på det overførte da disse gaver ble ytet med eventuelle justeringer av verdier ut fra de forskjellige tidspunkter gavene ble ytet ifølge testamentet. Dette har ikke vært noe bevistema for lagmannsretten.
Det har ellers vært fremhevet at overdragelsene som ankemotpartene nå hevder må anses som forskudd på arv, var fiktive i den forstand at de blant annet hadde til formål å unngå arveavgift.
Lagmannsretten konstaterer forøvrig at testamentet eller tilleggsavtalen selv ikke nevner avkorting. Dokumentene er et vitnesbyrd om at arvelaterne var opptatt av likedeling mellom de fire barna ved den endelige fordeling av arv etter dem.
Slik lagmannsretten oppfatter overføringene og det som er bestemt om fordeling og verdsettelse av det overførte på skiftet etter D og E, står man overfor bestemmelser om verdijustering av det som tidligere er overført. Bestemmelsene tar først og fremst sikte på å ivareta hensynet til at hver av arvingene etter skifteopgjøret skal bli sittende med like mye som arv etter foreldrene. Noen av de spørsmål dette reiser under skiftet, kan nok være likeartet med de spørsmål som melder seg ved avkorting av arveforskudd, men omstendighetene i saken ligger etter lagmannsrettens oppfatning ikke slik an at det er grunnlag for å anvende arvelovens regler om avkorting, herunder den sensurhjemmel som arveloven §40 gir ved gjennomføring av avkorting.
Testamentet og tilleggsavtalen er etter sitt innhold dels en konstatering av hva hver enkelt arving allerede har fått overført av verdier, og dels en regulering av hvordan disse verdier skal justeres ved gjennomføring av skiftet for å oppnå lik fordeling av arv mellom de fire barna. Arvelaternes og arvingenes disposisjoner i de to dokumentene har etter lagmannsrettens oppfatning først og fremst preg av å være en avtale mellom dem. På dette grunnlag er det etter lagmannsrettens mening ved tolkning av testament og tilleggsavtale man må søke svar på de spørsmål saken reiser, og ikke i arvelovens regler om avkorting av arv.
Arveloven §40 fastlegger at bestemmelsen skal anvendes i lys av rimelighetsvurderinger, jf at det i 1. punktum er tatt forbeholdet «dersom ikkje openbert urimeleg» og i 2. punktum «om ikkje summen for høg». Selv om den ikke får anvendelse i saken her, finner lagmannsretten at det ved fastleggelse av testamentets og tilleggsavtalens innhold skal ses hen til at den avgjørelse lagmannsretten treffer, ikke skal føre til åpenbart urimelige resultater for den enkelte arving.
Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å starte med å fastlegge på hvilket tidspunkt verdsettingen ved det interne arveoppgjør skal skje og dernest å behandle hvilke eiendommer som skal inngå i verdsettelsen. Etter det behandles verdsettelsen av eiendommene og de øvrige aktiva som skal inngå, og til slutt øvrige spørsmål som foreligger.
Det er fastsatt i arveloven §65 at testament skal tolkes i overensstemmelse med hva testator mente, eller med andre ord i overensstemmelse med hans eller hennes subjektive vilje. Det legges således mindre vekt på hva arvingenes oppfatninger måtte være. I denne sak foreligger det en kombinasjon av et testament og en avtale slik at det også må tas hensyn til avtalemotpartenes forutsetninger. Men lagmannsretten finner det allikevel riktig å legge vesentlig vekt på hva det er grunn til å anta var arvelaternes vilje, spesielt fordi alle arvinger har fremhevet at det var deres far som tok avgjørelsen i saker av økonomisk betydning for familien. Alle andre gjorde som de ble bedt om.
Når det gjelder verdsettelsestidspunktet, tar lagmannsretten utgangspunkt i at det fremgår av testamentets ordlyd blant annet at de faste eiendommer skal takseres til «dagspris» og at det er arvelaternes ønske at alle fire barn - etter det interne arveoppgjør, og når «ovenstående verdier» medtas - totalt skal arve likt etter de verdier som fastsettes «på skifte».
Uttrykket «på skifte» må naturlig forstås som det tidspunkt da oppgjør av fellesboet skal foretas. Arvelaterne hadde i 1964 bestemt ved testament at lengstlevende ektefelle skulle bli sittende med fellesboet uskiftet - noe som lengstlevende også har krav på etter arveloven. Uttrykket «på skifte» må i lys av dette naturlig forstås som det tidspunkt etter lengstlevendes død da fellesboet blir gjort opp og fordelt. Før dette tidspunkt har arvingene som hovedregel ingen rett til å kreve utbetaling av arv - hverken etter førstavdøde eller etter lengstlevende.
Arvingene forsøkte riktignok å komme frem til en avtale om booppgjør etter morens flytting til eldrekollektiv i 1989, men de oppnådde ingen enighet, og arbeidet stoppet etter krav fra A. Ankemotpartene har anført at det i realiteten skjedde et fullstendig skifte da, i og med at leiligheten ble solgt og salgsprovenyet og innboet delt mellom arvingene, og at det da må være riktig å knytte verdsettelsene til dette tidspunkt. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Skiftetidspunktet inntrer først ved lengstevendes død, og verdsettelse må skje med basis i verdiene på dette tidspunkt.
Lagmannsretten kan ikke se at bestemmelsene i skifteloven §66 fører til noe annet resultat. Etter denne bestemmelse skal verdsettelse ved privat skifte knyttes til verdiene på tidspunktet da det ble bestemt hvem som skal overta eiendelene. Dette må forutsette at det ikke ved testament er truffet avvikende bestemmelse, og den gjelder direkte kun for eiendeler som var i fellesboet ved lengstlevendes død, ikke for eiendeler som arvelaterne har utdelt før lengstlevendes død. I vår sak er det ikke tale om noe egentlig skifte, men om en etterberegning av verdien på eiendeler som arvelaterne har delt ut mens de var i live.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at verdsettelse skal skje med utgangspunkt i verdiene ved Ds død **1996, det vil i praksis si pr. 1. januar 1997.
Med hensyn til hvilke eiendommer som skal verdsettes av lagmannsretten, bemerker lagmannsretten vedrørende tomten «Z»:
B har gjort gjeldende at den ble kjøpt av ham selv direkte fra tidligere eier som følge av at han hadde opparbeidet et spesielt nært og godt forhold til denne. Lagmannsretten legger til grunn at tomten ligger nokså nær «- - skjær» som da hadde vært familiens feriested i mange år og at ikke bare B, men også de øvrige familiemedlemmer hadde et godt forhold til den tidligere eier, som i sin tid også hadde solgt tomten til «- - skjær» til E. Det legges også til grunn at kjøpet ikke ble gjennomført før A og B hadde innhentet godkjennelse fra E, som da lå på sykehus, og det er uomtvistet at det var E som betalte kjøpesummen på kr 25.000,- i avdrag over fem år.
Lagmannsretten henviser også til teksten i testamentet av 1979. Av pkt. 2 a) fremgår det i forbindelse med opplisting av verdier de enkelte arvinger har overtatt, at B har mottatt «Kr. 25.000,- til kjøp av tomt Å ca 1966», mens det i pkt. 3 c) [egentlig pkt. 4 c)] vedrørende C er angitt: «Kr. 30.000,-« uten noen tilføyelse. Det er uomtvistet at det sistnevnte er summen av diverse lån som C har fått fra foreldrene over tid. Lagmannsretten legger i dette at hvis de kr 25.000,- til B også representerte et pengelån, ville det ha vært naturlig å velge samme ordlyd som i pkt. 3 c). Lagmannsretten ser det slik at denne forskjell i formulering ikke har vært tilfeldig fra arvelaternes side.
Videre legges det vekt på at det etter opplistingen av verdier heter at ved det interne arveoppgjør skal «ovenstående faste eiendommer» takseres. Henvisningen til «ovenstående faste eiendommer» finner lagmannsretten det naturlig å forstå som en henvisning både til «- - stølen», - - vn. 9, «- - skjær», eiendommen tilhørende X AS og til «tomt Å » («Z»).
Dernest legges det vekt på at det i testamentet er uttalt at det er arvelaternes ønske at barna - hvis de selv ønsker det - skal overta en av de faste eiendommer, men at «- - stølen» - på bygslet grunn - ikke skal regnes med i denne forbindelse. Noe tilsvarende er ikke sagt om «Z», hvilket etter lagmannsrettens mening ville ha vært naturlig hvis det hadde vært arvelaternes mening at heller ikke «Z» skulle regnes med ved fordelingen av boets faste eiendommer.
Lagmannsretten legger lite vekt på at tomten ble skjøtet direkte til B, da hovedmotivet for dette etter de opplysninger som foreligger, var å spare stempel- og arveavgift.
På grunnlag av de ovenstående momenter er lagmannsretten kommet til at tomt «Z» hører til bomassen og skal verdsettes på samme måte som de øvrige eiendommer. Det presiseres at det er enighet om at hytten og andre installasjoner på eiendommen er utført og bekostet av B og ikke skal inngå i takseringen. Lagmannsretten skal således finne frem til selve tomteverdien som råtomt uten tekniske anlegg ved verdsettelsestidspunktet.
Lagmannsretten går så over til å fastsette hvilken verdi de enkelte eiendommer skal settes til i det interne arveoppgjør.
I testamentet er det fastsatt at ved det interne arveoppgjør skal de faste eiendommer og aksjene i X AS «takseres til dagspris, dog ikke inkl. forbedringer utover vedlikehold efter overtagelse». Det er enighet om at denne uttrykksmåte innebærer at verdsettelsen skal skje til «markedspris», det vil si den alminnelige salgsverdi, på verdsettelsestidspunktet.
Om de enkelte eiendommer bemerkes:
- - veien 2 B (X AS)
Det er enighet om at totalverdien av eiendommen skal settes til kr 4 mill., og at verdien av huset med tilhørende tomt som skal overtas av B, utgjør 60 prosent av dette, kr 2,4 mill., som svarer til hans eierandel i aksjekapitalen i X AS. Følgelig blir verdien av den ubebyggede, men bebyggbare, nedre del av eiendommen, som A skal overta, kr 1,6 mill.
A har anført at det må gjøres fradrag ved verdsettelsen for latent skatteansvar som følge av forventet gevinstbeskatning ved oppløsning av AS X og overføring av de enkelte eiendomsandeler til aksjonærene B og A. Hjemmelen eller nærmere begrunnelse for det latente skatteansvaret ble ikke påvist, og det ble i svært beskjeden grad behandlet under prosedyren. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta med i beregningene ved verdsettelsen et latent skattekrav.
- - veien 9
Denne eiendom ble solgt utenfor familien av F i 1983 for kr 1,21 mill., og det er enighet om at verdien skal settes til salgssummen oppregulert til verdien ved verdsettelsestidspunktet. Lagmannsretten legger vekt på at eiendommen ved salgstidspunktet var bebygget med et funkishus fra 1930-årene påbygget i 1967. Den nye eier har modernisert og bygget om huset, slik at det ikke idag er mulig for en takstmann å verdsette det opprinnelige hus på grunnlag av besiktigelse. Det foreligger imidlertid tegninger av det opprinnelige hus. Disse er tatt i betraktning av takstmann Petter Normann Hansen som har besiktiget eiendommen utendørs samt huset utvendig. Takstmannen har anslått verdien pr. 1. januar 1997 til 2,8 - 3,0 mill. kr.
Partene har fremlagt hver sine beregninger over hva en oppjustering av verdien med en prisindeks vil føre frem til. Det er tvist om hvilken prisindeks som skal legges til grunn. En oppjustering etter konsumprisindeksen gir en verdi pr. 1. januar 1997 på kr 2,175 mill., mens en oppjustering etter OPAKs statistikk gir en verdi på samme tidspunkt på kr 2,14 mill.
Lagmannsretten finner det også naturlig å sammenligne verdien av - - veien 9 med - - veien 2 B, hvor bolighuset er mye nyere - bygget i 1964. Dette bolighus med tomt ble - som det fremgår ovenfor - satt til kr 2,4 mill.
Det er fremhevet fra eiendomsmeglere under bevisførselen at en eiendoms beliggenhet - det være seg i Oslo eller på Sørlandskysten - har en helt avgjørende betydning for prisen. - - vn. 9 ligger på Nordberg i Oslo, mens - - veien 2 B ligger på Ris i Oslo. Lagmannsretten legger til grunn som vitterlig kjensgjerning at eiendomsverdiene nok generelt er noe høyere på Ris enn på Nordberg, selvom også Nordberg må karakteriseres som et strøk med forholdsvis høye eiendomspriser. Lagmannsretten er enig i at beliggenhet er viktig, men det må også tas hensyn til bebyggelsens alder og standard m.v.
Etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger er lagmannsretten kommet til at - - vn. 9 settes til en verdi på kr 2,1 mill. i det interne arveoppgjør.
«- - skjær»
Eiendommen ligger ned mot fjorden ved innløpet til Ø i Lillesand og har et areal på ca 11,5 da. Den har en strandlinje på ca 100 m og går fra fjorden og innover land, som ytterst stort sett består av fjell og knauser, men som forøvrig er skogbevokst areal med forholdsvis tett trebesetning, noe furu, men i det vesentlige løvskog. Bebyggelsen ligger på et platå 6 - 8 m over vannspeilet og vendt mot syd og vest. Adkomsten til tomten skjer landverts via en gangsti i ca 1 km lengde. Transport til eiendommen forøvrig må skje med båt.
Eiendommen ble taksert av lensmann John Olimstad, Lillesand, 22. juli 1991. Ved takseringen ble det ikke tatt hensyn til enkelte investeringer som er gjort av C. Taksten ble satt til kr 920.000,-.
Takstmann, ingeniør Svein Søftestad, uttalte 3. mars 1997 at markedsprisen antydningsvis kunne settes til kr 5.500.000,- på bakgrunn av at eiendommer med strandlinje og uten boplikt på det tidspunkt var en stor mangelvare.
Eiendomsmegler Andreas S. Stray uttalte 11. november 1997 at eiendommen var verd ca 2 mill. kr. i 1990 og ca 2,5 mill. kr. i 1997, forutsatt at det ikke var noen heftelser på eiendommen. Den påhvilende heftelse i form av en bruksrett anslo han under tvil å ha en negativ virkning på prisen med fra kr 0,- til kr 500.000,-.
Både ankende part og ankemotpartene har fremlagt en rekke takster og salgsprospekter for eiendommer i området Æ i Lillesand.
A har vist til en rekke eiendomsomsetninger i Æ-området i perioden 1995 - 1997 med priser varierende fra 3,7 mill. kr. til 14 mill. kr.
B og C har fremlagt en rekke salgsoppgaver for landstedseiendommer med prisantydninger varierende som følger: 4,6 mill. kr., 5,95 mill. kr., 3,9 mill. kr., 3,5 mill. kr., 5,3 mill. kr., 3,4 mill. kr., 4,3 mill. kr. Det fremgår ikke av salgsoppgavene når angjeldende eiendommer ble lagt ut til salg.
B og C har fremholdt med styrke at prisnivået inne i fjordene Ø, Frillestadkilen og Hellekilen er klart lavere enn for eiendommer som ligger inntil Æ.
Under bevisførselen ble det fremhevet fra eiendomsmeglere som avga vitneforklaring, at det er uhyre vanskelig å trekke sammenligninger fra en eiendom til en annen, også innen samme område. Alle eiendommer har sine særtrekk, og beliggenheten er også her viktig, for eksempel om en eiendom ligger slik at den har mye sol eller ikke.
På bakgrunn av de opplysninger som er fremlagt, er det vanskelig å ha noen særlig sikker formening om verdien av eiendommen pr. 1. januar 1997. Byretten fastsatte verdien til 3,2 mill. kr. Lagmannsretten finner at denne verdiansettelse er for lav, og er kommet til at verdien på skiftet må settes til 4,25 mill. kr., idet lagmannsretten er enig med byretten i at heftelsene på eiendommen ikke medfører et fradrag av særlig størrelse. Lagmannsretten legger betydelig vekt på at eiendommen er sydvendt og har ca 100 m strandlinje og på tomtens størrelse, ca 11,5 da, selvom det ikke kan påregnes tillatelse til fradeling av nye hyttetomter. Det har en egenverdi å ha en forholdsvis stor tomt, slik at det blir avstand til naboene. Det øker også eiendommens eksklusivitet
«Z»
Som det fremgår ovenfor, skal lagmannsretten her fastsette verdien av eiendommen som tomt, idet det er B som har bebygget den for egne midler.
Tomten ligger ytterst i Ø rett inn fra Gamle Hellesund, ca 25 km øst for Kristiansand. Fra bilvei er det ca 10 minutters gange gjennom skogen. Eiendommen ligger meget solrikt og usjenert, men båttrafikken inn i og ut fra Ø kan være noe generende, da denne passerer svært nær bryggen. Arealet er beregnet til ca 2,8 da.
Takstmann Svein R. Søftestad takserte tomten i 1990 i to alternativer - det ene kjøpesummen for tomten i 1966, kr 25.000,-, oppregulert med konsumprisindeksen til kr 141.900, det annet salgsverdien av hytten og tomten minus omkostningene til hytten, tomteopparbeidelsen og bryggen til kr 500.000,-.
I 1997 anslo Søftestad verdien av tomten med påstående bygninger til 4,0 mill. kr.
Takstmann Andreas S. Stray vurderte 11. november 1997 at tomten som godkjent for bebyggelse, men uten hytte og opparbeidelse var verd kr 500.000,- i 1990.
Som nevnt ovenfor i lagmannsrettens bemerkninger vedrørende verdien av «- - skjær» har partene lagt frem mange salgsoppgaver og salgsoversikter vedrørende andre eiendommer i området.
Lagmannsretten har spesielt festet seg ved opplysning om kjøp av en eiendom som ligger til sjøen ytterst i Frillestadkilen - en parallellfjord til Ø. På eiendommen var det en hytte på 45 m2, som kjøperen karakteriserer som fullt beboelig, men som kjøperen rev for å bygge ny hytte. Ved årsskiftet 1998-1999 ble eiendommen kjøpt for kr 1.550.000,-
Etter en samlet vurdering av alle fremlagte opplysninger er lagmannsretten kommet til at verdien av tomt» Z» i det interne arveoppgjør settes til kr 1,5 mill.
«- - stølen»
Eiendommen ligger i Y på snaufjellet, ca 1.060 m.o.h., i et stølslag med gamle støler og noen få hytter. Hytten ligger åpent og solvendt med flott utsikt. Tomten er en naturtomt. Det er ikke elektrisk strøm i området, og hytten har privat vann- og avløpsanlegg.
Om sommeren er det grei adkomst med bilvei til døren; om vinteren er det ca 5 km å gå fra parkeringsplass hvor det som regel er mulig å leie snescootertransport. Det er flott turterreng i området både sommer og vinter. Det er ca 10 - 12 km ned til bygden og butikken, og ca 15 km til Beitostølen.
Takstmann Martin Ingar Sælid har den 10. juli 2000 anslått normal salgsverdi av hytten i 1996/1997 til kr 400.000,- og låneverdi (forsiktig ansatt markedsverdi) til kr 350.000,-.
Eiendomsmegler Ivar Mellby har som vitne forklart at eiendommens markedsverdi pr. 1. januar 1997 kan settes til kr 520.000,-. Han har ikke selv vært på eiendommen, men hans vurdering er basert på generell kunnskap om området samt bilder, kart og informasjon han har mottatt fra B. Han la stor vekt på den fine beliggenheten, men uttalte at manglende strøm og vintervei trekker ned.
B og C har anført at det i de senere år har vært økende etterspørsel etter fjellhytter og vist til det som er offentliggjort om prisutviklingen i områder som Hafjell-området i Oppland. Lagmannsretten ser det slik at utviklingen i områder som Hafjell og Kvitfjell er svært spesiell og ikke avspeiler den generelle utvikling for hytter som ikke ligger i nær tilknytning til alpinanlegg og andre tekniske utbygginger.
A har fremlagt opplysninger om utgifter han har hatt og egen arbeidsinnsats han har utført på hytten i forbindelse med renovering i 1991 og utbygging i 1993 - 1995. De samlede omkostninger er angitt til kr 309.299,-, som etter indeksregulering fra tidspunktet for utbetaling er beregnet til kr 335.027,-. Oppstillingene er ikke splittet på utgifter til vedlikehold og utgifter til påkostninger eller forbedringer, men det fremgår av spesifikasjonene at utgiftene gjelder begge deler.
Byretten fastsatte verdien av «- - stølen» i det interne arveoppgjør skjønnsmessig til kr 300.000,-. Lagmannsretten finner at denne verdiansettelse er noe for lav, og er kommet til at verdien i det interne arveoppgjør settes til kr 325.000,-.
Lån og gaver fra arvelaterne til barna.
Av byrettens dom fremgår at partene var enige om følgende beløp som skal tas i betraktning ved arveoppgjøret:
A kr 379.209,-
F kr 170.698,-
B kr 159.757,-
C kr 153.946,-
Sum kr 863.610,-
For lagmannsretten har imidlertid A gjort gjeldende at to lån som er belastet F, ikke skal medregnes, og at det skal gjøres korreksjon for at det ikke er blitt betalt renter av et lån på kr 45.000,- til C. Ankemotpartene har ikke hatt innvendinger mot byrettens oppstilling.
Lagmannsretten kan ut fra det som er fremlagt for lagmannsretten, og den øvrige bevisførsel ikke se at det er sannsynliggjort at byrettens tall er uriktige og legger dem til grunn for oppgjøret.
Kreditormora
A har krevet forsinkelsesrenter av det beløp han blir tilkjent, fra en måned etterat stevningen ble forkynt. Ankemotpartene aksepterer kravet bortsett fra at de krever at det gjøres fradrag for renter av det beløp som A ble tilbudt som booppgjør i avtalen mellom de tre andre søsken av 9. januar 1997, kr 400.074,-, med den begrunnelse at nektelsen av å motta beløpet var en form for kreditormora. A ville ikke motta beløpet fordi det var knyttet til en avtale hvis innhold han ikke kunne slutte seg til, og han mente at han ved å motta beløpet, implisitt ville akseptere avtalens innhold. Lagmannsretten ser det slik at det ikke kan bebreides A at han - slik løsningen ble presentert for ham - ville vente med å motta kontantutbetaling fra sine søsken til det var endelig avklart hvor mye han ville ha krav på, og at han derfor ikke kan sies å ha vært i kreditormora.
B og C har også vist til Rt-1998-989, hvor den tapende part tilbød den vinnende part betaling av domsbeløpet med renter selvom dommen ble anket. I den saken fikk den tapende part medhold i at den annen part, etter å ha avslått tilbudet, var i kreditormora. Men lagmannsretten ser det slik at forholdet lå anderledes an i vår sak, hvor det var spørsmål om å akseptere betaling av et beløp som mottageren mente var lavere enn det han hadde krav på å få etter sin vurdering av grunnlaget.
Ankemotpartenes krav på fradrag ved renteberegningen tas etter dette ikke tilfølge.
Etter dette blir de samlede verdier i boet følgende:
- - vn. 9 kr 2.100.000,- - - vn. 2 B kr 4.000.000,-
«- - skjær» kr 4.250.000,-
«Z» kr 1.500.000,-
«- - stølen» kr 325.000,-
Lån og gaver kr 863.610,-
Sum kr 13.038.610,-
som fordelt på fire gir kr 3.259.653,-
på hver.
Dette gir følgende betalinger:
A
har mottatt «- - stølen» kr 325.000,-
40 prosent av - - vn. 2 B kr 1.600.000,-
lån og gaver kr 379.209,-
sum kr 2.304.209,-
skal ifølge det ovenstående motta kr 3.259.653,-
differanse, skal motta kr. - 955.444,-
F
har mottatt verdien av - - vn. 9 oppregulert til kr 2.100.000,-
lån og gaver kr 170.698,-
sum kr 2.270.698,-
skal ifølge det ovenstående motta kr 3.259.653,-
differanse, skal motta kr. - 988.955,-
B
har mottatt «Z» kr 1.500.000,-
60 prosent av - - vn. 2 B kr 2.400.000,-
lån og gaver kr 159.757,-
sum kr 4.059.757,-
skal ifølge det ovenstående motta kr 3.259 653,-
differanse, skal betale kr 800.104,-
C
har mottatt «- - skjær» kr 4.250.000,-
lån og gaver kr 153.946,-
sum kr 4.403.946,-
skal ifølge det ovenstående motta kr 3.259.653,-
differanse, skal betale kr 1.144.293,-
B og C skal etter det
ovenstående betale:
B kr 800.104,-
C kr 1.144.293,-
Sum kr 1.944.397,-
Betalingene fra B og C blir å fordele slik:
A skal motta kr 955.444,-
F skal motta kr 988.955,-
Sum kr 1.944.399,-
Det vil si at A skal motta 955.444,-/1.944.399,- av det totale beløp, det vil si 49,13826 prosent av utbetalingene fra henholdsvis B og C.
Det han skal ha fra hver, blir følgelig:
Fra B: kr 800.104,- x 0,4913826 kr 393.157,-
Fra C: kr 1.144.293,- x 0,4913826 kr 562.286,-
Sum kr 955.443,-
Forhåndsinnbetaling av byrettens domsbeløp - renteberegning.
C har opplyst at hun etterat byrettens dom var avsagt, innbetalte det beløp A var tilkjent ved dommen, til A prosessfullmektig. Hun gjør følgelig gjeldende at A ikke skal tilkjennes renter av dette beløp ved lagmannsrettens dom. A har ikke reist innvending mot dette. Lagmannsretten tar kravet tilfølge, jf ovennevnte dom i Rt-1998-989.
Byretten dømte C til å betale kr 529.905,- pluss renter av kr 129.831,- (kr 529.905,- minus kr 400.074,-) fra 23. april 1999 til betaling skjer.
Som det fremgår ovenfor, er lagmannsretten kommet til at C skal betale A kr 562.286,-, hvilket er kr 32.381,- mer enn hva byretten idømte henne. Videre er lagmannsretten kommet til at det var feil av byretten å gjøre fradrag ved renteberegningen for de kr 400.074,- som A nektet å motta i 1997. A må derfor nå tilkjennes dette rentebeløp.
Det beløp som byretten dømte C til å betale til A er, som nevnt, etter byrettens dom allerede innbetalt til hans prosessfullmektig, og er således stillet til hans disposisjon. C må etter dette dømmes til å betale A kr 32.381,- med tillegg av forsinkelsesrentelovens rente av kr 32.381,- pluss kr 400.074,-, det vil si av kr 432.455,- fra 23. april 1999 til betaling skjer.
Saksomkostninger.
Anken har delvis ført frem, og saken må således anses som dels vunnet, dels tapt. A har fått medhold i hovedankesaken når det gjelder spørsmålet om boet skulle omfatte tomt «Z» og i motankesaken når det gjelder verdsettelsestidspunktet, og han har fått delvis medhold når det gjelder verdsettelsen av de enkelte eiendommer. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 annet ledd 1. punktum, bør B og C in solidum betale en andel av As saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Omkostningsandelen finnes passende å kunne settes til 75 prosent av As saksomkostninger i hovedankesaken/hovedsøksmålet, jf nedenfor.
Motanken har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør B og C in solidum betale As saksomkostninger i motankesaken for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten.
I henhold til salæroppgave fra As prosessfullmektig utgjør omkostningene for lagmannsretten kr 270.947,- pluss et skjønnsmessig tillegg for utgifter til to vitner som ikke har sendt inn omkostningskrav. Av kravet utgjør kr 225.000,- salær og resten omkostninger. Saken har medført omfattende arbeide både med de faktiske og de juridiske spørsmål, og omkostningsoppgavene legges til grunn med et tillegg på kr 2.000,- for de to vitners godtgjørelse, tilsammen kr 272.947,-. Lagmannsretten har vurdert ankemotpartenes innvendinger mot kravet, men kan ikke se at de fører frem. I omkostningsoppgaven er det ikke sondret mellom utgifter vedrørende hovedankesaken og utgifter vedrørende motankesaken. Lagmannsretten legger skjønnsmessig til grunn at omkostningene inklusive ankegebyret for hovedankesaken og vitnegodtgjørelsene fordeles med 60 prosent på hovedankesaken og 40 prosent på motankesaken, det vil si henholdsvis kr 163.768,- på hovedankesaken og kr 109.179,- på motankesaken.
De samlede omkostninger A tilkjennes for lagmannsretten, blir etter dette, jf ovenfor:
75 prosent av omkostningene i hovedankesaken, kr 163.786,- x 0,75 kr 122.826,-
+ fulle omkostninger i motankesaken, kr 109.179,-
Sum kr 232.005,-
Av salæroppgaven fra As prosessfullmektig for byretten fremgår at omkostningene for hovedsøksmålet utgjorde kr 249.250,- pluss rettsgebyr kr 3.180,-, tilsammen kr 252.430,-, hvorav salær utgjør kr 205.000,-. 75 prosent av omkostningene utgjør kr 189.323,-. I henhold til rettsforliket for byretten i motsøksmålet skulle partene bære hver sine omkostninger i motsøksmålet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. B betaler til A 393.157,- -trehundreognittitretusennetthundreogfemtisju- kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra 23. april 1999 til betaling skjer.
2. C betaler til A 32.381,- -trettitotusentrehundreogåttien- kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum av 432.455,- -firehundreogtrettitotusenfirehundreogfemtifem- kroner fra 23. april 1999 til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B og C én for begge og begge for én til A 232.005,- -tohundreogtrettitotusenogfem- kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfallsdag til betaling skjer.
4. I saksomkostninger for byretten betaler B og C én for begge og begge for én til A 189.323,- -etthundreogåttinitusentrehundreogtjuetre- kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfallsdag til betaling skjer.
5. De beløp som er angitt i pkt. 1 - 4 ovenfor, betales innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.